I kamp mot Hitler

men like fullt organiserte enheter med oppgaver i krigshandlinger hevet over landegrenser og folk . For flere av de norske familiene som skulle oppleve forfølgelse og stigmatisering langt inn etterkrigstiden, startet det i 1937 . Med en ung gutt, bror, sønn eller far som var rede til å ofre livet mot fascismen . Mange mente det betød å forsvare kommunismen . Norge var delt i synet; var Spania-farerne frihetskjempere eller politiske ekstremister?

«Det var rene helvete . Du greier ikke å fatte det . Du klamrer deg fast til noe du finner i farten, og tror du skal sprenges i filler . Alt skjelver – jorda, lufta . Himmelen er lyn og brann . Du vasser i søle, skitt og blod, bløte menneskekropper . Og hele tiden skriker og tordner og fosser det omkring deg, og den tunge søte liklukten gjør deg kvalm og elendig .»82 Asbjørn Sunde var i kamp og opplevde partisanlivet ved fronten . Blant kampfellene i brigadene gikk han under navnet «camerada rottefanger» fordi han viste dem en metode for å kverke rotter med bare nevene . Overfor de sovjetiske instruktørene framsto nordmannen som sterk, fryktløs og motivert . En ledertype .

I «rotteåret» 1937 gikk den spanske borgerkrigen inn i sin andre blodige sommer . Sunde hadde stått i frontlinjen, der sjansene for å komme levende hjem ble betydelig redusert . På slagmarken var det ikke den ideologiske kampen som motiverte . Det var granater og skarpe skudd som sørget for adrenalinkicket som behøvdes for å overleve, stål og ammunisjon var barrieren mot fascismen . Drep eller dø . En geværmunning pekte ut av skyggen i en sønderskutt bygning . En armlengdes avstand unna sprengtes hodet til en kamerat av kulene . Frivillige lå igjen på slagmarken mellom søppel og restene av sivilisasjon . Den gjennomsnittlige levetiden for en mann i brigadene var beregnet til seks uker . 83 «( . . .) det var mange stygge ting som hendte . Det var vaktposter som måtte ryddes av veien, og mange andre og . I det hele tatt – en har ikke så lyst til å snakke om det», sa Sunde . 84

Deltakelsen betød å krysse en grense, forbi sivil ulydighet i demonstrasjoner og konfrontasjon med norsk politi . Å kjempe i Spania var for de som ville leve ut parolene norske kommunister sluttet opp om fra begynnelsen av 30-tallet . Ved å delta i De internasjonale brigader tok Asbjørn Sunde sin første væpnede kamp mot nazistene . Han kjente på redselen og bekjempet

70 – FORFULGT AV STATEN

skrekken når han var sikker på at han skulle dø . En verdifull egenskap om man skulle fortsette kampen i små enheter mot militær overmakt .

I Horten, om lag tre tusen kilometer unna Asbjørn Sundes krig, gikk Astrid og Rolf Edvins liv videre . Kontakten var begrenset, men i brev fra fronten fikk hun et inntrykk av livet i Spania . Når hun skrev til Asbjørns far Anton, var det vanskelig å skjule lengselen etter mannen . Astrid og svigerfaren hadde et nært forhold, og hun kalte ham «far» . «Når du skriver far, gjør meg den tjeneste å be ham komme hjem . Du må gjøre det ellers blir jeg gal av lengsel ( . . .) Det er så trist da ikke Asbj er hjemme, jeg håper han snart kommer hjem igjen . Jeg lengter så efter Asbjørn, jeg skulle ønske jeg kunne reise dit selv .»85 Astrid hadde også uttrykt sin lengsel direkte til sin mann . Asbjørn skrev til Anton at han følte seg «forpliktet til å gi Astrid en reprimande for all klynkingen i brevene til meg . Dette har virket strålende . Hun har øyensynlig tatt seg sammen» .

