Kretsens vilje

Det foregikk også en kamp om retten til å definere hva som var legitim motstandskamp . I et brev til utenriksminister Trygve Lie var Kretsen hard i kritikken av kommunistenes aksjoner: «Når vi henvender oss til Dem denne gang er det fordi det er skjedd – og er i ferd med å skje – ting her i landet som kan komme til å endre hele grunnlaget for vår nasjonale frihetskamp i Norge, og som vil få de uhyggeligste konsekvenser for utallige nordmenns liv», innledet appellen . 393 Kretsen visste hvem som sto bak og at det forelå planer om flere aksjoner .

I brevet mente man at aksjonene ville resultere i tysk motterror, represalieskyting og unntakstilstand, noe som hittil var unngått på grunn av en «ansvarlig» linje . Kretsen ba samtidig Lie om å forby militære myndigheter å støtte «terroristiske anslag» . De hadde registrert at det fantes norsk militært personell som hadde vært i Norge og samarbeidet med kommunistene, til og med «gitt sin konfirmasjon av den nye linje de har slått inn på394 .»

Kretsen krevde at regjeringen brukte London Radio til å advare nordmenn mot sabotasjehandlinger . Den 6 . september 1942 etterkom statsminister Nygaardsvold kravet og ba alle gode nordmenn om «å avholde seg fra individuelle aksjoner som ikke tjener noen fornuftig hensikt, men som bare vil føre til skjerpet terror fra quislinger og tyskere . Regjeringen har konsekvent inntatt denne holdning, og vi er fullt overbevist om at alle ansvarlige kretser i Norge er enige i den» . Justisminister Terje Wold hevdet etter krigen at han overhodet ikke kjente til at likvidasjoner av farlige folk var behandlet hos eksiladministrasjonen: «( . . .) som justisminister ville jeg ha grepet sterkt inn .» Wold var imot at spørsmålet skulle dikteres fra London . 395

Aksjonen mot Statspolitiet var en direkte følge av likvidasjonene som var sanksjonert av politigruppa gjennom Asbjørn Bryhn . I tillegg hadde en lokal Milorg-gruppe bestilt en av Osvald-gruppas tidligere likvidasjoner . «Sprengningen av Henrik Ibsens gate 7 var ingen individuell aksjon, men en etter norske forhold omfattende militær aksjon», skriver historiker Lars Borgersrud . Til tross for dette gikk statsministeren langt i å oppfylle Kretsens ønsker om å tydeliggjøre et offentlig uttalt skille mellom de uansvarlige kommunistene og den ansvarlige, passive motstandskampen .

Kretsen opplyste om at det også var sendt et brev fra «ledende hold» innen arbeiderbevegelsen til Martin Tranmæl i Stockholm . Tranmæl ble bedt

DEL 2: KRIGSTID – 235

om å ta kontakt med Aleksandra Kollontaj for å få henne til å «bremse» de norske kommunistenes virksomhet . Minister Bull i Stockholm tok til orde for å gå til diplomatiske skritt overfor Sovjetunionen . Hvordan Kollontaj reagerte på Tranmæls henvendelse, vet vi ikke, men i september 1942 var de russiske krigstapene enorme . Den norske henvendelsen om å legge ned sabotasjeaksjonene må ha fortont seg latterlig for Kollontaj, som var representant for et land som kjempet mot utslettelse .

Den 9 . september sendte regjeringen et skriv til den norske hjemmefronten med punkter som redegjorde mer presist for Londons syn . I pkt . IV het det: «Det meddeles fra høyeste militære hold at ingen norske offiserer har kjennskap til kommunistenes planer om bombeattentater . Når dette hevdes fra kommunistisk hold, må det være løgn .»396 I så fall var ikke Asbjørn Bryhns arbeid forankret i motstandsbevegelsen .

Kretsen hadde oppfattet at Nygaardsvolds radiotale hyllet de dødsdømte kommunistene . Selv om det punktvise skrivet fra regjeringen viste en helt annen holdning, var ikke Kretsen fornøyd . Med åpenbart utgangspunkt i den tyske virkelighetsbeskrivelsen presiserte Kretsen at det var «grunn til å ha mistanke om at de angjeldende hadde tatt del i handlinger som kunne få meget skadelige følger for deres land . Hensynet til hva der er hensiktsmessig å si, må her gå foran alt annet så lenge man ikke sitter inne med konkret materiale som avslører tyskernes løgnaktighet» . 397 Dermed hadde den tyske propagandastrategien lyktes .

Kretsens holdning var følelseskald sett i forhold til hva Asbjørn Sundes arresterte motstandsfolk sto overfor . Håkon Eriksen hadde blitt skutt på Trandum allerede samme natt som dommen falt . Alf Kristiansen fikk vente to dager før han ble gjennomboret av tyske kuler . Sigurd Hansen ble sendt til Trondheim og henrettet 18 . september . Rigmor fikk ganske sikkert vite at mannen var skutt .

På Grini gikk mishandlingen og torturen av Rigmor inn i siste fase . I presset for å få henne til å avsløre det de ikke kunne banke ut av Sigurd, skydde tyskerne ingen midler . Gertrud Thielicke Karlsen sto ikke tilbake for sine mannlige kolleger når det gjaldt tortur . 33-åringen med mørkt hår og et grovskåret ansikt hadde utvidede fullmakter og var kjent for å gå fysisk til verks mot sine fanger . Den 29 . oktober 1942 sørget hun for at Rigmor Hansen døde naken og forslått på cellen .

236 – FORFULGT AV STATEN