Forfulgt av staten

ALEXANDER WISTING Otto Sverdrup. Skyggelandet, biografi, 2017 Oppgjørets tid, roman, 2014 Hjalmar Johansen. Seierens pris, biografi, 2012 Roald Amundsen. Det største eventyret, biografi, 2011

Alexander Wisting

Forfulgt av staten Den nådeløse jakten på norske kommunister

© 2020 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Gisle Vagstein Omslagsfoto: I privat eie (øverst), iStockphoto (nederst) Sats: Dag Brekke | akzidenz as Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,6 Boka er satt med Garamond 11,5/14 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN: 978-82-489-2449-4 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord.

Innhold

Om innhold og kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8 Takk til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11

Del 1: Krigen før krigen Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Frihet, likhet og brorskap – en bakgrunn . . . . . . . . . . . . . . . 18 Blodig alvor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 En folkefiende . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 30 Trusselen innenfra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 33 Quislings verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 36 Hakekors over Oslo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 41 Forbilledlige nazister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49 Revolusjonens røst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 Vokterne tar grep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Arbeidsløs rebell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 61 Fremmedkrigerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 66 I kamp mot Hitler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Kommunister i dødsriket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 Aksjonistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 Hjemlengsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Europas forente svik . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Sabotørene forbereder seg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 97 En mann ved navn Gerhardsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 99 En utenkelig allianse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 102 Nazikommunistene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 Finsk dilemma . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Spesialoppdrag i nord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117

Del 2: Krigstid Nordisk forspill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Forvirrede sporhunder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 Fem på tolv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 132 Angrep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 Panikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Venner og fiender . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Torturister og kolleger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Taktiske kollaboratører . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 Sjøkrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 Asbjørn Sundes byggeklosser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 169 Kidnapping i New York . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 Nettet snører seg sammen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 180 SS’ fangarmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 184 Smertegrensen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 189 Klarsignal . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 195 Taktskifte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 198 Hansteens trussel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 204 Terbovens hevn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 208 Evig vinter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 Lyset i øst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 220 Øye for øye . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 226 Katastrofe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231 Kretsens vilje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235 De rette trinn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 237 Brente broer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 243 Vendepunkt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 246 Den sorte hånd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 250 Tyske kontraster . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255 Den siste kampen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 258 På kanten av stupet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 265 Krigstrøtte menn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 269 Kommunister til besvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 274 Del 3: Etterkrigstid Forvandling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fra asken . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En utenkelig operasjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Svenske forviklinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

281 287 290 295

Partidrømmen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Søstre med utfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Den nye overvåkingstjenesten tar form . . . . . . . . . . . . . . .

De nyttige fiendene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Fiksjon eller fakta? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tyske påstander . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sjømenn til besvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kalde krigere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Skjult agenda . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Veiskille på Kråkerøy . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stemmene fra graven . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Presset fra vest . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

De nære ting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vide fullmakter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oppgjør på «Stavangerfjord» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Haugen rydder opp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Dødsstraff i fredstid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En bevegelse med ryggen mot veggen . . . . . . . . . . . . . . . . .

Oskar Hedin mot Haakon Lie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Overvåkingens lange armer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Alene mot alle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Gigantene faller . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Unge femtekolonnister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kommunister i østerled . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Privatlivets fred . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

En ny verden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Avskjed i ære . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Avslørt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

299 304 308 314 323 325 329 332 338 345 349 355 360 363 368 372 375 378 384 390 393 397 406 411 416 422 429 434

Forkortelser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kilder og litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sluttnoter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Personregister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

443 445 451 469

Om innhold og kilder Forfulgt av staten har som mål å fortelle en norgeshistorie gjennom kjente og ukjente mennesker. Det betyr at boka konsentrerer seg om å komme tettere på et utvalg personer og lar deres liv og oppfattelse av samtiden spille hovedrollen. Dermed vil mange som har betydd mye både i motstandskamp og politisk arbeid ikke få plass mellom disse permene. De er ikke glemt og ikke er deres handlinger nedvurdert. Mitt håp er at også deres liv og innsats vil hedres gjennom livsreisen til bokens hovedpersoner.

Historien som begynner i 1933 og fortsetter opp til vår egen tid, baserer seg på en rekke kilder. De spenner fra unike privatarkiv stilt til disposisjon av nålevende eller etterkommere av bokens hovedkarakterer, til samtaler, offentlige arkiver og bøker. Til sammen utgjør dette en sammenhengende tidslinje fra 1933 til 2000-tallet. Boka er skrevet i ydmyk erkjennelse av at de beskrevne personene har handlet ut fra sin egen tid og kunnskap som fantes tilgjengelig.

Takk til Cecilie Evensen, Anna-Lisa og Monica Schanche, Lajla Lind og Birger Bakken for å la meg bruke deres egne og familiens overvåkingsmapper som sentrale kilder gjengitt i teksten. Og for samtaler som gir innblikk og forståelse i livsvalgene til menneskene jeg har skrevet om. Yvonne Briton Denneche for utlån av Oskar Hedins store og viktige privatarkiv. Også takk til de andre som har stilt sine mapper og arkiv til disposisjon, men ikke fått plass i boka.

Dette materialet har tilført viktig informasjon og kunnskap til prosjektet.

Min far Knut Wisting for arkivmateriale og informasjon tilknyttet NKPs miljø og mennesker. Terje Halvorsen, Liv Agnes Rusten Tveit, Berit Rusten, Hilmar Sæter og Asbjørn Sundes etterkommere for nyttige samtaler.

En spesiell takk til Lars Borgersrud som har ledet meg til kilder og besvart en rekke spørsmål underveis. Borgersruds arbeider og unike kompetanse om norsk krigshistorie og Wollweber-gruppen spesielt er en uvurderlig kilde for alle som skal behandle denne epoken. Han har også gitt tilgang til Ernst Wollwebers upubliserte livserindringer, og slik gjort det mulig å komme tettere på mellomkrigstidens viktigste antifascistiske sabotør.

Forord En varm sommervind blåste inn over sandbankene langs ferieøya Rügen i Den tyske demokratiske republikken, DDR. Jeg var ni år og ruslet fra stranda opp til partilosjiet som lå like utenfor landsbyen Göhren på østsiden av øya. Solen prikka på skuldrene, og saltsmaken fra Østersjøen hang igjen på leppene. Året var 1975, men for en norsk bygutt føltes det som om jeg var på en tidsreise bakover. I veibanen tok høner og hester like mye plass som småbiler med gressklippermotorer og design fra 50-tallet. Colaen smakte ikke cola, tegneseriene hadde russiske superhelter, og utvalget av Beatlesplater var begrenset. Likevel elsket jeg hvert minutt av min første sommer bak det såkalte jernteppet. Før jeg gikk til sengs den første kvelden, tegnet jeg det østtyske flagget med kornaks og passer i dagboka.

Hjemme hadde venner, venners foreldre og lærere reagert med dårlig skjult forferdelse da de fikk vite at familien skulle reise til østblokken. Til et kommunistland. En øredøvende stillhet preget klasserommet da jeg sto for tur til å fortelle om sommerferien. Før læreren raskt gikk videre til nestemanns Mallorca-tur, slapp det ut et «jævla kommunistunge» fra en av gutta på bakerste rad. Og han hadde rett. For det var det jeg var: unge av en kommunist. Et «Stalins barn», som en lærer på samme skole kalte meg.

For naboene i terrasseblokka på Kolbotn var det ikke vanskelig å plassere oss politisk. Hver 1. mai åpnet faren min verandadøren på vidt gap og lot lyden av en rød vinylplate med kampsangen «Internasjonalen» gjalle utover nabolaget. Deretter reiste vi til Oslo for å gå i tog og få flaskekorker og røykbomber i hodet utenfor Høyres hus. Det var dem mot oss. Sånn hadde det vært siden krigen, sa faren min. Han var født like etter at Hitler angrep Sovjet, og var medlem i Norges Kommunistiske Parti. At han ble kommunist, handlet like mye om Russlands 20 millioner døde i kampen mot nazismen som budskapet i Karl Marx’ kommunistiske manifest. Men vi 11

lærte om likhet og kapitalismens utnyttelse av fattige folk over hele verden.

Om revolusjonære Rosa Luxemburg, som døde for sin overbevisning i 1919.

Om Ernst Thälmann, den tyske havnearbeideren og kommunistpartilederen som ble henrettet i Hitlers konsentrasjonsleir. Om de norske krigsseilerne som ikke fikk anerkjennelse av andre enn kommunistene før det var for sent. Om Vietnam og amerikanernes napalm som brente huden av kvinner og barn. Det var nok historier å ta av. Felles for disse var at mange verken var nevnt i skolebøkene eller i den delen av den offentlige samtalen som nådde meg. Det var som om deler av historien ikke eksisterte. På skolen var det Det norske Arbeiderparti som hadde skapt likheten og friheten vi alle hadde glede av. Amerika hadde vunnet krigen og gitt oss trygghet. Vi skyldte Gerhardsen og Roosevelt – aller helst Kennedy – vår absolutte lojalitet. Nåde den som mente noe annet. Det var en avgrunn mellom det jeg hørte ute og hjemme. To motstående verdensbilder. Å være et «Stalins barn» betød å stå i spagaten mellom foreldre man elsket, og et samfunn man skulle vokse opp som en del av. «Jeg kan høre foreldrene dine snakke gjennom deg», sa en lærer da jeg for en gangs skyld rakk opp hånda og ytret meg om krigen.

Russerne vant da ikke krigen, det vet du vel? Hva var vel Stalingrad mot D-dagen på Vestfronten? Læreren hadde rett, jeg hadde hørt det hjemme.

Da jeg reiste til DDR i 1975, skyldtes det at faren min hadde fått en parti­ oppgave. Han skulle ta en gruppe eldre veteraner på rekreasjon i kommu­ nistenes mønsterbruk, en velfortjent belønning til en gjeng som hadde mer i bagasjen enn skift for tre ukers badeferie. Og det østtyske kommunistpartiet hadde gjort sitt beste for å gi nordmennene en fin opplevelse. På brygga i havnebyen Sassnitz hilste den lokale partirepresentanten oss velkommen med blomster. Den brunbarkete unge mannen i solbriller og hippe klær var en personifisering av den dynamiske arbeiderstaten DDR. Vi ble innlosjert i et småslitent pensjonat i utkanten av landsbyen, et steinkast fra sandstrendene.

Losjiet hadde i likhet med flere andre småhoteller i nærheten fortid som møtested for de stedlige nazistene. Det var her Hitlers håndlangere tilbrakte tiden før de satte Europa i brann.

Sommerdagene på pensjonatet var varme og døsige, kun avbrutt av små og store ekskursjoner til nærliggende byer eller et blankpolert atomkraftverk.

For broren min og meg var det mest strandliv og fotball. En svimlende høy ukelønn på syttifem norske kroner, utbetalt i østtysk lettmetallvaluta, løftet opplevelsen. Men det var ikke dette som gjorde sterkest inntrykk. For var du 12 – FORFULGT AV STATEN

et barn som likte å høre gamle folk fortelle, bød kveldene på mye. Jeg var et slikt barn. Historier fra fortiden skapte magiske bilder som ikke engang de nye farge-tv-ene kunne konkurrere med. På pensjonatet fløt vodkaen i strie strømmer og løsnet tungebåndene på de norske gjestene. Tårer avløste latter.

Noen knyttet nevene og forbannet livet de hadde levd.

Mye hadde nemlig gått galt for de tolv nordmennene faren min hadde ansvaret for. Et jødisk ektepar hadde tilbrakt krigen i konsentrasjonsleir og mistet sine nærmeste før russerne befridde dem. Som registrerte norske kommunister ble ikke etterkrigstiden for dem noen reise i sympatierklæringer.

De fortalte i stedet om trakassering og overvåking. Med deres bakgrunn gjorde det livet til et helvete. Andre ble på 50- og 60-tallet frosset ut av lokalmiljøet eller nektet arbeid. En motstandsmann fra de kommunistiske sabotørgruppene var nær ved å ofre livet i kamp mot tyskerne. Vennene ble skutt. Etter krigen ble han stemplet som samfunnsfiende, en trussel mot Norge. Flere fortalte at de hadde levd i frykt for hva legitimt politisk arbeid kunne medføre for familien. De ble skremt bort fra det de trodde på. Felles for alle var at de ble stående på siden av det norske fellesskapet for resten av livet.

I dag husker jeg knapt navnene deres, og historiene er bleke minner, tolket ut fra hva jeg fortsatt husker. Veteranene på tur er for lengst døde og opplevelsene deres glemt. Like fullt er denne boka en direkte følge av sommeren 1975 i DDR. Var historiene de fortalte, egoistisk oppspinn fra samfunnsfiender som skulle rettferdiggjøre sitt politiske syn? Var de først og fremst forsvarstaler fra folk som selv sto opp for en inhuman diktatorisk ideologi? Kanskje. Men jeg har aldri klart å slippe inntrykket av disse fortellingene. Selv ble jeg aldri overbevist kommunist, jeg var aldri modig nok. Dessuten ville jeg aldri byttet ut eget liv og oppvekst i Norge til fordel for et proletariatets diktatur. Etterkrigs-Norge skapte en godt fordelt velstand jeg har nytt godt av.

Men gjennom barndom, ungdomstid og voksenliv har ethvert forsøk på å forsvare retten til å kunne være kommunist blitt møtt med samme reaksjon: «Ville du heller levd i Sovjet?» «Vi skal være jævlig glad for at sånne som deg aldri fikk bestemme.» Norske historikere har skrevet om etterkrigstiden og kommunistenes rolle, og ofte brukes samme retorikk i en mer sofistikert versjon. Mitt inntrykk er at norsk historie inkluderer aksept for en ensretting så lenge det gagner det politiske flertallet. Slik var det før, og slik er det nå.

13

Denne boka er ikke et forsvar for en ideologi eller for statene i øst som forsøkte å praktisere den. Den påstår heller ikke at et land ikke skal ha kontroll på borgerne for å sikre sin suverenitet og demokratiske rettigheter.

Eller at det ikke fantes kommunister verdt å overvåke. Men historien om Norge bør ha plass til fortellingene til de som opplevde at deres overbevisning ble motarbeidet med midler uverdig en demokratisk rettsstat. Den bør ha takhøyde til å diskutere metodene og virkemidlene som ble tatt i bruk åpent, uten at det er skrevet i stein at staten foretok seg det som var nødvendig.

Kanskje er det på tide å spørre hvordan et norsk regjeringsparti kunne tillate seg å bruke statens overvåkingstjeneste i sin egen kamp for å utslette politisk motstand? Hva var motivet for overvåkingen av 12–13 år gamle jenter? Med hvilken rett avlyttet politiet hele familier i deres egne hjem?

Hvorfor aksepterte samfunnet regjeringens metoder for å presse folk ut av arbeidsliv og fagforeninger? Og ikke minst – hva gjorde det med menneskene som ble utsatt for det?

For mange nordmenn var dette virkeligheten gjennom mer enn et halvt århundre og over flere generasjoner.

Del 1:

Krigen før krigen

Prolog «Det som kan true det norske folkets frihet og demokrati, det er den fare som det norske kommunistpartiet til enhver tid representerer. Den viktigste oppgaven i kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten, er å redusere kommunistpartiet og kommunistenes innflytelse mest mulig.»

Ordene var harde, men statsminister Einar Gerhardsens røst sedvanlig mild. Foran ham i kulturhuset Folkvang på Kråkerøy satt om lag åtti partifeller fra Det norske Arbeiderparti, pent antrukne kvinner og menn på snorrette stolrader. Gulvet i det ti år gamle funkisbygget var vått av snøslaps.

Kalenderen på kortveggen ved utgangen viste 29. februar 1948. Tilhørerne var gode nordmenn som søkte trygghet etter harde okkupasjonsår. De ønsket å tilhøre et homogent fellesskap med en ansvarlig leder. En som kunne bygge et nytt Norge uten 30-tallets spenninger mellom politiske ytterfløyer. En som fant sterke allierte for å sikre velstand og materiell vekst. Einar Gerhardsens publikum i Folkvang var et bilde på etterkrigstiden.

Stemningen steg i takt med tydeligheten i statsministerens budskap.

Til tross for at Gerhardsen i unge år hadde vært glødende i troen på kommunismen som ideologi, var han uforsonlig i karakteristikken av Norges Kommunistiske Parti: «Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur. Ingen vakre deklamasjoner må lenger hindre folk i å se denne brutale sannheten åpent i øynene.» Stemmen med den karakteristiske, gråtkvalte knekken fylte Folkvang med en tydelig advarsel: Kommunistpartiet truet Norges frihet og demokrati. Deres partimedlemmer og sympatisører var å regne som samfunnsfiender.

Statsministerens budskap var tilsynelatende motivert av utenrikspolitiske forhold – et kommunistisk statskupp i Tsjekkoslovakia. Dermed kunne han be nordmenn om å sikre demokratiet ved å sette press på et av dets viktigste DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

17

prinsipper: retten til fritt å utøve lovlig politisk arbeid og meningsytring.

Gerhardsens ord var en relativt utilslørt oppfordring til angiveri og stigmatisering av politiske motstandere. Budskapet var klart nok; framtiden måtte bygges av likesinnede, ellers ventet et liv under Stalins jerngrep. Men lå det ikke like gjerne en rå politisk maktkamp bak det utenrikspolitiske skinnalibiet?

I Arbeiderpartiets innerste krets hadde man allerede gjort bruk av nazistenes systematiske kommunistkartlegging fra okkupasjonen. Deler av denne informasjonen ble framskaffet under tortur.1 Det nye overvåkingspolitiet som var under kraftig opprusting, hadde hentet medarbeidere fra førkrigsmiljøet. En del av arven var den altover­ skyggende kommunistfrykten. Selv da fascismen og nazismen spredte seg fra land til land i 20- og 30-årene, hadde politiet hovedsakelig lett etter fiendene i et marginalt norsk kommunistparti.

Den nye enheten skulle være tilpasset en ny tid, men dro med seg mye av førkrigsholdningene inn i etterkrigstiden. Det var imidlertid en viktig forskjell; nå skulle overvåkingspolitiet arbeide under og rapportere til ett enkelt parti med suverent flertall. Til en gruppe politikere med nærmest uinnskrenket makt.

Da applausen ebbet ut i Folkvang, hadde en smilende Einar Gerhardsen gitt klarsignal til den største systematiske statsforfølgelsen av opposisjonelle i norsk historie. Utenfor kommunistpartiets kontorer i Folkets Hus i Oslo samlet det seg tusenvis av demonstranter. De bar plakater og bannere som sammenliknet kommunistpartiet med nazistene.

Frihet, likhet og brorskap – en bakgrunn Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale var et lite, men viktig punkt på en lang og broket historisk tidslinje som strakte seg tilbake til morgenen 14. juli 1789. Både statsministeren og de han ønsket å stigmatisere, hadde sine ideologiske aner fra masseopprøret i Paris, der borgerne stormet det forhatte symbolet på kongemaktens undertrykkelse, fengselet Bastillen. Oppstanden innledet revolusjonen i Frankrike, der eneveldet falt, og kongen, dronningen og adelige ble halshugget på løpende bånd. Fra blodet i Paris’ gater oppsto en erklæring som fastslo grunnleggende menneskerettigheter som frihet,

18 – FORFULGT AV STATEN

eiendomsrett, trygghet og retten til å gjøre motstand mot undertrykkelse.

I teksten het det at rettighetene gjaldt «for alle folk, alle land og alle tider».

Den russiske oktoberrevolusjonen i 1917 var et overmodent ekko av sin franske forløper. Arbeiderne og den fattige underklassen krevde rettigheter som var uforenlige med et samfunn der fyrster og adel eide land, produksjonsmidler, mennesker og beslutningsmakt. Pådriverne var noenlunde de samme som i Frankrike, men med det 19. århundres teknologiutvikling som akselerator.

Masseproduksjon skapte arbeidsplasser, men arbeidsforholdene var harde og betingelsene dårlige. Livskvaliteten skilte seg ikke vesentlig ut fra tilværelsen livegne hadde hatt på landsbygda. Samtidig styrket urbaniseringen båndene mellom arbeiderne, og nyvinninger som telefon og telegraf gjorde det mulig å opptre som en samlet kraft på samme tid.

Den første verdenskrigen, som raste over Europa fra august 1914 til november 1918, ble et sterkt symbol på klasseskiller. Det var arbeiderklassens unge menn som døde i skyttergravene, ofret for konger og generalers lettsindige omgang med nyutviklet krigsteknologi. Ikke helt ulikt tidligere europeiske storkriger, men med større tapstall enn noensinne. En gang i løpet av nedslaktingen kollapset verdensordenen generasjoner hadde forholdt seg til. Århundrer med sementert klasseinndeling kunne rykkes opp med roten.

I Tyskland abdiserte krigens taper, keiser Wilhelm II, uten kamp, og i Østerrike-Ungarn gikk det mot teppefall for fem hundre års fyrstelig Habsburger-styre. Lenger øst framsto tsar Nikolai IIs Russland som en stivnet, tilbakestående kjempe både teknologisk og administrativt. Livegenskapet, som ga adelen retten til å eie mennesker til et liv i sin tjeneste, ble avviklet så sent som i 1861, og verdige livsforhold var fortsatt forbeholdt en begrenset elite. Russland var Europas sykeste samfunn, der et vanlig menneskeliv sto lavere i kurs enn noe annet sted. Revolusjonen i oktober 1917 kom som en historisk nødvendighet. En følge av underklassenes oppdemmede raseri. Da tsaren abdiserte for så å bli henrettet med hele sin familie i april 1918, lå veien åpen for bolsjeviklederen Vladimir Lenin. Han proklamerte opprettelsen av historiens første arbeiderstat: Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk, senere Sovjetunionen.

Bolsjevikenes2 politikk tok utgangspunkt i den tyske filosofen Karl Marx’ ideer. Marx var influert av tenkere som Rousseau og Hegel, begge preget av opplysningstidens idealer. Filosofene tok til orde for at en sterk stat kunne gjøre mennesket selvbestemt. Individets frihet kunne sikres ved å overdra DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

19

egen vilje til en såkalt allmennvilje som garanterte den enkeltes rettigheter. I praksis betød det et samfunn som flyttet makten fra konge og adel til folket.

Marx anså også at tidens kapitalistiske samfunn var menneskefiendtlig.

Landet og produksjonsmidlene skulle tilhøre fellesskapet. Mennesker skulle arbeide etter evne og få etter behov, forkynte han.

Karl Marx’ kommunistiske manifest fra 1848 inneholdt ikke en manual for hvordan en revolusjon praktisk skulle foregå, men insisterte på at den måtte være forankret i virkeligheten. Å skape varige endringer forutsatte en grunnleggende forståelse hos revolusjonære ledere og folket for hvordan et moderne samfunn fungerte. Hvordan skulle man ellers skape vekst til fellesskapet?

Russland var langt fra Marx’ ideelle lerret for å prøve ut ideologiens muligheter. Arven etter århundrer med Romanov-dynastiets3 vanstyre var et gammeldags jordbrukssamfunn gjennomsyret av religiøs overtro. Landet led under utbredt analfabetisme i en fattig, multietnisk befolkning som var spredt ut over enorme områder. Hos de russiske revolusjonære var Marx svaret. I hans teorier så de et system som kunne samle folk i kampen og peke framover, mot rettferdighet. Men samfunnet måtte rykkes opp med roten, rives fra hverandre og bygges opp på nytt.

Produksjonsmidlene og jorda skulle overføres til staten, med makt om nødvendig, slik at eierskapet kom på folkets hender. Industri- og jordeiere, rike bønder og adel ville bli erstattet av en partielite som fordelte godene og utviklet samfunnet. I enden av omveltningene, gjennom et proletariatets diktatur, ventet et kommunistisk likhetssamfunn. Slik tolket de opprinnelige kommunistene filosofen.

Oktoberrevolusjonen ga den europeiske arbeiderbevegelsen tro på en ny samfunnsorden. Arbeiderstaten i øst var ledestjernen som staket ut veien mot bedre rettigheter og arbeidsvilkår. I slutten av hovedverket Kapitalen hadde Karl Marx og medforfatter, industriherre og filosof Friedrich Engels, sagt: «Proletarer i alle land, foren dere!» Om arbeiderne sto sammen, kunne de skape endring.

Denne holdningen dannet grunnlaget for stiftelsen av Komintern, en internasjonal sammenslutning av venstresosialistiske og kommunistiske partier i 1919. Initiativet kom fra de sovjetiske kommunistene. På den første

20 – FORFULGT AV STATEN

Komintern-kongressen var Det norske Arbeiderparti nest største parti, etter Lenins bolsjeviker.

Den russiske revolusjonen hadde gitt Arbeiderpartiet økt oppslutning, men dreide det samtidig i en radikal retning. Dette var en krevende posisjon for et nasjonalt sosialdemokratisk parti med ønske om å samle en venstreside fra arbeidere til middelklasse. Forholdet til Komintern skulle derfor raskt bli satt på prøve. I 1923 måtte Arbeiderpartiets landsmøte ta stilling til Lenins betingelser for medlemskapet i Komintern, de såkalte Moskvatesene. Betingelsene hadde som formål å gjøre den kommunistiske bevegelsen internasjonalt samkjørt i en rekke spørsmål, men også å sikre det Sovjetiske partiet som kommunismens «moderskip». Moskvatesene skapte strid i mange sosialdemokratiske partier fordi det innebar en begrensning av partienes selvråderett.

Kominterns kompromissløse holdning, som for eksempel å nekte «småborgere» partimedlemskap, illustrerte distansen til et norsk parti som ønsket å nå bredt ut i befolkningen. Forskjellene mellom Norge og et Russland preget av krig og samfunnsomveltning, var enorm. Til tross for at landsmøtet enstemmig vedtok at man skulle følge «kommunistiske prinsipper», ledet forholdet til Komintern partiet mot splittelse. En reformistisk, sosialdemokratisk fløy hadde allerede brutt ut i 1921, og på landsmøtet i november 1923 var det venstresidens tur. Uenigheten gjaldt hvorvidt man skulle vedta standpunkter i strid med Kominterns betingelser.

Flertallet ønsket et kompromiss der man fortsatt var tilsluttet Komintern, men uten å godta betingelsene. Dette var en selvmotsigelse, mente venstrefløyen. Konsekvensen av å følge flertallet ville være eksklusjon fra Komintern, som betød at partiet stilte seg utenfor den internasjonale klassekampen. Da avstemningen på landsmøtet viste 164 mot 110 for å avvise Kominterns betingelser, var bruddet et faktum. Mindretallet marsjerte ut av salen i Folkets Hus og stiftet Norges Kommunistiske Parti påfølgende dag. Arbeiderpartiet ble ekskludert fra Komintern.

En av ettervirkningene fra revolusjon og verdenskrig var et polarisert samfunn. Klassekampen kom som øredøvende protestrop fra folkedypet.

Den kom fra sosiale lag som før hadde latt seg kue og undertrykke i samfunn styrt på eneveldige premisser. Nå kom kravet om bedre livsbetingelser og arbeidsforhold fra organiserte partier, tydelig inspirert av utviklingen i DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

21

Russland. Men sosialisters og kommunisters mål om maktoverføring fra borgerskapet ga økt tilslutning til motpolene fascisme og nazisme. I Tyskland ble det liberale demokratiet som etterfulgte keiserdømmet, revet fra hverandre under presset fra aggressive politiske ytterfløyer og økonomiske utfordringer. 16 regjeringer over en periode på 14 år talte sitt tydelige språk.

I den galopperende inflasjonen steg brødprisen fra 25 pfennig i 1914 til 220 000 000 mark i 1923. Folk i alle sosiale lag fikk merke den katastrofale samfunnskollapsen på kroppen.

I takt med nedgangstidene oppsto behovet for å plassere skyld. Skulle man komme videre, måtte noen bære ansvaret for mye av det som hadde gått galt i Europa siden krigen. Inspirasjon ble hentet fra falsumet Sions vises protokoller, som angivelig skulle være et dokument fra den innerste kretsen i en jødisk verdenssammensvergelse. Konspirasjonsteorien tilsa at jødene kontrollerte verdensøkonomien. Etter 1917 ble også de russiske bolsjevikene skrevet inn i «protokollene». Ved å påstå at de fleste av kommunistlederne var jøder, kombinerte man to forhatte grupper i et nytt begrep: «jødebolsjevisme».

Da Adolf Hitler ble utnevnt til rikskansler i 1933, var antisemittisme og antikommunisme en viktig del av retorikken. Hitler representerte Det nasjonalsosialistiske tyske Arbeiderpartiet (NSDAP), og hadde vært partiets frontfigur siden begynnelsen av 20-tallet. NSDAP sto for en rasebasert nasjonalisme og næret en dyp mistillit til demokratiet. I Tysklands politiske kaos lå beviset for demokratiets utilstrekkelighet, mente Hitler. Under nedgangstidene fra 1929 økte NSDAP oppslutningen gjennom en aggressiv retorikk, krigersk propaganda og politisk rettet vold. En militant bevegelse symboliserte handlekraft og skapte frykt blant motstanderne. Om Tyskland skulle reise seg til fordums storhet, behøvde man en sterk ledelse. En som kunne gi folket felles mål – og felles fiender.

Nazismen hadde ingen klar politisk ideologi, men hevdet at jøder og kommunister måtte bekjempes for å gjenreise riket økonomisk og kulturelt.

Denne holdningen fant gjenklang langt utenfor Tysklands grenser. Da riksdagsbygningen i Berlin ble stukket i brann 27. februar 1933, hadde nazistene påskuddet de behøvde. Hitler la skylden på en kommunistisk sammensvergelse og sørget for å forby kommunistpartiet. Deretter fulgte massearrestasjoner av kommunister og jøder. I Norge sto politiet klar til å gripe og returnere de som flyktet fra nazistene.

22 – FORFULGT AV STATEN

Blodig alvor Menneskemengden som samlet seg på Tordenskiolds plass i Oslo mandag 13. mars 1933, var drevet ut i gatene av uro. Ansiktene hos de som strømmet til fra arbeiderstrøkene på østkanten, uttrykte både kampvilje og frykt. De ville stå opp mot nazistisk innflytelse før det var for sent. Den kalde, rå kveldslufta som trakk inn fra fjorden, la ingen demper på frammøtet. I tussmørket tråkket demonstrantene over råtten snø og løs brostein på vei inn på den gamle festplassen, som mest liknet et gapende sår i bybildet. Halvveis nedrevne gårder omkranset stillaser der byens nye rådhus skulle reise seg.

Folkemøtet hadde startet på Jernbanetorget med et hundretalls tilhørere som marsjerte opp til Tordenskiolds plass, der tilslutningen vokste raskt.

Initiativet kom fra Sjømennenes aksjonsutvalg og rettet seg mot HitlerTyskland, der nazistene hadde gått brutalt til verks og brukt vold mot jøder, kommunister og arbeidere. Blant demonstrantene i Oslo fantes norske sjøfolk fra Oslo Sjømannsklubb og flere kjente kommunister.4 De fryktet den samme utviklingen i Norge.

Møtet var allerede i gang da Dagfrid Slåttelid og Schrøder Leonard Evensen nådde fram. Det forlovede paret var aktive kommunister fra bergensområdet, og bodde for tiden på et lite kott i kommunistpartiets lokaler i Møllergata.

Tjueseks år gamle Schrøder var født og oppvokst i trange kår i Solund i Sogn og Fjordane. Han hadde vært leder for kommunistpartiets ungdomslag før han tok over partiavisen Vestlandet, som rettet seg mot bønder og fiskere langs kysten. Schrøder ville ha en annen fordeling av ressursene og mente Sovjetunionen viste riktig vei. Verdiene i havet, jorda og det som ble skapt på fabrikkene, måtte komme folket til gode.

Schrøder Evensen var mørk og slank, med en holdning som fikk ham til å virke høyere enn sine 174 centimeter. Kanskje bidro også det ullaktige håret som naturlig pekte oppover, til inntrykket av at han raget i mengden.

Men som oftest var det blikket folk festet seg ved. Det framsto intenst og målrettet, som om det til enhver tid fantes en viktig seier i vente et sted inn i framtiden. Samtidig var det noe tvetydig å lese i de blå øynene. Noen så et alvorstungt drag tilhørende en eldre mann. Andre så et vilt og uforutsigbart dyp.

Dagfrid Slåttelid var hans kvinnelige motstykke. Hun var et år yngre og hadde øyne som utstrålte mye av den samme kampviljen som hos Schrøder,

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

23

om enn noe mildere. Det var som om tenårene ikke ville slippe taket i tjuefemåringens ansikt. Over et par mørke øyebryn som avslørte italienske aner stakk svarte hårlokker fram under lua.

Dagfrid var oppvokst i industribygda Odda innerst i Hardangerfjorden.

Arbeidsplassene på smelteverket hadde gjort kommunistpartiet til en sterk bastion, ikke minst da konkursen i nedgangstidene førte til at de fleste mistet jobben. Dagfrid hadde deltatt i politikk så lenge hun kunne huske, og hadde vært redaktør for ungkommunistenes avis, Klassekampen. Engasjementet for arbeiderrettigheter hadde hun arvet fra foreldrene, Ole og Cecilie Slåttelid. Moren ble en av Oddas markante kvinner i politikken på 20-tallet og var blant de opprinnelige medlemmene da kommunistene brøt ut av Arbeiderpartiet i 1923 for å stifte NKP.5 Det summet forventningsfullt blant tilhørerne på Tordenskiolds Plass.

De trakk inn mot en opplyst talerstol bestående av paller og byggematerialer.

I utkanten av folkemengden møtte Dagfrid og Schrøder NKPs partisekretær Ottar Lie. Den 37-årige jernarbeideren med karakteristiske runde stålbriller hadde stått i første linje under streiker og fagforeningskamp i mer enn ti år.

Han var urolig og slo oppgitt ut med armene. «Faen, det der skulle ikke de ha gjort», sa Lie til Dagfrid. Han fryktet trøbbel med politiet. Frykten var ikke ubegrunnet.6 Knapt to år tidligere, i 1931, hadde forsvarsminister Vidkun Quisling sendt et gardekompani mot streikende arbeidere. Det hadde endt med et brutalt sammenstøt. Samme år hadde svensk politi skutt og drept fem arbeidere som demonstrerte mot streikebrytere i Ådalen. Myndighetene hardnet grepet om arbeiderbevegelsen over hele Skandinavia, og i større norske byer overvåket politiet kommunist-arrangementer. «Skal vi gå med eller ikke?» spurte Dagfrid. Schrøder var ikke i tvil. Han var aktivist av natur og hadde allerede holdt en rekke appeller mot fascismen på folkemøter i Bergen. Det hadde aldri stått mer på spill, mente han.

Nylig hadde Schrøder møtt i retten, tiltalt for vold under en aksjon mot streikebrytere på Bryn i Oslo.7 Han var allerede et hatobjekt i den borgerlige pressen, der de skarpe politiske skillelinjene kom til uttrykk i harde og fordømmende karakteristikker av kommunister og fagforeningsaktivister.

Morgenbladet oppfordret til mer håndfaste grep overfor en «opvigler» som Schrøder Evensen: «En profesjonell urostifter bør behandles som tidligere tiders spedalske. Interneringsbestemmelsene volder øyensynlig adskillig 24 – FORFULGT AV STATEN

besvær (...) Men er de ikke i utpreget grad på sin plass overfor denne oppvigler som intet skyr?» spurte avisen.8 I likhet med flere andre kommunister hadde Dagfrid og Schrøder fått en ideologisk utdannelse ved Kominterns kaderskole i Moskva, den såkalte Leninskolen. Skolen hadde som formål å lære opp representanter for internasjonale kommunistpartier for å sikre at politikken og budskapet tok opp i seg Kominterns retningslinjer. Skolen tilbød opplæring i russisk, innføring i politikk og studier av Lenin og Stalins skrifter. Mange fikk også opplæring i såkalte undergrunnsteknikker, som i praksis betød undervisning i illegalt arbeid.

Gjennom tre år, fra 1928 til 1931, ble Schrøder og Dagfrid skolert i kommunistisk ideologi og hvordan man skulle agitere for den.9 Men folk som hørte dem, opplevde først og fremst at budskapet syntes å komme fra hjertet. Begge var villige til å slåss for det de trodde på. I form og innhold appellerte de til et ungt, radikalt publikum.

Og endring var nødvendig. Oppslutningen om det norske kommunist­ partiet hadde sunket år for år siden midten av 20-tallet. Skulle partiet oppnå mer enn et par prosent, trengte man nytt blod og et tydelig program. I 1933 var det ensidige fokuset på klassekampen fra nedgangstidene på 20-tallet i ferd med å likestilles med et nytt budskap: kampen mot fascismen og nazismen. De sterkt nasjonalistiske, voldsorienterte ideologiene truet arbeidere over hele verden, også i Norge. Mange norske kommunister fryktet en storkrig der fascismen, nazismen og vestlig kapitalisme fant sammen for å knuse Sovjetunionen. Partiets nye linje var derfor å slå an en blanding av arbeiderrettigheter og antifascisme, med økende vekt på det siste.

Folkemøter og demonstrasjoner som markeringen 13. mars 1933 var en viktig mulighet til å få satt politikk på dagsorden. Men denne ettermiddagen hadde Dagfrid og Schrøder ingen annen rolle enn å delta. Beslutningen om å møte opp var tatt spontant, ingen visste at de var her. Kanskje var det den pågående saken mot Schrøder som gjorde Dagfrid usikker på om de burde gå med. Hva skjedde om politiet aksjonerte? De landet på at når de først var kommet, fikk de gå inn og vise sin støtte. Dagfrid og Schrøder kunne ikke la den første demonstrasjonen mot Hitler i Norge finne sted uten dem. Det var en milepæl.

Folkemengden talte i overkant av fem hundre mennesker da Kommunist­ bladets Carsten Oliver Aasebøe og sjømannen Arthur Samsing holdt sine DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

25

appeller. Aasebøe var NKP-politiker og Dagfrids forgjenger som redaktør for Klassekampen. Han advarte mot nazismens utbredelse og oppfordret til solidaritet med tyske arbeidere og jøder. Arthur Samsing hadde siden 20-tallet arbeidet for å etablere kommunistene som en kraft innen sjømannsorganisasjonene. I 1932 deltok Samsing på International Seamen and Harbour Workers Unions Congress i Hamburg. ISH var stiftet etter initiativ fra Komintern, og på kongressen hadde man stilt seg spørsmålet om hva man skulle gjøre om Hitler kom til makten. Et knapt år senere var det en realitet. Demonstrasjonen på Tordenskiolds plass skulle vise at nazistenes aksjoner ikke ville bli forbigått i stillhet i Norge.10 Fra det improviserte podiet i midten av folkemengden opplyste Samsing at en mindre deputasjon umiddelbart ville gå til den tyske legasjonen i Drammens­ veien og overlevere en protestuttalelse mot rikskansler Adolf Hitler. Tilhørerne responderte med ovasjoner. Men demonstrantene hadde et krav: De ville følge deputasjonen helt fram til tyskernes legasjon. Etter en drøy halvtime satte mengden seg i bevegelse og dannet et tog ut av bygge­ plassen vestover. Dagfrid og Schrøder gikk inn bakerst. På veien gjennom bygatene sluttet flere seg til demonstrasjonstoget som marsjerte til den franske kampsangen «Internasjonalen». Ingen trommer eller musikkorps, bare lyden fra flere hundre stemmers kraft. Fra vinduene i bygårdene kikket urolige beboere stjålent ned på toget. Så dro de for gardinene.

Halvveis mellom Tordenskiolds plass og den tyske legasjonen hadde ikke Ottar Lies spådommer slått til. Demonstrasjonen forløp rolig. Dagfrid og Schrøder befant seg nå i midten av folkemengden, blant folk som sluttet seg til parolene underveis. Men da de nærmet seg krysset der Drammensveien og Munkedamsveien møttes ved Skillebekk, hørte de rop lenger foran. Uroen spredte seg rekke for rekke bakover. Var det fascistiske motdemonstranter som sto klar til å angripe? Eller var det politiet? Schrøder fryktet begge alternativer. Terskelen for å bruke vold mot demonstranter ble stadig lavere.

Demonstrasjonen saktnet, for så å stoppe helt. Lenger framme var det satt opp en veisperring, beskyttet av svartkledte politimenn. Schrøder slapp Dagfrids hånd og gikk hurtig framover mellom rekkene. Han måtte vite hva som skjedde. Litt nærmere så han at marsjen var i ferd med å eksplodere ved sperringen. Mengden trykket fortsatt på bakfra. Schrøder hørte en mannsstemme skrike ut en kommando, og inn fra en sidegate skar et dusin

26 – FORFULGT AV STATEN

politimenn. Med løftede køller skilte de demonstrantene på midten, like foran Schrøder og Dagfrid.11 I tumultene ble Schrøder presset inn mot bygården. Dagfrid så tre politikonstabler komme mot ham med batongene løftet til slag. Hun ropte for å advare, men forgjeves. Først da Schrøder ble oppmerksom på politimennene, kom han seg løs, men i fluktforsøket støtte han mot andre demonstranter på flukt. Schrøder merket ikke at han hadde konstablene i hælene, før et hardt slag i bakhodet fikk det til å svimle for ham. Han sjanglet ut av det første kølleslaget samtidig som han snudde seg mot politimennene.

Konstabelen som hadde slått, stanset og lot to andre omringe Schrøder. Han så ikke batongen, men kjente smertene i nakken da han ble truffet av et nytt slag. Stupende framover så han den tredje konstabelen heve slagvåpenet.

Schrøder rakk å høre et «Takk for sist!» før batongen kløyvet leppa og boret seg inn i munnen.12 Så svartnet det. Schrøder falt bevisstløs bakover på trikkeskinna mens blodet rant fra hodet og ansiktet.

Dagfrid måtte finne forloveden i kaoset av flyktende demonstranter. I noen korte glimt mellom beina på folk som løp i alle retninger, skimtet hun ham blødende på bakken. På vei fram kjente hun et hardt grep i skulderen.

Dagfrid snudde seg og så rett på partifellen Olav Kvernmo. Han forsto hva som sto på spill, og dro henne tilbake. «Du går ikke inn der, Dagfrid, for det er det samme som at du ligger i gaten ved siden av ham om et øyeblikk. Jeg skal springe bort.»

Demonstrasjonen stanset all trafikk i området. Bak vinduene i Skillebekktrikken, som sto fast ved holdeplassen, fikk passasjerene panoramautsikt til opptøyene. En kvinne ropte om hjelp, en politimann skrek ut advarsler. Den 30-årige journalisten Johan Strand Johansen var blant tilskuerne på trikken.

Han banet seg vei ut av vognen og ble stående på plattformen der folk løp forbi i panikk. En eldre mann som forsøkte å flykte fra konstablene, ble slått ned like foran ham.13 Strand Johansen tilhørte selv kommunistpartiet og hadde kjent politivold på kroppen. Da han så Schrøder Evensen ligge på bakken, tenkte han umiddelbart at han var i livsfare, og løp fram til Kvernmo, som satt bøyd over den forslåtte kroppen. Schrøder virket fullstendig omtåket.

Det ene øyet var gjenklistret av blod fra såret i hodet. Munnen blødde fortsatt, og skjortekraven som tok imot under jakka, var brunrød.

Sirenen fra en utrykningsbil blandet seg med støyen fra demonstranter på flukt. «Vi må få ham ut av gaten», sa Strand Johansen. De trakk ham DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

27

bort til et apotek noen meter unna for å få hjelp, og Schrøder hadde så vidt gjenvunnet bevisstheten da fire konstabler kom for å arrestere ham. Det nyttet ikke å be om legehjelp. Schrøder ble dratt opp fra apotektrappa og inn i politibilen, mens de to andre ble holdt unna med slag og spark. Men Strand Johansen ga seg ikke, han krevde at politibilen måtte kjøre til legevakta før arresten i Møllergata 19, og hoppet inn i bilen sammen med Kvernmo.

Schrøder klaget over smerter i kroppen og blødde fortsatt kraftig, men vennene var mest bekymret over at han hele tiden stønnet og førte hånden til brystet. De mistenkte hjerteproblemer og fryktet at han skulle bryte fullstendig sammen. «Vi må til legevakta så raskt som mulig!» ropte Strand Johansen til konstabelen i førersetet. Han fikk et grynt til svar. Sjåføren kjørte i stedet rett til Møllergata, der politiet dro Schrøder ut av bilen. I trappene opp til arresten segnet han om. Tross Strand Johansens protester halte to konstabler arrestanten oppover steintrappene. Ved inngangen ble Kvernmo stanset, han ga opp. Strand Johansen ville forsøke å følge Schrøder Evensen så langt inn i arresten som mulig.

«Hvem er du?» En politimann ba Strand Johansen vennligst oppgi navn og fortelle hva han gjorde på stasjonen. Han svarte at han var vitne og bekymret over arrestantens tilstand. «De er vel av samme type, de også!» brølte betjenten. Strand Johansen ba ham ta det med ro, men fikk i stedet et voldsomt støt bakfra så han ravet inn i forhallen. Foran ham krydde det av politimenn, uten at det la noen demper på betjentens angrep. Han spurte hva betjenten tillot seg, da han verken var oppbrakt eller anholdt.

Politimannen gikk løs på ny og kastet Strand Johansen inn på vaktkontoret med et vilt rop. «Inn med deg!» Ordren gjallet mellom murveggene.

Ved arresten klarte ikke Schrøder Evensen å besvare politiets spørsmål.

Tilstanden hans ble møtt av hånlatter fra politimennene. «Hva faen er det dere tillater dere!» skrek Strand Johansen. Han forsto at de var fritt vilt inne i det som skulle være selve hjertet av rettsstaten. Blodet rant fortsatt fra Schrøders hode da han ved midnatt ble låst inn på cellen etter samtykke fra politilegen. Strand Johansen krevde å få ringe advokat på vegne av Schrøder, men fikk ordre om å forlate stasjonen øyeblikkelig.

Da han gikk ut gjennom forhallen, merket han seg at politiet sto oppstilt i «full krigsutrustning». Det var også betjenter med stålhjelmer og meterlange køller. Under gatelysene omkring nr. 19 så han at området var avsperret med sterke politikjeder. Da han kom hjem i leiligheten, noterte Strand Johansen 28 – FORFULGT AV STATEN

umiddelbart ned hendelsene. Notatene skulle bli til en artikkel i partiavisen.

«Hitlers ånd er levende også blant det befal som kommanderer vanlige politifolk her i Oslo», skrev han.

Politimester Kristian Welhaven ville neppe bifalt Strand Johansens beskrivelse av korpset. Den delvis skallede, barteprydede prestesønnen likte å si at han kjente hver eneste politimann i byen personlig. Welhaven nøt stor respekt blant det sammensveisede politikorpset han hadde bygget opp under egen ledelse. Han må derfor ha hatt et visst grunnlag for å vite hvordan de gikk fram under demonstrasjonen. Var volden sanksjonert fra politiledelsen? Uansett var konstablenes oppførsel neppe femtiårsgaven Norges mest profilerte politimann ønsket seg. På den annen side var resolutt handling et tydelig signal overfor kommunistiske oppviglere. Urolige tider krevde grensesetting.

Ottar Lie hadde fulgt Dagfrid tilbake til leiligheten i partikontorene, noen hundre meter unna arresten. Hun var redd og opprørt. Hvorfor angrep politiet Schrøder så brutalt blant hundrevis av demonstranter? Selv ikke initiativtakerne fikk samme behandling. Fyrbøter Erik Myhre Kittelsen, som hadde brutt gjennom politisperringen, ble innbrakt uten mishandling. En annen av bakmennene, Rolf Midsem, ble tildelt ett kølleslag som satte ham ut av spill. Samsing var vekk. Dagfrid mente at konstablene handlet målrettet.

Men hvordan kunne de vite at Schrøder i det hele tatt kom til å være til stede? En deltaker i toget fortalte henne at han hadde hørt konstabelens «Takk for sist!» idet han slo ned forloveden. Hva mente politiet med det?

Morgenbladet, Aftenposten og Dagbladet omtalte demonstrasjonen som «Den mislykkede protestmarsj til den tyske legasjonen». Morgenbladet hevdet at marsjen var ledet av «sekretæren i den kommunistiske ungdomsfylkning, Schrøder Evensen og sjømannen E. Gitlesen (rett etternavn er trolig Kittelsen, forf. anm.)». Kilden var politiet. Under et døgn etter hendelsen var både rollene og hendelsesforløpet forvridd. Arbeiderbladet og Arbeideren var mest opptatt av politivolden. «Vi ser politiets og myndighetenes opptreden i dette tilfelle som en uhyre provokasjon mot arbeiderklassen, og vil svare den med forsterket og aktiv kamp mot fascismens framrykning i Norge», skrev Arbeideren. Kommunistavisen var eneste øyenvitne blant de refererende mediene.

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

29

Mens skrotet etter demonstrasjonen og Schrøder Evensens størknende blod på apotektrappa ble feid ned i nærmeste avløp, lot Aftenposten trykke et «specialtelegram» til redaksjonen. «Hitler skaper fred og ro i Tyskland», het det på førstesiden av morgennummeret.14 Avisen kunne fortelle at «Den nasjonale revolusjon er gjennomført – nasjonalsocialistene trygger sin stilling – ordnede forhold gjeninnføres». Det lød som svar på tiltale.

En folkefiende Dagen etter demonstrasjonen fikk Dagfrid vite at Schrøder skulle framstilles i forhørsretten. Beskjeden kom fra Oslo-advokat og kommunist Viggo Hansteen, som tidligere hadde forsvart forloveden. Han instruerte Dagfrid: «Du må møte opp og si til Schrøder at han må forlange meg som forsvarer uten omkostninger for det offentlige.» Schrøder måtte selv be påtalemyndigheten om å få ham oppnevnt. Det var lite Hansteen kunne gjøre før han fikk tillatelse til å møte i retten.

33-årige Viggo Hansteen var en stigende stjerne i det norske rettsvesenet.

På 20-tallet tilhørte han den politiske Mot Dag-gruppa, som forsøkte å etablere en intellektuell bolsjevikisk elite etter sovjetisk modell. Hansteen så positive trekk ved russernes bestrebelser på å skape det kommunistiske drømmesamfunnet. Mellom 1926 og 1928 oppholdt han seg periodevis i Moskva, der han underviste vestlige kommunister ved Leninskolen. Karl Marx hadde påpekt behovet for at den revolusjonære bevegelsen hadde kunnskap om mekanismene i et moderne samfunn. Dette gjaldt også for rettsvesenet.

Viggo Hansteen var godt likt for mer enn sitt politiske engasjement.

Kvinner svermet for den radikale advokaten. Han ble sagt å være noe av en svigermors drøm. En dannet, gutteaktig sjarm på toppen av et oppvakt, svakt bekymret blikk gjorde sitt. La man til Hansteens spissfindige veltalenhet, måtte selv meningsmotstandere innrømme at han var dyktig.

Gjennom Mot Dag hadde han møtt den tre år yngre Kirsten Schreiner, som var gift med en slektning av Hansteen og medlem av sekretariatet av Clarté, en sosialistisk pasifistisk bevegelse. Da en nyskilt Kirsten skulle skrive sin hovedoppgave, valgte hun kvinnesaksforkjemperen Aasta Hansteen, som var grandtante av Viggo. Arbeidet førte Viggo og Kirsten tett på hverandre.

Det ble sagt at det var Kirsten som valgte Viggo, ikke motsatt. De giftet seg 30 – FORFULGT AV STATEN

i juli 1930 og holdt bryllupsfesten i Mot Dags lokaler.15 Noe av det Viggo og Kirsten Hansteen hadde til felles, var arbeiderkampen, antifascismen og Russlands sak. Engasjementet delte de med Schrøder Evensen og Dagfrid Slåttelid.

Da Hansteen ba om å bli Schrøders forsvarer, hadde han nylig blitt far for andre gang. Han bekymret seg for framtiden om den såkalte «hitlerismen» fikk bre om seg i det norske samfunnet. Tegnene på at politikere og rettsvesen gradvis lot seg påvirke av utviklingen i Europa, var synlige for dem som ville se. Saken mot Evensen var én av mange rettsforfølgelser av arbeidere og kommunister som havnet på Viggo Hansteens bord. Men Hitlers maktovertakelse hadde gitt den en ny dimensjon. Det sto om rettssikkerheten og muligheten til å demonstrere mot nazismen uten å bli slått helseløs.

«Opdagelsepolitiet har nu satt i sving for å få flest mulig trukket inn i en rettssak i anledning sjøfolkenes demonstrasjon», fastslo Arbeideren på førstesiden. Kampen om definisjonsmakten var i gang. Kommunistene var overbevist om at politiapparatet kom til å sørge for at «riktige» vitner fortalte «rett» historie om 13. mars. For Schrøder Evensen dreide det seg fortsatt om å overleve mishandlingen. For Hansteen gjaldt det å få tilgang til klienten og samtidig stille et spørsmål av rettsmessig betydning: Var kommunister fritt vilt i Norge?

Dagfrid møtte opp i Møllergata 19. Da hun så Schrøder mellom to betjenter i enden av gangen, sprang hun mot ham.16 Hun rakk så vidt å berøre ham før hun ble holdt tilbake. Han var et forferdelig syn. Ansiktet var opphovnet og plastret sammen. Blikket var sløvt, hun var usikker på om han kjente henne igjen. «Du må be om å få oppnevnt Hansteen som forsvarer i retten», gjentok hun flere ganger.

Publikum hadde ikke adgang i forhørsretten, men Dagfrid skjulte seg bak to betjenter og fulgte med inn. Hun måtte se hvordan Schrøder klarte seg.

Før politiet oppdaget henne, rakk hun å få bekreftet at noe var galt. Schrøder virket fullstendig fraværende og gjentok ikke beskjeden fra Hansteen.

Deretter ble hun geleidet ut på gangen av en betjent.

Det tok tre dager før Viggo Hansteen ble oppnevnt til Evensens forsvarer. Hansteens medbrakte lege, Arne Halvorsen, konkluderte med lavt bevissthetsnivå og ba om at arrestanten måtte legges inn på sykehus

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

31

umiddelbart. Et klart grunnlag for løslatelse, mente Hansteen. Han leverte inn en appell, men ble avvist i forhørsretten.

Da Arbeideren undersøkte saken, fant de ut at legeerklæringen aldri hadde nådd dommeren. Den hadde blitt «unndratt retten og sannsynligvis ikke kommet lenger enn til politifullmektig Riisnes», skrev avisen.

Fengselsdirektør Leivestad anså hele saken som en «bagatell» og hevdet at fengselsbetjeningen eller diakonen fikk bære ansvaret for det som hadde skjedd.17 I stedet for medisinsk behandling ble Schrøder satt på ti dager med vann og brød, i strid med Halvorsens anbefaling. Munnen var hoven og tennene løse, han kunne knapt tygge og behøvde noe annet enn hardt brød. «Kostholdet kan da ikke spille noen rolle for en mann som lider av hjernerystelse», sa direktør Leivestad til Arbeideren. Fengselsledelsens bagatellisering av soningsforhold og informasjonsflyt til retten skapte et inntrykk av overlagt forfølgelse. Arbeideren kalte det «en gemen aksjon mot Schrøder Evensen».

Lørdag 17. mars, noen dager før retten avviste Hansteens appell og pressen begynte å interessere seg for Schrøder Evensens soningsforhold, møtte Dagfrid igjen opp i Møllergata 19. I skranken ved arrestforvaringen fikk hun beskjed om at fange Nr. D. 38, Schrøder Evensen, var satt på vann og brød med besøksforbud.18 Om Dagfrid var overrasket over innstrammingen i soningsforholdene, var det likevel en mindre del av helheten. Innerst inne regnet hun med at Schrøder ville bli løslatt når omstendighetene omkring demonstrasjonen ble klarlagt. Han ville overleve ti dager på vann og brød før han slapp ut.

Da måtte vel politiet selv finne seg i å bli gransket? Hun forsto derfor lite da tiltalebeslutningen ble forkynt til forloveden i forhørsretten. Schrøder Evensen ble sakens tiltalte nummer én. Det var vanskelig å forstå at Kittelsen og Midsem, som tok initiativet til demonstrasjonen, kom i annen rekke.19 Dagfrid var uvitende om at Oppdagelsespolitiet siden november 1930 hadde innstilt til grundig registrering og overvåking av bergenskommunister med bakgrunn fra russlandsbesøk.20 Hun visste heller ikke at politiet i all hemmelighet trolig hadde åpnet, lest og registrert innholdet i all post til, fra og mellom dem.21 Hadde Dagfrid kjent bakgrunnen, ville hun neppe undret seg over at Schrøder ble håndplukket til mishandling av politiet. Eller at han fikk strengere tiltale enn samtlige initiativtakere.

32 – FORFULGT AV STATEN

Trusselen innenfra Norge hadde vært å regne som en idyll når det gjaldt politisk overvåking.

Etter tiltakene mot opprøreren Marcus Thrane på 1850-tallet gikk det et halvt århundre før norske myndigheter fant behov for målrettet overvåking av politiske miljøer. Ikke overraskende var det de første sosialistiske revolusjonsforsøkene i Russland som fanget oppmerksomheten. Året var 1905, og ved russergrensen i Nord-Norge slo det seg ned russiske sosialistiske flyktninger som trykket illegal litteratur og smuglet den inn i hjemlandet.

Politiet i det selvstendige Norge fryktet revolusjonstankene og beslagla materialet.

To år etter gjorde kong Haakon sin første reise til Finnmark. Utover forbløffende naturopplevelser mente kongen å ha vært vitne til en gryende revolusjonstrussel i rikets nordligste region: «Selv revolusjonære har vi her oppe, et sted hvor jeg gikk fantes 3 av disse herrer som likefremt oppmuntret nordmennene til å lage revolusjon», skrev den ferske monarken.

Utbruddet av verdenskrigen sommeren 1914 representerte en helt ny situasjon og kom overraskende på mange. Venstre-statsminister Gunnar Knudsen hadde kalt advarslene om krig for det reneste tøv, men allerede året før skuddene smalt i Sarajevo, fikk politiet sterke indikasjoner på at Norge var brukt som et mellomledd i en internasjonal spionsak. Nyutnevnte oppdagelsessjef Johan Søhr var overbevist om at den såkalte Assanovitsjsaken22 var tsar-russisk spionasje mot koalisjonen Østerrike-Ungarn, utført på norsk jord. Europas utkant var med ett trukket inn i større politiske begivenheter.

Verdenskrigen ble en kostbar erfaring for Europa. Keiserdømmer falt, og revolusjonære sosialistiske bevegelser vokste ut av krigens kaos. Også det nøytrale Norge måtte forholde seg til en ny utenrikspolitisk situasjon.

Etter freden i 1918 ble spionkontrollen erstattet av økende redsel for omveltninger. Norge fryktet ikke storpolitisk aggresjon utenfra, men en indre fiende. Frykten var ikke ubegrunnet. Den norske arbeiderbevegelsen ble vurdert som mer revolusjonær enn i de fleste andre vesteuropeiske og nordiske land. Et eksempel var arbeiderorganisering som Fagopposisjonen av 1911, stiftet av lederen for Det norske Arbeiderpartis revolusjonære fløy.

Martin Tranmæl etterlyste høyere mål enn å kjempe for mindre lønnstillegg.

Hele samfunnet måtte endres i sosialistisk retning. Revolusjonen i Russland

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

33

hadde skapt entusiasme og økt tilslutning. Sosialistene var i ferd med å sikre seg flertall i flere fagforbund.

Justisdepartementet vurderte at den voksende arbeiderbevegelsen måtte møtes med et utvidet samarbeid mellom politi og militærmakt.23 I et rundskriv påpekte departementet at «man har grunn til å anta, at bolsjevikbevegelsen i Russland søkes utbredt til de skandinaviske land».24 Det var ingen urimelig antakelse. Opprettelsen av Komintern i 191925 hadde som formål å etablere sosialismen gjennom revolusjoner over hele verden.

Situasjonen i Russland etter Oktoberrevolusjonen var fortsatt uover­ siktlig, og vestmaktenes innblanding i den russiske borgerkrigen gjorde for­holdene i nord betente. England og Frankrike var i væpnet kamp med de kommunistiske makthaverne ved Arkhangelsk. I Tyskland sydet og kokte den revolusjonære gryta som aldri før. Felles for de opposisjonelle kreftene var at de så arbeiderfiendlighet, opprusting og krig som innebygde mekanismer i kapitalismen. Verdenskrigen hadde forandret Europa for all tid. Urolighetene kunne gi smitteeffekt, også til Norge.

Men ved inngangen til 20-tallet var den norske etterretningsvirksomheten innen politiet beskjeden. Freden hadde i praksis redusert aktiviteten, men enheten ble holdt i live. Hovedbekymringen var Sovjetunionen og mulig bolsjevikisk spionasje eller infiltrasjon. Et bekymringsbilde de delte med Generalstabens Etterretningskontor, som var Forsvarets operative enhet for overvåking.

Den norske offisersstanden mente at arbeiderklassens styrking kunne destabilisere samfunnet. De var kritiske til antikrigsbevegelsen, men fryktet aller mest at radikale grupper skulle gripe makten gjennom infiltrasjon fra vernepliktige, revolusjonære oppstander eller storming av militære våpendepoter. I Generalstaben var man overbevist om at ungkommunistene ville bruke den militære førstegangstjenesten for alt den var verdt: «Kommunistene skal i år anstrenge sig for at få det best mulige militære utbytte av utdannelsen.»26 Generalstaben påsto også at Arbeiderpartiet hadde en liste over alle forsvarets våpendepoter og innholdet i disse.27 Under en foredragsserie på Vestlandet i 1930 hevdet general Carl Hagbarth Gulbranson at det foregikk kommunistisk våpensmugling, og at det ble bygd opp våpenlagre i bergensområdet. «Det forlyder med bestemthet i offiserkretser at det i Bergen er oppdaget et større våpendepot man mener tilhører kommunistene», skrev Dagbladet. Bergenspolitiet igangsatte 34 – FORFULGT AV STATEN

undersøkelser uten å finne hold i Gulbransons påstand. Likevel begynte det å spre seg en allmenn oppfatning om at kommunistene hadde skaffet seg våpenlagre til en mulig revolusjon.

I praksis hadde en slik tenkning vært rådende hos Generalstaben helt siden 1918. Et grep var å opprette vaktavdelinger med folk som var klarert som «spesielt pålitelige». Disse avdelingene kunne stilles til assistanse for sivile myndigheter ved behov. En «hemmelig hær» var under oppbygning.

En hær som hadde de rette politiske meningene, og som kunne stå opp mot arbeidertrusselen uten anfektelser. Den samme innstillingen var rådende innen politiet. Enhetene speilet hverandre politisk.

Et resultat var at forsvaret så seg tjent med at det sivile Oppdagelsespolitiet fikk større muskler. Det var påkrevet med aktiv infiltrasjon av sosialistpartiene og risikomiljøer innen arbeiderbevegelsen, spesielt i de store byene.

Oppgaven kunne løses bedre av lokale politikrefter. Allerede i 1919 var en liste med 280 navn merket «Fortegnelse over fremtredende kommunister i Kristiania» i omløp. Flere liknende oppførelser kom i sirkulasjon.28 Listene inneholdt navn som Einar Gerhardsen, Peder Furubotn, Just Lippe, Rudolf Nilsen og Johan Nygaardsvold. Folk tilknyttet Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti, kommunistsympatisører og arbeiderbevegelsen generelt.

Den første tiden var det militære offiserer som arkiverte fortegnelser over sentralstyrene i venstrepartiene, ungdomslag, barnelag og idrettsforeninger.

Også arbeidskonflikter, foredrag, festmøter og arbeidsløses foreninger ble kartlagt. Oppdagelsespolitiet skulle videreføre Etterretningskontorets metoder, men med større fullmakter innen infiltrasjon og kartlegging. Et sivilt politi kunne overvåke et bredere lag av politisk mistenkelige individer.

Metodene var relativt fleksible, og det ble åpnet for bruk av kriminelle informanter. Under storlockouten på Norsk Hydros anlegg i 1931, kjent som Menstadkonflikten, benyttet politiet en smugler som spion. Smugleren skulle skaffe opplysninger til å arrestere kommunisten Johan Strand Johansen.

Samme mann kunne opplyse om at kommunistene planla å sette fyr på statens skoger.29 Justisdepartementet var tvilende til praksisen og omtalte en av tysterne som «en straffet og meget upålitelig person». Metoden var like fullt anvendelig. Et system av tystere og infiltratører kunne effektivisere kartleggingen betraktelig. For eksempel ville infiltratører i demonstrasjonstog

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

35

og folkemøter være effektive. Men justisdepartementet pekte på et sentralt spørsmål: Hva styrte motivasjonen til politiske informanter?

Under Menstadkonflikten, som opprinnelig var en strid om lønnsvilkår, men som kom til å dreie seg om streikebryteri, spilte både politiet og militæret viktige roller. Bondepartiregjeringen ville møte kommunistenes aksjon mot streikebryterne med sterke virkemidler. Justisminister Asbjørn Lindboe ivret for å sette inn militære tropper mot demonstrantene, og 8. juni ble 2000 arbeidere møtt av 145 soldater, støttet av fire marinefartøyer i Skienselva.

Slaget var over på fem minutter før fagforeningene ga opp.

Skylden for maktbruken ble lagt på forsvarsministeren, en mann som hadde oppnådd tidenes beste karakter på Den militære høyskole og var innehaver av utmerkelsen Order of the British Empire. Han het Vidkun Quisling og hadde i virkeligheten forholdt seg passiv da regjeringen vurderte å sette inn soldater mot demonstrantene. Men det skulle raskt bli klart at Quisling hadde betydelige ambisjoner for hvordan man kunne benytte militæret og politiet i politisk kamp.

Quislings verden Vidkun Quisling mente å ha sett følgene av kommunismen på nært hold. Som polfarer og nasjonalhelt Fridtjof Nansens høyre hånd under nødhjelpsarbeidet i Sovjet på 20-tallet sto han midt i resultatene av revolusjonens elendighet.

Han hadde sett hvordan Nansen slet seg ut i kampen mot hungersnød, bolsjevikisk dobbeltspill og internasjonal politikks taktikkeri. Nansens belønning for å være «verdens samvittighet» var en nobelpris, men også beskyldninger om at nordmannen i sin «naivitet» bidro til å legitimere bolsjevikenes styre. Utakk var verdens lønn.

Nå var Nansen død, som den siste av «vikingkongene» som førte Norge til topps blant oppdagernasjoner i Arktis og Antarktis. Men arven etter landsfader Nansen var mer enn polarforskning og humanisme. Den var også det såkalte Fedrelandslaget, som skulle være en politisk motkraft til et radikalisert Arbeiderparti på 20-tallet.

Vidkun Quisling hadde bygget sin troverdighet i Norge på forholdet til Nansen. Etter polarheltens bortgang i mai 1930 debuterte Quisling som politisk skribent i Tidens Tegn med artikkelen «Politiske tanker ved Fridtjof

36 – FORFULGT AV STATEN

Nansens død».30 I en oppfølgende artikkelserie under navnet «Russland og vi» tok han leserne med til den nye kommuniststaten: «Det er ikke mange intelligente øine å oppdage i den grå masse som nu fyller gatene, teatrene og togene i Russland. Fabrikware der Natur. Man behøver ikke være raseforsker for å se forskjell på mennesketypene, for eksempel i Moskva, nu og før revolusjonen. Særlig er det påtagelig hvorledes det asiatiske og orientalske blod er blitt fremherskende.»31 Den åpenlyse rasismen sto i sterk kontrast til alt Fridtjof Nansens hadde representert, men Tidens Tegn-redaktør Rolf Thommessen var tilfreds.

Han ga Quisling førstesiden når artiklene kom ut. Kombinasjonen av raseideologi og kommunistfrykt var populær hos de borgerlige avisleserne.

Thommessen var selv medlem av Fedrelandslaget og en sterk beundrer av den italienske fascistlederen Benito Mussolini. Quislings refleksjoner passet Tidens Tegns profil og underbygget den politiske utviklingen. Da Peder Kolstads Bondeparti-regjering tiltrådte i mai 1931, ble 43-årige Quisling utnevnt som forsvarsminister.

Den relativt unge statsråden hadde vært et knapt år i stillingen da han ved 17-tiden tirsdag 2. februar 1932 kledte på seg frakken etter middag hos Norske Selskab i Akersgata i Oslo. Quisling hadde fått en innskytelse om at han måtte tilbake på kontoret i Forsvarsdepartementet for å hente noen dokumenter. Han passerte vakten, mottok nøkler og gikk inn fløyen foran arbeidsplassen og møterommet. Det var mørkt i enden av gangen.

Da han plasserte dokumentkofferten på gulvet for å låse seg inn på kontoret, styrtet en mann fram. Quisling fikk et glimt av en kniv i angriperens hånd. Knivbladet flerret forsvarsministerens frakk, jakke og vest, men stanset ved ribbeina. Angriperen fortsatte, men Quisling fikk avverget med hånden. Han slo tilbake, mens han beskyttet seg mot flere hugg. Så ble han oppmerksom på enda en mann. Angrepet kom bakfra eller fra siden og blindet ham med pepper. Et kraftig slag i hodet sendte Quisling i bakken, og han ble liggende bevisstløs på gulvet. Da han våknet, forslått og blodig med klærne i opprevne laser, hadde overfallsmennene forsvunnet sporløst. Slik lød Oppdagelsespolitiets beskrivelse av hendelsen, som skulle bli kjent som «pepperoverfallet».

Sakens videre forløp var like mystisk som selve overfallet. Da Quisling kom til seg selv ved 18-tiden, unnlot han å varsle vaktene om hendelsen. De la heller ikke merke til noe uvanlig med forsvarsministeren da han passerte DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

37

ved utgangen og leverte nøklene. Derfra kom han seg ubemerket hjem til boligen på Frogner.

Her fortalte han kona Maria hva som hadde skjedd. Hun tilkalte umiddelbart Quislings politisk medsammensvorne Frederik Prytz, som igjen varslet kaptein Adolf Munthe. Begge var en del av Nordisk Folkereisning, en nasjonalistisk organisasjon med programfestet rasisme og mål om å kjempe mot kommunismen og den revolusjonære arbeiderbevegelsen.

Hva som foregikk innenfor Vidkun og Maria Quislings fire vegger utover kvelden 2. februar 1932, er usikkert. Det som er sikkert, er at det gikk flere timer, til over midnatt, før politiet ble varslet. Det til tross for at det ifølge forsvarsministeren hadde vært fremmede inne i Forsvarsdepartementets aller helligste. Først tre dager senere ble overfallet offentlig kjent. I mellomtiden hadde Quisling vært heller uvillig til å samarbeide med politiet. Han nektet også kona og husholdersken å stille i avhør.

«En røverfilm i Forsvarsdepartementet», skrev Arbeiderbladet og slo opp overfallet med vekt på Quislings underlige oppførsel. Det var lett å ironisere over en minister som ble slått helseløs i departementet «hvoretter han bilte hjem og la seg – uten å si ett ord».32 Om ikke avisens framstilling var detaljriktig, var den nær nok. Hvorfor ble ikke vaktene varslet? I første omgang framsto Quisling som en fantasifull løgner. Og i så fall – hva var motivet?

Dagbladet oppnådde et eksklusivt intervju med forsvarsministeren, som ifølge avisen var «‘still going strong’, bare litt blek og med en liten skramme på høyre side av pannen». På spørsmål om hvorfor Quisling ikke straks meldte om overfallet, forklarte han: «Jeg ville helst ikke at det skulle komme ut, dessuten var jeg så fortumlet.» I Aftenposten stilte man spørsmålet «Forsøk på spioneri i Forsvarsdepartementet?».33 Selv ville ikke Quisling, som ifølge Dagbladet tok opp arbeidet allerede dagen etter overfallet, si noe om motivet. Han antydet at gjerningsmennene kunne ha vært ute etter penger, men det tok ikke lang tid før den borgerlige pressen pekte et annet sted. Gjerningsmennene måtte ha vært kommunister, eller sovjetiske spioner. «Borgerpressen fabler om Sovjet som vil røve hemmeligheter og om kommunistisk hevnakt», skrev Arbeideren.34 Kanskje var det nettopp det Quisling ønsket? Venstresiden gikk langt i å hevde at pepperoverfallet var fingert for å piske opp revolusjonsfrykt.

38 – FORFULGT AV STATEN

Det var mye som skurret i Quislings forklaring. Hvordan kunne en forsvarsminister la være å varsle vaktene om at det var fremmede i bygningen da han kom til seg selv? Og hvorfor gikk det over fem timer før Prytz varslet politiet? Enten Quisling hadde blitt overfalt eller ei, så fantes det en sannsynlig forklaring på den underlige oppførselen fra han kom hjem.

Helt siden Quisling overtok statsrådsposten i 1931, hadde han ivret etter å innrette det norske forsvaret mot en revolusjonær kommunistisk oppstand. Dette krevde en ny og radikal organisering, med endring av kommandolinjene. I kretsen rundt Quisling, der Frederik Prytz og kaptein Munthe befant seg, mente man at denne revolusjonen kunne komme når som helst. Holdningen delte de med flere framtredende borgerlige politikere.

Quisling hadde derfor tatt diskrée initiativ overfor forsvarsstaben for å opprette egne avdelinger som ikke bare kunne stanse en bolsjevikoppstand, men aktivt komme den i forkjøpet.

Quislings radikale beredskapsplaner var i realiteten et slags kuppforsøk der byer som Bergen, Oslo og Trondheim i en gitt situasjon skulle stilles under militært styre med forsvarsministeren som øverste ledelse.35 Man diskuterte allerede detaljer som innkjøp av egne telegrafiske sendere som skulle sikre kommunikasjonslinjene under aksjonen. Ved nyttår var en rekke konkrete planer lagt for et mulig statskupp. Var det disse planene som befant seg på Quislings kontor 2. februar 1932?

I så fall forklarte det Quislings og Prytz’ ønske om å forsinke politi­ etterforskningen. Om overfallet var fingert eller ei, hadde man innsett at planene kunne bli funnet av politiet. Innholdet risikerte å lekke ut. Da etterforskerne undersøkte åstedet klokka tre om natten, hadde Quisling, Prytz eller andre medsammensvorne hatt flere timer på å fjerne kompromitterende materiale.

I Arbeiderpartiet og blant kommunistene var det en oppfatning av at Quisling med pepperoverfallet hadde spilt seg selv ut av politikken.

Hendelsen kom på toppen av maktbruken under storlockouten på Menstad.

Men det skulle vise seg å være en grov feilberegning. Quislings popularitet var stigende i mange lag av folket, spesielt i politi- og forsvarskretser. Støyen rundt overfallet var kanskje muligheten man behøvde for å tenne gnisten?

I et brev til en kollega foreslo den frittalende major Konrad Sundlo en metode for å komme videre: «(...) Det er efter mine formeninger intet annet å gjøre enn å få i stand opprørstemning og lage kvalm. Slik har det alltid DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

39

vært. Jeg er ikke redd for å si det.»36 Under den forsinkede trontaledebatten i slutten av mars var Quisling igjen på offensiven. Han anklaget NKPledelsen for å være agenter på sovjetiske lønningslister og Arbeiderpartiet for revolusjonsforberedelser. Kommunistene hadde fått våpen fra Moskva som lå lagret i Norge, hevdet han. Påstanden hørtes ut som et ekko av General Gulbransons fabuleringer et par år tidligere og bygget på opplysninger fra Generalstabens Etterretningskontor. I et skriv til Stortinget fastslo forsvarsministeren at medlemskap i NKP var det samme som å være i sovjetisk tjeneste.37 «Jeg vil anklage det kompani av opviglere, der lever som fiender av vårt samfund, og som har sammensvoret sig om å kaste av statens autoritet (...)

Under urolighetene på Menstad blev vi bekjent med at det ikke var noen lokal affære, men et planlagt oprør som skulde gå over til reisning over det hele land (...) den revolusjonære bevegelsen i vårt land, den finansieres fra utlandet (...) Hvor lenge skal vi finne oss i dette?»38 Forsvarsministeren fikk innvilget en ekstrabevilgning på ti tusen kroner fra regjeringen for å dokumentere NKPs og Arbeiderpartiets revolusjonsforberedelser. Kaptein Munthe fikk oppdraget med å granske arkivene for utenrikssaker og etterretning hos Generalstaben. Han reiste også til København, Stockholm og Berlin for å skaffe politidokumenter.

En velrennomert politimann ved navn Jonas Lie, også medlem av Nordisk Folkereisning, fikk i oppdrag å saumfare vestfoldbyene etter spor av den kommende revolusjonen. I praksis skulle de bevise landsforræderi, begått av landets største parti og kommunistene.

Den bolde ambisjonen Quisling utbasunerte i talen, fikk en rekke sympatisører på banen. Direktør, industrigründer og medlem av Det Norske Vitenskaps-akademi, Carl Fredrik Holmboe, kunne ikke forstå at opplyste mennesker «kan inbilde sig at de kan bekjæmpe en saa brutal og hensynsløs bande som kommunistene og bolsjevikene med en fjærpenn eller med akademiske knaphulsdiskusjoner. Der er kun en ting der imponerer d’herrer bolsjeviker, og det er en kraftig neve, brukt i rette øieblikk».39 Han var ikke alene om holdningen.

Dessverre for Quisling falt etterforskningen sammen. Selv om de utvalgte granskerne forsøkte å gripe tak i ethvert halmstrå på veien, var det umulig å bevise at påstanden hadde rot i virkeligheten. Men det betød ikke at jakten

40 – FORFULGT AV STATEN

stanset. Uavhengig av om forsvarsministerens metoder mislyktes, arbeidet flere politidistrikter videre i samme spor.

I Bergen hadde den unge Kristiania-fødte juristen Andreas Aulie steget raskt i gradene og fått stillingen som oppdagelsessjef. Han var broren til den marxistiske maleren Reidar Aulie, kjent for bilder med arbeidermotiv. Begge var mørkhårede med et markert utseende som ble forsterket av et bekymret drag over øyne og panne. Men politimannen virket mindre alvorstung enn maleren. Under oppdagelsessjefens faste blikk syntes munnen når som helst å kunne bryte ut i et smil. Autoritet og sjarm var ingen dårlig kombinasjon.

Utover politijobben benyttet Andreas Aulie embetet til folkeopplysning – som foredragsholder. Temaene spente fra «Kokain», «Kriminalromanen og virkeligheten» til psykisk helse og straffetilregnelighet. Aulie var en allsidig og kunnskapsrik mann, men delte overhodet ikke fascinasjonen for arbeiderkampen med broren. Et av temaene som opptok oppdagelsessjefen, var det «forbryterske potensialet i kommunistiske og sosialistiske bevegelser».

Og siden Bergen politidistrikt hadde et av kommunistpartiets sterkeste lokallag, tok han de ikke-verifiserte ryktene om revolusjonære våpenlagre på høyeste alvor: «Det er nu iverksatt en skjerpet kontroll med de revolusjonære elementer i Bergen fra Oppdagelsespolitiets side. Jeg har satt avdelingens dyktigste krefter inn i dette arbeidet. Samtidig forsøker jeg å gjennomføre tidligere forsøk på å samle gode ‘politiske registre’ (...)40», skrev Aulie til Forsvarsdepartementet. Til hjelp hadde han Stortingsvedtaket av 1915 som ga rett til å åpne mistenktes post.

Som to av bergensområdets mest profilerte ungkommunister hadde Schrøder Evensen og Dagfrid Slåttelid vært i politiets søkelys før demonstra­ sjonen i Oslo. Spørsmålet var om dette påvirket behandlingen av Schrøder på Skillebekk? Og ville det få følger for rettssaken og varetektsoppholdet?

Forsvarer Viggo Hansteen hadde ingen muligheter til å få innsyn i politiarbeidet som lå bak arrestasjonen utover aktoratets påstand om ordensforstyrrelse.

Hakekors over Oslo «Nede fra kjelleren lyder de merkverdigste utgydelser, Fange Nr. D. 38 i 5te (Schrøder Evensen, forf. anm.) – har stått ganske stille en lang stund og lyttet, DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

41

hva det kan være – hvem kan skrike fedrelandssanger ut fra fengselscellens gittervindu dag og natt slik som den mann, hvem jeg nu står og lytter til, har gjort en hel måned.»41 Gjennom gitteret i cellevinduet hadde Schrøder Evensen utsikt over luftegården. Han så ned på båsene der de politiske fangene ble holdt adskilt fra andre under korte lufteturer. Fangen som skrek ut fedrelandssanger, hadde stanset. Schrøder satte seg ned på gulvet, lente ryggen mot veggen og tok fram en blyantstump. På en papirlapp noterte han det han så og hørte.

Schrøder Evensens beskrivelse av livet i varetekt i Møllergata 19 ble smuglet ut av Viggo Hansteen. Advokaten fortalte Dagfrid at Schrøder fortsatt var merket av overfallet. Arne Halvorsen karakteriserte behandlingen i fengselet som «fæl». Briksen hang oppe til tross for at fangen hadde hjernerystelse, protesterte legen. Han måtte kjempe for å få tatt den ned.

Schrøders soningsforhold var i ferd med å skape engasjement på venstresiden. Politivolden gjorde ham til en politisk martyr. Under et møte for arbeidsløse i Oslo ble det holdt appell. De arbeidsløse så «i denne opptreden fra myndighetenes side en brutalisering i borgerskapets undertrykkelse av arbeiderklassen og innledningen til å innføre Hitler-metoder også her i landet».42 Møtet besluttet å levere et krav om løslatelse til justisministeren.

I anledning kronprinsesse Märthas 32-årsdag den 28. mars 1933 heiste den tyske legasjonen hakekorset over bygningen. Det var første gang det røde, hvite og svarte flagget med svastikaen seilte til topps på norsk jord. I bakgården på politistasjonen i Møllergata vaiet de norske fargene. Fra cellen kunne Schrøder Evensen se Norges nasjonalsymbol folde seg ut i en kjølig vårvind foran svastikaen i horisonten. Det var ikke lenger frihetens flagg han så: «Først nå går det opp for meg at flagget ler og godter seg over de ‘politiske’ i bakgården. Flagget med det blåhvite korset og hakekorsflagget på Drammensveien strekker seg så godt det kan for å håndhilse og gledes over en stor begivenhet.»43 Schrøder fabulerte om Hitlers forening med et underdanig Norge. Et fellesskap som ville fengsle, undertrykke og drepe. «Det blåhvite korset takker og ønsker den oppvåknende nasjon en seierrik framtid i kampen for gjenopprettelsen av Tysklands historiske fortid. Denne hjertelige replikkveksling mellom det blodigste av alle flagg – hakekorset – og flagget fra den første ikke blodige revolusjon (...).» Schrøder Evensen håpet inderlig at en representant fra arbeiderbevegelsen tok seg opp på taket til den tyske 42 – FORFULGT AV STATEN

legasjonen, rev ned hakekorset og erstattet det med et ildrødt flagg i en «hilsen til de klassefeller som – foreløpig – sitter i Bakgården».44 Rettssaken mot Schrøder Evensen, Erik Kittelsen og Rolf Midsem ble innledet i lagmannsretten i Oslo 10. mai 1933. Den siste av de tiltalte, Arthur Samsing, hadde ennå ikke meldt seg og møtte ikke i retten. Foran et tallrikt pressekorps stabbet Schrøder Evensen mot tiltaleboksen, tydelig merket av fengselsoppholdet.