Da Asbjørn Sunde forlot familien få dager etter sønnens treårsdag, var han overbevist om at Astrid og Rolf Edvin ville klare seg greit økonomisk . Men Astrid fortalte en annen historie til Ottar Lie: «Jeg ville så gjerne sendt Asbj en ting til jul, men vi får håpe julen går fort over . Jeg tror ikke jeg kommer til å ha opplevd en slik helg, uten Asbj og lite penger .» Partiet formidlet en symbolsk lønn til rekruttene, men kanskje var det ikke først og fremst armoden som plaget Astrid . Hun lengtet etter sin temperamentsfulle, stridige partner . Å være tilbake i en by der hun og Rolf Edvin var merket av Asbjørns politiske aktivisme, var ikke ensomhet i vanlig forstand . Spaniafarernes pårørende sto utenfor fellesskapet av gode nordmenn . Arbeiderpartiregjeringen hadde gjort familien kriminell .

Mens borgerkrigen i Spania gikk inn i sin blodigste fase, ble Viggo Hansteen en stadig viktigere figur i de norske krigskulissene . Som juridisk konsulent satt han med tre hatter som til en viss grad sto i motsetning til hverandre . Han representerte den spanske republikkens legasjon i Norge og hadde samme rolle for den russiske . Som LO-jurist hadde han etterfulgt justisminister Trygve Lie, som nå gikk etter Spania-kjemperne med de maktmidlene han hadde til rådighet . Hansteen var klar på at «Rettsforføyningene mot de frivillige til Regjerings-Spania må stoppes» . Han reiste rundt i Norge og holdt foredrag om situasjonen for den spanske republikken . Som republikkens mann i Norge opptrådte han med troverdighet . I foredragene snakket han

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 71

regjeringen midt imot og avslørte ifølge tilhørerne «humbugmakerne som de er!»86

I skjul tok Hansteen direkte del i organisering av den illegale transporten av våpen og militært utstyr til brigadene . Han samarbeidet med svenske og danske kommunister for å skaffe mannskap og skip som var villige til å gå inn til spanske havner . Nå var ikke en viss grad av aksjonisme fremmed for Hansteen, tross et ønske om en mer pasifistisk linje . På tjuetallet hadde Hansteen kritisert hvordan vestmaktene la en for stor byrde på Tyskland ved Versailles-freden i 1918, noe som kunne lede til statens sammenbrudd . Hitler var et produkt av denne linjen, og i Spania så man konsekvensene . Å sitte stille og se republikken gå under lå ikke for Hansteen . Som en av Ottar Lies nærmeste venner var han innforstått med spaniavervingen, han visste hva folk som Asbjørn Sunde risikerte .

En som risikerte mindre, men brant for republikken, var sekretæren for Arbeidernes Opplysningsforbund, Haakon Lie . Den 31-årige Arbeiderpartipolitikeren befant seg i Spania, der han festet kamphandlingenes følger til film . Kameraet fanget de utbombede byene og viste desillusjonerte mennesker på flukt . Han så potensialet i de levende bildene . «I øyeblikket står ikke noe teknisk hjelpemiddel til arbeiderbevegelsens rådighet som kan overtreffe filmen i agitatorisk virkning . Intet biter seg fast som det en har sett på film .» Men i Lies reisefølge fantes også den skriveføre medarbeideren Rolf Gerhardsen . Han var partisekretær Einar Gerhardsens bror og skulle beskrive det kameraet ikke klarte å fange . 87

I Madrid ville Haakon Lie filme Thälmann-bataljonen, der de nordiske brigadistene kjempet . Det var til denne avdelingen Ottar Lie og Just Lippe rekrutterte norske kommunister . Haakon Lies møte med brigadene i Casa de Campo-parken må ha vært fylt av ambivalens . Han var aktiv politiker i partiet som var i ferd med å kriminalisere de som dro . Nå filmet han deres like for å oppnå «agitatorisk virkning» når arbeidet skulle vises i Norge . Haakon Lie forsto levende bilders styrke og kunne identifisere seg med de som reiste for å kjempe . Han hadde selv vært glødende kommunist som ung og sett Sovjet som arbeidernes håp . Det russiske mirakelet hadde også vært hans ledestjerne .

