Lyset i øst

etter å ha lovprist Sovjetunionen og informert kollegaen om rivninger mellom staten og kommunistene . Fra sjøfolkene mottok Hedin klager over elendige forhold og enorm risiko . En tillitsvalgt sjømann forbannet systemet som tok fra dem rettigheter både til sjøs og på land mens de kjempet Norges kamp . 372

I korrespondansen mellom Oskar Hedin og kolleger i USA kom det til overflaten at Ingvald Haugen hadde gjenopptatt kommunistjakten . Suksessen med femtekolonniststemplingen hadde druknet i gleden over at Sovjet skulle bekjempe Hitler . Utad smilte Haugen sammen med kommunistene, men i kulissene stivnet smilet . Fra Brooklyn rapporterte den tillitsvalgte Gustav Alexander at Haugen vanskeliggjorde samarbeidet med blant annet Den Internasjonale Transportarbeiderføderasjonen . Ifølge kontakten hadde Haugen og NSF-ledelsen liten støtte: «Jeg tror ikke at sjøfolkene har mye til overs for noen av dem . 373»

I desember 1941 reiste Hedins bror Ottar til Liverpool, bare for å finne at Oskar hadde forlatt byen . Ottar lånte Hedins kontor og skrev et brev han lot ligge igjen på pulten . «Du hører vel hva som blir gjort hjemme med folket, det er ikke hyggelig ( . . .) . Kapitalismen i form av nazismen har vist sitt rette ansikt .» Ottar avslørte, uten å si hvordan, at han på et vis var tilknyttet motstandskampen, og håpet at broren «holdt ryggen rank, at du ikke som mange andre sjømenn svirer deg ned i fyll og skit . Far har alltid stolt på oss, ikke la hans tillit bli gjort til skamme374» .

Oskar Hedin kjente ikke til brorens brev før etter julehøytiden, da han ble lagt inn på sykehus i Glasgow etter en båtreise . I et brev fra Brodin ble det nevnt en «vekst» i hjernen . Kanskje var det bare humor, men noe hadde legene oppdaget . «Min mening har alltid vært at det er bedre at ha gode bein å stå på, så får det heller gå», skrev han kjekt til Brodin . Hedin hadde ingen ambisjoner om å gjøre farens tillit til skamme, men i den mørke vinteren var det lite han kunne gjøre utover å håpe det beste . Til Brodin avsluttet han: «Lenge leve Stalin, lenge leve den røde armé, lenge leve revolusjonen .»

Lyset i øst Kanskje kjente Martin Hjelmen til den negative utviklingen på Østfronten . Under torturforhørene kunne det tjene en hensikt å la ham forstå at alt håp var ute . Sovjet var i ferd med å falle, det fantes ingen skjulesteder . Torturen av

220 – FORFULGT AV STATEN

Hjelmen fant sted både på rådhuset i Hamburg og i Fuhlsbüttel . Gestaposjef Kraus, kriminalassistent Fock og den dansktalende overkriminalassistent Christiansen brukte utvalgte netter i rådhuskjelleren på å bryte ned Hjelmen . I brevene til familien var tonen kontrollert for å komme gjennom sensuren .

Heldigvis for moren visste hun ikke hvilket helvete sønnen gikk igjennom . Etter den nattlige torturen i Hamburg ble han ført tilbake til enecellen på Fuhlsbüttel og fikk hendene lenket på ryggen . Flere ganger daglig kom fengselsbetjenten inn og slo ham til blods med gummibatong . Ryggen og setepartiet var et sammenhengende blodig sår . På nettene lå han låst til køya med en lenke på hvert håndledd og hvert bein . Cellevinduet var blendet av, og et sterkt lys brant over ham natt og dag uten stans .

Mishandlingen av Hjelmen hadde pågått over lang tid . Hver morgen var køya gjennomtrukket av blod . Senhøstes 1941 reagerte tyske fengselsmestre utenfor Gestapo på metodene . Torturen opphørte en tid, før Kraus økte presset på ny . Inntil videre holdt Hjelmen fortsatt tett om Wollweber-gruppa, Asbjørn Sunde og Ragnhild Wiik . Men en beskjed fra Kraus til Friedrich Georg Preiss i august 1941 tydet på at noe hadde skjedd . Kriminalinspektøren i Hamburg anmodet om å innlede arrestasjoner basert på opplysninger fra svenske, danske og norske forhør . Barly Pettersen ble tatt i Narvik og brakt til Møllergata for avhør . Kunne Pettersen bli verktøyet Kraus behøvde for å låse opp Hjelmen?