Det sto mer på spill for Evensen enn for Kittelsen og Midsem. I tillegg til tiltalen om ordensforstyrrelse under demonstrasjonen måtte han først forsvare seg mot en påstand om voldsutøvelse. Offeret var streikebryter og bestyrerinne Aasta Johansen på Bennetter paraplyfabrikk. Hendelsen som fant sted i utkanten av Oslo på selveste julaften 1932, hadde minst to av pressens drømmeingredienser: en gjeng arbeiderpøbler og en tilsynelatende uskyldig kvinne som forsøkte å holde hjulene i gang. Selv om den såkalte «Bennetter-saken» ikke var like potensielt eksplosiv, preget den pressedekningen. Påtalemyndighetens motiv var å vise Schrøder Evensens lave terskel for voldsutøvelse. Kunne man slå en kvinne, hvor lett var det ikke å slå ned en politimann?

Viggo Hansteen mente at Bennetter-saken heller var en provokasjon som beviste utilbørlig samrøre mellom streikebryteren og Oppdagelsespolitiet.45 Advokaten oppsummerte i korte trekk at Evensen og noen medlemmer fra Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF) hadde forsøkt å få paraplyfabrikkens bestyrerinne til å vise solidaritet med sine streikende arbeidere. Hun reagerte med å kalle Evensen pøbel, svin og ramp, fulgt opp av: «Jeg er ikke redd for å kalle Dem det. Oppdagelsespolitiet i Oslo sier De er det. Jeg skulle ha lyst til å slå Dere alle.» Ifølge de som var til stede, gikk bestyrerinnen tett opp til Schrøder Evensen, dyttet ham og slo ham i ansiktet. Evensen svarte med en ørefik. Opptrinnet på Bryn hadde vitner som underbygget Evensens versjon.

I Morgenbladet het det at seks–sju unge menn «eglet seg innpå, puffet og slo, mens det ble ropt ‘Slå henne i hjel!’» Bestyrerinnen unngikk så vidt å bli banket til blods med jernstenger som målte hele 2,80, fortalte oppdagelsesbetjenten som hadde entret scenen i grevens tid og reddet henne.

Historiene spriket til det ugjenkjennelige uten at politiet framla bevis for verken vold eller bruk av jernstenger. Slagvåpnene var på mirakuløst vis forsvunnet, selv med politiet på åstedet. Framstillingen i avisen bar preg av at DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

43

det var en større kamp som foregikk. En kamp om makten på arbeidsplassene, der politiet åpenlyst spilte på lag med bedriftseierne.

Bennetter-saken var en krevende opptakt til rettssaken som handlet om demonstrasjonen. Hansteen opplevde at påtalemyndigheten benyttet samme metode i begge sakene. Oppdagelsespolitiet presenterte et hendelsesforløp som de ville bevise med seg selv og politiet som eneste vitner.

Ikke overraskende var de borgerlige og sosialistiske avisene delt i synet på opptøyene på Skillebekk. De borgerlige pekte på den sivile ulydigheten.

Folkemøtet hadde et destabiliserende formål. Var det revolusjonsilden som skulle tennes? Sosialistene beskrev Welhavens politikorps som infisert av fascistiske, autoritære holdninger. Arbeiderens krigstyper på forsiden 13. mai 1933 fortalte om en grunnleggende skepsis til norsk rettsvesen: «Oslopolitiets brutalitet rulles opp i lagmannsretten – en rettssak hvorav ca. halvparten av vitnene er politifolk.» Arbeiderbladet hevdet at «Klassejustisen var i sving», noe Aftenposten ikke lot gå upåaktet hen: «Nuvel, det er vrøvl, men la da i hvert fall svingen bli litt fortere. Det er en latterlighet å ha det store og kostbare rettsapparat svingende i dagesvis omkring Hr. Schrøder Evensen.»

Som førstemann ut ble Schrøder Evensens vitneforklaring viktig for å definere hendelsesforløpet. Hva hadde egentlig foregått under demonstrasjonen? Ifølge statsadvokat Åsgård var det gitt tillatelse til en demonstrasjon mot «Hitlerfascisme», mens hendelsene foran politisperringene måtte kalles «oppløp». Dermed ble demonstrasjonen ulovlig.

Påtalemyndigheten stilte uten nøytrale vitner, men med hele 16 edsvorne politimenn. De fortalte om aggressiv, voldelig framferd fra demonstrant­ gruppa. Toget hadde ropt «Gå på!», og demonstrantene slo etter politiet med en jernstang. En politikonstabel kunne vitne om at lederne skulle ha oppfordret mengden til å presse på ved stengslene. Politiinspektøren hevdet selv å ha blitt angrepet, dyttet opp mot en vegg og holdt vekk fra sperringen.

Derfra skulle han ha sett flere demonstranter, anført av Schrøder Evensen, bane seg vei gjennom politibarrikaden.

Viggo Hansteen mente å kunne føre bevis for at Schrøder Evensen befant seg langt bak i toget og derfor ikke kunne vært i nærheten av sperringene.

Tolv vitner bekreftet påstanden. De fortalte at de hadde sett politiet slå Evensen gjentatte ganger til han ble liggende bevisstløs og blødende i gaten

44 – FORFULGT AV STATEN

på Skillebekk. Hjelpearbeider Ingvald Østby kunne sverge på at en konstabel sa «Takk for sist!» da han angrep Evensen et godt stykke unna sperringen.

Med bakgrunn i politilegens rapport mente Statsadvokaten at «skrammene» skyldtes et fall mot «en kasse eller noe lignende». Påstanden ble avvist av Arne Halvorsen, som hadde undersøkt Schrøder. Legen la fram bevis for hjernerystelse, kløyvd leppe og blødninger i hodet, også innvendig i munn- og halsregionen. Dette stammet blant annet fra kølleslag over munnen, sa Halvorsen.

Snaut to måneder etter demonstrasjonen var Schrøder Evensen fortsatt tydelig merket av volden. Over dressjakken, vesten og et stramt knyttet slips kunne man se arrene. Han kikket seg usikkert omkring i rettssalen og besvarte spørsmålene med knapt hørbar stemme. Etter hvert ble han sikrere. «De har altså deltatt helt passivt i denne demonstrasjonen?», spurte lagmann Rolfsen.

Venstreavisene hadde kommentert at lagmannen overtok når statsadvokaten gikk tom for spørsmål. Spesielt gjaldt det å servere politivitnene «riktige» svar.

Schrøder bekreftet at han kun deltok passivt.

Statsadvokaten ville løfte saken opp til å dreie seg om mer enn politivold.

«– Efter denne begivenhet blev Dere valgt som representant til en kongress mot fascismen?»

«– Ja, jeg fikk beskjed om dette mens jeg var arrestert», svarte Schrøder.

Utviklingen i forhøret tydet på at påtalemyndigheten forsøkte å plassere Schrøder Evensen i spissen for en internasjonal aksjonsgruppe. Hansteen måtte få retten til å forstå at kongressen i København var en antifascistisk samling der målet var å gjennomføre fredelige protester mot Hitler.

«– Hvilke organisasjoner kunne sende representanter dit?» spurte Hansteen.

«– Alle slags arbeiderorganisasjoner som ville delta i en protest mot Hitlerterroren», sa Schrøder Evensen.46 Statsadvokaten utfordret ham ved å lese høyt fra kommunistorganet Arbeidet om kongressens formål. Hensikten var å samle kampen mot fascismen i Skandinavia, sa han. Dette underbygget at Schrøder Evensen var lederskikkelsen under oppløpet mot den tyske legasjonen. En sikkerhetstrussel mot norske interesser.

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

45

Den 22. mai 1933 fikk Schrøder Evensen en dom på 90 dagers fengsel for vold, oppvigleri og ordensforstyrrelse under demonstrasjonen mot den tyske legasjonen. Han ble også funnet delvis skyldig i Bennetter-saken.

Tilbake på fengselscellen ba Schrøder om tillatelse til å sende et åpent brev til avisene. Han mente spesielt Benetter-sakens pressedekning var forvridd og ga «offentligheten den oppfatning at det dreier sig om et morderisk overfall som endog i pressen stilles i klasse med rans- og voldtektshandlinger».

Han tilbakeviste punkt for punkt i tiltalen. Men brevet ble stanset av sensuren. «Da står jo alle deres hårreisende skildringer om saken fremdeles uimotsagt for leserne som aldri fikk vite at de anklagede hadde sagt noe til beriktigelse», klaget han til fengselsstyret.

Men han var ikke glemt. Kort tid etter dommen begynte hilsninger fra ulike politiske hold å strømme inn til fange nr. 38 i Oslo kretsfengsel. Kunne politivolden være samfunnets øyeåpner? «Arbeiderklassens kamp lar sig ikke stanse av fengsler – klassejustis – og fascisme!», fastslo Rød Front. Inntil videre var Schrøder Evensens handlingsrom begrenset til noen få kvadratmeter. Bak gitter og armert betong.

En vårdag i 1933 forlot Dagfrid Slåttelid værelset i Møllergata og gikk til Østbanehallen. Hun hadde fått lov til å fortsette å bo på partikontoret under Schrøders fengselsopphold. På jernbanestasjonen løste hun billett og stilte seg på perrongen der toget mot Sverige snart kom inn. Berlin var det endelige målet, men reisen var kamuflert i flere delmål. Først til Sør-Sverige, deretter København og til slutt den tyske hovedstaden.

I Schrøders fravær valgte Dagfrid å bruke sin frihet til et kuréroppdrag.

Hun skulle være forbindelseslinjen mellom de norske ungkommunistene og deres søsterorganisasjon i Tyskland. Hitler hadde forbudt det tyske kommunistpartiet, og etterretningspolitiet i begge land gjorde det risikabelt å kommunisere via postgang. Partene måtte møtes i dypeste hemmelighet og utveksle informasjon. I den krevende politiske utviklingen kunne det dreie seg om kontakt med tyske politiske flyktninger i eller på vei over til Norge. Hitlers forfølgelse av folkevalgte opposisjonelle stanset ikke ved landegrensene, og spesielt gjaldt det kommunister. Mistanken om at norsk politi samarbeidet med Gestapo, var basert på en politiinstruks om å etterlyse og utlevere flyktninger som kriminelle.47

46 – FORFULGT AV STATEN

Samordningen av kampen mot Hitler var en hovedprioritet for de ulike nasjonale kommunistpartiene. Motstanderne i arbeiderkampen måtte avsløres og informasjonen spres. Hvilke råd hadde Sovjetunionens kommunistparti til de enkelte landene? Kommunismen var internasjonal, men partiforbud og overvåking skapte behov for kurértrafikk. Virksomheten måtte skje fordekt. Dagfrid Slåttelid visste at enhver kontakt med den tyske undergrunnsbevegelsen var straffbar, og at oppdraget innebar en betydelig risiko.

Toget gled sakte gjennom flatt østfoldlandskap og nærmet seg riksgrensen mot Sverige. Fem år hadde gått siden Dagfrid passerte de samme åkerlappene, fjordgløttene og stasjonene. Hun gjenkjente fortsatt stedsnavnene. Det var sommeren 1928. Hun var på vei til Leninskolen i Moskva, der hun skulle møte Schrøder, som hadde reist i forveien. Sammen skulle de oppleve Sovjetunionen fra innsiden. Se og erfare livet i arbeiderbevegelsens hjerte, der framtiden ble utformet.

Egentlig skulle de norske elevene reise gjennom Finland, via Leningrad, til Moskva, men en finsk havnearbeiderstreik førte til at ruten ble lagt om.

De måtte dra sørover, via Berlin, og passere gjennom det fascistiske Polen.

Dagfrid husket fortsatt frykten for kontroll når toget sakket ned ved de mange stasjonene. Ved en av de store byene krydde det av gendarmer på perrongen. Konduktøren varslet at toget ville bli gjennomsøkt. Norsk pass garanterte ikke for sikkerheten til kommunister på vei til Polens evige fiende.

De polske gendarmene som kom gjennom vognen, utstrålte autoritet og selvtillit. Holdningen var typisk for de autoritære regimene som vokste fram etter verdenskrigen. Med uniformene fulgte retten til å trakassere politiske motstandere. Nordmennene leverte fra seg passene mens gendarmene gransket hver enkelt av de politiske studentene. De kunne med letthet ta gruppa ut av toget til forhør på en lokal stasjon. Politiske motstandere hadde forsvunnet før.

Hun hadde vært redd da. Kanskje var hun like redd nå. På vei til Moskva hadde de vært flere. Nå reiste hun alene for å overlevere informasjon til et forbudt politisk parti. I et land der kommunister og jøder var erklærte folkefiender. En tilreisende kommunist som kunne oppfattes som spion, var fritt vilt. Politiet gjorde ingen forskjell på kvinner og menn.

Dagfrid gikk av toget i Berlin. Eimen av storby slo umiddelbart imot henne på perrongen. Kloakk, krydder, tjære og parfyme. Det var travel DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

47

ettermiddag, stasjonen kokte av mennesker på vei i alle retninger. Lydene var annerledes enn hjemme, sterkere og intense. Avisgutten som ropte ut nyheter, syntes å legge mer i hvert ord. Konduktørene som skyflet reisende om bord, var mer målrettete og bestemte i hver bevegelse. I folkemengden, støyen og kaoset fant hun anonymitet og trygghet.

Dagfrid hadde lært tysk på skolen i Odda og studert språket grundigere under Moskva-oppholdet. Hun ville gjøre seg forstått. Straks hun var ute av stasjonen, spurte hun seg fram til en gateadresse i sentrum. Hun gikk gjennom byen som var i ferd med å forandre seg fra Europas mest liberale metropol til nazismens paradehovedstad. Fra tid til annen stoppet hun og sjekket om noen fulgte etter. Kanskje gjentok hun for seg selv en dekkhistorie som skulle brukes om hun ble stanset.

På den oppgitte adressen lå en tobakksbutikk. Dagfrid åpnet døren, den ga et «pling» da hun var på vei over terskelen. I det nøttebrune lokalet blant blankpolerte piper, sigarettpapir og tobakksbokser sto en kunde og betraktet varene langs veggen. Dagfrid gikk fram til en frakkekledt mann bak disken og sa: «Ein Paket mit Zigaretten». Det var kodeordet. Et selvfølgelig valg, men det ga samtidig mulighet til å trekke seg om responsen tilsa at hun hadde henvendt seg til feil person.

Tobakkshandleren gjorde et minespill som ba henne vente til kunden var ute. Kanskje vurderte hun et øyeblikk om hun skulle gå og komme tilbake om noen minutter. Var butikken under oppsikt? Hun ble stående.

Da kunden forlot butikken med et «auf Wiedersehen», vinket tobakkshandleren Dagfrid inn bak et forheng. Et varmt håndtrykk fortalte at hun var ventet. På bakrommet redegjorde hun for kommunistenes arbeid i Norge. Om demonstrasjonene til støtte for Ernst Thälmann og protestene mot Hitler. Om mishandlingen av Schrøder og rettsskandalen som sendte ham i fengsel. Trolig diskuterte de hvordan tyske flyktninger kunne holdes i skjul for politiet i Norge. De kommunistene som ikke var arrestert, satt i konsentrasjonsleir eller var henrettet, hadde gått i dekning etter Hitlers maktovertakelse. Livet sto på spill om de ble stanset i grensekontroll eller pågrepet i Norge og sendt tilbake.

Etter alt å dømme oppholdt Dagfrid seg flere dager i Berlin før hun returnerte til Oslo. Reisedokumentene måtte ikke oppfattes mistenkelige om de ble undersøkt. Kuréroppdraget gjorde henne til en av de første nordmenn i kamp mot Hitler-terroren. I Møllergata, en lang og utmattende togreise 48 – FORFULGT AV STATEN

unna, satt forloveden innelåst og forslått. Dagfrid Slåttelid og Schrøder Evensen hadde tatt valg som skulle koste dem dyrt.

Forbilledlige nazister 1933 ble europeiske kommunisters og sosialisters annus horribilis. Bølgen av optimisme som skapte politiske framganger utover 20-tallet, hadde avtatt i takt med den økonomiske stagnasjonen som rammet Europa. Ideen om en sosialistisk verdensrevolusjon var i ferd med å blekne, for etter hvert å havne på utopienes velfylte gravplass. Likevel hadde arbeiderbevegelsen samlet sett oppnådd historiske resultater når det gjaldt innflytelse.

Men 1933 innvarslet noe nytt. Hitlers maktovertakelse bar bud om at statsbrutaliteten mot politiske motstandere og folkegrupper skulle tas til et nytt nivå i Sentral-Europa. Den tyske samfunnsutviklingen liknet ikke noe man hadde sett tidligere. Aristokratiet og den konservative offisersstanden ble satt på sidelinjen til fordel for en middelklasse og arbeidere som omfavnet nasjonalsosialismen. Hitler lovet tyskerne et økonomisk mirakel, livsrom og å straffe ansvarlige for landets ulykke med alle tilgjengelige virkemidler.

Budskapet vant gehør.

I en tid der Vest-Europa og USA ikke hadde sluppet frykten for rød verdens­revolusjon, virket ikke antikommunisme og antisemittisme skremmende på folkevalgte politikere. Heller ikke i Norge. Jødenes påståtte innflytelse over russiske bolsjeviker var ikke et tysk påfunn. Konspirasjonsteorien passet høyresidens narrativ. Hitlers eksempel kunne gjøre nytten over hele verden.

For norske kommunister betød utviklingen et endret fiendebilde. Kampen som tradisjonelt hadde vært ført mot kapitalister og borgerlige regjeringer, måtte rettes mot nazismen. Arbeiderkamp og antifascisme hørte sammen, å bekjempe Hitler var å kjempe for arbeiderbevegelsen.

17. mai 1933 fikk nasjonalsosialismen sin partipolitiske avlegger i Norge.

Bondeparti-regjeringens tidligere forsvarsminister Vidkun Quisling tok med seg de politiske verdiene fra Nordisk Folkereisning og stiftet et nytt parti. Det fikk navnet Nasjonal Samling (NS). Blant lederskikkelsene sto, foruten Quisling selv, tidligere høyrefolk som advokat Johan Bernhard Hjort og vennen Frederik Prytz. Partinavnet tilsa at man ønsket å samle Norge i

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

49

et sosialkonservativt parti, ideologisk fundert på nazismen, med fascistiske drag. Bolsjevismen var hovedfienden, den altoverskyggende trusselen.

Norske kommunister fryktet Quislings nye parti. Den tidligere forsvarsministerens tette koblinger til Generalstaben og ideologiske fellesskap med Hitler ga grunn til bekymring. Selv om NS ikke oppnådde makt, kunne det endre hele det politiske miljøet. Politi og rettsvesen ville også påvirkes.

Rettssaken mot Schrøder Evensen hadde vist at det ikke var likhet for loven, mente kommunistene. Å være en politisk «minoritet» var allerede vanskelig.

Ved stortingsvalget i oktober 1933 fortsatte den negative utviklingen for Norges Kommunistiske Parti. Med en oppslutning på 1,8 prosent av velgerne var partiet blitt en marginal bevegelse. I skyggen av Arbeiderpartiets 40 prosent var det mørkere enn noensinne.

Det var ikke unaturlig at Oktoberrevolusjonen og den første verdenskrigen hadde skapt behov for å holde et øye med politiske bevegelser. Sovjetiske ledere som Lev Trotskij oppfordret til omveltninger over hele verden.

Arbeidere skulle følge det russiske eksemplet og destabilisere før det kastet av seg kapitalistisk åk og undertrykkelse i revolusjon. Men gjennom første halvdel av 30-tallet var noe i endring. Endringen var tett knyttet til Sovjets øverste ledelse, der en brutal maktkamp hadde utspilt seg siden Lenins død i 1924. To av rivalene var Lev Trotskij og Josef Stalin, begge medlemmer av det sovjetiske politbyrået.

Georgieren Stalin, som egentlig het Josef Vissarionovitsj Dzjugasjvili, var født i 1879 i et skur i Gori ved elven Kura. Gori lå geografisk nærmere Midtøsten og befant seg kulturelt et lysår unna tsarens europeiske St. Petersburg. Livet i det solrike Georgia var preget av urgamle klansfeider, ikke helt ulikt mafiaens Sicilia.48 Josef Dzjugasjvilis barndom og ungdomstid var et liv i fattigdom, med en forfyllet omreisende skomaker til far og en sterkt religiøs mor. Hjemmet var infisert av utrygghet og vold, og faren gikk ikke av veien for å banke opp både Josef og moren. På et tidspunkt brast det for gutten, og han kastet en dolk mot faren.

Lokale prester beskyttet moren, men kunne ikke hindre farens utnyttelse av sønnen. Da faren tvang gutten til å jobbe som skomakerlærling i Tiflis, fikk moren likevel prestene til å hente ham hjem igjen. Bak sønnens kopparrede ansikt med utseendet til en georgisk gategutt visste moren at Josef var 50 – FORFULGT AV STATEN

usedvanlig intelligent. Hun ville gi ham en bedre framtid med religionen som livsvei. Som niåring begynte han på kirkeskole i Gori, og seks år senere vant han plass på presteseminaret i Tiflis. Troen skulle ikke synke inn, men utdannelsen ble sagt å ha stimulert Josefs «selvlærte lidenskap for lesing».49 I 1899 brøt Josef Dzjugasjvili med presteskap og religion. Han ble utvist fra seminaret og meldte seg inn i det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. Fra nå av var det marxismen som gjaldt. En kommende revolusjon ville behøve dedikerte, harde menn. Livet i Gori hadde gitt ham de rette egenskapene. Som profesjonell revolusjonær tok han først navnet Koba etter en romanfigur, men i 1913 ble det erstattet av det mer kraftfulle Stalin: Stålmannen.

Som Koba hadde han gjort seg bemerket på flere områder. Etter partikongressen i Stockholm i 1905 skaffet han penger til partikassen gjennom bankran i Kaukasus. Han oppnådde sju arrestasjoner og utvisninger til Sibirs kalde ødemark, og under seks av dem lyktes han å flykte. Ved bolsjevikenes Praha-konferanse i 1912 ble Koba tilknyttet partiets sentralkomité. Han hadde skrevet en artikkel om «Marxisme og nasjonale spørsmål». Lenin var begeistret, han så noe i denne «vidunderlige georgieren»: en klar tanke om å utvikle et land, noe mer enn verdensrevolusjonen som opptok sosialister i inn- og utland. Etter et nytt Sibir-eksil kom Stalin nærmere maktens sentrum som redaktør av kommunistorganet Pravda. Da verdenskrigen bidro til å påskynde Tsarens fall, sto han midt i begivenhetene.

Oktoberrevolusjonen i 1917 førte bolsjevikene til makten, men den hang fortsatt i en tynn tråd gjennom 1918. Fredsforhandlinger kostet store deler av Russlands territorium og en brutal borgerkrig førte vestlige militærstyrker inn på russisk jord. Forholdet til Vesten ble iskaldt. Skulle makten reddes, måtte regionene samles. Både Josef Stalin og Den røde armés grunnlegger, Lev Trotskij, var en del av kommunisteliten som etablerte Sovjetunionen i 1922 under Lenins ubestridte ledelse. Da Lenin døde i 1924, åpnet det for en maktkamp mellom den radikale Trotskij og den i utgangspunktet mer moderate Stalin.50 En viktig forskjell på Trotskij og Stalin var tilnærmingen til utbredelse av ideologien. Trotskij var en glødende forkjemper for sin teori om «permanent revolusjon», som skulle spres over hele verden. Stalins politikk var «sosialisme i ett land». Sovjetstaten skulle trygges, bygges og bli kommunismens velfungerende flaggskip.

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

51

Stalins evne til å skape allianser skulle bli avgjørende for utfallet av duellen.

Gjennom en kombinasjon av dyktighet og slu hensynsløshet framsto han snart som Lenins arvtaker og Sovjetunionens ubestridte leder. At Lenin på dødsleiet skulle ha advart mot Stalins person og egenskaper, påvirket ikke partiledelsen. Posisjonen ga georgieren mulighet å ekskludere Trotskij fra partiet i 1927. To år senere ble han utvist fra Sovjetunionen.

Med Trotskij i eksil var Stalin opptatt av å sikre sovjetstaten og egen posisjon mot indre og ytre fiender. Å spre kommunismen gjennom revolusjon hadde mindre prioritet i Stalins innerste krets. Sovjetunionen måtte utvikles først.

Også innen Komintern var premisset om verdensrevolusjonen endret. Etter 1933 så Moskva konturene av den alvorligste trusselen mot Sovjetunionen materialisere seg i Tyskland. Hitlers politiske manifest Mein Kampf skrev åpent om utvidelsen av germanernes livsrom mot øst.

Russlands undergang var altså en forutsetning for det nye Tyskland.

Det samme gjaldt undertrykkelse av den sosialistiske arbeiderklassen. De europeiske kommunistpartiene måtte plassere kampen mot fascismen øverst på dagsorden. I Norge sto likevel frykten for en kommunistisk verdensrevolusjon fast blant politikere, politi og militære. Man verken ønsket eller evnet å se forskjell på Stalins politikk og de intellektuelle russiske revolusjonære som hadde besøkt Norge på 20-tallet. Hovedtrusselen kom fra øst, ikke fra Hitler-Tyskland.

Bergens oppdagelsessjef Andreas Aulie kunne identifisere seg med Tysklands utfordringer. Etter en studietur til det nye tyske rettsvesenet ga Aftenposten Aulie minst to helsider til å legitimere Hitler-Tyskland som rettsstat.

«Hvordan Tyskland feier bort sitt forbryterproletariat», lød ingressen.

Oppdagelsessjefen hyllet hvor effektivt det tyske politiet hadde blitt under nazistene og riksdagspresidenten Hermann Göring.51 Kriminalstatistikkene viste at et sentralisert politi med vide fullmakter raskt utraderte kriminalitet.

Aulie påpekte at han ikke kunne vurdere den politiske siden av tyskernes virksomhet, ei heller hadde han kjennskap til de «såkalte politiske konsentrasjonsleire» der det «etter sigende» anbringes jøder. Aulies tyske erfaring var derfor svært positiv: «Og jeg for min del har ikke kunnet se annet enn at stemningen blant folk gjennomgående var både sorgløs og tilfreds.»

For oppdagelsessjefen syntes den resolutte tyske holdningen til kriminalitetsbekjempelse å være noe av et forbilde. «Hitler har latt rasere hele 52 – FORFULGT AV STATEN

kvartaler til grunnen, har fjernet bygninger og smug og knivstikkerganger hvor samfunnets verste berme holdt til», skrev Aulie.

Tross entusiasmen uttrykte han en viss bekymring for rettssikkerheten i Det tredje riket. Men skulle den gjelde for alle? Kommunismen var en samfunnstrussel Tyskland bekjempet med effektive politimetoder. Altså var det overførbart til norske forhold.

I et rundskriv fra Aulie ble det uthevet som særlige oppgaver å «være tilstede på demonstrasjoner og sammenkomster av politisk art, bla. for å bli kjent med de revolusjonære deltageres utseende og måte å opptre på». Man har «i den senere tid også begynt å foreta massefotografering, hvorved man har samlet og vil fortsette å samle godt billedmateriell som f.eks. kan være av betydning (...) ved behandling av straffesaker».52 Oppdagelsessjefens praksis var ikke et eget påfunn, men influert av holdningene tidligere forsvarsminister Quisling hadde uttalt offentlig.

Kommunistene måtte bringes under kontroll som gruppe og enkeltindivider.

I 1933 kunne Andreas Aulie med dårlig skjult stolthet informere Justisdepartementet at han hadde satt sine «beste folk» på arbeidet med å skjerpe kontrollen med de «revolusjonære elementene». Han ivret for opprettelse av politiske registre av kommunister og for å få laget et kartotek over møteplasser, bosteder og eiendom. Det siste var viktig for å gi politiet mulighet til å ransake «revolusjonære» boliger og forsamlingshus under dekke av å være «Brandvisitasjon». Oppdagelsespolitiet hadde også alliert seg med en «helt pålitelig sundhedsbetjent» som under påskudd av tilsyn og helsekontroller skulle jakte på våpen i mistenkelige hus.53 I Aulies brev til departementet listet han opp flere adresser som han mente fungerte som våpenlagre. Han ville avsløre hvem lederen av «de eventuelle kampgrupper er, for å stille ham under personlig kontroll». Blant oppdagelsessjefens utfordringer i korstoget mot bergenskommunistene var at branninspeksjonene måtte utføres av byens brannkorps. En gjeng som ifølge Aulie tok «åpenlyst parti for den kommunistiske bevegelse54».

Revolusjonens røst Schrøder Evensens fengselsopphold hadde ikke svekket forholdet til Dagfrid Slåttelid. Høsten 1933 var de på vei til Tinghuset i Bergen for å gjøres til ektefolk. Etter vielsen lurte de på hva de skulle finne på som nyslåtte ektefolk.

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

53

Noen feiring hadde de ikke planlagt. De gikk til Oldersmuget, der Schrøders tante raskt stelte i stand til et måltid. En annen gjest kom tilfeldigvis forbi og spanderte en flaske på vertskap og brudepar. Slik ble det bryllupsfest.

I Oldersmuget mintes de kanskje sitt første møte, tilbake i 1928. Det var dans på Folkets Hus i Odda, arrangert av kommunistpartiet. Dagfrid var leder for hardangerlaget av ungkommunistene, mens Schrøder hadde sommerjobb på smelteverket i bygda. Begge var unge, overbevist om at de kunne bidra til å endre arbeiderklassens tilværelse. Da de ble tilbudt å dra til Leninskolen i Moskva, slo de til. Som par hadde de fått sitt eget «rom», egentlig en del av et fellesrom, kun delt av med en skillevegg av tepper. Men det spilte ingen rolle, de var i sentrum av begivenhetene.

Dagfrid og Schrøder var forelsket, både i hverandre og i politikken som skulle forandre verden. Noen kvartaler unna lå Kreml, der de kjente kommunistene debatterte. Flere av dem besøkte skolen, deriblant Komintern-formann Nikolaj Bukharin, som hadde besøkt Norge og kjente det norske språket. Bukharin var en av Stalins viktigste støttespillere og en bekjent av NKPs tidligere leder Peder Furubotn. Furubotn hadde selv besøkt Leninskolen under Dagfrid og Schrøders opphold. Fem innholdsrike år var gått siden Moskva-tiden. I Oldersmuget skålte de for et langt liv som mann og kone.

Da de giftet seg, hadde begge fått arbeid i Bergen. Hun som kasserer i partiavisen Arbeidet, han som reisesekretær for ukeutgaven av partiorganet Vestlandet. Lønna var lav, og Schrøder måtte spe på inntekten som maler i farens firma. Tross trang økonomi fikk de leid en leilighet i byen. Det var et kvistrom hos NKP-politiker og tidligere venn fra Leninskolen, Birgit Dalland. Kommunistpartiet garanterte for husleien. Møblementet var av det enkle slaget og besto av Schrøders jernseng, to lenestoler og et lite, høyt nattbord, nærmest et servantbord. Det sagde han i to, til to lave småbord.

Rammen om livet var på plass.55 Den siste delen av Schrøders fengselsstraff hadde foregått under bedre soningsforhold i hjembyen. Men hva hadde straffen gjort med ham?

Kommunistene mente rettssaken var et justismord, Schrøder betalte prisen for en advarsel rettet mot bevegelsen. Han var stemplet som kriminell opprører. Forhatt av politiet, tyske representanter i Norge og borgerlige krefter.

54 – FORFULGT AV STATEN

I mars 1934 gikk Schrøder Evensen på talerstolen i Bergen. Han så utover et grått, hustrig torg med omtrent 150 tilskuere. Flesteparten av tilhørerne var unge folk som samlet seg rundt taleren. Mange av de nærmeste ansiktene var kjente for ham. Det var første gang han talte siden mishandlingen i Oslo, og kanskje var han mer på vakt enn tidligere. NS-medløpere hadde dukket opp flere plasser for å lage bråk. I Sverige ble en kommunist revet ned fra talerstolen og slått helseløs.

Overvåkingspolitiet hadde sendt politibetjent Halse og konstabel Skjelvåg for å følge med på kommunistene. De noterte hva som ble sagt, og hvem som befant seg der. De konstaterte også at månedene på vann og brød ikke hadde svekket Evensens kampvilje. På torget forsøkte han å mobilisere støtte til en antifascist- og antikrigskongress i Oslo. Ifølge overvåkingen appellerte han til ungdommen om «å søke med alle mulige midler å forebygge det menneskeslakteri som nå forberedes i likhet med i 1914». Politimennene noterte seg at taleren påsto at kapitalistenes nye oppfinnelser ville gjøre en ny krig frykteligere enn noensinne. Han advarte også mot Quisling som en typisk representant for den fascistiske bevegelsen.56 Ved en senere anledning på Blomstertorget samlet nærmere fem hundre tilhørere seg for å høre Schrøder Evensen kritisere politiet for fengslingen av tyske politiske asylanter i Norge.57 Det var kjent at kommunister, jøder og sigøynere ble sendt til hard straff i tyske konsentrasjonsleirer. Politiet forventet at Evensen ville oppfordre til aksjoner og sto klar til å gripe inn. Men «under disse taler framkom ingen direkte ytringer eller forslag til publikum om voldshandlinger eller om å ta sig til rette. Alt forløp også under dette møtet rolig», lød politirapporten som lå på oppdagelsessjef Andreas Aulies bord påfølgende dag.

En annen som fanget politiets interesse på Blomstertorget, var Norman Iversen. Han kom fra en av byens arbeiderfamilier i Kypersmuget på Nordnes og hadde følt Fattig-Norge på kroppen. I en søskenflokk på ni var ikke matmangel et ukjent fenomen. Boforholdene på odden mellom byfjorden og verftsområdet skilte seg ikke mye fra det generasjonene langt tilbake i tid hadde levd med. De gamle trehusene var trangbodde og trekkfulle. Faren arbeidet som bokbinder, men etter folkeskolen måtte også 14-årige Norman bidra. Han begynte som løpergutt og fikk etter hvert jobb som dagarbeider

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

55

på havna. Men arbeidsledigheten var høy, og i perioder var det søstrene Asbjørg og Carla som forsørget familien.58 Det var på havna Norman Iversen fikk sin politiske oppdragelse. Når båtene la til, møtte han sjøfolk som snakket om klassekampen som skulle gi dem bedre vilkår. De drømte om et liv der de var mer enn rå arbeidskraft. Der de hadde krav på trygge forhold og betaling som sto i forhold til arbeidet.

Budskapet gjorde inntrykk på Norman, og femten år gammel sluttet han seg til de lokale kommunistenes ungdomsorganisasjon.

Norman Iversen ble beskrevet som utadvendt, sjarmerende og kompromissvillig. Smilet satt løst og dominerte et gutteaktig ansikt der luggen danset mellom vikene over issen når han ble engasjert. Fysisk arbeid og idrett hadde tidlig gitt ham et sterkt og velproporsjonert «arbeiderutseende».

Summen ble en oppvakt og solid mann med potensial til å samle folk omkring seg. Han nøt respekt likeså mye på gulvet som blant redaktører og eldre, skolerte partifolk.

I likhet med Schrøder og Dagfrid Evensen var Norman Iversen en representant for de unge, radikale sosialistene som hadde vokst opp i skyggen av verdenskrig og revolusjon. De var en generasjon som mente at makten i samfunnet kunne flyttes gjennom politisk aktivisme. De hadde jo sett det utenkelige skje i Russland. For Norman Iversen gikk veien gjennom Norges Kommunistiske Ungdom, og siden han var aktiv innen idrett, engasjerte han seg i styret i Arbeideridrettskretsen. I 1929 fylte han nitten år og ble medlem av moderpartiet, NKP, der han fikk partiverv. Å stå fram som kommunist på midten av 30-tallet betød at du risikerte jobb, helse eller i verste fall livet. Da Norman Iversen og Arbeidet-redaktør Jens Galåen i 1934 holdt appell på Festplassen i Bergen, var en av parolene «Befri Thälmann – Send protester.» Oppropet var til støtte for den tyske kommunistlederen som ble arrestert og satt på isolasjonscelle etter Hitlers maktovertakelse. Thälmanns arrestasjon var en forsmak på hva som ville komme, sa Iversen til de som hadde møtt opp.59 Bergenspolitiet hadde på Aulies instruks intensivert kartleggingen av kommunistene som «agiterte» mot samfunnsordenen. Men loggen avslørte en skrikende mangel på motiv for overvåkingen utover at Schrøder Evensen og Norman Iversen var antifascister og NS-motstandere. Eller var antikrigsbudskapet kun en del av skolerte kommunisters strategi for å gjøre vestlige demokratier forsvarsløse overfor sovjetisk invasjon? I kjernen av den 56 – FORFULGT AV STATEN

økende viljen til å kartlegge skikkelser som Norman Iversen og Schrøder og Dagfrid Evensen syntes å ligge en grunnforutsetning: De var potensielle landsforrædere. Den jødisk-bolsjevikiske konspirasjonsteorien hadde fått fotfeste også i Norge.

Vokterne tar grep Om resultatene av den «revolusjonære» overvåkingen så langt måtte karakteriseres som bagatellmessige, bestemte riksadvokat Haakon Ragnvald Sund seg for å sende et dokument merket «fortrolig» til et utvalgt knippe politimestere i november 1934.60 Riksadvokaten ville, etter henstilling fra Justisdepartementet, foreslå nye regler for kontroll av revolusjonær virksomhet. Blant punktene Sund ville diskutere med sine utvalgte, var å kartlegge hvor omfattende virksomheten med revolusjonær propaganda var, og hvordan man skulle organisere et apparat som skulle bekjempe denne.

Han utdypet at den illegale virksomheten hadde som mål «å omstyrte statsforfatningen», angripe statsmyndigheten eller å yte bistand til fremmed land, samt «forherligelse av og forberedelse til slike handlinger».

60-årige Sund var en sterk personlighet med en naturlig autoritet. Han hadde bakgrunn som sakfører og politimester i Bodø, der han tiltrådte i 1904.

Etter ni år i stillingen hadde han utmerket seg såpass at han ble forfremmet til statsadvokat for Nordland lagsogn. Herfra skaffet han seg bredere erfaring, først som sorenskriver i Midhordland, deretter som lagmann i Gulating og Frostating lagdømme. I 1929 hadde han gjort seg fortjent til stillingen som riksadvokat.

Sunds omskiftende virksomhet hadde gitt ham dyptgående juridisk kunnskap. Han var også kjent som en språklig stilist med en rekke juridiske artikler på samvittigheten. I 1934 satt riksadvokaten som leder for straffelovskomiteen. Senere skulle han interessere seg for humanitær folkerett. Var Sund – med all sin rettskompetanse – klar over de mulige følgene av dokumentet han sendte fra seg? I Tyskland hadde SS-leder Heinrich Himmler og etterretningssjef Reinhard Heydrich innført «Loven om ondsinnethet», som gjorde det straffbart å undergrave tilliten til partiledelsen i NSDAP. Denne kunne i praksis brukes til hva som helst for å stanse politisk opposisjon. Loven var ikke direkte overførbar til norske forhold, men det var mentaliteten.

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

57

At Sunds inspirasjon for innkallingen i første omgang kom fra bergens­ politiet, syntes åpenbar. Andreas Aulies iver etter å kontrollere kommunistene var et foregangseksempel i norsk sammenheng. Rapporteringen til Justis­ departementet om fiktive «brann- og sundhetsinspeksjoner» eller hem­ melig postkontroll basert på mistanke, viste en proaktiv holdning de andre distriktene kunne lære av. Men det var et gap mellom mistankene og resultatene av bergenspolitiets aksjoner. Hvor var de revolusjonære kampgruppene og våpenlagrene norske offiserer påsto eksisterte?

Møtet mellom riksadvokat, statsadvokat og politimesterne i Oslo, Bergen, Trondheim og Narvik fant sted på Sunds kontor i Oslo 10. desember. De seks mennene på vei til Justisdepartementet hadde fått et stort ansvar i vintermørket. Den indre fienden måtte tydelig identifiseres for å legitimere nødvendige tiltak. Dette krevde en felles organisering. Virkemidlene avhang selvsagt av hvem som skulle bekjempes.

Samtlige deltakere fikk først redegjøre for erfaringene i egne distrikter. I protokollen framgikk det at man umulig kunne komme forbi at det foregikk ytterliggående propaganda – «først og fremst fra kommunistpartiet, men også fra partiet på den motsatte fløi». Om politimesterne og riksadvokaten ikke trodde tilhengerne var mange, utenom Bergen og Trondheim, kunne en ikke utelukke at det lå en fare for at en liten klikk kunne benytte en gitt anledning «til å prøve å tiltvinge sig makten med illegale midler». Et slikt kupp ville komme uforberedt på både politi og publikum, og møtedeltakerne anså at kuppmakere alltid regnet med «overraskelsesmomentet som et verdifullt middel».

Innholdet i politiets egne spaningsrapporter året forut for møtet gjør det vanskelig å forstå hva som skulle tilsi oppvigleri og statskupptendenser i Bergen. I så fall pekte den på både Schrøder og Dagfrid Evensen, Norman Iversen, Peder Furubotn og et knippe andre kommunister. At riksadvokaten i samme dokument anså rikets sikkerhet som truet og ønsket å organisere et apparat som skulle bekjempe propaganda, var relativt diffust.

Var det meningsytringer som «fredspropagandaen» eller opprop mot Nasjonal Samling man ville slå ned på? Uansett hadde politimesterne fått et klart mandat til å bedrive eksplisitt politisk overvåking. Om de fulgte riksadvokatens ønske, ville de også aktivt bekjempe propagandaen. Hvor gikk grensen for legitime politiske ytringer?

58 – FORFULGT AV STATEN

Resultatet av møtet var opprettelsen av et centralkontor tilknyttet Oslo politikammer under politimester Kristian Welhaven. Her skulle man samordne og formidle nødvendige opplysninger tilknyttet propaganda og mistenkelige personer. I april 1935 instruerte Welhaven sine kolleger «om å sende inn de opplysninger som De er i besittelse av fra Deres distrikt, bilagt med en fortegnelse over de personer de mener bør opptas i kontorets kartotek».61 Utover de kjente bergenskommunistene ønsket politimesteren å overvåke blant annet LO-advokat Viggo Hansteen.62 Kristian Welhaven hadde ikke sluttet seg til forsvarsminister Quislings radikale ønsker om maktoverføring til militæret. Planene hadde vært juridisk og administrativt uakseptable. Welhaven delte heller ikke den nåværende NSlederens politiske tankegods, men syntes å ha sammenfallende holdninger på to områder: kommunisttrusselen og vurderingen av utfordrende folkegrupper. For kommunistenes del hadde utviklingen i Tyskland sørget for økt oppmerksomhet om grensekontrollen. Her skulle Welhaven få mulighet til å skinne.

Siden Hitlers maktovertakelse hadde norsk politi stått klar til å pågripe og utlevere tyske kommunister på flukt fra nazistene. Ifølge Kominterns beregninger hadde Hitler ved utgangen av 1934 allerede myrdet 4000 kommunister, mens 174 000 satt i konsentrasjonsleirer. Det norske justisdepartementet skrev at det tyske politiets ransaking av kommunistenes hovedkvarter og riksdagsbrannen i Berlin gjorde det maktpåliggende å være på vakt mot «kommunistiske agitatorer og deres virksomhet». I praksis betød det at Welhavens centralkontor samarbeidet tett med den tyske legasjonen og jevnlig rapporterte om tyske flyktninger og «Kommunist agitatoren».63 På listene som var distribuert til passkontroll og lokalt politi, sto blant annet Ernst Thälmann, som etter hvert skulle bli henrettet på Hitlers ordre, riksdagsmann Karl Fritz Wollweber og Walter Ulbricht, grunnlegger av den senere østtyske staten. «Det vil ende med det, hvis vi skal begynne med å betrakte Tyskland som et så farlig land at det ikke går an å sende utviste dit, eller tvinge folk som er nektet oppholdstillatelse i Norge å vende tilbake dit.

Da innfinner de sig nok i flok og følge», het det fra politiet.64 Politimester Welhaven sa at de politiske flyktningene skaffet overvåkingen mye arbeid, «i det man hadde mistanke om at de var andre enn de de ga seg ut for». Han mente humanitære organisasjoner som Nansenhjelpen, Asylrettens venner DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

59

og jødiske hjelpeorganisasjoner hjalp flyktninger på «bakgrunn av svake opplysninger».65 Til tross for at riksadvokaten i 1934 hadde bedt politiet om også å rette oppmerksomheten mot kommunistenes «motsatte fløi», var det lite som tydet på at det ble gjort. Norske myndigheter forholdt seg til Nazi-Tyskland som en hvilken som helst annen legitim stat. Det syntes å være en holdning at man ikke sløste tid på norske nasjonalsosialister. Quislings tankegods virket mindre avskrekkende enn kommunisme. På Skaugum skrev kronprins Olav til slektninger at han håpet på forsoning og samarbeid med HitlerTyskland.66 Det var Russland som bekymret tronarvingen.

Til tross for Hitlers innføring av lover som «anti-paragrafen», som eksplisitt forbød jøder å jobbe i stat, universiteter og skoler, opprettholdt norsk politi samarbeidet med Tyskland. Oppdagelsespolitiet syntes aktivt å ville fange opp folk på flukt fra naziregimet.67 Selv ikke da Tyskland vedtok Nürnberglovene, som forbød seksuell omgang mellom jøder og ikke-jøder og fratok jødene statsborgerskapet, endret det holdningen. Frykten for revolusjonær kommunistinfiltrasjon trumfet naziregimets åpenlyse rasisme.

Kristian Welhavens nyslåtte centralkontor skilte seg neppe fra europeiske kollegers forståelse av samtiden. De så et sterkt og ekspansivt Tyskland med stø kurs ut av økonomisk kaos og som i tillegg effektivt kvittet seg med kommunistproblemet. De så europeiske stormakter på frierføtter til Berlin.

Konspirasjonsteorien som koblet jøder og kommunister sammen i et østlig ondskapens imperium, fant gehør, også i Norge. Welhaven syntes dessuten å ha sammenfallende interesser med nazistene når det gjaldt overvåking av en annen besværlig gruppe – sigøynerne. Til tross for at han må ha hatt en viss kunnskap om nazistenes raseideologi, sto politimesteren klar til å sende sitt norske sigøynerregister til Interpols «senter for bekjempelse av sigøyneruvesenet».68 I 1934 ble fremmedlovens sigøynerparagraf brukt til å transportere kvinner, menn og barn på flukt fra Hitler tilbake til den første tyske konsentrasjonsleiren i Altona ved Hamburg.69 Livsrommet nazistene drømte om, snevret stadig inn andres mulighet for overlevelse.

Om ikke norske myndigheter interesserte seg for hvor tyske flyktninger havnet etter arrestasjon og uttransportering, ønsket den sveitsiske Røde Korsrepresentanten Carl Jacob Burckhardt å vite mer. Han møtte SS-koryfeen Reinhard Heydrich hos hertugen av Coburg for å skaffe organisasjonen innpass i de tyske konsentrasjonsleirene. Burckhardt ville snakke med fangene 60 – FORFULGT AV STATEN

uten SS-representanter til stede. Men Heydrich avviste ham kontant: «De besøker nøyaktig de leirene som vi foreslår.» Da Heydrich forlot selskapet, sa han: «Mye senere kommer man til å takke oss for hva vi har påtatt oss.»

Burckhardt kunne ikke slippe inntrykket av at han hadde møtt «en ung, ond dødsgud70». Den bleke tyske ryddeguttens metoder oppviste resultater egnet til å imponere politisjefer over hele Europa. Norske politimenn hadde valgt å utrykke det offentlig.

Arbeidsløs rebell Tjuefemårige Asbjørn Edvin Sundes aktivisme skilte seg fra de organiserte kommunistene i Bergen og i andre byer der NKP fortsatt hadde oppslutning.

Han var en solospiller uten partiapparat eller fagforening i ryggen. At kommunistpartiet løftet knyttneven til kamp mot Hitler, passet Sunde. Han hatet nazismen og alt den sto for. Det reaksjonære, rasistiske systemet som knuste den tyske arbeiderbevegelsen med våpenmakt, måtte bekjempes.

Men der politikerne snakket om teoretisk marxisme, falt Sunde av. Hans tilnærming var praktisk. Folk uten arbeid behøvde mat på bordet og hadde krav på et anstendig liv. Han mente arbeiderklassens politikere forrådte de arbeidsløse for partitaktikk og egne posisjoneringsbehov.

I 1934 var den tilflyttede Kopervik-gutten stemplet som vestfoldbyen Hortens fremste oppvigler. Asbjørn Sunde var svartelistet kommunist og medredaktør av en nystartet publikasjon som representerte byens om lag 800 arbeidsløse. Den hadde tatt det passende navnet Angrep. Sunde hadde selv levd på forsorgen, stått uten arbeid og kjent fattigdommens iskalde ubehag på kroppen. Han kunne kjempe de arbeidsløses kamp med større troverdighet enn de fleste redaktører eller politikere.

Sammen med Per Viktor Mostad, tidligere redaktør i Horten Arbeider­ blad, utgjorde han Angreps fryktløse, autoritetsutfordrende duo. At arbeidsledigheten hadde steget med 65 prosent fra 1933 til 1934, gjorde dem både viktige og aktuelle. Sunde og Mostad ville utfordre Horten Arbeiderblad, byens ledende organ for venstresiden. Under mottoet «Arbeid, brød, frihet og rett» meldte han seg på en pågående politisk feide med Arbeiderpartiet.

Asbjørn Sundes brennende politiske engasjement kom ikke ut av ingen­ ting. Faren Anton Sunde var skomaker, fisker og kommunist, godt plassert DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

61

på venstresiden av Kopervik Arbeiderparti. Han var opptatt av hvordan arbeidere over hele verden ble utnyttet av kapitalismen. Antons egen livs­ situasjon var et godt eksempel. Familien var fattig, og med sju barn var boligen trangbodd. Da Asbjørns mor Emma døde av fattigmannssykdommen tuberkulose i 1920, sto Anton alene som forsørger og oppdrager. Herfra ble livet enda tøffere. De slantene Anton hadde mellom hendene, kom fra arbeid på fiskefeltene eller forsorgen. Familien gikk gradvis i oppløsning, og flere av ungene havnet på barnehjem.

Familieforholdene var en medvirkende årsak til at femtenårige Asbjørn dro til sjøs i 1925. Han hadde gått ut av skolen med gode karakterer, skrev godt og interesserte seg for politikk og samfunnsliv. Det fantes flere muligheter, men han var fast bestemt på å arbeide før han fortsatte utdannelsen.

Gjennom ett år på fangst- og handelsskip fikk han bekreftet at faren ikke for med tull. I byssa gikk diskusjonene for fullt. Han erfarte at sjøfolkenes klassekamp var den samme som på Kopervik, den pågikk over hele verden.

Det fantes ingen framtid uten endring.

Høsten 1926 gikk Asbjørn Sunde i land. Han ville ta en yrkesutdannelse, og overraskende nok falt valget på det Sjømilitære korps i Horten. Korpset var den mindre ærefulle delen av Marinen, ganske forskjellig fra Sjøkrigsskolen, der borgerskapet utdannet seg til offiserer. I korpset var lønna lav og moralen enda lavere. Som konstabel blant de som skulle bli marinens grovsmeder, hadde Sunde en luselønn på 25 kroner i måneden. Det tok en håndverker mindre enn en uke å tjene det samme.71 Horten var bygget omkring marinebasen på Karljohansvern. Som navnet antydet, var det den første Bernadotte-kongen, Karl Johan, som nærmest på egen hånd besluttet å legge marinens hovedstasjon til vestfoldbyen. Drøyt hundre år etter at det første skipet ble sjøsatt fra basen, var marineverftet selve livsåren i lokalmiljøet. Men småhusbyen i hellinga mot Oslofjorden var også et klassedelt samfunn. Et reaksjonært offiserskorps hadde skapt en kultur der familiebakgrunn i stor grad avgjorde posisjon og økonomiske muligheter. Dette preget hele byen og aller sterkest miljøet Asbjørn Sunde hadde begitt seg inn i.

Undervisningen i korpset gikk lett, men det var verre med disiplinen.

Fra små, bagatellmessige forseelser, som å komme ti minutter for sent da porten stengte, gikk det gradvis verre. Han oppnådde flere refselser, og etter 40 timer ulovlig fravær fikk han seks døgn i arrest. På toppen kom beruselse 62 – FORFULGT AV STATEN

som vakthavende konstabel og uteblivelse fra undervisning. Oppførselen talte sitt tydelige språk; Asbjørn Sunde var en opprører. Like fullt virket det som om sjefene respekterte ham. Han fikk gode karakterer i «oppførsel og militære forhold», og våren 1929 tok nittenåringen styrmannseksamen som en av de beste i sitt kull.72 Tross framgangen klarte ikke Asbjørn Sunde å tilpasse seg miljøet.

I 1930 ble han sendt hjem fra tokt med oppsynsskipet «Heimdal» på Finnmarkskysten. Etter en rekke regelbrudd anså marinen Sunde som anarkist. I løpet av vinteren forlot han Karljohansvern utvist og arbeidsløs, men med styrmannsbevis i lomma. Senere skulle det komme fram at han allerede da forfektet «ideer om at kampen mot ‘den herskende klasse’ var den viktigste».73 Dette var upopulære synspunkter i marinebasen.

Etter en kort, landfast periode dro Asbjørn Sunde til sjøs igjen. Mens bølgene ristet fartøyene på inn- og utenriksfart, gikk diskusjonene om bord. Det var nå han formet en tydelig politisk overbevisning. I skipsfarten dreide kampen seg om å bedre arbeidsforholdene som fortsatt var preget av høy risiko og lav forutsigbarhet. Krisene i verdensøkonomien forverret forholdene ytterligere og forsterket behovet for den politiske kampen.

Om kommunistene hadde svak valgoppslutning i Norge, sto de sterkere innen sjømannsforbundene. De var kjent som kompromissløse pådrivere for endringene rederne fryktet. Ute til sjøs, eller i havnemiljøene mellom seilasene, tok Asbjørn Sunde sitt valg. Han erklærte seg som kommunist og la seg ut med kaptein og offiserer. Dermed ble han svartelistet og arbeidsløs.

I 1934 hadde Sundes politiske bevisstgjøring ført ham til Per Viktor Mostad og kampen for Hortens svakeste. Publikasjonen Angrep hadde klart å samle arbeidsløse i et partiuavhengig fellesskap med kommunistenes klassekampretorikk. Kunne de gå enda lenger og oppnå politisk innflytelse?

Da Arbeidsløses Forening stilte til valg sammen med Arbeidernes Fellesliste med Sunde som liste-toer, gikk Horten Arbeiderblad til angrep på listas kommunistdominans. Arbeiderparti-avisen advarte arbeiderne mot å stemme på Sunde & co. fordi de «ville oppnå å gjøre de arbeidsløse og deres familier enda fattigere». Den beskyldte Sunde for å løpe borgerskapets og fascismens ærend ved å kapre stemmer fra Arbeiderpartiet. I Angrep svarte en opphisset Sunde: «Tror virkelig HA at Horten består av bare idioter, når de gang på gang forsøker å proppe i folk det mest uhørte sludder???

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

63

Jeg roper et varsko til alle ærlige arbeidere som følger DNAs ledelse og deres politikk. Våkn opp og se svindelen før fascistene får dere til å våkne i konsentrasjonsleirene ved hjelp av køller og stålris!!»74 Dessverre for Sunde fikk Angrep et kort liv. De kommunale annonsørene boikottet utgivelsene og private ringte rundt for å stanse dem som hadde planer om å annonsere. Her fant reaksjonære krefter og Arbeiderpartiet sammen. Aksjonen var effektiv, og tross gode opplagstall uteble inntektene.

Etter å ha kommet som et «forfriskende regnvær i lummerheten» og refset øvrigheten skarpt og hardt, var det slutt etter ett års drift. Men underveis hadde Mostad og Sunde vist vei i et politisk mini-jordskjelv.

Ved lokalvalget høsten 1934 oppnådde Arbeidernes Fellesliste nok stemmer til å få Mostad inn i bystyret, med Sunde som vararepresentant.

Egentlig var det et skuffende resultat, men valget fikk oppmerksomhet fordi det avslørte en kontroversiell paragraf i kommuneloven. Denne forbød Mostad og Sunde å bli medlem i bystyret fordi de hadde mottatt forsorgsstøtte for seg eller familien i løpet av det seneste året. Loven om såkalt «ugildhet» var en klasselov som illustrerte nettopp det Sunde gjennom Arbeidsløses fellesliste og Angrep pekte på. Underklassen skulle forbli der den var. Uten beslutningsrett.

Den 10. desember 1934 skulle det nye bystyret konstitueres. Byen manglet et skikkelig rådhus, så møtet måtte avholdes i skolens gymsal.

Sunde, Mostad og en gruppe arbeidsløse møtte opp. Da møtet åpnet, grep Mostad umiddelbart ordet. Han fortalte de frammøtte at det var han og Sunde som var de arbeidsløses lovlig valgte representanter, ingen andre.

Han nektet å etterkomme loven om «ugildhet». Hvorfor skulle det at de hadde vært arbeidsløse og mottatt forsorgsstøtte, gjøre dem mindre egnet?

Til tross for at Høyre-ordfører Hans Johan Sollie forsøkte å klubbe ham ned, nektet Mostad å gi seg. Han fortsatte argumentasjonen til applaus fra de arbeidsløse på tilhørerbenken. Lydnivået steg i salen. Ordføreren besluttet å tilkalle politiet.

Straks politibetjent Aksel Løken kom inn i salen, gikk han fram til Mostad.

Han ville stanse den «ulovlige» representanten med makt. Betjenten hadde så vidt grepet tak i Mostad da Asbjørn Sunde gikk imellom. Han skjermet Mostad fra Løken slik at han kunne fortsette enetalen uhindret. Men betjenten hadde ikke til hensikt å gi seg før han hadde fullført oppdraget.

64 – FORFULGT AV STATEN

Han forsøkte å presse seg forbi Sunde, men møtte motstand i den tettbygde kroppen. De to ble stående og stange mot hverandre.

Først da politiforsterkninger dukket opp, kom møtet under kontroll.

Konstablene ringet inn Sunde, Mostad og gruppa av arbeidsløse, mens resten av det sjokkerte bystyret holdt seg på betryggende avstand. Mostads høyrøstede appell var over, men han hadde fått fram poenget. Til slutt forlot bråkmakerne salen mens de sang «Internasjonalen».

Det dramatiske konstitueringsmøtet hadde et visst komisk skjær, men fikk konsekvenser for de arbeidsløse listetoppene. Asbjørn Sunde og Per Viktor Mostad ble dømt til 24 dager i fengsel for å hindre politiets arbeid.

Ifølge betjent Løken hadde Sunde tatt tak rundt halsen hans bakfra for å holde ham vekk fra Mostad. Altså noe som liknet et kvelertak. I retten sa Sunde: «Hvis jeg skal dømmes, så døm meg for det saken gjelder og ikke for noe oppkonstruert som ikke eksisterer. Jeg har ikke tatt tak i Løken, men jeg vil også si at jeg var enig i at man hindret Løken i å fjerne Mostad. Det var en aksjon mot ugildhetsloven, og vi mener den ble riktig gjennomført.»75 Aksjonen viste Asbjørn Sundes vilje til å slåss om situasjonen krevde det. Fra Sundes ståsted var kampen rettferdig, han kjempet for samfunnets svakeste og deres demokratiske rettigheter. Belønningen ble å sone 12 av de 24 dagene i Horten kretsfengsel. I en alder av 26 år var Sunde svartelistet kommunist med rulleblad, fratatt retten til å være lovlig folkevalgt og fengslet for å ha aksjonert for denne retten. Om Asbjørn Sunde hadde hatt illusjoner om å påvirke politikken gjennom valgsystemet, var de nå tapt.

Asbjørn Sunde kunne være både oppkjeftig, barsk og hard. Som Per Viktor Mostads parhest i den politiske kampen var det disse sidene støttespillere og motstandere opplevde. Men han var også sjarmerende og utadvendt. En viss grad av forfengelighet preget kommunisten, han tok seg godt ut og visste det. Det mørkeblonde håret var som oftest gredd bakover, og at han var relativt kort, ble oppveiet av en atletisk kropp. Han så ut som om han gikk på stålfjærer, sa en sambygding. Den som kjente Asbjørn Sunde best, var den stillferdige Astrid Kristine Nilsen. De hadde blitt et par under Sundes første landfaste periode i byen og vært gift siden oktober 1931.

Astrid var tre år yngre enn Asbjørn og kom fra en arbeiderfamilie som jobbet ved marineverftet. Kanskje var det politikken som forente dem? Den første tiden i ekteskapet bodde de hjemme hos Astrids familie, men fikk etter hvert leid en liten leilighet i byen. I 1934 tok de til seg to måneder gamle Rolf DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

65

Edvin, som var sønnen til en av Astrids yngre søstre. Om det var søsterens alder eller privatsituasjon som var årsaken, er ikke kjent, men Asbjørn og Astrid oppfattet gutten som sin egen. At han ikke var av Sunde-familiens kjøtt og blod, spilte ingen rolle, Rolf Edvin var deres kjærlighetsbarn i en urolig verden. Men tidspunktet for familieforøkelsen kunne knapt vært dårligere valgt.

Fremmedkrigerne Det brygget opp til uvær i Europa. Konsekvensen av Hitlers maktovertakelse og den polariserte kampen mellom sosialister og fascister hadde bare så vidt streifet Asbjørn Sundes vestfoldidyll. Lenger syd i Europa nærmet motsetningene seg kokepunktet. Våpenmakt og vold ble stadig mer aktuelt som virkemiddel for å gripe makten overfor lovlig valgte regjeringer. Et «godt mot ondt»-perspektiv legitimerte drastiske handlinger.

I november 1936 reiste bergenseren Just Ebbesen von der Lippe omkring i Spania og Frankrike under dekke av å være på en reportasjereise for Arbeideren. Han tråklet seg gjennom store og små byer for å møte lokale kommunister som vervet frivillige til de såkalte internasjonale brigadene i Spania. På den spanske siden av grensen ble han møtt av overfylte tog med mennesker på flukt fra krig og uroligheter. Han så også unge menn som reiste den andre veien. Grunnen til Lippes reise var at spanske militære og nasjonalister hadde begått statskupp mot den demokratisk valgte koalisjonsregjeringen av venstresosialister og kommunister, kalt Folkefronten.

Nå raste det en blodig borgerkrig i Spania der regjeringen kjempet mot en militær overmakt bestående av spanske, tyske og italienske tropper. Skulle Folkefronten overleve, måtte sympatisører ta til våpen og melde seg for De internasjonale brigadene i Spania.

Just Lippe ville lære om Folkefrontens behov og undersøke hvordan norske kommunister kunne bidra. Hva slags menn behøvdes, og hvor skulle de kjempe? Han lyttet til spanske kommunisters ønsker og forsto at situasjonen kunne bli kritisk. Det hastet om ikke fascistene skulle vinne kampen. Bak kampsanger som ble sunget spontant på kneiper og barer, så han en fanatisk ytre tro på seier. Men var den forankret i virkeligheten, eller var den Komintern-propaganda?

66 – FORFULGT AV STATEN

Lippe var selv NKP-politiker og ville organisere et system som rekrutterte unge, våpenføre nordmenn til Spania. Resultatet av studiereisen var et hemmelig nettverk som kunne notere sine første norske navn på blokka i desember samme år. Just Lippe visste at nordmennene som meldte seg, kom til å stå overfor en sterk, profesjonell motstander ledet av Spanias fremste militære talent. General Francisco Franco hadde satt seg som mål å tvinge den sosialistinfiserte spanske staten tilbake under konservativ kontroll med hærens våpenmakt. Koste hva det koste ville.

Spanias ulykke kom i enden av sterke politiske brytninger og nedgangstider.

Statskuppet mot den demokratisk valgte regjeringen og borgerkrigens ekstreme brutalitet skapte et storpolitisk dilemma. Folkefronten ba om støtte mot kuppmakerne, men Europa, inkludert Norge, satt på gjerdet, tilsynelatende bundet av en «ikke-innblandingsavtale». Avtalen kunne leses som en forlengelse av den norske nøytralitetspolitikken som hadde stått fast siden forrige verdenskrig.

For Adolf Hitler, som allerede hadde vist muskler ved å ta tilbake Saarland og Rhinland til Tyskland, var krigen i Spania en forsmak på hva som ville komme: et oppgjør med kommunismen, slik han hadde skissert i Mein Kampf. Hitler så dessuten en gyllen mulighet til å prøve ut tysk militærmakt for første gang siden forrige verdenskrig. De europeiske demokratiene virket handlingslammet, dratt mellom krigsfrykt og politiske sympatier.

Og var ikke et stabilt nasjonal-fascistisk Spania bedre enn et uforutsigbart kommunistregime, lovlig valgt eller ei?

Mens Europa vaklet, kunne Tyskland og Italia bryte ikke-inn­ blandingsavtalen uten større fare. Hitler og Mussolini rykket inn med militære tropper og flystøtte til de allerede overlegne Franco-styrkene. I Folke­ forbundet appellerte Sovjetunionens utenriksminister Maksim Litvinov mer eller mindre alene til støtte for republikken. Russerne ville støtte spanske kommunister, men fryktet Hitlers framgang og alliansebygging like sterkt.

Stalin valgte å støtte republikken med våpen, fly, rådgivere og teknikere.

Inntil videre ville han ikke sende soldater. Sovjetunionens betingede engasjement var en utfordring. Skulle Folkefronten stå imot spanske, tyske og italienske militære kampstyrker, var det fortsatt et skrikende behov for kampklare menn. Komintern oppfordret derfor frivillige over hele Europa til å verve seg for den spanske regjeringen. Å kjempe for De internasjonale brigadene var å stå opp mot fascisme i tidens viktigste kamp, sa de europeiske DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

67

kommunistpartiene. Spania behøvde fremmedkrigere mot Hitler, Mussolini og Franco.

Russlands støtte til den spanske Folkefronten sammenfalt med at landet forberedte 100-årsmarkeringen for poeten Aleksandr Pusjkins død og en markering av den georgiske dikteren Rustavelis verk. Stalin ville knytte tradisjonell kultur til bolsjevismen i et forsøk på å samle riket før en mulig krig. Han måtte forankre kommunismen i lengre historiske linjer. På samme tid hadde engasjementet i Spania skapt en bølge av spanske kulturinnslag i Sovjet. Folk kledte seg i spanskinspirerte klær, og den spanske sangen «Hvis morgendagen kommer med krig» traff noe, både hos lederne i Kreml og russere flest.76 «Selv barna visste at det ville bli krig, (...) og vi måtte bli sterke så vi ikke skulle bli drept», fortalte Stalins adopterte sønn, Artjom. Adoptivfaren, som han kalte ’onkel Stalin’, spurte Artjom og sin egen biologiske sønn Jakov Dzjugasjvili: ’Hva vil dere helst gjøre med livene deres?’ Artjom svarte ’ingeniør’. ’Nei, vi trenger folk som forstår artilleri’, svarte Stalin.»77 Krigsfrykten var følbar fra Kreml til Madrid. Det var vanskelig å tro at Hitler kunne stanses med annet enn våpen. Just Lippes spaniareise hadde overbevist ham om at den første styrkeprøven var i gang. Norske kommunister måtte bidra, alt annet ville være å gi fascistene fripass.

I Norge gikk den praktiske siden av arbeidet med Spania-rekruttene gjennom NKPs partisekretær Ottar Lie. Organiseringen skjedde ved partikontoret på Lilletorget i Oslo, som yrte av liv. Folkefronten skapte en bølge av engasjement som samlet frivillige og aktive politikere. Alle som meldte seg, måtte inn på kontoret for å bli vurdert. Partiet ønsket å vite motivet for å reise, hvor man sto politisk, om man hadde militær erfaring, og om rekrutten var fysisk skikket. Ottar Lie hadde vært vitne til politiets mishandling av Schrøder Evensen under demonstrasjonen i 1933. Å sende krigere til Spania var en fortsettelse av denne kampen. En ny fase som kom til å kreve liv.

Blant de seks første profilene på listen over frivillige til Spania sto initialene A.S. – Asbjørn Sunde. I beskrivelsen Just Lippe fikk tilsendt fra Ottar Lie romjulen 1936, het det: «Underoffiser og navigatør siden 1930. Kanonér.

7 mnd praksis som navigatør. Politisk allright, og en modig gutt. Gift 1 barn.»78 Under listen var det tilføyd: «Guttene som er nevnt for deg her, de VIL gå så snart som mulig.» Asbjørn Sunde leverte partimedlemsboka til 68 – FORFULGT AV STATEN

Lie – som deltaker i De internasjonale brigadene ble medlemskapet overført til det sovjetiske kommunistpartiet. Komintern ville vite hvem de hadde i sine rekker. Også Asbjørn Sundes brødre Rolf Edgar og Oddvar hadde meldt seg til tjeneste, men Ottar Lie syntes Sunde-familien allerede var godt representert med familiefaren Asbjørn. Rolf Edgar fikk heller hjelpe partiet med vervingen. Oddvar kom til å reise etter Asbjørn et halvt år senere.

Allerede 3. januar 1937 hastet Just Lippe gjennom Østbanehallen. Han skulle ta avskjed med den første gruppa norske fremmedkrigere som reiste til Spania. De modigste blant oss, mente Lippe. Han var stolt over partiets bidrag. Blant de som ventet på perrongen, var Asbjørn Sunde. Han kjente på vemodet ved å forlate familien, men dro med visshet om at Astrid og guttungen ville ha et trygt liv for en tid.

Ved et lykketreff hadde han ved to anledninger vunnet i Pengelotteriet.79 Mesteparten av gevinsten var brukt på å hjelpe venner og låne ut penger han aldri ville få igjen, men også noe så kapitalistisk og materialistisk som en amerikansk bil. Det sto fortsatt litt penger i banken, og Sunde visste at Astrid og Rolf Edvin ville klare seg greit, i hvert fall noen måneder.

De fem første nordmennene som reiste til Spania, fikk utlevert en dekkhistorie som sa at de skulle søke hyre i Frankrike. Det fantes ingen lov som forbød nordmenn å kjempe utenfor Norge, men dette var i endring. Tjue dager etter avreisen proklamerte Arbeiderparti-regjeringens justisminister Trygve Lie at det ville bli forbudt å delta som frivillig i borgerkrigen.80 Sjømannspass ble gjort ugyldige for innreise i Spania, og enhver form for verving skulle straffeforfølges. Nøytralitetspolitikken, som i virkeligheten betød en stilltiende støtte til Franco, var en viktig sak for regjeringen.

Deltakelse i De internasjonale brigadene var i strid med denne.

Politiet innledet etterforskning og ransaket NKPs kontor for å beslaglegge navnelister. Gjennom organiseringen av politimester Welhavens centralkontor hadde man en viss oversikt over miljøene, men fullmakten ville kunne gi helt ny innsikt i partiets medlemsmasse. Morgenbladet og Aftenposten støttet aksjonene og slo opp vervingen som «rød menneskehandel».81 De hevdet at kommunistene vervet over 400 mann. Virkeligheten var at Asbjørn Sunde var én av om lag to hundre unge venstreorienterte nordmenn som frivillig sluttet seg til brigadene. Men brigadene representerte et historisk vendepunkt i norsk politisk aktivisme. De var ingen leiehær av profesjonelle, DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

69

men like fullt organiserte enheter med oppgaver i krigshandlinger hevet over landegrenser og folk. For flere av de norske familiene som skulle oppleve forfølgelse og stigmatisering langt inn etterkrigstiden, startet det i 1937. Med en ung gutt, bror, sønn eller far som var rede til å ofre livet mot fascismen.

Mange mente det betød å forsvare kommunismen. Norge var delt i synet; var Spania-farerne frihetskjempere eller politiske ekstremister?

I kamp mot Hitler «Det var rene helvete. Du greier ikke å fatte det. Du klamrer deg fast til noe du finner i farten, og tror du skal sprenges i filler. Alt skjelver – jorda, lufta. Himmelen er lyn og brann. Du vasser i søle, skitt og blod, bløte menneskekropper. Og hele tiden skriker og tordner og fosser det omkring deg, og den tunge søte liklukten gjør deg kvalm og elendig.»82 Asbjørn Sunde var i kamp og opplevde partisanlivet ved fronten. Blant kampfellene i brigadene gikk han under navnet «camerada rottefanger» fordi han viste dem en metode for å kverke rotter med bare nevene. Overfor de sovjetiske instruktørene framsto nordmannen som sterk, fryktløs og motivert. En ledertype.

I «rotteåret» 1937 gikk den spanske borgerkrigen inn i sin andre blodige sommer. Sunde hadde stått i frontlinjen, der sjansene for å komme levende hjem ble betydelig redusert. På slagmarken var det ikke den ideologiske kampen som motiverte. Det var granater og skarpe skudd som sørget for adrenalinkicket som behøvdes for å overleve, stål og ammunisjon var barrieren mot fascismen. Drep eller dø. En geværmunning pekte ut av skyggen i en sønderskutt bygning. En armlengdes avstand unna sprengtes hodet til en kamerat av kulene. Frivillige lå igjen på slagmarken mellom søppel og restene av sivilisasjon. Den gjennomsnittlige levetiden for en mann i brigadene var beregnet til seks uker.83 «(...) det var mange stygge ting som hendte. Det var vaktposter som måtte ryddes av veien, og mange andre og. I det hele tatt – en har ikke så lyst til å snakke om det», sa Sunde.84 Deltakelsen betød å krysse en grense, forbi sivil ulydighet i demonstrasjoner og konfrontasjon med norsk politi. Å kjempe i Spania var for de som ville leve ut parolene norske kommunister sluttet opp om fra begynnelsen av 30-tallet. Ved å delta i De internasjonale brigader tok Asbjørn Sunde sin første væpnede kamp mot nazistene. Han kjente på redselen og bekjempet 70 – FORFULGT AV STATEN

skrekken når han var sikker på at han skulle dø. En verdifull egenskap om man skulle fortsette kampen i små enheter mot militær overmakt.

I Horten, om lag tre tusen kilometer unna Asbjørn Sundes krig, gikk Astrid og Rolf Edvins liv videre. Kontakten var begrenset, men i brev fra fronten fikk hun et inntrykk av livet i Spania. Når hun skrev til Asbjørns far Anton, var det vanskelig å skjule lengselen etter mannen. Astrid og svigerfaren hadde et nært forhold, og hun kalte ham «far». «Når du skriver far, gjør meg den tjeneste å be ham komme hjem. Du må gjøre det ellers blir jeg gal av lengsel (...) Det er så trist da ikke Asbj er hjemme, jeg håper han snart kommer hjem igjen. Jeg lengter så efter Asbjørn, jeg skulle ønske jeg kunne reise dit selv.»85 Astrid hadde også uttrykt sin lengsel direkte til sin mann. Asbjørn skrev til Anton at han følte seg «forpliktet til å gi Astrid en reprimande for all klynkingen i brevene til meg. Dette har virket strålende.

Hun har øyensynlig tatt seg sammen».

Da Asbjørn Sunde forlot familien få dager etter sønnens treårsdag, var han overbevist om at Astrid og Rolf Edvin ville klare seg greit økonomisk.

Men Astrid fortalte en annen historie til Ottar Lie: «Jeg ville så gjerne sendt Asbj en ting til jul, men vi får håpe julen går fort over. Jeg tror ikke jeg kommer til å ha opplevd en slik helg, uten Asbj og lite penger.» Partiet formidlet en symbolsk lønn til rekruttene, men kanskje var det ikke først og fremst armoden som plaget Astrid. Hun lengtet etter sin temperamentsfulle, stridige partner. Å være tilbake i en by der hun og Rolf Edvin var merket av Asbjørns politiske aktivisme, var ikke ensomhet i vanlig forstand. Spaniafarernes pårørende sto utenfor fellesskapet av gode nordmenn. Arbeiderpartiregjeringen hadde gjort familien kriminell.

Mens borgerkrigen i Spania gikk inn i sin blodigste fase, ble Viggo Hansteen en stadig viktigere figur i de norske krigskulissene. Som juridisk konsulent satt han med tre hatter som til en viss grad sto i motsetning til hverandre. Han representerte den spanske republikkens legasjon i Norge og hadde samme rolle for den russiske. Som LO-jurist hadde han etterfulgt justisminister Trygve Lie, som nå gikk etter Spania-kjemperne med de maktmidlene han hadde til rådighet. Hansteen var klar på at «Rettsforføyningene mot de frivillige til Regjerings-Spania må stoppes». Han reiste rundt i Norge og holdt foredrag om situasjonen for den spanske republikken. Som republikkens mann i Norge opptrådte han med troverdighet. I foredragene snakket han

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

71

regjeringen midt imot og avslørte ifølge tilhørerne «humbugmakerne som de er!»86 I skjul tok Hansteen direkte del i organisering av den illegale transporten av våpen og militært utstyr til brigadene. Han samarbeidet med svenske og danske kommunister for å skaffe mannskap og skip som var villige til å gå inn til spanske havner. Nå var ikke en viss grad av aksjonisme fremmed for Hansteen, tross et ønske om en mer pasifistisk linje. På tjuetallet hadde Hansteen kritisert hvordan vestmaktene la en for stor byrde på Tyskland ved Versailles-freden i 1918, noe som kunne lede til statens sammenbrudd.

Hitler var et produkt av denne linjen, og i Spania så man konsekvensene. Å sitte stille og se republikken gå under lå ikke for Hansteen. Som en av Ottar Lies nærmeste venner var han innforstått med spaniavervingen, han visste hva folk som Asbjørn Sunde risikerte.

En som risikerte mindre, men brant for republikken, var sekretæren for Arbeidernes Opplysningsforbund, Haakon Lie. Den 31-årige Arbeiderpartipolitikeren befant seg i Spania, der han festet kamphandlingenes følger til film. Kameraet fanget de utbombede byene og viste desillusjonerte mennesker på flukt. Han så potensialet i de levende bildene. «I øyeblikket står ikke noe teknisk hjelpemiddel til arbeiderbevegelsens rådighet som kan overtreffe filmen i agitatorisk virkning. Intet biter seg fast som det en har sett på film.» Men i Lies reisefølge fantes også den skriveføre medarbeideren Rolf Gerhardsen. Han var partisekretær Einar Gerhardsens bror og skulle beskrive det kameraet ikke klarte å fange.87 I Madrid ville Haakon Lie filme Thälmann-bataljonen, der de nordiske brigadistene kjempet. Det var til denne avdelingen Ottar Lie og Just Lippe rekrutterte norske kommunister. Haakon Lies møte med brigadene i Casa de Campo-parken må ha vært fylt av ambivalens. Han var aktiv politiker i partiet som var i ferd med å kriminalisere de som dro. Nå filmet han deres like for å oppnå «agitatorisk virkning» når arbeidet skulle vises i Norge.

Haakon Lie forsto levende bilders styrke og kunne identifisere seg med de som reiste for å kjempe. Han hadde selv vært glødende kommunist som ung og sett Sovjet som arbeidernes håp. Det russiske mirakelet hadde også vært hans ledestjerne.

Men Haakon Lie var ikke lenger en tilhenger av Stalins sovjetstat. Han syntes heller ikke å vurdere det europeiske trusselbildet slik russerne og 72 – FORFULGT AV STATEN

norske kommunister gjorde. I Spania så han rivningene innen Folkefrontens fraksjoner av anarkister, syndikalister og kommunister. Han var kritisk til kommunistdominansen og deres metoder. At det i likhet med i Norge var kommunistene som tok den væpnede kampen mot fascismen og Hitler, gjorde bildet uryddig. Det norske kommunistpartiet var en indre fiende.

Troen på Sovjet var et av skillene mellom venstresidens to partier.

Haakon Lie lot kamera fange spanjolenes kampvilje. Da han filmet brigadene som marsjerte gjennom Madrids gater, ropte tilskuerne «¡Vivan los rusos – Leve russerne!». Folkemassene trodde feilaktig at det var russerne selv som skulle kjempe, fordi de var de eneste som støttet republikken med militære rådgivere og våpen. Det er mulig Haakon Lie så seg selv som en av soldatene som marsjerte i strid. Ønsket han for et øyeblikk at han var på vei inn i den første kampen mot fascismen? Han hadde vært anitmilitarist og militærnekter, men å se krigen på nært hold gjorde noe med ham. Han var uenig med sin egen regjering og gikk i strupen på utenriksminister Halvdan Kohts nøytralitetspolitikk, som han kalte «forbrytersk naivitet».

Reisebrevene og reportasjene til Haakon Lie og Rolf Gerhardsen skapte engasjement rundt Spania-saken. Nordmenn fikk se og føle spanjolenes lidelser. En av følgene var etableringen av Spaniahjelpen, som bidro med humanitært arbeid. Republikken behøvde medisiner og mat, et behov hele den norske venstresiden sluttet opp om. For regjeringen gikk imidlertid grensen her. Våpen og menn fikk republikken klare seg foruten, uansett hvor formidabel motstanderen vokste seg.

Vinteren 1937 holdt Lie og Gerhardsen folkemøter for fullsatte hus om Spania. I Folkets Hus fylte to tusen mennesker salen for å høre Rolf Gerhardsen fortelle at «krigen føres med en grusomhet som er vanskelig å gjengi».88 Men folks engasjement tydet på at både Lie og Gerhardsen hadde klart å appellere til det norske folks følelser. «Vi kan lindre den grufulle nød og være med på å skape en verdensopinion», sa Lie.89 Mens Arbeiderpartiet fra regjeringshold med alle midler søkte å kriminalisere kommunistene som reiste til Spania for å kjempe, høstet den andre siden av partiet troverdighet gjennom folk som Lie og Gerhardsen.

Spilte man rett og slett et dobbeltspill? Den ene armen holdt seg inne med de borgerlige gjennom forbudet og nøytralitetslinjen. Den andre signaliserte et troverdig engasjement som holdt partiets venstreside i tøylene. Haakon

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

73

Lies appell om en slags holdningskampanje overfor verdensopinionen kunne virke hyklersk all den tid hans eget parti opprettholdt nøytraliteten.

«Ingen kan benekte at de sloss godt. Men ingen bør skjule at grov krigspropaganda gjorde dem til noe mer enn det de var», sa Haakon Lie.90 Han mente de var kjøpt og betalt, deltakere i en del av en verdensomspennende kommunistpropaganda. Altså på lik linje som Lie brukte dem og krigen i Spania i sin «agitasjon»? Mens Haakon Lie høstet dundrende applaus for sin formidling av forholdene i Spania, forlot Norman Iversen Norge for å følge i Asbjørn Sundes fotspor. Iversen hadde tatt sitt valg – han var villig til å ofre livet for den spanske republikken.

