Trusselen innenfra Norge hadde vært å regne som en idyll når det gjaldt politisk overvåking. Etter tiltakene mot opprøreren Marcus Thrane på 1850-tallet gikk det et halvt århundre før norske myndigheter fant behov for målrettet overvåking av politiske miljøer. Ikke overraskende var det de første sosialistiske revolusjonsforsøkene i Russland som fanget oppmerksomheten. Året var 1905, og ved russergrensen i Nord-Norge slo det seg ned russiske sosialistiske flyktninger som trykket illegal litteratur og smuglet den inn i hjemlandet. Politiet i det selvstendige Norge fryktet revolusjonstankene og beslagla materialet. To år etter gjorde kong Haakon sin første reise til Finnmark. Utover forbløffende naturopplevelser mente kongen å ha vært vitne til en gryende revolusjonstrussel i rikets nordligste region: «Selv revolusjonære har vi her oppe, et sted hvor jeg gikk fantes 3 av disse herrer som likefremt oppmuntret nordmennene til å lage revolusjon», skrev den ferske monarken. Utbruddet av verdenskrigen sommeren 1914 representerte en helt ny situasjon og kom overraskende på mange. Venstre-statsminister Gunnar Knudsen hadde kalt advarslene om krig for det reneste tøv, men allerede året før skuddene smalt i Sarajevo, fikk politiet sterke indikasjoner på at Norge var brukt som et mellomledd i en internasjonal spionsak. Nyutnevnte oppdagelsessjef Johan Søhr var overbevist om at den såkalte Assanovitsjsaken22 var tsar-russisk spionasje mot koalisjonen Østerrike-Ungarn, utført på norsk jord. Europas utkant var med ett trukket inn i større politiske begivenheter. Verdenskrigen ble en kostbar erfaring for Europa. Keiserdømmer falt, og revolusjonære sosialistiske bevegelser vokste ut av krigens kaos. Også det nøytrale Norge måtte forholde seg til en ny utenrikspolitisk situasjon. Etter freden i 1918 ble spionkontrollen erstattet av økende redsel for omveltninger. Norge fryktet ikke storpolitisk aggresjon utenfra, men en indre fiende. Frykten var ikke ubegrunnet. Den norske arbeiderbevegelsen ble vurdert som mer revolusjonær enn i de fleste andre vesteuropeiske og nordiske land. Et eksempel var arbeiderorganisering som Fagopposisjonen av 1911, stiftet av lederen for Det norske Arbeiderpartis revolusjonære fløy. Martin Tranmæl etterlyste høyere mål enn å kjempe for mindre lønnstillegg. Hele samfunnet måtte endres i sosialistisk retning. Revolusjonen i Russland
DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –
33
