Nazikommunistene

flir om munnen . Vestmaktene grublet et par dager før man svarte med å erklære Tyskland krig . Fra øst rykket Sovjetiske styrker inn . Europa var i fritt fall da Wollweber sjekket inn på flyplassen i Moskva . «Maxim» fulgte med, men holdt seg i bakgrunnen . «Vi hadde ikke lov til å kjenne hverandre der», skrev Wollweber . Han gikk om bord på et svensk fly . Han snudde seg i retning av «Maxim» før han gikk inn i flykroppen . «Et siste blikk – og en farlig reise begynte .»153

Selv om ingen utenfor Moskva og Berlin kjente avtalens fulle innhold, sendte den norske kommunister inn i tidenes dilemma . NKP forsvarte Sovjet med at russerne i realiteten ikke hadde noe valg, de var kringsatt av fiender . Molotov–Ribbentropp-pakten kom som en følge av begivenhetene, mente kommunistene .

Under den siste tiden i Sovjet hadde Peder Furubotn vært vitne til russerens analyser av utviklingen fram til 1938 . Han mente at «Norge som nasjon var totalt uforberedt på en kommende krig . Men vi som kom ifra Moskva – vi var ikke uforberedt, takket være at Sovjetunionens eksistens sto på spill . Grunnspørsmålet for hele den kommunistiske bevegelse var å forhindre dette» . 154 Men lojaliteten kostet .

Martin Tranmæl lanserte skjellsordet «nazikommunisme» for å beskrive standpunktet . Den ellers så avventende norske opinionen fikk en gyllen mulighet til å samle fiendebildet . Tranmæl utdypet at det sovjetiske diktaturet skulle vært en overgangsform, men at de som utøvet diktaturet, «nå klamret seg til det» . Han fryktet at nazikommunismen ville bli et «uhyggelig innslag i tiden» fordi diktaturene, tross ulike mål og ideologier, hadde større likheter enn forskjeller . Verden måtte deles inn mellom Vestmaktene på den ene siden og diktaturene på den andre .

Tranmæls analyse av diktaturet kan ha hatt noe for seg, men nevnte knapt vestlige kolonimakters imperialistiske overgrep, og enda mindre: samarbeidsviljen som hadde ført Hitler til makten . Kommunistene og de fleste av Europas sosialistpartier som var langt unna Det norske Arbeiderpartis regjeringsposisjon, kunne tilføye at vestlig kapitalisme i mellomkrigstidens form i beste fall presenterte et skinndemokrati . Å erklære demokratiet som eneste farbare vei ved opptakten til en storkrig oste av selvfølgelighet,

108 – FORFULGT AV STATEN

tranmælsk historieomskrivning og innenrikspolitisk spillfekteri . I NKP sto man fast på russernes pressede situasjon .

«Det var ingen tvil om at vestmaktenes plan og slue spill tok sikte på å åpne for Hitlers ‘Drang nach Osten’ . Et angrep på Sovjetunionen ville ikke koste noen nattesøvn for München-politikerne», skrev Reidar T . Larsen, senere leder i NKP . 155 Et brev fra USA-ambassadøren i Moskva, Joseph E . Davies, til president Roosevelts rådgiver Harry Hopkins kastet et liknende lys over forholdene: «Sovjetrusserne var villige til å slåss for Tsjekkoslovakia . ( . . .) Hele våren 1939 søkte Sovjetunionen å få i stand en avtale om militært samarbeid for å stanse Hitler . England ( . . .) nektet å gå med på en garanti for Sovjetunionens sikkerhet hvis de baltiske stater ble angrepet, til tross for at Sovjetunionen var villig til å gi garantier til England og Frankrike hvis Holland eller Belgia ble angrepet . Regjeringen i Sovjet skjønte det ikke var mulig å få i stand noen avtale med Frankrike og England . De ble tvunget til å slutte en ikkeangrepspakt med Hitler .»156

Winston Churchill forsvarte også den russiske vurderingen: «Hva russerne angår, må det sies at det de framfor alt trengte, var å holde tyske armeer deployert så langt vest som mulig, slik at de selv kunne få tid til å samle sine styrker fra alle deler av sitt umåtelige land .»157

Et annet aspekt var at Stalin fryktet en tofrontskrig . I øst hadde Japan, som var Tysklands allierte, krysset grensen ved Vladivostok i mai 1939 og angrepet Mongolia med store styrker . Japanerne led nederlag mot en koalisjon av Den røde armé og mongolske hæravdelinger, men angrepet hadde vist at trusselen kunne komme fra flere kanter . Sett med Moskvalojale briller betød ikkeangrepspakten en slags sikring av vestgrensen, inntil videre . Den bidro også til splid mellom Tyskland og Japan .