Men Haakon Lie var ikke lenger en tilhenger av Stalins sovjetstat . Han syntes heller ikke å vurdere det europeiske trusselbildet slik russerne og

72 – FORFULGT AV STATEN

norske kommunister gjorde . I Spania så han rivningene innen Folkefrontens fraksjoner av anarkister, syndikalister og kommunister . Han var kritisk til kommunistdominansen og deres metoder . At det i likhet med i Norge var kommunistene som tok den væpnede kampen mot fascismen og Hitler, gjorde bildet uryddig . Det norske kommunistpartiet var en indre fiende . Troen på Sovjet var et av skillene mellom venstresidens to partier .

Haakon Lie lot kamera fange spanjolenes kampvilje . Da han filmet brigadene som marsjerte gjennom Madrids gater, ropte tilskuerne «¡Vivan los rusos – Leve russerne!» . Folkemassene trodde feilaktig at det var russerne selv som skulle kjempe, fordi de var de eneste som støttet republikken med militære rådgivere og våpen . Det er mulig Haakon Lie så seg selv som en av soldatene som marsjerte i strid . Ønsket han for et øyeblikk at han var på vei inn i den første kampen mot fascismen? Han hadde vært anitmilitarist og militærnekter, men å se krigen på nært hold gjorde noe med ham . Han var uenig med sin egen regjering og gikk i strupen på utenriksminister Halvdan Kohts nøytralitetspolitikk, som han kalte «forbrytersk naivitet» .

Reisebrevene og reportasjene til Haakon Lie og Rolf Gerhardsen skapte engasjement rundt Spania-saken . Nordmenn fikk se og føle spanjolenes lidelser . En av følgene var etableringen av Spaniahjelpen, som bidro med humanitært arbeid . Republikken behøvde medisiner og mat, et behov hele den norske venstresiden sluttet opp om . For regjeringen gikk imidlertid grensen her . Våpen og menn fikk republikken klare seg foruten, uansett hvor formidabel motstanderen vokste seg .

Vinteren 1937 holdt Lie og Gerhardsen folkemøter for fullsatte hus om Spania . I Folkets Hus fylte to tusen mennesker salen for å høre Rolf Gerhardsen fortelle at «krigen føres med en grusomhet som er vanskelig å gjengi» . 88 Men folks engasjement tydet på at både Lie og Gerhardsen hadde klart å appellere til det norske folks følelser . «Vi kan lindre den grufulle nød og være med på å skape en verdensopinion», sa Lie . 89

Mens Arbeiderpartiet fra regjeringshold med alle midler søkte å kriminalisere kommunistene som reiste til Spania for å kjempe, høstet den andre siden av partiet troverdighet gjennom folk som Lie og Gerhardsen . Spilte man rett og slett et dobbeltspill? Den ene armen holdt seg inne med de borgerlige gjennom forbudet og nøytralitetslinjen . Den andre signaliserte et troverdig engasjement som holdt partiets venstreside i tøylene . Haakon

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 73

Lies appell om en slags holdningskampanje overfor verdensopinionen kunne virke hyklersk all den tid hans eget parti opprettholdt nøytraliteten .

«Ingen kan benekte at de sloss godt . Men ingen bør skjule at grov krigspropaganda gjorde dem til noe mer enn det de var», sa Haakon Lie . 90 Han mente de var kjøpt og betalt, deltakere i en del av en verdensomspennende kommunistpropaganda . Altså på lik linje som Lie brukte dem og krigen i Spania i sin «agitasjon»? Mens Haakon Lie høstet dundrende applaus for sin formidling av forholdene i Spania, forlot Norman Iversen Norge for å følge i Asbjørn Sundes fotspor . Iversen hadde tatt sitt valg – han var villig til å ofre livet for den spanske republikken .

