Kalde krigere

I 1948 etablerte Haugen kontakt med den amerikanske ambassaden i Oslo . Samarbeidet betød etter alt å dømme jevnlig omgang med amerikanske tjenestemenn, inkludert NSFs kontakter i New York og FBI . 566 Trolig var det Haugen som fastslo overfor amerikanerne at det fantes en norsk internasjonal kommunistisk kurér . En nordmann i terrorforbund med Ernst Wollweber . Denne skulle befinne seg i en av de sentrale europeiske havnebyene . 567

Bildet stemte med FBIs forestilling om kommunistiske kurérer og en aktiv spionsentral i europeisk atlanterhavsfart . Haugens opplysninger pekte konkret mot Norge . Samlingen av mer eller mindre velfunderte mistanker bidro til å underbygge den amerikanske offensiven for å avsløre sovjetiske spioner . På samme tid innledet NSF en kompromissløs kamp mot politiske avvikere i egne rekker .

Da Overvåkingssentralen (OVS) i Oslo mottok tips om en norsk kurér, rettet overvåkingssjef Asbjørn Bryhn blikket mot sjømannen og kommunisten Ivar Brodin . Bryhn trodde sjømannen var NSF-bestyrer i Antwerpen, men Brodin hadde ingen verv . 568 Oppmerksomheten falt i stedet på en annen sjømann, Arne Lund, som hadde vært arrestert av svensk politi under krigen . Forsøket på å klistre kurérstempelet på disse to var et bomskudd . Verken Brodin eller Lund hadde posisjoner der Ingvald Haugen kunne ramme dem .

Derimot fantes det en NSF-avdelingsbestyrer i Liverpool som også hadde jobbet i Antwerpen . Mannen var etter alt å dømme kommunist, og Bryhn mistenkte en fordekt forbindelse med Brodin og Lund . At det ikke fantes bevis, skyldtes bare at alt hadde foregått i hemmelighet . Det lå i spionasjens natur . Slik rettet Asbjørn Bryhn og Ingvald Haugens blikket mot Oskar Hedin .

Haakon Lies inntreden i Arbeiderpartiet etter USA-oppholdet ga seg uttrykk i noen politiske hjertesaker . Han var opptatt av opprustning av forsvaret og en tettere allianse med USA og Storbritannia . Intensjonen var tydelig nok . Norge måtte innrette seg mot USA og ikke svekkes av luftige nøytralitetsideer . Haakon Lie hadde flere verktøy når han kommuniserte sine utenrikspolitiske synspunkter, blant dem var å skrive artikler . I Hans Olav Lahlums Lie-biografi nevnes en representativ hendelse som en amerikansk gjest på hyttetur med Lie rapporterte til sine overordnede . 569 Lie fortalte

332 – FORFULGT AV STATEN

amerikaneren at han etter noen artikler i Arbeiderbladet ble oppringt av en diplomat ved den sovjetiske ambassaden i Oslo . Mannen, som var en toppdiplomat, ville klage på artiklenes vinkling, som han mente var sovjetkritiske . Haakon Lie svarte raskt at han ville underbygge påstanden om at ledelsen i NKP var femtekolonnister . «Jeg skriver om det norske kommunistpartiet og ikke om Sovjetunionen . Og at jeg forsøker å knuse kommunistpartiet er du sikkert alt klar over», hadde Lie sagt . 570 Agendaen var altså ikke primært motstand mot et Stalin-diktatur, men stempling av norske kommunister .

Lies væremåte og metode ble stadig mer radikal, samtidig som den bidro til å gi partiet en merkbar høyredreining . Det skulle bli tydelig i forholdet til sjømennene, men ga seg først utslag i den såkalte «Spania-saken» . Uenigheten dreide seg om hvorvidt Norge skulle ha diplomatiske forbindelser til og drive handel med Francos fascistregime . Tross båndene til Hitler hadde det spanske militærdiktaturet overlevd krigen . I 1946 satt Nini Haslund Gleditsch, arbeiderpartimedlem og fredsaktivist i Spania-komiteen, slik hun hadde gjort før krigen . Under et møte skriver hun:

«En uttalelse fra Spania-komiteen som går sterkt imot diplomatisk forbindelse og utvidet handelsforbindelse med Spania vekker et fullstendig ukontrollert og nærmest hysterisk raseri hos Haakon Lie . En flom av skjellsord og trusler hagler over Spania-komiteens medlemmer . Personer som delvis er avhengig av partiavisa skal han sørge for å få kastet ut derfra . Vi driver kommunistisk undergravningsarbeid, er politiske analfabeter, regjeringsfiendtlige, nærmest giftslanger i norsk arbeiderbevegelse . Øynene lyser av hat, munnen skjelver av opphisselse, beskyldningene nærmest hvisles ut mellom sammenpressede lepper . Det er en grotesk og opprivende forestilling .»571

Lies syn på Spania hadde endret seg . Fra engasjementet for Folkefronten under borgerkrigen til et pragmatisk forhold overfor fascistdiktaturet . Nå krevde NKP aktivt arbeid for et regimeskifte i Spania og anklaget Arbeiderpartiet for unnfallenhet . Mye sto på spill . Handel var viktig, men bidro til å holde diktaturet i live, fastslo partileder Emil Løvlien på Stortinget .

En allianse med Norges Rederiforbund og handel med Francos fascistregime klang heller ikke godt innen DNAs egne rekker . Resultatet var at partisekretæren tok i bruk hersketeknikker for å samle stortingsgruppa . Den virkelige motstanderen het NKP, og frykten for kommunismen ble en

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 333

stadig sterkere drivkraft bak de politiske beslutningene . Alt hang sammen med alt . Så lenge briter og amerikanere kunne leve med fascistene i Spania, måtte vel Norge kunne gjøre det samme? For et Arbeiderparti under Lies innflytelse trådte det fram to tydelige kampsaker: Innenriks skulle kommunistene bekjempes for å samle norsk venstreside innen partiet . Utenriks skulle grunnen beredes for et vestligrettet samarbeid, med klar distanse til Sovjetunionen . Flertallspartiet DNA var Norge, plagsomme innvendinger måtte kastes over bord .

På nyåret 1947 reiste Haakon Lie til USA . Et av oppdragene var å kjøpe inn deler til den grafiske produksjonen hos Arbeidernes Aktietrykkeri, men Lies brede kontaktnett i Amerika ga reisen større dimensjoner . Partiet behøvde støttespillere og midler til å sikre makten i det nye Norge . Til reisen søkte Lie Ingvald Haugen om å få disponere 7000 dollar av NSFs penger . 572 Affæren var såpass lyssky at Haugen gjorde det klart innen forbundsstyret at dette verken måtte «publiseres eller tilkjennegis» . Disposisjonen måtte holdes utenfor «Norges Banks rekkevidde» . Så lenge transaksjonene og samrøret forble hemmelig, ville ingen skade skje . 573

Mens Lie turnerte USA på jakt etter reservedeler og likvide midler, opplevde Oskar Hedin at «krigsfredningen» av kommunistene var over . Det gjaldt i Liverpool så vel som i Oslo . Aviser og radiosendinger rettet stadig kraftigere skyts mot alt som kunne smake av kommunisme . Hedins tillit og posisjon i Liverpool bygget på at han var på lag med seilerne . Risikoen var at han kom på for kameratslig plan med sjøfolkene når betingelser for ledighetstrygd eller andre forhold skulle prøves . Virksomheten var full av gråsoner, og det var lett å bli nærsynt . Hedin skulle ikke innse rekkevidden før han sto på kanten av stupet .

Ingvald Haugen var kampvillig . I NSFs medlemsblad fra mai 1947 fastslo han at «På ny er muldvarpene i arbeid» . 574 Her ble Hedin og Vetlesens involvering i Sjømennenes Landssentral sidestilt med førkrigstidens Quisling-virksomhet . NSF skulle «sørge for at splittelsesmakere og politiske muldvarper vil bli satt på plass ( . . .) bakvaskelser, sjikane og uvederheftig propaganda bør muldvarpene bli alene om» . Lederartikkelen over fire tettskrevne sider illustrerte at det foregikk en beinhard kamp mellom NKP og DNA om sjømennenes tillit . Sjømannsforbundet gikk utilslørt regjeringspartiets ærend .