Martin Tranmæls stempling av NKP som «nazikommunister» slo godt an både i borgerlige leirer og på den norske venstresiden . Men hvor mye politikk lå det i stemplingen? I likhet med de fleste pressefolk må Tranmæl ha forholdt seg til Hitlers manifest Mein Kampf .

I boka sa Hitler eksplisitt hvor han han skulle finne livsrom: «Vi innstiller germanernes evige higen mot Europas syd og vest, og retter vårt blikk mot jorden i øst . Endelig bryter vi med førkrigstidens koloniale politikk og handelspolitikk og går over til framtidens territorialpolitikk . Men når vi i Europa snakker om nye jordområder, da kan vi i først rekke bare tenke

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 109

på Russland og de grensestater som ligger under det . Det synes som om skjebnen viser oss veien .»158

All tysk propaganda og politikk hadde så langt bygget opp under Hitlers budskap . Avtalen måtte være en strategisk finte fra Stalin for å holde den eneste sosialiststaten utenfor krigen . Slik forsvarte en rekke kommunister den usannsynlige ikkeangrepsavtalen . Eller var det nettopp «nazikommunisme» man sto overfor?

Krigsutbruddet endret den norske overvåkingstjenesten . Enheten ble styrket med flere stillinger, antallet steg til om lag 50 personer vinteren 1940 . At det var erklært krig mellom Europas stormakter, måtte nødvendigvis påvirke hvordan man jobbet, men var det mulig å endre fokus?

Den første krigshøsten omfattet centralkontorets overvåkingskartotek rundt 15 000 navn159, og profilen i kartoteket synes å ha vært klar . Hovedvekten var kommunister, spesielt var Finnmark godt representert . NKP-bastioner som Bergen og Trondheim var etter alt å dømme til stede som en betydelig størrelse . En rekke utlendinger var også registrert, trolig med vekt på flyktende tyske kommunister, andre tyske dissidenter og forfulgte grupper . 160 Etter krigsutbruddet økte også forekomsten av registrerte nazister i kartoteket . Samtidig tydet politimester Welhavens tyske politisamarbeid på at overvåkingens profil ikke gjennomgikk noen større endring .

Det nesten ensidige fokuset på kommunistisk samfunnsveltende aktivitet hadde vært enerådende innen overvåkingens mentalitet . Riksadvokat Sund hadde påpekt noe i nærheten av et politisk mandat der man skulle motarbeide kommunistisk «agitasjon», uansett hvor lovlig denne var . Med dette som bakgrunn betød krigsutbruddet at en ubehagelig ytre trussel endelig hadde materialisert seg . Men fra en annen kant . Det var Tyskland som var i krig med vestmaktene . Fienden kom ikke lenger fra øst alene, den kom like gjerne fra hjertet av Europa . Fryktede kommunistiske sabotasjegrupper som Wollwebers fikk dele oppmerksomheten med et økende antall tyske agenter på norsk jord . Welhaven måtte operere ut fra at Norge kunne havne på flere mulige sider i en kommende krig .

Samtidig forsvarte den uhellige Molotov–Ribbentrop-pakten både den gamle og den nye innretningen . «Nazikommunismen» bekreftet og legitimerte fortsatt overvåking av kommunister og Spania-farere . De tynne koblingene som sauset sammen innenrikspolitiske motsetninger,

110 – FORFULGT AV STATEN

arbeiderkamp, diktaturer og utenrikspolitiske hendelser syntes å stake ut kursen . Tross økt tysk aktivitet var det vanskelig å tro at Norge kunne dele skjebne med Polen eller Tsjekkoslovakia . Hitler ville østover – hva skulle han vel i nord å gjøre?

Et opprop like etter krigsutbruddet viste at det norske kommunistpartiet hadde et schizofrent syn på de utenrikspolitiske realitetene . NKP støttet Stalins vei, men ville ikke endre synet på Hitler . Partiavisen i Oslo, Arbeideren, skrev: «I dag er hovedoppgaven å slå det nazistiske regime i Tyskland . Dette er menneskehetens fiende nr . 1 .»161

Inntil videre uttalte partiet seg i tråd med Kominterns standpunkt . Men bare få dager senere fikk den sosialistiske internasjonales generalsekretær, Georgi Dimitrov, en ny situasjonsanalyse direkte fra Stalin . Denne instruerte Komintern om å endre holdning til fordel for sovjetiske strategiske motiv . 162 Krigen var å anse som et imperialistisk oppgjør der begge krigførende parter var «diktert av borgerskapets kyniske interesser overfor arbeiderklassen» . Den var verken å betrakte som antinazistisk eller antifascistisk . Kommunistpartienes oppgave var derfor ikke å støtte vestmaktenes krig mot Tyskland . Direktivene fra Moskva skapte sjelekvaler i samtlige europeiske kommunistpartier . De serverte også de politiske opponentene en sjelden gavepakke . Den visste Arbeiderpartiets Einar Gerhardsen å gripe .

