flir om munnen. Vestmaktene grublet et par dager før man svarte med å erklære Tyskland krig. Fra øst rykket Sovjetiske styrker inn. Europa var i fritt fall da Wollweber sjekket inn på flyplassen i Moskva. «Maxim» fulgte med, men holdt seg i bakgrunnen. «Vi hadde ikke lov til å kjenne hverandre der», skrev Wollweber. Han gikk om bord på et svensk fly. Han snudde seg i retning av «Maxim» før han gikk inn i flykroppen. «Et siste blikk – og en farlig reise begynte.»153
Nazikommunistene Selv om ingen utenfor Moskva og Berlin kjente avtalens fulle innhold, sendte den norske kommunister inn i tidenes dilemma. NKP forsvarte Sovjet med at russerne i realiteten ikke hadde noe valg, de var kringsatt av fiender. Molotov–Ribbentropp-pakten kom som en følge av begivenhetene, mente kommunistene. Under den siste tiden i Sovjet hadde Peder Furubotn vært vitne til russerens analyser av utviklingen fram til 1938. Han mente at «Norge som nasjon var totalt uforberedt på en kommende krig. Men vi som kom ifra Moskva – vi var ikke uforberedt, takket være at Sovjetunionens eksistens sto på spill. Grunnspørsmålet for hele den kommunistiske bevegelse var å forhindre dette».154 Men lojaliteten kostet. Martin Tranmæl lanserte skjellsordet «nazikommunisme» for å beskrive standpunktet. Den ellers så avventende norske opinionen fikk en gyllen mulighet til å samle fiendebildet. Tranmæl utdypet at det sovjetiske diktaturet skulle vært en overgangsform, men at de som utøvet diktaturet, «nå klamret seg til det». Han fryktet at nazikommunismen ville bli et «uhyggelig innslag i tiden» fordi diktaturene, tross ulike mål og ideologier, hadde større likheter enn forskjeller. Verden måtte deles inn mellom Vestmaktene på den ene siden og diktaturene på den andre. Tranmæls analyse av diktaturet kan ha hatt noe for seg, men nevnte knapt vestlige kolonimakters imperialistiske overgrep, og enda mindre: samarbeidsviljen som hadde ført Hitler til makten. Kommunistene og de fleste av Europas sosialistpartier som var langt unna Det norske Arbeiderpartis regjeringsposisjon, kunne tilføye at vestlig kapitalisme i mellomkrigstidens form i beste fall presenterte et skinndemokrati. Å erklære demokratiet som eneste farbare vei ved opptakten til en storkrig oste av selvfølgelighet, 108 – FORFULGT AV STATEN
