Kretsens vilje Det foregikk også en kamp om retten til å definere hva som var legitim motstandskamp. I et brev til utenriksminister Trygve Lie var Kretsen hard i kritikken av kommunistenes aksjoner: «Når vi henvender oss til Dem denne gang er det fordi det er skjedd – og er i ferd med å skje – ting her i landet som kan komme til å endre hele grunnlaget for vår nasjonale frihetskamp i Norge, og som vil få de uhyggeligste konsekvenser for utallige nordmenns liv», innledet appellen.393 Kretsen visste hvem som sto bak og at det forelå planer om flere aksjoner. I brevet mente man at aksjonene ville resultere i tysk motterror, represalieskyting og unntakstilstand, noe som hittil var unngått på grunn av en «ansvarlig» linje. Kretsen ba samtidig Lie om å forby militære myndigheter å støtte «terroristiske anslag». De hadde registrert at det fantes norsk militært personell som hadde vært i Norge og samarbeidet med kommunistene, til og med «gitt sin konfirmasjon av den nye linje de har slått inn på394.» Kretsen krevde at regjeringen brukte London Radio til å advare nord menn mot sabotasjehandlinger. Den 6. september 1942 etterkom stats minister Nygaardsvold kravet og ba alle gode nordmenn om «å avholde seg fra individuelle aksjoner som ikke tjener noen fornuftig hensikt, men som bare vil føre til skjerpet terror fra quislinger og tyskere. Regjeringen har konsekvent inntatt denne holdning, og vi er fullt overbevist om at alle ansvarlige kretser i Norge er enige i den». Justisminister Terje Wold hevdet etter krigen at han overhodet ikke kjente til at likvidasjoner av farlige folk var behandlet hos eksiladministrasjonen: «(...) som justisminister ville jeg ha grepet sterkt inn.» Wold var imot at spørsmålet skulle dikteres fra London.395 Aksjonen mot Statspolitiet var en direkte følge av likvidasjonene som var sanksjonert av politigruppa gjennom Asbjørn Bryhn. I tillegg hadde en lokal Milorg-gruppe bestilt en av Osvald-gruppas tidligere likvidasjoner. «Sprengningen av Henrik Ibsens gate 7 var ingen individuell aksjon, men en etter norske forhold omfattende militær aksjon», skriver historiker Lars Borgersrud. Til tross for dette gikk statsministeren langt i å oppfylle Kretsens ønsker om å tydeliggjøre et offentlig uttalt skille mellom de uansvarlige kommunistene og den ansvarlige, passive motstandskampen. Kretsen opplyste om at det også var sendt et brev fra «ledende hold» innen arbeiderbevegelsen til Martin Tranmæl i Stockholm. Tranmæl ble bedt
DEL 2: KRIGSTID –
235