Norman Iversen krysset den spanske grensen natt til 19. februar 1937.

Etter våpenopplæring møtte han Asbjørn Sunde i brigadenes hovedkvarter i Albacete. Begge befant seg i Spania 27. april 1937, da Guernica ble angrepet av tyske luftstyrker. I tre timer og femten minutter slapp tyske og italienske fly bomber over den baskiske byen. Terroren ble avsluttet med brannbomber og lavtflyvende jagere som skjøt flyktende med maskingevær. Mellom ruinene lå brente lik tilbake.

Iversen og Sunde var vitne til hvordan den tyske militærmakten hadde fått ny slagkraft, snaut tjue år etter nederlaget i verdenskrigen. Europas demokratier lukket øynene eller så en annen vei. Å oppleve den skånselsløse militærmaskinen på nært hold forsterket begges verdensbilde. I brigadene skulle de kjempe mot over 80 000 italienske soldater og topptrente tyske tropper sendt for å sikre Francos seier. «De vet nøyaktig hva fascismen betyr, og de er rede til å stanse barbariet og grusomheten med sitt liv eller sitt eget lemlestede legeme», skrev forfatter Nordahl Grieg da han besøkte brigadene.

Han så Sovjetunionen som et bolverk mot nazismen og en væpnet kamp mot fascistene som nødvendig.

Asbjørn Sunde kjørte ambulanse mellom bataljonene da han ble kjent med den østerrikske legen dr. Grozeff. «Du har en fæl jobb, kamerat», sa den lille, magre legen til Sunde. Grozeff arbeidet i et falleferdig feltsykehus omgitt av sårede og døende med akutt utstyrsmangel. Bak en bekymret mine glødet troen på kampen mot fascismen. «Vi må ikke miste motet. Vi må slåss – alltid, uten stans til siste mann. Vi må utrydde dem. Overalt hvor vi møter dem, må vi slå dem ned», sa Grozeff. Sunde nikket anerkjennende før han forlot sykehuset for å ta seg et bad i Manzanares-eleven.91 74 – FORFULGT AV STATEN

På vei opp av vannet så han åtte tyske fly kretse over sanitetsleiren.

Plutselig stupte de ned mot sykehustaket med det røde korset og åpnet ild.

Maskingeværene knatret mens de fløy fram og tilbake like over leiren. Sprengog brannbomber slo ned mellom bygningene, og flammene sto høyt under kullsvart røyk. Kjøretøyer og mennesker brant. Etter fem minutters kraftig bombardement forsvant flyene bak åsryggen. Asbjørn Sunde krøp fram fra skjulestedet og gikk mot restene av sykehuset for å lete etter legen. Han så lik i underlig forvridde stillinger. «Ved siden av oliventreet lå Grozeff. Vi kjente ham igjen på lommeuret og en ring. Han lå på ryggen med skrevende ben og håndflatene hardt presset mot marka. Ansiktet var bare en svart, forbrent masse», skrev Sunde i erindringene. Han sto med begge beina i en total krig.

En samfunnskollaps nordmenn knapt kunne forestille seg.

I artikkelen «Det er forbrytere iblant oss92» sa Nordahl Grieg tydelig hva han mente om regjeringens kriminalisering av de norske rekruttene: «Bombeflyene går i rutefart over den spanske republikks byer i dag, mennesker og deres hjem styrter sammen i ruinhop, barn med litt blod om munnen ligger ute i gatene. Det er forbrytere som gjør det, og vi – du og jeg – er forbrytere som i vår avmakt lar det skje.»

Solund i Ytre Sogn lå så langt unna den spanske dramatikken du kunne komme. En iskald januardag i 1937 rodde Schrøder Evensen et flyttelass mellom øyene et stykke nord for Bergen. Floen gjorde at han kunne ta båten helt inn til båtstøen ved småbruket der han hadde bodd i barndommen.

Under årene hadde eiendommen fått nye eiere, men nå ville han «hjem».

Søkte han tilflukt fra oppdagelsespolitiet? I Solund kunne politisk aktivitet utøves uten myndighetenes oppmerksomhet.93 Mens fiskeflåten kom glidende inn fjorden fra nordvest, tok han det nye hjemmet i øyesyn. Det var mye å gjøre før bruket ville gi dem et livsgrunnlag.

Men Schrøder var sterk i troen. Jorda og havet kom til å forsyne dem med det nødvendige. Om natten rev stormen i huset, og han ble liggende våken.

Han lyttet til vinden som hylte fra syd og forårsaket jamring i tak og vegger, slik han hadde gjort som gutt. Da uværet la seg, rodde han ut og satte garn.

Schrøder ville bryte jord til en åker i nærheten av huset og hadde søkt tilskudd om dyrking. Kanskje kunne de også holde et par griser?

I mellomtiden kjempet han med terrenget. «Kjære Dagfrid, du føler deg hjemløs og her sitter jeg med hjemmet i orden og bare mangler deg. Men DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

75

over divanen henger billedet ditt. Du er stuens dronning. Kan ikke si annet end at jeg ønsker rett som det er at du skulde stå i stuevinduet og se på meg når jeg velter opp de store kjempesteinene som møter mig i bakken nedenfor huset (...).»

Dagfrid hadde satt en betingelse for husprosjektet i Solund. Hun ville flytte først når våren hadde varmet vindene fra vest en smule. I mellomtiden opptok politikken henne. Broren Harald Slåttelid hadde engasjert seg i vervingen av rekrutter til de spanske brigadene. Ville et liv på Bøvåg være nok når verden var i ferd med å gå av hengslene? Hun var usikker på Schrøders plan.

I mars var Schrøder tilbake i Bergen. Dagfrid møtte ham på brygga. Hun hadde gjort klar til en «mottagelsesfest», eller kanskje var det like mye en avskjedsfest? For Schrøder ventet et nytt opphold i Bergen Kretsfengsel.

Oppdagelsespolitiet i Bergen hadde opprettholdt overvåkingen av Schrøder inntil han dro til Solund. I de brennaktuelle Spania-farernes fravær var han en av de få lokale kommunistene som var tilgjengelig. Hva var forseelsen denne gangen? Fengselsoppholdet brakte fram den romantiske poeten i Evensen. Diktet «Til min hustru i takknemlighet» var en fantasi over en bukett tulipaner hun hadde kysset og levert ham på cellen. Kanskje inneholdt diktet noe mer? (...) Kyss på kyss jeg plukker av din bjerk-tulipan-bukett.

Dagfrid ditt kyss er ømt og hett.

Censuren ingenting vet, og intet den aner – om hemmeligheten med de fem tulipaner.

Mot slutten av fengselsoppholdet mottok Dagfrid et brev med instruksjoner.

Schrøder hadde skrevet ytterligere to brev som omhandlet dommen, disse skulle hun levere til Oppdagelsespolitiet i Bergen. «Ved å lese brevet til statsapekatten vil du finne ut at jeg tenker å komme ut av buret den 19de om kvelden», skrev han.

Hva hadde kvalifisert til 45 dager i Bergen kretsfengsel? Det kan ha neppe ha vært Spania-rekruttering, i så fall hadde påtalemyndigheten vært uvanlig raske. En slik dom ville fått publisitet tidlig i 1937. Selv om Schrøder tilhørte det samme miljøet som verveaktivistene Just Lippe og Ottar Lie, finnes det ingen dokumentasjon på deltakelse i verving. Dagfrid og Schrøders aktivitet 76 – FORFULGT AV STATEN

begrenset seg til den sivile Spaniahjelpen, i likhet med den til folk på tvers av partigrensene. Kanskje redegjorde brevene til Oppdagelsespolitiet for at han var på vei til å starte et nytt liv som fisker og gårdbruker.

Kommunister i dødsriket På Hotel Lux i Moskva var det stille i gangene. Den pompøse bygningen i Gorkijgaten nr. 36 hadde losjert mange av Kominterns internasjonale delegater siden 20-tallet, men nå var det så godt som folketomt. I etasjen der NKPs tidligere leder Peder Furubotn og familien bodde, var flere utenlandske delegater og deres familier hentet ut. Noen av dem anklaget for høyforræderi mot Komintern og Sovjetunionen. Døren like over gangen var forseglet som om den hadde vært åstedet for en kriminell handling.94 Nå satt Furubotn selv med en innkalling til Kontrollkommisjonen mellom hendene. Et forvarsel om arrestasjon og i verste fall henrettelse, selv for utenlandske delegater. «Til helvete! La dem ta meg eller ei! Skje hva som vil!», sa Furubotn.95 Om han ikke var redd, var han i hvert fall opprørt.

Høyforræderi? Han som hadde viet hele livet til Oktoberrevolusjonens sak siden 1917! 25. mars 1938 ryddet reaksjonære Tidens Tegn tre spalter på forsiden, der de stilte spørsmålet: «Kommunistpartiets tidligere leder Peder Furubotn arrestert i Moskva?»

Furubotn, som opprinnelig var møbelsnekker fra bergensområdet, hadde vært NKPs sterke mann gjennom 20-tallet før han kom til Moskva som valgt medlem av Komintern i 1930. 40-åringen med det intense blikket og tidvis ustyrlige temperamentet hadde besøkt Moskva en rekke ganger og vært til stede under Stalins opptredener. Han var kanskje den eneste nordmannen som oppholdt seg tett på Lenins etterfølger. Gjennom Kominterns internasjonale nettverk var Furubotn kjent som en skarpskodd intellektuell, men også en som hadde sterke meninger på tvers av Kominterns kurs. Han mente at arbeiderstaten var i ferd med å stivne under Stalins diktatur, at Sovjetunionen utviklet seg i feil retning. Da han flyttet inn på Hotel Lux i 1932, var han allerede stemplet som tviler. Men i Moskva så de samtidig et talent som burde utnyttes. Spørsmålet var om han lot seg «dressere» uten kamp. Å jobbe innen Komintern betød å sitte tett på Den sosialistiske inter­ nasjonales beslutningsprosesser. Organisasjonen skulle ta pulsen på verden DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

77

og definere behov og kurs for kommunistpartiene, som var utrydnings­ truet gjennom 30-tallet. Det betød samtidig å være en del av Sovjet­ unionens utvikling fra et revolusjonsprosjekt til fungerende stat. Peder Furubotn satt midt i kraftsenteret der man styrte et av historiens største samfunnseksperimenter.

Da Furubotn tok inn på Hotell Lux, flyttet han med kona Gina og datteren Magda. Miljøet var internasjonalt, og fordi delegatene skulle være i Sovjet over lengre tid, hadde mange med seg sine familier. På hotellet lå standarden langt over hva de fleste kommunister i Norge var oppvokst med.

Det var et tilsynelatende trygt liv med god lønn. Men da nedgangstidene rammet Moskva, måtte Gina Furubotn ta i bruk svartebørsmarkedet for å skaffe familien det de behøvde. Arbeiderstaten fungerte ikke som den skulle.

Sovjetunionens utvikling fra 1918 til 1938 kunne sees på flere måter, avhengig av hvor i verden du befant deg. I vest så man et diktatur der viktige kapitalistiske verdier som eiendomsrett og privat eierskap var truet eller avskaffet med brutale metoder. Oppfatningen var ofte historisk frikoblet fra forholdene under tsaren før 1917.

I Peder Furubotns Moskva opplevde også troende kommunister store endringer. Optimismen etter revolusjonen var krevende å vedlikeholde.

Men sett fra venstresiden hadde Russland gått fra å være et tilbakestående samfunn der noen få eide alt, til å få en jevnere fordeling av godene. For mange ble arbeiderstaten drømmen den skulle være – en mulighet til å reise seg fra ufattelig fattigdom til et verdig liv. Retten til arbeid og utdannelse gjaldt alle, ikke bare privilegerte klasser. Kvinnene var gått fra å være passive til å bli aktive samfunnsborgere. Men metodene for å fordele eiendom og land var brutale. Et liv var lite verdt om det sto i veien for gjennomføringen av revolusjonens nødvendige faser.

Men det var ikke dette som opptok de internasjonale Kominterndelegatene. For de som hadde sett endringene i Russland ved selvsyn, var kampen mot tidligere jordeiere, overklasse og politiske motstandere en pris man kunne forsvare. Den var ikke kontroversiell.

De økonomiske nedgangstidene i vest rammet også Russland, men ikke i like stor grad. Da Stalin innførte den første femårsplanen, var målsettingen å få til en rask industrialisering av Sovjetunionen. En samlet storstilt endring av et tilbakestående industrielt samfunn. Gjennom tvangsmobilisering av arbeidere til tungindustrien oppnådde man resultatene på kortere tid enn 78 – FORFULGT AV STATEN

antatt. Kraftverk, smelteverk og gruvedrift samt elektrifisering av landet ga sovjetpressen grunnlag for å fortelle om en bølge av optimisme og en økende velstand. Det man ikke fortalte, var at Sovjetunionen eksporterte landbruks­ produkter til tross for at produksjonen gikk ned under tvangskollektivisering.

Resultatet var hungersnød i Ukraina og Nord-Kaukasus med millioner av døde.

Peder Furubotn opplevde likevel midten av 30-tallet som en optimistisk tid. Tross vanskene hadde den første arbeiderstaten klart seg. Alle kunne gjøre feil. Nå skulle reformene komme, og kommunistene skulle leve uten frykten de hadde kjent hele livet. Mannen som hadde Stalins tillit i å få satt ideologien ut i praksis, Nikolaj Bukharin, var en bekjent av både Furubotn og Arbeiderpartiets ledelse etter opphold i Norge. Ved årsskiftet 1935–36 ble det gitt amnestier til rike bønder, borgerlige og adel. Kirker ble gjenåpnet og en ny grunnlov offentliggjort. Den ble kalt «Stalin-forfatningen» og gikk over verden under tittelen «Et lykkelig folk».96 Loven fastslo talefrihet og trykkefrihet.

Men i 1936 brast drømmen. Stalin strammet grepet og innledet Moskva­ prosessene, der motstandere innen partiet ble stilt for retten som samfunns­ fiender. Arbeiderstaten var truet av kapitalistiske og fascistiske krefter, hevdet han. Peder Furubotn var kritisk til Stalins maktgrep og ble sendt vekk fra Komintern-arbeidet til snekkerjobb på en nystartet møbelfabrikk.

Moskvaprosessene tok til i august 1936. Furubotn fulgte sakene fra salen.

Etterpå deltok han i diskusjoner med andre utlendinger om hva de hadde vært vitne til. «Alle var usikre. Tydelig merket av situasjonens alvor kunne den ene etter den andre komme med sitt problem: ‘hva skal vi gjøre nå. Hva er sannheten?’» Som lønnet arbeider i Komintern var sammenkomstene en utfordring. Han tok et valg. «Nei, jeg må gå for meg sjøl! Ingenting annet duger!»

Furubotn mente at det var fordi han forble en enslig outsider uten gruppetilhørighet at han ikke ble tatt. Han gikk for seg selv gjennom sidegatene til og fra Hotel Lux. Ofte ble han stående og lytte der folk sto og sang eller spilte munnspill. Den russiske melankolien traff rett i hjertet. «Det var smerte som avspeilet seg. Neppe noe norsk bedehus har vært sterkere bærer av guddomsånden enn denne musikken», skrev han. Det var mørkt i Moskva-gatene og enda mørkere på Hotel Lux. Flere skandinaver forsvant fra

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

79

hotellet. «Man så dem ikke mer. De kunne være i utlandet. Men mistanken lå der, når man begynte å kjenne disse myrderiene», sa han.97 Nikolaj Bukharin tilhørte først anklagersiden i Moskvaprosessene, men ved nyttår 1938 ble han selv anklaget for landsforræderi og konspirasjon.

49-åringen fulgte partiordren og tilsto. Han ble ført til retterstedet og henrettet 14. mars. Dommen var en vekker for Furubotn. Han kunne ikke akseptere den stalinistiske kollektivismen, slik den utviklet seg. Russerne var klar over at de ikke ville få Furubotn til å applaudere prosessene. Med innkallingen til Komintern-komiteen i hånda hadde Furubotn grunn til å frykte framtiden.

En drøy uke etter Bukharins henrettelse forsøkte Bergens Tidende å finne ut hva som hadde skjedd med den norske kommunisten på Hotel Lux. De ringte til resepsjonen og spurte om Furubotn var å treffe. Beskjeden var at det ikke bodde noen Furubotn på Hotel Lux. Han var ukjent for hotellet.

«Ryktet er således langt fra avsvekket ved denne undersøkelse. Tvert imot er det grunn til å være engstelig for ham all den stund han ikke lenger bor der hvor han har hatt sin adresse hittil», skrev avisen. Mistanken var berettiget.

Omtrent samtidig hadde en annen norsk avis nytt om enda én kommunist i utlandet. «Da Asbjørn Sunde reiste forgjeves til Syd-Frankrike», het det det på forsiden av hortensavisen Gjengangeren i slutten av februar 1938. Artikkelen fastslo at en kommunistisk sentral sto bak vervingen til De internasjonale brigadene. At kommunistene lokket unge med løfte om «gull og grønne skoger» for å kjempe med de røde, var tiet i hjel av arbeiderpressen, mente Gjengangeren. Lokalavisen hevdet at de hadde bedrevet «efterforskning» som avdekket at to unge nordmenn, etter å ha fått penger og reisepapirer av kommunistene, gjorde vendereis i Hamburg. Avtalen var at de to rekruttene skulle møte Asbjørn Sunde i Sør-Frankrike for derfra å smugles over grensen til Catalonia hos brigadene. «Asbjørn Sunde fikk ikke gjort ‘krigere’ av de to norske sjøguttene, men man kan nok gå ut fra at dette ikke var hans eneste visitt med det formålet», konkluderte avisen.98 Gjengangerens «efterforskning» omkring Sunde kan ha hatt flere kilder. Trolig kom opplysningene fra norsk politi som var varslet av Utenriksdepartementet. Det norske konsulatet i Tyskland måtte bekoste hjemreisen for de to potensielle Spania-kjemperne, som ble avkrevd en forklaring. Sunde fantes allerede i strafferegisteret. Ved beviselig å knytte ham 80 – FORFULGT AV STATEN

til den ulovlige vervingen tilførte man aktivisten en ny kriminell dimensjon.

Politirazziaen av NKPs kontorer i forkant av reportasjen kan også ha vært knyttet til kildene. Politiet tok Asbjørn Sundes partibok og alt annet fra partiarkivet som berørte Spania-rekruttene. Broren, Rolf Edgar, ble siktet og satt i varetekt for å ha vervet flere norske borgere til krigstjeneste i utlandet.

En rekke unge partimedlemmer ble kartlagt og etterforsket.

Hva Gjengangeren mente med at Asbjørn Sundes frafalne rekrutter var lovet «gull og grønne skoger», utdypet ikke avisen. De som reiste, risikerte livet uten noen annen gevinst enn å stå imot fascistene for en symbolsk lønn. «Noen har reist ned på egen regning; til andre har kamerater skranglet sammen det nødvendige beløpet for å komme fra Oslo til den spanske grensen – med kosten omkring 150 kroner», skrev Nordahl Grieg.99 Avisens mål syntes å være å ramme Sunde personlig. Det finnes ingen dokumentasjon på at Sunde møtte flere Spania-rekrutter i Frankrike, men borgerkrigen gikk inn i en avgjørende fase, og brutaliteten økte. For deltakerne i brigadene betød det å risikere livet i kamp. Norman Iversen var på vei inn mot sin tøffeste stridsopplevelse.

Sommeren 1938 tjenestegjorde Iversen i 3. kompani i den skandinaviske avdelingen innen Thälmann-bataljonen. I rekkene fantes både krigsveteraner fra første verdenskrig og kjente tyske intellektuelle. De ville ta kampen mot Hitler også utenfor hjemlandet. Men republikken var på vikende front, slik den hadde vært siden de tyske og italienske troppene sluttet seg til nasjonalistene.

Krigen kostet, og den pressede bataljonen reiste gjennom et ruin­ landskap. I vakre, historiske Tortosa så Norman Iversen knapt et helt hus der lokalbefolkningen kunne søke ly for kampene. «Det er ikke lett å forstå at demokratiske stater fremdeles kan samtykke i og hjelpe til med dette myrderiet av den almindelige befolkning», skrev Iversen i et frontbrev publisert i Arbeidet.100 Han befant seg i første linje under Aragón-offensiven, der brigadene forsøkte å stanse Francos framrykning mot strategisk viktige posisjoner i nordøst. Håpet var å skape internasjonalt press for å tvinge nasjonalistene til forhandlingsbordet.

Norman Iversens bataljon var blant de første som skulle krysse Spanias mest vannførende elv, Ebro. På høydene langs elvebredden hadde Francos stillinger godt utsyn over elveleiet. «Det var nervepirrende sekunder da vi DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

81

satte over i åpne robåter og ilden fra fascistenes maskingevær kven om ørene på oss», skrev Iversen. Menn ble truffet og falt ut av båtene. Kuler slo inn i skroget og pisket opp vannflaten rundt ham. Nye rekrutter falt fordi de eksponerte seg, lammet av redsel. Men krysningen var bare innledningen.

Det var ved bredden at angrepet begynte for alvor. Iversens bataljon kjempet seg fram over sletten, gjennom et grønt belte av busker og trær under et intensivt kuleregn. De begynte oppstigningen mot stillingene. Overtaket skiftet, og kampene bølget fram og tilbake. Kamerater falt, venner falt.

Døden kom i et uoppmerksomt, blottstilt øyeblikk. Etter over fire timer avtok fascistenes ildgivning, og Iversens avdeling rykket fram. «Først ut på ettermiddagen tok vi oss en hvil mellom alle atakkene», skrev han.101 Norman Iversen tok en patrulje med seg for å skaffe mat. Snart fant de et lite hus der fascistene hadde flyktet fra dekket bord. Med over 60 liter vin, haugevis av hermetikk og en halv kasse sigarer tok patruljen seg tid til en fest i ly for solen. De måtte holde området i fem dager til for å få nok tropper over Ebro. 16-åringer, middelaldrende menn og krigsfanger, alt man hadde klart å skrape sammen, skulle kastes inn.

I det forlatte huset noen kilometer fra elven reflekterte kanskje Norman Iversen over hvordan politikere, politi og byråkrater i Oslo vurderte ham og de andre frivillige. På samme tid som høstkampene raste ved Ebro, opprettet regjeringen Nygaardsvold diplomatiske forbindelser med Francos nasjonalister. Rederiforbundet og Høyre presset utenriksminister Koht til å sikre norske skipsanløp til nasjonalistiske havnebyer. Handelen måtte gå sin gang, om så djevelen var kunde.

Var det der – i et øyeblikks syndefull overflod, mens døde kamerater fløt nedover elven – at Norman Iversen tok sitt endelige valg? Å kjempe videre mot fascisme og nazisme uansett hva det ville koste? Ebro ble en katastrofe for regjeringshæren, som mistet 30 000 mann og hadde enda flere sårede.

Norman Iversen kom ut i live, og i oktober var De internasjonale brigadene trukket vekk fra fronten for demobilisering. Slaget ved Ebro ble begynnelsen på slutten for republikken.

Høsten 1938 kjente Norman Iversen norsk jord under beina igjen. Han ville fortelle om opplevelsene i Spania og holdt foredrag i Haandverkssvendenes Forening i Bergen. Salen i Kong Oscars gate var fullsatt, folk ville høre historiene bak frontbrevene Iversen hadde skrevet til Arbeidet. Tilhørerne 82 – FORFULGT AV STATEN

mintes samtidig lederen av ungkommunistene, Oluf Milde, som før jul 1937 hadde dødd av tyfus etter tjeneste ved Huesca-fronten, 26 år gammel.

I Mildes nekrolog siterte man skandinavene i brigadene; «Vi går til forsterkede anstrengelser i kampen mot dem som bærer skylden for hans død.»102 Men det var tomme ord. Da Norman Iversen delte sine krigsopplevelser med bergenserne, var Spania tapt til fascismen. De hjemvendte krigerne oppnådde kommunistenes hyllest, men fikk ellers liten oppmerksomhet.

Også straffeforfølgelsene regjeringen hadde truet med i 1936, ble halvhjertet håndhevet. Påtalemyndigheten reiste sak mot Ottar Lie for ulovlig verving, men manglet bevis. En håndfull bøter ble heller ikke drevet inn.103 Kanskje var det best for Norge å slå en strek over fremmedkrigerne?

Tidlig i februar 1939 var Folkefront-regjeringen militært nedkjempet.

Tre uker senere anerkjente England og Frankrike nasjonalistene som Spanias legitime ledelse, Norge fulgte like etter. Franco proklamerte landet som fascistisk stat, og Falangen ble eneste tillatte parti. I august ble generalen utnevnt til Caudillo, en diktator-tittel som ikke sto tilbake for forbundsfellenes, Der Führer og Il Duce. Det gjorde heller ikke Francos hevngjerrighet. Opp mot 200 000 av Francos motstandere ble henrettet, nærmere 400 000 ble satt i fangenskap, og mer enn 500 000 flyktet fra landet.

Da republikkens Oslo-legasjon innså sammenbruddet, fryktet de at arkivene kunne havne i gale hender. Her fantes navn på rekrutter, involverte i kommunikasjonslinjene og mange potensielle flyktninger. Fra materialet var det ikke utenkelig at politiet også kunne nøste opp den illegale våpen­ transporten en rekke skandinaver hadde vært involvert i. Som legasjonens betrodde mann i Norge ble Viggo Hansteen spurt om han kunne overta og sikre materialet. Ottar Lie organiserte evakueringen av arkivene, som ble hentet med drosje og fraktet opp heisen til Hansteens kontorer i Folkets Hus. Restene av den tapte republikkens norske spor ble senere plassert hjemme hos Hansteen.

I Norge skulle deltakelsen i De internasjonale brigadene kvalifisere til å toppe overvåkingspolitiets liste over farlige nordmenn i over 25 år.

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

83

Aksjonistene En høstettermiddag snaut fire år før Folkefrontens nederlag hadde en småvokst, unnselig tysker i lang, mørk frakk og svart hatt ruslet inn på rådhustomta i Oslo. Anleggsområdet der oslopolitikernes modernistiske storstue reiste seg, hadde vært byens største arbeidsplass for bygningsarbeidere og transportører. Hundrevis av menn på korte eller lengre arbeidskontrakter kom og gikk.

Skikkelsen som entret byggeplassen i støyen og støvet mellom heisekraner og materialhauger, snakket noe norsk og spurte etter Martin Hjelmen. Ingen av de som hjalp ham, kunne forestille seg at den anonyme utlendingen skulle bli en av Hitlers mest forhatte motstandere. Mannen som lette etter Hjelmen, var Fritz Karl Wollweber fra Niedersachsen. Tyskeren hadde en imponerende CV som aksjonsvillig kommunist og politiker. Dekknavnet var Ernst; Ernst Wollweber.

Den tidligere sjømannen som Ernst Wollweber saumfarte byggeplassen etter, var født på gården Hjelmen på Herdla i Øygarden, like vest for Bergen. Martin Hjelmens far, Rasmus, hadde vært sjømann, blant annet under den spansk-amerikanske marinen i 1906, før han ble landfast som gårdbruker. Først på Hjelmen, deretter i Follo-området, sør for Kristiania.

Men gårdsdriften kastet lite av seg, og Rasmus sørget for at seks av de åtte barna hans fikk tjene til livsoppholdet til sjøs. Rasmus tok Martin med til Kristiania for å mønstre 14-åringen på som messegutt på kystruta som gikk mellom hovedstaden og Stavanger. Det var siste gang Martin så faren.

Martin Hjelmens liv gjennom begynnelsen av tjuetallet foregikk til sjøs.

Først på en rekke seilskuter, før han ble landfast i Australia. I brevene til familien fortalte han om et omskiftende liv på sauefarmer, i gruvedrift og skipstrafikk langs den australske kysten. I likhet med mange andre unge som søkte et bedre liv utenfor Norge, var Martin Hjelmen eventyrlysten og arbeidsom. Men de ustabile tidene nådde også Australia. Til søsteren skrev Martin at skutene lå i opplag i Sydney og sjøfolkene var utestengt i lockout fordi gruvearbeiderne streiket.104 Han opplevde tidens uro på den andre siden av jordkloden og ble påvirket av de politiske strømningene. Det var en arbeidsløs og pengelens, men overbevist kommunist som søkte konsulatet i Australia om hjelp til å komme hjem.

84 – FORFULGT AV STATEN

Trolig var det i Australia at Martin Hjelmen ble tilknyttet den kommunistiske internasjonale sjømanns- og havnearbeiderorganisasjonen ISH. Ernst Wollweber satt i ISHs sekretariatet, og medlemskapet skulle føre tyskeren og Hjelmen sammen.105 Da Hjelmen møtte Asbjørn Sunde og Norman Iversen i 1938, hadde han vært leder for Oslo Sjømannsklubb, en viktig møteplass for kommunistiske sjøfolk. 34-åringen var medlem i kommunistpartiet og sluttet opp om kampen for tyske opposisjonelle. Men Hjelmens metode skilte seg ut. For å oppnå oppmerksomhet om fanesakene valgte Hjelmen gjerne halsbrekkende propagandastunts.

På Bjølsen i Oslo sendte han en bygningsarbeider opp i en høy fabrikkpipe for å plassere et rødt flagg med påskriften «Redd Thälmann» på toppen.

Nederst i pipeløpet sto Hjelmen selv med sjablonger og maling og fulgte sin medsammensvorne som holdt flagg, nagler og en hammer mens han klatret stigetrinnene. På vei mot toppen mistet arbeideren hammeren, som nær på traff Hjelmen. Men snart vaiet flagget over arbeiderkvartalene, godt synlig fra store deler av Oslo. Protestflagget ble en attraksjon som trakk folk fra hele byen til Bjølsen.106 Oppmuntret av Bjølsen-stuntet hadde Hjelmen og noen kamerater lånt en båt fra Arbeidernes Motorklubb. Det var lys natt, og aktivistgruppa på vei utover Oslofjorden satte kurs mot Jern- og metallarbeidernes feriehjem ved Langebåt. I bunnen av motorbåten vugget store malingsspann og flere brede koster. Hjelmen hadde sett seg ut en steil fjellvegg godt synlig for alle som seilte inn til Oslo. De gikk ut på svaberget nedenfor og malte «Ned med morderne!» i enorme bokstaver. På vei vekk i skumringen kunne Hjelmen og kameratene konstatere at de hadde gjort sitt for at ingen sjømenn på vei inn Oslofjorden skulle glemme hva Hitler sto for.

Men det var ikke slagord, seil eller propaganda Martin Hjelmen ville diskutere med Norman Iversen og Asbjørn Sunde. Han søkte risikovillige menn til en sabotasjegruppe. Menn som hadde vist at de var rede til å ofre livet mot fascismen. Erfaring fra kamphandlingene i Spania garanterte for rett tro, mot og viljestyrke.

Martin Hjelmen mente at en storkrig var i emning. Nazistene samlet krefter og oppslutning uten at noen løftet en finger. Hitler var et blodtørstig rovdyr som snart ville kaste seg over landområdene i øst, slik han hadde lovet i kampskriftene. På veien mot det forjettede livsrommet ville jøder, slavere, sosialister og kommunister knuses og utryddes. Spaniakrigen viste DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

85

at kapitaliststatene i vest ville gi ham fritt spillerom, kanskje til og med støtte. I denne situasjonsbeskrivelsen var både Komintern og de fleste norske kommunister samstemte. Det sto om liv eller død for arbeiderne.

For Norman Iversen, Asbjørn Sunde og Martin Hjelmen var dette håndfast virkelighet, ingen løs framtidsfantasi. Hjelmen ønsket derfor å rekruttere nordmenn til sabotasjeaksjoner mot fascistiske og nazistiske interesser i Norden. Da han tok kontakt med Iversen og Sunde, hadde han Ernst Wollweber og et nordeuropeisk nettverk av sabotører i ryggen. En organisasjon som allerede hadde forsøkt å forhindre fascistenes tilførsel av våpen til Spania.

Ernst Wollwebers aktivistkarriere startet da han ble innkalt til tjeneste i Keiser Wilhelms ubåtavdeling i 1917. 18-åringen, som fryktet å havne i aktiv kamp, engasjerte seg i antikrigsarbeid blant soldatene og protesterte mot meningsløse tokt i en allerede tapt krig. Da matrosene gjorde opprør i Kiel i november 1918, var han representant i soldatrådet og medlem av det radikale Spartakusforbundet som senere ble omdannet til det tyske kommunistpartiet KPD. Dermed ble han trukket inn i Kiel-opprøret som bidro til å styrte monarkiet og banet vei for Weimar-republikken.107 Etter dimisjon reiste Wollweber til hjembyen Hannoversch Münden for å drive partipolitikk, og i 1919 ble han formann i KPDs lokallag. Men det var en urolig tid. De to fremste revolusjonære symbolene, kommunisten Karl Liebknecht og venstresosialisten Rosa Luxemburg, ble henrettet av et reaksjonært frikorps. Brutaliteten eskalerte på begge sider. På tross av trusselen fra høyre fantes heller ingen samlet venstreside, alle kjempet mot alle. Wollweber opplevde at sosialistregjeringen brukte militærmakt for å hindre kommunistenes innflytelse. Kaos og maktkamp ledet til kuppforsøk fra tyske generaler som ville gjeninnføre monarkiet.108 Da generalene gikk til aksjon i mars 1920, var Wollweber engasjert i fagforeningsarbeid og forsvarte forfatningen gjennom en generalstreik. Han organiserte også det lokale arbeidervernet som samlet inn våpen om det skulle komme til væpnet konfrontasjon. Denne gangen kjempet sosialister og kommunister samme sak. Men venstrefellesskapet ble kortvarig. Etter at de hadde stått på barrikadene sammen, vendte regjeringen seg på nytt mot kommunistene. Wollweber ble fratatt fagforeningsvervene, og kommunistlederne forfulgt og arrestert. Uroen førte til at partiledelsen 86 – FORFULGT AV STATEN

begynte oppbygningen av en militær organisasjon. Ansvaret ble gitt til ubåtopprøreren fra Kiel.109 En av årsakene til Tysklands kaos var at fredstraktaten i Versailles110 påla landet store krigsskadeerstatninger. Regjeringen trykket penger for å gjøre opp for seg, en løsning som ledet til en hyperinflasjon. Tyskland var i opprørsstemning, og myndighetene sendte Riksvernet inn i områder der opposisjonen overtok. Kommunistene sto klare til oppstand i flere byer, og regjeringen svarte med å forby partiet. I mai 1924 ble Wollweber pågrepet i Breslau. Avisene omtalte ham som én av to høytstående sovjetagenter. Han ble anklaget for høyforræderi og fikk tre år i fengsel, men en korrupsjonsskandale satte ham på frifot i 1926.

Da forbudet mot kommunistpartiet ble opphevet i 1928, stilte Wollweber som folkevalgt i det prøyssiske delstatsparlamentet. Han fikk også plass i sekretariatet til den internasjonale sjømannsorganisasjonen. Alle piler pekte oppover. I 1932 møtte han som representant i den tyske Riksdagen, der Hitlers naziparti var hovedmotstander.

Den 27. februar 1933 befant Wollweber seg på et tog på vei til Hamburg etter et møte. Han hadde lagt seg på en benk i kupeen og halvsov da toget stanset ved en stasjon. Den skjærende stemmen til en avisselger vekket ham.

«Riksdagen er i brann!» ropte gutten.111 Flammene som slikket oppover veggene i den tyske Riksdagsbygningen, ble livsforandrende for Wollweber.

I flammehavet forsvant også smulene av det gjenlevende tyske demokratiet.

Hitler ga kommunistene skylden. Rikskansleren hadde skaffet seg påskuddet han behøvde for å forby kommunistpartiet og sette i gang massearrestasjoner.

Ernst Wollweber begynte sin illegale tilværelse.

Wollweber hadde levd et omflakkende liv, dels på flukt, dels involvert i illegalt arbeid i Tyskland, da han kom til Leningrad i 1935. Flere av kameratene var tatt. Selv hadde han sluppet unna nazistene med hell, årvåkenhet og flaks. Han fikk arbeid i den internasjonale sjømannsklubben, der han møtte en gammel ISH-bekjent i en liknende situasjon. Bekjentskapet var Arthur Samsing, som hadde flyktet fra meldeplikt hos politiet i Norge etter demonstrasjonen på Tordenskiolds plass.112 Også Samsings kone, Aagot Wiik, jobbet i den skandinaviske seksjonen av sjømannsklubben da Wollweber kom til byen. Gjennom Aagot ble han kjent med søsteren, Ragnhild Wiik.

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

87

I kulturbyen ved utløpet av Neva fikk Wollweber mulighet til å leve et normalt liv, og han og Ragnhild innledet et kjærlighetsforhold. De kunne gå på kino, oppleve konserter eller diskutere verdensutfordringene og politikk fritt. Politisk hadde Wollweber og Ragnhild Wiik mye til felles. Ragnhild og søstrene, Aagot og Gudrun, var alle kommunister. De hadde kurérerfaring og engasjerte seg i kampen mot fascismen. Wollweber må ha oppfattet Ragnhild Wiik som sjarmerende, utadvendt og modig. Begge visste hva de gikk til da de giftet seg i 1935.

Under oppholdet i Leningrad ble Wollweber kalt til Moskva. Krigen rykket nærmere, og det russiske sikkerhetspolitiet NKVD113 ønsket å bygge opp en hemmelig sabotasjeorganisasjon. De kjente Wollwebers kvaliteter fra kommunistpartiet og ISH, og tilbød ham å lede den.

«Det må ikke være noen ledetråd som gjør at fienden kan relatere organisasjonen til den sovjetiske staten. (...) Du gjør alt annet på eget ansvar», sa den sovjetiske kontakten «Maxim»114. Internt gikk gruppa under flere navn, blant annet Organisasjonen mot krig og Organisasjonen mot fascismen til forsvar for Sovjetunionen. Målet var å stikke kjepper i hjulene for fascismen gjennom sabotasje. Det betød i hovedsak å skade tyske og andre fascistiske lands interesser. Ekteskapet med Ragnhild Wiik var i ferd med å gjøre Norge til Wollwebers hjemmebane i kampen mot nazismen.

I likhet med Martin Hjelmen var Ernst Wollweber overbevist om at et angrep på Sovjet ville komme. En nylig inngått flåteavtale mellom England og Tyskland hadde tillatt den tyske flåten å vokse betydelig, samtidig som britene trakk seg ut av Østersjøen. Hitler kunne ikke skjule sin begeistring: «Storbritannia har oppgitt sin flåtes innflytelse i Østersjøen, en flaske som vi tyskere kan lukke. Engelskmennene kan ikke utøve noen kontroll der. Vi er Østersjøens herrer.» Flåteavtalen kom på toppen av Antikominternpakten mellom Tyskland, Japan og Italia som ble inngått i 1936 og var rettet direkte mot Sovjet og europeiske kommunister.

Wollwebers møte på rådhustomta var det første skrittet mot å etablere sabotasjeorganisasjonen i Norden. «Nord-Atlanteren var et spesielt område, og utgangspunktet var Norge», sa Wollweber. Samtalen på anleggsområdet bekreftet inntrykket av Hjelmen. Han var en solid mann, en som ville kjempe. Wollweber beskrev nordmannen som filosofisk anlagt, men med sjømannens jordnære innstiling, alltid med et smil. Han var ettertenksom og 88 – FORFULGT AV STATEN

myndig og hadde ikke kone, barn eller andre å bekymre seg for.115 «Martins atletiske kropp tålte enorme belastninger (...) I kamp var han hard som det norske fjellet, men deretter filosoferte han gjerne.»116 Da de møttes på nytt i Amsterdam i januar 1936, fortsatt i dypeste hemmelighet, fikk nordmannen dekknavnet «Oscar».

Hjelmens oppgave var å rekruttere nordmenn, gjerne sjøfolk, til å utføre sabotasjeaksjoner mot virksomhet som hadde betydning for tysk krigs­ industri. Tre grupper ble opprettet i Oslo, Bergen og Narvik. I Sverige fikk Göteborg, Stockholm, Kiruna og Luleå sine grupper. Kiruna hadde en spesiell betydning fordi malmgruvene leverte grunnstoffet til sprengladningene.

Også Belgia, Nederland, Tyskland, Finland, Danmark og de baltiske landene hadde egne sabotasjeceller.

Uavhengig av gruppas tilhørighet var sjøfart og gruvedrift uttalte mål.

Krigsindustrien behøvde kull og mineraler, skipene sørget for frakt og våpenleveranser til fascistene. Den 19. mars 1938 eksploderte det tyske lasteskipet «Claus Böge» nordvest for Horns rev, på høyde med den danske byen Esbjerg. Dampskipet hadde losset kull i Norge og var på vei fra Oslo til Vlissingen i Nederland da det forliste. Neste destinasjon skulle vært Spania.

De to sprengladningene som sendte skipet til bunns, hadde blitt plassert om bord i Oslo. «Claus Böge» kan ha vært Martin Hjelmens debut.

Aksjonen fikk nødvendigvis norsk politis oppmerksomhet. Den førte også til et tettere samarbeid mellom Gestapo og Welhavens centralkontor. På en måte ble Wollwebers suksess også Gestapos suksess. Jakten på sabotørene førte skandinavisk politi i armene på tyskerne, og skepsisen mot å utlevere informasjon om egne innbyggere, flyktninger, antifascister og kommunister var som blåst bort. Det var mange som passet inn i bildet som mistenkelige sabotører.

Hjemlengsel Mens Martin Hjelmen innledet sitt antifascistiske engasjement, sto Peder Furubotn midt i det som kunne være en brutal slutt på tretti års arbeiderkamp.

Bergens Tidende hadde etterlyst nordmannen på Hotel Lux i Moskva uten resultat. Journalist Johan Strand Johansen forsøkte å avmystifisere Furubotns «forsvinning», uten at avisene nøyde seg med forklaringen om at de to hadde hatt kontakt.

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

89

Tidens Tegn hadde benyttet enhver anledning til å ironisere over Furubotn, som redaksjonen mente var blitt «mer moskovittisk enn Stalin, som skal være noe hemmet av sin gruisinske117 herkomst». Når det gjaldt Moskvaprosessene, mente avisen at det var med en viss spenning at de undersøkte «om Peder Furubotn er blant de tiltalte eller blant dommerne».118 I det folketomme Hotel Lux ventet Gina Furubotn på mannen. Hun visste at forhørene i komiteen vanligvis begynte tidlig på formiddagen. Peder hadde forlatt hotellet på morgenkvisten for å gå til fots til Kominterns kontorer i sentrum av Moskva. Hva tenkte han på vei til avhøret? I nesten åtte år hadde han vært tett på kommunismens indre liv. I et slikt miljø utspilte det seg både et absurd teater og en høyst rasjonell maktkamp. Peder Furubotn forsto at man behøvde et enhetlig parti og en enhetlig bevegelse. Han visste at han representerte fløyen som var i ferd med å bli blåst vekk i de nye politiske vindene. «Jeg var likegyldig, så langt hadde krisen kommet», skrev Furubotn.

Var han virkelig beredt til å dø?

Han satte seg ned foran de fire alvorstunge komitémedlemmene. Tre menn og en kvinne, alle russere. Forhøret ble ført på to språk, først på russisk, deretter på tysk. Furubotn ble forelagt anklagene muntlig, men fikk ikke holde i anklagelsesdokumentet selv. «De satt der med spenning og leste opp med skjelvende stemme, som om det skulle være en dødsdom», skrev Furubotn.119 Som imperialistisk agent skulle han ha stått i hemmelig forbindelse med den norske legasjonen i Moskva. Opplesingen av anklagene ble gjort på en høytidelig måte. Da de var ferdige, spurte de Furubotn om han hadde noe å si. Han svarte at han ikke hadde noen kommentarer. De spurte ham på nytt, som om han ikke hadde tatt inn over seg anklagen. «(...) jeg satt ikke der med et ansikt som var i ferd med å briste i gråt. Det var vel heller det motsatte, tenker jeg», skrev Furubotn. De så på hverandre i flere minutter. Komitéen snakket seg imellom på russisk. Noen gjespet.

«Ilsken begynte å vokse i meg. Når den begynner å vokse så blir det eksplosjon.» Temperamentet hadde alltid vært en av Furubotns utfordringer. «(...) skulle jeg hoppe i trynet på dem og baske dem sønder og sammen?»120 Det var vanskelig å se for seg at den norske møbelsnekkeren virkelig ville rundjule Komintern-komiteen i hjertet av Moskva. Furubotn stagget seg.

Han tilbød dem i stedet å fortelle om sitt første møte med den sovjetiske hovedstaden. «Ordene flommet ut. Da jeg var ferdig med det, var jeg i 90 – FORFULGT AV STATEN

himmelen.» Han avsluttet kjekt: «Nå kan dere ta anklagen og gå til høyeste instans, jeg har ingen kommentar!»

En anklage om høyforræderi var alvorlig, uansett hvor lite reell den var. Hvordan saken lekket til norske medier, visste ikke Furubotn, men at mediene omtalte saken, kan ha spart ham. Det var neppe Tidens Tegns hensikt å redde en norsk kommunist i selvvalgt Moskva-eksil, og artikkelen hadde beskrevet NKP-lederen som en hensynsløs trøbbelmaker. Men avisens erkjennelse om at «Det vil vekke sensasjon landet rundt hvis også Furubotn stilles for standretten i Moskva», kan ha hatt effekt helt inn i Komintern.121 Den 9. april 1938 rykket Furubotn selv ut med et dementi om situasjonen i Arbeideren. «Jeg og min familie lever i beste velgående i Sovjetunionen.

Det gjensidige forhold mellom meg og det sosialistiske rettsvesen har alltid vært og er fremdeles, så vidt jeg vet da, det aller beste. For så vidt er alt i orden.» Det var forsonende toner fra en mann som hadde vært sekunder unna å gå fysisk til verks mot russerne i forhørskomiteen. Furubotn anså at prosessen og avhørene hadde vært et forsøk på å presse ham til å innordne seg det russiske førerskapet. Kanskje var det vanskelig, midt i stormens øye, å se at Sovjetunionens politikk hadde endret seg fra internasjonal offensiv kommunisme til en forsvarskamp? Peder Furubotn hørte ikke mer fra komiteen.

Høsten 1938 var de fleste av Kominterns funksjonærer flyttet ut av Moskva til fjerntliggende strøk. Det internasjonale miljøet omkring Hotel Lux var for en periode oppløst. Peder, Gina og Magda tok avskjed med vennene. Etter åtte år uten hjemreise hadde familien bestemt seg for å returnere til Norge, trolig for godt. Passene lå klare og koffertene sto pakket på hotellet da det kom beskjed om at en representant for sentralkomiteen måtte snakke med Peder. Et par dager senere stanset en svart limousin ved hotellet. En privatsjåfør åpnet døren, og Furubotn satte seg inn. De kjørte til et herskapshus utenfor byen. Gjennom bilvinduet så han en ukjent del av Moskvas forsteder gli forbi.

En kortvokst mann i svart dress bød han velkommen i døra. Furubotn merket seg at mannen hadde et lite tiltalende utseende og gned seg i hendene uten stans. Samtalen gikk på tysk og kom etter hvert inn på Furubotns videre liv i Norge. Tonen var god, så god at Furubotn oppfattet det som smisk.

Beskyldningene om høyforræderi var erstattet med lovprising av vennskapet.

Så spurte russeren: «Har du noen spesielle ønsker?» Furubotn var ikke i tvil DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

91

om hva som lå i spørsmålet. De ville verve ham til etterretningstjenesten.

«Jeg har ingen ønsker!» svarte Furubotn. Møtet var over. Han skulle hjem til Norge.122 Mens Peder Furubotn avsluttet Moskva-tilværelsen, gikk en arbeidsløs, Spania-dimittert Asbjørn Sunde i land på brygga i Horten. Han hadde kommet ut med livet i behold og kunne oppleve gjensynsgleden med Astrid og Rolf Edvin. «Det var to som ventet på meg og ikke klandret meg fordi jeg var dum og trodde på noe, og fordi jeg mente å lage det litt bedre for den lille pjokken og kameratene hans», skrev Sunde.123 Men å være tilbake i Horten var ikke å komme hjem. Den tilsynelatende idyllen, så forskjellig fra det skamferte og ødelagte Spania, skar i øynene. Vinden som kom sydfra over vikinggravene i de slake hellingene syd for byen på Borre, hvisket om død og undergang for ham og hans like. Død over kona, sønnen og de han hadde kjempet sammen med. Over Norge og over Sovjet. Han kom fra en krig og gikk mot en ny.

Uten arbeid så Asbjørn Sunde heller ingen framtid i Horten. Byen var liten, stillestående og for gjennomsiktig for en mann som hadde en ulovlig borgerkrig i bagasjen. I Oslo fantes arbeid og muligheter i et større fellesskap.

Familien flyttet til en leilighet på Sinsen, et typisk arbeiderstrøk nord i hovedstaden.

Etter en tid i Oslo ble Sunde innkalt til avhør hos overvåkingspolitiet. På spørsmål om hvem som hadde vervet ham og organisert reisen til brigadene, hadde han ingen kommentarer. Tjenestemannen kom ingen vei. Og hvorfor skulle han samarbeide? Han hadde ingen illusjoner om de norske holdningene, til tross for at landet var ledet av en Arbeiderparti-regjering.

For ham var politiet en forlenget arm av det fascistiske Europa.

Høsten 1938 så Asbjørn Sunde verden i svart-hvitt. Han brydde seg ikke om kommunismens dreining i Moskva. At Stalin fjernet sine motstandere for å sikre seg all makt i den forjettede arbeiderstaten, veide mindre enn nazismens framvekst. Trusselen kom fra Europas midte, fra arkitektene bak det tyske mirakelet. I den impotente norske holdningen lå inspirasjonen han behøvde. Da Martin Hjelmen introduserte Asbjørn Sunde for Ernst Wollwebers nettverk, var valget lett. Han sverget troskap til tyskeren, som hadde bosatt seg i nabolaget med kona Ragnhild Wiik.

92 – FORFULGT AV STATEN

Samtidig som mange europeiske kommunister begynte nedtellingen til den endelige kampen mot Hitler, jobbet Kristian Welhaven fortsatt etter kjent mønster. I 1938 møtte han kolleger i Hamburg for å diskutere kampen mot «internasjonal kommunistisk terror».124 Det såkalte IKPK-samarbeidet var forløperen til Interpol og omfattet de nordiske landene, flere øst- og mellomeuropeiske land og Hitler-Tysklands Gestapo. På dagsorden sto sabotasjeaksjonene mot tyske interesser til sjøs og i europeiske havner.

Jøder, sigøynere og kommunister på flukt var trolig også et tema, selv om samarbeidet skulle være upolitisk. Politiseringen av det tyske rettssystemet gjorde det vanskelig å skille ordinær kriminalitet og politisk rettet forfølgelse.

Det var med Justisdepartementets velsignelse at norsk politi samme år gikk til aksjon og ransaket NKPs kontorer. Det hjalp ikke å protestere, beslutningen var sanksjonert fra toppen. Ved å ransake lokalene fikk man fatt i en liste med navnene på 130 frivillige fra Spania. Fra disse kunne man utlede rekrutteringsnettverket og at mange av NKPs sentrale folk var involvert. Beslaget kom på toppen av at overvåkingspolitiet utførte en razzia hos Asbjørn Sundes far Anton hjemme i Kopervik mens sønnen var i Spania.

Til Asbjørns irritasjon fikk de tak i korrespondansen mellom familien.

Når politiet sammenkoblet resultatene av den mer skjønnsmessige overvåkingen i Bergen og listene av frivillige, fant man linjer mellom Norman Iversen, Martin Hjelmen, Dagfrid og Schrøder Evensen, Slåttelidfamilien og en rekke andre kommunister. Kombinasjonen av Welhavens overvåking og politisamarbeidet betød at nazistene fikk hjelp til å sirkle inn norske statsborgere og deres nettverk. Men gjorde ikke Welhaven bare sin plikt? Mistanken mot en Wollweber-drevet sabotasjeorganisasjon hadde rot i virkeligheten. Så lenge man ikke vurderte Tyskland som en fiende, var det liten tvil om hvilke krefter som sto for kaotiske samfunnsomveltninger.

Europas forente svik 1938 skulle bli Hitlers år. Den 12. mars marsjerte nazistenes tropper inn i Østerrike og innlemmet nabolandet i Det stortyske riket. Utviklingen i Europa hadde pekt mot et tysk «Anschluss» siden freden i 1918 da begge nasjonalforsamlingene ønsket sammenslåing. Men Versailles-traktaten og den påfølgende Saint-Germain-traktaten125 la hindringer i veien. Frankrike og England ønsket ikke et storgermansk rike.

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

93

Innmarsjen ble kalt «Blomsterkrigen» fordi tyske soldater ble møtt med blomster i stedet for væpnet motstand. Ifølge nasjonalsosialistene ga folkeavstemningen 99,7 prosent oppslutning til sammenslåing av rikene.

Men førerens ambisjoner strakte seg lenger. Det neste målet het Sudetenland, et område som hadde skiftet hender fra det gamle østerrikske keiserdømmet til den nyopprettede staten Tsjekkoslovakia i 1918.

Da Sovjet-regjeringen i mars 1938 sendte ut en «øyeblikkelig innkalling» i Folkeforbundet for å drøfte tiltak for å stoppe «en videre utvikling av aggresjonen og fjerne den økte faren for en ny verdenskrig»,126 svarte England at en slik samling «ikke absolutt vil innvirke gunstig på perspektivene for den europeiske fred».127 I stedet for å forhandle om et forbund mot nazistene forsøkte man å presse den tsjekkiske president Beneš til å etterkomme Hitlers krav. Winston Churchill, som var grunnleggende uenig i statsminister Neville Chamberlains linje, fastslo at en deling av Tsjekkoslovakia betød at Vestens demokratier hadde kapitulert for den nazistiske makttrusselen.

Den britisk-tyske flørten i 1938 berørte også Hitlers behov for «Lebensraum». I en tale 30. juni 1938 ga Storbritannias utenriksminister lord Halifax uttrykk for at han sto klar til å diskutere avtaler på flere nivåer med nazistene: «I en slik atmosfære kunne vi drøfte kolonispørsmålet, råstoffspørsmålene, handelsvarer og livsrom og alle andre spørsmål som berører Europa.» Uttalelsen var ikke overraskende, lord Halifax hadde allerede uttalt at britenes regjering var bevisst at Hitler «ved å tilintetgjøre kommunismen i sitt land har sperret veien for den til Vest-Europa og at derfor Tyskland med rette kan kalles Vestens bastion mot Bolsjevismen».128 Halvannen uke før Chamberlain skulle formalisere en avtale med Hitler om Sudetenland, gikk Russlands utenriksminister Maksim Litvinov på talerstolen i Folkeforbundet. Litvinov, som var jøde og gift med en engelsk kvinne, sa at Sovjet var villig til å yte tsjekkerne øyeblikkelig hjelp om Hitler angrep. Han appellerte til vestmaktene om at de sammen med Sovjet måtte danne en felles front mot Hitler.129 Men Litvinov oppnådde liten støtte. Da Winston Churchill stilte seg bak Litvinovs forslag i den britiske nasjonalforsamlingen, møtte han samme avvisende holdning.

Den 30. september 1938 signerte Storbritannia, Frankrike, Italia og Tyskland Tsjekkoslovakias dødsdom i München. I tillegg til Hitlers krav på Sudetenland tok Polen knutepunktbyen Těšín, og Ungarn en del av Slovakia.

Samme dag undertegnet Hitler og Chamberlain en avtale som erklærte at 94 – FORFULGT AV STATEN

firenasjoners-forliket var et symbol på de to folkenes «ønsker om aldri mer å føre krig mot hverandre». Tilbake i London viftet Chamberlain med et signert papirstykke og påsto «Fred i vår tid». Statsministeren hadde sementert Stalins overbevisning: Vesten var villig til å la Hitler knuse Sovjetunionen.130 I Norge lanserte Aftenposten den britiske statsministeren som en selvskreven nobelpriskandidat. Vestens fred avhang altså av å gi Tyskland livsrom i øst.

Danske Berlingske Tidendes utenriksredaktør Nic. Blædel så det annerledes: «Det var Hitlers makeløse triumf. I ly av den fiktive kommunisttrussel som hans propaganda spredte i alle land, kunne han forberede og gjennomføre sine anslag mot Europa. (...) Frykten for det røde spøkelset bedøvet forstanden og sløvet blikket for hvem Hitler var, og hva han ville.»

For norske kommunister var Münchenforliket beviset på hvordan nazismen, fascismen og kapitalismen fant felles mål. Et land ble borte, et parti forbudt, arbeidere forfulgt og en folkegruppe internert eller drevet på flukt. Så lenge det lå en avtale til grunn, ble alt mulig. Det var fred i Norge, men for hvor lenge?

Da Peder Furubotn kom hjem fra Moskva, ble kommunistpartiets nasjonale strategi tydeligere, spesielt i bergensområdet, der Furubotn inntok en viktig posisjon. Han ville ha et norsk forankret parti. Det skulle stå for nasjonale verdier og forsvare idealene til folk som Wergeland, Ibsen, Nansen og Amundsen. Selve nasjonaldagen ville være en fin anledning for kommunistene til å vise at de ikke var et logrende haleheng til Komintern eller Moskva. Parolen skulle være «Vi vil verge vårt land mot fascismen».

Forslaget var omdiskutert, for siden 1920 hadde arbeiderbevegelsen i Bergen boikottet nasjonaldagsfeiringen fordi den representerte en hyllest av kongemakt og borgerskap. Det var ikke uten brytninger at flere partilag gikk med under parolen. Mange steder var kommunistene uønsket i toget, med eller uten et politisk budskap.

I Bergen var den tyske konsul Thorvald Halvorsen raskt ute med innsigelser mot parolen. Halvorsen var NS-medlem og hadde nylig deltatt i Tysklands feiring av Adolf Hitlers 50-årsdag. Da han fikk vite om kommunistens parole, kommenterte han situasjonen i Bergens Aftenblad: «Tysklands holdning til oss er som sagt preget av velvilje – og bare velvilje – og jeg kan ikke forstå at der er noe grunn til å fornærme en vennligsinnet

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

95

nasjon (...) Tyskland ønsker ikke krig. Tyskland ønsker bare å få arbeide med sine oppgaver i fred og ro.»131 Halvorsens protester kan ha påvirket den borgerlige 17. mai-komiteen til å nekte bruk av parolen. Kommunistene omgikk forbudet ved å trykke opp jakkemerker. I Bergens Aftenblad understreket man at å peke på fascismen var å henge bjella på feil katt: «Hvis en overhodet skal si at demokratiet er truet i vårt land, er det ikke fra den kanten det trues (...).»

Schrøder Evensen var tilbake på den politiske arenaen og stilte seg bak Furubotns parole da han talte til Hersvikbygda i Solund. «Vi vil verge vårt land mot fascismen» lød svulmende av Bjørnsonsk nasjonalpatos, men inneholdt essensen i alt Schrøder hadde kjempet mot. Ikke alle 17. maitalerne kunne innestå for hvert ord med eget liv som eksempel. Å verge Norge fra fascistene var en betydelig ambisjon for et ørlite parti utpekt som fedrelandets indre fiende. Men Furubotns idé om en nasjonalisering av kommunismen kunne ufarliggjøre ideologien. Den ville bli lettere å identifisere seg med.

Da Furubotn tok til orde for en styrking av forsvaret, fikk han Nordahl Griegs uttalte støtte. Grieg mente at man hurtig og hensynsløst måtte demokratisere hæren og deretter bygge opp et forsvar av «alle demokratiske krefter». Partiorganet Arbeideren hevdet at det nåværende systemet var infisert av profascistiske offiserer som sympatiserte med Quisling. «Med garanti for at vi har fienden foran oss og ikke i ryggen, er jeg sikker på at norsk ungdom er beredt til å forsvare sitt land og sin frihet», sa Grieg.

Aftenposten tok til orde for å få Arbeideren dømt for å rakke ned på norske offiserer.

Under 17. mai-talen i Solund – og andre steder – spilte Schrøder Evensen på virkemidlene som fantes i det norske demokratiet. Den nasjonale linjen hadde tilhengere, men utviklingen viste at færre og færre lyttet. Veggen av motstand økte uavhengig av tydelige faresignaler fra Europa. Redaktørene og journalistene sluttet i stedet rekker for å vokte en felles «sannhet» uten rom for nyanser. Fasiten fortalte at Hitler og Chamberlain var lik fred og framgang. Tyskland hadde vunnet propagandakampen.

96 – FORFULGT AV STATEN

Sabotørene forbereder seg Sommeren 1939 kunne Wollwebers sabotører godskrive et sted mellom 10 og 15 sabotasjer mot tyske, italienske og japanske dampskip. Disse var geografisk spredt over Nord-Atlanteren og Nordsjøen.132 Skadene på fartøyene varierte, men anslagene ga verdifull erfaring og skremte motstanderen. I minst én av aksjonene var Martin Hjelmen direkte involvert.

Ernst Wollweber hadde valgt Oslo som sitt hovedkvarter. «I Oslo var det relativt gunstige forhold for illegale boliger. (...) Nordmannen er i gjennomsnitt ikke spesielt nysgjerrig på naboer eller besøkende. Han lever mer sitt eget liv med familie og venner og bryr seg lite om de han personlig ikke har noen forbindelse med», skrev Wollweber.133 Han pendlet mellom flere dekkleiligheter på Vålerenga, Gamlebyen og Sinsen, utover leiligheten Ragnhild hadde funnet på Sinsenterrassen. Å operere fra Oslos østkant betød å være et stykke unna de europeiske begivenhetenes sentrum, men hadde en annen fordel. Han følte seg tryggere i Norge fordi han mente det norske politiet var dårligere organisert enn blant annet det svenske.134 Tross opprettelsen av Welhavens centralkontor var overvåkingen forutsigbar. Den bygget på oppfatningen om at kommunistpartiet i seg selv var en potensiell revolusjonær terrororganisasjon. Mandatet, slik det ble skissert under utviklingen av det nye kontoret, var like mye å stanse uønskede politiske oppfatninger. Altså et slags propagandapoliti. Overvåkingens situasjonsforståelse, der kommunistpartiet var synonymt med terror mot hvem som helst, gjorde enheten blind. Heldigvis fantes det hjelp – den kom fra Tyskland.

I tyske Gestapos årsrapport for 1937, publisert våren 1938, het det: «Det bolsjevikiske undergrunnsarbeidet er farligere i Norge enn i de øvrige skandinaviske land, fordi Moskva forsøker å gjøre Norge til en sovjetstat.»135 Gestapos påstand bar preg av å være et propagandautsagn for å påvirke leseren. Rapporten hevdet også at Norge sto foran en bolsjevikisk invasjon der NKP la grunnen gjennom et «målbevisst ødeleggelsesarbeid».

I Nord-Norge var tyskerne overbevist om at hver tredje nordmann var kommunist. Kildens utspring var uklar, men Gestapos påstander ble projisert tilbake til Norge. Overvåkingspolitiets Kaleb Nytrøen bakte tyskernes beretning inn i norsk politis egne rapporter når trusselbildet vedrørende kommunistene og Wollweber skulle forklares. Bildet ble gradvis

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

97

mer fortegnet, men syntes å tilpasses et allerede etablert tankesett. Gestapos vurderinger legitimerte det ensidige fokuset mot venstresiden.

Martin Hjelmen antok at han som norsk kommunist var under oppsikt, uten at han lot det forstyrre arbeidet med gruppa. Sikkerheten var godt ivaretatt, og politiet knyttet ham foreløpig ikke til sabotasjeaksjoner. Men i 1938 var Gestapo på vei til å sirkle inn organisasjonen. En tyster hadde hjulpet dansk politi med å identifisere Ernst Wollweber som en mulig edderkopp bak skipssabotasjene. Tysk etterretning begynte å se konturene av én samlet organisasjon.

I Tyskland hadde Heydrich og Himmler allerede i 1937 tatt til orde for et samarbeid med blant annet Norge og Sverige for å bekjempe kommunismen.

De to nazikoryfeene ville utveksle lister over reisende til landene. Basert på reaksjonene i de respektive landene var tysk UD skeptiske til utspillet. Men i mars 1939 skrev Kaleb Nytrøen om et møte i Stockholm der man skulle få til «en koordinasjon av de forholdsregler som i landenes felles interesse måtte treffes for å uskadeliggjøre organisasjonen».136 Det var Gestapo man skulle koordinere med.

Utviklingen gjennom 1938 viste de nordiske landenes velvilje overfor tyskernes ønske om å skaffe seg oversikt over kommunister. Spesielt i Sverige fungerte Wollweber-saken nærmest som en trakt der informasjon om det meste av kommunistisk aktivitet ble presset gjennom for å komme ut på tysk side. Hvorfor det svenske sikkerhetspolitiet så lett kunne dele opplysninger som med stor sannsynlighet førte mennesker til mishandling og død i tyske konsentrasjonsleirer, kan best forklares i et tett kulturelt og økonomisk forhold til Tyskland. For svenske kapitalister var Hitler den som sikret økonomien i en kaotisk tid.

Slik politiet i de fleste land innenfor IKPK-samarbeidet leste situasjonen, syntes det å råde en oppfatning om at kommunistene var eneste trussel.

Politiet var villige til å sende kommunister til Himmlers og Heydrichs effektive ryddesjau. I Sverige la man til grunn at sabotasjeaksjonene var å anse som «internasjonal kriminalitet» og ikke politisk kamp. Dermed kunne man utlevere mistenkte uten å ta hensyn til beskyttelsesbehov.

I 1938 var Martin Hjelmens rolle i Wollweber-organisasjonen under endring. Den politiske utviklingen krevde et mer effektivt og slagkraftig apparat i Norden. Han overlot til Asbjørn Sunde å administrere gruppa i 98 – FORFULGT AV STATEN

Oslo og Bergen. Selv skulle Hjelmen bygge organisasjonens infrastruktur, skaffe sprengstoff og utvikle mer effektive sabotasjemetoder. Han reiste til Kiruna for å hente dynamitt og se på magnetordninger der bomber kunne plasseres på utsiden av skipsskrogene. Metoden kunne gi sabotasjeaksjonene mot nazistene økt presisjon.

Asbjørn Sunde var klar over at gruppa i en krigssituasjon skulle sprenge skip og gå til aktiv kamp mot en okkupant. Det var derfor han var valgt.

Erfaringen fra Spania gjorde ham til en naturlig leder, han visste hva som krevdes i en kritisk situasjon. Han kunne behandle sprengstoff og var våpenkyndig. At Sunde allerede var i overvåkingens søkelys, syntes å bety mindre. Han hadde da heller ikke verv innen kommunistpartiet. Sundes lojalitet lå hos bekjempelsen av nazismen, ikke hos partiboka. Wollweber forutsatte at medlemmene brøt med partiet.

Sommeren 1939 hadde Norman Iversen noe av det samme utgangspunktet som Sunde. Han var ikke lenger en profilert partimann, men erfaringen fra Spania hadde gitt ham ny kunnskap. Ved Ebro hadde han sett døden i øynene og bestått testen. Mens lysene sluktes over Europa, ble Iversen involvert i oppbygningen av vestlandsgruppa som senere skulle få navnet Saborg. Asbjørn Sundes Sør-Norge-avdeling skulle bli til Osvald-gruppa da krigen nådde Norge.

En mann ved navn Gerhardsen Hvilke forventninger Tidens Tegn-journalist Ranik Halle hadde på vei inn i Arbeiderpartiets høyborg på Youngstorget for å møte Arbeiderparti-politiker Einar Gerhardsen, er usikkert. 42-åringen som mottok Halle, var våren 1939 fortsatt et relativt ubeskrevet blad for avisens lesere. Selv om Gerhardsen satt i viktige posisjoner som landssekretær og varaordfører i Oslo, hadde han markert seg langt mindre i det offentlige ordskiftet enn arbeiderpresseredaktør Martin Tranmæl og ministerne i Nygaardsvold-regjeringen.

Den hengslete, skallede politikeren som tilbød Halle en stol på den andre siden av skrivebordet, hadde en ro journalisten merket seg. Stemmen var mild og lys med en tydelig arbeiderdialekt. «Da jeg begynte var Det norske Arbeiderparti først og fremst et opposisjons- og agitasjonsparti. I dag er det det norske samfunds førende politiske bevegelse, som også sitter med regjeringsansvaret», sa Gerhardsen. Halle, som selv var medlem av DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

99

Fedrelandslaget, ville naturlig nok gi leserne svar på om Arbeiderpartiet fortsatt var revolusjonært. «Revolusjonært og revolusjonært», svarte Gerhardsen. Han utdypet at partiet var både et «klart demokratisk parti, men også klart sosialistisk». Den demokratiske delen betød at partiets metode var folkestyrets, den sosialistiske at man fortsatt ville endre «samfunnsordningen» for å skape et trygt og godt samfunn.137 I partiets prinsipprogram het det at man fortsatt åpnet for «proletariatets diktatur», selv om det var lite i DNAs krisepolitikk som var særlig radikalt.

Regjeringens linje i 1939 var stort sett et forsvar av samfunnet slik man hadde kjent det gjennom skiftende regjeringer de seneste tjue årene. Det Gerhardsen presenterte, var å stå politisk i spagaten, slik Halle så det. Varaordføreren forsøkte å kvitte seg med sine ideologiske røtter og distansere partiet fra restene av den eksisterende venstresiden. Samtidig skulle de være arbeidernes førstevalg. Den reaksjonære journalisten presenterte regjeringspartiet som et «paradoksenes parti». Einar Gerhardsen var selv et paradoks.

Fra å delta i hyllesten av Vladimir Lenin en sommerdag foran Vinter­ palasset i St. Petersburg i 1920 til Kråkerøy-talen i 1948 skulle varaordføreren gjøre en lang reise i mer enn én forstand. Sammen med broren Rolf, Haakon Lie og Martin Tranmæl hadde den unge Einar Gerhardsen vært en brennende marxist og kommunist. En som pådro seg fengselsstraffer, bøter, forvaring og husundersøkelser for agitasjon. Som leder i ungdomslaget til Kristiania Arbeidersamfund deltok han blant annet på en demonstrasjon utenfor Aftenpostens lokaler, der han ifølge avisen kom med trusler om at neste gang arbeiderene gikk til kamp skulle de ta med seg dynamitt fra arbeidsplassen.

Einar Gerhardsen hadde trodd på revolusjon og ville ta til våpen om den kom. Blodet hadde vært brennende og varmt, inspirert av Lenin og hans bolsjeviker. Når hadde det røde hjertet kjølnet?

I det ansvarlige regjeringspartiet som ikke klarte å kvitte seg med begrepet «proletariatets diktatur», var Einar Gerhardsen et levende eksempel. I 1939 hadde han sett og lært. Sett at den store internasjonale revolusjonære bølgen aldri kom. Lært at Marx’ ideologi eller Lenins forsøk på å omskape verden i filosofens bilde var uforenlig med makt i Vest-Europa. I beste fall lå det en lang og smertefull reise unna. Norge var ikke Russland. Motstand kunne ikke slås ned med vold, slik russerne gjorde.

Einar Gerhardsen forsto og aksepterte voldsbruken, at man måtte knuse noen egg for å lage en omelett. Jo visst fantes fattigdom og klasseskille i 100 – FORFULGT AV STATEN

Norge, men ikke som den avgrunnen man hadde sett i øst. Et førende norsk sosialistisk parti måtte finne sin egen vei, med egne metoder. Det måtte eie både venstresiden og middelklassen. Veien til middelklassens hjerte betød en mindre skremmende venstreside. Og målet var ikke langt unna. Mye fordi man hadde ført tydelig front mot det andre partiet som bekjente seg tydelig til proletariatets diktatur. Kommunistene var redusert til en parentes ved valgene. Derimot var fagforeningene fortsatt en utfordring. Her var kommunistenes innflytelse betydelig. De var harde pådrivere for lønns- og arbeidsbetingelser, og de nølte ikke med å agitere for streik. Representantene var skolerte, dyktige og respekterte på arbeidsplassene. I ordskiftene snakket de med troverdighet – de tilhørte selv «gølvet», ikke et regjeringsparti som måtte ta alle mulige hensyn. Det var her Gerhardsen mente kampen måtte vinnes.

Nå var den internasjonale situasjonen alt annet enn behagelig for Einar Gerhardsen – eller enhver annen europeisk politiker. Tysklands aggressivitet gjorde det vanskelig å posisjonere seg. Antikrigs- og nøytralitetslinjen syntes stadig mer krevende å overholde, selv for et parti som hadde gjort et nummer ut av nøytralitet under Spania-krigen. At Gerhardsen fortsatt tilhørte en mer venstrevendt retning enn Nygaardsvold og Koht, betød likevel at han kunne endre seg. Under 1. mai-talen gjorde han samme sak som Peder Furubotn og gikk inn for at forsvaret måtte styrkes «Koste hva det koste vil – friheten gir vi ikke fra oss», sa han til stormende applaus.138 Einar Gerhardsen var blitt en ansvarlig politiker, en som hadde hentet lønna fra partiet størstedelen av livet. Han hadde blitt en del av den voksende partikroppen, og den hadde blitt en del av ham. Organisasjonen han strebet til toppen av, var en levende organisme som måtte mates med ideologisk innhold og kampvilje. Han måtte innrømme at utviklingen i Sovjet ikke hadde gått som han en gang håpet. Men i en verden av flere onder, hvor skulle partiet plassere seg? Det var kommunistene som hadde frontet kampen mot Hitler siden nazistene kom til makten. Det var kommunistene som hadde kriget mot fascismen i Spania mens hans eget parti hadde vært de frivilliges fiender eller i beste fall som Haakon Lie og broren; sidelinjens observatører.

Om man analyserte den innenrikspolitiske og utenrikspolitiske situasjonen i sammenheng: Var det mulig å tenke seg at fienden virkelig var kommunistene? Både inne og ute? Kanskje grublet Einar Gerhardsen over paradokset omkring Arbeiderpartiets forhold til proletariatets diktatur da DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

101

Ranik Halle forlot ham i partilokalene. Om ikke lå det en ufattelig naivisme i kompromisset han og partifellene forsøkte å komme til. Eller var det rå maktpolitikk? Kunne man vinne arbeiderne uten å late som om man fortsatt sto for en dyptgripende samfunnsendring?

For Schrøder Evensen og NKPs aktive politikere var målet å påvirke det parlamentariske grunnlaget på Stortinget for å skape en front overfor Tyskland. Partileder Henry W. Kristiansen mente Nordens 17 millioner mennesker var en maktfaktor som kunne regnes med i verdenspolitikken. Han oppfordret derfor til et forsvarssamarbeid som kunne bli «den beste festning for Nordens frihet mot den brune pest fra sør». På Stortinget appellerte Kristiansen: «Norden trues av fascismen. De nordiske folks uavhengighet og demokrati er i fare (...) Vi oppfordrer regjeringene i de nordiske land til å stille seg i spissen for organisering av et forsvarsforbund mellom de nordiske statene til vern om vår frihet og vårt demokrati.» Søsterpartiene i Norden gjorde samme sak.139 NKPs forslag ble møtt med et enstemmig nei. Stortinget fastslo i stedet «landets rett til å iaktta hel og ubetinget nøytralitet i enhver krig det selv ikke godkjenner som folkeforbundsaksjon». At riksforsamlingen sa nei til en antifascistisk forsvarspakt, betød ikke at flertallet støttet Chamberlains ettergivenhet for Hitler. Både den borgerlige stortingspresidenten C.J. Hambro og venstresiden var mer eller mindre lunkne til Münchenavtalen, mens deler av Høyre, Bondepartiet og de halvfascistiske fløyene jublet.

Quisling-organet Fritt Folk krevde «jøden Hambro» avsatt, og i den borgerlige pressen vedvarte hyllesten av Chamberlain.

En utenkelig allianse For norske kommunister tikket klokka mot fem på tolv. Alt tydet på at ledelsen i Moskva også så armageddon rykke nærmere. Etter å ha mislyktes i å få med England og Frankrike på en trippelallianse før Münchenforliket ivret Stalin fortsatt for et vestsamarbeid. Opprinnelig ønsket han en gjensidig forpliktende avtale der England og Frankrike ville yte hjelp ved et tysk angrep, og vice versa. Nå gjaldt det å temme Tyskland – helst omringe Hitler, om mulig. Siste forsøk ble innledet 12. august 1939 i et høstvarmt Moskva. På den ene siden av bordet satt krigsminister Kliment Vorosjilov og 102 – FORFULGT AV STATEN

Den røde armés stabssjef, Boris Sjaposjnikov. På den andre britiske admiral Reginald Drax og en delegasjon franske og engelske offiserer. Vestmaktenes representanter hadde tatt seg god tid med å komme til Moskva.140 14 dager på reise fortalte noe om delegasjonens prioritering.

Krigsminister Vorosjilov var ingen hvem som helst. Ukraineren hadde tilhørt Stalins nærmeste krets fra revolusjonstiden og møtt i kommunist­ partiets sentralkomité siden 1921. I 1935 oppnådde han Sovjetunionens høyeste militære rang. Med en mer vestlig, europeisk framtoning enn Stalin var Vorosjilov en yndet sidekick til diktatoren på propagandaplakater.

Et mildt ytre, men med et bestemt blikk rettet mot horisonten der kommunismens fiender truet. Blant kritikerne ble Vorosjilov karakterisert som en naiv klossmajor. Men krigsministeren var fortsatt en av dem Stalin i all hovedsak respekterte og opptrådte «vennlig» overfor. Vorosjilov sto for kontinuitet i en tid da det begynte å tynnes ut i rekkene blant de opprinnelige bolsjeviklederne.

Forslaget ukraineren la fram i skinnet fra lysekronene i Kreml, var det siste av flere presentert tidligere på sommeren. Det var gjennomarbeidet og forankret på høyeste hold. Tilbudet til vestmaktene var én million sovjetiske soldater utplassert ved den tyske østgrensen. Styrken skulle bestå av 120 infanteridivisjoner av ca. 19 000 mann, 16 kavaleridivisjoner, 5000 enheter tungt artilleri, 9500 stridsvogner og opp til 5500 jager- og bombefly aksjonsklare i tilfelle tysk aggresjon mot øst eller vest.141 Russerne mente dette burde dempe Hitlers ekspansjonshunger. For egen beskyttelse ville Stalin sikre sin interessesfære i Baltikum gjennom territoriet landet hadde avgitt ved fredsforhandlingene etter første verdenskrig.142 Vorosjilov og Sjaposjnikov ønsket å vite hvilke styrker britene kunne utplassere mot Tysklands vestgrense. Kunne England og Frankrike til sammen mobilisere et tilsvarende volum som Russland, ville det utgjøre en buffersone omkring Hitler med det dobbelte av tyskernes styrke.

Tyskland kunne stanses før det var for sent. Om russerne håpet på et snarlig gjennombrudd, helte den britiske admiralen kaldt vann i blodet på dem.

Drax gjorde Vorosjilov oppmerksom på at han kun hadde tillatelse til å lytte, ikke forhandle. Admiralen kunne dessuten opplyse om at britene bare hadde 16 kampklare divisjoner. «De tar det ikke på alvor. Disse folkene kan ikke ha skikkelig myndighet. London og Paris spiller poker igjen», sa Stalin.143

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

103

I det britiske parlamentet argumenterte Winston Churchill til støtte for det sovjetiske initiativet: «Alliansen har utelukkende til formål å motstå videre handlinger av aggressiv art, og å beskytte dem som blir offer i angrepene.

Jeg kan ikke se noe galt i det. Hva er det som er galt i dette likefremme forslaget?»144 Tidligere statsminister David Lloyd George uttrykte det enda sterkere: «Herr Chamberlain forhandlet direkte med Hitler. Han dro til Tyskland for å snakke med ham. Men hvem har han sendt til Russland? De har ikke engang sendt en alminnelig minister. (...) De skjønner ikke hvor vanskelig og alvorlig hele stillingen er, nå da hele verden står på randen av en avgrunn.»145 Lloyd George ble selv statsminister mens verdenskrigen raste over Europa i 1916. Han visste at Chamberlain hadde avslått et tilbud fra minister Anthony Eden om å reise til Moskva, og nå fryktet han konsekvensene. I ettertid konkluderte Churchill: «Alliansen mellom Storbritannia, Frankrike og Russland ville ha slått Tyskland med redsel i 1939, og ingen kan vite om den ikke kunne ha avverget krigen.»146 Kommunistfrykten ble Hitlers viktigste verktøy.

«Tankebaner som var innkjørt gjennom mange år, brøt sammen og forsvant i et bunnløst sluk under jordskjelvet 21. august, da meldingen om den tysk-sovjetiske pakten gikk ut over verden», skrev forfatter og Arbeiderbladjournalist Sigurd Evensmo. Det utenkelige hadde skjedd. To dager etter «jordskjelvet» signerte den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop og hans russiske motstykke Vjatsjeslav Molotov formelt en ikkeangrepspakt i Moskva. Molotov, som i likhet med Vorosjilov var blant Stalins gamle våpendragere, hadde erstattet Maksim Litvinov før forhandlingene. Å møte tyskerne med en jøde som sjefforhandler var dårlig stil. Stalin ville ikke provosere. Og ville Litvinov i det hele tatt satt sitt eget navn på en tysksovjetisk avtale?

Avtalen som snudde opp ned på sikkerhetssituasjonen i Europa, ble inngått en knapp uke etter at Vorosjilov framla det siste forslaget om å isolere Tyskland i allianse med briter og franskmenn. Faktisk støtte de tyske og britisk-franske delegasjonene på hverandre i Moskva. I det som var et desperat siste forsøk fra russerne overfor vestmaktene, ble det kjørt et dobbelt løp.

I motsetning til admiral Drax ankom den tyske utenriksminister Joachim von Ribbentrop Moskva med alle nødvendige fullmakter. Å få godkjent en 104 – FORFULGT AV STATEN

avtale lå en rask telefonsamtale unna for Tysklands dynamiske utsending til Kreml. Hitlers utsendte var nærmere et hode høyere enn sine russiske motparter, med et utseende preget av et liv i velstand. Med glatt tilbakestrøket hår og en skreddersydd dress omkring en økende midje minnet 48-åringen mest om en velfødd forretningsmann.

Da Ribbentrop ble utenriksminister i 1938, hadde han gjennom flere år bygget opp et byrå som bedrev en parallell tysk utenrikstjeneste som undergravde den forrige ministeren Konstantin von Neurath. Kombinasjonen av taktisk sluhet, intrigespill og evnen til å lede samtalene umerkelig dit han selv ønsket, ga resultater. Selv om flere av Hitlers nærmeste, som Hermann Göring, Joseph Goebbels og Martin Bormann, anså Ribbentrop for å være et snobbete null, nøt han førerens tillit.