Norman Iversen krysset den spanske grensen natt til 19 . februar 1937 . Etter våpenopplæring møtte han Asbjørn Sunde i brigadenes hovedkvarter i Albacete . Begge befant seg i Spania 27 . april 1937, da Guernica ble angrepet av tyske luftstyrker . I tre timer og femten minutter slapp tyske og italienske fly bomber over den baskiske byen . Terroren ble avsluttet med brannbomber og lavtflyvende jagere som skjøt flyktende med maskingevær . Mellom ruinene lå brente lik tilbake .

Iversen og Sunde var vitne til hvordan den tyske militærmakten hadde fått ny slagkraft, snaut tjue år etter nederlaget i verdenskrigen . Europas demokratier lukket øynene eller så en annen vei . Å oppleve den skånselsløse militærmaskinen på nært hold forsterket begges verdensbilde . I brigadene skulle de kjempe mot over 80 000 italienske soldater og topptrente tyske tropper sendt for å sikre Francos seier . «De vet nøyaktig hva fascismen betyr, og de er rede til å stanse barbariet og grusomheten med sitt liv eller sitt eget lemlestede legeme», skrev forfatter Nordahl Grieg da han besøkte brigadene . Han så Sovjetunionen som et bolverk mot nazismen og en væpnet kamp mot fascistene som nødvendig .

Asbjørn Sunde kjørte ambulanse mellom bataljonene da han ble kjent med den østerrikske legen dr . Grozeff . «Du har en fæl jobb, kamerat», sa den lille, magre legen til Sunde . Grozeff arbeidet i et falleferdig feltsykehus omgitt av sårede og døende med akutt utstyrsmangel . Bak en bekymret mine glødet troen på kampen mot fascismen . «Vi må ikke miste motet . Vi må slåss – alltid, uten stans til siste mann . Vi må utrydde dem . Overalt hvor vi møter dem, må vi slå dem ned», sa Grozeff . Sunde nikket anerkjennende før han forlot sykehuset for å ta seg et bad i Manzanares-eleven . 91

74 – FORFULGT AV STATEN

På vei opp av vannet så han åtte tyske fly kretse over sanitetsleiren . Plutselig stupte de ned mot sykehustaket med det røde korset og åpnet ild . Maskingeværene knatret mens de fløy fram og tilbake like over leiren . Spreng- og brannbomber slo ned mellom bygningene, og flammene sto høyt under kullsvart røyk . Kjøretøyer og mennesker brant . Etter fem minutters kraftig bombardement forsvant flyene bak åsryggen . Asbjørn Sunde krøp fram fra skjulestedet og gikk mot restene av sykehuset for å lete etter legen . Han så lik i underlig forvridde stillinger . «Ved siden av oliventreet lå Grozeff . Vi kjente ham igjen på lommeuret og en ring . Han lå på ryggen med skrevende ben og håndflatene hardt presset mot marka . Ansiktet var bare en svart, forbrent masse», skrev Sunde i erindringene . Han sto med begge beina i en total krig . En samfunnskollaps nordmenn knapt kunne forestille seg .

I artikkelen «Det er forbrytere iblant oss92» sa Nordahl Grieg tydelig hva han mente om regjeringens kriminalisering av de norske rekruttene: «Bombeflyene går i rutefart over den spanske republikks byer i dag, mennesker og deres hjem styrter sammen i ruinhop, barn med litt blod om munnen ligger ute i gatene . Det er forbrytere som gjør det, og vi – du og jeg – er forbrytere som i vår avmakt lar det skje .»

