På kanten av stupet

Etter et par timer hentet Lauer Cecilie og Dagfrid i nabohuset . De ble tatt med ned til Stokkneset der de kunne se Schilling dra Schrøder om bord i Gestapo-skøyta . Tyskeren håpet synet av kona og datteren ville «mykne» ham . Klokka nærmet seg 14 på ettermiddagen da Cecilie så faren nede ved sjøen uten helt å forstå hva som skjedde . Da Schrøder gikk om bord i skøyta, snudde han seg mot dem og ropte til Dagfrid . «Vær sterk! Ta vare på Cecilie!» Knapt to måneder tidligere hadde han skrevet et dikt i Cecilies kladdebok:

Hvis du meg gløymer, snakk med mor di. Eg veit ho i hjarta meg gøymer. Når ho fortel kvifyr ho vilde meg ha, so veit du og kven eg var.

Skøyta med Schrøder Evensen forlot Enstadvågen med Oldra eller Ospa som mål . Ved det første lageret fant de ti kasser våpen . Etter at beslaget var brakt om bord, besluttet Schilling at de skulle videre til neste lager, men mørket hadde gjort det vanskelig å finne fram . Ingen om bord kjente til plasseringen Evensen beskrev, så den tyske skipperen sendte et kart ned til Schrøder, som satt fanget under dekk . Han ville ha merket av plassen .

Schilling bestemte seg for å hente Schrøder opp i styrhuset slik at han kunne hjelpe til å sette kursen . Klokka nærmet seg elleve, og Gestapo-sjefen ønsket å få skøyta i land for natten . De befant seg omtrent tusen meter fra land i området ved Nåra, mot Sognesjøen, da Schrøder ba Schilling om å få en sigarett . Schrøder røyket ikke, men ved å komme seg opp på dekk kunne det oppstå en mulighet .

Fra styrhuset kastet han et siste blikk inn i mørket mot kysten . I et ubevoktet øyeblikk rykket han opp døren og løp mot rekka . Han stupte over bord i høy sjø . Alarmen gikk, og Schilling satte lyskastere på vannflaten mens han ga ordre om at ingen måtte skyte . En død mann var lite verdt . Det kalde vannet omsluttet Schrøder, og han sank nedover .

På kanten av stupet Sommeren 1944 syntes krigsutfallet avgjort . Den allierte landgangen i Normandie 6 . juni hadde skapt fronten Stalin hadde etterspurt hos britene siden 1942 . På Østfronten feide russerne Wehrmacht ut av Hviterussland

DEL 2: KRIGSTID – 265

med Operasjon Bagration, og 5 . september inngikk Finland våpenhvile med Sovjetunionen . Ti dager senere begynte finnene å drive tyskerne ut av landet .

Saborg hadde under Norman Iversens ledelse blitt en slagkraftig enhet med gode forbindelser til Milorg og den britiske, hemmelige militærenheten, SOE . 449 Men oppgavene som sabotasjeleder og instruktør for hele vestlandsområdet kostet . Om man trakk linjene tilbake til Spania, hadde Iversen vært i kamp i 6–7 år . Han var sliten og overarbeidet . Fra september 1944 ville han derfor nøye seg med rollen som instruktør . I løpet av tre høstmåneder skulle Saborg gjennomføre hele 23 sabotasjeaksjoner fordelt på skipssenking, likvidering og sprenging av viktige installasjoner .

For Peder Furubotn var situasjonen mindre tilfredsstillende . Framstøtene for et bredt motstandssamarbeid hadde blitt avvist av alle andre parter . Nå som gruppene selv hadde oppnådd slagkraft, ville verken Kretsen, Milorg eller London-regjeringen ha kommunistene inn . Pengestrømmen gikk utelukkende til motstandsorganisasjonen regjeringen godkjente . Osvald hadde vært en nyttig sabotør, men var like fullt en trussel om man tenkte seg maktfordelingen i et etterkrigssamfunn . London og Milorg ønsket å definere historien om motstandskampen . Innspurten måtte føres uten kommunistene – i hvert fall offisielt .

Krigens utvikling hadde ført Sovjetunionen tettere på England og USA . Det var en overordnet vilje til samarbeid, også innen etterretning . Statslederne syntes enige om en kurs videre der man i større grad åpnet opp for hverandre uavhengig av innenrikspolitiske fronter i landene motstandskampene foregikk . I praksis kunne også de norske kommunistene i motstandsbevegelsen nyte godt av arbeidet om man anså å ha et felles mål og en felles front .

Allerede i 1942 hadde Konrad Nordahl analysert et etterretningssamarbeid basert på at Sovjet og England trengte hverandre . Hvis Stalin kunne overbevises om at det var lettere å samarbeide om en pro-russisk front i Vest-Europa der man ikke måtte gå «omveien om kommunistpartiene», var mye gjort . Nordahl definerte dermed kommunistpartiene og deres motstandskamp som et problem snarere enn en ressurs . Han visste ikke at Osvald-gruppa ikke var en integrert del av kommunistpartiet .

I samarbeidsåret 1943 hadde Stalin tenkt på samme måte som Nordahl . Kommunistpartienes fellesorgan Komintern ble avviklet som en gest overfor Sovjetunionens vestallierte . I eksekutivkomiteen var man tydelig

266 – FORFULGT AV STATEN

på at det fantes bare én kamp: Den gikk mellom Hitler-Tyskland og andre «frihetselskende folk» . I amerikansk presse ble gesten framholdt som de alliertes største politiske seier og et taktisk mesterstykke fra Stalin .