Ribbentrop representerte et nytt aggresjonsnivå i den tyske utenriks­ politikken. Paradoksalt nok hadde han forut for ankomsten i Moskva inngått ikkeangrepspakter med alle stormakter og naboer, kun Sovjet gjensto. Avtalene hadde så langt ikke vært verdt papiret de var skrevet på. Til pressen sa Ribbentrop: «Vi krever ingenting av Sovjetunionen – bare fred og handel.»

Det var Stalin og Molotov som selv tok seg av forhandlingene med den tyske delegasjonen. Forhenværende utenriksminister Litvinov karakteriserte sin etterfølger som en «tomsing», men beskrivelsen var en undervurdering.

Molotov var klartenkt og nidkjær i tjenesten og stolt over jobben han utførte.

Til sin jødiske kone Polina, som han forgudet, skrev han: «Vi lever under et konstant press om å ikke gå glipp av noe. (...) Jeg kan si deg, uten å skryte, at våre motparter føler (...) at de har med folk å gjøre som kan sine saker.»147 Den tette, undersetsige grovarbeideren Vjatsjeslav Mikhajlovitsj opplevde en tøff oppvekst i fattige kår før han gikk gradene under Oktoberrevolusjonen.

Tsaren hadde gitt ham et ubehagelig Sibir-opphold, men Mikhajlovitsj rømte og ble en av Lenins menn i Moskva. Her jobbet han i den ulovlige undergrunnsavisen Pravda med Stalin som redaktør. I den urolige perioden før sovjetstaten fant sin form, fremsto han som en lojal bolsjevik. En som maktet å manøvrere seg trygt gjennom den farefulle veien fra Lenin til Stalins tillit. I beste Stalin-stil tok Vjatsjeslav Mikhajlovitsj det maskuline navnet Molotov – «Hammer» på russisk.

Sammen utviklet Hammeren og Stålmannen en egen stil og metode.

Molotov var den forsiktige som analyserte alle muligheter, Stalin mer DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

105

dumdristig og radikal.148 Dette spillet skulle utmanøvrere flere verdensledere gjennom et turbulent tiår. En av deltakerne i den tyske delegasjonen merket seg at Molotov var den eneste av russerne som «snakket med sjefen som en kamerat til en annen». Om han ikke kunne skryte av å være en intellektuell som Stalin eller Litvinov, mestret Molotov balansekunst på stram line. Det var derfor han befant seg der og skulle overleve alle de andre i forhandlingsrommet.

En annen som kom til Moskva samtidig som stormaktene forhandlet, var Ernst Wollweber. Den russiske kontakten «Maxim» hadde invitert ham til sin egen datsja like utenfor hovedstaden. Bak dekknavnet skjulte NKVD-offiseren Pavel Sudoplatov seg. Den 32-årige russeren hadde overtatt kontakten etter Jakov Serebranskij, som satt i arrest. Møtet var anspent, og «Maxim» motsa Wollweber i vurderingene av den politiske utviklingen. Wollweber fikk en følelse av at «Maxim» var ute etter å finne ut hvor han sto.149 På kvelden fikk Wollweber vite at det var store endringer på gang, uten at «Maxim» ville utdype hva han mente. Da de tok farvel, sa russeren: «I morgen tidlig, så snart Pravda er ute, vil Lydia komme!» Lydia var Sudoplatovs gamle, gråhårede sekretær. «Du har en halv time til å tenke i morgen etter at Lydia har fortalt deg hva som står i Pravda. Da må du si din mening og begrunne den. Hvis du ikke er enig, trenger du ikke å begrunne det», fortsatte «Maxim».150 Å opptre gåtefullt var ulikt russeren, men dagen etter skulle Wollweber forstå hvorfor.

Sent på kvelden 23. august 1939 fikk Ribbentrop bekreftelsen han behøvde fra Hitler. Traktaten var klar et par timer etter midnatt. Molotov tok plass ved skrivebordet og signerte. Bak ham sto Stalin smilende i lys partijakke en armlengdes avstand fra den tyske utenriksministeren. Over den uvirkelige alliansen stirret kommunistikonet Lenin tomt ut fra et innrammet portrett.

Etter signeringen skulle det utarbeides en tilleggsprotokoll. Det hemmelige tillegget omhandlet store deler av Øst-Europa. Et av punktene var at Sovjet og Tyskland skulle dele Polen og de baltiske landene mellom seg. I praksis betød det at Hitler kunne forsyne seg av Polen uten å risikere en tofrontskrig. De to allierte dødsfiendene skålte i vodka. «Jeg kan garantere med mitt æresord at Sovjetunionen ikke vil forråde sin partner», sa Stalin til Ribbentrop.

106 – FORFULGT AV STATEN

«Det store spillet var i gang», skrev Molotov.151 Han siktet til tvekampen mellom Hitler og Stalin. De feirende sovjetledernes situasjonsvurdering sto i sterk kontrast til resten av verden. Denne kvelden ga de blaffen. Vesten hadde sviktet, Stalin hadde vunnet tid.

Ernst Wollweber hadde forstått at det var noe alvorlig på gang da han forlot «Maxim» kvelden i forveien. «Likevel ble jeg overrasket da ikke-aggresjonspakten mellom Tyskland og Sovjet ble publisert i Pravda og jeg kunne studere bildet av Ribbentrops galgenfuglansikt. Ikke desto mindre var jeg enig i beslutningen», skrev Ernst Wollweber. Han satt i en bil sammen med «Maxim» på vei til Borodino, omtrent 14 mil vest for Moskva. Det var ved Borodino den russiske marskalk Mikhail Kutusov møtte Napoleon Bonaparte til krigens blodigste slag i 1812. «For min egen del var jeg ikke i tvil om hvordan du ville reagere», sa «Maxim». Wollweber hadde akseptert og tilsluttet seg det taktiske spillet som foregikk i Kreml. Han forsto hva det ville bety.

De gikk ut av bilen ved Kutusovs symboltunge hovedkvarter. Etter nedslaktingen på slagmarken i 1812 hadde russerne trukket seg tilbake og latt Napoleon gå seg fast dypt inne i landet. Strategien var å la lange forsyningslinjer og naturkreftene bryte ned Napoleons grande armée. Det hadde blitt Napoleons fall. «Du vet at fiendens transportlinjer i så tilfelle blir lengre. Da først begynner vår egentlige oppgave. Det som har blitt gjort til nå, var bare generalprøven», sa Sudoplatov. Han unnskyldte seg for den «mystiske» oppførselen. «Vi mener begge at en krig nå begynner. Men hadde du hatt den minste tvil om beslutningen, så kunne du ikke reise tilbake som leder for organisasjonen.»152 Wollweber erkjente at så lenge ikkeangrepspakten sto ved lag, måtte sabotasjegruppas innretning endres. Anslagene kunne ikke lenger rettes direkte mot Tyskland, de måtte finne andre måter å ramme nazismen på. Han spurte «Maxim» om han trodde den tysk-sovjetiske avtalen ville holde lenge.

«Jeg tror at ikke-aggresjonspakten viser at fascistene allerede har en konkret plan for angrepet på Sovjetunionen», lød svaret. Russeren sa at han hadde håpet å gi Wollweber noen dagers hvile i Sovjet, men situasjonen ville raskt bli farligere. «Jeg tror det er på høy tid du reiser – hvordan vil du komme deg ut?»

Den 1. september 1939 avfyrte Hitler startskuddet for verdenskrigen.

Tyske soldater brøt grensesperringene og gikk inn i Polen med et selvsikkert DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

107

flir om munnen. Vestmaktene grublet et par dager før man svarte med å erklære Tyskland krig. Fra øst rykket Sovjetiske styrker inn. Europa var i fritt fall da Wollweber sjekket inn på flyplassen i Moskva. «Maxim» fulgte med, men holdt seg i bakgrunnen. «Vi hadde ikke lov til å kjenne hverandre der», skrev Wollweber. Han gikk om bord på et svensk fly. Han snudde seg i retning av «Maxim» før han gikk inn i flykroppen. «Et siste blikk – og en farlig reise begynte.»153

Nazikommunistene Selv om ingen utenfor Moskva og Berlin kjente avtalens fulle innhold, sendte den norske kommunister inn i tidenes dilemma. NKP forsvarte Sovjet med at russerne i realiteten ikke hadde noe valg, de var kringsatt av fiender. Molotov–Ribbentropp-pakten kom som en følge av begivenhetene, mente kommunistene.

Under den siste tiden i Sovjet hadde Peder Furubotn vært vitne til russerens analyser av utviklingen fram til 1938. Han mente at «Norge som nasjon var totalt uforberedt på en kommende krig. Men vi som kom ifra Moskva – vi var ikke uforberedt, takket være at Sovjetunionens eksistens sto på spill. Grunnspørsmålet for hele den kommunistiske bevegelse var å forhindre dette».154 Men lojaliteten kostet.

Martin Tranmæl lanserte skjellsordet «nazikommunisme» for å beskrive standpunktet. Den ellers så avventende norske opinionen fikk en gyllen mulighet til å samle fiendebildet. Tranmæl utdypet at det sovjetiske diktaturet skulle vært en overgangsform, men at de som utøvet diktaturet, «nå klamret seg til det». Han fryktet at nazikommunismen ville bli et «uhyggelig innslag i tiden» fordi diktaturene, tross ulike mål og ideologier, hadde større likheter enn forskjeller. Verden måtte deles inn mellom Vestmaktene på den ene siden og diktaturene på den andre.

Tranmæls analyse av diktaturet kan ha hatt noe for seg, men nevnte knapt vestlige kolonimakters imperialistiske overgrep, og enda mindre: samarbeidsviljen som hadde ført Hitler til makten. Kommunistene og de fleste av Europas sosialistpartier som var langt unna Det norske Arbeiderpartis regjeringsposisjon, kunne tilføye at vestlig kapitalisme i mellomkrigstidens form i beste fall presenterte et skinndemokrati. Å erklære demokratiet som eneste farbare vei ved opptakten til en storkrig oste av selvfølgelighet, 108 – FORFULGT AV STATEN

tranmælsk historieomskrivning og innenrikspolitisk spillfekteri. I NKP sto man fast på russernes pressede situasjon.

«Det var ingen tvil om at vestmaktenes plan og slue spill tok sikte på å åpne for Hitlers ‘Drang nach Osten’. Et angrep på Sovjetunionen ville ikke koste noen nattesøvn for München-politikerne», skrev Reidar T. Larsen, senere leder i NKP.155 Et brev fra USA-ambassadøren i Moskva, Joseph E. Davies, til president Roosevelts rådgiver Harry Hopkins kastet et liknende lys over forholdene: «Sovjetrusserne var villige til å slåss for Tsjekkoslovakia. (...) Hele våren 1939 søkte Sovjetunionen å få i stand en avtale om militært samarbeid for å stanse Hitler. England (...) nektet å gå med på en garanti for Sovjetunionens sikkerhet hvis de baltiske stater ble angrepet, til tross for at Sovjetunionen var villig til å gi garantier til England og Frankrike hvis Holland eller Belgia ble angrepet. Regjeringen i Sovjet skjønte det ikke var mulig å få i stand noen avtale med Frankrike og England. De ble tvunget til å slutte en ikkeangrepspakt med Hitler.»156 Winston Churchill forsvarte også den russiske vurderingen: «Hva russer­ ne angår, må det sies at det de framfor alt trengte, var å holde tyske armeer deployert så langt vest som mulig, slik at de selv kunne få tid til å samle sine styrker fra alle deler av sitt umåtelige land.»157 Et annet aspekt var at Stalin fryktet en tofrontskrig. I øst hadde Japan, som var Tysklands allierte, krysset grensen ved Vladivostok i mai 1939 og angrepet Mongolia med store styrker. Japanerne led nederlag mot en koalisjon av Den røde armé og mongolske hæravdelinger, men angrepet hadde vist at trusselen kunne komme fra flere kanter. Sett med Moskvalojale briller betød ikkeangrepspakten en slags sikring av vestgrensen, inntil videre. Den bidro også til splid mellom Tyskland og Japan.

Martin Tranmæls stempling av NKP som «nazikommunister» slo godt an både i borgerlige leirer og på den norske venstresiden. Men hvor mye politikk lå det i stemplingen? I likhet med de fleste pressefolk må Tranmæl ha forholdt seg til Hitlers manifest Mein Kampf.

I boka sa Hitler eksplisitt hvor han han skulle finne livsrom: «Vi innstiller germanernes evige higen mot Europas syd og vest, og retter vårt blikk mot jorden i øst. Endelig bryter vi med førkrigstidens koloniale politikk og handelspolitikk og går over til framtidens territorialpolitikk. Men når vi i Europa snakker om nye jordområder, da kan vi i først rekke bare tenke DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

109

på Russland og de grensestater som ligger under det. Det synes som om skjebnen viser oss veien.»158 All tysk propaganda og politikk hadde så langt bygget opp under Hitlers budskap. Avtalen måtte være en strategisk finte fra Stalin for å holde den eneste sosialiststaten utenfor krigen. Slik forsvarte en rekke kommunister den usannsynlige ikkeangrepsavtalen. Eller var det nettopp «nazikommunisme» man sto overfor?

Krigsutbruddet endret den norske overvåkingstjenesten. Enheten ble styrket med flere stillinger, antallet steg til om lag 50 personer vinteren 1940. At det var erklært krig mellom Europas stormakter, måtte nødvendigvis påvirke hvordan man jobbet, men var det mulig å endre fokus?

Den første krigshøsten omfattet centralkontorets overvåkingskartotek rundt 15 000 navn159, og profilen i kartoteket synes å ha vært klar.

Hovedvekten var kommunister, spesielt var Finnmark godt representert.

NKP-bastioner som Bergen og Trondheim var etter alt å dømme til stede som en betydelig størrelse. En rekke utlendinger var også registrert, trolig med vekt på flyktende tyske kommunister, andre tyske dissidenter og forfulgte grupper.160 Etter krigsutbruddet økte også forekomsten av registrerte nazister i kartoteket. Samtidig tydet politimester Welhavens tyske politisamarbeid på at overvåkingens profil ikke gjennomgikk noen større endring.

Det nesten ensidige fokuset på kommunistisk samfunnsveltende aktivitet hadde vært enerådende innen overvåkingens mentalitet. Riksadvokat Sund hadde påpekt noe i nærheten av et politisk mandat der man skulle motarbeide kommunistisk «agitasjon», uansett hvor lovlig denne var. Med dette som bakgrunn betød krigsutbruddet at en ubehagelig ytre trussel endelig hadde materialisert seg. Men fra en annen kant. Det var Tyskland som var i krig med vestmaktene. Fienden kom ikke lenger fra øst alene, den kom like gjerne fra hjertet av Europa. Fryktede kommunistiske sabotasjegrupper som Wollwebers fikk dele oppmerksomheten med et økende antall tyske agenter på norsk jord. Welhaven måtte operere ut fra at Norge kunne havne på flere mulige sider i en kommende krig.

Samtidig forsvarte den uhellige Molotov–Ribbentrop-pakten både den gamle og den nye innretningen. «Nazikommunismen» bekreftet og legitimerte fortsatt overvåking av kommunister og Spania-farere. De tynne koblingene som sauset sammen innenrikspolitiske motsetninger, 110 – FORFULGT AV STATEN

arbeiderkamp, diktaturer og utenrikspolitiske hendelser syntes å stake ut kursen. Tross økt tysk aktivitet var det vanskelig å tro at Norge kunne dele skjebne med Polen eller Tsjekkoslovakia. Hitler ville østover – hva skulle han vel i nord å gjøre?

Et opprop like etter krigsutbruddet viste at det norske kommunistpartiet hadde et schizofrent syn på de utenrikspolitiske realitetene. NKP støttet Stalins vei, men ville ikke endre synet på Hitler. Partiavisen i Oslo, Arbeideren, skrev: «I dag er hovedoppgaven å slå det nazistiske regime i Tyskland. Dette er menneskehetens fiende nr. 1.»161 Inntil videre uttalte partiet seg i tråd med Kominterns standpunkt. Men bare få dager senere fikk den sosialistiske internasjonales general­sekretær, Georgi Dimitrov, en ny situasjonsanalyse direkte fra Stalin. Denne instruerte Komintern om å endre holdning til fordel for sovjetiske strategiske motiv.162 Krigen var å anse som et imperialistisk oppgjør der begge krig­førende parter var «diktert av borgerskapets kyniske interesser overfor arbeiderklassen». Den var verken å betrakte som antinazistisk eller antifascist­isk.

Kommunistpartienes oppgave var derfor ikke å støtte vestmaktenes krig mot Tyskland. Direktivene fra Moskva skapte sjelekvaler i samtlige europeiske kommunistpartier. De serverte også de politiske opponentene en sjelden gave­pakke. Den visste Arbeiderpartiets Einar Gerhardsen å gripe.

«Den arbeider som ikke nå bryter med Norges Kommunistiske parti, han er tapt for arbeiderrørsla», sa Gerhardsen til DNA-landsmøtet i november 1939. Partisekretæren utpekte samtidig Sovjet som Norges hovedfiende. Nå gjaldt det ikke bare Molotov–Ribbentrop-pakten, men også et pågående sovjetisk press på Finland for å endre grensesituasjonen mot landet. I hovedsak ville russerne ha finnene med på å flytte grensen lenger unna Leningrad. I bytte skulle de få tilsvarende russisk land.

De færreste norske kommunister ble overrasket over Einar Gerhardsens angrep. Siden Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakt i 1935, hadde partiet dreid mot høyre. Riktignok ivret fraksjoner innen DNA og NKP i perioder for en partisammenslåing, men i regjeringskontorene og sentralstyret var tonen en annen. Nå ga den internasjonale situasjonen muligheter til å sette kommunistene under press.

På landsmøtet sa Gerhardsen at de eneste faste holdepunktene i en uoversiktlig verden var arbeiderbevegelsens organisasjoner. Han formante DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

111

partimedlemmene om å stille strenge krav til hvert medlem om aktiv solidaritet. De skulle også holde øynene åpne internt i organisasjonene.

Partisekretærens påstand var at det innen DNA var medlemmer som hadde gått inn på befaling av NKP og andre som anså at det å «tekkes» kommunistpartiet var et bevis på selvstendighet. Klarsignalet til en antikommunistisk kampanje var gitt fra høyeste hold.

Den tysk–sovjetiske ikkeangrepsavtalen var som skapt for å diskreditere NKP overfor norske arbeidere. «Det er ute med freden», lød underteksten på en karikaturtegning i AUF-organet Arbeiderungdommen. Hitler knuste en fredsengel under en stridsvogn mens en glisende Stalin smurte nazistenes krigsmaskin med en oljekanne. Hadde også Arbeiderpartiets egne organisasjoner satset på at det var Sovjet som skulle redde Vesten?

For NKP hadde kampen mot nazisme og fascisme vært partiets hjerte og sjel. Mange norske kommunister opplevde derfor det offentlige ordskiftet som absurd. De ble fordømt av en regjering som gjennom nøytralitetspolitikken hadde anerkjent Franco-regimet og bidratt til fascismens vekst. De ble fordømt av partiene som hadde forbudt Spania-farerne å ta kampen mot Hitler, og som ville rettsforfølge de som kom hjem. Einar Gerhardsen visste hva han gjorde. Landsmøteagitasjonen traff kommunistene der det såret mest.

Kominterns helomvending var hard å svelge i NKPs partilag og sentralstyre. Én ting var å se nødvendigheten av Sovjets behov for en ikkeangrepsavtale.

Noe ganske annet var det å fjerne nazistene som uttalt hovedfiende nå da Hitler oppfylte alle spådommer. Gjennom den første krigsmåneden framholdt NKP fortsatt at Tyskland var ondet, men i begynnelsen av oktober fikk pipen en annen lyd. Komintern krevde at partiet var i takt med vedtaket. Parolen som gjaldt, var å bekjempe «den imperialistiske krig og krigsbrannstiftere i alle land».163 Hitler skulle ikke stemples som skyldig for krigen. Denne holdningen liknet russiske bolsjevikers posisjonering under første verdenskrig. Mens Europas keiserdømmer og kapitaliststater sloss seg inn i undergangen, entret kommunistene scenen uten å delta.

Men 1939 liknet ikke 1917. Europa var på vei inn i en krig, ikke ut av en.

Krigsdynamikken tilsa en hurtig oppskalering der strategisk posisjonering var avgjørende.

Den 30. november 1939 angrep sovjetiske tropper Finland. En nordisk nabo. Uttrykket «nazikommunisme» syntes mer dekkende enn noensinne.

112 – FORFULGT AV STATEN

Finsk dilemma Det sovjetiske angrepet på Finland utløste antikommunistisk hysteri i nabolandene. I Norge fryktet man skjebnefellesskap med finnene. Haakon Lie ble raskt synlig i den norske debatten. Lies forhold til Sovjetunionen var over for godt. Finlands sak var Norges sak, mente han.

Under Spania-krigen var Lies engasjement en viktig kraft i etableringen av Spaniahjelpen. Nå ble organisasjonen omdøpt til Norsk Folkehjelp. Dens første oppgave var å hjelpe finnene. Som en del av organisasjonsledelsen ville Lie reise til Finland for å avdekke behovet for humanitær hjelp. Men Haakon Lies ambisjoner strakte seg lenger. Da han kom til Helsinki, møtte han den norske militærattacheen Wilhelm von Tangen Hansteen, som ønsket norsk militært bidrag til Finland. Lie ivret for det samme. Kunne Norge gi den finske hæren våpen mot russerne?

Lie ba militærattacheen lage en detaljert liste over finnenes behov for militært materiell som Norge kunne avse.164 Listen fortalte at det var artillerivåpen og ammunisjon finnene behøvde. Etter å ha oppnådd aksept fra Trygve Lie og Oscar Torp fikk Haakon Lie med seg utenriksminister Koht på en avtale om våpenstøtte. Forsendelsen måtte gjøres i hemmelighet da Norge på papiret sto for en streng nøytralitetspolitikk. Men Lies engasjement hadde brutt isen. Resultatet var en hemmelig «donasjon» av tyskproduserte feltkanoner og artillerigranater til finnene.165 Norsk nøytralitet var definitivt ikke skrevet i stein. Det var heller ikke den tysk–sovjetiske pakten. Ifølge Molotov-Ribbentrop-avtalen kunne ikke Tyskland delta aktivt i kamp mot Sovjet. Men fordekt som våpensalg til Sverige forsynte riksmarskalk Hermann Göring finnene med våpen. I praksis betød det at Göring fylte opp svenske våpenlagre, mens finnene tømte dem.

Hitler og Stalin møtte hverandre indirekte på slagmarken. Haakon Lie hadde sørget for at Norge og Nazi-Tyskland sto på samme side.

«Finlandskrigen var kommunistenes første smertelige erfaring om at når ideologiske prinsipper kom på tvers av sovjetstatens sikkerhetsinteresser, trakk sikkerhetsinteressene det lengste strået», skrev senere NKP-leder Reidar T. Larsen. Han anerkjente enhver stats ukrenkelige rett til å bestemme over sitt eget territorium, uansett hvilke sikkerhetsvurderinger en truet nabo måtte ha. Men mot årsskiftet 1940 rådet det en europeisk unntakstilstand der lederne i Kreml leste verden annerledes enn sine vestlige

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

113

kolleger. Oppfatningen var at Finland ville velge vestmaktene eller Tyskland framfor Sovjet, og at en vestlig militær inngripen på finnenes side ikke kunne utelukkes.166 Russerne mente historien underbygget tankegangen.

De norske kommunistene landet tvilende på nok en gang å støtte Sovjet.

Men det var vanskeligere denne gangen. Finland var som Norge en liten stat, en del av Norden. Partiet argumenterte med at Finland var reaksjonært og antisovjetisk. Finnenes tyske militærsamarbeid, som ville vært et mer relevant argument, ble tonet ned på bakgrunn av Komintern-diktatet.

Reaksjonen fra Arbeiderpartiet var at kommunistpartiet skulle forhindres i å delta i 1. mai-demonstrasjonene i 1940. I det offentlige ordskiftet ble kommunistene stemplet som landsforrædere, og det ble lansert forslag om å forby partiet.167 General Carl Gustav Fleischer delte synet, han mente at kommunistovervåking ikke var tilstrekkelig. NKP var et redskap for russerne og burde derfor forbys, sa generalen. Aftenposten hamret løs på norske kommunisters standpunkt, som de mente sto for «(...) en hatefull fanatisme, som uten hensyn eller skrupler er i stand til å forråde sitt land så snart angriperen bare er en kommunist168». Trykket i kommunisthetsen var samstemt og voldsomt. Pressen pisket opp stemningen til noe som liknet en kommunistpogrom.169 Utenfor redaksjonslokalene til Arbeideren i Oslo samlet NS-medlemmer seg. Flere kvelder på rad ropte de skjellsord og knuste vinduer. Medarbeiderne som oppholdt seg der, var skremt og anmeldte forholdet, men politiet uteble. Først da to tillitsmenn fra Arbeiderpartiet ble slått ned utenfor, rykket Welhavens politimenn ut og fjernet pøbelen.

NKP-medlemmer og fagforeningsledere fortalte at det rådet lynsje­ stemning på møter som dreide seg om krigen.170 Et vedtak hos Arbeiderpartiet og LO sa at man skulle «vaske» ut kommunistene av fagbevegelsen.

Argumentet var at NKP nå var agent for Sovjetunionens imperialistiske maktinteresser. «Taper Finland kan turen komme til oss», skrev LOs med­ delelsesblad i februar 1940. Situasjonen var som skapt for en renselsesprosess – noen måtte stå til ansvar for sovjetisk utenrikspolitikk.

De norske kommunistene opplevde at det foregikk en klappjakt på dem, der de som ytret selv den minste tvil om hetskampanjen, ble truet med å miste tillitsverv og å kastes ut av arbeidsplassen.171 Resultatet var politisk isolasjon og mindre innflytelse i fagforeningene, som hadde vært partiets viktigste arena. Likevel mistet man ikke mange medlemmer. Det syntes å råde en allmenn oppfatning innen partiet om at man frontet et nødvendig, 114 – FORFULGT AV STATEN

men smertefullt standpunkt. Å oppgi støtten til den eneste arbeiderstaten var et umulig perspektiv.

Vinterkrigen i Finland ble en forvirrende og brutal oppfølger til den tysk– sovjetiske ikkeangrepspakten. De overraskende alliansene og de skjulte motivene gjorde det mulig å trekke en rekke ulike konklusjoner. Den enkleste var at angrepet viste kommunismens virkelige side. Motivet var territorielt og i noen grad ideologisk. Sovjet ville vokse og spre kommunismen. Mange mente at ikkeangrepspakten hadde banet vei fordi russerne nå kunne gå inn i Finland slik de gjorde i Polen og de baltiske landene uten å frykte tyske reaksjoner.

I Folkets Hus i Oslo gjentok Haakon Lie suksessen fra Spania-krigen med foredrag for fulle hus. Han tordnet mot kommunismen både i Norge og Russland og sa at den Sovjetiske frammarsjen «må være et ledd i den tysk-russiske alliansen. Det er ønskedrømmer å tro at krigen er rettet mot Tyskland. Tyskland og Russland samarbeider mot England og det britiske imperium, og veien går over Skandinavia».172 I desember 1939 ble Sovjetunionen ekskludert fra Folkeforbundet. Kreml sto igjen med begge beina i en iskald, upopulær krig mot et lite nordisk land og en ikkeangrepspakt som utløp på dato før den var signert. Stalin hadde tatt en sjanse: Det var lite som tydet på at Hitler ønsket et sovjetisk angrep på Finland velkommen.

Som Spania-veteran var Norman Iversen en mann bergenskommunistene lyttet til. På nyåret 1940 refset han de frivillige som meldte seg for å kjempe på finnenes side. Iversens uttalelser fikk oppmerksomhet fordi han og Asbjørn Sunde hadde deltatt i de internasjonale brigadene i 1937. Da var det fascismen som skulle bekjempes i Spania, nå var det kommunismen i Finland. I begge tilfeller dreide det seg om alvorlige brudd på folkeretten og internasjonale avtaler. «De frivillige til den kvitfinske armé reiser for å for­svare millionærenes sak», sa Iversen. Å kjempe mot Sovjet var å slåss mot arbeiderne, det var grunnholdningen. Bergens Arbeiderblad slo fast at Iversens like og nazistene begge var «representanter for diktatur og volds­ mentaliteten».

Under borgerkrigen i Spania hadde Arbeiderparti-regjeringen forbudt frivillige å reise til brigadene, men vinteren 1939/40 holdt Nygaardsvold seg i ro. De frivillige på vei til Finland var ikke en ensrettet gruppe, slik DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

115

som Spania-farerne. Og like viktig: De var ikke å regne som en potensiell trussel mot Norge eller partiet. Faktisk hadde Trygve Lie selv vurdert å reise til Finland som frivillig. Han foreslo dette for Einar Gerhardsen, som heller ikke var fremmed for tanken.173 Hvor reelt ønsket om å reise var, er usikkert.

I så fall ville narrespillet om den norske nøytraliteten være brutt en gang for alle. Å kjempe i Finland var for mange en bredt anlagt motstandskamp som favnet folk fra hele det politiske spekteret, både sosialister, konservative, nasjonalsosialister, kommende motstandsfolk og pro-tyske frontkjempere.

Mange var på vei mot sin første kamperfaring i Finland. De mest ytterliggående så fram til å «drepe en kommunist». Vinterkrigen skulle bli en nyttig erfaring for dem som deltok i Tysklands felttog i Sovjet et drøyt år senere. Om man kan snakke om en nordisk «dehumanisering» av russere, så begynte den i Finland. Men å hevde at frivillige Finland-farere dro for å kjempe millionærers kamp, var en grov påstand. De fleste reiste fordi de anså Finlands sak som Norges sak.

I spissen for den finske hæren sto Carl Gustaf Mannerheim, kjent som de hvites hærfører og en «kommunistslakter» av rang under borgerkrigen. Det var knapt tjue år siden tusenvis av «røde» finner mistet livet eller ble henrettet.

Fra finske frivillige i Spania hadde Iversen og andre nordmenn i Thälmannbataljonen hørt de verste historier. Mange hadde rot i virkeligheten. Det var kanskje ikke urimelig å spørre seg hva slags folk som ville kjempe under Mannerheims kommando.

I januar 1940 besøkte Gerhardsen og Martin Tranmæl fronten på Det karelske nes. Her møtte de feltmarskalken i finnenes hovedkvarter. Før avreisen understreket Gerhardsen at man ikke kunne legge skylden på Mannerheim eller noen annen finne for angrepet. De fleste var enige i det. Men for norske kommunister var det vanskelig å glemme at det var nettopp Mannerheim som hadde sluppet tyske generaler inn i den finske forsvarsstaben. Mange mente at det finsk-tyske militærsamarbeidet hadde vært en fordekt forberedelse til en ny østfront.

«Vi var overbevist om at Hitler en dag ville angripe Sovjetunionen og bruke den finske basen for å avansere til Leningrad sammen med de reaksjonære styrkene i Finland», skrev Ernst Wollweber.174 Avstanden til Leningrad var ikke lenger enn at byen kunne nås med artilleri fra finskekysten.

116 – FORFULGT AV STATEN

Spesialoppdrag i nord Det var en David mot Goliat-liknende kamp som utspilte seg i den finske vinterkulda. Russerne angrep med 460 000 soldater mot finnenes 200 000.

I utgangspunktet rått parti. Men Mannerheims soldater kjempet med hjertet og holdt stillingene gjennom bølgene av russiske angrep. De mestret kulda bedre enn de russiske styrkene, som i første omgang besto av umotiverte, utrente og dårlig utstyrte ukrainere. Riktignok mottok den finske hæren våpen fra vest, men den var latterlig underlegen når det gjaldt stridsvogner og fly. Krigsminister Vorosjilov hadde spådd at krigen ville være over på to uker, men ønsketenkningen slo raskt sprekker. I et iskaldt vinterlandskap led russerne store tap uten å bryte gjennom de finske forsvarsverkene. Finnenes kamp ble hele Vestens kamp.

Krigen i Finland revitaliserte den norske overvåkingens oppmerksomhet i Nord-Norge. Man antok at russerne hadde hatt aktive agenter i Sør-Varanger.

Trolig fantes det et nett av norske agitatorer og informanter med oppgave om å påvirke lokalbefolkningen. De som var vervet, skulle sende opplysninger om militære forhold til Sovjet. Med vinterkrigen hadde landsdelen fått ny strategisk betydning. Det var her fienden ville komme.

Like før jul 1939 reiste utrykningssjef Jonas Lie nordover til Kirkenes.

Politimannen med det lyse, svakt grånende håret og gutteaktige ytre hadde følge av tre betjenter. De fire mennene hadde fått et spesialoppdrag av delikat art. I praksis gikk det ut på å overta overvåkingstjenesten i Nord-Norge.

Jurist og sakfører Jonas Lie hadde kommet inn i polititjeneste som fullmektig i Bergen under oppdagelsessjef Andreas Aulie. Lie var en dyktig og ambisiøs politimann som avanserte raskt. I 1931 ble han nestleder for Statspolitiet og representerte ordensmakten under Menstadkonflikten. Som mange nordmenn hadde han et nært forhold til Tyskland, som ikke lot seg svekke av Hitlers maktovertakelse i 1933. Under Tysklands annektering av Sudetenland deltok han i et internasjonalt politikorps som skulle sørge for at Münchenavtalen gikk etter planen. Da Statspolitiet ble oppløst i 1937, fikk Lie stillingen som utrykningssjef i Oslo. Utrykningssjefen som var på vei til Nord-Norge, var dessuten barnebarnet til Jonas Lie, en av de fire store i norsk litteratur. Selv var politimannen en suksessfull krimforfatter under det tyskklingende psevdonymet Max Mauser.

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

117

En del av oppdraget til Lies reisende overvåkingskonsulenter var å finne ut om det var en forbindelse mellom de kommunistiske agitatorene og Sovjetunionen. Oppdragets innhold måtte ikke bli kjent. Utad skulle den erfarne politimannen bare se ut som en forsterkning, underlagt den lokale politimesteren i Kirkenes. Siden Lie var en effektiv politimann, kunne han allerede på nyåret 1940 bekrefte at utrykningspolitiet nå hadde overtatt overvåkingstjenesten, fremmedkontrollen og arbeidet med mistenkelige flyktninger. Han mente at det blant de finske flyktningene skjulte seg en rekke kommunister som kunne utgjøre en trussel.

Generalen for styrkene i Nord-Norge ba raskt om minst ti mann i forsterkning til Lie. Alternativt burde man sette Lie i spissen for en krigspolitiavdeling. At NSBs kapasitet nærmest var okkupert av forsendelse av krigsmateriell til de finske styrkene, økte krigsfølelsen. Forsvaret tok på nytt til orde for at kommunistpartiet burde forbys. Med Lies utvidede overvåking og kommunistkontroll syntes man å være på vei i riktig retning.

Så langt hadde den norske regjeringen ikke forbudt nordmenn å kjempe i Finland, slik den hadde gjort i Spania. De frivillige norske fremmedkrigerne sto i likhet med regjeringen på Finlands side. Men hva om det stilte seg annerledes? Hva om det kom nordmenn for å kjempe på sovjetisk side?

Norman Iversen hadde kritisert de som reiste for å kjempe med Mannerheim, men NKP hadde ikke tatt noe initiativ til å rekruttere til sovjetisk side. I et hemmelig møte 17. februar 1940 hadde justisminister Trygve Lies etterfølger Terje Wold gjort oppmerksom på denne muligheten. Wold redegjorde for situasjonen og forsikret om at det ble drevet kontroll for å sikre at ingen av de frivillige hadde «ureelle hensikter».175 At justisministeren måtte ta sine forholdsregler, var ikke urimelig, og Wold mente det var hans fordømte plikt å «nære mistillit til kommunistene (...) jeg mener det ville vært en pliktforsømmelse av meg om jeg ikke gjorde». Men hvor sammenlignbar var den underbemannede spanske republikkhæren som kjempet for en lovlig valgt regjering, med sovjetiske tropper? Om norske kommunister ville dra for å kjempe på russisk side, var ennå ikke et stort spørsmål.

På det samme møtet 17. februar advarte Arbeiderparti-representanten Ingvald Førre mot å føre opp lister med utgangspunkt i at enhver kommunist var folk som «absolutt står til tjeneste for å gjøre noe vondt mot Norge».

Advarselen kunne like gjerne angått fagbevegelsen og norske bedrifter. Det 118 – FORFULGT AV STATEN

foregikk allerede et samarbeid mellom regjeringen og Norges Industriforbund for å styrke overvåkingen av viktige arbeidsplasser. Et liknende initiativ var reist overfor LO. Det ble åpent uttalt at norske arbeidstakere selv skulle holde øynene åpne for å «yde overvåkingen adskillig hjelp». Justisdepartementet, overvåkingstjenesten, fagforbundene og LO var i ferd med å skape en modell for framtiden.

Koblet med den politiske propagandaen fra landets største aviser, ledende militære og politikere var det ikke overlatt til fantasien hvem som skulle følges av sine overordnede, kolleger eller underordnede. Men innen fagbevegelsen støtte metoden på utfordringer. Justisminister Wold beklaget at det var vanskelig «fordi det dessverre ikke står til å nekte at der innen landsorganisasjonens medlemsstokk fremdeles finnes kommunister176».

Stort klarere kunne det ikke sies.

Da Jonas Lie fikk spesialoppdraget, hadde politimester Welhaven vært urolig for negativ publisitet om Lies fullmakter ble kjent. Justisministeren og statsministeren hadde hatt mindre reservasjoner. Johan Nygaardsvold påpekte i mer generelle vendinger at man ikke måtte gjøre utviklingen til et politisk korstog mot ett spesielt syn. Dette gjaldt blant annet spørsmålet om å innføre en beredskapslov slik Sverige hadde gjort. Men Arbeiderpartiet var splittet i spørsmålet. Den forsvarsvennlige fløyen ønsket i liket med Høyres C.J. Hambro en beredskapslov som liknet den svenske. Man behøvde effektive, preventive sanksjoner mot de som kunne tenkes å motarbeide norske interesser.

Blant Jonas Lies hjelpemidler i Nord-Norge var muligheten for postkontroll. Selv om loven la begrensninger, kunne det ved mistanke fra postfunksjonærene igangsettes kontroll av forsendelsen. En lokal funksjonær kunne, basert på egne vurderinger, gjøre folk til gjenstand for overvåking. Fra årsskiftet 1939/40 ble dette nedfelt som en plikt. Dermed ble korrespondansen fra NKP åpnet, nedskrevet og katalogisert. Også en rekke privatpersoner som var tilknyttet partiet eller sympatisører ble utsatt for det samme. Praksisen ga raskt innsyn i kommunistenes virksomhet, som møter og politiske spørsmål. I Alta ble informasjonen som var skaffet til veie gjennom postkontrollen, grunnlaget for en registrering av samtlige kommunister i området.177

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –

119

Den 12. januar 1940 rapporterte Jonas Lie at han hadde fått bekreftet mistankene om kommunistisk agitasjon. Landets nordligste overvåkingssjef beskrev agitasjonen som «meget energisk» og «unøytral». Men han kunne ikke finne «direkte bevis for landsforrædersk virksomhet» i Øst-Finnmark.178 Noen uker senere, da postkontrollen ble trappet opp i Sør-Varanger, kom det flere bevis for det man kalte «klar kommunistisk aktivitet».179 Det dreide seg om mistenkelige sympatisører, og at møtene deres ble forsøkt hemmeligholdt.

Innsatsen tatt i betraktning kan man kanskje si at Lies resultater var begrenset. Men han hadde oppnådd én viktig ting: Aldri før hadde registreringen av kommunister blitt gjort med en slik tilnærmet «tysk» presisjon. I den belgmørke arktiske vinteren ante ikke Lie at arbeidet skulle bli et nyttig verktøy for både okkupanter og etterkrigsregjeringer.

Del 2:

Krigstid

Nordisk forspill Mens Jonas Lie kartla norske kommunister i Nord-Norge, ble jernbane­ linjene gjennom landsdelen selve livsåren. Her gikk forsyningene med soldater, råvarer og materiell til den finske hæren. På Østbanen i Oslo 5. januar 1940 møtte unge norske menn opp i puljer for å begynne reisen mot russerfronten. Selv om det var grytidlig på morgenen, var Østbanehallens buerom fylt av mennesker som ville gi sin støtte. Med enorme oppakninger på ryggen sto de frivillige i klynger med pårørende og venner rundt seg.

Kjærestepar og ektefolk tok farvel, mødre og fedre ønsket sønnene god reise. Noen gråt, andre lyste av stolthet. De som skulle reise til Finland, ble hyllet som helter og frihetskjempere. Like før toget skulle gå, holdt en av de pårørende en følelsesladd tale. En annen fulgte opp. Så stemte mengden spontant i med «Ja vi elsker».

«Det ble en stor dag i Østbanens historie. De frivillige vil sikkert huske morgenen den 5. januar 1940. De følte nok tydelig den interesse og kjærlighet som fulgte dem på ferden», skrev Aftenposten.180 Det isete togsettet dampet ut i en mørk og kald vintermorgen under den snøkledte Ekebergåsen. Toget var ikke kommet langt før kupeene stinket av sprit. «Ingen skulle tro at vi var på vei mot forfrysninger, invaliditet, død og elendighet oppe i det kalde helvete som var den finske fronten», skrev den norske motstandsmannen Max Manus. Knapt noen av dem som reiste, visste hva krig var.

Heller ikke de frivillige som reiste til Spania i 1936, hadde vært i krig tid­ ligere, men mye skilte dem fra de som forlot Norge i 1940. Finlandsfarerne dro ut med landet og nasjonalsangen i ryggen. Ingen truet med rettsforfølgelse.

Likevel var det mange som gjorde seg sine tanker om hva de ville møte da de gikk til sengs for overnatting i en svensk gymsal. Ville man virkelig dø for Finlands sak? Stemningen i Sverige var annerledes enn i Norge, mange anså krigen å være en del av svenskenes eget forsvar mot Sovjetunionen. Over DEL 2: KRIGSTID –

123

10 000 frivillige stilte i Svenska Frivilligkåren, der også nordmennene ble innrullert. «Svenskene var alle for Finland og ga en imponerende hjelp – ikke minst våpen (...)», skrev Max Manus.181 Av de 725 nordmennene som reiste, kom kun 125 til fronten i Finland.

De færreste fikk delta i militær aktivitet. Men allerede en av de første dagene opplevde de den spente stemningen på finsk jord. Max Manus satt på en kafé sammen med andre nordmenn da det plutselig oppsto bråk i lokalet.

Han så ikke hva som skjedde, men det lød som en opphetet ordveksling.

Plutselig hørte han skrik og skuddsalver. Skuddene utløste kaos, og folk løp fra bordene mens en båre ble brakt inn. Kort tid etter passerte båren på vei ut med en livløs mann mellom blodige tøyfiller. Det viste seg at det finske sikkerhetspolitiet hadde skutt en kommunist på kafeen. Mannen var en «kommunistspion», sa politiet. «(...) Fingeren satt løst på avtrekkeren i slike situasjoner, det var ikke lett å være kommunist i Finland», skrev Manus. Det rådet en skyt-først-og-spør-etterpå-stemning, oppfattet nordmannen. At noen kunne bli skutt til døde, henrettet midt blant andre uten rettssak eller dom, gjorde et sterkt inntrykk på ham.182 Det var kanskje lettere å forstå voldsbruk i et land som befant seg under angrep. Martin Hjelmen og medlemmene i Wollweber-gruppa risikerte den samme behandlingen om de ble tatt. Men for Hjelmen dreide det seg om mer enn det russiske angrepet på Finland. Kampen sto om nazismens utbredelse.

Over tusenvis av jernbeslåtte kilometer fraktet NSB «hemmelige» norske våpen og andre varer til Finland. Sverige leverte eget og tysk krigsmateriell til de finske krigerne. Gjennom uformelle kanaler hadde Hermann Göring gjort det klart at Tyskland ønsket videreforsendelse av våpen til Mannerheim.183 Riksmarskalken visste at den tyske fronten før eller siden skulle utvides østover – fra nord til sør. Krigen i Finland ga nyttig kunnskap om sovjetisk militær strategi og styrke. Det ble sagt at to av tre kuler som ble avfyrt fra finsk side, var tyske.

«Den røde armés autoritet er garantien for Sovjetunionens nasjonale sikkerhet. Hvis vi blir nødt til å kjempe så lenge mot en svak motstander, vil det stimulere antisovjetiske krefter blant imperialistene», raste Stalin. Det var januar 1940, og han hadde samlet finskefrontens ydmykede generaler i Kreml. Krigsminister Vorosjilov hadde anslått at det ville ta i underkant av to uker å knekke den finske motstanden. Soldatene ville bli møtt som 124 – FORFULGT AV STATEN

befriere, hevdet han og satte utrente ukrainske soldater på oppgaven. Nå flyktet den sovjetiske 44. armé for livet ved Suomussalmi. 25 000 stivfrosne soldatlik, 65 stridsvogner, 400 lastebiler, 6000 rifler, 300 maskinpistoler og store mengder ammunisjon lå tilbake i snøen.

Russerne hadde dårlig tid. Etterretningsrapportene tydet på at Frankrike og Storbritannia ville bistå Finland militært. Ifølge den fransk-britiske planen, Operation Avonmouth, skulle vestallierte styrker landsettes i Narvik og sikre kontroll over Ofotbanen og den svenske Malmbanan. Fra en base i Nord-Sverige ville troppene gå videre og støtte finnene ved fronten. Om de møtte norsk eller svensk motstand, skulle man ikke la seg skremme, men kreve fritt leide til Luleå, het det i instruksen. Bistanden til finske tropper hadde preg av å være et skinnmotiv for å ta kontroll over Narvik og de svenske malmgruvene.184 Stalin fryktet en direkte væpnet konflikt.

Om operasjon Avonmouths mer «salgbare» motiv overfor Vesten ble en realitet, sto Russland overfor en farlig utvikling. En utvikling som truet Stalins strategi for å holde Sovjetunionen utenfor kapitalistenes storkrig. Vorosjilov måtte spørre sine generaler om hva det ville koste å knekke finnene raskt.

Svaret var en halv million friske soldater. Krigsministeren ville vise Stalin at han hadde lært.185 Den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten hadde satt en stopper for direkte anslag mot tyske interesser og skipssabotasje. Samtidig var Finland og nord­ områdene i Norge og Sverige blitt storkonfliktenes oppmarsjområde og epi­ senter. Siden verken Norge eller Sverige var i krig med Sovjet, måtte aksjoner foregå på finsk grunn. Ved å ramme malmgruver og transport kunne man stikke kjepper i hjulene for tyske, engelske og franske stormaktsinteresser på én gang. Men hvilke ressurser hadde Ernst Wollweber og Martin Hjelmen tilgjengelig mens maktspillet dro seg til i nord?

Om de gjorde opp regnskap over utviklingen, viste det at gruppa i Danmark og Nederland var sprengt og en rekke medlemmer arrestert. I Finland, Sverige og Norge var derimot organisasjonen intakt. Vinteren 1939–40 var den faktisk i sterk vekst i de nordiske områdene. Flere mann var under opplæring i sprengingsteknikk, bruk av kryptert informasjon og å mestre ski i de kalde nordområdene.

Fra Wollwebers hovedkvarter i Oslo utgikk kommandolinjer til Sverige og Finland. Søstrene Ragnhild og Gudrun Wiik var blant kurérene som sørget DEL 2: KRIGSTID –

125

for å opprettholde kontakten mellom gruppa. Asbjørn Sunde bestyrte den norske delen, med utstrakt reisevirksomhet over kjølen. I Sverige besørget Spania-veteraner som Karl Staf og Karl Einar Risto et fungerende nettverk under ledelse av Gösta Andersson.

Martin Hjelmens organisering tilsa at de enkelte ledd ikke visste mer om det neste enn det strengt tatt behøvde. Bare slik kunne sikkerheten ivaretas.

Opplegget var det samme i Finland. To av Hjelmens nærmeste medarbeidere i nordområdene var havnearbeideren Barly Pettersen og svenske Gustav Söder, en venn fra tiden i ISH. Begge var lojale kommunister som opererte på tvers av grensene. En annen involvert nordmann var Monthey Røse, som hadde fått erfaring med sabotasjeaksjoner bak fascistenes linjer i Spania.

Etter at han kom tilbake fra Moskva, ønsket Wollweber å skape mer aktivitet i den finske gruppa som var isolert av vinterkrigen. Wollweber snakket om å sprenge jernbanelinjer som forsynte den russiske fronten.

Andre fabulerte om å blåse det finske statspolitiets lokaler i lufta. Nå var ikke sprenging av nordiske, landbaserte installasjoner en ny tanke.

Allerede i 1938 hadde Ernst Wollweber og Martin Hjelmen planlagt å sette kraftverket i Porjus ved Luleåelven i Jokkmokk ut av drift. Målet var å kutte strømforsyningen til malmbanen Narvik–Kiruna som forsynte Tyskland med råstoff til våpenindustrien. Men utviklingen i aksjonen hadde i stedet satt svensk etterretning på sporet av Martin Hjelmen. Samtidig som organisasjonen vokste og finske sabotasjeplaner tok form, var nordmannen uvitende om at han var i ferd med å bli identifisert.

Forvirrede sporhunder Gjennom 1939 hadde både norsk og svensk politi arbeidet under høytrykk for å avsløre den kommunistiske sabotasjegruppa. Trådene som med velvillig tysk assistanse ble nøstet opp fra Stockholm og Oslo, pekte samme vei: mot Ernst Wollweber og et nettverk av hjelpere i nordiske land. Men underveis skapte den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten et dilemma for tyskerne.

Skytset måtte inntil videre snus vekk fra Moskva. Hitlers etterretningsapparat hevdet plutselig at det var britiske agenter som sto bak sabotasjene politiet etterforsket som kommunistiske aksjoner.

Da det dårlig skjulte propagandautspillet nådde avisene, kom det overrumplende på de nordiske politietatene. De hadde jobbet tett med Gestapo, 126 – FORFULGT AV STATEN

men aldri blitt forelagt teorien om britene. Neste ut var den franske sikkerhetstjenesten Sûreté, som kom på banen med en ny vinkling og en tilsyne­ latende forståelig årsakssammenheng. Informasjonen som ble delt med norsk politi, ga de kommunistiske sabotørene et nytt motiv. Kommunistene adlød ikkeangrepspakten og var ikke lenger i «krig» med Tyskland. Påstanden ble underbygget av informasjon hentet fra en rekke lands etterforskning og kommunistovervåking. Franskmennene konkluderte med at sabotasjene nå rettet seg mot Frankrike og England og andre kapitalistiske interesser.

Det skulle heller ikke være bare én organisasjon, men tre. Den første ble kalt Potsch-Biesmann og var ledet av tyske immigranter, den andre ble kalt Lambert-Schaap og rettet seg spesielt mot kapitaldemokratiene og nøytrale land etter et vedtak fra Moskva i 1939. Den tredje gruppa ble kalt LenenLenieff, og var enda mer hemmelig enn de andre. Sabotørene her var tysksovjetiske og sto i tett samarbeid med Gestapo. I denne gruppa identifiserte franskmennene Wollweber, som «viser stor aktivitet i Sverige og Danmark, og er sterkt mistenkt for å lede visse terroristgrupper i de skandinaviske land». Den franske undersøkelsen spurte retorisk: «Hvilket folk har i dag interesse av, ettersom det ikke har herredømmet over havet, å sprenge til og med nøytrale fartøy i lufta? Ingen kan være i tvil om svaret.»186 Ut fra opplysninger som tydet på å være hentet fra den franske rapporten, skrev oslopolitiet at russernes hensikt var å forvandle krigen til en generell borgerkrig, rettet mot Frankrike, England og USA. Metoden var streiker og sabotasje mot krigsindustrien, i havner og mot jernbane. Ledelsen befant seg i Moskva, der «Wohlweber» var europasjef. I Oslo holdt gruppa til i Møllergata 24. Dette var adressen der NKP hadde hatt lokaler.

I begynnelsen av 1940 sendte oslopolitiet en fotokopi av den franske undersøkelsen til sine svenske kolleger. Rapporten skapte forundring også i Sverige. Kom informasjonen fra unike kilder i Moskva? Hvordan kunne man med sikkerhet påstå en slik kursendring før det fantes kjente aksjoner mot vestallierte mål? Om man gransket undersøkelsen kritisk, ville man ha funnet ut at den var lappet sammen av elementer fra overvåkingen i Skandinavia, Tyskland, Belgia og Nederland. Presisjonen var lav og rapporten full av feil blant annet i biografiske portretter.187 Et annet spørsmål var om norsk eller svensk politi virkelig ønsket å stille kritiske spørsmål til undersøkelsen. Påstandene ble i stedet til etablerte sannheter som understøttet fiendebildet og dermed legitimerte den politiske DEL 2: KRIGSTID –

127

retningen på overvåkingen. De nordiske landene kunne trygt intensivere jakten på kommunistiske terrorister.

I Norge hadde Kristian Welhaven få holdepunkter når han ville knytte kommunistpartiet og konkrete navn til sabotasjeorganisasjonen. Wollwebers identitet var brakt på det rene, men verken Ragnhild eller Gudrun Wiik ble satt i forbindelse med aksjonene. At tyskerens hovedkvarter lå i Oslo, var ikke kjent. Asbjørn Sunde hadde vært i politiets søkelys siden han returnerte fra Spania, men heller ikke han kunne knyttes til Wollweber eller russiske kontakter.

Sommeren 1939 hadde Sunde tatt kontakt med Norman Iversen. Da de traff hverandre, mintes de Folkefront-tiden og snakket ganske sikkert om overlevende og falne venner. Men framfor alt diskuterte de politikk. Sunde sa at «det nå var kommet så vidt i Europa at det hvilken som helst dag kunne bryte ut krig, og at Norge ville bli dratt med i kampen. Denne kampen skulle tas opp mot den som måtte trenge inn i Norge, uansett hvilken stat det dreide seg om». Så rettet han et direkte spørsmål til Norman Iversen: Ville han være villig til å delta i kampen om den kom hit? «Det var selvsagt at jeg svarte ja», sa Iversen senere.188 Etter hjemkomsten fra Spania hadde Norman Iversen stått utenfor det partipolitiske arbeidet. Til tross for deltakelse i avisdebatter og kronikkene i Arbeidet var ikke Iversen lenger en profilert partikommunist. Men han hadde våpentrening, skarp kamperfaring og var villig til kjempe for saken. I Asbjørn Sundes øyne passet Norman Iversen perfekt til å lede en vestlandsk sabotasjegruppe.

Det norske Vestlandet var for øyeblikket lenger unna kamphandlingene enn det nøytrale Sverige. Det var også en viss forskjell i det norske og svenske forholdet til Tyskland. I Sverige anså mange Hitler som Europas garantist mot kommunismen. Synet var spesielt rådende blant forretningsfolk og industriherrer som hentet penger fra det tyske økonomiske mirakelet og rustningsindustrien. Enda sterkere sto den pro-tyske og antikommunistiske holdningen innen svensk militærvesen. Mange offiserer hadde vært engasjert på den «hvite» siden mot kommunistene under den finske borgerkrigen i 1918. En antifascistisk sabotasjegruppe i kamp mot tyske interesser var derfor også et viktig svensk anliggende.

Og det var svenskene som pustet Martin Hjelmen i nakken. Etter­ forskningen av sabotasjeaksjonene mot tyske fartøy hadde kommet 128 – FORFULGT AV STATEN

lenger enn i Norge, men heller ikke det svenske politiet hadde mange navn på blokka. Blant norske sjøfolk innen den internasjonale sjømanns­ organisasjonen ISH hadde tysk politi fokusert på Arthur Samsing.

Sjømannen hadde mistenkelige opphold både i Tyskland og Sovjetunionen, men verken svenske eller norske myndigheter hadde funnet noe som knyttet ham til skips­sabotasjene. Derimot var Samsings etterfølger som leder i Sjømannsklubben i Oslo interessant. Martin Hjelmen befant seg derfor høyt oppe på interesselisten da norsk politi informerte politikonferansen i Stockholm om norske kommunister våren 1938.

Under forberedelsene til sabotasjeaksjonen mot Porjus-kraftverket hadde Wollweber og Hjelmen endret strategi. Den opprinnelige planen gikk ut på å legge ut flytebomber som skulle drive med strømmen inn i kraftverks­ turbinene for å eksplodere. Men metoden var krevende på grunn av uforutsigbare vannstrømmer og ulike dybdeforhold. Å sprenge tyske og polske skip som lastet malm i havna, syntes mer treffsikkert.

Til å kartlegge havnebassenget og plassere ut bomber hadde Martin Hjelmen rekruttert Gustav Anton Ceder, en lojal tillitsmann i den kommu­ nistiske sjømannscellen i Luleå.189 I første omgang fikk Hjelmens venn Gustav Söder ansvaret for å lære opp Ceder i konstruksjon og utplassering av sprengladninger på skip. Men Ceder virket ikke å forstå at han skulle utføre sprenging i fredstid. Først da Söder kom tilbake etter to måneder, gikk det opp for ham. Ordren var klar nok: Han skulle plassere sprengladningen om bord i et av de tyske eller polske malmskipene som lå i havnen.190 Ceder var negativ til oppdraget, men bekreftet at han ville gå videre med aksjonen. I februar 1939 sviktet nervene. Da han skulle utplassere sprengstoffet, møtte Gustav Ceder i stedet opp på politistasjonen i Luleå.

Han fortalte en forbløffet konstabel at han var sabotør i en internasjonal organisasjon som skulle sprenge skip, kraftverk og havner. Han var vervet av en nordmann under dekknavnet «Nilsen» for å kjempe mot «krig og fascisme». Det forelå planer mot alle havnebyer i Skandinavia. Hovedkvarteret lå i Oslo, fortsatte han. I utgangspunktet virket Ceders historie for utrolig til å være sann. Først da han viste politiet en veske med et livbelte fylt med dynamitt og en rekke tennladninger, ble han trodd.

Gustav Ceder kjente verken Martin Hjelmen eller Barly Pettersen under annet enn dekknavn, men da svenskene kontaktet norsk politi med DEL 2: KRIGSTID –

129

beskrivelser og falske identiteter, kom man på sporet. En undersøkelse viste at dekknavnene kunne knyttes til adresser i Oslo og Narvik. Blant annet var en «Oswald Jensen» registrert i Brinkens gate 2B i Oslo, der Hjelmen trolig hadde vært leietaker av en hybel. Politiet kunne dermed konstruere reiser, opphold og dekknavn. Ved passkontoret fant de et av Hjelmens dekknavn knyttet til enda en adresse i Ljabruveien i Oslo. Nærmere undersøkelser viste at politiarkivet gjennom flere år hadde samlet informasjon om Hjelmen.

Fra Oslo sendte Kristian Welhaven svensk sikkerhetspoliti fotografier av Hjelmen og Pettersen slik at de kunne indentifiseres. Sto man foran et gjennombrudd? Det svenske sikkerhetspolitets Martin Lundqvist syntes i hvert fall at de nye opplysningene måtte formidles til Gestapo i Berlin. Han lot også tyskerne få del i Gustav Ceders forklaring. Her kunne de lese både dekknavn og Welhavens oppdaterte beskrivelser av personene Ceder hadde møtt. Lundqvist lovet å forsyne Gestapo med mer informasjon.

Siden det nærmet seg sikker identifikasjon av i det minste én av sabotør­ ene, anmodet svensk politi Norge om å innføre utvidet telefon- og telegraf­ kontroll på mistenkte nordmenn. Kristian Welhaven framla saken for justis­ minister Terje Wold, som utstedte de nødvendige fullmaktene. I et rundskriv til politimesterne ga Welhaven beskjed om at overvåkingstjenesten nå kunne begjære å få avlytte personers telefonsamtaler og se telegrafkorrespondanse.191 I mai 1939 hadde Kristian Welhaven sendt Lundqvist en oppdatert oppfølging av etterforskningen. Han vedla kartleggingen av virksomheten i Sjømannsklubben i Oslo fra første halvdel av 30-tallet som et PM. Der beskrev han klubben som en av «kommunistpartiets støtteorganer i Oslo» og fastslo at Martin Hjelmen var blant de ledende skikkelsene. Kommunistsabotørenes ansikter trådte gradvis ut av mørket. En rekke tilfeldigheter var i ferd med å lede dem mot katastrofen.

Tett oppunder jul i 1939 forslo den svenske sosialminister Gustav Möller husundersøkelser hos kommunister over hele Sverige.192 Bakgrunnen var krigen i Finland og forestillingen om et forestående kommunistkupp i Norrbotten i tilfelle Sovjet truet grensen. Opinionen krevde aksjon, mente Möller og statssekretær Tage Erlander. Samlingsregjeringen, som besto av alle partier unntatt kommunistene, gikk god for at man ville finne bevis for samfunnsfiendtlig aktivitet. Möllers aksjon var åpenbart politisk motivert og møtte først motstand i politiet. Grunnen var ikke at man stilte seg 130 – FORFULGT AV STATEN

tvilende til motivet. Derimot fryktet man at dette ville forstyrre sabotasje­ etterforskningen.

Aksjonen fikk likevel godkjenning 22. desember, men i midten av januar 1940 hadde lite skjedd. Möller gjentok at opinionen krevde handling, og 16. januar ble det avholdt et møte for å få fart på sakene. Til stede var statssekretær Erlander, hærsjef Thörnell og sikkerhetssjef Hallgren.

Sistnevnte var kritisk og mente at planene om aksjonen allerede hadde sivet ut, slik at eventuelle bevis ville være fjernet. Aksjonen ville ikke bli annet enn skuebrød. Men Erlander insisterte på gjennomføring. Politikerne måtte vise handlekraft overfor kommunistene. Og det var én bivirkning som ikke kunne undervurderes: Aksjonen sendte et riktig og viktig signal til Berlin.

Presis klokka 07.00 den 10. februar 1940 gikk startskuddet for en av tidenes største svenske politiaksjoner. 45 kommunistiske partikontorer ble omringet, og 1009 kommunister ble utsatt for husundersøkelser. Også andre partilokaler og avisredaksjoner ble utsatt for razziaen. Men aksjonen var resultatløs. Selv ikke politiets påstand om at Sovjetunionen før valget i 1934 hadde stukket penger direkte inn i det svenske kommunistpartiets kasse, lot seg underbygge. Man fant kun at et mindre bidrag fra den finske kommunisten Otto Kusiinen var blitt smuglet inn i et belte til sjømannscellen i Stockholm.

Dermed syntes operasjonen å ha endt i fiaskoen sikkerhetssjef Hallgren advarte mot. Men med ett unntak: Hos møbeltapetserer Theodor William Johnsen i Ängby utenfor Stockholm ble en kvinne og en mann anholdt.

Kvinnen viste seg å være svigerinne av husverten, mannen var en nordmann som utga seg for å være Fridtjof Johannesen fra Oslo. Undersøkelser avslørte at Johannesen hadde ytterligere to identiteter utstedt på reisekort med navnene Karl Johan Johannesen og Oswald Jensen. De åpenbart falske papirene var nok til å arrestere ham. Mens samtlige anholdte etter razziaen ble løslatt, beholdt politiet Johannesen i forvaring. Nordmannen var lite villig til å forklare seg, men fortalte at han hadde reist med bil fra Oslo til Charlottenberg og derfra tatt toget til Stockholm. Formålet var å besøke en kvinnelig venn og søke arbeid. Han hadde bodd to uker hos kvinnen før han kom til Ängby, der han ble arrestert i razziaen.

Det var i Oswald Jensens reisekort at svensk politi fant sitt eneste holdepunkt. Adressen til innehaveren var Brinkens gate 2B i Oslo, den samme adressen avhopper Gustav Ceder hadde koblet til Wollweber-gruppa DEL 2: KRIGSTID –

131

under avhør. Den snaut ett år gamle Ceder-saken tydet på at man hadde arrestert en av sabotørenes ledere. Etter tre dager i tøffe avhør bekreftet arrestanten sitt virkelige navn: Martin Rasmussen Hjelmen. Noe annet enn navnet ville han ikke bekrefte.193 Med Hjelmen i svensk forvaring fulgte Welhaven opp og sendte svensk politi mer detaljert informasjon. Lundqvist kunne nå fordype seg i Hjelmens alder, familiehistorikk, yrke, dekknavn og tidligere bosted. Også Barly Pettersen under dekknavnet «Frans» ble identifisert. Norsk politi var i ferd med å bidra avgjørende til at Sverige fikk ringet inn to nordmenn for Gestapo.

Arrestasjonen av Martin Hjelmen måtte nødvendigvis føre til om­ rokeringer for Wollweber. Hjelmens rolle kunne ikke uten videre erstattes, men det fantes flere som kunne videreføre arbeidet. Arvtakeren Asbjørn Sunde måtte sette seg inn i hvem som utførte hva blant de svenske medlemmene. Den faste kontakten mellom Wollweber og Sverige skulle opprettholdes via chiffer. For det var fortsatt det nøytrale Sverige som lå nærmest krigsskue­ plassen i Finland. Det var her livsåren til Tysklands opprustning og forsyningene til Mannerheims finske armé måtte kuttes. Det var her vestmaktene og Sovjetunionen kunne møtes i væpnet kamp. NordSverige lå an til å bli krigens første skandinaviske kokepunkt.

Fem på tolv Den 17. februar 1940 kunne krigsminister Vorosjilov endelig bringe Stalin gode nyheter fra den finske fronten: Sovjetiske tropper hadde brutt gjennom de finske linjene ved Summa. Tilførselen av nye soldater var i ferd med å knuse den finske hæren. Finnenes ammunisjonslagre var på det nærmeste oppbrukt. Skulle Mannerheim motta alliert hjelp, begynte det å haste. Men de franske og britiske hjelpestyrkene som hadde fått transitt gjennom Norge, ble avvist av svenskene. Beslutningen var trolig påvirket av at Hitler truet med tysk invasjon dersom Sverige tillot de allierte å etablere seg i regionen.

Utfallet av vinterkrigen virket gitt. Om Hitler håpet på ytterligere seigpining av de sovjetiske styrkene, innså han at nærmere fire måneders krig var det man kunne presse ut av den finske styrken. Tyskland anbefalte finnene å forhandle om en fredsslutning. Den 12. mars 1940 signerte Finland fredsavtalen i Moskva, som betød at den finske delen av Karelen 132 – FORFULGT AV STATEN

ble russisk. Her lå store finske industriområder og Finlands nest største by, Vyborg. Å oppnå avtalen som innfridde Stalins opprinnelige krav, hadde kostet russerne over 270 000 mann. Finnene hadde mistet under 27 000.

Fredsslutningen i Finland overrumplet de vestallierte, og operasjonene som skulle gi England og Frankrike et militært fotfeste i de nøytrale nordområdene, manglet plutselig alibi. En større og mer helthetlig plan måtte presse seg fram. Den 19. mars 1940 uttalte Neville Chamberlain at Norge og Sverige nærmet seg krigen. Landenes nøytralitet var dømt til å tape for den strategiske posisjoneringen mellom Tyskland og Storbritannia.

At vinterkrigen var slutt, betød at finnene også søkte nye allianser. «Vi var overbevist om at Hitler ville angripe Sovjetunionen og deretter bruke den finske basen for å angripe Leningrad med de reaksjonære styrkene i Finland», skrev Ernst Wollweber. Det hele kokte ned til et spørsmål om hvem som ville ta det første initiativet og sikre seg kontroll. Nordområdene satte premisset for både militære vurderinger, etterretningsarbeid og sabotasjeplanlegging.

Ved månedsskiftet mars/april kom den svenske Wollweber-veteranen Karl Einar Risto til Oslo. Risto hadde fått instruksjon om å ta trikken til endestasjonen på Sinsen straks han gikk av toget på Østbanen. Den tidligere Spania-krigeren betraktet trolig omgivelsene nøye før han fulgte instruksen og gikk på en av de lyseblå trikkene som fulgte skinnegangen mot Oslos østkant. Risto måtte ta høyde for at norsk eller kanskje også tysk politi fulgte med. Da han gikk av trikken, ventet en kvinne et lite stykke unna. Det var Gudrun Wiik. Hun ledet Risto videre til en leilighet i et område der fire–fem etasjer høye boligblokker reiste seg på gamle gårdsjorder. Hun forlot ham straks han var innenfor.

Neste dag sto Wollweber på døra sammen med Gudrun. Hun overlot Risto til svogeren og samtaler på tomannshånd. Noenlunde samme rituale gjentok seg da Karl Staf, en annen av de svenske Spania-kjemperne, kom til Oslo 2. april. Etter å ha blitt plukket opp på stasjonen ble han innkvartert i blokkleiligheten til en arbeiderfamilie.194 Verken Risto eller Staf fikk tildelt oppdrag av Wollweber i Oslo, møtenes hensikt var å få bekreftet at organisasjonen var livskraftig uten Hjelmen. I Ristos tilfelle hadde Wollweber vært mest opptatt av politiske diskusjoner og en gjennomgang av krigen. Med Staf var han nysgjerrig på svenskens erfaring fra Spania, hans tidligere liv og bekjentskapskretsen i Stockholm.

DEL 2: KRIGSTID –

133

Men samtalen kom raskt inn på politikk. Wollweber ville vite om Staf var villig til å risikere livet i kampen mot fascismen, noe Staf bekreftet. Wollweber forklarte at organisasjonen ikke ønsket å benytte vold eller terrormetoder, men sto det om å redde tusen liv, kunne det forsvares å ta ett. «Glem ikke at du er arbeider!195» avsluttet Wollweber da Staf forlot leiligheten i Oslo.

Møtene viste at Wollweber forholdt seg til Sudoplatovs ord fra Borodino og ikke lot krigsalliansene påvirke hvem som var den virkelige fienden.

Ved å understreke organisasjonens posisjon som europeiske arbeideres egen kampgruppe tilførte Wollweber et motiv for kampen. Det strakk seg lenger enn kommunismen og sovjetiske interesser. Sabotasje var blitt arbeiderklassens våpen mot fascismen.

Samtidig som Wollweber oppnådde Stafs troskap i Oslo, ringte Aftenpostens Berlin-korrespondent til redaksjonen og meddelte: «Det er ingen hemmelighet at tyskerne skal landsette en troppestyrke på 15.000 mann på sørkysten av Norge.» En ny advarsel til Utenriksdepartementet kom fra Berlin-legasjonen 7. april 1940. Den fortalte at den tyske flåten hadde gått ut «fra Stettin med vestlig kurs natt til 5. april. Det opplyses videre at bestemmelsessted skulle nås 11. april, stedet ukjent». «Jeg la vel ikke mere vekt på den beskjeden enn på den som kom i januar-februar», sa utenriksminister Halvdan Koht.196 Grytidlig på morgenen 8. april møtte den britiske ambassadøren opp i Utenriksdepartementets kontorer på Victoria Terrasse. Sir Cecil Dormer overleverte en note som opplyste at vestmaktene hadde minelagt norsk territorialfarvann for å stanse den tyske flåten som var på vei nordover.

Ved lunsjtider meldte Danmark at store tyske troppestyrker passerte dansk farvann. Hvor var årvåkenheten man utviste da Sovjet angrep Finland? Da hadde frykten for russisk marsj vestover stått høyt på dagsordenen. Tropper ble flyttet til nord, og etterretningen under Jonas Lies ledelse hadde jobbet hardt for å avdekke norske kommunistiske agitatorer og russiske spioner. Det raknende verdensbildet syntes å ha medført politisk lammelse. Advarslene haglet inn fra utenrikstjenesten og britiske myndigheter til regjeringen uten at det gjorde inntrykk på verken utenriksminister Koht eller statsminister Nygaardsvold.

I nedtellingen mot det som kunne være Norges siste timer som selvstendig nasjon, måtte politimester Kristian Welhaven ha gjort seg noen refleksjoner om prioriteringen innen overvåkingen. I den senere, offisielle versjonen 134 – FORFULGT AV STATEN

het det at etterretningen hadde dreid fra kommunistene til tyske interesser og NS-folk. «Tyskerne ble så aktive at vi hadde ikke mannskap til å følge Wollweber, engang, da det ble kjent at han oppholdt seg her i landet», skrev Kaleb Nytrøen.197 Hvor mye hold det var i Nytrøens etterpåkloke rede­gjørelse, er usikkert. For eksempel hadde Jonas Lies arbeid i nord hovedsakelig ett formål: å få kontroll på norske kommunister og sovjetiske agenter. Lies egne politiske preferanser tilsa at han i liten grad ville søke etter tysk spionasje.

Politimester Welhaven var verken noen tilhenger av Jonas Lie eller oppdraget i Nord-Norge. Ved å be politimesterne sende inn lister over nazister som kunne være en trussel mot Norge i tilfelle tysk aggresjon, mente Welhaven selv å ha tatt nødvendig grep. I samme omgang hadde han bedt om lister i tilfelle av en konflikt med de vestallierte. Uten at han visste hvem som sto på listen over britiske trusler, avslørte tiltakene at politimesteren så flere mulige utfall.

Men hvor aktiv hadde egentlig overvåkingen av nazistene vært? Innen militæret, politiet og embetsverket var det mange med sterke sympatier for Hitlers aksjon mot kommunister og uønskede folkeslag. Welhaven selv og statsadvokat Andreas Aulie hadde uttrykt beundring for Tysklands evne til å rydde opp i «proletarenes forbrytervelde» og «sigøyneruvesenet».

Tross kjente møter med Hitler i Berlin og pro-tysk aktivitet vinteren 1939 til 1940 var major Vidkun Quisling fortsatt mobiliseringsdisponert til å tjenestegjøre ved Forsvarets Overkommando.198 At det fantes en «time for time»-overvåking av NS-lederen, som overvåkingstjenesten senere hevdet, virket usannsynlig. I så fall overså man alle varsellampene som lyste samtidig. Klokka var blitt fem på tolv uten at politiet maktet å komme seg ut av en fastlåst tankegang. Holdningen hadde heller ikke avslørt Wollwebers organisasjon i Norge. Selv om politiet direkte eller indirekte forsynte Gestapo med informasjon om egne borgere som kjempet mot fascismen, var resultatet magert – utover Martin Hjelmens tilfeldige arrestasjon i Sverige.

Angrep På Vestre Aker i Oslo våknet Viggo og Kirsten Hansteen av motordrønnet fra tyske fly som kom lavt inn over byen. Viggo forsto raskt alvoret i radionyhetene som fortalte om det tyske angrepet. Han visste hva en invasjon DEL 2: KRIGSTID –

135

kunne bety for ham og familien. De tre barna burde føres i sikkerhet, vekk fra Oslo. Men først gjaldt det å fjerne alt som ikke måtte havne i nazistenes hender.

Han gikk over til naboen, der han hadde fått lov å oppbevare sitt hjemmearkiv. I kassene og mappene fantes blant annet den spanske legasjonens papirer som Hansteen overtok da Folkefronten ga tapt for Franco. Han ville brenne alt invasjonshæren kunne ha interesse av. Om tyskerne eller et nazivennlig norsk politi la beslag på materialet, kunne det true livet til en rekke mennesker, spesielt de Spania-frivillige kommunistene.

Snart røyk det fra pipa i Bernhard Herres vei, der Viggo og Kirsten Hansteen fôret flammene med papirer. Sporene etter flere års norsk og internasjonal kamp mot fascismen forsvant, deriblant dokumenter om Schrøder Evensens aksjon mot Hitler-trusselen og Folkefrontens bønn om den norske hjelpen som aldri kom.

Viggo Hansteen hadde ut fra egen erfaring liten tro på at norsk politi ikke ville bli en aktiv medløper til en tysk okkupasjonsmakt. Men foreløpig var situasjonen uklar. Han satte seg i bilen og reiste til jobben som LO-advokat i Folkets Hus på Youngstorget. Ved 8-tiden var han på plass, omtrent samtidig med LO-formann Konrad Nordahl. Nordahl hadde samlet administrasjonen inne på sitt eget kontor. Han forklarte at tyskerne truet med å bombe Oslo om ikke byen kapitulerte. LO ønsket snarest å evakuere sine medarbeidere til Jern- og metallarbeidernes feriehjem Viubraaten ved Bjørgeseter på Hadeland.199 Hansteen og Nordahl ville vente noen timer før de selv evakuerte. Først måtte de sørge for at alle papirer tyskerne kunne ha nytte av, ble destruert.

Fagforbundenes internasjonale og skandinaviske kontaktnett måtte ikke falle i tyskernes hender. Å beskytte forbindelsene var et første skritt i motstanden mot okkupantene. Da flyalarmen gikk ved 12-tiden, fikk Viggo Hansteen permisjon for å evakuere familien. De kjørte til gården Gunstad i Gudbrandsdalen, der Kirsten og barna skulle oppholde seg. Viggo planla å slutte seg til LO-administrasjonen på Viubraaten.

I Oslo hadde det tyske angrepet skapt en rekke praktiske utfordringer for embetsverk og politikere. Kristian Welhavens politikorps virket i likhet med resten av landet uforberedt på hendelsene. Riktignok hadde Welhaven i løpet av ettermiddagen 8. april satt politi og luftvern i beredskap. Han hadde brukt kvelden på et møte i straffelovskomiteen og var ikke hjemme 136 – FORFULGT AV STATEN

før ved 23-tiden på kvelden. Her hadde kona Margit «dameklubb», og han «jaget» damene hjem før han «satt seg til å vente» på utviklingen.200 Rundt ti minutter før midnatt fikk han melding om at tyske krigsskip hadde passert Færder. Welhaven ringte utenriksministeren, men han var ikke hjemme.

Så kom det meldinger om skuddveksling ved Bolærne. Situasjonen kunne vanskelig misforstås.

I morgengryet skjøt Oscarsborg festning den tyske krysseren «Blücher» i senk. 830 tyske soldater var i ferd med å drukne i det iskalde vannet mellom brennende oljeflak litt syd for fjellet der Martin Hjelmen hadde malt budskapet «Ned med morderne!». Kanskje fikk de et glimt av den arresterte kommunistens hilsen før de dukket under. Krigen var kommet til Norge.

Senkningen av «Blücher» hadde skapt et militært tomrom i hovedstaden, en gyllen mulighet for regjeringen og kongehuset til å komme seg vekk. Et spesialtog ble rekvirert til Hamar, og ved daggry var regjering, kongefamilie og deler av statsadministrasjonen på vei ut av hovedstaden. Men det forelå ingen krigserklæring. Regjeringen forlot dermed Oslo til en uavklart okkupasjonstilstand.

Tidlig på morgenen hadde den fattet vedtak om «delvis mobilisering» ved å kalle inn fire av fem feltbrigader i Sør-Norge. Generalstabssjefen hadde anbefalt alminnelig mobilisering med påkrevd frammøte, men regjeringen og forsvarsministeren hadde trumfet gjennom egen vilje. Da NRK fikk et kort intervju med den flyktende utenriksminister Koht på Østbanen, sa han at det var «alminnelig mobilisering». Uttalelsen hadde ikke hold i virkeligheten.

Også generalstaben og kommanderende general hadde forlatt byen.

Tilbake sto en pensjonert oberst Schnitler med det militære ansvaret og beskjed om å gjøre så godt han kunne. I løpet av natten hadde Kristian Welhaven oppsøkt luftvernkommandosentralen på Arne Garborgs plass.

Justisminister Terje Wold hadde vært innom minst to ganger og ved 6–7-tiden meddelte han Welhaven om at politimesteren under enhver omstendighet måtte bli på sin plass og «ta i mot de tyske tropper og ivareta befolkningens interesse på beste måte».201 Men hva innebar oppdraget? Og skulle tyskerne anses som en fiende eller en påtrengende, men vennligsinnet hjelper?

Kristian Welhaven hadde få uker før det tyske angrepet søkt midler til å delta på møter i Tyskland i forbindelse med det europeiske politisamarbeidet. Han DEL 2: KRIGSTID –

137

kjente politimenn i det tyske Gestapo. Kunne han få vite mer gjennom sine relasjoner?202 I de kaotiske dagene etter 9. april er det ikke mulig å vite om oslopolitiet hadde kontakt med sine tyske kolleger om situasjonen de var satt til å håndtere. Welhaven forsøkte å gi ansvaret videre til fylkesmannen i Oslo, men uten hell. Han måtte dermed selv sørge for å utføre justisministerens ordre, slik han tolket den.

I mellomtiden hadde Fornebu blitt overtatt av tyskerne. Da invasjons­ troppene kom marsjerende fra Lysaker oppover Drammensveien, møtte de ridende politi ved Olav Kyrres plass. I motsetning til volden politiet hadde utøvd mot demonstrasjonen på samme sted sju år tidligere, var mottakelsen langt mer vennlig. Welhaven beordret sine tjenestemenn til å ledsage de marsjerende tyskerne gjennom gatene til Akershus festning. Nordmenn som sto på fortauet, trodde knapt det de så. «En Guds lykke at det ikke ble skutt der ute (...)», sa Welhaven.203 Å bli eskortert av politiet til overtakelse av hovedstadens militære anlegg var kanskje i overkant av hva den tyske overkommandoen hadde forventet. Kristian Welhavens politikorps utførte oppgaven til punkt og prikke. Ved middagstider 9. april rykket Vidkun Quisling inn på sin gamle arbeidsplass i Forsvarsdepartementet og samlet en gruppe fra NS, blant dem politisjef Jonas Lie. Klokka 19.32 gikk Quisling på lufta i rikskringkastingen og fortalte at han og Nasjonal Samling overtok regjeringsmakten. Nyheten kom like overraskende på Berlin som på det norske folk.

I praksis hadde regjeringen sluppet den norske hovedstaden med hele sitt administrative apparat i hendene på Welhaven før den flyktet. Det fantes ingen manual for hva man foretok seg i det øyeblikket man ble hærtatt.

Politimesteren ble nødt til å improvisere. Han innstilte umiddelbart oppdagelsesenhetens offisielle virksomhet. Men hva skulle gjøres med overvåkingsmaterialet? I april 1940 satt politiet med en liste på cirka 15 000 nordmenn under observasjon. Flesteparten av disse var kommunister eller kommunistiske sympatisører.

Kanskje opplevde politimesteren korte glimt av selvransakelse da tyske styrker sto på norsk jord. Forsto han at okkupantene kom til å jage de samme menneskene han selv hadde jaget i en årrekke? For Welhaven, politikerne, mediene og embetsverket burde okkupasjonen vært et pinlig bevis på sju år med fastlåst søkelys på feil fiende. Den kom ikke rullende inn fra øst.

138 – FORFULGT AV STATEN

Den kom fra mannen kommunistene hadde advart mot siden den blodige demonstrasjonen i mars 1933. Noen selvransaking var Welhaven neppe motivert for, men kunne han leve med at kartotekene havnet i okkupantenes hender?

