gassmasker i sekken. Den skarpe sirenelyden varslet at døden var på vei fra himmelen. Tross bomberegnet måtte havna holdes åpen, og det nye NSF-avdelings kontoret skulle sørge for at den norske flåten kom seg på sjøen med nødvendig mannskap. Oskar Hedins erfaring som tillitsvalgt gjorde ham til et naturlig valg som bestyrer. Forbundsleder Ingvald Haugen kjente trolig ikke til Hedins medlemskap i NKP. Høsten 1940 sto heller ikke ideologiske korstog sentralt i Oskar Hedins virksomhet. Han ønsket først og fremst å være en som kunne lede kontoret gjennom en krevende periode.
Nettet snører seg sammen I september 1940 satt Martin Hjelmen fortsatt bak tykke steinmurer i Vänersborg fengsel. Han sydde postsekker og leste bøker. Alle nyheter var sensurerte. Det samme gjaldt for brev ut og inn. Livet kjentes blytungt. Broren Alv hadde plutselig dødd, og han forsøkte å trøste moren i et brev: «Kjære mor, jeg forstår at det er et hardt slag for deg. Jeg synes også det var som om livet mistet en del av sin verdi, forresten er det vanskelig å finne uttrykk for hva en tenker og føler ved slik en tildragelse. (...) Ja, så må vi si at det er hard tid vi lever i, og mange, mange er de som ikke får oppleve freden, og nå har Alv også gått inn i denne rekken. Tungt er det for alle som blir berørt og mister sine kjære.295» Martin Hjelmen var fortsatt uvitende om at det foregikk et tysk-svensk spill i kulissene. Kanskje trodde han at han var beskyttet fordi han var blitt arrestert før 9. april. Han påberopte seg ikke status som politisk flyktning eller ba om beskyttelse hos den norske legasjonen i Stockholm. Den svenske forhørstaktikken med å holde Wollweber-saken utenfor hadde lyktes. Hjelmen visste ikke at tyskerne satt med gode kort på hånden. I november antok han at han ville bli utvist til Norge etter endt soning. Han ba moren slutte å sende ham nye bøker: «Jeg blir jo utvist samtidig med at straffen er slutt, og da ville det være synd å ta bøkene med til Norge, hvor antakelig en del av dem ville havne på bokbål.» Men i det som skulle bli det siste brevet fra Vänersborg, fortalte han at «(...) det er ikke i orden med min innreise».
180 – FORFULGT AV STATEN
