Nettet snører seg sammen

gassmasker i sekken . Den skarpe sirenelyden varslet at døden var på vei fra himmelen .

Tross bomberegnet måtte havna holdes åpen, og det nye NSF-avdelingskontoret skulle sørge for at den norske flåten kom seg på sjøen med nødvendig mannskap . Oskar Hedins erfaring som tillitsvalgt gjorde ham til et naturlig valg som bestyrer . Forbundsleder Ingvald Haugen kjente trolig ikke til Hedins medlemskap i NKP . Høsten 1940 sto heller ikke ideologiske korstog sentralt i Oskar Hedins virksomhet . Han ønsket først og fremst å være en som kunne lede kontoret gjennom en krevende periode .

I september 1940 satt Martin Hjelmen fortsatt bak tykke steinmurer i Vänersborg fengsel . Han sydde postsekker og leste bøker . Alle nyheter var sensurerte . Det samme gjaldt for brev ut og inn . Livet kjentes blytungt . Broren Alv hadde plutselig dødd, og han forsøkte å trøste moren i et brev: «Kjære mor, jeg forstår at det er et hardt slag for deg . Jeg synes også det var som om livet mistet en del av sin verdi, forresten er det vanskelig å finne uttrykk for hva en tenker og føler ved slik en tildragelse . ( . . .) Ja, så må vi si at det er hard tid vi lever i, og mange, mange er de som ikke får oppleve freden, og nå har Alv også gått inn i denne rekken . Tungt er det for alle som blir berørt og mister sine kjære . 295»

Martin Hjelmen var fortsatt uvitende om at det foregikk et tysk-svensk spill i kulissene . Kanskje trodde han at han var beskyttet fordi han var blitt arrestert før 9 . april . Han påberopte seg ikke status som politisk flyktning eller ba om beskyttelse hos den norske legasjonen i Stockholm . Den svenske forhørstaktikken med å holde Wollweber-saken utenfor hadde lyktes . Hjelmen visste ikke at tyskerne satt med gode kort på hånden .

I november antok han at han ville bli utvist til Norge etter endt soning . Han ba moren slutte å sende ham nye bøker: «Jeg blir jo utvist samtidig med at straffen er slutt, og da ville det være synd å ta bøkene med til Norge, hvor antakelig en del av dem ville havne på bokbål .» Men i det som skulle bli det siste brevet fra Vänersborg, fortalte han at «( . . .) det er ikke i orden med min innreise» .

180 – FORFULGT AV STATEN

Over 40 mil lenger øst i Sverige satt Ernst Wollweber og Gudrun Wiik fortsatt i varetekt på Långholmens centralfängelse i Stockholm . Det nærmet seg jul 1940, og Gurdrun Wiik hadde vært fengslet i nesten fire måneder . Svensk politi benyttet seg av samme strategi som overfor Martin Hjelmen . De ivret for utvisning til Norge uten å informere om Gestapos interesse . Wiik sa seg først villig til å returnere frivillig, men Wollweber advarte henne .

Under en pause der vaktene var uoppmerksomme, ba han henne skaffe seg sovjetisk innereisevisum og kreve kontakt med Kominterns generalsekretær Dimitrov i Moskva . Der ville hun få hjelp . Hun måtte samtidig fortelle Dimitrov om Wollwebers situasjon i Sverige, la han til . Så ble de ført til hver sin celle . Rådet syntes å ha hjulpet, for den 27 . september gikk Gudrun Wiik om bord på et fly til Moskva . 296

Etter Gudruns løslatelse snakket Wollweber friere . Ved å gi politiet drypp av informasjon om virksomheten regnet han med å bli vurdert som politisk flyktning . Han hadde sovjetisk innreisevisum og håpet å følge etter Gudrun til Moskva . Men Wollwebers situasjon var annerledes . Gestapo visste at en mulighet til å rulle opp sabotørgruppa i store deler av Nord-Europa befant seg i Sverige . Selve storfisken hadde aldri vært nærmere å bli hentet hjem . De mente å vite hvilke knapper de skulle trykke på .

Samtidig gjorde etterforskingen i Oslo betydelige framskritt . Der hadde den tyske kriminaloverassistent Gustav Barschdorf klart å nøste opp i deler av den norske Wollweber-oppbygningen . Tobarnsfaren som var kjent for å utvise mer forhørsbrutalitet enn Gestapo-instruksen tilsa, hadde fått los på Ragnhild Wiik, som fortsatt befant seg i byen . Nøkkelen var dobbeltagenten Georg Angerer, som siden 1936 hadde jobbet med å infiltrere det tyske immigrantmiljøet . I Oslo opererte han under navnet «Edgar Löwe» .

Som «Löwe» hadde Angerer skaffet seg oversikt over Wollweber-kontaktene gjennom å tilnærme seg den tyske immigranten Karl Bargstädt, som arbeidet for Wollweber . Bargstädt hadde virket som en tidlig operasjonssjef i gruppa med norske Olga Eltvig som bindeledd til organisasjonen . 297 Selv om de respektive leddene kjente lite til hverandre, kom Angerer inn på Eltvig gjennom Bargstädt . Da hun ble arrestert, presset Barschdorf henne hardt, med Angerer i rollen som tolk . De la fram bilder av Martin Hjelmen, Ragnhild og Gudrun Wiik, Wollweber og flere andre . Til tross for at Angerer truet Eltvig med henrettelse om hun ikke samarbeidet, holdt hun tett . Men avhøret viste at tyskerne var på sporet av Ragnhild Wiik .