«Dette arkivet ble om morgenen den 9. april evakuert og senere ødelagt for at det ikke skulle falle i tyskernes hender», skrev Welhaven.204 Instruksen var at overvåkingsmateriale skulle brennes, men i første omgang ble det fraktet ut av byen, til Rena i Østerdalen. I Bergen hadde politimannen Dankert Thuland ved overvåkingsavdelingen tatt initiativet til å gjemme bort en del dokumenter. Disse ble fraktet til et hemmelig sted.205 Om ikke instruksen ble fulgt til punkt og prikke, agerte overvåkingspolitiet inntil videre i henhold til hva man måtte kalle nasjonale interesser. I kaoset den 9. april var det vanskelig å vite hva som skulle oppstå fra asken når bålet hadde brent ut.

For den femti år gamle tyske karrierediplomaten Curt Bräuer hadde det siste døgnet i Oslo vært hektisk. Da Hitlers sendemann til Norge natt til 9. april overbrakte Halvdan Koht det tyske ultimatumet om overgivelse, visste han ikke at «Blücher»s forlis skulle ta brodden av kravet. Bräuer måtte erkjenne at mye hadde gått galt under angrepet, til tross for at overtakelsen av den norske hovedstaden foregikk fredeligere enn noen kunne håpet på.

I løpet av det første dramatiske okkupasjonsdøgnet møttes Bräuer og Welhaven. Begge må ha vært utmattede etter dramatikken, og trolig diskuterte de den praktiske siden av tyskernes tilstedeværelse. For Bräuer var det viktig å sikre seg en samarbeidende ordensmakt, ingen ønsket blod i Oslos gater.

For Welhaven var det avgjørende å få vite hvordan han skulle forholde seg til okkupantene. Under samtalen kom de naturlig nok inn på Vidkun Quisling.

Kanskje ville Welhaven forsøke å markere avstand til norske «overløpere» for å skape et skille mellom NS-folk og embetsmenn satt til å samarbeide av den norske regjeringen. Welhaven kalte den nye statsministeren like ut for «landsforræder».206 Da Welhaven ble bedt om å stille på statsministerens kontor for konferanse, unnlot han å møte.207 Resultatet var at NS-lederen ringte opp politimesteren for en oppstrammende samtale, der tonen ifølge Welhaven utviklet seg i en «barsk» retning.208 Kort tid etter mottok Welhaven beskjed om at han inntil videre ble permittert fra stillingen som politimester.

DEL 2: KRIGSTID –

139

Welhaven satt i møte med sjefen for det tyske Geheime Feldpolizei, korvettkaptein Meissener, i Oslo da han mottok permisjonsordren. I stedet for å se «sparkingen» som en mulighet til å komme seg ut av et diskutabelt samarbeid med tyskerne, ble Welhaven svært opprørt. Han viste brevet til Meissener. Tyskeren tok straks saken til Bräuer, som «anmodet om at politimester Welhaven ikke måtte ta noen hensyn til skrivelsen». Det hele måtte bero på en misforståelse, insisterte Bräuer. Forsikringen virket.

Welhaven svarte at han «aktet å fortsette som om ingenting var hendt». For å sikre sin norske politimester sørget Bräuer for at Welhaven samme kveld fikk tildelt en tysk «livvaktstyrke» på fire mann underlagt sin kommando.

I likhet med de fleste andre politiske partier i Norge kom den tyske invasjonen overrumplende på NKP. På invasjonsdagen besluttet partiet å ikke utgi Arbeideren. Da avisen to dager senere publiserte et opprop, viste det hvor sterkt den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten preget kommunistene.

Arbeideren hevdet at britene bar skylden for at krigen var kommet til Norden. Når man i ettertid kjenner de tyske beveggrunnene for angrepet på Norge, var beskyldningen ikke nødvendigvis absurd, men lød skjærende umusikalsk. Det var tyske soldater som hadde hærtatt Norge, ikke britiske.

De norske kommunistene var ingen ensartet gruppe som stilte seg bak partilinjen slik den ble presentert i oppropet. Nazismen hadde vært og skulle forbli hovedfienden. Å fastslå at det norske folk ønsket å leve uten krig på norsk jord, var i tråd med de fleste andre politiske partier i dagene etter 9. april. Kommunistenes organ vektla at man måtte stå sammen, spesielt i fagforeningene. Man måtte kjempe for sine rettigheter. Innholdet her var i ordlyd og mening likt et opprop i Arbeiderbladet.209 Et vesentlig skille i aprildagene mellom kommunistene og resten av det politiske Norge var den lydige lojaliteten til det sovjetiske synspunktet.

Arbeideren gjenga deler av en artikkel fra den sovjetiske avisen Izvestija, der den tyske invasjonen ble ansett som et trekk mot britiske planer.

Utenriksminister Molotov hadde verken støttet eller tatt avstand fra den tyske invasjonen. Overfor den tyske Moskva-ambassaden hadde Molotov krevd «øyeblikkelig fred» – i det minste måtte Tyskland respektere den svenske nøytraliteten.

Da Molotov aksepterte – og til og med lykkønsket en tysk norges­ ekspedisjon, var det trolig den britiske aktiviteten i nordområdene han siktet 140 – FORFULGT AV STATEN

til. Men det var et tveegget sverd, tyske tropper i nord ville raskt utgjøre en potensiell trussel. Pavel Sudoplatovs samtale med Wollweber i Borodino hadde hintet om Kremls indre oppfatning. Men hvorfor skulle Sovjetunionen løfte en finger for Norge? Sett fra Moskva hadde den forsvarsløse naboen vært en tumleplass for både britiske og tyske interesser.

Panikk Ernst Wollwebers gruppe av kommunistiske sabotører hadde ingen direkte bånd til det norske kommunistpartiet. Trolig var det kun Ottar Lie og partiets politiske sekretær, Emil Løvlien, som kjente til organisasjonens virksomhet. Just Lippes kontakt med Spania-miljøet kan ha gitt ham en viss innsikt. I Wollwebers øyne var ikke Sovjetunionen imot aksjoner, han anså at NKP mistolket Sovjetunionens interesser gjennom en passiv fredslinje i Norge. Russerne ville neppe ha innvendinger mot en norsk nasjonal motstand, men foreløpig burde denne være knyttet til britiske krigsplaner mot Sovjetunionen.210 Det tyske angrepet hadde også overrasket Wollweber. Virksomheten i Oslo var truet, men foreløpig rådet det kaos i byen – noe som kunne utnyttes. Tiden var kommet for å mobilisere «våre norske kamerater», mente Wollweber.

«Noen steder hadde norske soldater, særlig sjøartilleri, voldsom mot­ stand. Etter at de ikke lenger kunne opprettholde stillingene, kom de til Oslo hver for seg eller i grupper. (...) Våre kameraters første oppgave, etter at det var sikkert at tyskerne ville okkupere Oslo, var å forhindre dem i å arrestere soldater i uniform som krigsfanger», skrev Wollweber senere i livserindringene.211 I praksis besto den første lille aksjonen i at medlemmer av gruppa stilte seg opp i Karl Johans gate og ba alle soldater og sjømenn de fikk tak i, om å skaffe seg sivile klær. Andre nordmenn hjalp til med å spre beskjeden. I beste fall holdt man kampvillige nordmenn unna tyskerne og fikk dem til å søke seg til norsk motstandsmobilisering. Dagen etter kom oppfølgeren.

Rundt lunsjtider 10. april begynte oslofolk i området rundt Slottsparken å løpe ut av sentrum. Omtrent klokka 12 gikk flyalarmen for andre gang samme dag. Alarmen ble signalet til en masseflukt fra byen. Biler fyltes opp, andre gikk eller løp i retning byens utkantstrøk. Ved Sinsen kjørte DEL 2: KRIGSTID –

141

den ene lastebilen etter den andre tettpakket med folk på lasteplanet mot skogsområdene.

Ett rykte fortalte om sjøslag i Oslofjorden og at britene nå var på vei for å bombe byen etter å ha passert Oscarsborg. Et annet hevdet at det var tyskerne som ville bombardere Oslo fordi regjeringen ikke etterkom Tysklands krav.

Ved 11-tiden hadde man sett store fly på himmelen før luftvernsirenen spilte opp.212 Men panikken slo først rot da en lastebil merket med det sivile luftvernets emblem kjørte rundt og varslet at byen ville bli bombet klokka 12. De som så bilen, kunne fortelle at en ung kvinne iført stålhjelm sto på stigbrettet og ropte ut advarslene. Få fant grunn til å tvile på kvinnens oppfordring om å komme seg vekk.

Det ble «en vanvittig spurt av gamle og unge, av kvinner og barn, av de helt utkjørte og av dem som var i fin kondisjon», skrev Morgenbladet.213 Det køet seg langs veiene ut av Oslo og inn i marka. Schøyens rutebiler påsto å ha kjørt mer enn 10 000 mennesker ut av byen. På rutebilsentralen opplevde man at folk kom stormende ned i store skarer. «En oppførsel som langt fra tjener oss til ære», mente Aftenposten. Avisen fastslo at ingen visste hvem som hadde gitt beskjeden om å rømme, men flere journalister pekte på at tyskernes rekvirering av havneområder hadde underbygget ryktene om et angrep. De nyankomne tyske soldatene i sentrum kunne ikke forhindre osloborgerne å søke ut av byen.

Flukten medførte flere praktiske utfordringer som verken de tyske styrk­ ene eller kuppmakeren Quisling hadde oversikt over. Rent praktisk behøvde flyktningene mat, og utover kvelden og natten ble det kjørt hele fem kjempe­ lass med risengrynsgrøt ut i Nordmarka. Hovedstadsbefolkningens panikk hadde i praksis lammet byen og tatt okkupasjonsmyndighetene på sengen. I verste fall risikerte man en humanitær krise under kalde vårnetter, eller langt verre: at kampvillige nordmenn kom seg av gårde til mobiliserings­plassene.

Tyskerne, som knapt hadde rukket å få ut sikringsposter ved innfartsveien, fryktet dessuten Nordmarka som et mulig partisanområde. Panikkdagen var en høyst uønsket utvikling for både Quisling og general Nicolaus von Falkenhorst.

Hendelsen kom også ubeleilig for politimester Welhaven. Å opprettholde ro og orden var avgjørende for en «myk» okkupasjon. På ettermiddagen 10. april fant han det nødvendig å rykke ut med en advarsel: «Tro ikke på ryktene!»214 Han oppfordret folk til å forholde seg kun til meddelelser fra 142 – FORFULGT AV STATEN

myndighetene. Samtidig hadde Welhaven og store deler av politistyrken rømt samme vei som folk flest i en svartemarje, men ikke lenger enn til Ullevål Hageby. Tilbake på politistasjonen fantes kun to mann. Politimesteren hadde i praksis overlatt byen til okkupasjonsmakten eller kriminelle.215 Når situasjonen roet seg, valgte Welhaven å gå i tettere samarbeid med okkupantene. Justisministeren hadde nå engang bedt ham bli på sin post og sørge for å ta imot invasjonsstyrken. Det var knapt gått et døgn siden regjering og kongemakt forlot byen.

En kunngjøring viste at verken den tyske kommandanten Erwin Engelbrecht eller Welhaven trodde på et tilfeldighetenes spill. «Ryktesmedene skal arresteres», skrev avisene og gjenga en felles kunngjøring fra Engelbrecht og den norske politimesteren. De ansvarlige skulle få sin straff gjennom en tysk krigsdomstol, het det. Welhaven erklærte at han ville «ta opp et lojalt samarbeid med alle myndigheter». Han oppfordret også alle sine underordnede om å gjøre det samme: «Felles mål er at enhver fredselskende borger utfører sitt vanlige arbeid.»216 Samtidig hadde Quisling fastslått at Nygaardsvold-regjeringens mobiliseringsordre var «stoppet uten opphold».217 Man ville for enhver pris hindre at mobiliseringsordren ble effektiv i byene. De som av ulike grunner valgte å forflytte seg fra Oslo til Aker, kom på kant med loven: «Politiet har ordre om å anholde og tilbakeføre dem som måtte handle mot bestemmelsene», kunngjorde Welhaven i osloavisene. Men var oppfordringen i strid med justisminister Wolds regjeringsordre? Politimesteren manøvrerte i grumset farvann.

For å stille ryktesmedene for en tysk krigsdomstol måtte man finne skyld­ ige. Blant norske motstandsfolk som befant seg i byen med sabotasjeplaner, var det en oppfatning om at britene sto bak. Welhaven og Engelbrecht tenkte trolig det samme. Eller var det en kommunistisk aksjon? NKPs passive holdning tilsa i liten grad at de ønsket å skape en panikkartet oppstand. Et vitne til den mystiske lastebilen med luftvernets emblem hadde observert bilen på Sørenga og beskrev to menn inne i bilen og to på stigbrettet. De ropte at bryggearbeiderne måtte komme seg ut av byen. Observasjonene varierte, men det var liten tvil om at oppfordringene fra bilen la grunnlaget for panikken.

Mens mange oslofolk fortsatt betraktet byen på avstand i kveldsmørket, samlet Asbjørn Sunde og Ernst Wollweber en del av gruppa i en leilighet DEL 2: KRIGSTID –

143

på Oslos vestkant. Mange hadde bidratt, og «Viggo Hansteen, leder for LOs juridiske kontor, har spilt en betydelig rolle i denne operasjonen (...)», skrev Wollweber.218 Han utdypet ikke hva Hansteen skulle ha bidratt med, og LO-advokaten var neppe selv til stede da gruppa gjorde opp status for aksjonen. Wollweber mente at panikken ryddet veien for tusenvis av unge nordmenn som kunne etterkomme mobiliseringsordrene. Og kanskje like viktig: Aksjonen hadde vist Oslos innbyggere at tyskerne langt fra hadde den kontrollen de ønsket å gi inntrykk av.

Selv hadde Wollweber evakuert sin egen leilighet på Sinsen og sendt alle dokumenter til brenning i en annen. «Umiddelbart før Oslo ble okkupert av tyske tropper, ble jeg bedt om å komme til Moskva så snart som mulig. Jeg fikk ingen forklaring», skrev han.219 Planen hadde opprinnelig vært å komme seg over til Sovjetunionen via Nord-Norge, men det tyske angrepet satte en stopper for denne muligheten. Nå måtte det bli raskeste vei over Sverige.

Asbjørn Sunde tok på seg å arrangere det som skulle bli en skjebnesvanger flukt.

Mens Wollwebers sabotører konsoliderte stillingen, skapte panikkdagen en krevende situasjon for flere nordmenn i symboltunge embeter. På tross av tyskernes kunngjøring om at såkalte «franktirører», sivile som ville yte motstand, kom til å bli skutt, forholdt politimester Welhaven seg til okkupantene som legitime overordnede. Sammen med riksadvokat Haakon Sund brukte han radioen til å informere norske sivile som tok til våpen, om at Haag-konvensjonen forbød «franktirør» virksomhet.

En annen sentral skikkelse i de forvirrende aprildagene var en av den norske kirkens viktigste menn, biskop Eivind Berggrav. I likhet med Welhaven inntok han en tydelig posisjon for den norske samarbeidsviljen.

Med sin trosbakgrunn kunne Berggrav nå ut med budskapet på en annen måte enn politimesteren. På kort tid fikk okkupantene muligheten til å appellere til nordmenns lovlydighet og gudskjærlighet gjennom to av landets fremste representanter. Ungdommen skulle holde seg i ro, sa Berggrav i NRK. Etter en konferanse med Falkenhorst fikk Berggrav muligheten til å delta rent fysisk i omvendelsen av mobiliseringsvillige nordmenn. Biskopen kjørte ut til Krokskogen på Ringerike med et tysk militært kjøretøy og politieskorte fra Welhaven. Der spente han på seg skiutstyret og stilte seg opp med en megafon. Han ropte inn i skogen etter nordmenn på ville veier. De måtte 144 – FORFULGT AV STATEN

besinne seg og snarest komme tilbake. Målet var å stanse nordmenn på vei til mobilisering. Slik tyskerne oppfattet rømlingene, kvalifiserte de til standrett. Biskopens omvendelsesarbeid var i beste fall et forsøk på å redde aksjonsvillige norske sivilister fra seg selv. Det tyske tidsskriftet Signal så propagandaverdien. De trykket et bilde av biskopen med megafonen og fortalte at Berggrav hadde oppfordret nordmenn til å oppgi den meningsløse motstanden. Biskopen protesterte mot framstillingen.

Venner og fiender I april 1940 var Norge et delt land der okkuperte og ikke-okkuperte områder representerte både et fysisk og mentalt skille. I Oslo rådet det en allmenn oppfatning om at man skulle holde hjulene i gang. Folk skulle gå på jobb og skjøtte sine daglige plikter som før. Å ramme tyskerne i en organisert motstandskamp var en fremmed tanke. I de ikke-okkuperte områdene var motstandskamp fortsatt et overordnet mål. Kongens avvisning av tyskernes overgivelseskrav og det faktum at regjeringen fortsatt befant seg utenfor okkupantens rekkevidde, holdt liv i motstandstanken.

Hitlers plan var å få Nygaardsvold-regjeringen til å innstille all motstand og få kongen med på å «legitimere» den tyske okkupasjonen. Etter votering­ en på Elverum oppsummerte Stortingspresident Hambro: «(...) og jeg går ut fra at regjering og Storting vil kunne fortsette omtrent på samme måte som regjering og riksdag i Danmark fortsetter sitt arbeide, innen den snevre ramme som er gitt».220 Altså var den flyktende regjeringen og Stortinget samstemt i en kapitulasjon og å innfinne seg som regjering under tysk okkupasjon. Men det fantes et hår i suppen: Vidkun Quisling.

I praksis hadde Quislings kupp gjort Hitlers strategi vanskelig og gitt forhandlerne få valgmuligheter. Å utnevne NS-lederen til regjeringssjef ville være brudd på forfatningen. Samme kveld ble det avholdt statsråd i Nybergsund, der kongen ifølge referatet uttalte: «Jeg kan ikke utnevne Quisling, som jeg vet ingen tillit har verken i vårt folk som helhet, eller i dets representasjon, Stortinget.»221 Konklusjonen ble at regjeringen «tilrådde Kongen å meddele avslag på det ultimatum som Tyskland i fremlagt utkast har stilt om å utnevne major Quisling til Statsminister». Beskjeden kunne tolkes som en endelig krigserklæring mot Tyskland. Marginene var hårfine.

DEL 2: KRIGSTID –

145

Hadde Quislings maktsyke reddet Nygaardsvold-regjeringen fra å bli tyskernes alibi overfor folket?

Da Lysakerbroen vest for Oslo ble forsøkt sprengt av norske sabotører søndag 14. april, opplevde Kristian Welhaven at den delvis mislykkede aksjonen framskyndet maktkampen. Politimesteren måtte innfinne seg hos den tyske overkommandoen grytidlig på morgenen. Han merket raskt at stemningen var opphisset. Tyskerne snakket om fengsling av gisler og sprenging av hele kvartaler. General Falkenhorst vurderte å skyte representanter for norsk samfunnsliv for å avskrekke. Som eneste nordmann til stede befant Welhaven seg i en utsatt posisjon. Han forsøkte å dempe gemyttene «med det resultat at det ble gitt meg i oppdrag på stedet å foreslå et norsk administrasjonskollegium som kunne være ansvarlig for opprettholdelse av ro og orden i de okkuperte områder».222 Welhaven forklarte de tyske offiserene at det allerede var et råd under utforming fra norsk side. Dermed ble han straks bedt om å ta blyant og papir fatt og sette opp et styre. Mens Welhaven funderte over hva han skulle gjøre, kom Curt Bräuer til møtet og inntok en mer løsningsorientert holdning. «(...) jeg fikk beskjed om straks å ta med meg justitiarius Berg til den tyske legasjon», skrev politimesteren.223 Forslaget om å opprette et administrasjonsråd kom fra Venstre-mann og høyesterettsjustitiarius Paal Berg. Det var allerede presentert for det tyske utenriksdepartementet og Curt Bräuer da det ble klart at regjeringen sa nei til forslaget på Elverum. I Oslo understreket Welhaven at den kommunale administrasjonen ikke var villig til å arbeide under Quisling. Summen av en rekke norske embetsmenns tilbakemeldinger ga et entydig inntrykk.

Det var Quisling som var roten til selve problemet, uten ham ville Tyskland komme til en fredelig ordning uten blodsutgytelse med Norge. Seks dager etter invasjonen trådte NS-lederen tilbake og overlot til et nyopprettet administrasjonsråd å styre den sivile delen av det tyskokkuperte Norge.

På kvelden 15. april offentliggjorde Paal Berg løsningen. Han takket Quisling pliktskyldig for at han trådte tilbake. «I denne for land og folk skjebnesvangre tid har herr Quisling stilt seg til disposisjon i hensikt til å unngå blodsutgytelse i de okkuperte distrikter og til at ro og orden skulle opprettholdes. Ved nå å tre tilbake har han på nytt vist sin ansvarsfølelse og sitt fedrelandssinn.» Teksten frikjente kuppmakeren og glattet over Quislings nederlag.224 146 – FORFULGT AV STATEN

Bakgrunnen for Paal Bergs organisering av makten under tysk herre­ dømme var at Høyesterett var den eneste intakte og lovlige statsmakten i Oslo. Målet var å bringe orden i kaoset, slik at hverdagen ble gjenopptatt og næringslivet kunne fungere innenfor de okkuperte områdene. Fra tysk side var en tilsynelatende legitim norsk «motregjering» høyst ønskelig. Det nye rådet, under ledelse av fylkesmann Ingolf Elster Christensen, besto av seks respekterte nordmenn fra embetsverket og offentlig forvaltning. De skulle utføre det Stortinget i realiteten hadde vedtatt på Elverum. Men allerede to dager etter proklamasjonen kom regjeringen Nygaardsvold med følgende uttalelse: «Det administrasjonsråd som i de siste dagene er opprettet i Oslo for de områder av landet som tyskerne har besatt, er et nødstiltak som ikke trer i steden for den norske regjering. Dette råd er nødt til å styre etter anvisning av den makt som med brutal vold har trengt inn i landet. Det representerer derfor ikke norsk folkevilje, og det har ikke rettsgrunnlag i noen norsk lov.»225 Oppfattelsen av Administrasjonsrådet som et tysk bestillingsverk hadde festet seg, og rådet måtte gå ut og klargjøre at det ikke ville ta stilling til motstandslinjen. Det var ingen alternativ regjering, men skulle sørge for at Norge gikk rundt. Bare da kunne nordmennene være med å bestemme sin egen skjebne.

Den 24. april proklamerte Føreren at Norge og Tyskland var i krig og utnevnte den tidligere Gauleiteren226 for det det viktige industri- og rustningsområdet Essen, Josef Terboven, til norsk rikskommisær for okkupasjonsmyndighetene. Rikskommisæren skulle utøve forvaltning av sivilsamfunnet gjennom Administrasjonsrådet, men i praksis hadde Hitler gitt Terboven diktatorisk makt. Innsettelsen skjedde 25. april, og Terboven flyttet inn på Skaugum til det han oppfattet som et midlertidig oppdrag.

I landet der regjeringens motstandslinje oppsto i en blanding av tilfeldigheter og tilstrømning av kampvillige nordmenn, rådet fortsatt usikkerheten.

Hvordan skulle man forholde seg til okkupasjonen? Mediene tilpasset seg gradvis den nye virkeligheten under den smertelige erkjennelsen av at alt endret seg – også i Norge. De oslobaserte avisene hadde raskt blitt megafonen til okkupasjonsmakten og deres støttespillere.

Hos det norske kommunistpartiet og partiorganet Arbeideren var den uttrykte holdningen at skylden for det tyske angrepet lå hos vestmaktene.

DEL 2: KRIGSTID –

147

Det var den «engelsk-franske krigsblokks bestrebelser på å utvide sin imperialistiske krig» man så resultatet av i Norge. Arbeiderens framstilling forsøkte å forholde seg til den sovjetiske holdningen og samtidig peke på at kommunistene før okkupasjonen hadde advart mot den britiske aktiviteten i nordområdene. På det siste punktet hadde de et poeng. Men det ble nødvendig å presisere at man ikke forsøkte å frikjenne tyskerne: «Naturligvis er det ingen oppriktig nordmann eller aller minst noen oppriktig sosialist som anerkjenner Tysklands rett til denne besettelse.»227 Samtidig fastslo man at «England skal ha skylden for det norske blod som flyter».

I kommunistavisene syntes fire hovedtrekk å tre fram: nøytralitet, normalisering, klassekamp og front mot NS.228 Å gå i bresjen for nøytralitet i et land som allerede var mer eller mindre besatt av en okkupasjonsmakt, var et overflødig standpunkt. Meningen syntes å være at man ville melde seg ut av den kapitalistiske storkrigen kommunistene hadde forutsett ville komme, gjennom 30-tallet. Da den flyktende Nygaardsvold-regjeringen landet på en motstandslinje, kunne ikke Arbeideren uten videre støtte denne. Det ville være et brudd på nøytralitets- og normaliseringslinjen. Samtidig kunne man ikke gå aktivt ut mot mobiliseringen, mange kommunister hadde meldt seg til kamp uavhengig av den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten.

Det var et tilsynelatende schizofrent NKP som representerte noe som i praksis liknet en kapitulasjonslinje.229 Uten å gå direkte ut mot regjeringens standpunkt mente man at motstand bare ville gjøre en vond situasjon verre.

Norge måtte erkjenne tyskernes tilstedeværelse og få samfunnsmaskineriet i gang igjen. Dette var i tråd med både regjeringens holdning fram til kvelden 9. april, og ikke minst administrasjonsrådets. Men etter 10. april var NKP og NS mer eller mindre de eneste politiske kreftene som uttrykte seg mot Nygaardsvold-regjeringens nyvunne motstandslinje. Innen embetsverket, næringslivet og Administrasjonsrådet hadde mange samme holdning.

For NKP syntes nøkkelen til fred og normalisering å ligge i fagforeningene.

Ved å opprettholde klassekampen med uforminsket styrke i organisasjons­ livet kunne arbeiderne presse næringsliv og okkupanter til å innrømme bedre livsvilkår. Folk kunne ha en jobb å gå til mens kapitaliststatene utslettet hverandre på slagmarken. Den forrige verdenskrigen hadde bidratt til å skape den første arbeiderstaten i øst. Om man tenkte ut fra et kynisk, snevert ideologisk synspunkt: Var storkrigen opptakten til den endelige renselsen?

148 – FORFULGT AV STATEN

Det lå en eim av religiøs fatalisme over kommunistenes argumentasjon for veivalget.

Gjennom de første månedene etter okkupasjonen framsto NKP som et splittet parti. Den oslo- og bergensbaserte normaliseringslinjen som adlød Komintern og avviste regjeringens motstand, fikk mindre støtte ute i distriktene. Fra sentralledelsen i Tromsø het det at «Alle medlemmer av det kommunistiske parti og ungdomsforbund i Troms fylke, oppfordres i denne alvorlige situasjon for vårt land, på den mest aktive måte å understøtte den lovlige regjering Nygaardsvold – så vel i militærtjeneste som i sivilt hjelpearbeid! La oss være foregangsmenn i kampen mot den angripende fiende på den ytre og indre front. For et fritt Norge!»230 På partiets landskonferanse i juni tok Dagfrid Evensens bror, redaktør Harald Slåttelid, ordet: «Eg har kjempa mot fascismen frå første stund han viste seg i Italia og Tyskland. Når han var kommen til Odda var eg ikkje i tvil om standpunktet.» Selv om landskonferansen konkluderte med støtte til partiets hovedlinje, var det umulig ikke å se spliden. Partiet oppholdt seg i to parallelle virkeligheter.

I Bergen satt vestlandslagets sekretær Peder Furubotn inntil videre på gjerdet. Var det for å unngå konflikt med sentralledelsen? Mye tyder på at han så for seg en annen linje, men situasjonen dreide seg om taktikk.

Både overfor partiet selv og okkupantene. Et annet forhold kan ha vært frykten for tysk aksjon mot partier og kommunister generelt. Nazistenes kommunistforfølgelse var ikke glemt selv om tyskerne gjennom de første månedene førte en tilsynelatende forsiktig linje. Å frykte for eget liv og partiets eksistens var ikke uberettiget.

Torturister og kolleger Martin Hjelmen satt fortsatt i svensk arrest da han skrev til søsteren Valda våren 1940.231 «De første tre ukene var jeg i en annen slags varetektsarrest og da fikk jeg ikke anledning til å se noen aviser, så hva som har hendt i den tiden er et stort spørsmålstegn.» Han regnet med at familien hadde lest om arrestasjonen i avisene, men ante ikke hva de hadde skrevet.

Verken Valda eller noen andre i familien kjente til sabotasjearbeidet eller Martins aktivitet i Wollweber-gruppa. For moren, søsteren og broren var han fortsatt sjømann, foreningsmann og bygningsarbeider. Han som alltid DEL 2: KRIGSTID –

149

sendte penger hjem, uansett hvor lite han hadde. På grunn av sensur og isolasjon var det ikke mulig å fortelle om svenskenes metoder i fengselet.

Under krysseksamineringen ble Hjelmen plassert på en iskald celle der han frøs halvt i hjel. Etter å ha klaget på forholdene ble han flyttet til en hvit, glohet celle der en tusen watts lampe brant natt og dag, mens varm og kald luft vekselvis ble pumpet inn.232 For svensk politi var Hjelmen-saken krevende fordi arrestanten ikke måtte få mistanke om at politiet var i ferd med å rulle opp sabotasjenettverket.

Det betød at forhørene av nordmannen ikke kunne berøre Wollweberorganisasjonen direkte. De fikk gå forsiktig fram. Offisielt fastholdt politiet at nordmannen kun var mistenkt for ulovlig grensepassering. Utfordringen med «spillet» var at regelen for den type forseelse tilsa at saken måtte opp i løpet av to måneder. Normal reaksjon var utvisning over norskegrensen etter sonet straff.

Sikkerhetspolitiets Martin Lundqvist omtalte konsekvent ikke Hjelmen som sabotør, men en «farlig kommunist av internasjonalt kaliber». Dermed kunne han holdes fengslet på tross av en mindre forseelse mens de koblet på tysk etterretning. Utfordringen var at saken måtte opp innen en tidsfrist.

For å vinne tid begjærte Lundqvist Hjelmen utlevert og overført til fengsel i Karlstad. Her skulle han forhøres videre, tiltales og straffes.

«Hvor lenge jeg kommer til å bli her har jeg ingen anelse om, men fengselsdirektøren sier at jeg er her før eventuell utvisning.» Han skrev ikke når han håpet å komme hjem, men gjorde et forsøk på å trøste familien: «Hvorfor skal man bekymre seg over ting som man ingen ting kan gjøre ved?

Ta verden med ro, det gjør jeg. Tiden går jo her som alle andre plasser.»233 Mens Martin Hjelmen opplevde tortur i fengselscellen nådde den svenske kommunistforfølgelsen nye høyder. I Luleå ble den kommunistiske avisen Norrskensflammans redaksjonslokaler stukket i brann. Fem mennesker lå døde igjen i brannruinene, deriblant to barn. Avisens 37-årige økonomisjef Artur Hellberg, kona og deres åtte år gamle sønn brant inne i bygningens tredjeetasje. Brannmennene hadde hørt ropene om hjelp, men klarte ikke å redde familien eller de to andre omkomne. Ytterligere fem var skadet i det til da største terroranslaget i svensk historie. «Elden tros vara anlagd av nationalsocialistiska element», skrev Norrländska Socialdemokraten.

Anslaget kom ikke ut av det blå. Riksdagen hadde diskutert å få stanset Norrskensflammans utgivelse. Synet på Finlandskrigen var en viktig årsak til 150 – FORFULGT AV STATEN

ønsket om å kneble kommunistenes talerør. Razziaene fortalte at politikerne ikke skydde noen midler overfor Sveriges Kommunistiska Parti, det eneste partiet som sto utenfor regjeringen. Politiets etterforskning viste at fire militære og én journalist hadde plassert sprengladningen i bygningen etter å ha tatt seg inn med en nøkkel beslaglagt fra en politirazzia. Kort tid etter de første arrestasjonene ble det kjent at også Luleås landsfiskal og en offiser hadde deltatt i planleggingen.

Den 18. april 1940 møtte Martin Hjelmen for herredsretten i Jösse i Värmland. Han var medtatt etter behandlingen, men ellers ved godt mot.

Anklagen som ble lest opp, lød på to mindre forseelser: passforfalsking og ulovlig opphold. Trolig ble han lettet da han hørte tiltalen. Gjennom drøyt tre måneder i fengsel hadde han ennå ikke avslørt grunnen til oppholdet i Sverige. Utholdenheten syntes å gi resultat. På aktors spørsmål om han var kommunist, bekreftet Hjelmen kommunistiske sympatier, men sa at han ikke var partimedlem. Han ville fortsatt ikke redegjøre for annet enn det han allerede hadde forklart.

Politiets kjennskap til Hjelmens sabotasjeplaner og Wollweber-tilknytning ble ikke nevnt i retten. Dermed ble heller ikke resultatene av politisam­ arbeidet mellom Sverige, Norge og Tyskland tatt i betraktning.234 Forholdene Hjelmen var anklaget for, ville normalt føre til et kort fengselsopphold med utvisning fra Sverige etter endt soningstid. Mest sannsynlig ville han ha blitt løslatt ved grensen, for så å gå inn i Norge som en fri mann.

Men Martin Hjelmen kjente ikke til spillet i kulissene. Han visste ikke at Gestapo fulgte avhørene gjennom Martin Lundqvists lojale informasjons­ deling med sine tyske kolleger. Å holde etterforsknings­resultatene unna retten var en del av det svenske politiets taktiske spill. Hjelmen måtte ikke få nyss om at politiet kjente sabotasjeplanleggingen og identiteten til flere i gruppa. Heller ikke at Tyskland knyttet ham til senkningen av «Claus Böge».

Arrestasjonen hadde skaffet Gestapo en unik mulighet til å knuse Ernst Wollwebers sabotørgruppe én gang for alle.

Om Hjelmen ble dømt i en svensk rett for sabotasjeplanlegging mot svenske interesser, ville han i utgangspunktet være beskyttet mot utlevering under soning. Riktignok hadde Tyskland og Sverige en gammel avtale om fangeutveksling, men om denne også omfattet politiske rømlinger, var ikke

DEL 2: KRIGSTID –

151

avklart. Fordelen med politiets strategi var at så lenge Hjelmen ikke visste hva de forsøkte å bevise, ville han heller ikke erklære seg som politisk flyktning.

Martin Hjelmen fikk en dom på åtte måneder og femten dagers fengsel for ulovlig opphold og passforfalskning samme dag som han ble framstilt for retten. Dommen var streng og tydet på at Lundqvist ville beholde nordmannen for videre gransking. Politiet hadde kjøpt seg tid og sendte Hjelmens brev, underskriftene på reisekortene og et slips til kriminalteknisk undersøkelse. Resultatene knyttet ham til flere geografiske plasser uten at det beviste delaktighet i noen aksjoner.235 Mens etterforskerne jobbet på høygir, fikk arrestanten inntil videre sitte i svensk forvaring på Vänersborg fengsel. Normalt sett ville han ha sonet i en interneringsleir sammen med andre nordmenn, men saken hadde antatt nye dimensjoner. Martin Hjelmen telte dagene i fangenskap uvitende om at navnet hans stadig oftere sto å lese på dokumenter som sirkulerte mellom politietatene i det okkuperte Norge, det nøytrale Sverige og den tyske krigsmakten.

Nærmere ti dager etter Martin Hjelmens dom sto sabotørenes hovedmann, Ernst Wollweber, klar til å forlate Oslo. Siden panikkdagen hadde Asbjørn Sunde forberedt en trygg flukt samtidig som organisasjonen slettet nødvendige spor. Sunde regnet selv med å være tilbake i Oslo etter en tid med reorganisering i Sverige. For Wollweber gjaldt det å komme seg til Moskva.

Flukten fra Norge startet med at overrettssakfører Ragnar Solheim svingte sin private Opel Kadett med røde russiske diplomatskilter ut på veien i et okkupert Oslo. Solheim var en barndomsvenn av Martin Hjelmen og hadde fått kjennskap til gruppas illegale arbeid under en tysklandsreise i 1935. Da Asbjørn Sunde kontaktet Solheim og spurte ham om han kunne skaffe en bil med CD-skilter, svarte han ja uten å nøle.236 Etter noen få minutters kjøring stoppet Solheim foran den sovjetiske ambassaden, der en funksjonær straks satte seg inn i bilen. Nedenfor Sinsen så de Asbjørn Sunde stående på fortauet. Sunde satte seg inn og ga Solheim beskjed om å kjøre til Korsvoll. Her hadde Ernst Wollweber sin siste norske dekkadresse.237 Byen lå tilsynelatende rolig, og Solheim så ingen veisperringer foran seg. Da de kjørte opp foran dekkadressen, ventet Gudrun Wiik utenfor. Ragnhild var for syk til å gjøre reisen, og måtte bli igjen i Norge. Sundes plan var å sørge for å få henne i sikkerhet senere.

152 – FORFULGT AV STATEN

Ragnar Solheim kjente igjen mannen som kom ut av utgangsdøren. Det var samme mann som hadde bodd i skjul i Solheims leilighet i Bjerregaards gate et par år tidligere. Men sakføreren ante ikke at det var Ernst Wollweber han hadde huset den gangen. Tyskeren og Gudrun presset seg inn i baksetet sammen med den sovjetiske ambassadefunksjonæren, Sunde ble værende i passasjersetet foran. Solheim svingte ut fra parkeringsplassen og satte kursen østover ut av Oslo. Målet var Magnor, ikke langt fra svenskegrensen. Siden Solheim hadde en hytte i Eidskog-området, fantes det en naturlig forklaring på reisen. Likevel valgte de småveiene framfor hovedveiene. Opelen ristet og jamret seg på dumpete grusunderlag, men de fem i bilen brydde seg ikke om komforten. Det viktige var at de minutt for minutt tråklet seg østover.

Framme i Magnor viste Ragnar Solheim Gudrun Wiik, Ernst Wollweber og Asbjørn Sunde inn i hytta. Solheim lot dem installere seg før han og den sovjetiske funksjonæren tok farvel og reiste tilbake til Oslo. En beksvart natt i midten av mai møtte de tre Gustav Söder238, som skulle lose dem gjennom et skogsområde over riksgrensen.239 «Kameraten som ledet oss hadde gått ruta mange ganger. Likevel, etter en times marsj, for det meste gjennom tett skog, havnet vi i en sump og klarte ikke å bevege oss bakover eller fremover», skrev Wollweber.240 Nærheten til grensen tillot dem ikke å bruke lommelykten, så de måtte vente i mørket til daggry.

På morgenen krysset de riksgrensen med største forsiktighet. Målet var et våningshus i nærheten av Eda i Värmland der Wollweber hadde opprettet et kontaktpunkt for å få transport videre. Da de nærmet seg, oppdaget de at området var okkupert av svenske militære. Å kontakte sjåføren ble umulig.

«Vi hadde brukt opp matforsyningen vår. Vi var sultne. En rev strøk rundt oss, men det hjalp oss ikke», skrev Wollweber.

Sverige mobiliserte, og området krydde av svenske militære. Selv i småbygatene var innslaget av soldater tydelig. Natt til 17. mai slo de leir ved Nysockensjön, noen kilometer unna tettstedet Ottebol, der det lå en togstasjon. De ble enige om at Gudrun skulle rekognosere når det virket trygt. En ensom norsk kvinne på flukt over grensen ville oppnå sympati snarere enn mistanke. Om Gudrun anså forholdene for trygge, kunne de komme seg videre til Stockholm.241 I Norge hadde ikke den første okkupasjonsmåneden ført til noen konkrete aksjoner mot Hitlers tyske erkefiender: kommunister og jøder. Årsaken var DEL 2: KRIGSTID –

153

trolig av praktisk og taktisk art. Tyskerne måtte få på plass en fungerende administrasjon samtidig som man ønsket å bevare et godt forhold til nordmennene. Når tiden var inne, ville det være enkelt å få oversikt i det lille, gjennomsiktige kommunistmiljøet. Med de norske jødene var det annerledes.

For å komme i gang hadde den tyske administrasjonen fått inn «eksperter» som skulle håndtere informasjon fra sikkerhetspolitiet. Hvor mange jøder fantes det i Norge? Og hvem var de? Et av de første tiltakene var å beslaglegge jødenes radioapparater. De tyske myndighetene ba norsk politi om å gjennomføre aksjonen, men listene var mangelfulle og behøvde bearbeiding.

For å skaffe seg nødvendige data hentet tyskerne inn bistand fra Televerket og politiet. De fleste politikamrene løste oppgaven raskt – med unntak av Nord-Norge, der krigshandlingene fortsatt pågikk. I de mest jødebefolkede områdene, som Oslo og Trondheim, gikk imidlertid organiseringen svært effektivt.

Innen administrasjonsrådet vakte Welhavens umiddelbare innsats for tyskerne en viss forbauselse. Han ble kalt inn for å forklare hvorfor han hadde fulgt opp den tyske ordren så raskt. Welhaven svarte at det ikke ville nyttet å protestere. Han mente å kunne overbevise tyskerne om at det ikke var grunn til å behandle jødene i Norge på denne måten. Ved å gjennomføre oppdraget med en «mildere» vri hevdet han at tyskerne ville komme til å endre holdning. Tanken var at jødene frivillig skulle levere apparatene, og da var det bedre at norske politimenn møtte opp på dørene.242 Uansett om Welhaven anså at det ble gjort på en mer forståelsesfull måte, var resultatet det samme. De fleste jødene i de store byene fikk inndratt sine radioapparater og ble samtidig registrert med rett boadresse.243 Som visepolitisjef i Interpol var Kristian Welhaven klar over hvordan de tyske jødene hadde blitt behandlet etter Hitlers maktovertakelse. Hva fikk politimesteren til å tro at okkupantene hadde en annen innstilling i Norge?

For tyskerne kunne aksjonen anses som en test. I hvilken grad kunne de regne med et samarbeidsvillig norsk politi? Så langt hadde Welhaven bestått prøven med glans.

Tyskerne var mer enn fornøyd med politimesterens innsats i flere sammenhenger. I en smigrende melding fra den tyske politiledelsen 4. juni 1940 kom det tydelig til uttrykk:

154 – FORFULGT AV STATEN

«Høyt ærede herr politimester. Deres underordnedes mønsterverdige forhold, særlig ved den 1. juni og under den første SS og tyske politiparade i Oslo, foranlediger meg til å uttale min særlige anerkjennelse og takk like overfor Dem og Deres underordnede. Jeg er overbevist om at forholdet mellom SS – tyske politi og det norske politi vil festne seg mer og mer.»244 Welhaven var åpenbart stolt over komplimentene og mangfoldiggjorde meldingen som «ordre» til korpset. I det hele tatt var forholdet mellom det tyske og det norske politiet det beste. Da Tyskland inviterte femti norske politimenn på studiereise til Tyskland, var interessen stor. Den som erklærte seg villig til å lede studiereisen, var statsadvokat i Sogn og Fjordane og Bergens selvoppnevnte kommunistjeger, Andreas Aulie. Politimester Welhaven støttet reisen og gikk inn for at det måtte være Norges mest representative politifolk som deltok.

Omstendighetene skulle forhindre Andreas Aulie i å lede den seks uker lange turen der SS fikk framvise sine kvaliteter som vertskap under SSStandartenführer Schulze. Men politimesteren og riksadvokatens oppfordring hadde fått de fleste prominente fra politikorpset på beina. Reiseleder i Aulies fravær var en av Jonas Lies betrodde kolleger, Egil Olbjørn. Politifullmektig Erik Muhle roste det tyske vertskapet i Aftenposten «(...) overalt hvor vi kom ble vi møtt med den mest utsøkte velvilje og hjertelighet (...) Overalt møttes vi av en tanke om et slags fellesskap mellom Tyskland og hjemlandet i kultur og rase, et fellesskap hvor vi smigrende ble stilt på lik linje med dem selv. Krigen var glemt, hvis den overhodet hadde vært i deres tanker som en misforståelse.»245 Et høydepunkt for blant andre Erik Muhle var å få møte Reinhard Heydrich over lunsjbordet. Tyskeren, som ble kalt «det blonde udyret», hadde effektivt begynt utryddelsen av jøder, kommunister og sigøynere, og metodene var kjent i Norge. Under besøket ble nordmennene tilbudt medlemskap i SS, noe Olbjørn aksepterte. Etter eget utsagn avslo Muhle å bli en del av det tyske nazipartiets militære politifellesskap.246 Gruppa hadde passert Hitlers Berghof i Berchtesgaden, men uten å søke audiens. Likevel rakk de 50 norske politimennene å få et glimt av Føreren ved en annen anledning. De så også flunkende nye veier, vakre klassiske teatre og et kulturfolk «fast besluttet på å holde ut til seieren var vunnet».

Muhle konkluderte med at de kom hjem «beriket og belært, med en vakker

DEL 2: KRIGSTID –

155

følelse av å ha besøkt et frendefolk, som så langt fra å bære nag til oss, ønsker oss hjertelig velkommen i det nye frendeskaps samfunn (...).»247 Trolig var det lett å la seg rive med for både Olbjørn og Muhle.

Holdningen til det tyske nazipartiet kom ikke ut av det blå, den var et resultat av en prosess gjennom hele mellomkrigstiden. En utvikling der toleranse for fascismen og frykt for kommunistene var drevet fram av ledere som Andreas Aulie og Kristian Welhaven. De norske politifolkenes lojalitet i aprildagene lå kanskje hos det norske folk, men ledestjernene satt i Tyskland.

17. mai 1940 gikk Gudrun Wiik langs landeveien inn til Ottebol. Hun lokaliserte raskt den lille togstasjonen som lå langs Värmlands- och Fryksdalsbanan. Etter å ha kjøpt to togbilletter satte hun seg ned på en kafé like i nærheten. Antakelig følte hun seg trygg i Ottebol. De hadde kommet seg over grensen, snart ville de være på vei gjennom Sverige. Hun bestilte en kaffe. Mens Gudrun nøt drikken, noterte innehaversken seg at en norsktalende dame befant seg i kafeen. Hun var informant for den lokale militære kommandanten, og alarmen gikk umiddelbart. Men da de militære kom til kafeen, var gjesten sporløst forvunnet. Imidlertid kunne stasjonsbestyreren opplyse om at den norske kvinnen hadde kjøpt to billetter til Laxå neste morgen.248 Da Wollweber, Wiik, Sunde og Söder brøt opp fra leiren ved Nysocken­ sjön i grålysningen, senket de unødvendige klær og bagasje i sjøen. Det var tryggest å skille lag, så Sunde og Söder gikk hver for seg inn mot Ottebol.

Wollweber og Gudrun Wiik ruslet mot stasjonen sammen. Om de ble stanset, skulle Gudrun spille Wollwebers forlovede. I det nye passet Gudrun Wiik hadde hentet i Oslo før avreise, hadde Wollweber fått navnet «Fritz Koller», en dansk agronom. Den nye identiteten ville være gangbar i de fleste land, men siden Wollweber ikke snakket flytende dansk, kunne man få en utfordring i nordiske land med språklig fellesskap.

På stasjonen fikk Gudrun vite at avreisen var forsinket på grunn av alle militærtogene som var på vei nordover. De ble henvist til å vente på en benk i hagen ved siden av stasjonen. Tog med unge svenske soldater rullet ut og inn på sporene. Noen hang ut av vinduene i det varme maiværet. Wollweber bekymret seg over ventingen.

156 – FORFULGT AV STATEN

Plutselig sto to politimenn foran dem. De ba høflig om å få se passene.

Wollweber rakte fram sitt uten et ord, Gudrun gjorde det samme. «Vent litt», sa den ene av politimennene og tok passene med inn i stasjonsbygningen.

Den andre ble stående hos dem. Wollweber tenkte instinktivt på å flykte. «Vi hadde bare én vakt i løpet av disse minuttene, men det var et militærtog på stasjonen, og soldatene strakk beina på plattformen», skrev Wollweber.249 Og hvor skulle han flyktet i et grenseområde som krydde av militært personell?

«Bli med meg, begge to!» Politimannen med passene vinket dem til seg.

Wollweber protesterte og henviste til at han var dansk statsborger. «De er ikke dansk. Alt videre er en sak for kriminalpolitiet», sa politimannen.250 Parets virkelige identitet var ikke nødvendigvis avgjørende, men man hadde stilt spørsmål ved Wollwebers nasjonalitet. Den militære troppssjefen ble varslet, og derfra gikk beskjeden videre til lensmannen i Nysocken. Da lensmannen var på plass, ble Wollweber og Wiik arrestert.

Arrestasjonen på Ottebol kunne endt annerledes. Både Gustav Söder og Asbjørn Sunde befant seg i nærheten av stasjonen. Men med de svenske soldatene på perrongen ville et forsøk på å befri arrestantene blitt et blodig drama. Kanskje ville Asbjørn Sunde tatt risikoen om han så hva som var i ferd med å skje. I stedet ble Sunde selv anholdt av en grensevakt da han forsøkte å ta seg tilbake til Norge.

Wollweber og Wiik ble fraktet nordover til Charlottenberg for avhør. Der ventet landsfiskal Erik Hjärpe med ansvar for å undersøke forholdene omkring de to mistenkelige reisende. Da Hjärpe ringte kriminalpolitiet i Stockholm for å finne ut mer om «Fritz Koller», forsto han at han sto overfor mer enn en villfaren utlending. Kriminalpolitiets ettersøkning av en «Hans Koller» fra 1939 måtte knyttes til avhøret.

Wollweber fryktet umiddelbart at han skulle bli utlevert til norsk politi.

«Det var et beryktet pressmiddel for det svenske politiet som de brukte gjentatte ganger (...) Og det ville bety Gestapo», skrev Wollweber.251 Han visste at svensk praksis var samarbeid med de tyske okkupantene. Wollweber bestemte derfor at han ville gi Hjärpe sin virkelige identitet. Han måtte sørge for at svenskene fant ham interessant nok til å beholde ham i sin varetekt.

Men det var et sjansespill. Wollweber oppfattet landsfiskalen som pronazistisk og aggressiv.252

DEL 2: KRIGSTID –

157

Da Hjärpe ringte Stockholm for andre gang samme dag, var det med sensasjonelle nyheter. Han satt på den ettersøkte «Hans Koller» og kunne for­ telle at denne var den internasjonale sabotøren Ernst Wollweber. Instruksjonen fra Stockholm lød på at Wollweber var farlig og måtte få spesialbehandling inntil han skulle sendes videre til Karlstad under egnet bevoktning. Da landsfiskalen kom tilfreds tilbake etter telefonsamtalen, fortsatte avhøret av Wollweber og Gudrun Wiik. Hjärpes fornyede entusiasme var innledningen til en rekke harde forhør i svensk regi.

«De er russisk agent. De har falskt pass og sovjetisk visum», sa Hjärpe.

Han provoserte Wollweber med flere antisovjetiske uttalelser. «Jeg trodde nazistene bare okkuperte Norge; men det ser ut som om de også har okkupert Sverige», sa Wollweber. Svensken ble opprørt. «Du snakker ikke bare utmerket tysk, men oppfører deg som de verste nazistene», fortsatte Wollweber.253 Han gjorde det klart at han ikke ville svare på flere spørsmål.

Hjärpes svar på provokasjonen ble en mørk arrest på politistasjonen.

I fengselskorridoren på vei til cellen støtte Wollweber på Asbjørn Sunde.

Synet tente et håp om at Sunde hadde tatt seg inn for å få dem løslatt. Han visste ikke at Sunde selv var blitt arrestert, blitt strippet for klær og fått alle eiendeler gjennomgått i Charlottenberg. Under avhørene oppga han falskt navn og hevdet han var på vei til Finnmark for å slåss. Mens Wollweber og Gudrun Wiik ble holdt i fengselet, ble Sunde internert på et hotell med andre nordmenn. Herfra rømte han så raskt muligheten bød seg.

For Wollweber hadde arrestasjonen skapt flere kritiske utfordringer. En av dem var Ragnhild, som fortsatt befant seg i Oslo. Om svenskene rullet opp organisasjonen, økte sjansene for at ektefellen ble tatt av Gestapo. I en pause etter overflytning til Karlstad fikk Wollweber og Gudrun Wiik muligheten til å snakke sammen utenfor vaktenes hørevidde. De måtte finne en felles historie som både beskyttet Ragnhild og organisasjonen i Norge. I praksis betød det at Gudrun overtok Ragnhilds bevegelsesmønster for organisasjonen knyttet til registreringene i passet så langt det var mulig.

Det betød at Gudrun også måtte gå inn i rollen som Wollwebers hustru og overta Ragnhilds registrerte reiser. Om de sa minst mulig, men ga samkjørte opplysninger som svensk politi kunne få bekreftet, kunne planen holde.

Håpet var at Ragnhild gikk under radaren lenge nok til å komme seg ut av Oslo.

158 – FORFULGT AV STATEN

Mens Wollweber og Gudrun Wiik forberedte seg på nye avhør, ble de flyttet til Långholmens centralfängelse i Stockholm. Wollweber trådte inn i en interneringscelle uten annet enn en køyeseng. Veggene var hvite og slette, det luktet nymalt. Dagslyset kom ikke fra et vindu, men en nisje med glassbyggerstein. «Etter en stund la jeg merke til at lufta begynte å bli knapp. En vindusklaff som ellers var vanlig i celler, var ikke tilgjengelig.

Ventilasjonen av cellen var tilsynelatende satt til redusert lufttilførsel. Det var vanskelig å puste, og jeg badet i svette», skrev Wollweber.254 Sabotørlederen fryktet for livet og for organisasjonens skjebne. Han hadde vært hjernen bak og rotasjonspunktet for planlegging og aksjoner.

På få måneder hadde den skandinaviske grenen mistet to av sine viktigste ressurser til det nøytrale Sverige. Martin Hjelmen satt i arrest, og Wollweber kunne ende i tysk konsentrasjonsleir. Den første nordiske krigssommeren syntes en av kommunistenes viktigste sabotasjeorganisasjoner i Nord-Europa å stå på kanten av stupet.

Taktiske kollaboratører Den 3. juni 1940 erkjente regjeringen Nygaardsvold at Norge var militært tapt. De folkevalgte måtte evakueres til Storbritannia, og videre motstand skulle føres fra London. Før kongen og regjeringen forlot landet 7. juni, ga de forsvarssjef og generalmajor Otto Ruge fullmakt til å forhandle med tyskerne om å innstille de militære kamphandlingene.

Med kapitulasjonen sto det delvis tilsidesatte administrasjonsrådet og norske politiske partier overfor en ny, om ikke uventet situasjon. Hvem skulle ha beslutningsrett på norsk jord – eksilregjeringen i London eller den gjenværende administrasjonen i Oslo? I kongens og regjeringens avskjedsord til nordmennene het det at regjeringen hadde «styrket seg ved utnevningen av nye statsråder av ulike partier.» De skulle være en regjering for hele folket og uten omsyn til partigrensene. «Vi er visse på at ingen nordmann vil svikte vår frihets sak. Vi roper bare ut til dere alle: Hold ut i troskap mot vårt dyre fedreland», formante den flyktende gruppa.255 NS var opplagt interessert i å danne en ny norsk regjering, og ryktene gikk om at også kommunistene og en opposisjonsgruppe innen Arbeiderpartiet ville gripe anledningen om den bød seg.256 Nå var det knapt noe i kommunistenes budskap som tilsa et regjeringsfellesskap med NS. Partiet DEL 2: KRIGSTID –

159

hadde liten innflytelse i folket, og verken Quisling eller Terboven så en gevinst i å få kommunistene med. Så langt var kritikken av Storbritannia eneste sammenfallende punkt. I så fall måtte det være for å vinne fagbevegelsen.

Fra NKPs ståsted ville man i tilfelle det skulle bli en bred norsk, legitim regjering, ønske innflytelse på vegne av arbeiderbevegelsen. Partiet var lite, men betydelig større innen fagforbundene. Lå det en mulighet til regjeringsmakt i den nye situasjonen? Nygaardsvolds farvel-proklamasjon hadde påpekt viktigheten av samarbeid uten «omsyn til partigrensene.»

London-regjeringen hadde ikke noen plass til kommunister, men kanskje et alliansespøkelse mellom NS og NKP kunne få Administrasjonsrådet til å tenke annerledes?

I midten av juni befant medlemmene i Administrasjonsrådet seg i en presset situasjon. Hitler hadde inntatt Paris, og tyskerne virket ustoppelige i sin framrykning gjennom Vest-Europa. Rikskommisær Terboven hadde erstattet Curt Bräuer med Hans Dellbrügge, som ledet avdelingen for sivil forvaltning i Norge. Med Terboven bak seg ivret Dellbrügge for å få på plass gruppa som skulle ta rollen som en lovlig norsk regjering under okkupasjonsmakten.

Lørdag 15. juni startet de såkalte riksrådsforhandlingene, som ifølge statssekretær Neri Valen hadde som mål å få til en «ordning som ikke ville stride mot vår forfatning».257 Etter flere møter og drøftelser la Dellbrügge et forslag for presidentskapet, Paal Berg og biskop Eivind Berggrav. Biskopen oppfattet at tyskerne ønsket en separatfred med Norge, noe han mente at man burde gå inn for. Berggrav laget et utkast til forslag fra norsk side med fullmakt til riksrådet for å slutte fred med Tyskland.

«Ingen i Presidentskapet var enig med Berggrav i at det ville være ønskelig med fredsforhandlinger nå. Derimot støttet Paal Berg framlegget», skrev Neri Valen. Berggrav mente at en naturlig følge av en fredsslutning ville være at kongen ikke kunne komme tilbake. Det beste ville være om han abdiserte.

Paal Berg, som satt sammensunken på en stol ved kontorvinduet, tok ordet og holdt et høytidelig innlegg. Han sa at Frankrikes nederlag tvang Norge til å velge en annen kurs. Han ville støtte en fredsslutning med Tyskland, og da kom man ikke unna å skille seg av med kongen. «Nå er det slutt på jussen, det er politikk som gjelder», avsluttet han. Berggrav utformet et nytt forslag: «Stortingets presidentskap telegraferer straks til Kongen og henstiller til at han i forståelse av den nåværende politiske og militære situasjon, og 160 – FORFULGT AV STATEN

for å sikre det norske folks uavhengighet, gir avkall for seg og sin sønn på sine forfatningsmessige funksjoner.»258 Den tyske militære suksessen var i ferd med å skremme politikere, byråkrater og presteskap inn i en ny virkelighetsoppfatning. Adolf Hitler liknet en usårbar krigsgud der han feide over tidligere vesteuropeiske stormakter. Skremmende, uovervinnelig – og fascinerende.

Med henstillingen til kongen hadde Administrasjonsrådet krysset en linje. Det var ingen vei tilbake. I beste fall var gruppa velmenende tyske medspillere – i verste fall landsforrædere klare til å ofre konge og regjering med sin fortolkning av verdenssituasjonen. Mennene som sto bak telegrammet, befant seg i dødens posisjon. Uansett hva de foretok seg, ville det komme med en pris. Da kong Haakon kontant avviste forslaget, reddet han dem fra historiens dom. Nå gjensto bare en verdig avslutning av skinnprosessene.

Verken Arbeiderpartiet eller NKP var representert i riksrådsforhandlingene.

Det var borgerlige partier med relasjoner til næringslivet og statsforvaltningen som hadde tatt «ansvar» for å lose landet inn i et norsk folkestyre under okkupasjonsmakten. Mens forhandlingene balanserte på grensen av landsforræderi, gikk kommunistpartiet fra en passiv holdning til en mer kritisk kurs overfor okkupantene.

I Arbeideren angrep man relativt utilslørt det tyske herredømmet i Europa. Den 1. juli forsvarte avisen Sovjetarmeens innmarsj i Baltikum med en tydelig kontrastering av Den røde armé med de tyske invasjonsstyrkene: «(...) Med den marsjerer ikke represalier mot arbeiderbevegelsen, forfølgelser av sosialister og kommunister, reaksjon og terror. Med den røde armé marsjerer ikke rasehat og dyrisk sjåvinisme.»

Den offentlige kritikken var fortsatt forsiktig, men internt var partiet tydeligere. Representanter for det tyske sikkerhetspolitiet var til stede da redaktør og arbeideraktivist Arne Gauslå gikk til angrep på okkupantene. De rapporterte at Gauslaa agiterte mot tyskerne fordi de forverret situasjonen til arbeidsfolk og lot kapitalistene berike seg. Ved samme anledning advarte partiveteran Christian Hilt om at tyskernes imperialistiske politikk i Frankrike ville bli praktisert i Norge.259 Var partiet i ferd med å finne seg selv?

I juni 1940 hadde Komintern utarbeidet en «antitysk profil» for NKP. Organisasjonen krevde fortsatt kritikk av borgerskapet og britisk imperialisme, men partiet ble pålagt å bekjempe Quisling, noe som var en DEL 2: KRIGSTID –

161

overflødig instruks. Denne posisjonen hadde partiet for lengst tatt – også offentlig. Men det ble uttalt at det ikke skulle gis noen politiske konsesjoner til tysk imperialisme. Norske kommunister skulle aktivt agitere mot den tyske ekspansjons- og okkupasjonspolitikken. Et annet viktig punkt var at man ikke skulle se motstanden mot okkupantene som en ren antiimperialistisk kamp. Den var også en ideologisk kamp mot nasjonalsosialismen og antisemittismen. I Kominterns råd til partiet het det: «I betraktning av at de tyske okkupasjonsmyndighetene og deres agenter ved demagogiske midler og metoder forsøker å utbre nasjonalsosialistisk innflytelse blant arbeiderne, er det særlig nødvendig å reagere med dyktighet mot denne demagogien og å avsløre nasjonalsosialismens sanne ansikt.

Samtidig er det nødvendig å opptre mot enhver antisemittisk hets.»

Innspillet må ha hørtes ut som et ekko av kampen partiet hadde ført gjennom hele mellomkrigstiden.

Tyskerne registrerte at kommunistenes partiaviser hadde fått et oppsving under okkupasjonen. I en rapport fra begynnelsen av august 1940 mente de å se «en styrking av den kommunistiske agitasjon».260 Derfor var det betryggende at politimannen Jonas Lie i juni 1940 hadde tiltrådt stillingen som inspektør i Justisdepartementet med ansvar for saker med «politisk karakter». Arbeidet var en videreføring av kommunistkartleggingen han utførte i Nord-Norge før okkupasjonen. Fokusområdet var bare flyttet sørover, og i Administrasjonsrådets tid mente Lie han fortsatt beskyttet norske interesser. Fienden var jo den samme.

Et viktig verktøy for Lie ville vært Kristian Welhavens overvåkingsarkiv, som ble evakuert til Østerdalen 9. april. At politimesteren hadde sikret karto­ teket utenfor okkupantenes rekkevidde, var neppe for å spare de registrerte.

Snarere ville Welhaven selv ha kontroll på hvordan materialet kunne benyttes.

Da Jonas Lie fikk nye fullmakter, endret bildet seg. Ansvarsområdet kunne framtvinge et krav om tilgang til kartoteket, noe politimesteren vanskelig kunne motsette seg.261 Welhavens svar på utnevnelsen av Lie ble å sende to medarbeidere for å destruere materialet. Da han fortalte sikkerhetspolitiet at arkivet ikke lenger fantes, «truet de med strenge represalier». Men reaksjonen uteble.262 At det ble med truslene, kan ha bunnet i at tyskerne allerede i april 1940 skaffet seg relativt god oversikt over kommunister fra ulike deler av landet. I 162 – FORFULGT AV STATEN

Bergen hadde tyskerne fått overvåkingstjenestens papirer fra politiet. Andre bidragsytere når det gjaldt å kartlegge kommunistene, var NS-medlemmer i den militære etterretningen. Private norske overvåkingsmiljøer hadde også lagt ned et stort arbeid i å overvåke egne landsmenn før tyskerne rykket inn.263 Mellomkrigstiden hadde gjort overvåking av kommunister til en «profesjon» med et ferdig organisasjonsapparat og fiendebilde.264 Den tyske etterretningstjenesten Abwehr opplevde det som enkelt å bygge opp nettverk av norske agenter og angivere. De opplevde at forakten for kommunistene var større enn for nazistene. Men det var ikke lokale forhold alene som skulle besegle skjebnen til det norske kommunistpartiet.

Kort tid etter inngåelsen av den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten 22. august 1939 hadde Hitler samlet sine viktigste politiske og militære ansvarshavende i Berghof. Han sa: «Det er ingen tid å miste. Krig må komme i min livstid.

Min pakt [Molotov–Ribbentrop] var bare en utsettelse for å vinne tid, og mine herrer, Russland vil møte samme skjebne som Polen – vi vil knuse Sovjetunionen.»

Snaut et år senere, i juli 1940, instruerte Hitler general Franz Halder om å begynne en mer detaljert planlegging av et felttog mot Sovjet. Hitlers opprinnelige ambisjon hadde vært å angripe allerede høsten 1940, men general Wilhelm Keitel fikk overbevist Føreren om at verken logistikk eller grundige planer kunne være klare tidsnok. Den nye planen fikk navnet Ostfall og ble presentert for generalstaben i Berchtesgaden 31. juli 1940.265 Ambisjonen var å angripe Sovjet våren 1941. Det betød en total ødeleggelseskrig, ikke bare mot russiske soldater, men mot sivilbefolkning og raser. Jødebolsjevismen skulle utryddes med alle midler for å skape livsrommet Hitler hadde lovet i Mein Kampf. «Hva India var for England, skal Russland bli for oss», sa han.266 Naturressursene i øst kunne brødfø de tyske kolonialistene, men menneskene som bodde der, måtte vekk.267 Med tysk grundighet tok metodene for en ideologisk utryddelseskamp form. Den skulle raskt ramme kommunistpartiene i de okkuperte landene. Siden Norge var å regne som et mulig oppmarsjområde for invasjonen, representerte norske kommunister en risikofaktor.

Klokka var fem om morgenen 16. august 1940 da politiet gikk til aksjon mot kommunistpartiet i Oslo. Waffen SS slo til hos 80–90 av Oslos kjente kommunister. Lederne og sekretariatsmedlemmene i partiet ble trakassert og DEL 2: KRIGSTID –

163

arrestert foran familie og pårørende.268 Samtidig gikk nesten hundre mann fra sikkerhetspolitiet og over seksti av Welhavens norske politifolk fra ordensog kriminalenheten målrettet til verks mot utvalgte adresser. Hos NKP og NKU i Møllergata og i redaksjonslokalene til Arbeideren endevendte politi­ styrkene samtlige rom. Det som kunne være av interesse, ble beslaglagt og plassert i esker. Kontorene lå etterlatt i kaos før de ble stengt ned. Aksjonen omfattet også Internasjonalt Arbeiderforlag, Oslo Bok- og Avistrykkeri, studentavisen Kringsjå, Sovjet-Unionens venner og kvinneorganisasjoner tilknyttet partiet.

Blant beslagene var NKPs medlemsregister for Oslo, Akershus, Telemark, Vestfold og Hedmark samt abonnementslister for Arbeideren på over 2000 navn. I hjemmet til en av Oslo-lederne fant politiet over 450 navn i et medlemsregister. Tyskerne anså at de hadde gjort et kupp. For NKP var det en tilsvarende katastrofe. På kort tid hadde okkupantene ved hjelp av norsk politi skaffet seg detaljert oversikt over de fleste kommunister i østlandsområdet.

Beslagene var så omfattende at det tyske sikkerhetspolitiet ba om ti nye medarbeidere for å gå gjennom arkivet som fylte fem rom i politiets lokaler.

Tyskerne regnet med at det ville ta uker og måneder å komme gjennom materialet. I tillegg til beslagene ble over tjue kommunister plassert i varetekt.269 De innbrakte ble tvunget til å skrive en «selvbiografi» og pålagt å gi opplysninger om andre kommunister. Spesielt interessert var politiet i de som hadde oppholdt seg i Moskva på 30-tallet. Ottar Lie var en av dem. Ved siden av organisasjonsvervene hadde han deltatt i Spania-rekrutteringen.

I første omgang nektet mange å gjøre som de ble bedt om, noe som førte til flere uker i varetekt. Samtlige fikk passene beslaglagt og måtte avgi et løfte om å avholde seg fra «kommunistisk virksomhet». Aksjonen beordret også fortsatt overvåking av utvalgte kommunister.270 Ett grep var at norske politifolk samarbeidet med ansatte i Narvesen-kioskene for å identifisere tidligere kjøpere av de forbudte bladene.271 Også sympatisørene skulle ringes inn.

De samme aksjonsprosedyrene ble utført i Bergen og Trondheim samtidig, men verken nidkjærheten eller presisjonen kunne konkurrere med Oslo. I Bergen ble tjue kommunister innbrakt, deriblant vestlandssekretær Peder Furubotn. I ettertid fortalte Furubotn at han hadde skaffet seg et psykologisk overtak på forhørslederen og derfor slapp ut uten å levere 164 – FORFULGT AV STATEN

biografiske opplysninger om seg selv. Framstillingen minnet om Furubotns famøse møte med Kominterns forhørsgruppe i 1938, men denne gangen spilte han samarbeidsvillig og åpnet for «kompaniskap» med Gestapo.272 Om ikke virkeligheten var like spektakulær, ble han løslatt, tross sine lange opphold i Moskva. Kanskje visste ikke politiet hvem de sto overfor. Ved hjelp av en sjømann Peder Furubotn delte leilighet med, kom den første av lederne innen partiorganisasjonen i dekning.

Furubotn var ikke den eneste som ble raskt løslatt, og prosedyren møtte reaksjoner i Berlin. Himmlers håndlanger, Reinhard Heydrich, reagerte skarpt og krevde innskjerpelser. Heydrich kunne ikke forstå hvorfor flere kjente ledere i det norske kommunistpartiet slapp ut. Heretter måtte liknende saker framlegges for hovedkontoret for rikets sikkerhet, RSHA, fordi de hadde kompetansen som krevdes når det gjaldt «bekjempelsen av de kommunistiske partier».273 Med aksjonen 16. august 1940 ble Norges Kommunistiske Parti det første forbudte politiske parti i Norge. Forbudet ble ikke offentliggjort, men var kjent innen politi, embetsmannsverk og organisasjonsliv uten at det utløste sympatierklæringer eller protester blant nordmenn. Det hadde det heller ikke gjort da søsterpartiet ble forbudt i Tyskland. Først etter en måned tok LO-ledelsen initiativ til å få løslatt de som satt i varetekt. Om rikskommisær Terboven fryktet reaksjoner innen administrasjonsrådet eller andre politiske partier, viste frykten seg ubegrunnet. Kommunistene befant seg i en posisjon der ingen løftet en finger mot behandlingen. Konfliktlinjene fra 30-tallet var fortsatt tydelige, og oslopolitiet hadde gjenfunnet både seg selv og sin gamle erkefiende i aksjonen. Tyskerne kunne ikke annet enn å berømme sine norske kolleger: «Samarbeidet med norsk politi, som var svært interessert i saken, gikk glatt», fortalte okkupantene.

I Bergen og Odda, der NKP hadde betydelig oppslutning, fulgte formannskapet også lojalt opp tyskernes vedtak: «Etter forkynnelse på formannskapskontoret den 26. ds fra to representanter for det tyske sikkerhetspoliti, er Norges Kommunistiske Parti forbudt fra 16.ds, og deres medlemmer skal straks tre ut av alle sine kommunale tillitsverv.» Bergens­ ordfører Asbjørn Stensaker fra Høyre var blant dem som villig aksepterte tyskernes inngripen.

Tross forbudet og razziaene mot et lovlig norsk parti fortsatte riks­ rådsforhandlingene med den tyske okkupasjonsmakten inn i september.

DEL 2: KRIGSTID –

165

Hvordan Paal Berg, Eivind Berggrav og Kristian Welhaven vurderte situasjonen etter aksjonen mot kommunistene, vet vi ikke, men i forhand­ lingene diskuterte partene et samarbeid bygget på respekt for «demokratiske verdier».274 At det fortsatt lot seg gjøre etter 16. august, var tuftet på en holdning om at norske kommunister ikke hadde krav på utøvelse av sine demokratiske rettigheter – eller beskyttelse av loven.

Da Terboven brøt riksrådsforhandlingene 18. september 1940, var Kristian Welhavens tid som politimester i ferd med å renne ut. Tross samarbeidsviljen ble han sparket nedover i etaten, uten lederansvar. Den NS-lojale Bernhard Askvig overtok stillingen. På toppen av politipyramiden tronet nå Jonas Lie som politiminister under Terboven. Lies siste embetshandling som rikspolitisjef, før ministerutnevnelsen 25. september, var å sende ut et rundskriv til alle politidistriktene med anmodning om utfyllende personalopplysninger til kommunistlistene politiet hadde beslaglagt. Et sted mellom fire og fem tusen navn sto nå registrert hos okkupasjonsmakten.

Innen politiet, rettsapparatet og Administrasjonsrådet begynte flere å revurdere sin innstilling overfor okkupasjonsmakten. Forsøkene på å skape et norsk skyggestyre med tyskernes velsignelse hadde slått feil. Kunne Paal Berg, Kristian Welhaven, Andreas Aulie og Eivind Berggrav finne en ny vei?

En vei som forklarte samarbeidsviljen uten å ofre deres egen sikkerhet?

Mens Administrasjonsrådet hadde lagt planer for å tilpasse det norske sivilsamfunnet en tyskokkupert framtid, opplevde norske sjømenn en annen virkelighet. Sommeren 1940 var mange blitt en del av den allierte handelsflåten. Her utførte de Norges viktigste krigsinnsats og var tyske ubåters hovedmål.

Sjøkrig Stuert Oskar Hedin sto bøyd over rekka på det norske handelsskipet «Lenda». Klokka hadde så vidt passert halv fire på morgenen 27. juni 1940.

31-åringen nøt en sigarett og glante ut i den blågrå morgendisen mens skipet duvet svakt. Om disen lettet, ville han kunne skimte sørspissen av Irland i nord. Hedins fartøy var eid av bergensrederiet Leif Erichsen og gikk i trafikk for den allierte handelsflåten fra Canada til britiske havner. Nå lå «Lenda» alene i det keltiske havet uten eskortebeskyttelse fra marinefartøy. Oskar 166 – FORFULGT AV STATEN

Hedin slukket sigaretten mellom fingrene og gikk over det våte dekket. Om få minutter måtte han være på plass i byssa for å forberede morgenmat til de 27 andre sjøfolkene om bord. En kort tur innom kahytten, og han ville være klar.275 Over køya hang små fotografier limt opp på veggen. Et av dem viste familien. Faren August Hedin sammen med moren og seks av de ti søsknene hjemme i Skjeberg i Østfold. Det svenskklingende navnet hadde August Hedin tatt med seg da han vandret over grensen fra Sverige for å jobbe som steinhogger på Torsnes. Hedins var en typisk arbeiderfamilie der faren jobbet hardt under dårlige forhold og på luselønn. Folk som ikke eide land, var lite verdt, opplevde faren. Han meldte seg derfor inn i den lokale fagforeningen og sluttet seg til Skjeberg Arbeiderparti da det ble stiftet. Etter år med hardt arbeid kunne han bygge et lite hus til familien.

Men den stedbundne tilværelsen August skapte for familien, passet ikke for sønnen Oskar. Sjømannslivet lokket på ham. Der ute fantes en stor verden som tilbød en annen frihet enn østfoldbygda. Med seg ut fikk 17-åringen en viktig verdi fra faren: viljen til å kjempe for likhet og rettferd.

På et annet fotografi smilte Oskar Hedin selv til kameraet, sammen med to andre sjøfolk. Han sto i midten med armen rundt den ene og holdt en fotball i den andre. Østfoldgutten var solbrun med lett krøllete hår, litt kortere og kraftigere enn de to andre. Oskar Hedin smilte svakt med en jovial mine til fotografen. Bildet var tatt under S/S «Modig» sitt opphold i Sør-Amerika. Hedin hadde fulgt skuta i fart mellom Argentina og USA fram til 1933. Han var godt likt og kunne snakke sjømennenes sak med autoritet.

Underveis ble han mannskapets skipstillitsmann.

I kahyttskuffen på «Lenda» lå partiboka fra Norges Kommunistiske Parti, der Hedin hadde vært medlem siden 1933. Verdensbegivenhetene bekymret sjøfolkene uansett hvor de kom fra, og med Hitlers framgang ble det viktig å vise farge. Gjennom Sjømannsklubben i Oslo hadde han blitt kjent med Martin Hjelmen, som hadde verv i den røde internasjonale sjømanns- og havnearbeiderforeningen ISH. Men Oskar Hedins norgesopphold på første halvdel av 30-tallet var få og sporadiske, for veien til ny hyre gikk via New York eller andre amerikansk havnebyer. Med opprettelsen av det første avdelingskontoret til Norsk Sjømannsforbund i USA fikk Oskar Hedin sitt NSF-medlemskap i 1937.

DEL 2: KRIGSTID –

167

Om bord på «Lenda» hadde Hedin akkurat trukket på seg den hvite kokkeskjorta da han kjente en svak rystelse gjennom skroget.276 Som en brå og uventet bølge. Så ble det stille igjen. Kanskje kjente han på frykten enhver sjømann i den allierte handelsflåten bar i seg. At en tysk torpedo skulle finne veien til nettopp ham og hans skip. Han grep forstykket og gikk raskt opp på dekk.

Kapteinløytnant Günther Prien på den tyske ubåten «U-47» hadde oppdaget «Lenda» omtrent klokka tre på morgenen. Så vidt 32-åringen kunne bedømme, seilte det allierte handelsskipet alene, uten eskortebeskyttelse.

Følte den norske kapteinen seg trygg fordi han var relativt nær den irske kysten? Günther Prien visste at overmot kom med en pris. Han hadde en rekke vellykkede tokt bak seg og var dekorert fire ganger for innsatsen. Under den spanske borgerkrigen patruljerte han spanskekysten for å blokkere forsyninger og handel til Folkefrontregjeringen.277 Prien ble beskrevet som en fanatisk nazist og hadde Nord-Atlanteren som sitt virkefelt. Ryktet sa at Prien gjerne var den første som oppdaget konvoiene og raskest sirklet inn målene. I dagene før han støtte på «Lenda», hadde «U-47» allerede senket tre allierte handelsskip i det samme området, to av dem i konvoi. Å gjøre slutt på «Lenda»s innsats for de allierte syntes som en enkel oppgave. Like etter klokka halv fire ga Prien ordre om avfyring av den første torpedoen. Den bommet med knapp margin. Prien justerte siktet og ladet på nytt.

Oskar Hedin kjente sjokkbølgene fra Priens andre torpedo forplante seg gjennom fartøyet. «Lenda» var truffet, og på brua ga kaptein Caspar Bjørseth ordre om full fart framover mens alarmen gikk blant mannskapet.

En ny torpedo traff skroget, så enda en. Fartøyet jamret seg i en kakofoni av metalliske lyder og dumpe smell. Motoren brølte i kampen for å etterkomme kapteinens ønsker. Men snart sto «Lenda» i flammer. Oskar Hedin opplevde at panikken spredte seg blant de norske sjømennene. Bjørseth kommanderte besetningen til å forlate skuta, men livbåten på frontdekket var blitt ødelagt under torpederingen. Redningen ble å presse seg sammen i den gjenværende livbåten på babord side.

Under opptellingen av mannskapet oppdaget Hedin at førstestyrmann Bernhard Martin Forstrønen manglet. Normalt sett ville livbåten ha trukket seg unna det brennende skipet, men de besluttet å bli liggende i håp om at 168 – FORFULGT AV STATEN

førstestyrmannen ville komme til rette. Stemningen i livbåten var spent. Ville ubåten fortsette torpederingen inntil fartøyet sank? Om Hedin registrerte at «U-47» la seg i overflatestilling, ville han sett at Günther Prien var fornøyd med bedriften. Erfaringen tilsa at «Lenda» var dødsdømt. Vannet trengte inn gjennom flere hull under vannlinjen, og den kraftige brannen fortalte sitt.

«U-47» forlot det synkende skipet som en brennende fakkel i morgengryet.

På ettermiddagen ulmet flammene fortsatt fra det flytende vraket.

En gruppe fra mannskapet våget seg om bord for å lete etter sin savnede førstestyrmann. De fant Bernhard Martin Forstrønen død på broen. Planen var å komme seg vekk fra «Lenda» og redde seg inn mot sydspissen av Irland.

Mannskapet fikk sjøsatt en liten arbeidsbåt på vannet, dit åtte menn ble overført. Oskar Hedin var én av dem. Jo lenger unna vraket de kom innen en eksplosjon, jo mer økte sjansen for overlevelse.

De to små båtene hadde så vidt kommet vekk fra vraket da Hedin hørte to kraftige smell. En tynn røyksøyle fra motorrommet tydet på at det var maskinen som eksploderte. Flammene slikket over «Lenda»s synlige deler mens kaptein og andrestyrmann stakk ut kursen mot kysten. Etter noen timer ble mannskapet plukket opp av de to britiske marinefartøyene HMS «Hurricane» og HMS «Havelock».

Etter tre dager om bord kunne Oskar Hedin endelig kjenne fast grunn under føttene. Han gikk i land i den engelske havnebyen Plymouth på sørkysten av Devon. Derfra tok han toget nordover til Liverpool. Han hadde kjent på alle sjøfolks mareritt, men sluppet unna. Spørsmålet var om han ville reise ut igjen. Med tillitsmannserfaring fantes det viktige landfaste oppgaver der han kunne tjene sjømennene.

Asbjørn Sundes byggeklosser Asbjørn Sunde visste at tyskerne kom til å interessere seg for ham. En registrert og medieomtalt kommunistisk Spania-kriger var en potensiell trussel. Men Sunde fryktet ikke for seg selv. Hans sårbare punkt var Astrid og Rolf Edvin. Han visste at konsekvensene av krig og motstandskamp før eller siden ville ramme dem.

Da Asbjørn forlot Norge for å hjelpe Wollweber over grensen, hadde han flyttet Astrid og Rolf Edvin fra Oslo tilbake til Horten.278 Asbjørn mente de var tryggere hos Astrids familie mens han var borte. Under tyskernes DEL 2: KRIGSTID –

169

bombardement av marinebyen ble Astrid og Rolf Edvin evakuert til omliggende gårder inntil de kunne flytte tilbake i begynnelsen av mai. Litt over tre uker senere kom Asbjørn. Etter dramatikken på Ottebol stasjon og flukten fra interneringen ville han tilbake til Norge så raskt som mulig. Han gledet seg over å møte familien igjen. For første gang på lenge levde de tre noe som liknet et normalt familieliv. De gikk turer langs stranda, lånte båt og rodde ut for å fiske på grunnene utenfor Bastøya. Om kvelden gjorde de opp bål og spiste fangsten ute. Asbjørn Sunde fikk være far og ektemann.