Det ble sagt at Martin Hjelmen fortsatt var åndelig sterk på nyåret 1942 . Glimtene Ragnhild Wiik fikk av ham i fengselet, ga et annet inntrykk . Hvis Hjelmen var på randen av sammenbrudd, kunne det få konsekvenser for henne . Spørsmålet var ikke om Kraus ville lykkes, men når han kom til å bryte ned Norges lengstkjempende antinazistiske aktivist . Rapporter fra Gestapo i Hamburg tydet på at Hjelmen allerede hadde nådd bristepunktet lenge før utløpet av 1941 .

Å sammenlikne lidelser er meningsløst . Martin Hjelmen og Ragnhild Wiiks tortur var smertemessig altoppslukende i situasjonen de befant seg i . I Russland gikk jødiske familier sammen i døden uten kamp, nedverdiget og i en ubeskrivelig smerte over å oppleve egne barn og kjære dø i samme stund . Enden på alt – fortid, nåtid og framtid . Ættens utslettelse . For Martin og Ragnhild var det annerledes . Kanskje trodde de fremdeles at de ville komme levende ut, kanskje ikke .

DEL 2: KRIGSTID – 221

Utover den vonde nyheten om brorens død visste Martin Hjelmen at moren og slekten hjemme levde og ville fortsette å leve etter ham . Han kunne skrive hjem og få livstegn, om det så kun var trivialiteter . Det var et annet perspektiv enn å se sin egen sønn eller datter bli slått i hjel . Ragnhilds opplevelse av fangenskapet var ganske sikkert annerledes . Hun visste at Gudrun var utenfor tyskernes rekkevidde, men visste ikke om Wollweber fortsatt befant seg i Sverige eller var utlevert .

I likhet med Sunde og Hjelmen hadde Wollweber og Ragnhild Wiik sett for seg at de kunne bli arrestert og torturert . For Kraus tjente det ingen hensikt å ta livet av fangene før han enten hadde fått ut informasjonen han ønsket, eller forsto at det var nytteløst . Altså var de dømt til langvarig pine før døden eller løslatelse ville frigjøre dem . Det siste alternativet virket mindre sannsynlig mot jul 1941 .

Fangenskapet til Ragnhild Wiik og Martin Hjelmen sto i kontrast til Einar Gerhardsen og Kristian Welhavens opphold på Grini . Politimesteren som hadde falt fra makt til fangenskap, kunne glede seg over besøkene fra kona Margit, selv om de var korte og sporadiske . «Hva kunne vi få sagt hverandre på de fattige 10 minuttene med tolk og tysker som lytter og tilhører? Tross alt – besøkene på Grini var selve livet i de dagene», skrev Margit Welhaven senere . 375

Einar Gerhardsen betraktet den første tiden på Grini som «ikke så verst ( . . .) om man sammenlikner med andre perioder og andre leirer376» . Til jul 1940 fikk han besøk av Werna og barna, som hadde med julegaver . At en tysker nidkjær i tjenesten krevde gavene åpnet i påsyn av ungene, var en trist, men overkommelig hendelse . Like fullt må det ha vært tungt for barna å møte faren som fange . Men det skulle bli verre for Gerhardsen .

Da nazistene rullet opp de illegale publikasjonene Fri Fagbevegelse og Bulletinen på nyåret 1942, ble Gerhardsen fraktet til Møllergata 19 for avhør . I første omgang var forhørene «rimelige», Gestapo ville vite om han hadde vært med på ulovligheter . Så strammet politiet grepet . De ville presse ham til å bekrefte illegal virksomhet og feste den på konkrete navn . Han nektet og ble slått i ansiktet . Så ble han flyttet fra Møllergata til Victoria Terrasse .