DEL 2: KRIGSTID – 181

Før julehøytiden 1940 var Gustav Barschdorf på vei hjem til feiring i Tyskland . På togreisen fra Oslo gjennom Sverige hadde han selskap med sin overordnede, SS-Sturmbannführer Friedrich Georg Preiss, en 54-åring fra München med erfaring fra tysk kriminalpoliti og medlemskap i NSDAP . Da Preiss kom til Oslo, ble han sjef for kontor Referat IV A med ansvar for kommunistsaker . Som type ble Sturmbannführeren sagt å ha en sterk vilje til å gå egne veier . En av de viktigste sakene for Preiss julen 1940 var jakten på Wollweber-gruppa .

Toget passerte hvitkledte jorder og tykk skog med snøtunge grener . Mens de to mennene fylte kupeen med sigarettrøyk, krysset NSB-vognene riksgrensen mot Sverige . Barschdorf gjennomgikk papirene fra etterforskningen i Norge og Gestapos materiale fra Hamburg som knyttet sammen den danske og den norske sabotasjegruppa . At de to tyskernes adventsreise gikk via Sverige, hadde en spesiell grunn . Preiss og Barschdorf skulle møte Säpo-sjef Martin Lundqvist og hans nærmeste medarbeidere til samtaler om Wollweber .

Under samtalene, som måtte hemmeligholdes, orienterte Preiss etter alt å dømme svenskene om arrestasjonen av Olga Eltvig og sporene som pekte mot Ragnhild Wiik . Preiss’ motiv for møtet var å finne flere sammenfallende linjer mellom den tysk-norske og den svenske etterforskningen . Lundqvist satt med førstehåndsinformasjon fra avhørene av Ernst Wollweber, Gudrun Wiik og Martin Hjelmen .

At det «hemmelige» møtet i Sverige hadde funnet sted, ble bekreftet av Reinhard Heydrich da han sendte Lundqvist en innbydelse til et nytt tysk-svensk toppmøte i Berlin 10 .–14 . mars 1941 . Heydrich ønsket en gjenopptakelse av den tidligere «tankeutvekslingen mellom ledende personer innen tysk og svensk politi», som det het i den svenske oversettelsen av invitasjonen .

I mellomtiden mottok kriminalpolitiet i Stockholm et notat fra Långholmens centralfängelse om at Wollweber skulle løslates 20 . januar 1941 . Tyskeren hadde sonet straffen og kunne slå i bordet med et gyldig sovjetisk innreisevisum . Wollwebers forklaring ga ham status som politisk flyktning, og siden utvisningsvedtaket hadde en hjemlandsklausul, kunne han ikke uten videre sendes tilbake til Tyskland . Wollweber øynet håp om å unnslippe Gestapo .

182 – FORFULGT AV STATEN

Det var jul på Bøvåg i Solund . Schrøder Evensen var alene tilbake på gården der han hadde brutt jorda og fått skikk på huset . Det hadde vært en stri tørn, men nå opplevde han fruktene av slitet . I sommermånedene og på høsten drev han landbruk og hadde dyr på beite . Ellers stakk han til havs som fisker på nordvestlandet . Han trivdes med begge deler . 298

Juledagene i 1940 var fulle av forventning . Dagfrid hadde reist til Høyanger for å føde . Schrøder skulle bli far til deres førstefødte . Fødselen skulle skje en gang i jula, eller ville det drøye ut på nyåret? På andre juledag kom moren Lovise ut til ham . Hun skulle passe gården når han dro til Høyanger for å hente Dagfrid og barnet . Nå ventet han bare på beskjed . Det var alltid en risiko, og han turte ikke ta noe på forskudd . Likevel dristet han seg til å starte med «Kjære Dagfrid og Småen!» da han skrev til kona for å skildre jula på Bøvåg .

«Det er annen juledag og klokken er halv fem . Det er lunt i stuen, ovnen sender bleke lysglimt bort over gulvet, ved et enkelt blaff kan man øyne lysrefleksen i taket, som svake stjerneskudd .» Han hadde pyntet gårdshunden med sløyfe . «Fiksi var med meg i stampen julaften, god såpe, så du kan tro hun var fin . Julenatten lå hun med meg, nett som et menneske med hodet på puten og dyne over sig og snorket drabelig . Hun lå på samme plass hele natten til jeg sto opp og gikk i floren . Spør om ikke Fiksi kan føre sig i selskap . Jeg var borte til naboen og sa god jul . Jeg har tenkt til å høre nyheter i kveld .»299

Nyhetene var preget av Tysklands framganger . Schrøder visste om razziaen hos kommunistene i Bergen . Dermed måtte han regne med at okkupantene hadde merket seg ham og Dagfrid . Paret gikk igjen i bergenspolitiets rapporter, som nå var på tyske hender . Dommen fra demonstrasjonen mot Hitler sto dessuten beskrevet i både aviser og offentlige papirer . Men det ville komme en ny tid . Områdene rundt Solund lå langt fra okkupasjonsmyndighetene . Det ble snakket om motstandsgrupper og våpenlagre, skjulesteder var det nok av på øyene .

Dagfrid kalte den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten «en finte300», og både hun og Schrøder ventet på startskuddet for den uunngåelige kampen mot fascismen . Det var umulig å forestille seg en verden der en arbeiderstat kunne leve side om side med et rasistisk, antikommunistisk og fascistisk system . Kanskje var Schrøder og Dagfrid forblindet av opplevelsene i Sovjet . Glansbildet hadde begynt å slå sprekker under Moskva-prosessene, men

DEL 2: KRIGSTID – 183