Inntil arrestasjonen på Ottebol stasjon 17. mai 1940 hadde Sunde handlet på ordre fra Ernst Wollweber. Nå ledet han gruppa, men opplevde samtidig større ensomhet enn noensinne. Det fantes ingen manual for å lede en sabotasjeorganisasjon. Heller ingen å rådføre seg med. I forhold til Wollweber og Hjelmen var han en amatør. At de to sentrale personene satt fengslet i Sverige, kunne gi næring til en nærmest utenkelig tanke: Ville de bryte sammen under forhør og lede politiet til ham og familien?

Om Asbjørn Sunde skulle bygge organisasjonen videre, sto han overfor en vesentlig utfordring. Han manglet oversikt over kontaktnettet og hadde begrenset kjennskap til hvem som lå bak dekknavnene. Men Sunde hadde sans for metodisk organisering. Han begynte med å sikre sprengstofflagrene han kjente til i Oslo-området. Martin Hjelmen hadde et nedgravd lager i Grefsenåsen og dynamitt i kjelleren hos en medspiller i Ljabruveien.

Sabotørenes fremste våpen måtte samles og lagres i kjelleren hos et annet Wollweber-medlem i Uelands gate.279 Under sommeren reiste Asbjørn Sunde minst to turer til Bergen. Ved én anledning tok han med Astrid og Rolf Edvin, kanskje virket en familie på tur mer tilforlatelig. Men oppdraget var klart nok: Vestlandsgruppa måtte samles.

Kjernen i denne gruppa var Norman Iversen, Frank Nilsen og Leif Myrmel.

Iversen var allerede i gang med å rekruttere på brygga der han arbeidet. Han rapporterte til Sunde at han hadde kontakt med Spania-frivillige på havna og ved Bergens mekaniske Verksted. Det var mange å ta av.

Frank Nilsen var i likhet med Iversen kommunist og havnearbeider og hadde vervet Leif Myrmel til gruppa. Myrmel hadde allerede rukket å delta i regulære kamper med tyskerne da Sunde kom på besøk. Han pleide også kontakt med Peder Furubotn, som ledet kommunistpartiet på Vestlandet.

Etter partiforbudet ivret Furubotn for en mer aktiv motstandskamp.

Samtidig var forholdet til det norske kommunistpartiet en utfordring for 170 – FORFULGT AV STATEN

gruppa. Wollweber ønsket distanse til NKP, dette var blant retningslinjene «Maxim» hadde gitt ham i Moskva. Asbjørn Sunde ville følge den samme linjen.

Slik NKPs partiledelse fortsatt tolket Molotov–Ribbentrop-avtalen, var den uforenlig med en norsk sabotasjeorganisasjon rettet mot Tyskland. Sunde anså derimot pakten som et taktisk trekk av kortvarig art. Denne skillelinjen gikk på kryss og tvers blant kommunistene, i og utenfor partiorganisasjonen. Å involvere partitilknyttede miljøer var derfor livsfarlig for begge parter.

Ottar Lie kjente til deler av organisasjonens virksomhet, men han var blant dem Asbjørn Sunde hadde absolutt tillit til.

To andre viktige skikkelser for Asbjørn Sunde var advokat Ragnar Solheim og hans fullmektig, Asvor Ottesen. Solheim hadde lagt til rette for Wollwebers flukt og var i noen grad innforstått med Sundes oppdrag. Ottesen arbeidet ved Solheims kontor i Henrik Ibsens gate, der hun ble kjent med Asbjørn Sunde i 1938. 29-åringen med langt, mellomblondt hår, gjerne med et par briller på nesen når hun gikk gjennom juridiske dokumenter, var både dyktig og sjarmerende. Hun var kommunist og kjente til Asbjørn Sundes bakgrunn som Spania-kjemper og deler av den illegale virksomheten. De to var i ferd med å utvikle et fortrolig vennskap.

Ragnar Solheims advokatkontor var et senter for intellektuelle og uavhengige kommunister, et sted der illegal virksomhet trygt kunne være tema.280 Diskusjonene omkring virkelighetsforståelsen høsten 1940 gikk høyt. Solheim var overbevist om at krigen mellom Sovjetunionen og Tyskland var nært forestående. Den var en historisk nødvendighet som kom til å presse seg fram. Med forbudet av kommunistpartiet måtte det komme til en holdningsendring i partiet, mente han. Problemstillingen var likevel uvesentlig for Sunde, mandatet var å rigge opp et motstandsapparat uavhengig av partiet.

Høsten 1940 begynte en østlandsgruppe med Sunde selv i spissen og en vestlandsgruppe i Bergen under Norman Iversen og Leif Myrmels ledelse å ta form. Inntil Moskva ga klarsignal, forberedte Sunde seg gjennom oppbygning av ammunisjonslagre og instruksjon av betrodde menn. Infrastrukturen til en slagkraftig norsk motstandsorganisasjon bredte seg sakte ut i byer og bygder, vevet sammen av usynlige tråder i et nettverk av kommunister.

Foreløpig sto de alene, men en radiotale 25. september fjernet illusjonene om en fredelig norsk-tysk administrasjon for flere.

DEL 2: KRIGSTID –

171

«Mine herrer, det norske folk som De har styrt, har fått høre kjens­ gjerningenes jernharde og bitre språk. De er nå klar over at det må komme en politisk nyordning i Norge som bygger på de gitte politiske realiteter», sa rikskommisær Josef Terboven.281 Han anklaget norske politikere for å ha gått Englands ærend og proklamerte en nyordning som gjorde Norge til en ettpartistat. Bare slik kunne man felles ta fatt på «et ærlig og varig samarbeid med det stortyske riket». En drøy måned etter kommunistpartiet ble de andre norske partiene forbudt – med ett unntak: Nasjonal Samling. Terboven etablerte et kommissarisk statsrådstyre med tretten statsråder, hvorav ni var NS-medlemmer. Quisling ble leder, uten formell makt.

Den kringkastede nyordningen kom ikke overraskende på Asbjørn Sunde eller Norman Iversen, men bekreftet bare utgangspunktet. Forskjellen var at hele det politiske Norge nå var satt til side.

Kidnapping i New York Da Tyskland angrep Norge, brøt det norske forsvaret sammen uten større motstand. Størstedelen av marinen og krigsmateriellet gikk tapt og kunne tilføre lite til en alliert motstandskamp. Derimot var den norske handelsflåten relativt intakt. Det betød at verdens fjerde største og mest moderne handelsflåte kunne utgjøre en betydelig ressurs i den allierte kampen mot Tyskland.282 Nygaardsvold-regjeringens kaotiske flukt i aprildagene framtvang flere avgjørende beslutninger. En av de viktigste var at alle norske handelsskip utenfor tyskkontrollert område ble beordret til å søke seg til allierte havner.

Fartøyene som kom seg unna tysk kontroll, skulle samles i en organisasjon som fikk navnet Norwegian Shipping and Trade Mission. Under forkortelsen Nortraship utgjorde de om lag tusen skipene verdens største rederi.

Dermed kunne Norge bidra til effektiv transport av nødvendig materiell og opprettholde handel og forsyning mellom Hitlers motstandere. Flåten ble en uvurderlig ressurs som ga den norske eksilregjeringen i London en framtredende posisjon i den allierte krigsdeltakelsen. Norske sjømenn skulle i praksis finansiere Nygaardsvold-administrasjonens virksomhet og sikre anseelsen.

Få dager etter at Oskar Hedin ble reddet i land etter torpederingen av «Lenda», trådte en viktig avtale i kraft. Avtalen betød at norske sjømenn 172 – FORFULGT AV STATEN

i Nortraship måtte redusere sine framforhandlede krigsrisikotillegg ned til britiske betingelser. Det var Norsk Sjømannsforbund (NSF) i London som hadde godtatt ordningen, kanskje uten å ha nok oversikt over risikotilleggene de norske sjømennene hadde framforhandlet tidligere. Den gamle avtalen var basert på faresoner med høyere tillegg, mens den nye gikk for en flat, lavere sats. Overskuddet skulle plasseres i et «hemmelig» fond for ikke å skade forholdet til britene.

Siden den norske regjeringen oppholdt seg på britisk territorium og det var krig, kunne den samtidig innføre arbeidsplikt for sjøfolkene i europeiske havner. Norske sjømenn ble tvunget til å risikere livet for betydelig lavere lønn enn tidligere. Blant dem som protesterte sterkest mot ordningen, var de kommunistiske sjømannsklubbene. Men alle måtte samles til felles kamp, krevde regjeringen og NSF. Sjømannsforeningene hadde gjennom 30-tallet vært en arena for politisk maktkonflikt mellom kommunistene og sosialdemokratiske krefter.

Kampen om sjømennenes hjerter sto grovt sett mellom et styringsorientert Arbeiderparti og et kommunistparti som ville kjempe for rettighetene med mer radikale midler. Da krigen brøt ut, kom det til åpen konflikt mellom Norges Sjømannsforbund og den kommunistisk-ledede Scandinavian Seamen’s Club of America, som hadde etablert seg i elleve amerikanske havner. Frontene var beinharde og infisert av 30-tallets maktkamp og krigsutviklingens uventede allianser.

En sentral skikkelse i Norsk Sjømannsforbund var 45-årige Ingvald Haugen, som fikk vervet som NSF-formann i 1936. Haugen hadde selv vært fisker og begynte klatringen i organisasjonslivet som formann for Norsk Matros- og Fyrbøter-Unions avdeling i Haugesund, senere i Cardiff og Newcastle. Bak et «disponentaktig» ytre med bakoverstrøket, mørkt hår skjulte det seg en karismatisk, arbeidsom og frittalende formann som nøt respekt blant sjøfolk så vel som redere. Øynene lyste av kampglød og staheten som behøvdes for å få sin vilje. Med et talent for å organisere og teft for klok politisk manøvrering ble han et kraftsentrum i den norske sjøfarten.

Men Haugen var også en mann med flere hatter. Som sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet var han ingen nøytral forbundsleder. Partiets uttalte kamp mot «nazikommunismen» var også Haugens kamp. Haugen oppfattet kommunistene som et konstant uromoment, en gruppe som nektet å forholde DEL 2: KRIGSTID –

173

seg til forhandlingsspillet og framsatte urealistiske krav. De utfordret tanken om en samlet fagbevegelse som spilte på lag med regjeringen.283 Men Ingvald Haugen hadde vært en effektiv ryddegutt, og ved inngangen til krigen anså regjeringen at den europeiske delen av NSF var under ansvarlig kontroll.

Den hadde tette og trygge bånd til rederiene og ga samtidig sjømennene betingelser de fleste kunne leve med.

Haugen hadde vært forutseende og etablert NSFs eksilkontor i London allerede i april 1940, med kartotek og foreningslister intakt. Da regjeringen flyktet til Storbritannia, fulgte Haugen med som sjømennenes forbundsleder og Nortraships mannskapssjef. Men allerede 22. juni forlot han London og reiste til Amerika for en viktig oppgave. Han skulle ta kampen med de kommunistiske sjømannsklubbene én gang for alle.

Grunnen til at Haugen hastet over Atlanteren, var at det var slått alarm innen forbundet om at de kommunistiske sjømannsklubbene «terroriserte alle skip» over hele Amerika. Det ble også hevdet at de samarbeidet med tyske konsulater og hadde «erklært at norske sjøfolk måte være nøytrale», fordi det var likegyldig for sjøfolkene «hvem der regjerte – Nygaardsvold eller Quisling».284 Kjernen i konflikten i USA var likevel lønnsreduksjonene og risikoen på seilinger til Europa. Det var tryggere å gå i fart mellom USA og Sør-Amerika, Japan, Kina og Filippinene. I de kommunistiske sjømannsklubbene advarte de sjøfolkene mot å akseptere andre hyrebetingelser – og å gå inn i krigen på det de kalte «rederregjeringens» side. Kommunistene mente at Haugen og forbundet «(...) atter en gang har fulgt en bande internasjonale gangsters og deres helere i de små nasjoner med ’Blind Lojalitet!’285» Hvorfor kunne man ikke kreve en felles overenskomst som ga bedre betingelser for de som risikerte livet til sjøs?

I et etterpåklokt perspektiv virket kampen både umusikalsk og urimelig.

Det var krig, og alle måtte yte sin skjerv. Men sjøfolk og arbeidere hadde i alle tider blitt utnyttet for at rederfamilier og spekulanter skulle bygge sine formuer. At man i Norge var tvunget til å akseptere britiske betingelser, var mer forståelig i Ingvald Haugens verden enn i de kommunistiske sjømannsklubbene. «For oss er nazisme og fascisme nemlig like motbydelig enten den er representert av en Hitler, en Mussolini, en Quisling, en Chamberlain eller Henry Ford», fastslo kommunistene.286 De så ingen grunn

174 – FORFULGT AV STATEN

til at underbetalte sjøfolk skulle dø i kamp for redere og politikere som i all hovedsak ønsket bevegelsen fjernet fra innflytelse og verv innen skipsfarten.

Konfrontasjonen mellom sjømannsklubbene og Norsk Sjømannsforbund hadde gått så langt at det førte til voldshandlinger. I NSF mente man at klubbene benyttet seg av gangstermetoder der man «tok til med å slå ned forbundsfolk på sjappene og var etter forbundsfolk på gatene». Svaret var at «noen forbundsfolk ble lei av dette og banket opp en gjeng, så ble det også slutt på det287». Ingvald Haugen kastet seg uredd inn i kampen og spilte rått på patriotismen han mente lå rotfestet i forbundsmedlemmene. Det sto om liv og død i Europa, og den norske innsatsen hvilte på sjøfolkene.

Men Haugen møtte motstand han ikke kunne avfeie. I et telegram fra New York til London-kontoret skrev han rett ut at det var en skandale at britene skulle diktere hyren for norske sjøfolk på norske skip. Noe måtte gjøres, uansett hva London mente om det. Altså imøtekom han kommunistenes krav, men bare internt. I kampens hete reiste Trygve Lie over til USA for å ordne opp. Resultatet var at mannskapene skulle innrømmes risikotillegg, til tross for at den britiske regjeringen truet med å intervenere. «Vi må se å få båtene ut», sa Trygve Lie. I begynnelsen av september ble krigsrisikotillegget en del av sjøfolkenes tariffavtale. Men propagandakampen mellom Norsk Sjømannsforbund og sjømannsklubbene fortsatte å tilspisse seg. I kampen om sjøfolkenes sjel var alle metoder tillatt.

Ingvald Haugen la ingenting imellom da han beskyldte sjømannsklubbene for ren femtekolonnist-virksomhet. Han seilte inn i propagandakrigen drevet framover av Arbeiderpartiets nazikommunisme-begrep. Under et turbulent møte i Baltimore med sjømannsklubbenes representanter ble Haugen utfordret til å bevise påstandene. «(...) alt jeg har av beviser, har jeg dessverre ikke med meg her i dag», svarte Haugen.288 Han sa at det kun var lederne i sjømannsklubben han hadde bevis mot. Det var ikke sjøfolkene han ville til livs.

I oktober 1940 tillyste Samarbeidskomiteen for de norske Sjømanns­ organisasjoner i Brooklyn og New York et allmøte. Anledningen skulle finne sted i Eagle Hall i Brooklyn den 29. oktober. På plakaten het det at Ingvald Haugen skulle innlede til «(...) diskusjon over emnet: Den femte kolonne».

Haugen spente buen høyt. Tiden var kommet for å framlegge bevis. Han måtte stemple ledelsen i sjømannsklubbene som landsforrædere uten at han mistet sjøfolkene deres.

DEL 2: KRIGSTID –

175

Det var sent på kvelden tirsdag 28. oktober 1940 at Haugen gikk gjennom gatene i New York. Han kom fra et tillitsmannsmøte i Atlantic Avenue der han hadde forberedt seg til møtet i Eagle Hall. Under armen bar han dokumentmappen med papirene som skulle bevise kommunistenes landsforræderi. Han passerte tre biler som sto langs fortauskanten.289 Da Haugen var på høyde med den midterste, støtte han borti en «stor rusk» av en mann som sto på fortauet. Han forsøkte å ta et skritt til venstre for å gå rundt, men da gjorde mannen det samme. Haugen dreide instinktivt til høyre for å komme unna og gikk raskt langs bilene da bakdøren på en av dem plutselig åpnet seg. Så kjente han et kraftig støt i ryggen. Han oppfattet at det var mannen på fortauet som kastet seg på ham og dyttet ham inn i kupeen. Haugen rakk knapt å oppfatte situasjonen før han fikk et pledd trukket over hodet. Han skrek i panikk og forsøkte å gjøre motstand, men satt fast mellom to sterke menn i baksetet.

Haugens inntrykk var at det satt to menn i forsetene og to bak. Bilen startet. Han hørte motorlyden og kjente bilens myke fjæring på vei gjennom byen. På bakgrunn av komforten konkluderte han med at han befant seg i «en meget fin bil». Han var redd, men forsøkte å oppfatte lyder og hva som ble sagt inne i bilen. Mennene hadde revet dokumentmappen fra ham da han ble dratt inn i bilen. Haugen syntes han hørte: «Here is the briefcase.»

Kidnapperne var altså ute etter papirene.

Etter en reise som Haugen anslo varte i en times tid, svingte bilen over en fortauskant. Et lite stykke etter stanset den. Forbundslederen var sikker på at det var hans siste reise. Han ble revet ut av bilen med pleddet over hodet. På lyden forsto han at han ble ført opp en jerntrapp. Han talte sju trappetrinn før de gikk gjennom en dør. Da døren var lukket, ble pleddet fjernet.

Haugen så seg rundt. Han befant seg i et lite, lavloftet rom der vinduet var gjenspikret. En jernseng, en madrass på gulvet, et bord og to stoler utgjorde møblementet. To av mennene sto igjen i rommet, den ene forsøkte å skjule ansiktet, mens den andre ikke brydde seg. Hadde han løsbart? Haugen syntes den så falsk ut.

Siden armbåndsuret var blitt fratatt ham et sted på veien, hadde Ingvald Haugen mistet tidsbegrepet. Han tilbrakte natten til onsdag 29. oktober og hele den påfølgende dagen i fangenskap. Møtet i Eagle Hall nærmet seg.

Haugen avslo tilbud om å få mat, men takket ja til en sigarett. Gjennom sprekkene i plankene over vinduet klarte han å skille natt fra dag. På onsdag 176 – FORFULGT AV STATEN

ettermiddag kom en av mennene inn og slengte pleddet over hodet hans på nytt. Han ble ført ut av huset og inn i bilen.

Haugen mente at bilen kjørte noe kortere enn dagen i forveien, kanskje litt i underkant av en time. Så stanset den brått og Haugen ble dyttet ut.

Teppet ble revet av og han fikk et hardt slag over venstre øye som sendte ham i bakken. Blindet av slaget hørte Haugen motoren starte. Med en viss åndsnærværelse begynte han å løpe etter bilen. Han ville merke seg nummeret, men kjente en sviende smerte i øynene. Tårene rant og han fornemmet en pepperlukt. Uten å ha merket det måtte han ha blitt peppersprayet da han fikk slaget.

Etter å ha kommet til hektene, praiet han en drosje til hotellet. Der kon­ staterte han at noen dokumenter han behøvde til møtet i Eagle Hall, manglet.

Så reiste han til politistasjonen i Poplar Street for å anmelde forholdet.

Uansett var det for sent å rekke møtet. Avsløringen av femtekolonnistene måtte utsettes.

Under avhørene på den lokale politistasjonen fikk Haugen inntrykk av at politiet mottok forklaringen med skepsis. Haugens advokat, Harald Eriksen, advarte om at sjømannsklubben og kommunistpartiet hadde sterke hjelpere hos New York-politiet på grunn av sitt sosiale engasjement. At kommunistene nøt høy anseelse hos N.Y.-politiet i 1940, var høyst diskutabelt, men da sjømannsklubben fikk høre om kidnappingen, møtte et par representanter opp på stasjonen. Kommunistene gjorde N.Y.-politiet oppmerksom på en annen kjent hendelse i Norge. Parallellene til pepperspray-overfallet på Vidkun Quisling noen år tidligere var påfallende.

For i likhet med Quislings historie var Ingvald Haugens beretning full av brister. Det fantes ingen vitner, selv om gaten der nordmannen ble kidnappet, var godt besøkt. Politiet hang seg opp i en annen detalj; Haugen hadde møtt opp glattbarbert på politistasjonen. Da detektiven spurte: «Og hvem barberte Dem sist?», hadde Haugen svaret parat: «Det gjorde kidnapperne!»

Kidnapperne viste altså omtanke for Haugens utseende før de slo ham ned og tømte pepperspray i øynene hans. Og det var mer som skurret. Haugen hadde heller ikke benyttet sin vanlige, fine dokumentmappe i lær, men en billig i papir. Flesteparten av dokumentene lot seg lett erstatte, men det fantes ifølge Haugen flere han ikke kunne få erstattet. Identifikasjonspapirene som man som oftest bar på seg, hadde også blitt igjen på hotellet.

DEL 2: KRIGSTID –

177

Doktor Karl Evang kunne bekrefte at Haugen hadde en kul over venstre tinning, og at øynene bar preg av å ha vært «utsatt for et irriterende stoff». Noe hadde skjedd, men som i Quislings tilfelle kunne det være selvpåført. Haugen lot til å mene at politiet konspirerte med kommunistene i sjømannsklubben og derfor mistenkeliggjorde ham. Under avhør med FBI senere på dagen oppfattet han å få mer gehør, uten at føderale politimyndigheter kom lenger med saken. En privatdetektiv lønnet av reder og Nortraship-profil Hilmar Reksten skrev at man i Brooklyn anså Haugens historie som «et råttent knep».290 Hva ønsket i så fall Haugen å oppnå?

Haugen hadde satt seg selv i en vanskelig posisjon foran møtet i Eagle Hall. Å dokumentere forræderi kom på toppen av regjeringens krav om å få orden på de norske sjømennene i USA. Haugen må ha følt seg presset.

Om han selv hadde iscenesatt kidnappingen, var det for å oppnå flere ting.

Han fikk utsatt møtet og kunne argumentere med troverdighet for at viktig materiale hadde blitt borte. Han kunne oppnå at det ble skapt mistanke om at sjømannsklubben var ansvarlig for gjerningen. Kanskje var det mulig å tenke seg et samarbeid mellom tysk etterretning og kommunistene i klubben?

For sjømannsklubben var kidnappingen en mulighet til å latterliggjøre forbundslederen. I en annonse med bilde av Haugen utlovet sjømannsklubben en belønning på 100 dollar til den som kunne kaste lys over forsvinningen.

I medlemsbladet Paa Tørn refererte de politiet: «Story stinks!» Det ble stilt spørsmål om alle de merkelige omstendighetene kom av at Haugens «psykologiske sans var anspent til det ytterste».

Om Haugen snakket sant, hvem hadde interesse av dokumentene i mappen? Hvem ville skremme ham? Det var ingenting som tydet på at sjømannsklubben sto bak. Derimot ble det antydet at tyske etterretnings­ organisasjoner som Abwehr ville ha interesse av Haugens materiale. Det gagnet tyske interesser om det ikke kom til enighet mellom sjømennene og handelsflåten.

Innen sjømannsforbundets ledelse syntes man overbevist om at det fantes forbindelser mellom de kommunistiske sjømannsklubbene og tyske agenter.

Blant annet utpekte de den danske redaktøren av Paa Tørn, Vilhelm Aagaard, som Gestapo-agent. «Hans yrke er ikke sjømannens. Taler flytende tysk. Kan sies å være kommet til Statene med et spesielt formål.»291 For Haugen og NSF-ledelsen betød det at han spionerte mot de allierte. De som festet lit

178 – FORFULGT AV STATEN

til kidnappingshistorien, hadde med stor sannsynlighet fått flere grunner til å trekke sine slutninger om sjømannsklubbenes mistenkelige virksomhet.292 Den 31. oktober 1940, to dager etter det opprinnelige møtet, sto Ingvald Haugen i Eagle Hall for å fullføre oppdraget. Han appellerte til sjømennenes patriotisme og lot det ikke være tvil: Det var femtekolonnister i aktivitet for Hitler i rommet. En av forbundets representanter i Amerika293 framførte anklagen enda tydeligere: «Denne krigen har ikke bare vært ført med militære våpen. Ikke minst har Hitler gjort bruk av de åndelige våpen for å tvinge motstanderens motstandskraft i kne. På samme måte benytter klubblederne åndelige våpen som i allerhøyeste grad er egnet til å svekke vår motstandskraft mot fienden. Det er derfor de er beskyldt for å være ‘fifth columnists’.»294 Bevisene hadde kokt ned til «åndelig» opposisjon. Men agitasjonen mot klubbene var like fullt beinhard. Nåde den som ikke kunne svare rett på hva man gjorde under krigen.

Møtet ble et knusende nederlag for kommunistenes sjømannsklubber og et vendepunkt for sjømannsforbundet. Et overlegent flertall konkluderte i en resolusjon at Haugens påstander var fullt ut berettigede. I avisene skrev man om «Drepende dokumentasjon framlagt» og at «klubbledernes virksomhet var landsforrædersk». Uten i realiteten å ha bevist noe som helst, hadde Haugens linje vunnet fram. Den konkurrerende skandinaviske sjømannsklubben var brunstemplet og spilt ut over sidelinjen. Strategien hadde lyktes til fulle.

Mens Ingvald Haugen kjempet sin amerikanske kamp med bravur, befant Oskar Hedin seg i Liverpool. Merseyside-byen var et viktig knutepunkt for norske krigsseilere, og Hedin trivdes. Var det det fargerike livet på havna eller de radikale politiske miljøene som tiltalte ham sterkest? Trolig var det kombinasjonen av å befinne seg i en pulserende arbeiderby og posisjonen den hadde fått blant sjøfolkene etter krigsutbruddet. Han visste at Norsk Sjømannsforbund ønsket å etablere en Liverpool-avdeling. Oskar Hedin lanserte seg som kandidat til å bestyre det nye kontoret.

Høsten 1940 var Liverpool under ild fra tyske bombefly. Luftwaffes mål var pirområdet. I november søkte Oskar Hedin ly i tilfluktsrommene sammen med livredde innbyggere. En fallskjermbombe traff i Durning Road og drepte 166 menn, kvinner og barn. Fire uker senere døde 365 mennesker under angrepet som fikk navnet «Christmas Blitz». I Liverpool foregikk livet bak blendingsgardiner og i mørklagte gater. Om dagen gikk skolebarna med DEL 2: KRIGSTID –

179

gassmasker i sekken. Den skarpe sirenelyden varslet at døden var på vei fra himmelen.

Tross bomberegnet måtte havna holdes åpen, og det nye NSF-avdelings­ kontoret skulle sørge for at den norske flåten kom seg på sjøen med nødvendig mannskap. Oskar Hedins erfaring som tillitsvalgt gjorde ham til et naturlig valg som bestyrer. Forbundsleder Ingvald Haugen kjente trolig ikke til Hedins medlemskap i NKP. Høsten 1940 sto heller ikke ideologiske korstog sentralt i Oskar Hedins virksomhet. Han ønsket først og fremst å være en som kunne lede kontoret gjennom en krevende periode.

Nettet snører seg sammen I september 1940 satt Martin Hjelmen fortsatt bak tykke steinmurer i Vänersborg fengsel. Han sydde postsekker og leste bøker. Alle nyheter var sensurerte. Det samme gjaldt for brev ut og inn. Livet kjentes blytungt.

Broren Alv hadde plutselig dødd, og han forsøkte å trøste moren i et brev: «Kjære mor, jeg forstår at det er et hardt slag for deg. Jeg synes også det var som om livet mistet en del av sin verdi, forresten er det vanskelig å finne uttrykk for hva en tenker og føler ved slik en tildragelse. (...) Ja, så må vi si at det er hard tid vi lever i, og mange, mange er de som ikke får oppleve freden, og nå har Alv også gått inn i denne rekken. Tungt er det for alle som blir berørt og mister sine kjære.295» Martin Hjelmen var fortsatt uvitende om at det foregikk et tysk-svensk spill i kulissene. Kanskje trodde han at han var beskyttet fordi han var blitt arrestert før 9. april. Han påberopte seg ikke status som politisk flyktning eller ba om beskyttelse hos den norske legasjonen i Stockholm. Den svenske forhørstaktikken med å holde Wollweber-saken utenfor hadde lyktes.

Hjelmen visste ikke at tyskerne satt med gode kort på hånden.

I november antok han at han ville bli utvist til Norge etter endt soning.

Han ba moren slutte å sende ham nye bøker: «Jeg blir jo utvist samtidig med at straffen er slutt, og da ville det være synd å ta bøkene med til Norge, hvor antakelig en del av dem ville havne på bokbål.» Men i det som skulle bli det siste brevet fra Vänersborg, fortalte han at «(...) det er ikke i orden med min innreise».

180 – FORFULGT AV STATEN

Over 40 mil lenger øst i Sverige satt Ernst Wollweber og Gudrun Wiik fortsatt i varetekt på Långholmens centralfängelse i Stockholm. Det nærmet seg jul 1940, og Gurdrun Wiik hadde vært fengslet i nesten fire måneder.

Svensk politi benyttet seg av samme strategi som overfor Martin Hjelmen.

De ivret for utvisning til Norge uten å informere om Gestapos interesse.

Wiik sa seg først villig til å returnere frivillig, men Wollweber advarte henne.

Under en pause der vaktene var uoppmerksomme, ba han henne skaffe seg sovjetisk innereisevisum og kreve kontakt med Kominterns generalsekretær Dimitrov i Moskva. Der ville hun få hjelp. Hun måtte samtidig fortelle Dimitrov om Wollwebers situasjon i Sverige, la han til. Så ble de ført til hver sin celle. Rådet syntes å ha hjulpet, for den 27. september gikk Gudrun Wiik om bord på et fly til Moskva.296 Etter Gudruns løslatelse snakket Wollweber friere. Ved å gi politiet drypp av informasjon om virksomheten regnet han med å bli vurdert som politisk flyktning. Han hadde sovjetisk innreisevisum og håpet å følge etter Gudrun til Moskva. Men Wollwebers situasjon var annerledes. Gestapo visste at en mulighet til å rulle opp sabotørgruppa i store deler av Nord-Europa befant seg i Sverige. Selve storfisken hadde aldri vært nærmere å bli hentet hjem. De mente å vite hvilke knapper de skulle trykke på.

Samtidig gjorde etterforskingen i Oslo betydelige framskritt. Der hadde den tyske kriminaloverassistent Gustav Barschdorf klart å nøste opp i deler av den norske Wollweber-oppbygningen. Tobarnsfaren som var kjent for å utvise mer forhørsbrutalitet enn Gestapo-instruksen tilsa, hadde fått los på Ragnhild Wiik, som fortsatt befant seg i byen. Nøkkelen var dobbeltagenten Georg Angerer, som siden 1936 hadde jobbet med å infiltrere det tyske immigrantmiljøet. I Oslo opererte han under navnet «Edgar Löwe».

Som «Löwe» hadde Angerer skaffet seg oversikt over Wollweber-kontaktene gjennom å tilnærme seg den tyske immigranten Karl Bargstädt, som arbeidet for Wollweber. Bargstädt hadde virket som en tidlig operasjonssjef i gruppa med norske Olga Eltvig som bindeledd til organisasjonen.297 Selv om de respektive leddene kjente lite til hverandre, kom Angerer inn på Eltvig gjennom Bargstädt. Da hun ble arrestert, presset Barschdorf henne hardt, med Angerer i rollen som tolk. De la fram bilder av Martin Hjelmen, Ragnhild og Gudrun Wiik, Wollweber og flere andre. Til tross for at Angerer truet Eltvig med henrettelse om hun ikke samarbeidet, holdt hun tett. Men avhøret viste at tyskerne var på sporet av Ragnhild Wiik.

DEL 2: KRIGSTID –

181

Før julehøytiden 1940 var Gustav Barschdorf på vei hjem til feiring i Tyskland. På togreisen fra Oslo gjennom Sverige hadde han selskap med sin overordnede, SS-Sturmbannführer Friedrich Georg Preiss, en 54-åring fra München med erfaring fra tysk kriminalpoliti og medlemskap i NSDAP. Da Preiss kom til Oslo, ble han sjef for kontor Referat IV A med ansvar for kommunistsaker. Som type ble Sturmbannführeren sagt å ha en sterk vilje til å gå egne veier. En av de viktigste sakene for Preiss julen 1940 var jakten på Wollweber-gruppa.

Toget passerte hvitkledte jorder og tykk skog med snøtunge grener.

Mens de to mennene fylte kupeen med sigarettrøyk, krysset NSB-vognene riksgrensen mot Sverige. Barschdorf gjennomgikk papirene fra etterforsk­ ningen i Norge og Gestapos materiale fra Hamburg som knyttet sammen den danske og den norske sabotasjegruppa. At de to tyskernes adventsreise gikk via Sverige, hadde en spesiell grunn. Preiss og Barschdorf skulle møte Säpo-sjef Martin Lundqvist og hans nærmeste medarbeidere til samtaler om Wollweber.

Under samtalene, som måtte hemmeligholdes, orienterte Preiss etter alt å dømme svenskene om arrestasjonen av Olga Eltvig og sporene som pekte mot Ragnhild Wiik. Preiss’ motiv for møtet var å finne flere sammenfallende linjer mellom den tysk-norske og den svenske etterforskningen. Lundqvist satt med førstehåndsinformasjon fra avhørene av Ernst Wollweber, Gudrun Wiik og Martin Hjelmen.

At det «hemmelige» møtet i Sverige hadde funnet sted, ble bekreftet av Reinhard Heydrich da han sendte Lundqvist en innbydelse til et nytt tysk-svensk toppmøte i Berlin 10.–14. mars 1941. Heydrich ønsket en gjenopptakelse av den tidligere «tankeutvekslingen mellom ledende personer innen tysk og svensk politi», som det het i den svenske oversettelsen av invitasjonen.

I mellomtiden mottok kriminalpolitiet i Stockholm et notat fra Långholmens centralfängelse om at Wollweber skulle løslates 20. januar 1941. Tyskeren hadde sonet straffen og kunne slå i bordet med et gyldig sovjetisk innreisevisum. Wollwebers forklaring ga ham status som politisk flyktning, og siden utvisningsvedtaket hadde en hjemlandsklausul, kunne han ikke uten videre sendes tilbake til Tyskland. Wollweber øynet håp om å unnslippe Gestapo.

182 – FORFULGT AV STATEN

Det var jul på Bøvåg i Solund. Schrøder Evensen var alene tilbake på gården der han hadde brutt jorda og fått skikk på huset. Det hadde vært en stri tørn, men nå opplevde han fruktene av slitet. I sommermånedene og på høsten drev han landbruk og hadde dyr på beite. Ellers stakk han til havs som fisker på nordvestlandet. Han trivdes med begge deler.298 Juledagene i 1940 var fulle av forventning. Dagfrid hadde reist til Høyanger for å føde. Schrøder skulle bli far til deres førstefødte. Fødselen skulle skje en gang i jula, eller ville det drøye ut på nyåret? På andre juledag kom moren Lovise ut til ham. Hun skulle passe gården når han dro til Høyanger for å hente Dagfrid og barnet. Nå ventet han bare på beskjed. Det var alltid en risiko, og han turte ikke ta noe på forskudd. Likevel dristet han seg til å starte med «Kjære Dagfrid og Småen!» da han skrev til kona for å skildre jula på Bøvåg.

«Det er annen juledag og klokken er halv fem. Det er lunt i stuen, ovnen sender bleke lysglimt bort over gulvet, ved et enkelt blaff kan man øyne lysrefleksen i taket, som svake stjerneskudd.» Han hadde pyntet gårdshunden med sløyfe. «Fiksi var med meg i stampen julaften, god såpe, så du kan tro hun var fin. Julenatten lå hun med meg, nett som et menneske med hodet på puten og dyne over sig og snorket drabelig. Hun lå på samme plass hele natten til jeg sto opp og gikk i floren. Spør om ikke Fiksi kan føre sig i selskap. Jeg var borte til naboen og sa god jul. Jeg har tenkt til å høre nyheter i kveld.»299 Nyhetene var preget av Tysklands framganger. Schrøder visste om razzia­ en hos kommunistene i Bergen. Dermed måtte han regne med at okku­ pantene hadde merket seg ham og Dagfrid. Paret gikk igjen i bergenspolitiets rapporter, som nå var på tyske hender. Dommen fra demonstrasjonen mot Hitler sto dessuten beskrevet i både aviser og offentlige papirer. Men det ville komme en ny tid. Områdene rundt Solund lå langt fra okkupasjonsmyndighetene. Det ble snakket om motstandsgrupper og våpenlagre, skjulesteder var det nok av på øyene.

Dagfrid kalte den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten «en finte300», og både hun og Schrøder ventet på startskuddet for den uunngåelige kampen mot fascismen. Det var umulig å forestille seg en verden der en arbeiderstat kunne leve side om side med et rasistisk, antikommunistisk og fascistisk system. Kanskje var Schrøder og Dagfrid forblindet av opplevelsene i Sovjet.

Glansbildet hadde begynt å slå sprekker under Moskva-prosessene, men DEL 2: KRIGSTID –

183

det var noe med å kjempe mot angripere fra alle kanter. Arbeiderstatens overlevelse krevde sterke virkemidler. Schrøder var mer enn noen gang villig til å kjempe for den.

På nyåret 1941 glemte Schrøder og Dagfrid de ytre truslene for en tid.

Den 30. desember fødte Dagfrid en datter i Høyanger. Det var en rørt far som sto med et brev i hånda 4. januar. «Mottok i dag meddelelsen om at du har født vår lille datter til verden. Brevet var 5 døgn gammelt så du kan tro jeg har gått i spenning. (...) Da jeg fikk brevet i Enstad i dag måtte jeg stikke meg vekk å lese det for jeg orket ikke at folk så på meg. Siden spurte de og gratulerte som skikk er. (...) Mor ber meg hilse og gratulere og hilse veslejenta fra Bestemoren hennes.» Schrøder undertegnet med «far». Han skulle hente dem om én uke.301 Datteren fikk navnet Cecilie Lovise, oppkalt etter bestemødrene.

Hun ble født inn i en urolig verden av to foreldre som hadde viet livet til arbeiderkampen. En kamp for ungdommen – til ungdommen, slik de så det.

Verken Schrøder eller Dagfrid kunne forutse utviklingen i det okkuperte Norge, men fra og med 30. desember 1940 hadde de fått et større ansvar.

Ville det stagge Schrøders villskap og viljen til å risikere livet for en sak?

På vei til Høyanger kretset tankene mest om den lille jenta som ventet på ham. Men utviklingen tilsa at han ville bli trukket inn i krigens malstrøm.

Fra Asbjørn Sunde i Oslo utgikk planene om en sabotasjeorganisasjon på Vestlandet. I Bergen sto Norman Iversen i ventemodus. Når Stalin lot dem klemme på avtrekkeren, ville det skape ringvirkninger gjennom hele det okkuperte Norge. Helt til Solund.

SS’ fangarmer I Sverige pågikk drakampen om Martin Hjelmens liv utover nyåret.

Sikkerhetspolitiet forsøkte å påvirke Socialstyrelsen til å framstille ham for internering i arbeidsleir. Fangen var samfunnsfarlig og måtte hindres i å kontakte utenforstående. Kriminalpolitiet i Stockholm opplyste om at Hjelmen ikke ville bli avhørt videre om virksomheten i Sverige. Delvis fordi han ikke ville forklare seg, og delvis fordi man ikke ville foregripe en større «utredning angående hele den hemmelige organisasjon som Hjelmen, under navnet ‘Nilsen’ arbeidet for.» Hjelmen burde utvises, og om det ikke var mulig, måtte han fengsles for å unngå rømning.

184 – FORFULGT AV STATEN

Men hvorfor ønsket ikke svensk politi å holde Martin Hjelmen i Sverige når de var i ferd med å rulle opp en sabotasjeliga? Ingenting tydet på at Wollweber-saken skulle nedprioriteres, det var snarere motsatt. Kriminal­ politiets vurdering syntes å bygge på antakelsen om at Hjelmen kunne begynne å «snakke» om han ble konfrontert med sabotasjeorganisasjonen.

Det ville gjøre en utvisning vanskelig. Säpo-sjef Martin Lundqvist ønsket verken å gjøre Martin Hjelmen til en langdryg etterforskningssak eller at fangen skulle forstå hva han visste. Det beste ville være om Martin Hjelmen ble utvist som «kriminell forbryter», for så å overlates til norsk politi. I praksis betød det utlevering til tyske Gestapo.

Den vanskelige saken beveget seg raskt oppover i systemet, helt til regjeringen. Et eventuelt utvisningsvedtak måtte avklares i henhold til utlendingsloven. Ved en politisk utvisning krevdes det tiltak som ivaretok Martin Hjelmens sikkerhet i hjemlandet. Samtidig måtte andre hensyn veies opp mot fangens lovbrudd og eventuelle forhold utenfor Sveriges grenser.

Det kan ha vært flere grunner til at saken begynte å helle mot det verst tenkelige utfallet for Hjelmen. En av dem var inngåelsen av en handelsavtale mellom Sverige og Tyskland som sikret svenskene kull etter en nylig kullkrise.

Det svensk-tyske samarbeidet foregikk på mange plan, og den ene tjenesten var den andre verdt. Under forhandlingene skulle et tysk krav om utlevering av Wollweber og Hjelmen ha blitt framsatt.302 En årsak til utleveringskravet var at Reinhard Heydrich hadde fattet interesse for Hjelmen i løpet av tiden på Vänersborg. I en rapport til utenriksminister Ribbentrop skrev Heydrich at det ved hjelp av det «omfattende materiale som det svenske politi har oversendt til det tyske sikkerhetspoliti» hadde blitt «mulig så vel å arrestere og overføre den norske sabotasjelederen Hjelmen i hendene på Gestapo». Heydrich forsikret utenriksministeren at bestrebelsene var «hvileløst å uskadeliggjøre den eksisterende norske seksjonen av sabotasjeorganisasjonen.303» Heydrichs kjennskap til saken avslørte at Säpo hadde delt informasjon om Hjelmen med Gestapo.

Indirekte hadde Kristian Welhaven vært Heydrichs håndlanger gjennom å forsyne svenskene med informasjonen de behøvde for å identifisere nordmannen. Welhaven fungerte som politimester fram til 23. september 1940, og tross degraderingen arbeidet han fortsatt innen etaten. At den avsatte politimesteren hadde innsikt i Gestapos hensikter med Hjelmen etter DEL 2: KRIGSTID –

185

september, er mindre sannsynlig. Kanskje så han saken som en kriminalsak – eller så lukket han øynene for konsekvensene.

Verken den norske legasjonen i Stockholm eller eksilregjeringen i London hadde fått varsel om en mulig utvisning. En henvendelse fra den norske legasjonen kunne påvirket svenskenes vurdering. Den burde ha kommet fra oslopolitiet gjennom Welhaven eller kriminalsjef Hagen. Spesielt kunne de illegale gruppene som var under etablering innen oslopolitiet, hatt innflytelse.

Enda mer påfallende var det at svenskene selv ikke kontaktet den norske legasjonen. De involverte kjente til at Hjelmen-saken dreide seg om mer enn passforfalskning og ulovlig opphold. At en norsk statsborger med tilknytning til nazistenes mest ettersøkte sabotør satt fengslet i Sverige, burde ha vært grunn nok til å informere den norske eksilregjeringens representasjon. Etter 9. april hadde sabotørene og London-regjeringen samme fiende.304 I begynnelsen av januar 1941 skulle Hjelmen-saken behandles av den svenske regjeringen med kongen til stede.305 De folkevalgte og majesteten i Stockholm sto overfor et vanskelig valg. Länsstyrelsen i Älvsborg mente Hjelmen burde bli i Sverige. Skulle han likevel utvises, ville de, i likhet med landsfogden, at regjeringen skulle ta ansvaret. En utredning i forkant av regjeringsmøtet sa tydelig at Hjelmen var en av lederne i en organisasjon som hadde utført sabotasje på svensk jord. Derfor burde han forbli i Sverige.

Problemet var at Martin Lundqvist omformulerte utredningen, som gikk videre til overstattholderen. Da den nådde regjeringen, var konklusjonen klar: Martin Hjelmen burde utvises.

I forkant av møtet ble Martin Lundqvist spurt om det kom til å gjøres ytterligere tilnærming fra kriminalpolitiets side mot Hjelmens sabotasjesak.

Han var tydelig på at det kom ikke til å skje. Regjeringen konkluderte at nordmannen kunne utvises som kriminell forbryter, ikke som politisk flyktning. Ansvaret for å effektuere tiltaket ble lagt til lokale myndigheter.

Da Martin Hjelmen møtte til forhør hos Länsstyrelsen 14. januar 1941, var han ved godt mot.306 Trolig håpet han på å bli fraktet til grensen for å kunne gå inn i Norge som en fri mann. Heller ikke i det siste møtet fikk han vite om det tyske utleveringskravet, eller at utvisningen var i ferd med å bli til en overlevering til norsk politi. Saksordfører i Länsstyrelsen, Sven Wetterlundh, appellerte til regjeringen om at Hjelmens rolle i Wollwebersaken ikke tilsa utvisning, men fikk klart svar om at saken ikke kunne sees «politisk». Han fikk i stedet instrukser om en tydelig avtalt overlevering til 186 – FORFULGT AV STATEN

norsk politi. I de to påfølgende dagene var det løpende kontakt mellom Wetterlundh og norsk politi i Halden og Oslo.307 Utvisningen skulle sikres slik at Martin Hjelmen ikke kunne stikke av ved grensen.

På morgenen den 20. januar ble Hjelmen hentet av to betjenter under streng sikring. Kanskje undret han seg over bevoktningen, men forholdt seg rolig på vei til jernbanestasjonen. Litt etter klokka 13 stanset toget med Hjelmen og de to betjentene på Kornsjø ved riksgrensen. Var det nå han skulle løslates? Men flere telegram og minst én telefonsamtale hadde sørget for at norsk politi sto klar til å pågripe Martin Hjelmen. Hva han tenkte da han ble kjørt mot Oslo, er uvisst. Wetterlundh sa senere at utvisningen i virkeligheten ikke var en utvisning – det var en ren overlevering til norsk kriminalpoliti.308 En avtalt håndsrekning til Gestapo.309 Påfølgende dag ble Hjelmen framstilt til forhør i Oslo. Derfra ble han transportert til en celle i Åkebergveien fengsel. Etter det som må ha vært en vond natt på cellen, ble han hentet av Gestapo og ført til avhør i Møllergata 19. Kristian Welhaven registrerte selv overleveringen til det tyske politiet.

Sverige hadde ennå ikke mottatt noen tysk utleveringsbegjæring på Ernst Wollweber. Men da kriminalpolitiet mottok den overraskende løslatelsesmeldingen fra fengselet, syntes beskjeden umiddelbart å finne veien til Tyskland. Var det Martin Lundqvists Säpo som varslet? Uansett fikk tyskerne plutselig tidspress. Den 2. januar leverte Tyskland en note merket «Haster!» til svensk UD. Legasjonråd Wilhelm von Grolman varslet svenskene om at det ville komme et utleveringskrav fra Tyskland siden Wollweber var tysk borger. Von Grolman ba om at Wollweber ble holdt fengslet inntil papirarbeidet var gjort. «Lekkasjen» mellom de svenske instansene avslørte at samarbeidet med det tyske politiet sto over fangens rettssikkerhet. Samme sak hadde skjedd med Martin Hjelmen.

Det tyske kravet bar preg av hastverksarbeid. De krevde Wollweber utlevert for tre skipsattentat, blant annet Martin Hjelmens sabotasje mot «Claus Böge», som sank utenfor Danmark. Men det fantes ikke bevis for Wollwebers delaktighet. Ingen tilståelser eller noe som konkret knyttet ham til sabotasjeaksjonene. Like fullt anbefalte svensk UD fornyet fengsling og fikk medhold fra domstolen 25. januar. En annen utfordring var at det tyske justisdepartementet tidligere hadde straffet Wollweber ved å frakjenne ham statsborgerskapet. Grunnlaget for begjæringen var altså en bløff.

DEL 2: KRIGSTID –

187

Wollweber sto på at han ikke var tysk statsborger og gjentok at han hadde gyldig sovjetisk pass. Han krevde derfor at fengslingskjennelsen måtte oppheves, men ble ikke hørt. På kort tid hadde svensk politi vist Tyskland oppsiktsvekkende lojalitet gjennom overrekkelsen av Martin Hjelmen. Nå fantes også Ernst Wollweber innen rekkevidde. Legasjonen måtte riktignok innrømme at Wollweber trolig var å regne som statsløs. Men hva spilte det for rolle når svensk politi opptrådte som Heydrichs forlengede arm?

I slutten av januar purret den tyske legasjonen i Stockholm Sveriges svar på en ærefull invitasjon fra Heydrich. Martin Lundqvist og utvalgte Säpo-kolleger var velkomne som SS-sjefens personlige gjester i Berlin. Her skulle de utveksle «tanker» om skipssabotasjene, i all hovedsak Wollweberetterforskningen. I ettertid hevdet sosialminister Gustav Möller at det ble gitt uttrykkelig beskjed om ikke å overlevere opplysninger om tyske flyktninger i Sverige. Den mer frittalende sikkerhetssjef Hallgren avviste at Lundqvist skulle ha fått noen slik beskjed.310 Den 11. mars 1941 ankom Martin Lundqvist og to kriminalkommisærer Berlin med det de selv vurderte som vide fullmakter. Utover Reinhard Heydrich selv ble svenskene introdusert for tyske politimenn med Wollwebergruppa og bekjempelse av kommunister som spesialfelt. For øvrig hadde Martin Lundqvist et ønske overfor for sitt tyske vertskap: Han ønsket å få se en konsentrasjonsleir.

Heydrichs hovedagenda for møtene var Wollweber-gruppa. SS-sjefen understreket betydningen av samarbeidet med svensk politi. Som nøytralt land var Sverige et naturlig tilfluktssted for naziregimets motstandere.

Relasjonen mellom landene var den beste, så hvorfor ikke plassere en tysk politiattaché fast i Stockholm? Svenskenes samarbeidsvilje lå ikke tilbake for okkuperte land som Danmark, Belgia og Nederland, der man effektivt knuste sabotasjegruppa med liknende opplegg.

I Danmark tok tyskerne over etter at dansk politi hadde foretatt inn­ledende avhør. Et slikt opplegg ville sikret avhørene av Hjelmen og Wollweber, mente tyskerne. Ingen kunne utstå de tyske avhørsmetodene over tid. Gikk det som Heydrich håpet, ble hele den skandinaviske Wollweber-organisasjonen rullet opp. Med pågripelser i Oslo og utlevering av Ernst Wollweber ville mye falle på plass. Følelsen av den tyske krigsmaktens uovervinnelighet ga et psykologisk overtak i de fleste

188 – FORFULGT AV STATEN

situasjoner, selv overfor embetsmenn i nøytrale land. Hvem ønsket vel å befinne seg på feil side når hele Europa snart var styrt fra Berlin?

Martin Lundqvists delegasjon kom hjem med en fersk tysk utredning under armen. Den dreide seg om det de kalte Schaap/Wollwebers311 sabotasjeorganisasjon, «Spesielt med henblikk på den svenske gruppe.» Siden den svenske og norske gruppa var knyttet til hverandre, pekte den direkte inn i Asbjørn Sundes organisasjon. I de svenske analysene av den tyske utredningen ble det nevnt én kvinne som gjerne befant seg i selskap med Wollweber. Hun ble kalt «Else» og kunne være tysk, men mest sannsynlig norsk.312 «Else» var Ragnhild Wiik.

Smertegrensen Den 69-årige diplomaten og forfatteren Aleksandra Kollontaj var et kjent ansikt i Norge. Som sovjetisk minister i Oslo hadde hun vært en vesentlig bidragsyter da Norge anerkjente den nye sovjetstaten før en rekke andre land. Kollontaj var en av verdens første kvinnelige diplomater og en erklært feminist. Hun mente at virkelig likestilling mellom kjønnene bare kunne oppnås gjennom sosialismen. Seksuell frigjøring var en viktig del av perspektivet.

Men Kollontaj hadde sterke kritikere innen det russiske kommunistpartiet.

Hennes kjønnskamp ble ansett som småborgerlig og ikke noe en ung stat som kjempet for eksistensen, burde beskjeftige seg med. Hun sto for et kritisk syn på det stadig mer autoritære regimet under Stalin, men unngikk konsekvenser av regimekritikken. Ved utbruddet av verdenskrigen spilte Aleksandra Kollontaj en viktig rolle i Kremls forhold til de nordiske landene som sovjetisk sendebud til Sverige.

Det var i kraft av ministerstillingen i Stockholm at Kollontaj i begynnelsen av mars 1941 besøkte den svenske kabinettssekretæren Erik Boheman.

I motsetning til Martin Lundqvist var kabinettsekretæren antinazistisk innstilt, og Boheman kjempet for at den svenske regjeringen skulle være fleksible med begrepet «politisk flyktning» overfor nordmenn som kom over grensen.

Etter et tiår i landet hadde Aleksandra Kollontaj inngående kjennskap til det svenske embetsmannsverket, og å oppsøke Boheman var et bevisst valg. Gudrun Wiiks ankomst til Moskva hadde gitt ny informasjon om DEL 2: KRIGSTID –

189

Wollwebers situasjon, og det tyske utleveringskravet var kommet Kollontaj for øret. Hun satte seg ned på stolen overfor Boheman og «tok seg høyst uvanlige friheter når det gjaldt å framføre meninger og initiativ», skrev kabinettsekretæren.313 Hun lot Boheman få vite at hun kjente til tyskernes ønske. Så forsikret hun ham om at Wollweber var å anse som en personlig venn av Stalin. En nær venn. Ordene ble framført med et smil, men skulle legge et passende press på svenskene.

I første omgang kunne ikke Boheman svare annet enn at Wollweber var skyldig i alvorlige forbrytelser, og at han vanskelig kunne hindre en utlevering.314 Svaret stanset ikke Kollontaj. To dager senere møtte hun opp hos Boheman på nytt. Hun kunne fortelle at Wollweber var sovjetisk statsborger, og at hun ville motsette seg et tysk utleveringskrav. Boheman hentet fram den tysk-svenske utleveringsavtalen og la den foran Kollontaj.

Han pekte på en paragraf i avtalen uten å si noe. Paragrafen sa at om to land krevde en forbryter utlevert, var det en fortrinnsrett til landet der forbryteren var statsborger. I Bohemans senere erindring av møtet beskrev han at han så «et smil gli over Kollontajs ansikt». Han kunne forsikre henne om at Wollweber ikke ville bli utlevert til Tyskland med det første.

Russernes strategi var å gi seg på den svenske ministeren i Moskva, Per Vilhelm Gustaf Assarsson. Viseutenrikskommisær Lovsovskij, som var en gammel venn av Wollweber, krevde i en note at den fengslede sabotasjelederen skulle leveres til Sovjet. For å møte kravene om utlevering hadde russerne konstruert kriminell aktivitet. Wollweber var «mistenkt» for underslag av rubler og mordbrann mot skip fra fremmede stater. Siden han var sovjetisk statsborger, måtte han i henhold til straffeloven stilles til ansvar for disse handlingene i Sovjet.

Utviklingen var i utakt med ønskene Heydrich hadde framlagt under Martin Lundqvists studiereise til Berlin. Det var tyske og ikke sovjetiske skip som hadde blitt sabotert. Utfordringen var at tyskernes utleveringskrav fortsatt baserte seg på skipssabotasjer der man ikke kunne bevise Wollwebers delaktighet. Men da sabotøren ble framstilt for retten for å avklare de tyske og sovjetiske kravene, erklærte likevel Högsta domstolen at Wollweber kunne utleveres til Tyskland for rettslig prøving. Men det var en hake: Utleveringen kunne først skje etter at den svenske etterforskningen av forbrytelser i Sverige var sluttført.315 Legasjonsråd von Grolman ønsket at vedtaket ble fulgt opp umiddelbart, men fikk forklart at det var imot svensk rettspraksis.

190 – FORFULGT AV STATEN

Den svenske løsningen var et taktisk grep. Ved å akseptere Tysklands rett på Wollweber holdt man liv i tyskernes tro på at sabotøren ville ende i Heydrichs varetekt. Forholdet mellom landene var godt og skulle forbli det. I Martin Lundqvists miljø ble beslutningen neppe ansett som tilfredsstillende, men ingen løfter fra Berlin-konferansen var brutt. Samtidig hadde man klart å balansere de sovjetiske behovene noenlunde. Wollweber fikk forbli i Sverige inntil videre. Å tirre Stalin var ingen ønskesituasjon, og løsningen ga en mulighet til å se an den utenrikspolitiske utviklingen og styrkeforholdene.

For å forstå russernes planer satte svenskene Aleksandra Kollontaj under telefonavlytting.

Kollontajs bestrebelser for Wollweber var trolig basert på Gudrun Wiiks reise til Moskva. I utgangspunktet hadde Asbjørn Sunde sett for seg å sende Ragnhild Wiik til den russiske hovedstaden i oktober 1940. Han behøvde å vite hvordan han skulle forholde seg til situasjonen. Men Ragnhild Wiik dro ikke til Moskva. I slutten av mars 1941 var hun på oppdrag i Finnmark, uvitende om at hun to uker tidligere hadde vært gjenstand for oppmerksomhet under svenskenes møte med Heydrich i Berlin.

Da Ragnhild kom tilbake fra Nord-Norge, oppholdt hun seg i en av Wollwebers dekkleiligheter i Sveriges gate på Vålerenga. På formiddagen 28. april hadde hun besøk av en slektning hvis ektefelle var nazist. Plutselig banket det på døren. Ragnhild åpnet og sto ansikt til ansikt med to Gestapomenn. De spurte etter Ragnhild Wiik og ba samtidig de tilstedeværende i leiligheten vise fram papirene. Hun slapp dem inn og lot slektningen identifisere seg. Selv benyttet Ragnhild det falske navnet som sto på døren.316 Hun var trent i denne type situasjoner og fikk ikke panikk, men i øyeblikket Ragnhild oppga sin falske identitet, ristet slektningen umerkelig på hodet. Politimennene oppfattet situasjonen som mistenkelig og gikk til arrestasjon av Ragnhild.

Hva var grunnen til at Gestapo hadde identifisert henne? Forklaringen på gjennombruddet lå delvis i Danmark. I de tyske og svenske rapportene gikk Wollwebers kone under dekknavnene «Else» og «Hilde». Da den danske Wollweber-gruppa ble avslørt, ble dekknavnene knyttet til Wollwebers kurér.

Gestapo mistenkte at Ragnhild Elisabeth Wiik skjulte seg bak identitetene.

Etter arrestasjonen kjørte politiet Ragnhild til den tyske avdelingen i Møllergata 19. Der tilbrakte hun natten på enecelle, foreløpig uten å bli avhørt. Dagen etter ble hun framstilt for politiets identifiseringssentral for DEL 2: KRIGSTID –

191

å avgi fingeravtrykk og fotograferes. Da hun kom ut i identifiseringssalens ytterrom, sto hun plutselig foran Martin Hjelmen. En Gestapo-mann på hver side ga inntrykk av at møtet var arrangert for å observere en mulig gjenkjennelseseffekt. Ragnhild Wiik passerte Hjelmen uten å avsløre tegn på sinnsbevegelse. Han opptrådte på samme måte. Begge ble ført tilbake til cellene uten å ha gitt politiet indikasjoner på at de kjente hverandre.

På kvelden 30. april ble Ragnhild bedt om å pakke sakene. Det syntes ikke som om politiet hadde mer på henne enn mistanker. Hun la seg med håp om å bli satt fri. På morgenen låste kriminalkommisær Gustav Barschdorf seg inn på cellen. Han ba Ragnhild ta med sakene sine og følge ham ut i korridoren. På nytt sto hun overfor Martin Hjelmen. Han var iført hatt og frakk med en liten koffert i hånden. Barschdorf geleidet dem ut foran politistasjonen, ned til noen parkerte kjøretøy omkranset av et titall tyskere.

Ragnhild Wiik innså at hun ikke skulle løslates. Men hvor skulle de føres?

Det var 1. mai 1941, en symboltung dag for verdens kommunister. Åtte år hadde gått siden Schrøder Evensen ble ført ned de samme trappene i Møllergata. Da hadde han fantasert om at det tyske hakekorset og det norske flagget var i ferd med å omfavne hverandre. Ragnhild Wiik og Martin Hjelmen hadde så vidt begynt å kjenne på konsekvensene av omfavnelsen.

Barschdorf åpnet døren på en av bilene og kommanderte Wiik og Hjelmen inn. Kriminalkommisæren gjorde det klart at de ville bli skutt om de forsøkte å rømme. Det var ingen advarsel, måtte de vite, kun en nyttig opplysning. Ragnhild merket seg at mange tyskere samtidig gikk inn i andre biler for å danne en eskorte ut gjennom bygatene. Fryktet Barschdorf en redningsaksjon? Ragnhild visste at å forsøke å redde dem bare ville sette resten av gruppa i fare. Det kom ikke til å skje.

Fangekortesjen kjørte Wiik og Hjelmen til Fornebu flyplass. Da de gikk ut av bilen, henvendte Barschdorf seg til Wiik: «Ser De den vakre fuglen der, frøken Wiik? Med den skal vi reise til mitt hjemland, det stortyske riket.»317 Inne i kurérflyet viste Barschdorf igjen at han tok sikkerheten på høyeste alvor.

Da de tok av med kurs for København, satt Wiik og Hjelmen i håndjern. På Kastrup lot Barschdorf håndjernene fjerne og tilbød seg å spandere kaffe og kaker på fangene. Mens de spiste, reiste kriminalkommisæren seg plutselig og sa at han skulle sende telegram til «Der Führer» og Gestapos kriminalråd Peter Kraus. Med et bredt smil sa han at han ville fortelle at han hadde

192 – FORFULGT AV STATEN

med seg «to av historiens største personligheter» til Berlin. De hadde høyeste prioritet, helt inn til Adolf Hitlers arbeidsværelse i Rikskanselliet.

Mellom København og Berlin satt Wiik og Hjelmen igjen fastlenket.

Etter landing i Berlin, da de skulle gjennom vaktstuen på flyplassen, lot Barschdorf nok en gang håndjernene fjerne. Ragnhild Wiik oppfattet at kriminalkommisæren ville at det hele skulle se så naturlig ut som mulig. Fra flyplassen kjørte de bil til Gestapos hovedkvarter i Prinz-Albrecht-Straße.

Etter to dager gikk reisen videre med tog til SS-fengselet Fuhlsbüttel i Hamburg, der kriminalråd Kraus ventet på Wollwebers betrodde. Men før det ble alvor behøvde han Ragnhild i Købenavn, der hun skulle vitne om gruppas aktivitet.

Med Martin Hjelmen hadde Gestapo bedre tid. Etter å ha blitt låst inn skrev han flere sensurerte brev til Valda. Siden familien ikke hadde hørt fra ham siden oppholdet på Vänersborg, måtte han fortelle dem hvor han befant seg. Han visste at opplysningene om overføringen til Hamburg ville gjøre moren og søsteren urolige, men håpet «dere alle sammen har det så bra som omstendighetene tillater». Han oppfordret søsteren til å skrive og ville gjerne ha «sigaretter og tobakk».318 Pakkene kunne leveres til Røde Kors i Oslo. Å skrive om påkjenningene av torturen i Oslo eller den tiltakende, metodiske nedbrytningen Kraus utsatte ham for i Fuhlsbüttel, var umulig.

Forsommeren var kald i Hamburg. Han avsluttet med å spørre søsteren om hun var ferdig med våronna. I helvetes forgård fant han trøst i å tenke på at noe fortsatt var som før. At familien gjorde det den hadde gjort i generasjoner – også uten ham.

Det var de samordnede grepene mellom tysk og skandinavisk etterretning som truet med å knekke Wollweber-organisasjonen. I Sverige igangsatte Martin Lundqvists Säpo en aksjon som hadde vært planlagt siden delegasjonen kom fra Berlin. Alle navn som på en eller annen måte kunne knyttes til sabotasjeaksjoner eller Wollweber-nettverket, skulle samles og mistenkte hentes inn. Politiets ønske var å finne bevis for at det var det svenske kommunistpartiet som finansierte sabotasjene. Opplysningene ville bli delt med dansk, norsk og tysk politi.

I Centralfengselet ble Ernst Wollweber konfrontert med forklaringer fra avhør i Sverige og Danmark. Han fikk vite at Ragnhild satt arrestert i Hamburg. Wollwebers umiddelbare reaksjon var å ikke si noe i frykt for at det DEL 2: KRIGSTID –

193

kunne brukes mot kona. Men etter hvert endret han strategi.319 «Det svenske politiet ville vite alt om meg (...) Hvis jeg ikke fortalte, ville jeg sannsynligvis ikke være i Sverige lenge, (...) og da ville Gestapo få tak i meg. Så jeg var interessert i å bli i Sverige, om enn i fengsel. Dette ville kreve å si alt», skrev Wollweber.320 Han innrømmet at Gudrun Wiik hadde tatt søsterens rolle som hans forlovede, og at Ragnhild var hans virkelige ektefelle. Han fortalte at Ragnhild hadde vært syk i Oslo under flukten i april og derfor ikke hadde fulgt ham til Sverige. Meningen var at hun skulle komme etter.

Martin Lundqvists stjerne skinte sterkt på den tyske himmelen da han i et brev ga Gestapo-sjef Heinrich Müller opplysningene om Ragnhild Wiik.

De hadde virkelig slått klørne i Wollwebers norske kone. Lundqvist fisket samtidig om nytt fra avhørene med Martin Hjelmen. Alle avhør i Tyskland og Danmark var av betydning om Säpo skulle uskadeliggjøre gruppa i Sverige.321 I København møtte Ragnhild Wiik som vitne i rettssaken mot «de danske terrorister». Da hun gikk inn i rettssalen, visste hun ikke at Wollweber var i ferd med å bekrefte hennes identitet, men i avhørene forsto hun at politiet nærmet seg. Saken i København gikk for lukkede dører, og salen var fylt med spesielt inviterte, noen slektninger, men mest tyske politifolk. Anklageren ønsket å få Ragnhild til å bekrefte tilknytningen til Wollweber og samtidig nagle de tiltalte danskene til nettverket. I likhet med Hjelmen holdt hun seg til en gjennomtenkt strategi: Anklageren: – Kjenner De en person ved navn Wollweber?

Wiik: – Politiet har fortalt meg, at den mann, jeg kjenner som Behrend, også heter Wollweber. Ellers kjenner jeg ingen med det navnet. (...)

Anklageren: – Men De bodde sammen med ham?

Wiik: – Ja. Anklageren: – Men De gjorde Dem aldri tanker om, hva han gjorde?

Wiik: – Nei. Anklageren: – I hvilken retning arbeidet Wollweber for Sovjetunionen?

Wiik: – Det vet jeg ikke.

Anklageren: – Når og hvor så De Wollweber sist?

Wiik: – I Oslo i februar 1940.

Anklageren: – Hva gjorde han den gang?

Wiik: – Det vet jeg ikke. Jeg har aldri spurt ham hva han gjør.322 194 – FORFULGT AV STATEN

Ragnhild Wiik kjempet for livet. Å innrømme rollen som organisasjonens kurér ville trolig sende henne i døden. Å tie ville gjøre livet til et helvete, men samtidig opprettholde hennes verdi overfor tyskerne. På vei fra København til Hamburg må hun ha undret seg over hva som var Gestapos neste trekk.

Svaret fikk hun i byens gamle rådhus, der Peter Kraus ventet med andre metoder for å få løsnet på tungebåndet. Hun ble kledt naken og spent over en trebukk. Håndleddene ble bundet sammen med knærne før kroppen ble festet med en lærreim rundt bukken. Fastbundet, fornedret og uten mulighet til beskyttelse slo de henne over ryggen med lærpisker. Ragnhild fikk telle hvert slag, kom hun ut av tellingen, begynte torturistene forfra igjen. Etter en tid sa kroppen stopp, og hun ble syk. Det betød tre ukers opphold fra torturen. Så begynte Kraus på igjen.323 Denne gangen trakk han ut Ragnhilds negler. Så holdt han fram noen blyanter. «Vet du hva disse kan brukes til?» spurte han. «Til å skrive med», svarte hun. «De kan brukes til noe annet også», sa Kraus. Han plasserte blyantene mellom fingrene hennes og klemte dem sammen til hun svimte av. Ragnhild Wiik holdt fortsatt tett. Det samme gjorde Martin Hjelmen.

Men det kostet.

Da Ragnhild så Hjelmen i fengselsgården, så han «fryktelig» ut, hun lurte på om han var blitt sinnssyk. En annen innsatt beskrev ham som «likblek i ansiktet og innsunken som en død». Hjelmen hadde forbannet seg på ikke å snakke, men torturen var i ferd med å knekke ham. Nå var han knapt i stand til å skrive hjem. «Jeg kan forstå at du synes det er lenge mellom brevene», skrev han til Valda, «det er jo ikke stort en har å skrive om, men det er jo en avveksling å få brev en gang i blant for begge parter. Her er det som vanlig».

Martin Hjelmen og Ragnhild Wiiks situasjon var fryktelig, men for Asbjørn Sunde var det enda bare et fåtall av nøkkelpersonene som var tatt. I motsetning til i Danmark, der så godt som hele sabotasjeorganisasjonen satt i arrest eller var på flukt, hadde Sunde nærmere femti menn og kvinner klare til kamp eller under opplæring. Organisasjonen var intakt, tross at lederen satt fengslet. Alt han behøvde, var et klarsignal.

Klarsignal Den 21. juni 1941 var Moskva i feriemodus. Skolene hadde lukket for sommeren, og den tunge innlandsvarmen gjorde stemningen døsig. På DEL 2: KRIGSTID –

195

teatrene spiltes italienske klassikere som Rigoletto og La traviata. På et fullsatt fotballstadion så moskovittene Dynamo Moskva tape hjemmekampen. Det lå en syltynn hinne av normalitet over Moskva. Hos politbyrået hadde den gått over til en nagende uro.

Gjennom mai og juni mottok russisk etterretning en rekke meldinger om økt tysk aktivitet østover. Utenriksminister Molotov hadde selv møtt Hitler i Berlin allerede ved årsskiftet for å skaffe seg et inntrykk av hvor ikkeangrepspakten sto. Den skjøre freden skulle ikke utfordres ennå, men han måtte forsøke å tolke tyskernes kortsiktige intensjoner. Hvor nær var man dommedag?

Den russiske delegasjonen på seksti mann hadde ankommet Berlin iført mørkeblå dresser, grå slips og billige filthatter. I møtet med riksmarskalk Hermann Göring, kledt i skreddersydd uniform påsatt juveler og sølv­ snorer, framsto Stalins utsendinger som en gjeng lutfattige byråkrater. I Rikskanselliet ventet Hitler i arbeidsværelset bevoktet av to høyreiste, blonde SS-soldater. Scenen var som hentet fra en Wagner-opera, men Molotov lot seg verken skremme eller imponere av tyskernes pompøse mottakelse.

Dørene gled opp, og Hitler reiste seg bak et gigantisk skrivebord før han kom Molotov i møte med «små raske skritt». Molotov mottok en fuktig og kald hånd og følte at Hitlers øyne «boret seg inn i ham».324 Vertskapet var Hitler, førerens stedfortreder Rudolf Hess, Göring og utenriksminister Ribbentrop. Om russerne framsto som fattigslige bondetamper, opplevde Molotov det som om delegasjonen befant seg på et annet intellektuelt nivå enn den tyske ledelsen. Hess og Göring var klovner uten evne til å besvare kritiske spørsmål Molotov måtte ha. Hvis noe var imponerende, var det den tyske førerens asketiske livsstil. Under en lunsj med russerne og propagandageniet Joseph Goebbels sa Hitler: «Det er krig, derfor drikker jeg ikke kaffe, fordi mitt folk heller ikke drikker kaffe.» Bevertningen var i overkant spartansk sett med russernes øyne og var ment å symbolisere førerens lojalitet mot folket. «Det sier seg selv at jeg ikke avholdt meg fra noe som helst», rapporterte Molotov lett humoristisk til Stalin. Han beskrev Hitler som «svært selvtilfreds og (...) forfengelig. Han var dyktig, men trangsynt og uklok på grunn av sin egoisme og det absurde ved den opprinnelige ideen hans».325 Under et møte i den russiske ambassaden i Berlin gjorde britiske bombe­ fly en visitt. Siden ambassaden manglet tilfluktsrom, fulgte Molotov med 196 – FORFULGT AV STATEN

Ribbentrop til tyskerens private bomberom i nærheten. Mens luftvern­ artilleriet spilte opp tyskernes motstemme til de britiske bombenedslagene, kunne ikke Molotov dy seg for å sende et stikk til sin tyske kollega. Han siterte Hitler på at Tyskland kjempet en kamp på liv og død mot britene.

Tyskland kjempet «for liv», og England «for død». Ribbentrop sa at England allerede var ferdig. «Dersom det stemmer», innvendte Molotov, «hvorfor er vi da i dette bomberommet, og fra hvem stammer bombene som faller?»326 Den russiske delegasjonen forlot Berlin dagen etter.

Våren var fullspekket med indikasjoner på at Tyskland forberedte seg på å marsjere østover. Mens Stalin framforhandlet en avtale med den jugoslaviske regjeringen, innledet Hitler en blitskrig mot landet. Etter ti dagers bombardement falt Beograd. Selv ikke da den britiske ambassadøren til Moskva leverte et brev fra Winston Churchill som advarte russerne om en forestående invasjon, kunne Stalin tro innholdet. Han vurderte advarselen som et forsøk på å spille Sovjet og Tyskland ut mot hverandre. Åpningen av en ny front ville lette presset på britene. Stalin hadde ingen illusjoner om pakten med Tyskland, men håpet på å holde Sovjetunionen utenfor krigen så lenge som mulig. «Først i 1943 kan vi møte Tyskland på like fot», forklarte han Molotov. Samtidig ble tyske tropper i all hemmelighet oppmarsjert langs de østlige grensene.327 Utover ettermiddagen 21. juni var politbyrået samlet til krisemøte i Kreml. Den varme sommerlufta var like ladet som stemningen blant kommunistpartiets ledere. Uværet truet i horisonten. Tyske skip forlot russiske havner. Rekognoseringsfly hadde krenket luftrommet gjennom flere døgn. I den tyske ambassaden var bygningen tømt for kvinner og barn.

Ved 23-tiden gikk de russiske lederne opp i Stalins leilighet og satte seg i spisestuen. «Jeg tror Hitler forsøker å provosere oss, (...) han har sikkert ikke bestemt seg for å gå til krig», sa Stalin ifølge en av sine nærmeste medarbeidere, Anastas Mikojan.328 Ved 00.30-tiden på natten ringte general Georgij Zjukov. Han fortalte at en tysk desertør som flyktet fra sin avdeling, hadde hørt invasjonsordren opplest. Molotov sendte et siste telegram til den sovjetiske ambassaden i Berlin uten å få svar på om Ribbentrop kunne bekrefte utviklingen.

Det var fortsatt lys sommermorgen 22. juni 1941 da lederne i Kreml gikk til sengs. Molotov la seg ved siden av Polina i det altfor lyse soverommet der tyllgardinene danset foran åpne vinduer. Han ble liggende fastlåst i DEL 2: KRIGSTID –

197

tankespinn og fikk ikke sove. Hva ville en tysk invasjon bety? Molotov hadde stått ved Stalins side siden revolusjonen, han hadde vært gift med Polina i tjue år. Omtrent like lenge hadde han forsvart kona mot Stalins skepsis.

Også da familiene Stalin og Molotov delte leilighet på 20-tallet.329 Som jødisk aktivist og kommunist var Polina dødsdømt om Hitler hærtok landet.

Kanskje reflekterte Molotov over skjebnen i å være en av nasjonens fremste menn foran Russlands største prøvelse. Han visste at det var på dagen 129 år etter at Napoleon Bonaparte tok sin grande armeé inn i Russland.330 Klokka 03.30 tysk sommertid krysset tyske Wehrmacht den russiske grensen med tidenes mest moderne krigsstyrke. En dødsmaskin bestående av tre millioner mann, 3600 tanks, 600 000 motorkjøretøy, 7000 kanoner, 2500 fly og over en halv million hester. «Denne kreftsvulsten må fjernes, (...) Stalin kommer til å falle», sa Hitler til Goebbels mens troppene begynte marsjen inn i Russland. Operasjon Barbarossa, historiens best planlagte utryddelsesaksjon, var i gang.

Natt til 22. juni 1940 hadde Pavel Sudoplatov i enda mindre grad enn Stalin og Kremls innerste sirkel oversikt over rekkevidden av det tyske angrepet. Men «Maxim» var ikke uforberedt, alt stemte, slik han hadde diskutert med Wollweber ved Borodino. Operasjon Barbarossa ville avklare posisjonen for Europas kommunistpartier. Dette ville være kampsignalet for sovende celler som fortsatt eksisterte. I Norge var Asbjørn Sunde i ferd med å bygge opp Nordens skarpeste sabotasjegruppe. En som kunne påføre tyskerne smerte, skremme medløpere og slå sprekker i myten om en uovervinnelig krigsmakt. Sundes erfaring som Spania-veteran innga tillit i Moskvas innerste sirkler. Nordmannen kjempet uten interesse for egen vinning, villig til å ofre livet for arbeiderstatens fortsatte eksistens. Men var han klar?

Taktskifte Signalgranatene som søndag 22. juni 1941 farget morgengryet fra Østersjøen i nord til Romania i sør rødt, markerte startskuddet for Hitlers store østplan: Operasjon Barbarossa. Det tyske artilleriet spilte opp, og tropper krysset den sovjetiske grensen. En formidabel krigsmaskin satte seg i bevegelse for å hærta det russiske riket. Angrepet var krigens store veiskille og gjenopprettet

198 – FORFULGT AV STATEN

den politiske orden fra mellomkrigstiden. Sto man overfor det endelige oppgjøret mellom fascismen og kommunismen?

Idet partiforbudet inntrådte i september 1940, begynte det norske illegale motstandsarbeidet gradvis å ta form, uten at det var organisert i aksjonsrettede bevegelser. Men sommeren 1941 fantes det grupperinger som pekte seg ut når det gjaldt motstandsarbeid. Først og fremst Ernst Wollwebers avlegger, Osvald-gruppa, ledet av Asbjørn Sunde, men også kommunistpartiets illegale virksomhet under Peder Furubotn og en borgerlig gruppe kalt Kretsen.

Osvald-gruppa sto for væpnet kamp og sabotasje uten bånd til NKP, mens Furubotns partitilknyttede motstandskamp tok sikte på å samle et bredere politisk miljø under våpen. Kretsen baserte seg på å virke holdningsmessig mot okkupantene gjennom ulike sivile tiltak.

To dager før det tyske angrepet på Sovjet hadde konsul Hans Hansen invitert en gruppe menn til Grimelund gård i Oslo. Invitasjonen framsto som et middagsselskap der gjestene var innbudt til forskjellige tidspunkt i løpet av sommerkvelden for ikke å vekke mistanke. Hensikten med møtet var å diskutere mangelen på tillit mellom «utefronten» og «hjemmefronten».

Blant de ni som møtte på Grimelund, var flere av Administrasjonsrådets sentrale medlemmer, som Paal Berg, Gunnar Jahn og Didrik Arup Seip. En politisk motvekt til den i all hovedsak borgerlige gruppa av næringslivsfolk, jurister og politikere var Einar Gerhardsen. Den tidligere Oslo-ordføreren ville være et naturlig bindeledd til eksilregjeringen i London. I kulissene fantes fortsatt biskop Eivind Berggrav, som gjennom vinteren hadde endret holdning til okkupantene – fra samarbeidsvillig til kritisk.331 Flere av deltakerne i det som skulle bli kalt Kretsen, ytret misnøye om Nygaardsvoldregjeringen. Delvis var de politiske motstandere fra borgerlige partier, og delvis ønsket de en annen retning enn London-regjeringen etter krigsutbruddet.

Paal Berg hadde vært tungt involvert i arbeidet med Administrasjonsrådet og hadde anbefalt kongens abdikasjon. Det sa seg selv at avstanden til London var lengre enn milene over den forblåste Nordsjøen. Et av Kretsens krav til Nygaardsvold var at London-regjeringen umiddelbart gikk av ved en fredsslutning.

For Einar Gerhardsen stilte det seg annerledes. Det var Arbeiderpartiregjeringen som hadde administrert flukten og etableringen i London. Men Nygaardsvolds håndtering av krigsutbruddet var omdiskutert også innen partiet. Gerhardsen tilhørte en ny generasjon profesjonelle politikere som DEL 2: KRIGSTID –

199

ønsket et maktskifte innen partiet, men han var også en tviler. Utover en tydelig kritikk av kommunistene for deres angivelige «nazikommunisme» var det vanskelig å vite hva den avsatte Oslo-ordføreren mente om utviklingen i Norge.

Sommeren 1940 hadde Gerhardsen i likhet med sentrale DNA-politikere vurdert en tysk «fredsløsning». Han lekte med tanken om et NS-samarbeid for å etablere en «norsk front». Målet var en ny regjering som gjorde det mulig å forsvare arbeiderbevegelsen.332 Det fantes altså ambisjoner om å tilsidesette den lovlig valgte eksilregjeringen til fordel for en samarbeidsvillig regjering på norsk jord. I prinsippet det samme som Administrasjonsrådet forsøkte å få til.

Kretsen, som møttes på Grimelund gård i dagene før Hitler satte fyr på Russland, tok til orde for at regjeringen måtte gå imot enhver form for volde­ lig, væpnet kamp mot okkupantene.333 Hovedsaken var å beskytte industri og næringsliv mot ødeleggelse. Dessuten hadde flere i gruppa behov for å skape et nytt bilde av seg selv etter Administrasjonsrådets havari. Å posisjonere seg som en pådriver i en forsiktig motstandslinje ga nye muligheter. Angrepet på Sovjet ville nødvendigvis lette på kampen mot vestmaktene. Kanskje var en fred mellom Hitler og vestmaktene i sikte?

NKP var fortsatt et splittet parti i juni 1941. På Vestlandet hadde Peder Furubotn styrket sin posisjon og refset sentralkomiteen i Oslo for en passiv holdning. Furubotn og familien hadde levd i dekning siden tyskernes razzia og karakteriserte fagopposisjonslinjen som en «fødselshjelper for nazifiseringen». Kritikken var rettet både mot partiledelsen og LOs rolle som balansepunkt mellom organiserte arbeidere og okkupasjonsmakten. Han tok til orde for en aktiv hjemmefront som var så representativ som mulig, både geografisk, politisk og militært. I praksis en nasjonal forsvarskomité.334 Peder Furubotn mente det var på tide at kommunistene tok sine forholdsregler, razziaen og partiforbudet hadde bare vært en forsmak. Under en tale på vikinghistorisk grunn på Borre i Vestfold 2. juni 1941 bekreftet Vidkun Quisling hva som ventet de som tok til motmæle: «Det kan bli nødvendig at det blir slått til, og da skjer det uten skånsel. Motstanderne vil da bli likvidert av hensyn til landets interesser.» Da Hitler angrep Sovjet, ble ordene til virkelighet. På morgenen 22. juni sto Gestapo utenfor partileder Henry W. Kristiansens hjem i Oslo. Både Kristiansen og hans hviterussiske kone Miriam Iljinischna Rathaus ble arrestert og ført bort. Aksjonen rammet 200 – FORFULGT AV STATEN

også Johan Strand Johansen og russisk-jødiske Helene Sterlina. Av de fire var det bare Strand Johansen som skulle overleve fangenskapet. Nazistene hadde sendt et tydelig signal. Det fantes en hovedfiende – også i Norge.