Men denne samforståelsen, som kunne lede til et etterretningssamarbeid også i Norge, møtte motstand . En av dem som reagerte, var major Ørnulf Dahl, som var prinsipielt imot å samarbeide med kommunister, sabotasjegrupper eller partisaner . Dahl var opptatt av at det finske sammenbruddet i krigen mot Sovjet ville åpne for russisk besettelse av Troms og Finnmark . Motvekten ville være en alliert landgang i de samme områdene . Han var derfor redd for kommunistiske motstandsgruppers innflytelse i motstandskampen . Til Forsvarets overkommando rapporterte Dahl:

«( . . .) Hvis de tyske tropper trekker seg ut av Nord-Finland og en del av Nord-Norge, vil sovjetrussiske tropper meget fort kunne besette Finnmark og sannsynligvis deler av eller hele Troms fylke . Hvis det da er så at Sovjetunionen også understøtter norske kommunistiske elementer såvel i Norge som i Sverige, kan Norge løpe en meget alvorlig risiko for at russerne åpent allierer seg med norske kommunister . Har sovjetrussiske tropper først besatt de nordligste deler av Norge og de dessuten kan skilte med at de arbeider i full forståelse med nordmenn (d .v .s . kommunistene), tror jeg risikoen er meget stor for at de russiske tropper etter våpenstillstanden (fredslutningen) ikke vil gi slipp på de norske landsdeler som de har besatt .»450

Dahls pessimistiske situasjonsfortolkning skulle ikke slå til, men avslørte en underliggende holdning . De kommunistiske motstandsgruppene ville være nyttige verktøy i en russisk besettelse av Norge .

Asbjørn Sundes motstandsarbeid var fokusert på den sørlige delen av landet, der Sovjetunionen ikke syntes å ha noen strategiske interesser . Det ville være de vestallierte som kom til å frigjøre Sør-Norge, ikke russiske soldater . Da Sunde i penge- og materiellnød på forsommeren 1944 forsøkte å få kontakt med sin russiske overordnede, oppnådde han liten respons og fikk i stedet beskjed om å oppløse Norges mest framgangsrike sabotasjeorganisasjon . Sundes kontakt «Maxim» mente at organisasjonen ikke lenger var viktig for krigsutviklingen . Hvorfor skulle medlemmene risikere livet når det hele snart var over? Dessuten anså han britene som den dominerende part i Norge . 451

For Sovjet var ikke avviklingen av sabotasjegruppa i Norge noen stor sak . Derimot var de opptatt av en tilnærming der et samarbeid om kampen

DEL 2: KRIGSTID – 267

mot Tyskland i nordområdene måtte foregå i et godt klima med de allierte . Russernes holdning passet London-regjeringen . Ved legasjonen i Stockholm var det allierte samarbeidet avgjørende, men kommunistenes grupper skulle overvåkes, kontrolleres og i prinsippet avvæpnes . Bare da kunne den norske motstanden framstå som en samlet enhet .

Asbjørn Sunde gjorde som han fikk beskjed om og begynte demobiliseringen av gruppa . Snart krysset flere av medlemmene svenskegrensen . Astrid og Rolf kom i trygghet . I Bergen var fortsatt Osvald-gruppa aktiv i samarbeidet med å bygge opp Saborg, men utover høsten kom det til et brudd mellom Norman Iversen og Sunde . Saborg hadde valgt et nærmere samarbeid med kommunistpartiet, som støttet dem økonomisk og organisatorisk . Iversen oppfattet det som forpliktende . Overfor SOE og Milorg var situasjonen tilsvarende . SOE hadde bidratt med trening og våpen og i praksis gjort Saborg til Milorgs aksjonsgruppe . Dermed trakk Sunde ut sine siste menn i området .

Den 24 . november mottok Gestapo i Bergen en anonym telefon . Oppringingen gjorde at en patrulje rykket til Repslagergaten 1 . Fire eller fem Gestapo-menn tok seg nesten lydløst oppover trappene fra andre etasje til kvistleiligheten . Familien under ble kommandert til å holde hendene over hodet og være stille . Da tyskerne stormet inn på kvisten, fant de Norman Iversen, kona Aslaug og ytterligere to personer i leiligheten . Med maskinpistoler og stor brutalitet ble alle tvunget ned på gulvet . To av de tyske betjentene rev ned gardinstenger som de brukte til å slå løs på arrestantene .

Leiligheten tilhørte Norman Iversens bror, Karl, og både han og kona var blant de arresterte . Norman Iversen hadde vært ettersøkt av sikkerhetspolitiet helt siden høsten 1941, så det var en betydelig fangst som var på vei fra Repslagergaten til det beryktede Veiten for avhør . Nyheten om «kuppet» spredte seg raskt i lokalene, og alle som var til stede skulle se på de arresterte som ble plassert på et par kontorer i femte etasje . Norman Iversen var å regne som en berømthet, ansvarlig for en rekke anslag mot tyske interesser . Alle midler ville bli tatt i bruk for å få ham til å snakke .

Kriminalbetjent Josef Groth ville gå i gang med avhøret av Norman Iversen umiddelbart . Han hadde fått tillatelse til skjerpet forhør, som i praksis ga ham nærmest ubegrensede torturfullmakter . Groth fikk Iversen plassert på kriminalsekretær Johan Arndts kontor, der han ble lenket til en stol . Arndt hadde oppholdt seg hjemme under arrestasjonen, men skyndte seg opp for å

268 – FORFULGT AV STATEN