I et rom i tredje etasje med utsikt over gårdsplassen ble han møtt av seks menn . «Alle hadde lærreimer, gummibatonger eller stokker som de sto og kjælte for da jeg kom inn», skrev Gerhardsen . To mann stilte seg bak ham,

222 – FORFULGT AV STATEN

og han kjente en pistolmunning like bak hvert øre . Han fikk beskjed om å fortelle . «Jeg sa ikke et ord . Plutselig kastet de meg over ende på gulvet og begynte å slå .» Gerhardsen skrek, det skulle gjøre det lettere å utholde smerte . Så fikk han en knebel i munnen mens gestapistene fortsatte å slå . «Mesteparten av natten var gått før de ga seg», skrev Gerhardsen i ettertid . Han ble sendt tilbake til Nr . 19, der han fikk legetilsyn og varmt undertøy . «Jeg tror det var grunnen til at jeg ikke fikk varige mén av noe slag .»

Ifølge eget utsagn hadde han holdt tett, kun fortalt om folk han allerede visste var i trygghet i Sverige . Men standhaftigheten kostet . I påsken var Einar Gerhardsen på vei til et nytt smertefullt livskapittel i den tyske fangeleiren Sachsenhausen .

Den 9 . januar 1942 satt Haakon Lie i et småfly på vei fra Sverige, over Nordsjøen til Skottland . I flykroppen over de britiske øyer reflekterte kanskje Lie over krigens vinder . Som en dyktig historieforteller og kommunikasjonsmann forsto han at det var viktig å «eie» fortellingen . Krigsutbruddet og okkupasjonen hadde brakt uorden i rekkene: Hvem var de gode, og hvem var de onde – utover Quisling og okkupantene? Lie toget gjennom et vintergrått England før han gikk av i det vaklende imperiets hovedstad . London var en by som ved første øyekast ikke imponerte ham det minste . Men han trivdes på kontoret han delte med Konrad Nordahl ved sjømannshotellet i Upper Woburn Place .

Etter et besøk hos de norske styrkene i Skottland lovpriste han soldatenes kvaliteter i et brev til forsvarsminister Oscar Torp . Men han etterlyste bedre informasjon og holdningsskapende arbeid blant soldatene . 377 Lie fikk til svar at informasjonsarbeidet i regjeringen var noe uavklart, og Torp anbefalte ham å ta en rolle innen den frie fagbevegelsen .

I slutten av januar 1942 ble han ansatt av LO-sekretariatet med hovedansvar for opplysnings- og propagandavirksomhet . Han gikk også inn i en nyopprettet velferdskomité for sjøfolkene i London, som innebar å spre informasjon om krigstjenesten og å tilrettelegge sosiale tilbud for den samme gruppa . Den norske handelsflåten var regjeringens viktigste ressurs . Lie hadde plassert seg i en gunstig posisjon .

«En uvanlig nøktern realisme preget Haakon Lies omtaler av hans første taler i England», skriver Lie-biograf Hans Olav Lahlum . 378 Det skulle ikke kjennetegne Lies første større publikasjon som opplysnings- og

DEL 2: KRIGSTID – 223

propagandaansvarlig . Med boka Nazi i Norge gjorde han et 80 siders forsøk på å samle historietrådene om okkupasjonen gjennom det første halvannet året . Det var et stykke igjen til de finske forfatterne som skulle omskrive historien for å legitimere et Stor-Finland, men Lie hadde også en tydelig agenda . Han ville eie okkupasjonshistorien .

Innledningsvis utviste Lie en viss forståelse for Administrasjonsrådet, men gikk hardt ut mot kommunistene . Utledet av et resonnement over hvordan okkupasjonsmakten forsøkte å ta kontroll over Arbeiderpressen, skrev Lie: «Mens tyskerne på denne måten rykket arbeiderbevegelsen nærmere og nærmere inn på livet, opererte kommunister, forrædere og noen naive fagforeningsfolk i ryggen på den .»379 Han spissformulerte og forenklet effektivt rollene til de fleste aktører i tiden fram til partiforbudet i september 1940 . Han navnga kommunister og andre som forrædere og harselerte med folk som «hadde fått sparken på grunn av fyll380» . Fagopposisjonen av 1940 hadde også gjort seg skyldig i forræderi, men Lie hoppet over at Viggo Hansteen hadde vært blant dem som forsøkte å få samarbeidet mellom LO og okkupasjonsmakten til å fungere . Det var også LO-advokaten som ivret for å få kommunistene inn i LOs motstandsgruppe . Dette var blant forholdene han ble henrettet for .