Aksjonene overbeviste Asbjørn Sunde om at man behøvde å slå raskt og nådeløst tilbake. Okkupantene måtte forstå at det fantes en vilje til motstand. At norske sabotører kunne ramme Tyskland med våpen – på tvers av London-regjeringens passive linje. Ved å gå til aksjon visste han at livet aldri kunne bli det samme for ham, Astrid og Rolf Edvin igjen.

«Ofte når det var som verst og det ikke syntes å skulle ta slutt med elendigheten, tenkte jeg på skogene utenfor Horten, og de var som et paradis», skrev Asbjørn Sunde.335 Han trådte på den myke skogbunnen med Astrid og Rolf Edvin noen skritt foran seg. De to gikk hånd i hånd og spøkte, noen ganger så de på hverandre før de brøt de ut i felles latter. Som om de kommuniserte på et eget språk, et språk han ikke forsto. «Jeg tenkte at slik skulle vi gå og gå, og en dag skulle han gå videre alene, og vi skulle bli igjen.».

I en melankolsk fantasi så han for seg sønnen vende seg om og vinke farvel til dem. De skulle vinke tilbake og ønske ham alt godt, men ikke orke å bli med Rolf videre. «Han var sterk og rak og eide ikke frykt. Han vendte seg ikke en gang til, men vandret videre på sterke, lange ben til vi ikke kunne se ham lenger.»336 Framtiden tilhørte sønnen, men det var et utrygt liv Asbjørn Sunde tilbød ham. Når signalet kom, var det ingen vei tilbake.

Mens Sunde befant seg i sin familiære ventepause, jobbet den sovjetiske legasjonen i Stockholm med å igangsette sine skandinaviske planer i lys av det tyske angrepet. For Aleksandra Kollontaj gjaldt det å forhindre Wollwebers utlevering til Tyskland, mens presseattaché Zoja Rybkina hadde fått et norsk anliggende. Rybkina ble beskrevet som en språkmektig russisk skjønnhet.337 Tittelen «presseattaché» dekket over at hun var NKVD-offiser tett knyttet til tyske etterretningssaker. Ektemannen, oberst Boris Rybkin, hadde erfaring som førstesekretær fra legasjonen i Finland, der han arbeidet etter personlige instrukser fra Stalin.

I likhet med Kollontaj hadde Zoja Rybkina et forhold til Norge. I 1938 var hun i Oslo, der hun møtte Wollweber. Med det tyske angrepet var det tid for å aktivere de sovende gruppene. Rybkina sendte kurérer til Oslo med ordre om å starte motstandsarbeidet. Men kurérene fikk en vanskelig oppgave.

Etter arrestasjonene av Johan Strand Johansen og Henry W. Kristiansen hadde de fleste sentrale skikkelser innen kommunistpartiet gått i dekning.

DEL 2: KRIGSTID –

201

Da Rybkinas utsendte omsider klarte å finne Just Lippe og Ragnar Solheim, avviste de henvendelsen og ba kurérene om å reise tilbake til Stockholm. Det var for tidlig for aktiv motstand, mente de to kommunistene. Den illegale partiorganisasjonen var hardt rammet av de tyske aksjonene, og noe apparat for væpnet kamp var ennå ikke på plass.

Den ene av Rybkinas kurérer var Heinz Rauch, en av lederne i det tyske eksil-kommunistpartiet og gift i Sverige. Rauch var Spania-veteran og hadde møtt Asbjørn Sunde i Albacete under borgerkrigen.338 Etter skuffelsen med Lippe og Solheim fikk han kontakt med Sunde, som mottok ham som en venn. Han kunne også bekrefte at organisasjonen var klar til kamp. Gjensynet med Rauch var signalet Asbjørn Sunde hadde ventet på. Den 20. juli 1941 gikk han til aksjon.

Monthey Røse var to år eldre enn Asbjørn Sunde og hadde erfaring fra en partisanavdeling i Spania som sprengte viktig infrastruktur bak fiendens linjer. Han gikk under dekknavnet «Ole» og visste hva som sto på spill. Nå sto de to veteranene i begynnelsen av 30-årene på en gresslette nedenfor jernbanelinjen på Nyland i Groruddalen. Begge var svette etter å ha tatt seg gjennom et tett kratt av småskog og ugress. Røse slengte fra seg sekken på bakken. Han så for seg at tyskerne hadde patruljer langs linjen. Hva om de plutselig kom over dem? Sundes svar var karakteristisk: «Ikke vent med å skyte. Bare brenn løs. Etterpå søker vi dekning. Prøv å komme deg unna.»339 Det var enkelt å drepe – og enda enklere å dø.

De pakket opp sakene, alt var med. Dynamitt og tennmekanismer. De klatret over gjerdet og krøp oppover jernbanefyllingen. Målet var et tysk ammunisjonstog som skulle kjøre fra Grefsen stasjon om en halvtime og passere dem omtrent ti over ett. Da han sto på toppen, kjente Sunde en svalende nattevind slå mot seg. Han så utover åkerlapper og noen småhus et stykke unna. En liten elv var en svart strek i landskapet, trærne sto tett, og åskanten dannet en tett mørk bakgrunn. I retning Grefsen forsvant jernbanelinjen bak en bergnabb snaut hundre meter borte. Sommernatten var stille. De la seg til å vente.

Asbjørn Sunde strøk over den blankslitte jernbaneskinna. Nå skulle han ødelegge den fordi okkupantene visste å benytte seg av de gamle skinnene som bandt landet sammen fra øst til vest. «Linjene, svillene, fyllingen – alt

202 – FORFULGT AV STATEN

sammen var et resultat av norsk arbeid. Vi hadde litt del i det vi som lå her også. Vi eide det, vi som alle andre», skrev Sunde senere.

Alle må gjøre noe, etter mot og evner, var Asbjørn Sundes holdning. Et tog sprengt i lufta var ett tog mindre. Da måtte tyskerne skaffe seg et nytt.

De måtte reparere jernbaneskinnene og patruljere. For okkupantene skulle ikke føle seg trygge, de måtte vite at hver eneste sivile nordmann kunne være en fiende.

Sunde og Røse gravde seg inn under jernbaneskinna, der de plasserte to og en halv kilo dynamitt. Sunde satte på en kontakt før de dekket over.

Når toget passerte, ville vekten utløse sprengladningen. De klatret nedover fyllingen og gikk tilbake over gressletta og gjennom krattet. Sunde lot hånden gli gjennom duggen i gresset og fuktet ansiktet med de kalde vanndråpene.

Han var svett og spent.

På den andre siden av landeveien fant de en høyde med utsyn til jernbanelinjen i begge retninger. En umiskjennelig jevn dur brøt stillheten.

Damplokomotivet kom rundt svingen innhyllet i røyken fra pipa. Først da vinden feide bort dampen, så de at det bare trakk en enslig vogn.

«Vi fulgte lokomotivet med øynene. Hjulene dundret mot skinneskjøtene og vi telte sekundene til det uavvendelige skulle skje. Det skjedde ikke», skrev Sunde. Eksplosjonen kom like etter at vogna var utenfor rekkevidde.

Røyken gled bort, og i den øredøvende stillheten så de at linjen var ødelagt.

Men toget kjørte uanfektet videre.

Røse tente seg en sigarett. Han flirte. «Vellykket.»

«Det er all right. Vi kunne ikke vite det», sa Sunde. «Hadde det vært flere vogner, var de blitt blåst til helvete.»

De gikk tilbake gjennom skogen på en smal sti som førte dem til Kjelsås.

På et utsynspunkt stanset de. Byen lå under dem, med fjorden bak. Sunde så morgengryet som et flammende bånd i øst mens himmelen fortsatt var dyp blå over horisonten i vest. Synet ble brutt av fem svarte fly som tordnet over dem. De kastet seg ned.

Sunde regnet med at tyskernes apparat allerede var i gang. De krøp videre gjennom lyng og kvist. Ved landeveien, omtrent en kilometer unna, hørte de lyden av flere biler i høy fart. «De finner oss ikke. Faen om de finner oss.» Sunde satt i gresset. Han likte ikke det han hadde gjort. Likte ikke å se skinnende fly gjennom lufta. Men det var godt å høre smellet som avløste

DEL 2: KRIGSTID –

203

tomrommet før eksplosjonen. Sunde reiste seg, og de gikk sakte nedover de bratte hellingene mot Kjelsås. Flyene kretset i lav høyde over jernbanelinjen.

Hansteens trussel Aksjonen ved Nyland rystet tyskerne, men også Sunde selv. Det føltes som om han hadde vært på fylla og gikk i en bakrus der fylleangsten vekslet med overmot og overbevisning. Ryggen verket, og han vurderte å besøke en venn som var lege. Men det fikk bli senere. Han var sikker på at han ikke ville overleve krigen. På et tidspunkt ville han få kroppen full av bly.

Dagen etter sprengingen møtte Asbjørn Sunde Ottar Lie på Stortorvets Gjæstgiveri i Oslo. Lie var fornøyd med resultatet av aksjonen, men uttrykte en mer generell bekymring. Motstandsbevegelsen var ikke samlet, og han opplevde posisjonene som uklare, også kommunistpartiets. «Vi må konsolidere stillingen», sa Lie.340 Men det fantes miljøer som organiserte seg, fortalte han. Militære og folk innen politiet. Han ville sette Sunde i kontakt med en gruppe politifolk, han mente de kunne ha gjensidig nytte av hverandre.

Lie advarte Sunde om at han neppe ville få noe særlig støtte for sine aksjoner. Både politi- og militærgruppa ønsket å få utført «stille drap», aksjoner som ikke kunne spores tilbake til den norske motstandsbevegelsen.

Ottar Lie mente at man ikke burde gå av veien for de «voldsomste aksjoner, selv uten ordre eller direktiver» fra London-regjeringen. Han var overbevist om at Sundes linje til slutt ville gi de beste resultatene, men de kunne medføre kraftige represalier fra tyskerne.

For Sunde var Lies betraktninger viktige, men han overså et vesentlig punkt: Osvald-gruppa hadde fått sitt mandat fra Moskva. Hvorfor skulle en videreføring av Wollwebers aktivitet isolere seg til nasjonale hensyn?

Motstandskampen var internasjonal, slik den hadde vært for kommunistene siden 1917. Å skåne nordmenn for krigens virkelighet lød absurd all den tid sivile ble massakrert i kamp over store deler av Europa. Sundes premiss var at i nazismens frammarsj lå kommunismens utryddelse. Offeret ville bli stort og kampen blodig.

I krysset Mariboes gate og Bernt Ankers gate hadde Lie avtalt å møte en illegal medarbeider. Hun gikk under dekknavnet «Lilly» og var bindeleddet til en vestkantgruppe. Til Sundes glede var det Asvor Ottesen som møtte 204 – FORFULGT AV STATEN

dem. «Kvinnene var ofte de beste. De hater på en annen måte enn vi. De hater mer ubevisst, men også mer absolutt. Hver enkelt hater på vegne av hele generasjonen. Lilly ville ikke knekke sammen under tortur. Hver omgang med tommeskruen vil gjøre henne hardere og tausere», skrev Sunde.

Kvinnene sto sentralt i Wollwebers organisasjon og kom til å gjøre det også i Sundes sabotasjegruppe.

«Du er blakk var det ikke så?» var Asvors første spørsmål til Sunde.341 Hun visste at det kostet å gjennomføre aksjoner. Fra sabotasjemateriell, falske identitetspapirer og bestikkelser til røyk og drikkevarer til de som risikerte livet. Gode forberedelser var dyrt. Og skulle gruppa utvides og dekke større deler av landet, krevdes ytterligere finansielle tilskudd. Hun kunne skaffe midler, men fra et bredere miljø enn kommunistenes egne kretser.

«Er du villig til å hjelpe andre grupper om det trenges?»

Sunde svarte bekreftende. Selv om mandatet til å bekjempe tyskerne med væpnede aksjoner var gitt av Moskva, kom det snaut med midler fra den kanten. Dessuten lå det ingen motsetning i samarbeidet. Asvor Ottesen trykket Lie og Sundes hender før hun forlot dem og forsvant rundt hjørnet til Møllergata. «Faen til kvinnfolk», sa Sunde til Lie. Asvor Ottesens kontakter besto blant annet av et motstandsnettverk på vestkanten som kalte seg 2A. I nettverket var blant andre politifullmektig Asbjørn Bryhn, med bakgrunn som politimester Welhavens adjutant, politimannen Sverre Ellingsen, Annæus Schjødt, Øyvind Øwre og Gunnar Sønsteby. Ellingsen var en av initiativtakerne til en egen politigruppe som skulle yte motstand innenfra etaten. Å avsløre angivere og tyske infiltratører hørte til oppgavene. Resultatet ble to grupper, etterretningsgruppa 2AE og politigruppa 2AP. Sunde sa selv at han tok på seg å utføre sabotasjeaksjoner på bestilling fra borgerlige 2A mot en fast støtte på fem tusen kroner i måneden. Han skulle også få våpen og kontakter i sprengstoffindustrien. Den finansielle støtten kom fra den norske legasjonen i Stockholm og ble gitt videre til Sunde av tidligere byfogd Harald Gram.342 Høsten 1941 behøvde Asbjørn Sunde både allierte og likvide midler. I begynnelsen av august ble Martin Hjelmens medsammensvorne siden 1936, Barly Pettersen, arrestert i Narvik.

Enda en av gruppas medlemmer var satt ut av spill. Organisasjonen begynte å tynnes ut.

DEL 2: KRIGSTID –

205

Viggo Hansteens synlige rolle i LO hadde gjort ham til en utfordrende skikkelse. Han sto sentralt da organisasjonen krevde slutt på okkupantenes og NS’ inngrep i LOs selvstyre. Redaksjonskomiteen som signerte henvendelsen, krevde også at arresterte tillitsmenn måtte løslates. Om ikke kravene ble innfridd, kunne ikke underskriverne fortsette i sine stillinger.

Viggo Hansteens initiativ stilte Terboven overfor et ultimatum.

Den tyske etterretningen kjente Hansteens bakgrunn fra Sovjetunionen, og at han hadde en æresutmerkelse som oberst i Den røde armé. Kunnskapen om Hansteen kom trolig fra flere kilder, også norsk overvåking. At advokaten hadde meldt seg ut av kommunistpartiet i 1939, gjorde liten forskjell. Han sto på en liste med om lag 20 navn, definert som en framtredende kommunist.

Vurderingen av Hansteen som et radikalt element innen LO styrket seg etter hvert som organisasjonen framsatte sine krav. Rikskommissariatet var klar over at det ble arbeidet med en opposisjonell fagbevegelse i tilfelle LO ble forbudt.

På ettermiddagen 10. juli sto en nordmann på døra hos Viggo Hansteen i Bernhard Herres vei på Smestad. Han hadde fått i oppdrag å frakte Hansteen til sikkerhetspolitiet på Victoria Terrasse for å møte kriminaldirektør Friedrich Georg Preiss, sjefen for kommunistsaker. Hansteen hadde ingen innvendinger og satte seg i bilen. Inne på Preiss’ kontor fikk Hansteen inntrykk av at tyskeren ville advare ham. Striden mellom LO og Terboven kunne utløse aksjoner. Som framskutt representant ville det ramme Hansteen, sa Preiss. Han hadde overhørt en samtale mellom sikkerhetspolitisjef Fehlis og Gestapo-sjef dr. Werner Knab der de omtalte Hansteen som LOs sjefsstrateg.343 Hansteen virket ikke å lese advarselen som en trussel. Preiss syntes å gjøre et oppriktig forsøk på å unngå at Terboven aksjonerte, uroligheter var ikke til noens fordel. I motsetning til rikskommisæren syntes Preiss å være mer av en taktisk spiller. Han jaget kommunister og sabotører skånselsløst, men søkte en fredelig løsning der det var mulig. Å opprette personlige tillitsforhold var ikke mindre viktig, spesielt hos en potensiell fiende.

Hansteen fikk beskjed om at han var ilagt forbud mot å forlate Oslo, men kunne tillates å overnatte hos familien i Vestre Aker. Da han kom hjem ved 21-tiden, fortalte han Kirsten om møtet med Preiss. Hun fryktet at Terboven hadde opparbeidet seg personlig hevnlyst overfor mannen. Hansteen mente

206 – FORFULGT AV STATEN

at han var relativt trygg selv om han ville bli avhørt, kanskje fengslet. Han hadde tre små gutter og ønsket ikke å risikere livet.

Det kan ha vært flere grunner til Preiss’ advarsel. Osvald-gruppas aksjon mot jernbanen på Nyland drev general Falkenhorst inn på en hardere linje. I nord hadde det englandsbaserte Kompani Linge deltatt i en større britisk aksjon. Var det begynnelsen på en utvikling der den uskyldige, sivile motstanden dreide i en militant retning? Tyskerne fryktet at det var i ferd med å vokse fram en samordnet norsk motstandsbevegelse. Hansteen kunne være en av de nye lederne. Denne tanken festet seg ytterligere hos Terboven da Quisling krevde at Hansteen og andre marxister måtte likvideres.

For å samle en bred nasjonal front innen LO ville Hansteen få kommu­ nistene og Arbeiderpartiet til å snakke sammen. LO-sjef Konrad Nordahl hadde i utgangspunktet store betenkeligheter, han så et kommunistparti som i løpet av det første krigsåret hadde vært både anti-britisk og tilnærmet protysk. Nordahl var preget av partiholdningen og hadde knapt snakket med kommunistene i LO-ledelsen siden sommeren 1940.

Men Hansteen ga seg ikke og fikk tilslutning for å opprette et bredt sammensatt utvalg for å organisere et illegalt apparat der kommunistene var med. Hansteens strategi var at det legale arbeidet innen LO skulle finansiere det illegale. Han inntok selv en rolle som bindeledd mellom sekretariatet og det illegale apparatet. Gjennom august 1941 ble Viggo Hansteen garantisten for en felles front som skulle ta over når LO ble forbudt – fra den borgerlige siden til kommunistene. Men det var en utsatt posisjon. I begynnelsen av september gjentok Vidkun Quisling at Hansteen var farlig. Han hevdet at det ikke kom til å bli ro før LO-edderkoppen var borte.344 Den 19. august 1941 skulle Asvor Ottesen få bevise at hun var «faen til kvinnfolk». Hun møtte Asbjørn Sunde og motstandsmannen Aksel Engelsgaard på Theatercaféen, bare noen hundre meter unna et samlingssted for tyske soldater og offiserer.345 Sunde syntes Ottesen virket rolig, men kjederøykingen avslørte at hun var nervøs. Da tiden var inne, grep hun veska og reiste seg. Engelsgaard dyttet opp skyvedøra, og de var på vei. Sunde så dem strene selvsikkert over plassen foran Nationaltheatret før de forsvant ut av syne og gikk inn på restaurant Löwenbräu i Universitetsgata, et populært spisested, bar og sjekkested for tyske soldater. Vesken Asvor bar på, skjulte en bombe. Dynamitt og cocktail, som Sunde kalte det.

DEL 2: KRIGSTID –

207

Ottesen og Engelsgaard tok seg god tid før de bestilte mat og drikke. Det krydde av tyske soldater i lokalet. Asvor skjøv vesken ubemerket under sofaen de satt på. Om de lyktes, ville svovelsyre sakte nå fram til tennmekanismen og utløse en sprengladning. Med tomme tallerkener og bomben plassert forlot de restauranten og gikk tilbake til Theatercaféen, der Sunde ventet.

«Om fem minutter smeller det», sa Sunde. Men ingenting skjedde. De ventet en stund til før de gikk ut mot musikkpaviljongen og hjørnet av Universitetsgata. Der så de «bleke» nazister strømme ut av Löwenbräu i et høylytt kaos. Sunde tok sjansen på å spørre en tilskuer om hva som hadde skjedd. «De har visst funnet en koffert full av sprengstoff inne i restauranten», sa mannen. «Synd det ikke smalt», la han til.346 Årsaken var en nybegynnerfeil, slik Sunde selv beskrev det. «Aksjonen var preget av at det var nerver med i spillet.» Han tok feilen på sin kappe, han hadde ikke instruert godt nok. Vesken måtte plasseres på en bestemt måte for å utløses. I stedet ble sprengladningen oppdaget fordi det rant bensin utover gulvet i restauranten. Men aksjonen var et varselskudd til okkupantene. De var ikke trygge i Oslo.

Terbovens hevn Det var en besnærende tanke at 22. juni 1941 markerte begynnelsen på slutten for Hitler. At angrepet på Sovjetunionen raskt ville gi Tyskland sine første militære tilbakeslag. Men utover høsten tilintetgjorde nazistenes krigsmaskin all russisk motstand. Bak Hitlers lynkrigere fulgte SS-Einsatzgrupper som umiddelbart innledet massakrering av jøder og kommunistiske kommissærer. De litauiske jødene var de første som fikk smake nazistenes utryddelsesteknikker, umiddelbart etter at tyske styrker rykket inn.

Hitler brukte seks dager på å innta den hviterussiske hovedstaden Minsk, og i begynnelsen av september innledet Wehrmacht beleiringen av Leningrad.

Onsdag 3. september, mens tyske tropper forberedte seg på å gi Leningrads innbyggere et helvete, ble Reinhard Heydrich mottatt av SS-sjef Wilhelm Rediess og politisjef Heinrich Fehlis på Fornebu. Med seg til Norge hadde «det blonde uhyret» lederen for Abwehrs utenlandsetterretning, Walter Schellenberg. Et æreskompani sammensatt av tyske og norske politifolk bidro til å kaste glans over det celebre besøket. Heydrich, som nylig hadde fått tildelt ansvaret for å forberede «den endelige løsningen» på det europeiske 208 – FORFULGT AV STATEN

jødeproblemet, var invitert av Terboven, men rikskommisæren selv glimret med sitt fravær på Fornebu.

Heydrich hadde gjennom politisamarbeidet skaffet seg kunnskap om den kommunistiske delen av norsk sabotasjevirksomhet. Ragnhild Wiik var i ferd med å mørne under tortur i Hamburg, og Martin Hjelmen skulle brytes ned, koste hva det ville. Heydrich mente at kommunistene kunne skape en farlig situasjon i Norge – om man lot sabotasjen foregå uten tilsvar.

Terboven hadde opptrådt for slapt og egenrådig, mente Heydrich. Han var i Norge for å rydde opp.

Heydrichs ankepunkt mot Terboven var at rikskommissæren syntes å ville bygge opp et eget etterretningsapparat i Norge uten medvirkning fra Hovedkontoret for rikssikkerhet (RSHA). Heydrich ledet RSHA og mente Fehlis’ arbeid i Norge var for tilfeldig og usystematisk til å skaffe seg oversikt over norsk motstandsbevegelse. Men Terboven og Heydrich kunne enes om én ting: I det langstrakte og grissgrendte Norge sto LO fram som en mulig trussel. Organisasjonen var sterk, riksdekkende og med tydelig kommunistisk innflytelse. Til Ribbentrop rapporterte Heydrich at LO som den eneste «stramme» organisasjonen kunne utnyttes av sabotasjemiljøer.

Man behøvde et målbevisst, effektivt og nådeløst sikkerhetsapparat, mente Heydrich. Blant de første tiltakene var å ta i bruk mer intensiv overvåking, blant annet overfor LO. I tillegg skulle ethvert forsøk på sabotasje eller destabilisering slås ned med «hensynsløs hardhet». Etter tre dager med oppdragelse i effektive politimetoder og hensynsløshet reiste Reinhard Heydrich tilbake til Berlin.

Allerede før Heydrichs norgesbesøk var spiren til uroligheter sådd blant arbeidere på flere store industribedrifter i Oslo-området. Det begynte på Akers mekaniske verksted, der arbeiderene merket seg at tyske sjøfolk mottok matvarer det var stor knapphet på. Da NS-organet Fritt Folk skrev om at melkerasjonering i Oslo var nært forestående, diskuterte arbeiderne om de skulle forlate plassene sine.347 Onsdag 3. september var det ikke nok melk til alle på Aker. De som ikke fikk, forlot arbeidsplassen etter frokost. Fem dager senere uteble melkeforsyningen fullstendig på en rekke bedrifter. Samtidig så arbeiderne på Aker at de tyske mannskapene mottok sine melkerasjoner rett foran øynene på dem. De første som forlot Aker i protest, var læreguttene på

DEL 2: KRIGSTID –

209

dreierverkstedet. Deretter fulgte de andre etter, og den spontane aksjonen ble til en streik som spredte seg fra bedrift til bedrift.

I korridorene på Victoria Terrasse gikk det rykter blant tyske politimenn om at LO sto bak streiken. Terboven mente den ansvarlige var kommunisten Viggo Hansteen.348 Melkestreiken var i ferd med å gi Terboven påskuddet han behøvde for å statuere håndfaste eksempler med «hensynsløs hardhet».

Mens Norsk Jern & Metallarbeiderforbund avholdt et viktig tillitsmanns­ møte i Folkets Hus, besøkte Viggo Hansteen Ottar og Inga Lie på Tøyen.

Før han dro, fikk han bekreftet at organisasjonen kom til å oppta arbeidet dagen etter. Lie hadde foreløpig unngått arrestasjon, mens kona, som jobbet som vaskehjelp ved den russiske ambassaden, ble arrestert 22. juni, for så å bli løslatt.

Hansteen visste neppe at Ottar Lie var bindeleddet mellom NKP og Asbjørn Sundes sabotasjegruppe. Om Hansteen var overvåket av politiet da han oppsøkte Lie, er usikkert, men å intensivere overvåkingen var blant Heydrichs råd under besøket. En visitt hos en kjent kommunist mens det vippet mot unntakstilstand, kunne være risikabelt. Inga Lie mente Hansteen ikke burde dra hjem for å overnatte. Hun fryktet at det kunne stå om livet. Hansteen var uenig, han mente vedtaket i Norsk Jern & Metallarbeiderforbund ville løse opp i spenningen. Ved 23-tiden reiste han hjem til Bernard Herres vei.349 Den 9. september erklærte SS-sjef Wilhelm Rediess unntakstilstand i Oslo og Aker. Streik eller forstyrrelse av arbeidsfreden var forbudt. Det ble innført portforbud etter klokka 20, og møter på offentlige samlingsplasser ble ulovlig.

Kinoer og teatre holdt stengt. Straffen for å motsette seg forordningene var strenge. I det siste punktet av forordningene, signert av Terboven selv, het det at «Motstand blir brutt med våpenmakt: Den som setter seg imot disse forordningene blir stilt for standrett!350» I standretten ville det bli avsagt dødsog tukthusdommer.

Terboven hadde samtidig vært taktisk overfor sine tyske overordnede i Berlin. Med Heydrichs hjelp fikk han velsignelse til å overføre standretten og sanksjonsmulighetene fra militære myndigheter til politiet. Dermed kunne Terboven selv bestemme utfallet av eventuelle saker i standretten. På kvelden 9. september hadde rikskommissæren bestemt seg for å innføre standrett og å skyte to fagforeningsledere. Han begrunnet tiltakene med at «kommu­nistiske 210 – FORFULGT AV STATEN

og marxistiske elementer i fagforeningene og særlig innenfor deres ledelse» hadde forberedt streikehandlinger.351 Da Viggo Hansteen gikk til sengs, var han uvitende om at tyskerne allerede hadde pågrepet tillitsvalgt på Skabo Jernbanevognfabrikk, Rolf Wickstrøm.

Grytidlig påfølgende morgen ringte det på døra i Bernhard Herres vei.

Det var Kirsten som åpnet. Huset var omringet av tyske soldater, og utenfor sto to Gestapo-menn. Den ene, en tysker, presenterte seg som Gstöttner, den andre var en nordmann. De tråkket rett inn og ba Viggo stå opp, kle seg og pakke en liten håndkoffert. Han tok på seg hatt og frakk og fulgte med ut til en ventende bil. Mens Viggo Hansteen var på vei til Victoria Terrasse ved 06.30-tiden, ble den grå høstdagen innledet med flere arrestasjoner. Jonas Lies norske politikorps tok inn nærmere 250 personer.

Etter innledende forhør fikk Hansteen et ubevoktet øyeblikk med LOkollegaen Jens Tangen. Han fortalte Tangen at det eneste tyskerne hadde på ham, var en falsk forklaring om en reise i Nord-Norge i april 1940. Hansteen virket trygg på at han ville slippe ut igjen.

Blant dem som var uenig med Terbovens reaksjon, var Friedrich Georg Preiss. Han oppsøkte Hansteen i forværelset, men så at LO-advokaten var under bevoktning og nøyde seg med å hilse på ham. Preiss virket overrasket over arrestasjonen og oppsøkte straks Gestapo-sjef Knab, som hadde ansvar for avhørene. Da Knab fortalte at Hansteen var ansvarlig for melkestreiken og skulle stilles for standrett, reagerte Preiss. Melkestreiken var en spontan aksjon uten samordnet ledelse, hevdet han. «Det hjelper ikke hva du mener», sa Knab, «Terboven har bestemt seg for å ta noen toppfigurer og gi dem skylda».352 Preiss traff Knab igjen senere på dagen, nå var Gestapo-sjefen kledt i full uniform. Preiss spurte ham om hvorfor og fikk til svar at han skulle holde standrettssak mot Hansteen og de andre fagforeningslederne. «Hva vil skje med dem?» spurte Preiss. «De blir sannsynligvis dømt til døden», lød svaret.

Preiss innvendte at det ville være drap på uskyldige, melkestreiken var en bagatell. Knabs svar var at den var et forsøk på generalstreik.

Omkring lunsjtider ble Hansteen og Wickstrøm kjørt til SS-domstolen i Kristinelundveien, like ved Frognerparken. Standretten var satt i den festningsliknende Bryde-villaen. Viggo Hansteen var den første som skulle inn. Da han kom inn i retten, så han rett på Gestapo-sjefen som hadde ledet forhørene på Victoria Terrasse. Werner Knab var standrettenes aktor.

DEL 2: KRIGSTID –

211

Den besto ellers av rettsformann Heinrich Fehlis, rikskommisariatets Rudolf Schiedermair og Kurt Gross fra det tyske ordenspolitiet som bisittere. De fire uniformerte tyskerne skulle avgjøre trebarnsfarens videre skjebne. Det fantes ingen forsvarer til stede, kun en tolk.

Knab innledet med å lese opp anklagen mot Hansteen. Rettens påstand var at LOs juridiske rådgiver hadde truet den offentlige orden og sikkerhet ved å ha dannet en kommunistisk motstandsgruppe. Han hadde også søkt samarbeid med andre motstandsgrupper. Knab framstilte også Hansteen som melkestreikens «åndelige opphavsmann». Han hadde dermed bidratt til å forstyrre arbeidsfreden og oppfordre til generalstreik.

Aktor refererte til sikkerhetspolitiets overvåkingsmateriale, som ifølge Knab dokumenterte forbindelse med hemmelige grupper, kjent av Sipo.

Påstanden var også at tillitsmennene på Aker ikke ville foreta seg noe før de hadde konferert med LOs ledelse – som i virkeligheten var Viggo Hansteen. Knab var opptatt av å bevise at Hansteen var kommunist og hadde gitt kommunistene innflytelse og innpass i Landsorganisasjonen.

Blant «bevisene» var at han hadde oppholdt seg gjentatte ganger i Moskva og var «æresoberst» i Den røde armé.

Om Hansteen besvarte eller avviste anklagene, vet vi ikke. Det fantes ingen vitner, og tiltalte hadde ikke mulighet til å forsvare seg. Han fikk kun godta anklagene eller ei. Å utpeke ham som melkestreikens opphav var et bestillingsverk uten forankring i virkeligheten. Han ble stående urørlig mens rettsformann Fehlis forkynte dødsdommen. Fehlis opplyste Hansteen om at han kunne anke eller søke benådning hos Terboven. Hansteen søkte benådning på stedet. Det hadde gått en halvtime siden han ble ført inn i salen. En ny halvtime senere mottok Rolf Wickstrøm sin dødsdom.

De to ble plassert i en vestibyle for å avvente Terbovens svar. Jerndreier Ivar Sæther fikk et kort glimt av dem da han var på vei inn i standretten for å bli dømt. Wickstrøm satt sammensunken i en sofa, mens Hansteen sto oppreist med ryggen til.353 Kort tid etter mottok de beskjed om at Terboven hadde avslått benådningen. Deretter ble de flyttet ned i et kjellerlokale for å vente på transport til retterstedet.

Ved 16-tiden tilkalte Fehlis SS-mannen Oskar Hans til Kristinelundveien for å motta instrukser om henrettelse av to dødsdømte. Det hastet, for dommene måtte eksekveres samme dag. Oppdraget var Oskar Hans’ første henrettelse, og han ba derfor om en detaljert beskrivelse. Henrettelsen 212 – FORFULGT AV STATEN

skulle utføres med geværsalve. Minst tre mann måtte skyte samtidig mot de to dødsdømte. Avstanden skulle være 5–8 meter, og de dømte skulle ha bind for øynene. De behøvde ikke å være bundet på hender og føtter. Slik skulle 29-årige Rolf Wickstrøm og trebarnsfaren Viggo Hansteen gi livet for eksempelets makt.

Oskar Hans møtte ikke Hansteen og Wickstrøm da han var i Kristinelundveien. Han dro tilbake til Victoria Terrasse og fikk med seg soldatene som skulle stå for henrettelsen. De kjørte til Oslo Østre skytterlags skytebane på Årvoll i et grått og trist høstvær. Ved 300-metersmerket så Hans at det var spadd opp graver til likene. Instruksen var at de døde ikke skulle utleveres til familiene, men kastes i umerkede fellesgraver. Terboven ønsket ingen martyrgrav man kunne samles ved.

Klokka var ca. 17.30 da Obersturmbannführerne Wahlstab og Stengle ledsaget Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm inn på skytebanen. De to gikk fredelig til retterstedet. I motsetning til Asbjørn Sundes fatalistiske livsinn­ stilling foredlet i kamp for Folkefronten hadde Viggo Hansteen kjempet uten våpen. Han kunne aldri bli mentalt forberedt på å dø gjennomboret av kuler. Klokka 17.38 avfyrte eksekusjonspelotongen på Årvoll skuddene som drepte LO-rådgiver og kommunist Viggo Hansteen. Rolf Wickstrøm falt samtidig. Etter konstaering av at døden hadde inntruffet, ble kroppene lagt i jorda.

Knapt to timer senere åpnet Kirsten Hansteen døra i Bernhard Herres vei.

Utenfor sto de samme mennene som hadde vekket henne i morgentimene for å hente mannen. De fortalte kort og direkte at Viggo var stilt for standrett, dømt til døden og henrettet. Så rakte de henne det som var igjen etter ham: den lille håndkofferten han hadde pakket før han dro, noen papirer, en lommebok og et nøkkelknippe. Hun kunne ikke få opplysninger om hvor kroppen var gravlagt.

Mellom grammofonspilling på NRK ble det annonsert at en viktig radiomelding var på gang. Wilhelm Rediess gikk til mikrofonen på Marienlyst klokka 20 og fortalte at seks menn hadde blitt dømt av standretten. Det var utstedt to dødsdommer som allerede var eksekvert. De døde var Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm.

Etter Rediess appellerte NS-sosialminister Birger Meidell til arbeiderene om å gå tilbake til arbeidet. Krigstilstanden mellom Tyskland og Norge sto ved makt – arbeiderne måtte ikke gi tyskerne anledning til å slå ned med DEL 2: KRIGSTID –

213

«fryktelige forholdsregler». Det var bolsjeviker og kommunister som hadde startet oppvigleriene. De hadde skylden, fastslo Rediess og Meidell.354 På morgenen etter drapet på Hansteen gjorde Einar Gerhardsen seg klar for å gå på jobb i Veivesenet. Den tidligere Oslo-ordføreren sto med matpakka under armen da det ringte på døra ved halv sju-tiden. Han åpnet og så rett på tre uniformerte tyskere som ville vite hvor han var på vei.

Gerhardsen var forberedt på at unntakstilstanden kunne ramme ham.

Kanskje tenkte han på at det verste kunne skje – at tyskerne hadde samme planer for ham som for Hansteen. Det var viktig å få sagt farvel. Han gikk innom ungene som lå i sengene, og strøk dem over kinnene. Kona Werna så på ham uten å si noe.355 Terboven hadde med Hansteen og Wickstrøm rammet LO, kommun­ istene og arbeiderne samtidig. Einar Gerhardsen hadde en annen profil. Om tyskerne kjente ham som en pådriver i en gryende hjemmefront, er tvilsomt, den var ingen etablert trussel for Terboven. Gerhardsen kunne i september 1941 heller ikke knyttes til en spesifikk kamp eller uroligheter. Han hadde større verdi som levende enn som død.356 Einar Gerhardsen ble ført til Victoria Terrasse for avhør. «Utpå formid­ dagen ble vi alle beordret inn i den fangetransporten som noen av oss kom til å gjøre mange reiser med. Gjennom gitterdøra kunne vi se hvilken retning det bar, vi ble snart klar over at vi skulle til Grini», skrev Gerhardsen.357 En av «vi» var forhenværende politimester Kristian Welhaven, som frivillig eller ufrivillig hadde falt ut av okkupantenes vennekrets.

En annen sentral, men mindre profilert Arbeiderparti-mann enn Einar Gerhardsen var Haakon Lie. Sammen med Gerhardsen og Konrad Nordahl hadde han returnert fra Sverige sommeren 1940. Tyskerne truet Lie ble med fengsel om han viste seg i nærheten av partikontorene på Youngstorget.

Dermed måtte han livnære seg som lastebilsjåfør i broren Amunds byggefirma med biinntekter fra et vedutsalg. Fra høsten 1940 involverte Haakon og broren Per seg i partiets illegale arbeid. Per redigerte den første utgaven av Fri Fagbevegelse julen 1940, og Haakon stilte på det første illegale møtet i kretsen rundt partiet.358 Lies aktivitet i perioden fram til unntakstilstanden var begrenset, men han observerte og gjorde seg sine tanker om nazistenes medløpere og motstandere. Kommunikasjon skulle bli hans viktigste våpen gjennom krigen.

214 – FORFULGT AV STATEN

Einar Gerhardsens arrestasjon på morgenkvisten 11. september sendte Lie ut i et dilemma. Skulle han flykte eller bli? Amund satt arrestert og var dømt til tukthus for å ha tilsnakket en tysk soldat på trikken. Haakon Lie hadde regnet med at arrestasjonene før eller siden ville ramme ham, og hadde forberedt en fluktrute ut av Norge. Etter en hektisk flukt fra Oslo var Haakon Lie på formiddagen 13. september i sikkerhet i Sverige.359 Drapene på Hansteen og Wickstrøm markerte en endring i forholdet mellom okkupantene og den norske sivilbefolkningen. De påfølgende arrestasjonene viste at det ikke lenger bare var kommunistene som var truet.

I boka Menn i mørket oppsummerte Asbjørn Sunde effekten etter henrett­ elsen av Viggo Hansteen. Han så de dramatiske dagene som et veiskille: «Og skuddene rullet videre over landet. Mye ondt varslet de – nye arrestasjoner, nye dødsdommer, nye terrorhandlinger, nytt svik. Men også økt motstand, økt kampvilje.360»

Evig vinter Den varme høsten som hadde ønsket Hitlers tropper velkommen innover de russiske slettene, varslet kald vinter for andre. I november sto de tyske styrkene 30 kilometer fra Moskva. Den røde armé syntes å ha klappet sammen som et skjørt korthus. Meldingene fra fronten fortalte om tyske seire fra Finland i nord til Krim i sør. Kommunister over hele Europa fryktet at Sovjetunionens militære sammenbrudd gjorde dem til fritt vilt. De kapitalistiske vestmaktene var ingen beskytter av arbeidere som bekjente seg til Marx’ ideologi. Jødene gikk en enda verre framtid i møte.

I dokumentet «retningslinjer for oppførselen til troppene i Russland» gjentok Hitler at bolsjevismen var dødsfienden til det tyske folk. Han la til at denne krigen krevde «nådeløse og energiske tiltak mot bolsjevikiske agitatorer, irregulære sabotører, jøder og den totale eliminasjon av alle former for motstand, aktive og passive».361 I praksis betød det at det var fritt fram for soldater, offiserer og tyskstøttede militser i øst å drepe og lemleste.

For det var noe eget ved Russland. Den nedarvede vestoppfatningen av menneskene lengst øst i Europa hadde slått rot hos tyske nazister. Da Wehrmacht gikk inn i de baltiske landene, fikk kombinasjonen av tyskernes oppmuntring og områdenes underliggende antisemittisme og kommunisthat fritt spillerom. Den tyske krigsmaskinen rullet fram og etterlot seg blodspor DEL 2: KRIGSTID –

215

bredere enn noen tidligere hær. Volden og grusomhetene var som hentet fra 1400-tallsmaleren Hieronymus Boschs helvetesframstillinger. I Litauen var ansvaret for SS-Einsatzgruppe A gitt til Franz Walter Stahlecker, en 40-årig advokat som hadde gått gradene innen det tyske politiet og arbeidet direkte under Adolf Eichmann på kontoret for jødisk utvandring i Wien. I april 1940 hadde Stahlecker vært sjef for det norske sikkerhetspolitiet med kontor på Victoria Terrasse. Der fikk han kritikk av Heydrich for en slepphendt razzia hos norske kommunister. Med Operasjon Barbarossa fikk Stahlecker mulighet til å rette opp ryktet.

Stahlecker var nidkjær i tjenesten og benyttet en effektiv taktikk med å la lokale, ytterliggående nasjonalister stå for overgrepene. Å tenne gnisten var enkelt, for okkupanter og lokale nasjonalister delte et glødende hat til jøder og kommunister. I den litauiske byen Kaunas hadde tyskerne knapt ankommet byen før en nasjonalistisk gruppe kalt «jern-ulvene» gikk til aksjon. På plassen foran Lietūkis bensinstasjon foreviget tyske krigsfotografer en ung mann stående på en haug av 50 maltrakterte lik. Mennesker han nylig hadde slått i hjel med en jernarmert treklubbe. Ofrene var jøder og kommunister.362 Walter Stahleckers metode behøvde starthjelp, men var effektiv når den først kom i gang. Den tidligere politisjefen kunne applaudere framgangen.

Som leder for den nordligste Einsatz-gruppa på østfronten skulle Stahlecker bli blant de mest effektive utrydderne. Etter de første dagenes massakrering av den mannlige befolkningen kom turen til kvinner, eldre og barn.

Metodene hadde en unik kombinasjon av fornedring og industrialisering.

Avkledte mennesker ble tvunget til å stille seg opp som skyteskiver foran massegravene. Mødre med små barn måtte holde opp barnet slik at bødlene lettere kunne gjøre slutt på begge. Unge jenter måtte gå nakne i spissrotgang foran sine bødler. Noen ble voldtatt på vei mot døden. Døde og halvdøde mennesker fikk, liggende i massegravene, gullplomber revet ut av tennene.

I Ukraina satt nærmere 800 norske frivillige i 5. SS-divisjon Wiking utål­ modig ventende på å komme i kamp med russiske styrker. Men å være en del av Operasjon Barbarossa betød mer enn kamper mot regulære krigsstyrker.

Det ble naturlig å myrde krigsfanger, kvinner og barn i jødebolsjevismens land. Flere av nordmennene i SS-divisjonen kom til å delta i massakrene. I bladet Hirdmannen beskrev en norsk frontkjemper at han hadde skutt en

216 – FORFULGT AV STATEN

jødisk sivilist i Ukraina: «Foran huset på 3 meters hold blir han skutt. Hodet deler seg og hans råtne hjernemasse velter ut.363» Hvor kom hatet fra? En hel generasjon var flasket opp på norske avisers knefall for fascismen på 30-tallet. De hadde latt mektige menn innen politiet og embetsverket snakke uimotsagt om løsninger for «sigøyneruvesenet» eller «proletariatets forbrytervelde» offentlig.

Langt nord for SS-Wikings ukrainske venterom hadde en «norsk» helt alliert seg med Tyskland. Carl Gustaf Mannerheim og det «nøytrale» Finland ville gjengjelde de territorielle tapene russerne hadde påført dem, og helst mer enn det. I et brev til Den norske legions leder, Major Finn Hannibal Kjelstrup, takket Mannerheim for lykkønskninger fra Norge. «Det gleder oss at venner og våpenbrødre i Norge følger Finlands kamp med samme interesse og medfølelse som under vår harde vinterkrig.» Det var nå Einar Gerhardsens finske forbundsfelle avslørte sine virkelige hensikter. Feltmarskalken var blitt den nazifiserte norske pressens yndling i sin utrettelige kamp mot kommunister.

For å gi den finske ekspansjonen et skinn av historisk rettferdighet ga president Risto Ryti geografen Väinö Auer og historikeren Eino Jutikkala et tydelig oppdrag. De skulle framstille argumenter for at Karelen egentlig tilhørte Finland. Verket fikk en passende tysk tittel: Finnlands Lebensraum.

Finnene så for seg en framtidig diskusjon om hvem som skulle ha mest av Sovjetunionen når Stalin falt. For det var ikke et spørsmål om hvis. Hitler ville forstå at også Finland behøvde livsrom.

Historieprofessor Jalmari Jaakkola fikk et annet bokoppdrag. Han skulle skape et inntrykk av at det nye Stor-Finland tok på seg å være Europas vaktpost mot øst. «Et geografisk sterkt og større Finland kan bedre enn i tidligere århundrer sørge for Nord-Europas sikkerhet», skrev Jaakkola i bestillingsverket Finlands Östproblem.364 Finsk deltakelse i Operasjon Barbarossa med en påfølgende utvidelse av riket var dermed historisk og geografisk forklart.

Spørsmålet få brydde seg med å besvare, verken høsten 1941 eller senere, var hvorfor Finland som et «nøytralt» demokrati havnet i invasjonsallianse med et aggressivt, rasistisk, totalitært diktatur. Det var dette Ernst Wollweber og Martin Hjelmen ville bekjempe i Norden på 30-tallet. Myten var at

DEL 2: KRIGSTID –

217

finnene ikke hadde noe valg, at de var nødt til å slåss sammen med Tyskland.

Nazistene var et mindre onde enn Sovjetunionen.

Før finnene erobret Øst-Karelen, utstedte Carl Gustaf Mannerheim en ordre som tydelig skilte befolkningsgruppene og underbygget ideen om finsk livsrom: «Befolkningen i Øst-Karelen skal behandles med vennlighet, men også med forsiktighet. Den russiske befolkningen skal arresteres og sendes til konsentrasjonsleirer.365» Det var sivile russere Mannerheim snakket om, ikke krigsfanger. Ordren førte til bygging av seks leirer der de skulle interneres. Dette var først og fremst kvinner, barn og gamle. Og dødstallene var opp mot 20 prosent, noe som var svært høyt, selv for konsentrasjonsleirer. Barna var mest utsatt. Dødsårsakene var ofte dårlige forhold, som igjen ga smittsomme sykdommer. De måtte arbeide i tynne klær og dårlige sko i vinterkulda. I tillegg påvirket rasemessige kriterier overlevelsesmulighetene. I rene russiske leirer var forholdene dårligere og dødsratene høyere. Selv om det ikke kunne defineres som overlagte drap, var metoden og behandlingen i virkeligheten uaktsomme drap, rent juridisk.

Mannlige russere ble på grunn av mobiliseringsordren ansett som krigsfanger og havnet i fangeleir. Av om lag 60 000 russere i finsk fangenskap døde nesten 20 000. Altså en dødsrate på 30 prosent, et eksepsjonelt høyt tall internasjonalt.366 Et annet brudd på Genèvekonvensjonene var at krigsfangene også ble brukt til minerydding.367 Over 1000 fanger ble skutt, uten rettergang eller noen juridisk begrunnelse. «Den grunnleggende årsaken til den høye dødeligheten blant russiske krigsfanger er at de hadde lavest status både når det gjaldt matforsyning og klær. Samtidig ble de russiske fangene utsatt for den hardeste behandlingen av noen etnisk gruppe», skriver historiker Lars Martin Westerlund.368 At finnene foretok en bevisst etnisk rensing, gikk fram i Finlands östproblem: «Den største folkeforflytningen må foretas i det egentlige kjerneområdet for bolsjevikenes tvangsindustri, Kola og Øst-Karelen.» Kola skulle renses for 200 000 russere. «Etter Finlands selvstendighet i 1918 (avventer) problemet med Øst-Karelen og Kola sin for Finland, Skandinavia og Europa uomgjengelige og endelige løsning.» Jalmari Jaakkolas språkbruk kunne vært hentet fra Hitlers eget manifest. Men det var Norges finske naboer som var avsender.

218 – FORFULGT AV STATEN

Liverpool lå i en annen geografisk del av krigsbegivenhetene, men hadde merket tyskernes bomber gjennom våren 1941. Senest i mai brant Norsk Sjømannsforbunds tillitsmannskontor i Preeson’s Row ned etter bombe­ angrep og flyttet til The Temple i Dale Street. Oskar Hedin hadde opplevd byen som utrygg gjennom det første krigsåret. Kanskje var det derfor han søkte om forflytning, aller helst til USA.369 Men Hedin ble oppfordret til å bli på sin post av forbundsstyret, og på høsten var han fortsatt tillitsmann i Liverpool.

I brevveksling med kollega Eron Brodin ved Newcastle-kontoret delte de to kommunistene sine betraktninger over verdensbegivenhetene. Hedin mente Finland nå hadde framvist sitt sanne ansikt – i motsetning til under vinterkrigen: «Finland påberopte seg den gang at de kjempet for demokrati og frihet. I dag går de hånd i hånd med nazismen som i realiteten vil ødelegge demokratiet og friheten.»370 Men han var overmåte optimistisk tross de russiske nederlagene. «Jeg tenker at det er vel bare et tidsspørsmål da vi hører at den røde armé er på marsj inn i Tyskland.»

Selv om det var lite som tilsa russisk seier i 1941, så Hedin en holdningsendring innen sjømannsforbundet etter angrepet på Sovjet. «Jeg blir i dag mange ganger kvalm av å høre så mange gå rundt å innbille seg at de er kommunister, nå da det ikke lenger er forbundet med fare å snakke om kommunisme.» Blant sjøfolkene var det endelig stuerent å vedkjenne seg ideologien, Sovjets kamp skulle redde Vesten. Men tillitsmannen bekymret seg over utslagene: «Enhver kapitalistkrig skaper en radikalisme blant proletarklassen som mange ganger kan bryte ut i nokså brutale former (...) jeg liker ikke måten de reagerer på.»

Hedins poeng syntes å være at uvettig aksjonisme ikke var løsningen, tross nyvunnen selvtillit innen flåten. Kampen om sjøfolkenes rettigheter hadde så vidt begynt. Både Brodin og Hedin så for seg en «gjenfødt» verden etter en sovjetisk seier over nazismen. Da måtte forbundsledere, redere og politikere ta inn over seg en ny tid. Et fartøy skulle ikke bare styres av offiserene, det skulle opprettes mannskapsråd med reell makt om bord. Da først kunne man snakke om demokrati, mente Hedin. Men det var langt dit.

I det hele tatt sprikte fortellingen om samholdet i den heroiske handelsflåten. Eron Brodin opplevde å bli trakassert av offiserer under inspeksjon om bord på fartøy. Selv forbundets høye herrer holdt avstand, og han måtte ligge lavt.371 «La aldri noen se dette brevet», skrev han til Hedin DEL 2: KRIGSTID –

219

etter å ha lovprist Sovjetunionen og informert kollegaen om rivninger mellom staten og kommunistene. Fra sjøfolkene mottok Hedin klager over elendige forhold og enorm risiko. En tillitsvalgt sjømann forbannet systemet som tok fra dem rettigheter både til sjøs og på land mens de kjempet Norges kamp.372 I korrespondansen mellom Oskar Hedin og kolleger i USA kom det til overflaten at Ingvald Haugen hadde gjenopptatt kommunistjakten.

Suksessen med femtekolonniststemplingen hadde druknet i gleden over at Sovjet skulle bekjempe Hitler. Utad smilte Haugen sammen med kommunistene, men i kulissene stivnet smilet. Fra Brooklyn rapporterte den tillitsvalgte Gustav Alexander at Haugen vanskeliggjorde samarbeidet med blant annet Den Internasjonale Transportarbeiderføderasjonen. Ifølge kontakten hadde Haugen og NSF-ledelsen liten støtte: «Jeg tror ikke at sjøfolkene har mye til overs for noen av dem.373» I desember 1941 reiste Hedins bror Ottar til Liverpool, bare for å finne at Oskar hadde forlatt byen. Ottar lånte Hedins kontor og skrev et brev han lot ligge igjen på pulten. «Du hører vel hva som blir gjort hjemme med folket, det er ikke hyggelig (...). Kapitalismen i form av nazismen har vist sitt rette ansikt.» Ottar avslørte, uten å si hvordan, at han på et vis var tilknyttet motstandskampen, og håpet at broren «holdt ryggen rank, at du ikke som mange andre sjømenn svirer deg ned i fyll og skit. Far har alltid stolt på oss, ikke la hans tillit bli gjort til skamme374».

Oskar Hedin kjente ikke til brorens brev før etter julehøytiden, da han ble lagt inn på sykehus i Glasgow etter en båtreise. I et brev fra Brodin ble det nevnt en «vekst» i hjernen. Kanskje var det bare humor, men noe hadde legene oppdaget. «Min mening har alltid vært at det er bedre at ha gode bein å stå på, så får det heller gå», skrev han kjekt til Brodin. Hedin hadde ingen ambisjoner om å gjøre farens tillit til skamme, men i den mørke vinteren var det lite han kunne gjøre utover å håpe det beste. Til Brodin avsluttet han: «Lenge leve Stalin, lenge leve den røde armé, lenge leve revolusjonen.»

Lyset i øst Kanskje kjente Martin Hjelmen til den negative utviklingen på Østfronten.

Under torturforhørene kunne det tjene en hensikt å la ham forstå at alt håp var ute. Sovjet var i ferd med å falle, det fantes ingen skjulesteder. Torturen av 220 – FORFULGT AV STATEN

Hjelmen fant sted både på rådhuset i Hamburg og i Fuhlsbüttel. Gestaposjef Kraus, kriminalassistent Fock og den dansktalende overkriminalassistent Christiansen brukte utvalgte netter i rådhuskjelleren på å bryte ned Hjelmen.

I brevene til familien var tonen kontrollert for å komme gjennom sensuren.

Heldigvis for moren visste hun ikke hvilket helvete sønnen gikk igjennom.

Etter den nattlige torturen i Hamburg ble han ført tilbake til enecellen på Fuhlsbüttel og fikk hendene lenket på ryggen. Flere ganger daglig kom fengselsbetjenten inn og slo ham til blods med gummibatong. Ryggen og setepartiet var et sammenhengende blodig sår. På nettene lå han låst til køya med en lenke på hvert håndledd og hvert bein. Cellevinduet var blendet av, og et sterkt lys brant over ham natt og dag uten stans.

Mishandlingen av Hjelmen hadde pågått over lang tid. Hver morgen var køya gjennomtrukket av blod. Senhøstes 1941 reagerte tyske fengselsmestre utenfor Gestapo på metodene. Torturen opphørte en tid, før Kraus økte presset på ny. Inntil videre holdt Hjelmen fortsatt tett om Wollweber-gruppa, Asbjørn Sunde og Ragnhild Wiik. Men en beskjed fra Kraus til Friedrich Georg Preiss i august 1941 tydet på at noe hadde skjedd. Kriminalinspektøren i Hamburg anmodet om å innlede arrestasjoner basert på opplysninger fra svenske, danske og norske forhør. Barly Pettersen ble tatt i Narvik og brakt til Møllergata for avhør. Kunne Pettersen bli verktøyet Kraus behøvde for å låse opp Hjelmen?

Det ble sagt at Martin Hjelmen fortsatt var åndelig sterk på nyåret 1942.

Glimtene Ragnhild Wiik fikk av ham i fengselet, ga et annet inntrykk. Hvis Hjelmen var på randen av sammenbrudd, kunne det få konsekvenser for henne. Spørsmålet var ikke om Kraus ville lykkes, men når han kom til å bryte ned Norges lengstkjempende antinazistiske aktivist. Rapporter fra Gestapo i Hamburg tydet på at Hjelmen allerede hadde nådd bristepunktet lenge før utløpet av 1941. Å sammenlikne lidelser er meningsløst. Martin Hjelmen og Ragnhild Wiiks tortur var smertemessig altoppslukende i situasjonen de befant seg i.

I Russland gikk jødiske familier sammen i døden uten kamp, nedverdiget og i en ubeskrivelig smerte over å oppleve egne barn og kjære dø i samme stund.

Enden på alt – fortid, nåtid og framtid. Ættens utslettelse. For Martin og Ragnhild var det annerledes. Kanskje trodde de fremdeles at de ville komme levende ut, kanskje ikke.

DEL 2: KRIGSTID –

221

Utover den vonde nyheten om brorens død visste Martin Hjelmen at moren og slekten hjemme levde og ville fortsette å leve etter ham. Han kunne skrive hjem og få livstegn, om det så kun var trivialiteter. Det var et annet perspektiv enn å se sin egen sønn eller datter bli slått i hjel. Ragnhilds opplevelse av fangenskapet var ganske sikkert annerledes. Hun visste at Gudrun var utenfor tyskernes rekkevidde, men visste ikke om Wollweber fortsatt befant seg i Sverige eller var utlevert.

I likhet med Sunde og Hjelmen hadde Wollweber og Ragnhild Wiik sett for seg at de kunne bli arrestert og torturert. For Kraus tjente det ingen hensikt å ta livet av fangene før han enten hadde fått ut informasjonen han ønsket, eller forsto at det var nytteløst. Altså var de dømt til langvarig pine før døden eller løslatelse ville frigjøre dem. Det siste alternativet virket mindre sannsynlig mot jul 1941.

Fangenskapet til Ragnhild Wiik og Martin Hjelmen sto i kontrast til Einar Gerhardsen og Kristian Welhavens opphold på Grini. Politimesteren som hadde falt fra makt til fangenskap, kunne glede seg over besøkene fra kona Margit, selv om de var korte og sporadiske. «Hva kunne vi få sagt hverandre på de fattige 10 minuttene med tolk og tysker som lytter og tilhører? Tross alt – besøkene på Grini var selve livet i de dagene», skrev Margit Welhaven senere.375 Einar Gerhardsen betraktet den første tiden på Grini som «ikke så verst (...) om man sammenlikner med andre perioder og andre leirer376». Til jul 1940 fikk han besøk av Werna og barna, som hadde med julegaver. At en tysker nidkjær i tjenesten krevde gavene åpnet i påsyn av ungene, var en trist, men overkommelig hendelse. Like fullt må det ha vært tungt for barna å møte faren som fange. Men det skulle bli verre for Gerhardsen.

Da nazistene rullet opp de illegale publikasjonene Fri Fagbevegelse og Bulletinen på nyåret 1942, ble Gerhardsen fraktet til Møllergata 19 for avhør. I første omgang var forhørene «rimelige», Gestapo ville vite om han hadde vært med på ulovligheter. Så strammet politiet grepet. De ville presse ham til å bekrefte illegal virksomhet og feste den på konkrete navn. Han nektet og ble slått i ansiktet. Så ble han flyttet fra Møllergata til Victoria Terrasse.

I et rom i tredje etasje med utsikt over gårdsplassen ble han møtt av seks menn. «Alle hadde lærreimer, gummibatonger eller stokker som de sto og kjælte for da jeg kom inn», skrev Gerhardsen. To mann stilte seg bak ham, 222 – FORFULGT AV STATEN

og han kjente en pistolmunning like bak hvert øre. Han fikk beskjed om å fortelle. «Jeg sa ikke et ord. Plutselig kastet de meg over ende på gulvet og begynte å slå.» Gerhardsen skrek, det skulle gjøre det lettere å utholde smerte. Så fikk han en knebel i munnen mens gestapistene fortsatte å slå.

«Mesteparten av natten var gått før de ga seg», skrev Gerhardsen i ettertid.

Han ble sendt tilbake til Nr. 19, der han fikk legetilsyn og varmt undertøy.

«Jeg tror det var grunnen til at jeg ikke fikk varige mén av noe slag.»

Ifølge eget utsagn hadde han holdt tett, kun fortalt om folk han allerede visste var i trygghet i Sverige. Men standhaftigheten kostet. I påsken var Einar Gerhardsen på vei til et nytt smertefullt livskapittel i den tyske fangeleiren Sachsenhausen.

Den 9. januar 1942 satt Haakon Lie i et småfly på vei fra Sverige, over Nord­ sjøen til Skottland. I flykroppen over de britiske øyer reflekterte kanskje Lie over krigens vinder. Som en dyktig historieforteller og kommunikasjons­ mann forsto han at det var viktig å «eie» fortellingen. Krigsutbruddet og okkupasjonen hadde brakt uorden i rekkene: Hvem var de gode, og hvem var de onde – utover Quisling og okkupantene? Lie toget gjennom et vintergrått England før han gikk av i det vaklende imperiets hovedstad. London var en by som ved første øyekast ikke imponerte ham det minste. Men han trivdes på kontoret han delte med Konrad Nordahl ved sjømannshotellet i Upper Woburn Place.

Etter et besøk hos de norske styrkene i Skottland lovpriste han soldatenes kvaliteter i et brev til forsvarsminister Oscar Torp. Men han etterlyste bedre informasjon og holdningsskapende arbeid blant soldatene.377 Lie fikk til svar at informasjonsarbeidet i regjeringen var noe uavklart, og Torp anbefalte ham å ta en rolle innen den frie fagbevegelsen.

I slutten av januar 1942 ble han ansatt av LO-sekretariatet med hoved­ ansvar for opplysnings- og propagandavirksomhet. Han gikk også inn i en nyopprettet velferdskomité for sjøfolkene i London, som innebar å spre informasjon om krigstjenesten og å tilrettelegge sosiale tilbud for den samme gruppa. Den norske handelsflåten var regjeringens viktigste ressurs. Lie hadde plassert seg i en gunstig posisjon.

«En uvanlig nøktern realisme preget Haakon Lies omtaler av hans første taler i England», skriver Lie-biograf Hans Olav Lahlum.378 Det skulle ikke kjennetegne Lies første større publikasjon som opplysnings- og DEL 2: KRIGSTID –

223

propagandaansvarlig. Med boka Nazi i Norge gjorde han et 80 siders forsøk på å samle historietrådene om okkupasjonen gjennom det første halvannet året. Det var et stykke igjen til de finske forfatterne som skulle omskrive historien for å legitimere et Stor-Finland, men Lie hadde også en tydelig agenda. Han ville eie okkupasjonshistorien.

Innledningsvis utviste Lie en viss forståelse for Administrasjonsrådet, men gikk hardt ut mot kommunistene. Utledet av et resonnement over hvordan okkupasjonsmakten forsøkte å ta kontroll over Arbeiderpressen, skrev Lie: «Mens tyskerne på denne måten rykket arbeiderbevegelsen nærmere og nærmere inn på livet, opererte kommunister, forrædere og noen naive fagforeningsfolk i ryggen på den.»379 Han spissformulerte og forenklet effektivt rollene til de fleste aktører i tiden fram til partiforbudet i september 1940. Han navnga kommunister og andre som forrædere og harselerte med folk som «hadde fått sparken på grunn av fyll380». Fagopposisjonen av 1940 hadde også gjort seg skyldig i forræderi, men Lie hoppet over at Viggo Hansteen hadde vært blant dem som forsøkte å få samarbeidet mellom LO og okkupasjonsmakten til å fungere. Det var også LO-advokaten som ivret for å få kommunistene inn i LOs motstandsgruppe. Dette var blant forholdene han ble henrettet for.

På baksiden av Nazi i Norge lot Lie trykke et bilde av Hansteen med påskriften «Skutt av Gestapo 10. september 1941». Bruken av Hansteens bilde var noe i nærheten av gravskjending fra Lies side. Selv om begge arbeidet i LO, hadde de stått på hver sin side av arbeiderbevegelsen siden den spanske borgerkrigen. I tiden fram mot unntakstilstanden og henrettelsen representerte Hansteen det motsatte av hva Lie forsøkte å presse inn i sin politisk motiverte okkupasjonshistorie.

Mot fagforeningsfolkene, som bare var et «viljeløst redskap for kommunistene», kom man ikke utenom harde dommer, mente Haakon Lie. Han forhåndsprosederte på at folk som bidro til å øke «forvirringen og nederlagsstemningen», måtte straffes hardt. Han lot Einar Gerhardsens medsammensvorne i Kretsen, Paal Berg, Didrik Arup Seip og biskop Berggrav slippe kritikk.

Det kompromissløse kommunisthatet Lie la for dagen allerede i 1942, sto i sterk kontrast til hans nyvunne tro på Sovjetunionen som krigens reddende engel. «Da utløsningen kom i form av et tysk angrep på Sovjet-Unionen, skapte det en ny bølge av optimisme. Ingen var mer i tvil om hva utgangen 224 – FORFULGT AV STATEN

på krigen ville bli. Nå gjaldt det å smi, mens jernet var varmt.381» Men hvem skulle smi? I likhet med London-regjeringen og Kretsen var Lie tilhenger av en passiv, ikke-aksjonistisk motstandslinje.

I Nazi i Norge visket Lie ut viktige hendelser i okkupasjonsårets krono­ logi. Terbovens forbud mot kommunistpartiet var knapt verdt å nevne.

Der­ imot var avsettelsen av politimester Welhaven mot den «stripete» Askvig 23. ­september 1940 et tegn på «at noe viktig var i gjære». Lie utelot at flere sentrale NKP-politikere, deriblant partilederen, ble arrestert og sendt til konsentrasjonsleir i juni 1941. Nazi i Norge framsto dermed som et kampskrift som utover NS i stor grad rammet kommunistene og plasserte Arbeiderpartiet som det ansvarlige, samlende sentrum for motstandskamp og fagbevegelse. Lederne i Administrasjonsrådet ble på den ene siden karakterisert som «hederlige nordmenn», på den andre siden ble anstrengelsene med å stable på beina en regjering karakterisert som et forsøk på å bli tyskernes «lydige redskap». Lie plukket selektivt blant venner, fiender og begivenheter.

På siste side skrev han med patos: «Men det er ikke bare krigen vi skal vinne; også freden skal bli skapt i det norske folkets bilde. Der hjemme spør man ikke i dag om fattig eller rik, parti eller tro. Det finnes bare en prøvesten; Er du nordmann eller ikke?» Den patriotiske oppsummeringen sto i sterk kontrast til innholdet ellers. Nazi i Norge pekte tydelig på et klart skille mellom dem og oss, kommunistene mot gode nordmenn. Utgivelsen, signert LO og Norsk Sjømannsforbund, ga et skremmende frampek mot freden for mange av organisasjonenes egne medlemmer. Nåde dem som ikke befant seg på den rette venstresiden.

Mens Haakon Lie kvesset pennen til oppgjør med kommunistene, ble Peder Furubotn valgt til NKPs nye leder. Da han påtok seg vervet nyttårsaften 1941, fikk han samtidig mandat til å bygge et partiapparat tilpasset illegal virksomhet. Det måtte lages en tydeligere krigsstrategi for norske kommunister. Men var Furubotn rett mann? Ikke alt hadde gått vestlandslederens vei under den illegale perioden. Det verste hadde vært forsøket på å samle partisympatisører til et illegalt møte i Bergen et drøyt år tidligere. Ideen om å kamuflere det som fagforeningsmøte i Bergen Svenneforening ble avslørt av tyskerne og resulterte i arrestasjon av 60–70 partimedlemmer, tillitsmenn og partiløse.382

DEL 2: KRIGSTID –

225

Hendelsen rammet Furubotn personlig, men ved inngangen til 1942 var situasjonen prekær. Den gamle sentralledelsen var arrestert, og partiet behøvde samlende skikkelser. Visjonen om motstandskampen var ennå på utviklingsstadiet. I kraft av posisjonen som partileder så han for seg en sentral rolle. Aktive sabotasjegrupper burde være underlagt partiet. Kanskje fantes det en mulighet for å skape en samlende progressiv motstandsgruppe på tvers av politiske skillelinjer?

Furubotn så i utgangspunktet ikke noen hindring for at kommunistene kunne bidra til å samle også borgerlige grupperinger. Allerede i oktober hadde han henvendt seg til statsminister Johan Nygaardsvold med en sjupunktsplan for å samle tverrpolitiske krefter i en nasjonal frigjøringsfront.

Det han skisserte, var en nasjonalgarde som ytte aktiv motstand og ikke gikk av veien for sabotasje og geriljakamper. Om Furubotn hadde sett for seg dialog, ble han skuffet. Reaksjonen var iskald. Regjeringen ville ikke provosere okkupantene.

Øye for øye Søndag 1. februar 1942 fyltes riddersalen på Akershus festning av gallauniformerte tyskere, NS-folk og æresgjester. Vidkun Quisling gikk gjennom salen omkranset av tilskuerne, som reiste seg og strakte høyrearmen ut i nazihilsen. Anledningen var feiringen av den såkalte Statsakten, der rikskommissær Terboven innsatte Quisling som ministerpresident. Statsakten endret ikke okkupasjonsmaktens suverene overhøyhet, men ga Quisling og NS-regjeringen større spillerom. Den nyslåtte ministerpresidentens drøm var fred med Tyskland og en varig NS-regjering. Fundamentet til et norsk tusenårsrike skulle sementeres i middelalderborgens gjenskapte praktrom.

Seremonien var et gedigent propagandastunt fra NS’ side, men hadde liten oppslutning i folket, selv om Aftenposten proklamerte «1. februar 1942 større enn 17. mai 1814 – større enn 7. juni 1905». I Asbjørn Sundes verden skrek propagandastuntet etter en motstemme. Noe som synliggjorde at okkupantene og NS ikke hadde kontrollen de ga inntrykk av.

Svaret kom allerede på festkvelden, men opptakten lå noen dager tilbake i tid da Sunde hadde hentet fire hirduniformer hos en kontakt i Oslo. Med uniformene fulgte opplysninger om at hirden skulle reise fra byen med to ekstratog etter seremonien på Akershus. Togene ville være fylt av norske 226 – FORFULGT AV STATEN

nazister og prominente tyskere. Asbjørn Sunde kom sent til gruppas base i Uelands gate 57, i leiligheten til Spania-veteran Sigurd Hansen og kona Rigmor. Hun og datteren hadde gått til sengs da gruppa møttes.383 «Hvor faen blir du av?» sa Alf Christiansen da Sunde sto i døra. Han gikk under dekknavnet «Dagfinn» og hadde også kjempet i Spania. Sunde satte fra seg to kofferter med uniformene i entreen. «Dagfinn» pekte på koffertene. Sunde forklarte at de skulle «fly til værs» i nærmeste framtid. I stua satt Monthey Røse, Reidar Kristoffersen, Harald Bråthen og Carl Johan «Karlsen» Jacobsen – folk Asbjørn Sunde hadde full tillit til.

For å tydeliggjøre motivet for aksjonen forklarte han Quislings mål med statsakten. En formell fred med Tyskland ville øke trykket på å få nordmenn i tjeneste på Østfronten. Siden NS hadde hele militærapparatet og pressen i ryggen, fryktet han propagandaverdien av arrangementet på Akershus. Han ville utfordre Quisling.

«Vi skal skremme vettet ut av dem», sa Sunde. Han forklarte at ekstratogene var fulle av hirdmedlemmer. Han ville plassere én koffert med sprengstoff i hver av dem. «Det er ikke meningen å sette i gang noe massemyrderi». Han åpnet en koffert med hirduniformer. Planen var at to forkledte menn skulle gå på hver sin «hirdvogn» med avreise fra Øst- og Vestbanen og plassere koffertene med sprengstoffet.

Asbjørn Sunde hadde reist hjem til Horten så snart det praktiske var ordnet. På morgenen 2. februar, dagen etter den planlagte aksjonen, satt han på toget tilbake til Oslo. Toget nærmet seg Ski i en bitende, gråkald februarmorgen. Rundt ham halvsov eller sov de reisende, selv kunne han ikke tenke på annet enn aksjonen. På Ski kom nye reisende inn i kupeen.

Praten gikk, og de sovende våknet, de halvsovende rettet seg opp og lyttet.

Det summet sterkere og sterkere fra stemmene i midtgangen. Hva hadde skjedd? Sunde behøvde ikke vente lenge. «Eksplosjon på Østbanen», sa en mann. Begge bygningene var nesten røket med. Sunde lyttet til reaksjonene.

En dame syntes det var meningsløst, en annen var sikker på at man ikke oppnådde annet enn unntakstilstand og dødsdommer. «Det er sikkert bare eventyrjegere og forbrytere som driver med dette, og så benytter de anledningen til å lage uro og kaos.»

Framme på Østbanen ble passasjerene visitert. Sunde viste legitimasjons­ kortet sitt og spurte konstabelen hva som hadde hendt. «Kom Dem videre.

Så videre, hører De!» Eksplosjonens psykologiske effekt hadde nådd ut i DEL 2: KRIGSTID –

227

fingertuppene av nazikroppen. Sunde gikk forbi to vaktposter som sto foran venteværelset der bomben hadde gått av. Rommet var revet fra hverandre av sprengladningen. På vei oppover Karl Johan lurte Sunde på hva som hadde skjedd. Han forsto ikke hvorfor de ikke hadde fulgt planen. Han visste ikke at Monthey Røse endret planene etter en ny risikovurdering, men hva spilte det for rolle? I trikken som skranglet østover i byen, hørte han hva folk snakket om. De smilte og hvisket.

Asbjørn Sunde var uenig med kreftene i hjemmefronten som ville gå stille i dørene i frykt for represalier. Jo mer synlige aksjoner, desto verre ble følgene. For Sunde var det motsatt. Det var slik man rekrutterte kampvillige menn og fikk bundet opp tyske tropper i landet. Bare da ville norsk motstand ha betydning for den sovjetiske overlevelsen på østfronten. Og det fantes et annet perspektiv; Asbjørn Sunde behøvde «kunder». De norske motstandsgruppene som selv ikke ville ha blod på hendene skulle få se at det fantes noen som turte og evnet.

Aksjonen brakte flere nye momenter inn i okkupantenes holdning til norsk motstand. Det var ikke lenger mulig å tie i hjel at det fantes nordmenn som var villige til å ty til våpen. Til det var de synlige skadene for store. Men hos NKPs nyslåtte leder, Peder Furubotn, ble aksjonen mottatt med blandete følelser. I hans ambisjoner om å bygge opp en samlet, kommunistledet motstandsorganisasjon passet uroen dårlig. Han ville skape en kamporganisasjon i ro og fred.

I midten av februar møttes Sunde og Furubotn i Oslo. Furubotns agenda var å beskytte sin egen idé om kommunistpartiets nasjonalgarde, en militær enhet som skulle etablere egne sabotasjegrupper og aksjonere når tiden var inne. Furubotns idé om organiseringen liknet Hjemmefrontens organisering slik den kom til å se ut tre år senere. Men Sunde hadde aldri vært bundet av partilinjen, kanskje tvilte han på realismen i Furubotns planer. Han visste selv hva det ville si å bygge opp en motstandsorganisasjon: Osvaldgruppa var ikke fundert på en skrivebordsstyrt ledelse, den var nedarvet organisasjonsmessig fra mennesker som hadde ledet den første væpnede kampen mot Europas fascister.

Politimannen Asbjørn Bryhn var Asbjørn Sundes viktigste kontakt innen motstandsbevegelsen våren 1942. Bryhn var jurist og en av politimester Welhavens tidligere disipler fra oslopolitiet. Men Bryhn hadde i likhet med 228 – FORFULGT AV STATEN

Kirsten og Viggo Hansteen en fortid fra den radikale Mot Dag-bevegelsen.

Siden den gang hadde politimannen beveget seg politisk mot høyre, og under Welhaven var han en del av et korps med en tydelig antikommunistisk slagside. Men i motsetning til sin tidligere sjef hadde Bryhn raskt tatt avstand fra det nazifiserte politiet.

Derfor var ikke et direkte samarbeid med kommunistiske sabotasje­ organisasjoner noe som lå Bryhn på hjertet. Men om man behøvde aktiv handling – hvem skulle utføre den? Hos Asbjørn Sunde fant Bryhn erfaringen og kaldblodigheten ingen andre kunne oppvise. Sunde hadde et effektivt nettverk av Spania-veteraner i stallen. Ingen andre nordmenn på den «rette siden» hadde erfaring fra liknende krigsinnsats.

Ved nyttår 1941 ble Bryhn oppsagt fra oslopolitiet og flyktet til Sverige. Det var herfra han administrerte den norske motstandsbevegelsens bestillingsoppdrag våren 1942. På trygg avstand til begivenhetene i Norge, og med Asvor Ottesen som myk buffer mellom Stalins sabotører og den norske passiviteten. Sett fra Bryhns ståsted lyktes Sunde godt.

På Asbjørn Bryhns likvideringsliste sto navnene til fem–seks politi­ tjenestemenn som hadde utmerket seg med sadistiske metoder i tjenesten.

Bryhn balanserte et delikat problem: Hvordan ta ut livsfarlige individer uten å bryte med London-regjeringens linje? Sundes harde metoder var som skapt for oppmerksomhet, noe Bryhn helst ville unngå. Tyske represalier ville trigges av offentlig oppmerksomhet, og likvidasjonene burde derfor utføres i stillhet. En slik strategi hadde også en annen effekt: Den eksponerte hovedsakelig kommunistenes egne sabotørgrupper. Det liknet en vinn-vinnsituasjon.

Asbjørn Sunde valgte Statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate 7 i Oslo som mål. Her arbeidet fem av navnene på listen: Einar Dønnum, Sverre Torshus, Reidar Sverre Emil Voigt og Arne Tofteberg delte kontor, mens torturisten Stian Bech jr. satt i sideværelset. I en ideell verden ville kontoret vært et selvsagt mål for enhver norsk motstandsbevegelse. Men Bryhns oppdragsgivere ønsket ikke direkte konfrontasjon med okkupantene.

Sundes valg var derfor helt og holdent hans eget, selv om han samtidig løste politigruppas anliggende.

«Vi var blitt enige. Vi skulle slå til i et stort slag. Vi skulle ta de fire djevlene Tofteberg, Dønnum, Vogt og Torhus i deres eget hovedkvarter (...)», skrev Sunde senere.384 Asvor Ottesen hadde skaffet informasjon gjennom DEL 2: KRIGSTID –

229

pålitelige folk innen Statspolitiet. Det var laget avtrykk av nøkler og en skisse over bygningen. Politimennenes adferdsmønster og rutiner var kartlagt, og Sunde visste at tyskerne i 5. og 7. etasje var på jobb om natten. Planen var å ta seg inn i bygningen fra Hammersborgsiden og derfra inn til Statspolitiet i 6. etasje. Der skulle de plassere sprengladninger beregnet på utløsning da politimennene kom på jobb dagen etter. Ble de oppdaget under arbeidet, var det liten sjanse for å slippe unna. Sunde gjorde regning med at de ville måtte skyte seg ut.

Mellom linjene i Sundes egne beskrivelser av året 1942 var verden kald, grå og jævlig. Den ble holdt oppe av aktiviteten og kampen, av driften og spenningen. Mål og mening forvitret gradvis med den tyske framgangen i Sovjet. Kampfellene ble tatt, én etter én. Men det fantes et lyspunkt. På forsommeren hadde tsjekkiske partisaner angrepet Reinhard Heydrich på åpen gate da han kjørte gjennom Praha-forstaden Libeň. Attentatet var som tatt ut av Sundes lærebok. Hvem sa at det ikke nyttet? «Det blonde udyret» døde under store smerter på sykehus 4. juni. Men prisen ble høy. I hevnrus utryddet tyskerne mer eller mindre hele byen Lidice. Hevnaksjonen forsterket den norske frykten for represalier.

Klokka var nærmere halv to natt til fredag 21. august 1942 da Asbjørn Sunde, Håkon Eriksen, Johan Peter Bruun, Alf Kristiansen og Sigurd Hansen gikk ut av en drosje ved Deichmanske bibliotek. Lufta lå tung og våt av duskregn over Møllergata som krysset med Henrik Ibsens gate, der Statspolitiets kontorer lå.

«Vi stanset utenfor nr. 7. Vinduene var godt blendet. Bare et par steder trengte lyset gjennom en smal sprekk. Tyskerne arbeidet», skrev Sunde.385 De ble stående i taushet noen sekunder. De fem hadde hvert sitt avsikrede våpen. Sunde låste seg inn med kopien av nøklene de hadde tatt avstøpning av. Han ga tegn til at de andre skulle følge ham. Innenfor hørte de den klaprende lyden av tyskernes skrivemaskiner. De gikk lydløst opp til 6. etasje, låste seg inn i Statspolitiets lokaler og lot døra stå på gløtt. Så holdt de pusten og lyttet.

Eriksen sto vakt ved døra mens Sigurd Hansen og Petter Brun fylte veskene med papirer fra kartoteket. Sunde og Alf Kristiansen monterte sprengladninger i telefonrøret, et pirkearbeid der ekstra strøm fra batterier måtte kobles til ladningen. Sunde klippet ledninger og koblet om mens 230 – FORFULGT AV STATEN

Kristiansen lyste med en blendet lommelykt. Arbeidet krevde forsiktighet, det var fullt mulig å blåse seg selv i lufta underveis.

«Det var en fæl jobb å ligge der på ryggen og bakse med ledningene. Jeg var snart gjennomvåt av svette. Vi tok en siste kontroll. Forsiktig puttet vi sprengkapslene inn i 2,5 kilo ekstra fin dynamitt. Etterpå skjøv vi hele stasen under et skap», skrev Sunde. Torturistene skulle få føle sabotørenes vrede.

Etter å ha fått innretningene på plass, så de på hverandre og gliste. Fra døra kunne de se silhuetten av vaktmannen som satt bak det matte glasset i enden av gangen. Tyske stemmer hørtes fra etasjen over, ellers var alt rolig. De tok av seg skoene, knyttet lissene sammen og la dem over nakken. Nede i fjerde etasje tok de skoene på igjen. Snart sto de ute i regntåka. Det neste døgnet skulle bli et skjebnedøgn.

Katastrofe Klokka 05.30 banket det hardt på døren til Uelands gate 57. Sigurd Hansen og Alf Kristiansen sov, så det var Rigmor som gikk for å åpne i nattøyet.

