etter å ha lovprist Sovjetunionen og informert kollegaen om rivninger mellom staten og kommunistene. Fra sjøfolkene mottok Hedin klager over elendige forhold og enorm risiko. En tillitsvalgt sjømann forbannet systemet som tok fra dem rettigheter både til sjøs og på land mens de kjempet Norges kamp.372 I korrespondansen mellom Oskar Hedin og kolleger i USA kom det til overflaten at Ingvald Haugen hadde gjenopptatt kommunistjakten. Suksessen med femtekolonniststemplingen hadde druknet i gleden over at Sovjet skulle bekjempe Hitler. Utad smilte Haugen sammen med kommunistene, men i kulissene stivnet smilet. Fra Brooklyn rapporterte den tillitsvalgte Gustav Alexander at Haugen vanskeliggjorde samarbeidet med blant annet Den Internasjonale Transportarbeiderføderasjonen. Ifølge kontakten hadde Haugen og NSF-ledelsen liten støtte: «Jeg tror ikke at sjøfolkene har mye til overs for noen av dem.373» I desember 1941 reiste Hedins bror Ottar til Liverpool, bare for å finne at Oskar hadde forlatt byen. Ottar lånte Hedins kontor og skrev et brev han lot ligge igjen på pulten. «Du hører vel hva som blir gjort hjemme med folket, det er ikke hyggelig (...). Kapitalismen i form av nazismen har vist sitt rette ansikt.» Ottar avslørte, uten å si hvordan, at han på et vis var tilknyttet motstandskampen, og håpet at broren «holdt ryggen rank, at du ikke som mange andre sjømenn svirer deg ned i fyll og skit. Far har alltid stolt på oss, ikke la hans tillit bli gjort til skamme374». Oskar Hedin kjente ikke til brorens brev før etter julehøytiden, da han ble lagt inn på sykehus i Glasgow etter en båtreise. I et brev fra Brodin ble det nevnt en «vekst» i hjernen. Kanskje var det bare humor, men noe hadde legene oppdaget. «Min mening har alltid vært at det er bedre at ha gode bein å stå på, så får det heller gå», skrev han kjekt til Brodin. Hedin hadde ingen ambisjoner om å gjøre farens tillit til skamme, men i den mørke vinteren var det lite han kunne gjøre utover å håpe det beste. Til Brodin avsluttet han: «Lenge leve Stalin, lenge leve den røde armé, lenge leve revolusjonen.»
Lyset i øst Kanskje kjente Martin Hjelmen til den negative utviklingen på Østfronten. Under torturforhørene kunne det tjene en hensikt å la ham forstå at alt håp var ute. Sovjet var i ferd med å falle, det fantes ingen skjulesteder. Torturen av 220 – FORFULGT AV STATEN