På baksiden av Nazi i Norge lot Lie trykke et bilde av Hansteen med påskriften «Skutt av Gestapo 10 . september 1941» . Bruken av Hansteens bilde var noe i nærheten av gravskjending fra Lies side . Selv om begge arbeidet i LO, hadde de stått på hver sin side av arbeiderbevegelsen siden den spanske borgerkrigen . I tiden fram mot unntakstilstanden og henrettelsen representerte Hansteen det motsatte av hva Lie forsøkte å presse inn i sin politisk motiverte okkupasjonshistorie .

Mot fagforeningsfolkene, som bare var et «viljeløst redskap for kommunistene», kom man ikke utenom harde dommer, mente Haakon Lie . Han forhåndsprosederte på at folk som bidro til å øke «forvirringen og nederlagsstemningen», måtte straffes hardt . Han lot Einar Gerhardsens medsammensvorne i Kretsen, Paal Berg, Didrik Arup Seip og biskop Berggrav slippe kritikk .

Det kompromissløse kommunisthatet Lie la for dagen allerede i 1942, sto i sterk kontrast til hans nyvunne tro på Sovjetunionen som krigens reddende engel . «Da utløsningen kom i form av et tysk angrep på Sovjet-Unionen, skapte det en ny bølge av optimisme . Ingen var mer i tvil om hva utgangen

224 – FORFULGT AV STATEN

på krigen ville bli . Nå gjaldt det å smi, mens jernet var varmt . 381» Men hvem skulle smi? I likhet med London-regjeringen og Kretsen var Lie tilhenger av en passiv, ikke-aksjonistisk motstandslinje .

I Nazi i Norge visket Lie ut viktige hendelser i okkupasjonsårets kronologi . Terbovens forbud mot kommunistpartiet var knapt verdt å nevne . Derimot var avsettelsen av politimester Welhaven mot den «stripete» Askvig 23 . september 1940 et tegn på «at noe viktig var i gjære» . Lie utelot at flere sentrale NKP-politikere, deriblant partilederen, ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir i juni 1941 . Nazi i Norge framsto dermed som et kampskrift som utover NS i stor grad rammet kommunistene og plasserte Arbeiderpartiet som det ansvarlige, samlende sentrum for motstandskamp og fagbevegelse . Lederne i Administrasjonsrådet ble på den ene siden karakterisert som «hederlige nordmenn», på den andre siden ble anstrengelsene med å stable på beina en regjering karakterisert som et forsøk på å bli tyskernes «lydige redskap» . Lie plukket selektivt blant venner, fiender og begivenheter .

På siste side skrev han med patos: «Men det er ikke bare krigen vi skal vinne; også freden skal bli skapt i det norske folkets bilde . Der hjemme spør man ikke i dag om fattig eller rik, parti eller tro . Det finnes bare en prøvesten; Er du nordmann eller ikke?» Den patriotiske oppsummeringen sto i sterk kontrast til innholdet ellers . Nazi i Norge pekte tydelig på et klart skille mellom dem og oss, kommunistene mot gode nordmenn . Utgivelsen, signert LO og Norsk Sjømannsforbund, ga et skremmende frampek mot freden for mange av organisasjonenes egne medlemmer . Nåde dem som ikke befant seg på den rette venstresiden .

Mens Haakon Lie kvesset pennen til oppgjør med kommunistene, ble Peder Furubotn valgt til NKPs nye leder . Da han påtok seg vervet nyttårsaften 1941, fikk han samtidig mandat til å bygge et partiapparat tilpasset illegal virksomhet . Det måtte lages en tydeligere krigsstrategi for norske kommunister . Men var Furubotn rett mann? Ikke alt hadde gått vestlandslederens vei under den illegale perioden . Det verste hadde vært forsøket på å samle partisympatisører til et illegalt møte i Bergen et drøyt år tidligere . Ideen om å kamuflere det som fagforeningsmøte i Bergen Svenneforening ble avslørt av tyskerne og resulterte i arrestasjon av 60–70 partimedlemmer, tillitsmenn og partiløse . 382

DEL 2: KRIGSTID – 225