334 – FORFULGT AV STATEN

For Asbjørn Sunde var kampen over . Fredens brå tilbakekomst ble et stillferdig vakuum en kriger som Sunde knapt kunne ha forestilt seg . Borte var kampsaken, nazifiendene og mennene som han hadde risikert livet i fellesskap med . Så hva sto igjen? Først og fremst Rolf og Astrid . De to han hadde dratt gjennom helvete og tilbake . De han skyldte alt . Krigen hadde krevd livet til brødrene Håkon og Rolf . Faren hadde gått bort i 1943 . Det var tomt, og han befant seg økonomisk på bar bakke . Leiligheten på Sinsen var tapt – den lille familien bodde trangt hos Astrids slekt i Horten .

I motsetning til Milorg-karene og medlemmene av kompani Linge kunne han ikke dra nytte av motstandskampen inn i en videre karriere . Mulighetene Milorg og Linge-mennene ble tilbudt innen forsvaret eller staten, tilkom ikke Osvald-gruppa . Asbjørn Sunde og hans menn var fremmede fugler som få ville ta i . De passet ikke inn i frigjøringshistorien som ble fortalt i aviser og bøker fra mer eller mindre aktive motstandsmenn . Men Sunde hadde planer for å gjøre noe med situasjonen .

I konservative Horten var Sunde en omdiskutert radikal skikkelse med et dårlig førkrigsrykte . En ubehagelig opportunist det var vanskelig å like . Men i Oslo fantes velstående støttespillere som kjente sabotørens betydning . Trolig lå det økonomisk bistand til grunn da familien kunne flytte inn i en liten leilighet i første etasje i nærheten av Ola Narr ved Carl Berners plass . Da han fikk arbeid som sjåfør ved Østlandske Petroleumskompani på Sjursøya, virket det som han hadde fått flyten . Han ble anbefalt til jobben av gamle motstandsfolk innen politiet . 575

Sjåførkarrieren ble imidlertid kort . På selveste Karl Johans gate ble Sunde tatt for promillekjøring med en tankbil og mistet førerkortet . Alkoholen hadde vært et hjelpemiddel under presset som oppsto under motstandskampen, han la ikke skjul på det . Det døyvet smerte og roet nerver . For så vidt hadde han drukket under tjenesten i det sjømilitære korps, og kunne gjerne feste . Men Sunde var ikke en drukkenbolt – hendelsen på Karl Johan var et unntak . Han likte å ta seg et glass, men hadde også sterk selvdisiplin når det behøvdes . Motstandskampen hadde vært et bevis på det .

Året 1947 hadde begynt dårlig, men representerte også en markant snuoperasjon for Asbjørn Sunde . Den startet på slottet med kongelig audiens lørdag 1 . november . Han gikk opp mot slottet i følge med sønnen . 13-årigen som hadde stått ansikt til ansikt med døden på Sollia, skulle få en annen opplevelse av farens bedrifter . Riktignok måtte han vente utenfor hos

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 335

adjutanten mens faren møtte den aldrende kongen, men Rolf må ha vært stolt . Den «annerledes» faren skulle hedres av landets fremste frihetssymbol .

Da de to gikk fra slottet nedover Karl Johan, kunne de se banneret på Tostrupgården som markedsførte Sundes bok, Menn i mørket . Tittelen til tross, historien om kommunistenes motstandskamp skulle endelig tre fram i lyset . Dreyers Forlag solgte inn Asbjørn Sunde som en omdiskutert mann . «Hadde han rett?» spurte de i salgsannonsene .

Max Manus hadde hatt suksess med to bøker som omhandlet egen motstandskamp . Andre mer eller mindre viktige skikkelser hadde skrevet om krigen . Men Sunde skilte seg ut . Han var mystisk, og motstandskampen hadde foregått på siden av den offisielle hjemmefronten . En hemmelig og voldsom krig . Dessuten kom han fra arbeiderklassen, oppvokst uten privilegiene til flere av de profilerte motstandsmennene . Spørsmålet var om boka ville slå an i det brede lag av folket . Eller var den mest en bok for kommunister og sympatisører?