«Den arbeider som ikke nå bryter med Norges Kommunistiske parti, han er tapt for arbeiderrørsla», sa Gerhardsen til DNA-landsmøtet i november 1939 . Partisekretæren utpekte samtidig Sovjet som Norges hovedfiende . Nå gjaldt det ikke bare Molotov–Ribbentrop-pakten, men også et pågående sovjetisk press på Finland for å endre grensesituasjonen mot landet . I hovedsak ville russerne ha finnene med på å flytte grensen lenger unna Leningrad . I bytte skulle de få tilsvarende russisk land .

De færreste norske kommunister ble overrasket over Einar Gerhardsens angrep . Siden Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakt i 1935, hadde partiet dreid mot høyre . Riktignok ivret fraksjoner innen DNA og NKP i perioder for en partisammenslåing, men i regjeringskontorene og sentralstyret var tonen en annen . Nå ga den internasjonale situasjonen muligheter til å sette kommunistene under press .

På landsmøtet sa Gerhardsen at de eneste faste holdepunktene i en uoversiktlig verden var arbeiderbevegelsens organisasjoner . Han formante

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 111

partimedlemmene om å stille strenge krav til hvert medlem om aktiv solidaritet . De skulle også holde øynene åpne internt i organisasjonene . Partisekretærens påstand var at det innen DNA var medlemmer som hadde gått inn på befaling av NKP og andre som anså at det å «tekkes» kommunistpartiet var et bevis på selvstendighet . Klarsignalet til en antikommunistisk kampanje var gitt fra høyeste hold .

Den tysk–sovjetiske ikkeangrepsavtalen var som skapt for å diskreditere NKP overfor norske arbeidere . «Det er ute med freden», lød underteksten på en karikaturtegning i AUF-organet Arbeiderungdommen . Hitler knuste en fredsengel under en stridsvogn mens en glisende Stalin smurte nazistenes krigsmaskin med en oljekanne . Hadde også Arbeiderpartiets egne organisasjoner satset på at det var Sovjet som skulle redde Vesten?

For NKP hadde kampen mot nazisme og fascisme vært partiets hjerte og sjel . Mange norske kommunister opplevde derfor det offentlige ordskiftet som absurd . De ble fordømt av en regjering som gjennom nøytralitetspolitikken hadde anerkjent Franco-regimet og bidratt til fascismens vekst . De ble fordømt av partiene som hadde forbudt Spania-farerne å ta kampen mot Hitler, og som ville rettsforfølge de som kom hjem . Einar Gerhardsen visste hva han gjorde . Landsmøteagitasjonen traff kommunistene der det såret mest .

Kominterns helomvending var hard å svelge i NKPs partilag og sentralstyre . Én ting var å se nødvendigheten av Sovjets behov for en ikkeangrepsavtale . Noe ganske annet var det å fjerne nazistene som uttalt hovedfiende nå da Hitler oppfylte alle spådommer . Gjennom den første krigsmåneden framholdt NKP fortsatt at Tyskland var ondet, men i begynnelsen av oktober fikk pipen en annen lyd . Komintern krevde at partiet var i takt med vedtaket . Parolen som gjaldt, var å bekjempe «den imperialistiske krig og krigsbrannstiftere i alle land» . 163 Hitler skulle ikke stemples som skyldig for krigen . Denne holdningen liknet russiske bolsjevikers posisjonering under første verdenskrig . Mens Europas keiserdømmer og kapitaliststater sloss seg inn i undergangen, entret kommunistene scenen uten å delta . Men 1939 liknet ikke 1917 . Europa var på vei inn i en krig, ikke ut av en . Krigsdynamikken tilsa en hurtig oppskalering der strategisk posisjonering var avgjørende .

Den 30 . november 1939 angrep sovjetiske tropper Finland . En nordisk nabo . Uttrykket «nazikommunisme» syntes mer dekkende enn noensinne .

112 – FORFULGT AV STATEN