Solund i Ytre Sogn lå så langt unna den spanske dramatikken du kunne komme . En iskald januardag i 1937 rodde Schrøder Evensen et flyttelass mellom øyene et stykke nord for Bergen . Floen gjorde at han kunne ta båten helt inn til båtstøen ved småbruket der han hadde bodd i barndommen . Under årene hadde eiendommen fått nye eiere, men nå ville han «hjem» . Søkte han tilflukt fra oppdagelsespolitiet? I Solund kunne politisk aktivitet utøves uten myndighetenes oppmerksomhet . 93

Mens fiskeflåten kom glidende inn fjorden fra nordvest, tok han det nye hjemmet i øyesyn . Det var mye å gjøre før bruket ville gi dem et livsgrunnlag . Men Schrøder var sterk i troen . Jorda og havet kom til å forsyne dem med det nødvendige . Om natten rev stormen i huset, og han ble liggende våken . Han lyttet til vinden som hylte fra syd og forårsaket jamring i tak og vegger, slik han hadde gjort som gutt . Da uværet la seg, rodde han ut og satte garn .

Schrøder ville bryte jord til en åker i nærheten av huset og hadde søkt tilskudd om dyrking . Kanskje kunne de også holde et par griser? I mellomtiden kjempet han med terrenget . «Kjære Dagfrid, du føler deg hjemløs og her sitter jeg med hjemmet i orden og bare mangler deg . Men

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 75

over divanen henger billedet ditt . Du er stuens dronning . Kan ikke si annet end at jeg ønsker rett som det er at du skulde stå i stuevinduet og se på meg når jeg velter opp de store kjempesteinene som møter mig i bakken nedenfor huset ( . . .) .»

Dagfrid hadde satt en betingelse for husprosjektet i Solund . Hun ville flytte først når våren hadde varmet vindene fra vest en smule . I mellomtiden opptok politikken henne . Broren Harald Slåttelid hadde engasjert seg i vervingen av rekrutter til de spanske brigadene . Ville et liv på Bøvåg være nok når verden var i ferd med å gå av hengslene? Hun var usikker på Schrøders plan .

I mars var Schrøder tilbake i Bergen . Dagfrid møtte ham på brygga . Hun hadde gjort klar til en «mottagelsesfest», eller kanskje var det like mye en avskjedsfest? For Schrøder ventet et nytt opphold i Bergen Kretsfengsel .

Oppdagelsespolitiet i Bergen hadde opprettholdt overvåkingen av Schrøder inntil han dro til Solund . I de brennaktuelle Spania-farernes fravær var han en av de få lokale kommunistene som var tilgjengelig . Hva var forseelsen denne gangen? Fengselsoppholdet brakte fram den romantiske poeten i Evensen . Diktet «Til min hustru i takknemlighet» var en fantasi over en bukett tulipaner hun hadde kysset og levert ham på cellen . Kanskje inneholdt diktet noe mer?

(...) Kyss på kyss jeg plukker av din bjerk-tulipan-bukett. Dagfrid ditt kyss er ømt og hett. Censuren ingenting vet, og intet den aner – om hemmeligheten med de fem tulipaner.

Mot slutten av fengselsoppholdet mottok Dagfrid et brev med instruksjoner . Schrøder hadde skrevet ytterligere to brev som omhandlet dommen, disse skulle hun levere til Oppdagelsespolitiet i Bergen . «Ved å lese brevet til statsapekatten vil du finne ut at jeg tenker å komme ut av buret den 19de om kvelden», skrev han .

Hva hadde kvalifisert til 45 dager i Bergen kretsfengsel? Det kan ha neppe ha vært Spania-rekruttering, i så fall hadde påtalemyndigheten vært uvanlig raske . En slik dom ville fått publisitet tidlig i 1937 . Selv om Schrøder tilhørte det samme miljøet som verveaktivistene Just Lippe og Ottar Lie, finnes det ingen dokumentasjon på deltakelse i verving . Dagfrid og Schrøders aktivitet

76 – FORFULGT AV STATEN