Da Asbjørn Sunde åpnet avisene noen dager etter kongeaudiensen, sto dommen svart på hvitt . Bokas tette, mørke og brutale skildringer skilte seg fra tidens krigslitteratur . Den hadde krimsjangerens framdrift og var uvanlig velskrevet . Leseren ble raskt dratt inn i et helvete av blod og gørr i den spanske borgerkrigen, der norske kommunister debuterte i væpnet kamp mot fascismen . Moralismen glimret med sitt fravær . Det var fyll, død og sammenbrudd . I Arbeiderbladet sammenliknet anmelder Arvid Moen Sundes fortellerstemme med Ernest Hemingways . 576 Han var ikke alene om å se litterære kvaliteter i Sundes fortelling . At Sunde hadde hatt god hjelp av en dyktig forlagskonsulent, fjernet ikke stemmen til Norges fremste krigssabotør . Menn i mørket var ikke en faktabok, men en dystopisk, ærlig og spissformulert fortelling . Sannferdig etter Asbjørn Sundes minne .

Menn i mørket ble en umiddelbar suksess, bøkene ble revet bort i bokhandlene . Familiens økonomi kom endelig i balanse . I bokas siste «scene» hadde Sunde lagt inn et parti som trolig hadde sin virkning på både anmeldere og lesere . Der sto Sunde i folkemengden da kong Haakon gjorde sin triumfferd opp til slottet . Sabotøren betraktet monarken og reflekterte i god nasjonal ånd: «Ham var det vi hadde kjempet for . Han og friheten . Det var verdt å kjempe for ham .»577 Ordene kom neppe fra dypet av Sundes hjerte, men la et sympatisk nasjonalt sinnelag til kommunistenes motstandskamp . Om kong Haakon kjente til formuleringene da Asbjørn

336 – FORFULGT AV STATEN

Sunde avla audiensen på slottet, må han ha følt seg som det han hevdet å være: kommunistenes konge – også .

I slutten av november 1947 fikk Asbjørn Sunde en kritiker som hadde lest boka uten å bli forført av spenningsfortellingen . Psykiater, kriminolog, antinazist og samfunnsdebattant dr . Johan Scharffenberg stilte flere spørsmål . Blant annet med hvilken rett Asbjørn Sunde hadde foretatt likvidasjoner . Menn i mørket inneholdt flere beskrivelser av målrettede drap eller drapsforsøk på norske nazister . Scharffenberg var en forkjemper for et mer tolerant landssvikoppgjør og hadde allerede vært ute og kritisert Osvaldgruppas metoder . I boka fant han mer å ta tak i . 578

Scharffenberg var avholdsmann og mislikte beskrivelsen av drikking og fyll . «Det fortelles om megen drikk . Føreren av en hemmelig gruppe burde gjort totalavhold til en plikt», skrev Scharffenberg . I et svar til pressen skrev Sunde: «Akk, ja det er bare så langt mellom englene nå til dags ( . . .) Når karene kom hjem fra aksjon – dødstrette, nedbrutt på legeme og sjel, ofte fylt av redsel og fortvilelse – og så bad om en dram . Skulle jeg da sagt: Mine Herrer, totalavhold er en plikt for alle som deltar i en hemmelig gruppe?»579

Scharffenberg stilte også spørsmål ved sannhetsgehalten i Sundes aksjonsbeskrivelser . Han henviste til ulikheter i tyske offisielle tapstall og Sundes beskrivelse . Kunne man kalle en aksjon «100 pst vellykket» når man saboterte? Og hadde noen virkelig gitt ham tilnavnet «camerada rottefanger»?

Sundes svar avslørte at den mentale innstillingen var svært forskjellig bak et skrivebord og i kamp for livet . På spørsmål om hvorfor gruppa hadde finansiert aksjonene med bankran da pengene fra regjeringen uteble, svarte han: «I slike stunder gransker en ikke Haagerkonvensjonen eller Folkeretten . Vi var likeglade med hva vår konge og vår regjering mente om oss i London .»

Men mest alvorlig, mente Scharffenberg: Hvordan kunne Osvald-gruppa operere på siden av den offisielle Hjemmefronten og utføre likvidasjoner med Sunde som aktor, dommer og bøddel?

Sunde viste til at gruppas aktivitet var undersøkt av politiet uten at Riksadvokaten hadde funnet grunn til å reise tiltale verken mot ham selv eller andre medlemmer . Men han var provosert over Scharffenbergs holdning . «Hatet til fienden, kjærligheten til friheten, vissheten om hver manns plikt til å slåss, ansvaret for våre døde kamerater – var det som ga oss denne rett . Var det tilstrekkelig?» Svaret beroliget neppe Scharffenberg, men viste tydelig

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 337