Utenfor sto to sivile tyske politimenn og en tolk. De presenterte seg som sikkerhetspolitiet med det ærend å foreta en husundersøkelse etter illegale aviser. Rigmor forsto faren og smelte døren igjen. Hun ropte til mannen og Kristiansen. Så løp hun til vinduet og veltet et blomsterglass som var synlig fra utsiden – signalet om at leiligheten var avslørt. Politimennene slo inn døren og overmannet Alf Kristiansen og Sigurd Hansen, begge søvndrukne på vei opp av sengene. Under hodeputene lå usikrede pistoler klare til bruk.

På det ene rommet pekte den ene politimannen våpenet mot Sigurd Hansen.

På det andre soveværelset holdt tolken Kristiansen i sjakk.386 Den siste politimannen hadde Rigmor under kontroll mens han undersøkte stuen. Han så dynamittpatroner, en hammer, en tang og en del metallbiter, delvis skjult av noen aviser. En åpen koffert med flere patroner sto i et hjørne. Dette handlet om mer enn illegale aviser. Så oppsto det rabalder på det ene rommet. Tyskeren snudde seg og så Kristiansen gjøre et utfall mot tolken. Han forsøkte å sparke våpenet ut av hånden på ham og løpe mot døren. Men Kristiansen ble raskt overmannet og presset ned på divanen, der han ble lagt i håndjern. Hansen forholdt seg rolig, kanskje nølte han av hensyn til Rigmor og datteren. Da de kroppsvisiterte Kristiansen,

DEL 2: KRIGSTID –

231

fant politimennene en liste over en rekke bilverksteder og kontakter som jobbet der. Håkon Eriksen ble raskt arrestert på arbeidsplassen.

Før de fleste osloborgere var på vei til jobb, ble tre av målene for aksjonen, Dønnum, Vogt og Torshus, sendt til Uelands gate for å undersøke beslagene. Alf Kristiansen, Rigmor og Sigurd Hansen ble arrestert og kjørt til Victoria Terrasse, der de skulle forhøres. Ransakingen hadde avslørt at Kristiansen var «Dagfinn», Osvalds nestkommanderende, slik de tyske etterretningsrapportene rangerte sabotørene. Preiss hadde fått storvilt i Uelands gate.

På Alexander Kiellands plass ventet Asbjørn Sunde på å møte Kristiansen og Sigurd Hansen. Klokka var litt over åtte, og de skulle fullføre attentatet.

Planen var at en innenfor Statspolitiet skulle stille seg synlig i et vindu og pusse nesen, for slik å signalisere at torturistene var på plass på kontoret.

Deretter skulle en av gruppa ringe kontoret og utløse sprengladningen.

Sunde ante uråd da ingen dukket opp. Han ventet et kvarter før han gikk til Uelands gate. «Det skulle alltid stå tre blomsterglass i vinduet. Var det fare på ferde, skulle det i midten fjernes. Jeg slentret langsomt nedover mot huset (...) Blomsterglasset i midten var borte.» Det var ingen tvil, noe hadde skjedd. Sunde gikk vekk så ubemerket han klarte, og kom seg tilbake til Alexander Kiellands plass, der han tok bussen til Majorstua.387 På Victoria Terrasse hadde tyskerne bestemt seg for å banke tilståelsen ut av de tre arresterte. Rigmor Hansen var blodig og forslått da hun kort tid senere ble konfrontert med Johan Peter Bruuns søster og kone, som også var arrestert. Rigmor må ha hatt noen forferdelige timer etter arrestasjonen. Hva ville skje med datteren? Søsteren Olga-Karin var også medlem av gruppa og ville trolig bli anholdt, om hun ikke kom seg unna. Undergangen ventet like om hjørnet.

Under torturforhøret av Alf Kristiansen besluttet Gestapo-sjef Hellmuth Reinhard å gå grundigere til verks enn i Uelands gate. Han behøvde ytterligere bistand fra Statspolitiet. Nå var allerede Dønnum, Vogt og Torhus på plass i dekkleiligheten, men Tofteberg befant seg fortsatt på kontoret. Reinhard ba tolk og kriminalråd Gertrud Thielicke Karlsen ringe Statspolitiets kontor. Da Tofteberg lente seg fram og løftet telefonrøret, utløste han sprengladningen, som blåste politikontoret til himmels. Mens Thielicke Karlsen fortsatt ventet på å få kontakt med Tofteberg, fikk Friedrich Georg Preiss i naborommet 232 – FORFULGT AV STATEN

melding om at statspolitikontorene var sprengt. Beskjeden hardnet brutaliteten i forhørene.

På Majorstua gikk Sunde inn i nærmeste telefonkiosk. Han slo Stapos nummer og fikk en brølende stemme til svar. «Hvem er De? Hva vil De?» Sunde slengte på røret og kom seg ut. Han forsto at bomben hadde gått av.

Han gikk tilbake og ringte nummeret han hadde til kontakten i politigruppa.

«Jeg fikk vite alt sammen. P-gruppa avlyttet nesten alle telefonsamtaler til og fra Victoria Terrasse. (...) Tyskerne visste at Osvald var meg, Asbjørn Sunde. Tyskerne visste alt», skrev Sunde.388 I Uelands gate 57 fant tyskerne sprengstoff og kjemikalier i kjellerbodene. De oppdaget lister som gjorde det mulig å aksjonere raskt og kontant mot flere dekkleiligheter og medlemmer.

På Victoria Terrasse ble Håkon Eriksen og Johan Peter Bruun konfrontert med blodige og forslåtte Rigmor og Sigurd Hansen. Olga-Karin hadde kommet seg vekk fordi mannen, som også var sabotør i gruppa, hadde oppdaget det veltede blomsterglasset i Uelands gate. Rigmors åndsnærværelse da alt brøt sammen, hadde reddet flere liv.

Sunde var fortsatt på frifot, men regnet med at politiet ville saumfare hvert smug og portrom etter ham. I Stensparken krøp han inn under noen busker. Det ble natt, og han sovnet. Han våknet og ristet av seg kulda ved å gå videre gjennom byen. I Suhms gate så han en politimann og en sivilist klistre opp plakater på en telefonstolpe. Han ventet til de var forsvunnet før han gikk bort for å se. Overskriften lød «100.000 kroners belønning».

Ingressen fortalte at «De kommunister som er oppgitt nedenfor har flyktet etter å ha utøvd sprengstoffattentater og holder seg skjult». Tre bilder prydet plakaten. To av Sunde og ett av Bruun. Han fikk holde seg i skyggene hvis han skulle ha noen sjanser.

Statspolitiets Arne Tofteberg døde av skadene eksplosjonen påførte ham.

I minneordet skrev Sverre Thorshus at 31-åringen falt «som en soldat på sin post, som offer for metoder som heldigvis ikke er vanlige blant nordmenn.

For oss som i dag føler savnet av ham er det særlig bittert å tenke på at han, som selv var så åpen, ærlig og real, ikke skulle få en ærlig sjanse mot snikmordere som for noen usle kroners skyld utførte oppdrag for Moskva og London. (...)389».

Toftebergs ofre ville vært uenig i Thorshus’ beskrivelser av den «reale» politimannen, men Thorshus’ minneord pekte på det som skulle bli pressens hovedtrekk. Det var kommunister kjøpt og betalt av Moskva og London DEL 2: KRIGSTID –

233

som sto bak. Utenom Sunde og Bruun befant alle seg i Gestapos varetekt, noe som ga muligheter til å styre historien i propagandaøyemed. Den dreide seg om bolsjeviker og undermennesker – og enda viktigere; historien hadde potensial til å påvirke de allerede eksisterende motsetningene mellom den aktive kommunistiske motstanden og London-regjeringen.

«Det er slått fast at bolsjevikiske agenter og britiske agenter feigt står bak dem», het det i avisene. Pressen koblet også «jøssingkretser» og Milorg til attentatene og hevdet at sabotørene var lavpannede leiemordere «kyniske borgerlige kretser» lett kunne manipulere.390 Taktikken var tydelig nok og skulle vise seg relativt vellykket. Ved å klistre den borgerlige motstandsbevegelsen til Sunde ville det tvinge seg fram reaksjoner og splid.

Under rettssaken mot Kristiansen, Hansen og Eriksen ble det gitt inn­ gående beskrivelser av Kristiansens «egenartede» utseende. Aftenpostens utsendte beskrev «dyptliggende, blå, flakkende øyne, stor spiss nese og framstående spiss hake. Smalt underansikt. (...) Han snakket et kunstferdig bokspråk, men hans eget talespråk brøt ofte igjennom. Han virket alt annet enn fysisk sterk. Det lå et feminint drag over hele mannen».391 Journalist­ språket var som hentet fra Vidkun Quislings betraktninger omkring russere i de populære Tidens Tegn-artiklene et drøyt tiår tilbake.

Rettssaken avslørte en rekke detaljerte beskrivelser av gruppas virksomhet.

Ingen av de tiltalte hadde klart å stå imot avhørsmetodene, men tilståelsene syntes å begrense seg til opplysninger som i liten grad ville gjøre ny skade.

Det ble framholdt at både Kristiansen og Hansen hadde hatt mulighet til å forhindre «bloddåden» om de hadde samarbeidet før bomben gikk av.

Aktoratet fant ingen formildende omstendigheter. Alf Kristiansen, Sigurd Hansen og Håkon Eriksen ble dømt til døden. For Kristiansen lød dommen på fem ganger dødsstraff, Hansen tre ganger og Eriksen kun én. Rigmor Hansen ble fortsatt mishandlet og pint i avhør. «De som lar seg lokke ut på denne bane skal vite hva som rammer dem. Mens Europa fører en eksistenskamp kan man ikke vise langmodighet med elementer som bak fronten går fienden sine ærend. De får falle på sine gjerninger», skrev Aftenposten.392 Asbjørn Sunde kunne underskrive på at det pågikk en eksistenskamp.

234 – FORFULGT AV STATEN

Kretsens vilje Det foregikk også en kamp om retten til å definere hva som var legitim motstandskamp. I et brev til utenriksminister Trygve Lie var Kretsen hard i kritikken av kommunistenes aksjoner: «Når vi henvender oss til Dem denne gang er det fordi det er skjedd – og er i ferd med å skje – ting her i landet som kan komme til å endre hele grunnlaget for vår nasjonale frihetskamp i Norge, og som vil få de uhyggeligste konsekvenser for utallige nordmenns liv», innledet appellen.393 Kretsen visste hvem som sto bak og at det forelå planer om flere aksjoner.

I brevet mente man at aksjonene ville resultere i tysk motterror, represalieskyting og unntakstilstand, noe som hittil var unngått på grunn av en «ansvarlig» linje. Kretsen ba samtidig Lie om å forby militære myndigheter å støtte «terroristiske anslag». De hadde registrert at det fantes norsk militært personell som hadde vært i Norge og samarbeidet med kommunistene, til og med «gitt sin konfirmasjon av den nye linje de har slått inn på394.»

Kretsen krevde at regjeringen brukte London Radio til å advare nord­ menn mot sabotasjehandlinger. Den 6. september 1942 etterkom stats­ minister Nygaardsvold kravet og ba alle gode nordmenn om «å avholde seg fra individuelle aksjoner som ikke tjener noen fornuftig hensikt, men som bare vil føre til skjerpet terror fra quislinger og tyskere. Regjeringen har konsekvent inntatt denne holdning, og vi er fullt overbevist om at alle ansvarlige kretser i Norge er enige i den». Justisminister Terje Wold hevdet etter krigen at han overhodet ikke kjente til at likvidasjoner av farlige folk var behandlet hos eksiladministrasjonen: «(...) som justisminister ville jeg ha grepet sterkt inn.» Wold var imot at spørsmålet skulle dikteres fra London.395 Aksjonen mot Statspolitiet var en direkte følge av likvidasjonene som var sanksjonert av politigruppa gjennom Asbjørn Bryhn. I tillegg hadde en lokal Milorg-gruppe bestilt en av Osvald-gruppas tidligere likvidasjoner.

«Sprengningen av Henrik Ibsens gate 7 var ingen individuell aksjon, men en etter norske forhold omfattende militær aksjon», skriver historiker Lars Borgersrud. Til tross for dette gikk statsministeren langt i å oppfylle Kretsens ønsker om å tydeliggjøre et offentlig uttalt skille mellom de uansvarlige kommunistene og den ansvarlige, passive motstandskampen.

Kretsen opplyste om at det også var sendt et brev fra «ledende hold» innen arbeiderbevegelsen til Martin Tranmæl i Stockholm. Tranmæl ble bedt

DEL 2: KRIGSTID –

235

om å ta kontakt med Aleksandra Kollontaj for å få henne til å «bremse» de norske kommunistenes virksomhet. Minister Bull i Stockholm tok til orde for å gå til diplomatiske skritt overfor Sovjetunionen. Hvordan Kollontaj reagerte på Tranmæls henvendelse, vet vi ikke, men i september 1942 var de russiske krigstapene enorme. Den norske henvendelsen om å legge ned sabotasjeaksjonene må ha fortont seg latterlig for Kollontaj, som var representant for et land som kjempet mot utslettelse.

Den 9. september sendte regjeringen et skriv til den norske hjemmefronten med punkter som redegjorde mer presist for Londons syn. I pkt. IV het det: «Det meddeles fra høyeste militære hold at ingen norske offiserer har kjennskap til kommunistenes planer om bombeattentater. Når dette hevdes fra kommunistisk hold, må det være løgn.»396 I så fall var ikke Asbjørn Bryhns arbeid forankret i motstandsbevegelsen.

Kretsen hadde oppfattet at Nygaardsvolds radiotale hyllet de dødsdømte kommunistene. Selv om det punktvise skrivet fra regjeringen viste en helt annen holdning, var ikke Kretsen fornøyd. Med åpenbart utgangspunkt i den tyske virkelighetsbeskrivelsen presiserte Kretsen at det var «grunn til å ha mistanke om at de angjeldende hadde tatt del i handlinger som kunne få meget skadelige følger for deres land. Hensynet til hva der er hensiktsmessig å si, må her gå foran alt annet så lenge man ikke sitter inne med konkret materiale som avslører tyskernes løgnaktighet».397 Dermed hadde den tyske propagandastrategien lyktes.

Kretsens holdning var følelseskald sett i forhold til hva Asbjørn Sundes arresterte motstandsfolk sto overfor. Håkon Eriksen hadde blitt skutt på Trandum allerede samme natt som dommen falt. Alf Kristiansen fikk vente to dager før han ble gjennomboret av tyske kuler. Sigurd Hansen ble sendt til Trondheim og henrettet 18. september. Rigmor fikk ganske sikkert vite at mannen var skutt.

På Grini gikk mishandlingen og torturen av Rigmor inn i siste fase. I presset for å få henne til å avsløre det de ikke kunne banke ut av Sigurd, skydde tyskerne ingen midler. Gertrud Thielicke Karlsen sto ikke tilbake for sine mannlige kolleger når det gjaldt tortur. 33-åringen med mørkt hår og et grovskåret ansikt hadde utvidede fullmakter og var kjent for å gå fysisk til verks mot sine fanger. Den 29. oktober 1942 sørget hun for at Rigmor Hansen døde naken og forslått på cellen.

236 – FORFULGT AV STATEN

I rapporten som fulgte Rigmors kropp fra Grini, skrev Thielicke Karlsen at fangen etter gjentatte forhør hadde begått selvmord ved å henge seg fra en vask. Men Rigmors familie aksepterte ikke forklaringen og ba overlege Olav Torgersen ved Rikshospitalet foreta en privat obduksjon. Under de gjeldende omstendighetene kunne ikke Torgersen åpenlyst gå imot Karlsens forklaring. Han beskrev kvelning som dødsårsak, men ikke nødvendigvis fra henging. Legen bekreftet at Rigmor hadde vært utsatt for langvarig, stump vold mot hode og bein. Få dager etter Torgersens undersøkelse opplyste familien at hun var myrdet.398 Det forelå aldri noen dødsdom på Rigmor Hansen. Vitende om at mannen var død, men i håp om at datteren var i live – hvor sannsynlig var det at småbarnsmoren ville tatt sitt eget liv?

Høsten 1942 kom til å endre forholdene innen motstandskampen. Ønsket om å samle den norske motstanden innen «ansvarlige» former betød slutten for politigruppa 2A. Samtidig framsto Kretsen og Milorg etter hvert som en konsolidert gruppe, fordelt mellom sivil motstand og en militær «venteorganisasjon». Kommunistenes aktive motstandskamp kom inn i organiserte former og skulle føre Sunde og Furubotn sammen. I prinsippet var det fortsatt to parallelle løp, men forståelsen for en aktiv motstandskamp hadde modnet. Kommunistenes rolle var imidlertid ikke avklart hos norske myndigheter, verken i London eller ved legasjonen i Stockholm, som var det fysiske møtepunktet for flyktninger. Her begynte den første krigsovervåkingen av norske kommunister. Den skulle pågå i en ubrutt linje i nesten femti år.

De rette trinn Høyesterettsadvokat Andreas Aulie hadde holdt en lav profil i det okkuperte Norge. Gjennom 1941 virket Aulie fortsatt som aktor i en rekke straffesaker, men sent på høsten flyktet han fra landet. I første omgang til Sverige, før han ble kalt til London våren 1942 for større oppgaver. Allerede i juli var Aulie inne i den norske eksilvarmen og mottok et smigrende brev fra Commission on the trial of War criminals, som skulle se på straffeforfølgelsen av krigsforbrytere i et mulig Etterkrigs-Europa. Aulie ble invitert med på grunn av «sin interesse for spørsmålene.»399 Mens Aulies etterlatte kone i oktober averterte etter husvære i Bergen, fikk statsadvokaten oppdraget med å lede en nyopprettet politiavdeling DEL 2: KRIGSTID –

237

fra London. Den skulle være første skritt på vei mot stillingen som norsk rikspolitisjef. Nyheten om Aulies «relansering» ble gjenstand for en viss ironi i den okkuperte norske pressen: «Den utnevnte er fhv. statsadvokat i Bergen Andreas Aulie, som p.g.a. overarbeide og syke nerver lot sin familie i stikken og rømte til England (...)

Aulie var ellers kjent som en ivrig tyskvenn og en energisk antikommunist og ble av de røde emigrantene den gang stemplet som ‘nazist’. Han hadde mange venner i det nye Tyskland som han ofte besøkte. Etter 9. april beholdt han en positiv innstilling til nyordningen i Norge hvilken bl.a. fant sitt uttrykk i at han erklærte seg villig til å lede en studiereise som seksti politimenn i det nye norske politi foretok til Tyskland senhøstes 1940. Man må gratulere den nye emigrantregjeringen med dens nye ‘nazipolitisjef ’ (...)».400 Kanskje hadde Aulies forvandlende reise sine kritikere innen motstands­ bevegelsen, men han nøt stor respekt som jurist. Kvalitetene trumfet den grumsete manøvreringen fra mellomkrigstiden og inn i okkupasjonen. Med Aulies fortid som iherdig antikommunist var det kanskje også naturlig at han fikk ansvaret for den sivile overvåkingstjenesten.

Aulie mente at overvåkingen før krigen hadde vært lemfeldig og lite systematisk, det samme kunne sies om arbeidet både i London og ved legasjonen i Stockholm. Aulies krav var blant annet at overvåkingen skulle overføres til et nytt kontor i Justisdepartementet. Det omfattet eksaminering av flyktninger, samarbeid med MI5, overvåking av eksilmiljøet, spionsaker, personalkontroll og registrering av nazister og angivere i England.

Forslaget ble relativt dårlig mottatt i militære kretser, men Aulie ga seg ikke. Han ville også ha kontroll over Rettskontoret i Stockholm og administrere kontrolleksaminasjonen av nykommere. På kort tid hadde Andreas Aulie tatt steget fra å inneha en tvilsom rolle i det okkuperte Norge til å bli edderkoppen som skulle spinne et finmasket nett som fanget opp norske samfunnsfiender.

Da Andreas Aulie reiste fra London til Stockholm i slutten av august 1942, var oppdraget i første omgang å undersøke rykter om misnøye med Rettskontorets leder, byråsjef Olav Svendsen. Aulie skulle også foreslå måter å styrke politiarbeidet på – man fryktet infiltrasjon gjennom flyktningstrømmen eller andre kanaler.401 Hans ankomst til legasjonen skjedde få dager etter Asbjørn Sundes anslag mot Statspolitiet i Henrik Ibsens gate. Aulie hadde naturlig nok 2As kontaktpunkt Asbjørn Bryhn på møtelisten. Etter Kretsens 238 – FORFULGT AV STATEN

kraftige angrep på sabotasjehandlingene var Bryhn under press. Han hadde forberedt seg godt: Under armen hadde han en rapport om forholdet til Sunde.402 Bryhn forklarte Aulie hvordan han var ført bak lyset av Sunde og at han først «etterhvert» fikk rede på sabotasjeaksjonene. Politimannen feiget ut av relasjonen til Osvald-gruppa og benektet å ha gitt ordre om sabotasje eller likvidasjon. Han valgte i stedet å diskreditere Sunde.403 Aulie rapporterte til London at han mente å ha oppdaget at kommun­ istene planla aksjoner i «stor stil», etter alt å dømme basert på Bryhns for­ klaringer. Samtidig som Bryhn renvasket seg fra befatningen med kommun­ istene, fikk Aulie for seg flere tiltak. Kretsen krevde diplomatiske framstøt mot Sovjet for å få bukt med Sundes aktivitet, i tråd med Aulies og Bryhns situasjonsvurdering. Siden Aleksandra Kollontaj på gjeldende tidspunkt var syk, skulle man kanskje heller forsøke den russiske ambassadøren i London?

Den 9. september bekreftet regjeringen overfor Kretsen at de hadde tatt kontakt med Sovjet-ambassaden, der Trygve Lie i praksis ba russerne om ikke å blande seg i interne norske forhold. I Moskva mottok Molotov en note med det samme innholdet.404 Russerne må ha blitt lettere forbløffet over innholdet. Trygve Lies henvendelse sammenfalt med at statsadministrasjonen i Moskva var på vei til å evakuere byen. Og var ikke Norge okkupert? Utsendt fra Oslo kjempet nordmenn fra hirden i Den norske legion og begikk krigsforbrytelser inne i Sovjetunionen. I Norge var over 100 000 russiske krigsfanger satt til tvangsarbeid for tyskerne.

Regjeringens argument overfor Sovjetunionen var at kommunistenes terroraksjoner ødela for en stor militær reisning i Norge, noe som var en regelrett løgn i september 1942. I Moskva var Molotov trolig godt informert om det fullstendige fraværet av norskprodusert motstandskamp, utover den russerne selv initierte. I prinsippet hadde britene, Moskva og Sunde mer eller mindre sammenfallende syn på behovet for en væpnet sabotasjekamp.

Kretsens og London-regjeringens tilnærming var både frekk og naiv, som om de kontrollerte et fritt land i en krig der vanlige spilleregler fortsatt gjaldt.

Bak det dårlig skjulte motivet spøkte det uforanderlige fiendebildet – uansett om verdensordenen var kullkastet.

I september sendte Aulie en ny rapport til justisminister Terje Wold der han pekte på en rekke gode grunner til å bygge opp en hemmelig overvåking i Stockholm. Han nevnte gruppedannelser blant flyktninger, økende DEL 2: KRIGSTID –

239

flyktningstrøm og ikke minst kommunistenes aktivitet. «Den hemmelige overvåkingstjeneste arbeider jeg med å anlegge her nå. Den er meget viktig.

Blant annet krever den økede aktivitet fra kommunistenes side en høy grad av påpasselighet. Jeg tror jeg har funnet en bra løsning. Men jeg tør ikke nevne den i brev», skrev Aulie.405 Justisminister Wold delte Aulies bekymring og ga sin fulle oppslutning: «(...) de avsløringer som nå foreligger om samarbeidet mellom kommunist­ ene og visse illojale aktivistiske kretser i Stockholm, viser at overvåkingen i Sverige er viktigere enn noensinne. Det er også av aller største betydning at illojale aktivister, de være kommunister eller ikke, ikke får anledning til å gjøre ugagn, kommer under disiplin og, hvis intet annet hjelper, uskadeliggjøres.

Nordmenn i Sverige eller andre steder utenfor Norge som vil følge sin egen politikk, f.eks. sabotasje, uten å følge de retningslinjer som Regjeringen eller andre ansvarlige myndigheter fastsetter, er kort og godt forbrytere, og må behandles som sådanne.»406 Justisministeren gjorde dermed Asbjørn Sundes motstandskamp til en for­ brytelse fordi den ikke var sanksjonert av London-regjeringen. Stemplingen syntes å bygge på den plutselig uvitende Asbjørn Bryhns historie­fortelling.

Høsten 1942 var både Aulie og Bryhn i ferd med å gjøre kometkarriere innen den norske eksiladministrasjonen – med Asbjørn Sundes aksjon mot Stats­politiet som fundament.

Frykten for å miste kontrollen over motstandskampen var en viktig motivasjon for overvåkingen. Regjeringen ville ha definisjonsmakten på hva som var rett og galt. At man i liten grad kunne kontrollere britenes aksjoner, syntes å bety mindre. I Kretsen var en sterkt kommunistinfluert motstandskamp åpenbart uønsket, spesielt om det var russerne og ikke britene som skulle tvinge Hitler i kne. Andreas Aulies svar på utfordringene var å plassere en norsk politimann med overvåkingsoppgaver ved det svenske flyktningmottaket på Kjesäter. Her hadde den hemmelige svenske etterretningsorganisasjonen C-byrån allerede en mann som holdt øye med flyktningenes avhør og kommunikasjon. Etter aksjonen i Henrik Ibsens gate var C-byrån klar over den norske legasjonens søkelys på kommunistene.407 Carl Petersén, som hadde gitt navnet til C-byrån, inngikk 8. oktober 1942 en avtale med den norske legasjonen om hvordan kommunister skulle skilles ut fra de andre flyktningene. Til det svenske forsvarets etterretningsavdeling skrev han: 240 – FORFULGT AV STATEN

«Det gjelder å skille pålitelige fra kategorier som forbrytere, kommunister, quislinger og øvrige aktive agitatorer innen ytterlighetspartier. En slik inndeling kan skje på Kjesäter, dit det store flertallet av flyktninger henvises og registreres.»408 Avtalen innledet et effektivt samarbeid der kommunistene ble kartlagt på linje med forbrytere og samfunnsfiender. Det startet med registreringen på Kjesäter, hvor kommunistene ble skilt ut. Informasjonen ble oppdatert med brevåpning, telefonavlytting og andre overvåkingsmetoder. I og med at det svenske sikkerhetspolitiet sto for registreringen, gikk rekkevidden av arrangementet langt utover den norske legasjonens kontroll. Både C-byrån og Säpo hadde politisk klarering for å utveksle informasjon om mistenkte sabotører med tysk etterretning.409 I praksis betød det at den tyske politiattacheén i Stockholm, som også var Terbovens stedfortreder i Norge, hadde tilgang til og oversikt over kommun­ istene som søkte tilflukt i Sverige. Dermed satt også politi­myndighetene i Berlin, som holdt både Ragnhild Wiik, Martin Hjelmen og Barly Pettersens liv i sine hender, ganske sikkert med denne informasjonen. Situasjonen hadde noe av det samme mønsteret som politisamarbeidet før krigen og i forkant av Hjelmens utlevering. Men nå kjempet kommunistene mot samme fiende som London-regjeringen og britiske myndigheter. Andreas Aulies inntreden rammet på nytt kommunistene, og rekkevidden var potensielt større enn det den kommende rikspolitisjefen forsto.

For Peder Furubotn sto drømmen om en nasjonal motstandsfront høyst levende mot sommeren 1942. NKP-lederen tenkte seg Asbjørn Sunde som leder for partiets sabotasjeorganisasjon med seg selv som øverste sjef. Det var ingen tvil om at Furubotn hadde tatt initiativ overfor London-regjeringen om en tverrpolitisk motstandskamp. Tross avvisningen i 1941 pågikk fortsatt dialogen med London. Men Furubotn kjente ikke til regjeringens eller Kretsens frykt for en aktiv kommunistisk motstandskamp. Han kjente heller ikke til Aulies nye overvåkingsenhet i Stockholm, som tok form på høsten 1942.

Asbjørn Sundes innstilling til Furubotn sommeren 1942 var overveiende positiv. Partiet hadde fått en tydeligere holdning og var på vei inn i en aktiv motstandskamp. Men Furubotns ideer om organiseringen av den aktive motstanden var i utgangspunktet ikke kompatible med Sundes. Asbjørn DEL 2: KRIGSTID –

241

Sunde hadde kjempet i en krig og behøvde menn som enten hadde liknende erfaring eller utmerket seg fysisk eller psykisk. Han bygde sin organisasjon på opplæring av sabotører og erfaring gjennom aktive kamphandlinger. Derfra kunne det bygges større grupper for partisanoppdrag.

Furubotns planer om en «hemmelig hær» bygget opp i smug var ikke tuftet på realisme, mente Sunde. Å ta en sabotasjeorganisasjon til kamp, for eksempel ved en alliert invasjon, ville ikke fungere. Den ville mangle erfaring og slagkraft. Premisset for motstandskampen var derfor ganske forskjellig, men kunne de likevel finne sammen? I korrespondansen mellom Sunde og Furubotn kom det fram at partilederen hadde bestemte tanker om Sundes rolle: «Når jeg stiller så strenge krav til deg og ditt arbeide, så er det fordi at partiet tar sikte på å gjøre deg til en kampfane for alle virkelige patrioter her i landet. Denne sak er allerede forberedt. Om noen dager kommer der et politisk opplegg i den nasjonale fronts illegale publikasjoner som forbereder grunnlaget for din offentlige framtreden.»410 Men Sunde var også omdiskutert innen partiet. I et brev til Furubotn mente Sunde at flere følte det som å «bli sittende med en varm potet i halsen» ved hans inntreden. Han hadde aldri følt behov for å tilslutte seg parti­ ideolgien eller bøye seg for de som krevde det. «(...) jeg er selvsagt også ansett som en mindreverdig figur, som så langt det er mulig må holdes utenfor, og tar jeg ikke meget feil, så ville der ikke bli foretatt store omdreininger om jeg står i fare for å falle i røverklør (...)» Sunde var stolt og brydde seg ikke om å gå kritikerne i møte.411 Han pekte på at han hadde tatt kampen fra første stund, mens andre krefter satt på gjerdet. Om man kan si at sabotasjegruppa hadde en «ånd», var den framfor alt kompromissløs. Politiske teorier og spillfekteri sto sekundært – det fantes en tydelig fiende, og den skulle tas med alle midler. Sunde hadde bare forakt til overs for den passive norske regjeringslinjen, som i tillegg fordømte dem som ga sine liv.

Tross uenigheter ønsket Sunde et samarbeid med partiet. Til Furubotn snakket han om «nødvendigheten av den sterkeste konsolidering» og etter en avtale i oktober 1942 garanterte Sunde for en væpnet vaktstyrke til partiledelsen. Han ble samtidig utnevnt til sabotasjeleder og skulle rekruttere sabotører fra NKP. Avtalen innebar at partiet bidro med penger

242 – FORFULGT AV STATEN

og forsyninger, men oppfatningene av samarbeidet syntes å være ganske forskjellige.

Furubotn virket å mene at han hadde oppnådd å gjøre Osvaldgruppa til en partiseksjon for sabotasje, et skritt nærmere realiseringen av «Nasjonalgarden». For Sunde dreide avtalen seg om et samarbeid for å sikre en fortsettelse av sabotasjehandlingene. Uansett hvor mye Furubotn ønsket seg et fullt integrert og lydig verktøy, kunne ikke Sunde bli det.

I august var Asbjørn Sunde i Bergen, der oppbygningen av Furubotns nasjonale organisasjon fortsatte. På ei hytte i Steindalen holdt Sunde et instruksjonskurs for Norman Iversen og fire andre knyttet til planleggingsog rekrutteringsarbeidet. NKP-ledelsen fortsatte arbeidet med å ekspandere kontaktnettet og utvikle den militære slagkraften til partiets motstands­ organisasjon. På Vestlandet, i Voss-distriktet, Odda, Tyssedal, Samnanger, Høyanger og Os-distriktet fikk organisasjonen fotfeste.

Brente broer Den intensiverte tyske overvåkingen hadde gitt resultater i Bergen og Oslo allerede våren 1942. I Odda skulle det også gå hardt ut over kommunistene.

Dagfrid Evensens bror Harald Slåttelid sto sentralt i kommunistenes aktivitet i bygda. Harald var redaktør for Hardanger Arbeideravis, og sønnen Ørnulf Slåttelid gikk tidlig med i Peder Furubotns illegale apparat. I midten av mai sto Harald Slåttelid på åkerlappen han leide, da politiet kom for å arrestere ham. Under opprullingen av den kommunistiske motstandsbevegelsen mente tyskerne at sønnen var i Oslo for å planlegge illegal virksomhet. Faren ble arrestert i sønnens sted.

Det ble sagt at Ørnulf Slåttelid hadde noe av den samme innstillingen som Asbjørn Sunde, han var villig til kompromissløst å ofre seg for kampen.

Da Ørnulf ble pågrepet i Oslo, forsøkte han å flykte, men ble skutt og såret under forsøket. Han ble brakt til Victoria Terrasse, der han ble forhørt og torturert. På et tidspunkt fant han situasjonen uutholdelig, men ville ikke sprekke under avhørene. Den 18. mai 1942 tok 22-åringen sitt eget liv på cellen. «Han brente alle broer bak seg, han kunne ikke ha noen personlige bånd som ville kunne hemme ham. Han ville ofre seg helt og fullt», het det i minneordet etter Ørnulf Slåttelid.412 Nå var det farens tur til å gjennomgå et torturhelvete.

DEL 2: KRIGSTID –

243

Samtidig som Statspolitiet høstet fruktene av kommunistovervåkingen, hadde deres overordnede i Berlin flere høstplaner som omfattet Norge.

Den største ble iverksatt 26. oktober 1942 og omfattet 532 jødiske barn, kvinner og menn. Fra kaia i Oslo seilte flestparten av dem mot døden i tyske konsentrsjonleire uten at den norske motstandsbevegeslen løftet en finger. At flere innen motstandsbevegelsen etter alt å dømme kjente deler av deporta­ sjonsplanene, satte Kretsens og justisminister Wolds aktive motarbeidelse av Sundes sabotasjeorganisasjon i et underlig lys. Med Andreas Aulies advarsler om kommunistenes aksjonsvilje og regjeringens fordømmelse kneblet man i praksis det eneste apparatet som hadde erfaring og kampglød. En aksjon som forsinket deportasjonene, kunne gitt grensetransporten muligheter til å redde flere liv.

I forkant av folkemordet på norske jøder hadde RSHA bestemt at veteraner fra den spanske borgerkrigen skulle arresteres i samtlige tyskokkuperte områder den 8. september. For å unngå at de overvåkede kommunistene skulle bli advart, gikk man i gang med arrestasjoner samtidig som Spaniakjemperne ble jaget over hele Europa.

Gjennom fire måneder aksjonerte det tyske sikkerhetspolitiet i bergens­ området, Hordaland og Rogaland. Kommunistenes nøkkelpersoner ble systematisk ringet inn over hele Sør- og Midt-Norge. For Norman Iversen, som hadde levd i dekning i nærmere et år, presset situasjonen fram en tung beslutning – han måtte flykte. På formiddagen 28. november 1942 krysset Iversen riksgrensen til Sverige. Gående gjennom flyktningetråkkene i skogen visste han at det kun var midlertidig. En taktisk retrett.

Summen av aksjonene var et tilnærmet sammenbrudd for Peder Furubotns planer om en nasjonalgarde. Sentrale skikkelser og ledere innen organisasjonen ble drevet på flukt, arrestert eller henrettet. Blant dem var Ottar Lie, som ble pågrepet på Vikersund og satt under fryktelige torturforhør. I et brev fra Sunde til Furubotn i oktober gikk det fram at partiet anbefalte også Sunde å komme seg til Sverige. Sunde var skeptisk: «Da er det klart at jeg må regne med at jeg før eller senere etter å ha passert grensen blir anholdt.» Han skisserte for Furubotn et videre forløp.

«Spørsmålet om utlevering må stilles. Utlevering øyeblikkelig, eller etter et kortere eller lenger fengselsopphold. En anholdelse må jeg for en hver pris unngå, og det blir da bare spørsmålet om min egen likvidasjon. Da er partiet sikret!»413 244 – FORFULGT AV STATEN

Sunde antydet at han satte partiet foran eget liv, og avslørte hva han tenkte om sikkerheten hvis han ble anholdt i Sverige. Asvor Ottesen hadde jobbet ved legasjonen i Stockholm siden hun kom til Sverige, og merket at forholdene for norske kommunister på flukt hardnet. Det er sannsynlig at hun kjente til Andreas Aulies nye overåkingsenhet og planene for denne. I så fall hadde Sunde gode grunner til å holde seg i Norge.

«Haakon Lies første reise over Atlanteren ble en nervepirrende opplevelse», skriver Lie-biograf Hans Olav Lahlum, «Døden kunne komme når som helst, dag som natt.»414 I likhet med norske sjøfolks var Lies reise fra England til USA forbundet med risikoen for flyangrep eller ubåtenes torpedoer. Men Lie kjempet ingen motstandskamp. Han sto verken i sabotasjeaksjoner eller midt i gjennomføringen av et folkemord. Med Nazi i Norge hadde han i stedet begått karakterdrap på de som kjempet.

Etter ni dager på reise fikk Lie Florida-kysten i øyesyn. Han kunne puste lettet ut, men irriterte seg over passkontrollen som interesserte seg for opplysninger om besøkene i Sovjetunionen og Spania under borgerkrigen.

Lie kunne imidlertid forsikre funksjonæren om at han var en «pro-allied», ungdomstidens flørt med kommunismen var kastet over bord lenge før overfarten til Amerika. På vei opp til Norsk Sjømannsforbunds New Yorklokaler kjente han gleden over å befinne seg i trygghet i et land «med glade, optimistiske mennesker».415 I London hadde han aldri hatt følelsen av å være i en stormakt på offensiven, slik han gjorde etter ankomsten til USA. Haakon Lies oppgave i USA var å fortsette arbeidet med å følge opp norske sjøfolk, men det fantes også et større mål: å mobilisere til innsats og å skape interesse for situasjonen i Europa og Norge. Det fantes millioner av norskættede amerikanere, og disse utgjorde betydelig økonomisk potensial for den norske handelsflåten. Etter det japanske angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 var amerikanerne en del av den allierte krigføringen, og den nye situasjonen skapte engasjement for krigsinnsatsen.

Under en rekke radiointervjuer og foredrag nådde Lie fram til titusener av amerikanere og norskættede. Oppmuntret av responsen ble det som var ment å være et tre måneders opphold, raskt strukket ut, og høsten 1942 befant han seg fortsatt i USA. Under tiden ble Lie introdusert for det amerikanske Office of Strategic Services (OSS), en etterretningsorganisasjon som Roosevelt-regjeringen hadde opprettet etter Pearl Harbor. OSS hadde DEL 2: KRIGSTID –

245

vide fullmakter og skulle drive etterretning i andre land, spesielt rettet mot Tyskland, Japan og Italia. Men den amerikanske forløperen til CIA hadde også en spesiell interesse for kommunister og Sovjetunionen. Det var lite som tydet på at Haakon Lie var annet enn en interessert observatør og bekjent av mennesker med kontakter inn i OSS. Men den første tiden i USA hadde skaffet ham et nettverk som kunne bli nyttig i framtiden.

Haakon Lie holdt seg løpende oppdatert om situasjonen i Norge. Først og fremst var han bekymret for broren som satt på Grini, kanskje fryktet han at Per i likhet med Einar Gerhardsen skulle bli sendt videre til konsentrasjonsleir i Tyskland. Men Lie var også opptatt av den norske motstandskampen.

Han var sterkt kritisk til kommunistenes krigsinnsats og beskyldte dem for å infiltrere Milorg. Lie foraktet Sundes sabotasjeaksjoner og partileder Peder Furubotn personlig. I sitt senere forsøk på å skrive krigshistorien på nytt karakteriserte han Sunde og Furubotn som «einstøinger» og lot beskrivelser som «feighet, narraktighet og psykopatiske trekk» spesifikt følge Furubotn.416 Han hoverte over at de norske kommunistene kunne mene at sabotasjeaksjonene ville «vekke folket» og utløse ny motstandsvilje. Fra Amerika syntes alt glassklart. Den passive linjen var fortsatt medisinen, for Lie hadde sett lyset: Amerika var en uovervinnelig kraft.

Vendepunkt Stalingrad i Kaukasus var viktig for den framrykkende tyske hæren. Byen var et knutepunkt i transporten mellom Det kaspiske hav og det nordlige Sovjetunionen. Å erobre Stalingrad betød å avskjære russerne fra uvurderlige ressurser. Rent militærstrategisk ville byen dessuten beskytte den venstre flanken for armeene som kjempet seg inn i Kaukasus. Og den bar Stalins navn – ingen annen by kunne ha større propagandaverdi.

Fra russisk side var ikke Stalingrad mindre betydningsfull, og for Stalin selv var byen emosjonelt uvurderlig. Det var her han hadde spilt en sentral rolle under den russiske borgerkrigen. Det var her han hadde møtt flere av mennene som fortsatt sto ved hans side. Slaget om byen tok til 21. august 1942 og var i ferd med å utvikle seg mot en ny russisk militærkatastrofe. Et av Stalins viktigste grep for å endre utfallet ville være å gi de profesjonelle generalene tillit. I slutten av august 1942 beordret han Georgij Zjukov til Stalingrad, men Zjukov takket nei: 246 – FORFULGT AV STATEN

«Min karakter er slik at jeg ikke klarer å samarbeide med deg», sa Zjukov.417 «Landet trues av katastrofe (...) Vi må redde fedrelandet med alle mulige midler, uansett ofre. Hvilken rolle spiller personlighetstrekkene våre? La oss underordne dem fedrelandets interesser», svarte Stalin. «Når drar du?»

Zjukov behøvde én dag på å komme seg av gårde. Et halvt år senere hadde han fullført oppdraget.

Da den tyske general Friedrich Paulus kapitulerte for de sovjetiske styrkene 2. februar 1943, lå Stalingrad i ruiner. Over 740 000 tyskere var drept eller såret, 110 000 var tatt til fange. De russiske tapene lød på i underkant av en halv million drepte soldater og nær 650 000 sårede. 40 000 sivile hadde mistet livet i ruinene. Årsaken lå i Zjukovs knipetangsmanøver, som hadde avskåret de tyske forsyningslinjene og låst tyskerne i en grusom dødsfelle. En soldats livslengde i Stalingrad kunne telles i minutter fra han gikk i kamp, og det russiske offeret hadde vært uten sidestykke i krigen. I Berlin, London og Washington forsto man at Stalingrad var et vendepunkt.

I Moskva pustet man lettet ut over at Hitler hadde gått i samme felle som Napoleon. Historien gjentok seg gjerne.

Krigens utvikling på Østfronten hadde en rekke årsaker. Kanskje var en av dem kompromissviljen hos selv den mest kompromissløse diktator. Ingen kunne kjempe en krig alene. I forholdet Stalin–Zjukov hadde kvalifikasjoner trumfet personkonflikt, maktforhold og dårlig kjemi. Samtlige involverte forsto at det var en kamp på liv og død – den måtte kjempes sammen. Hadde den norske regjeringen, hjemmefronten og Kretsen noe å lære? Winston Churchill hadde liten sans for den passive motstanden i det okkuperte Norge. Moskva må ha ansett den som latterlig. Ville Stalingrads eksempel rydde opp i tankesettet? Slaget var et vendepunkt, og erkjennelsen spredte seg raskt.

Mandag 1. mars 1943 sto 16 nordmenn foran eksekusjonspelotongen på Trandum. De fleste av mennene som skulle henrettes, tilhørte NKPs ledersjikt og hadde vært utsatt for hard tortur etter arrestasjonen. Ottar Lie ble tatt da Gestapo fant fram til partiets skjulte forlegning på Vikersund i oktober 1942. Kona Inga ble også arrestert og var for lengst sendt til Ravensbrück.

Under tumultene forsøkte redaktør Arne Gauslå og to kamerater å skyte seg ut, men ble drept på stedet.

DEL 2: KRIGSTID –

247

Olav Kvernmo hadde reddet Schrøder Evensen fra politiets brutale behandling under demonstrasjonen i Oslo nesten på dagen ti år før han skulle dø for tyske kuler. Blant de dødsdømte på Trandum var også Harald Slåttelid og nevøen Thor Espelid. Etter at Haralds sønn Ørnulf ble tatt, hadde Slåttelid befunnet seg i helvetes forgård av tortur og mishandling. Utfallet av rettssaken var gitt. Bølgen av arrestasjoner og henrettelser gjennom høsten 1942 og våren 1943 var i ferd med å utradere NKPs gamle partiledelse.

To dager før eksekusjonen satt 15 av de dødsdømte på «Fallskjermen» på Grini – siste stasjon før henrettelse. Natt til 1. mars meddelte kommandanten de dødsdømte hva de hadde i vente. De ville bli skutt, og fordi de var kommunister, ville de ikke få en grav. Asken deres skulle spres for alle vinder.

Ottar Lie svarte at det hadde liten betydning hva som skjedde med dem etter deres død: «vi har fylt vår misjon.» De dødsdømte kommunistene på Grini skulle bli ofre i en av krigens største massehenrettelser på norsk jord. Tysklands erklæring om «total krig» fikk umiddelbar gyldighet og hard respons i Norge. Ottar Lie og de andre skrev sine siste brev og skriblet samtidig ned en hilsen på dopapir til medfangene: «Til kameratene på Grini. Vi sender dere alle vår hilsen. Den nasjonale front mot fascismen som er bygget opp i Norge, må dere underbygge og forsterke. Vårt mål og deres mål er et fritt selvstendig Norge hvor nordmenn skal styre og skape lyse og levelige vilkår for alle. I kampen for dette må alle uoverensstemmelser skyves til side. Ut av vårt land med tyskere og quislinger. Leve et fritt og selvstendig Norge. Leve de som i dag kjemper for de undertrykte folks frihet. Hilsen og håndslag til dere alle.»418 Ved femtiden på morgenen ble fangene hentet og kjørt til Trandumskogen.

Framme på retterstedet stilte Viggo Hansteens bøddel Oskar Hans opp sin avdeling foran de dødsdømte som var lenket sammen to og to. Harald Slåttelid ba om å få møte døden lenket til nevøen. I dagboka skrev Grinifangen Odd Nansen: «Tidlig i morges ved femtiden ble de femten dødsdømte hentet og kjørt vekk. Alle forsto hva det betød da nyheten spredte seg på morgenappellen. Tausheten la seg over hele plassen – over to tusen sørget over sine falne kamerater, og sikkert mange svor hevn over dem i sitt stille sinn.»419 I Solund reagerte Dagfrid Evensen med sjokk da hun ble kjent med dødsdommen og henrettelsene. Om det var noen trøst, varslet Stalingrad om et historisk vendepunkt. Men prisen var verdensomspennende represalier som skulle nå helt ut til havgapet i Solund.

248 – FORFULGT AV STATEN

Som illegal partisekretær for NKPs Vestlandsavdeling var Schrøder Evensen trukket inn i motstandskampen. Foreløpig hadde ikke Gestapo koblet ham inn i kjeden av hendelser som hadde rammet Dagfrids nærmeste.

I Solund vokste datteren Cecilie til mens faren dag for dag nærmet seg aktiv innsats. I et dikt som senere ble funnet på en dekningshybel i Bergen, satte han ord på kallet fra motstandskampen: Når så en plass ble tom, og den falnes blod det roper: «Kom!» Skulle jeg da si nei og feigt gå min vei?

Jeg elsker mitt barn og min viv, jeg elsker dem mer enn mitt liv.

Nazismen legger livsånden øde, piner alt edelt og skjønt til døde.

Og nu min beslutning er tatt: Jeg går som soldat.420

Oskar Hedins tilværelse hadde mange av soldatens trekk, riktignok uten skarpe skudd. Gjennom 1943 kunne han glede seg over at «russiske bajonetter» hadde satt tyskerne på plass. Alt tydet på at sykehusoppholdet hadde gjort ham frisk og arbeidsfør. Men den optimistiske livsinnstillingen som hadde kjennetegnet ham, var erstattet av et dypere mørke. Til en venn i Skottland skrev han: «Kaos, trøbbel, mord, uoverensstemmelser er dagens orden. Det er likesom at folk ikke finner seg selv lenger. Meste av deres illusjoner er falt. Krigen skaper det styggeste i mennesket, nemlig hat og irritasjon.»421 Oskar Hedin hadde over lengre tid stått i kryssilden mellom misfornøyde sjøfolk og forbundet. Han likte seg ikke lenger i Liverpool, sjøfolkene der maste bare om penger og lønnstillegg. «Det har alltid vært det kapitalistiske systems måte å stimulere opposisjon på å dytte til arbeiderne litt mer penger, så har de som regel holdt tyst», skrev han til en av sine gamle skipskamerater fra «Lenda».422 Sjøfolkene måtte tenke mer som arbeidere og ikke la seg avspise med noen småslanter her og der, mente han. Beslutningsrett og eierskap var viktigere, etter krigen måtte hele næringen vurderes på nytt. En slik holdning var farlig og ville gi ham fiender både blant sjømenn og i eget forbund.

I september 1943 betrodde han en venn i Cardiff at han endelig kunne ta seg litt ferie på «en stille og fredelig plass».423 «(...) well, du sier ikke noe DEL 2: KRIGSTID –

249

om at du skal være alene -?-?», spurte vennen. Om Liverpool-bestyreren traff politiske forbindelser eller hadde et stevnemøte, gikk ikke fram av brevet, men mye talte for det siste.424 I så fall var det en vakker, mørkhåret 32-årig britisk kvinne han skulle møte.

Hedins lys i den mørke tiden het Alma Briton og kom fra Liverpoolområdet. På hvilket tidspunkt de to ble kjent, vet vi ikke, men forholdet skulle gradvis utvikle seg til mer enn en forelskelse. Alma var fortsatt gift da Hedin leste om de sovjetiske framrykningene vinteren 1943. Mens Østfronten beveget seg sakte tilbake mot Europa, tok han sjansen på å reise hjem til Norge. Et familiebilde viste at mesteparten av Hedin-slekten var samlet på Skjeberg da Osvald-gruppa rettet et nytt anslag mot de tyske okkupantene.

Den sorte hånd Bakgrunnen for Asbjørn Sundes neste aksjon var en konsekvens av det tyske krigsnederlaget ved Stalingrad. Terboven vedtok loven «om den nasjonale arbeidsinnsats», som betød at den norske arbeidskraften skulle registreres.

Målet var å øke produktiviteten i norsk jord- og skogbruk, hevdet tyskerne.

Krigsinnsatsen måtte skaleres opp om motstanderne skulle beseires.

Terbovens lov var en trussel mot Milorg fordi registreringen kunne ta ut organisasjonens viktigste årskull og gjøre den mer puslete enn noensinne.

Kunne man sitte stille uten å foreta seg noe? I Kretsen var innstillingen at man fikk forsøke å anbefale folk å nekte å la seg registrere. For Milorg var holdningen lite bærekraftig. Hva om tusenvis av ungdommer måtte flykte til Sverige eller måtte jobbe i tyske fabrikker? Nesten like ille var det om de flyktet ut til illegalitet i skogen. Da risikerte man å måtte ta seg av folk som stikk i strid med venteorganisasjonens mål ville kreve aktiv motstandskamp.

Kretsen sto fortsatt ved at all væpnet motstand ville føre til represalier.

Men hvordan skulle man hindre Terbovens vilje uten sabotering?

Tvangsmobilisering av arbeidsstyrken var en eksistensiell trussel mot Milorg.

Om man satte det på spissen, sto selve motstandskampen på spill. En av dem som mente man måtte gå til aksjon mot tvangsmobiliseringen, var Milorgs Kai Holst. Han ville organisere en aksjonsgruppe og mente Sundes sabotører kunne utgjøre den. Holst ville diskutere konkrete sabotasjer og skaffet dekkleilighet, våpen og sprengstoff. To Milorg-menn skulle gå inn i gruppa, 250 – FORFULGT AV STATEN

blant dem Reidar Holtmon, som ble innkvartert med Sundes bror Håkon i Skovveien. Planen som tok form hos Asbjørn Sunde, var dristig, men effektiv. Hvorfor ikke ødelegge selve arkivet der arbeidsregistreringskortene ble oppbevart? Og hva med å gjøre det på symboltunge 9. april?

Holst la fram en aksjonsplan for Milorgs råd der to registreringskontorer skulle sprenges på dagen for invasjonen. Inntil videre ble forslaget avvist – 9. april var en provoserende dato, og tyskerne ville være på vakt. Asbjørn Sunde mente at flisespikkeriet rådet, trodde man at Terbovens lov ikke ville bli håndhevet? I rådet var Milorgs og Kretsens gjensidige forståelse av situasjonen fortsatt ikke synkronisert. Mens Milorg dag for dag flyttet seg mot en mer aksjonsrettet motstand, sto Kretsen fast på sin linje. De to aktørene måtte komme til enighet.

Sundes utgangspunkt hadde vært at man først skulle undersøke om registreringskortene kunne stjeles. «Kanskje kunne det gjøres uten makt, Milorg hadde sikre folk på flere av arbeidskontorene, og det burde vært mulig å stjele kortene eller i hvert fall skape kaos i kartotekene», skrev han.

Men undersøkelser viste at det var liten sjanse for å lykkes.

I sin bok Menn i mørket tok Sunde leseren med inn i diskusjonen med Milorg. Han pekte på motstanden mot aksjonen og hvor langt diskusjonen med Holst og andre representanter gikk. Da Milorg avviste forslaget, mintes han dialogen i dekkleiligheten. Hva ville skje om han gjennomførte aksjonen uten Milorgs samtykke?

«Da blir dere stilt for krigsrett etter krigen og anklaget for en rekke forbrytelser», lød Milorg-representantens svar.425 Sunde hadde blitt forbannet, ifølge ham selv leverte han en tirade som oppsummerte holdningen. Han spurte om hvem som uten protest hadde tatt på seg det verste «svine­ arbeidet», med klar henvisning til likvidasjonene. «Kanskje de karene som lirker og lurer og tror de har oppnådd en stor seier hvis to mann slipper ut fra Grini? (...) Tror du tyskerne lar seg imponere over at en aller annen advokat blir stram i maska og sier han kjenner sin plikt mot konge og fedreland? (...) De gir blanke faen i advokater som blir stramme i maska og slår seg for brystet. Men oss gir de ikke faen i, det kan jeg fortelle deg (...) Vi vil krig.

Ustanselig krig.»426 Det gikk halvannen uke før Milorg var tilbake med en ny tilnærming.

Da innkallingen i Oslo og Aker kom i gang, var det ingen tid å miste. Kretsen innrømmet at situasjonen var kritisk. Gjennom sin representant i Milorgs råd, DEL 2: KRIGSTID –

251

Tor Skjønsberg, gikk de inn for aksjoner. Saken måtte løses raskt, og denne gangen ble Sundes og Holsts forslag godkjent. Registreringskartotekene skulle ødelegges. Datoen ble satt til 20. april – Hitlers fødselsdag.

Milorg-leder Jens Christian Hauges autoritet var ikke bygget på krigs­ erfaring. Mens Asbjørn Sunde innledet sin væpnede krig mot Hitler i Spania, begynte Hauge som dommerfullmektig i Kragerø. Høsten 1941 ble han arrestert for «harselas» og opposisjon mot NS i forelesninger på universitetet, men slapp ut etter en dom på 100 dager.427 Men Hauge var dyktig og taktisk anlagt. Han godkjente aksjonen under tvil. Et drøyt halvår etter Andreas Aulies, Kretsens og regjeringens fordømmelse av kommunistenes aksjoner var en endring på gang i den norske motstandskampen.

I Sundes dekkleilighet i Bogstadveien ble lageret fylt opp av dynamitt, bensin, sprengkapsler og annet materiell de behøvde. I peisen ute i hallen sto en rad molotovcocktailer og kasteklare dynamittpakker. Til den eksplosive aksjonen hadde gruppa tatt et nytt, skremmende navn for anledningen: Den sorte hånd.

Aksjonen var fordelt på to sprengingsattentater. Sunde og hans «sorte hånd» skulle ødelegge arbeidskontoret i Pilestredet 31, der Oslo kommunes registerkortarkiv var plassert. Kai Holst og en Milorg-gruppe skulle ta Aker kommunes register på hjørnet av Heimdalsgata og Trondheimsveien 3.

Klokka var halv elleve på kvelden da Asbjørn Sunde, broren Håkon, Johan Peter Bruun, Reidar Holtmon og Arvid Falkenberg gikk gjennom byen. Det var en kald vårkveld, og hver manns jakke skjulte to molotovcocktailer. I tillegg hadde tre av dem to pakker dynamitt hver. Om det ble behov for å skyte seg ut av situasjonen, var de utstyrt med pistoler. Ved St. Olavs gate gikk de mot en lastebil som kommunistpartiet hadde skaffet til veie. Den stanset ved fortauet.428 «Sjåføren bøyde seg ut av styrehuset og så seg speidende omkring, redd og blek i ansiktet. Fyren kom til å bli nervøs og gjøre noe dumt», skrev Sunde.

Han angret på at han ikke hadde håndplukket sjåføren selv. En annen viktig detalj var at Sunde krevde lemmer på lasteplanet, men sjåføren klarte ikke å oppfylle ønsket. «Dere får holde dere fast i styrhuset», ropte han da Sundes menn var på plass.

Feiringen av Hitlers fødselsdag hadde fått tyske militære på beina i løpet av dagen. På kvelden krydde det fortsatt av soldater i området rundt 252 – FORFULGT AV STATEN

arbeidskontoret. Sundes ordre til sjåføren var klar: «Kjør langsomt ned Universitetsgata. Sving til høyre opp Pilestredet. Stans kloss ved fortauet når jeg banker to ganger i styrehuset. Hold vogna stille til jeg banker to ganger igjen. Da kjører du opp Pilestredet alt vogna orker å dra.» Siden trikkene gikk med få minutters mellomrom opp og ned Pilestredet, måtte alt skje med presisjon.

Da lastebilen stanset opp foran målet, krydde det av mennesker på fortauet. «Unna her!» brølte Sunde. Mens folk løp for livet, fyrte han opp molotovcocktailen og kastet den mot vinduet. Det lød et brak, og flammer og røyk sto høyt til værs. Idet han skulle til å kaste en ny, kom det et voldsomt rykk i bilen. Sjåføren mente det var nok, og trykket inn gassen av full kraft.

De fem på planet mistet balansen og ramlet ned på den brosteinslagte gata.

I fallet knuste flasken, og Sundes jakkeerme tok fyr. Han lå på bakken midt mellom trikkene, svimeslått og i brann mens de andre kastet flere flasker gjennom vinduene. Flammene slikket opp fra kontoret.

En tysk soldat kastet seg over Sunde, som klarte å lirke fram pistolen og fyre av et skudd, før han fikk pistolen over i motsatt hånd og fyret av på nytt. Soldaten segnet om og landet i «ildmørja» sammen med Sunde.

Kampen hadde gitt ham åndsnærværelsen tilbake, og han vrengte av seg den bensindynkede jakka mens den brennende bygningen knatret som maskingeværsalver. Sunde reiste seg og begynte å løpe opp Universitetsgata.

Samtidig kom flere tyske soldater mot ham, han hørte støvlene tungt mot brosteinene.

Det var i slike situasjoner en profesjonell sabotør skilte seg fra en kampvillig amatør. Etter å ha gjenvunnet balansen skjøt Sunde den nærmeste soldaten, som stupte framover i gata. «Er schiesst! Er schiesst!» ropte soldaten. De andre gikk umiddelbart i dekning, og Sunde spurtet nedover mot Pilestredet, der han forsøkte å gjemme seg blant folk som sto i kø til trikken. Sunde forteller at han falt sammen ved fortauet og ble liggende i ørska mens han regnet med å bli tatt. Han sa farvel til den for lengst avdøde legen Grozeff i Spania, og Astrid og Rolf. Han var svimeslått, forbrent og på vei over til de evige jaktmarker.

I køen fikk Sunde hjelp av en tilfeldig passasjer til å stoppe blødningene, og kom seg vekk i kaoset. Mens tyske soldater tøt ut av kasernene for å fylle bygatene, stavret Asbjørn Sunde seg opp mot dekkleiligheten i Bogstadveien.

Han nådde dit omkring midnatt. Han kom seg opp trappa og inn til de fire DEL 2: KRIGSTID –

253

andre, før han besvimte og ble liggende i feberfantasier. Sunde våknet opp bandasjert, men uten smerter.

Da Kai Holst kom til Bogstadveien, orienterte han Sunde og de andre i «Den sorte hånd» om at aksjonen i Trondheimsveien hadde mislyktes.

Sjåføren hadde trukket seg, og Milorg-karene fikk kalde føtter.429 Sundes menn var forbitret over resultatet til Holsts gruppe og ga ham det ironiske tilnavnet «Den bleke hånd». Selv hadde Sunde sørget for at Oslo kommunes registreringskartotek var kraftig ødelagt, uten tap av menneskeliv.

Men prisen for aksjonen skulle likevel bli høy. Etter å ha arrestert Johan Peter Bruun på Godlia, overrasket kriminalkommisær Barschdorf og Thielicke Karlsen Håkon Sunde i dekkleiligheten i Skovveien. Håkon rakk å såre Barschdorf med et skudd før han kom seg ut. Han løp nedover Skovveien med politiet i hælene, men støtte rett på et tysk militærkjøretøy som stanset ham ved Skillebekk. Derfra ble han fraktet til Victoria Terrasse.

Reidar Holtmon ble skutt og drept i dekkleiligheten kort tid etter.

Kai Holst hadde informert Jens Christian Hauge om aksjonen. I en senere rapport unnlot Hauge å nevne at Milorgs egen aksjon i Heimdalsgata hadde gått skeis. Han kritiserte i stedet Sunde for aksjonen i Pilestredet. De som leste rapporten, fikk dermed et direkte feil inntrykk av rollene og aksjonen.430 Selv ikke den Milorg-godkjente planen og Sundes gjennomføringskraft var godt nok for Hauge. Til tross for at samarbeidet mellom kommunistene og Milorg denne gangen var forankret, sto det politiske spillet høyere i kurs.

Men i Kretsen fantes en viss selvransakelse. Én representant var tydelig på at aksjonen førte dem «inn på den vei som nå var aktuell, veien fra ren åndelig motstand som i 1942, til mer militær motstandskamp». I sin litterære gjennomgang av krigen skrev Haakon Lie om kommunistenes utspill om å få plass i London-regjeringens og Hjemmefrontens ledelse: «Det første kravet ble aldri tatt alvorlig. I London var det ikke én enslig stemme som gjorde seg til talsmann for det.»431 I Sverige hadde Norman Iversen holdt en lav profil. Anonymitet var en forutsetning, og han livnærte seg gjennom strøjobber som skogs- og veiarbeid. Men Iversens opphold hadde ikke unnsluppet det svenske sikkerhetspolitiets oppmerksomhet. Han visste ikke at han var overvåket, og at politidokumenter koblet ham til Wollweber og Martin Hjelmen.

Politiet var også klar over at Iversen hadde fått i oppdrag å opprette en 254 – FORFULGT AV STATEN

sabotasjeorganisasjon på Vestlandet. I papirene ble han beskrevet som hard kommunist og Spania-veteran.432 Norman Iversen hadde fortid som aktiv idrettsmann, og i begynnelsen av august 1943 søkte han oppholdstillatelse i Stockholm for å være til stede på de norske idrettslekene. Der møtte han Osvald-gruppas Leif Myrmel, som fortalte at NKPs Martin Brendberg lurte på om Iversen kunne tenke seg å reise tilbake til Norge. Aktiviteten behøvde å styrkes fordi Gestapo hadde slått hardt ned på både kommunistene og Milorg.

I Bergen lå partiet praktisk talt dødt etter store tap. En representant for NKPs sentralkomite skulle ta kontakt med blant andre Schrøder Evensen for å gjenoppbygge apparatet. Norman Iversen fikk rollen som sabotasjeleder, men før han reiste vestover, tok han inn hos Sunde i Oslo. De analyserte utfordringene gruppa hadde møtt, og gjennomgikk detaljer rundt dynamitt og tennmekanismer. Normann Iversen lyttet og lærte før han tok sjøveien til Bergen 13. oktober. Den nye generasjonen av kommunister som kom til byen i slutten av oktober 1943, var klar til å slå hardt. Iversen skulle stå i spissen for den militante sabotasjen og det politiske nettverket bindes sammen av menn som Schrøder Evensen. Organisasjonen Iversen skulle operere under, fikk navnet Saborg.

Tyske kontraster Mens Osvald-gruppa og Saborg høsten og vinteren 1943/44 utførte sabotasjeaksjoner spredt utover Sør- og Vest-Norge, befant en rekke nordmenn seg i fangenskap. For Kristian Welhaven gikk veien først fra Grini til Berlin. Welhavens fangenskap skilte seg fra de fleste andres – han var lovet «stor frihet». Betingelsen var at familien flyttet med ekspolitimesteren til Tyskland og ble der til krigen var over. I første omgang fikk han smake på livet i enecelle i Prinz-Albrecht-Straße i Berlin, der flere nordmenn hadde startet fangeoppholdet.433 I brev til kona Margit gikk det fram at han ønsket å bosette seg i SydTyskland. Det var både billigere og mindre bombing der enn i Berlin, forklarte han. Han forsikret henne om at han hadde det bra, utover isjias og lumbago. Welhaven ba henne bringe «rikelig» med penger i tilfelle de skulle bli syke. I mars 1943 ble familien gjenforent i landsbyen Landsberg am Lech i Bayern. Margit merket seg at mannen hadde begynt å stå tidlig opp i DEL 2: KRIGSTID –

255

fengselet, og at han var i fin form. Inntil videre skulle hun og datteren bo på hotell, mens Welhaven selv var innlosjert på en ingeniørbrakke i nærheten.

Men de var fri og kunne gå hvor de ville.

Som en av Bayerns eldste byer var Landsberg full av kulturminner, og det var nok å oppleve i området der Hitler hadde skrevet Mein Kampf under sitt fengselsopphold på 20-tallet. Ved den oppdemmede elven sto en av Tysklands eldste byporter, normalt et vakkert syn, men nå «skjemtes det av hakekorsflagget», kommenterte Margit.434 Ikke langt fra familien Welhavens mer komfortable eksil i Landsberg gikk Martin Hjelmens fangenskap inn i en ny fase. Høsten 1943 satt han fengslet i Amberg, et stykke øst for Nürnberg. Forholdene der var bedre enn i Fuhlsbüttel – trykket fra torturistene hadde gitt seg etter at de hadde fått nok ut av Hjelmen. Fangenskapet bar preg av en arbeidsleir, et opphold der livet sto på vent mens tyske myndigheter forberedte rettsaken mot ham og Barly Pettersen.

Hjelmen kjente til krigsutviklingen. Bombene falt over Berlin og andre større tyske byer. Kanskje håpet han på å bli fri om nazistene ble beseiret.

Brevene fra moren kom sjelden, og svarene fra Martin enda sjeldnere. I Sachsenhausen, før han kom til Amberg, hadde den påtatt optimistiske tonen i Martins brev endret seg. Han opplyste om at brevene til ham heretter måtte være skrevet på tysk, og ba moren lese leirkommandantens postregler nøye. Etter å ha bedt henne sende vinterundertøy, avsluttet han med: «Gjør deg ingen sorg over meg. Mange hilsner fra din sønn.»435 I et sommerbrev til moren, sendt og lest etter at varmen hadde forlatt både Ski og Bayern, lengtet Martin hjem til blomster, fuglesang og rabarbra i hagen. «Jeg tenker ofte på det når det er sommer. Tida for liljekonvall og pinseliljer (mine yndlingsblomster) er vel forbi nå?»436 Mot nyttår 1944 ville rettssaken være over. I brevene kunne han ikke skrive om forhåpninger eller frykt over utfallet. Han hadde allerede sett døden i øynene. Etter Fuhlsbüttel var det et mirakel at han fortsatt var i live, selv Sachsenhausen hadde vært å foretrekke.

Ettersom han skulle stilles for retten i Berlin, ble Martin Hjelmen flyttet til Moabit-fengselet i den tyske hovedstaden 29. november 1943. I brevvekslingen med moren og søsteren antydet han at de effektive systemene i det tredje riket begynte å gå i oppløsning. «Forhåpentligvis har du fått 256 – FORFULGT AV STATEN

brevet mitt, det som var skrevet fra Moabit 10.1. Like etter det fikk jeg ei pakke. Det var bare et tomt papir. Alt var stjålet.»437 Etter en måned i Moabit ble han fraktet til Tukthus Brandenburg i Potsdam, det tredje rikets sikreste fengsel, der han kunne oppsummere et lite hyggelig jubileum. «Den 10. februar har jeg sittet i fangenskap i fire år –», skrev han til søsteren. Februar-brevet til Valda var kort, om ikke resignert.438 Saken mot Martin Hjelmen og Barly Pettersen skulle opprinnelig innledes 26. januar, men fordi bombene regnet over Berlin, ble den utsatt til 1. februar. Også seks andre nordmenn sto på tiltalebenken. Klokka 10 på morgenen ble Martin Hjelmen ført inn i folkedomstolen og kunne se opp på den beryktede rettspresident dr. Roland Freisler, kledt i sin røde kappe.

Freisler hadde avsagt tusenvis av dødsdommer og var kjent for å skrike til og trakassere de tiltalte på groveste måte.

Overfor Hjelmen satt Freisler og tre kappekledte jurister. De åtte tiltalte hadde fire forsvarere.439 Da Freisler la fram rettens påstand om straffene, var det to som skilte seg ut. Martin Hjelmen og Barly Pettersen fikk nedlagt påstand om dødsdom, mens de andre fikk tukthusstraff eller frifinnelse. Påstanden om dødsstraff kom neppe overraskende på Hjelmen.

I rettsmøtet gjorde Freisler det klart at tiltalte hadde innrømmet deltakelse i en organisasjon som hadde til hensikt å ramme aksemaktenes interesser under den spanske borgerkrigen. Hjelmens antinazistiske arbeid hadde pågått siden 1936, argumenterte Freisler.

Da saken ble avsluttet klokka 15.30, hadde Hjelmens forsvarer dr. Eckert og de tre andre forsvarerne fått til sammen fem minutters taletid. De fem minuttene ble brukt på å be om mildere straffer, noe retten raskt avviste.

De dømte ble ført ned i en fengselscelle mens de ventet på politiransport til Moabit. Hjelmen fikk håndjern og ble satt på dødscelle. På vei tilbake til fengselet spurte én av de frifunne nordmennene hva han tenkte om straffen.

Svaret var typisk for Martin Hjelmen: «Verdensutviklingen stopper ikke med dette.»

Etter noen dager ble Hjelmen og Pettersen flyttet tilbake til Tukthus Brandenburg. Her sto ikke metodene langt tilbake for konsentrasjonsleirene når det gjaldt tortur og fornedrelse. En fange som veide 65 kilo ved ankomst, gikk raskt ned over tjue kilo i vekt. Det var i tukthuset den dødsdømte Hjelmen fikk besøk av en uventet gjest – høyesterettsadvokat Didrik Arup

DEL 2: KRIGSTID –

257

Seip, en av Administrasjonsrådets medlemmer. Besøket skulle lede nok en høyesterettsadvokat inn i saken.

Johan B. Hjort hadde i liv og gjerning vært alt Martin Hjelmen, Ernst Wollweber og Asbjørn Sunde kjempet mot. Han var en av NS’ åndelige opphavsmenn og en kraft i etableringen av partiet. Men da Høyesterett ble avsatt på nyåret 1941, gikk Hjort ut og hevdet tyskerne brøt folkeretten. Han sa like ut at Quisling hadde begått statskupp. Resultatet ble fangetransport med «Donau» og fengselsopphold i Berlin. Takket være sitt bekjentskap med Himmler fikk Hjort lov til å sone i frihet. Nå ville han engasjere seg for Hjelmen. Kunne en av Norges første nazister oppnå en benådning av Norges lengstkjempende antinazist?

Den siste kampen Asbjørn Sunde rakte avisen til Astrid. Hun leste sakte en notis Asbjørn hadde brettet opp. Så krøllet hun avisen sammen, og tårene begynte å renne.

«Stakkars, stakkars Håkon. (...) Bare de har latt ham dø uten å herje for mye med ham», sa Astrid. Asbjørn ba henne tie stille.440 I avisnotisen 3. mars 1944 meddelte «Der höhere SS- und Polizeiführer Nord» at Håkon Sunde var dømt til døden for «virksomhet for en fremmed stat», mord og mordforsøk. Dødsdommen var fullbyrdet ved skyting på Trandum etter at benådningssøknaden var avslått. Det kokte i Asbjørn Sunde, men han irriterte seg over at Astrid gråt. Brorens død rammet ham på en annen måte enn de andre han allerede hadde mistet. Håkon var lillebroren som hadde hatt sine utfordringer, men som alltid hadde fulgt etter – til han ble gjennomboret av kuler på Trandum. «De stabler dem bare sammen i en kjerre og dumper dem», sa Astrid.441 Asbjørn Sunde balanserte på stram line våren 1944. Fellesskapet med Peder Furubotn og NKP hadde havarert, og forholdet var iskaldt da Sunde kalte vekk Monthey Røse og vaktstyrken som beskyttet partiledelsen. Bak bruddet lå etter alt å dømme synet på hvem som hadde kommandoen over gruppa. Sunde hadde vært tydelig overfor Furubotn på at øverste myndighet satt i Moskva. Furubotn ønsket på sin side å framstille det som om sabotørene var ledet fra partiet.

I mars 1944 ønsket Sunde en opptrapping av sabotasjene, men Furubotn hadde i stedet kommet med direktiver som førte til begrensninger i mann­skapet 258 – FORFULGT AV STATEN

til sabotasjen. Dessuten hadde partilederen stoppet pengetilførselen. Både Furubotn og Sunde mente i ettertid at de hadde valgt å bryte forholdet.

Uansett markerte tilbakekallelsen av vaktstyrken det endelige bruddet.

Gjennom mars, april og mai 1944 gjennomførte Osvald-gruppa over femten aksjoner, blant dem jernbanesabotasjer, flere likvidasjoner, øde­ leggelser av arbeidstjenestens kontor og bankran. I flere tilfeller var Milorg oppdragsgiver, og inn i den nest siste krigsvåren beskrev Sunde Hauges folk som «godt organisert, dyktig ledet og sterkt rustet». Den norske motstands­ bevegelsen hadde våknet til kamp. Sent, men godt.442 Mens sommervarmen festet seg i skogsområdene omkring Asbjørn Sundes hovedkvarter på Sollia i Hov i Land, gjennomførte gruppa sin siste store aksjon. Den var rettet mot industrianlegget Per Kure A/S i Oslo.

Bedriften ble brukt av tyskerne til å montere flymotorer og produsere viktig elektrisk materiell, blant annet til tungtvannsanlegget på Rjukan. Asbjørn Sunde deltok ikke selv i aksjonen. Han var på Sollia sammen med Astrid og tiårige Rolf Edvin da tjue mann tok seg inn i anlegget og sprengte det i lufta natt til 1. juni.

Under angrepet sov Asbjørn Sunde dårlig. Han sto opp klokka seks for å vente på rapportene fra aksjonen i Oslo. Astrid vekket Rolf Edvin, og de begynte å kle på seg. Da Asbjørn trakk fra blendingsgardinene, hørte han et brak, som om noe hadde ramlet ned i peisestua. En mann skrek: «Tyskerne!

Tyskerne er her!» Glasset i vinduet ble knust av en kule som suste inn i rommet. Sunde fant fram maskinpistolen og fylte magasinet. Det var kaos, skudd som gikk på kryss og tvers, folk som ropte og løp i trappene. Et titall menn som fortsatt var tilbake, klargjorde våpnene. Midt på gulvet sto en fortapt Astrid med armene rundt Rolf.443 Asbjørn ristet henne i skulderen, sa at de alltid hadde visst denne dagen ville komme. «Det er nå vi skal vise hva vi duger til», sa han. Han grep Rolf under haken, løftet hodet hans. Gutten var livredd og kjempet mot gråten, men tok seg sammen. Han ba om å få en pistol. Sunde ristet på hodet.

Asbjørn ba dem gå ned i kjelleren og vente der. «Du vet hva du har å gjøre?» sa han til Astrid. Så hvisket han til henne: «Dere må ikke bli tatt.

Ikke du og ikke han. Ikke under noen omstendighet.» Han ga Rolf og Astrid en giftflaske hver som de stakk ned i lomma. De gikk ned og så Asbjørn forsvinne ut døra akkompagnert av dommedagslydene fra mitraljøser og maskinpistoler.

DEL 2: KRIGSTID –

259

Utenfor konkluderte Sunde med at tyskerne hadde omringet dem. De nærmeste troppene var knapt 20–30 meter unna. Hvor mange som befant seg i baktroppen, var umulig å si. Kunne de være 70–80 mann? Sundes menn hadde funnet sin post ved vinduene og skjøt tilbake. Fra altanen i andre etasje gikk maskingeværene uten stans. Mennene som betjente geværene, var svarte av kruttstøvet. Rader av hvite tenner gliste mot Sunde fra skuddposisjonen.

På låvebrua et lite stykke unna hadde tyskerne fått opp et maskingevær.

Sunde så gårdsforpakteren og familien komme ut med hendene over hodet.

En tysk offiser stilte seg opp med skrevende bein på brua og ropte at de skulle overgi seg.

«Et latterbrøl var svaret. Skytingen fortsatte», skrev Sunde.

I den selvsikre etterpåberetningen var gruppa en «wild bunch» som lekte med livet, den norske utgaven av utallige senere Hollywood-produksjoner.

Og kanskje var det slik det foregikk. Adrenalinet kokte, kampviljen var høy.

Sundes menn hadde mistet kamerater og familiemedlemmer, de kunne dø i vissheten om at de kjempet til siste slutt. Men hvordan kjente Asbjørn Sunde det selv? Han elsket sønnen og kona, han ville ikke se dem døde eller fanget.

Det måtte finnes en luke i troppene som omringet dem. Han så «en liten lekk i ringen borte ved fjøset.» To mann kunne sendes ut for å forsøke å sette de tyske maskingeværene ut av spill før gruppa skjøt seg gjennom. Det liknet en plan.

Klokka nærmet seg halv åtte på morgenen da Sunde løp ned i kjøkkenet.

Gruppa hadde holdt stand i litt over en halvtime. I kjøkkenet var Astrid, Rolf Edvin og konene til to av gruppas medlemmer. Astrid holdt armen om sønnen, trolig visste hun hva som var i vente. Asbjørn ba henne tømme en flaske sprit for å roe nervene. Selv var han livredd. «Redselen kom i hete bølger, fylte meg, sprengte og skrek inne i meg. Nå var det bare oss tre. Oss tre i et helvete av ild og larm. Oss tre som skulle dø.»

Så var de i gang. De løp én og én på rekke med to–tre meter mellom hver. Rolf Edvin løp rolig mellom moren og faren. De var bare noen få meter unna gjerdet omkring gården da skytingen brøt løs igjen. Kulene hvinte rett over hodet på dem, men de kom seg over. De løp videre gjennom skogen og passerte likene av to tyskere, den ene lå på ryggen med et hull i panna og et dødt, glassaktig blikk. Rolf tok farens hånd. Norges første barnesoldat smilte forlegent opp mot faren.444 Lukten av død og frykten for selv å dø kom til å

260 – FORFULGT AV STATEN

være levende til stede i livet hans natt og dag. Da lyden av maskingeværene stilnet, satte de seg ned, tilfreds over å være live.

I midten av februar 1944 oppsøkte advokat Hjort dødscellene i Tuktuhus Brandenburg. Han ville gjøre et forsøk på å oppnå benådning for Martin Hjelmen og Barly Pettersen. Hjort mente det fantes et juridisk grunnlag for å hevde at de to tiltaltes aksjoner ikke var rettet mot den tyske okkupasjonsmakten, fordi de var utført før 9. april 1940. Et annet argument var direkte rasistisk: Hjort hevdet at de to var av samisk avstamning og derfor hadde en «primitiv kultur- og rettsforståelse.»

Hjort tok kontakt med Sam Simonsen, fungerende konsul i Berlin for Quisling-regjeringen. Han mente at Simonsen hadde plikt til å gjøre noe for Hjelmen og Pettersen. «Simonsen var ytterst engstelig for å gjøre noe», skrev Hjort. Konsulen laget en rapport om Hjort til Quislingadministrasjonen, som umiddelbart ga advokaten beskjed om ikke å blande seg inn i saken. Likevel fikk Hjort gjennom et par ledd kontakt med Roland Freisler, som hadde dømt nordmennene. Freisler avviste henvendelsen og sa at han var ferdig med saken, en eventuell benådning måtte behandles av justisministeriet. På jakt etter halmstrået som kunne redde Hjelmens liv, henvendte Hjort seg til det svenske utenriksdepartementet med en anmodning om å gripe inn. Det var Sverige som hadde sendt fangen i armene på Gestapo, til fengsel, tortur og dødsdom. Sverige svarte med en «kald avvisning og beskjed om at Hjelmens utreise fra Sverige var helt ordinær, og at ingen tvangsdeportasjon hadde funnet sted».

I Martin Hjelmens siste brev til søsteren var innholdet av praktisk karakter. Han savnet barberblader og håpet på flere brev. Han gledet seg over at nevøer og kusiner vokste opp og var friske i Norge. Hjelmen hadde allerede bedt moren ikke «ha noen sorg over ham». Han virket å være forsont med dødsdommen.

I motsetning til ungkaren Hjelmen hadde Barly Pettersen tre barn. Under fangenskapet skrev han til eldstegutten på 16 år: «Du Petter min, jeg har nok ikke glemt deg, den førstefødte odelsgutten min (...). Du alltid plassen har i mine tanker. Petter, gutten min, jeg har deg nok kjær. Tiden den går, du er voksen, far deg neppe kjenner igjen. Nei, Petter min, jeg har nok ikke glemt deg. Ønsker blott at jeg snart må komme hjem.»445

DEL 2: KRIGSTID –

261

Da Hjort forsto at dommene ikke lot seg oppheve, tok han med seg sjømannsprest Berge på cellen og informerte Hjelmen og Pettersen. Presten som ga de to kommunistene nattverden, syntes begge opptrådte «ytterst behersket og fattet».

Klokka tre på ettermiddagen tirsdag 30. mai 1944 gikk Martin Hjelmen og Barly Pettersen til retterstedet i Tukthus Brandenburg. Mellom mur­ steinsveggene som hadde forårsaket død og lidelse gjennom et snaut tiår, tronet skafottet der fangene skulle henrettes. Klokka 15.10 ble de halshugget for sin kamp mot nazismen.

I Johan B. Hjorts brev til Oscar Hjelmen het det at Martin «opptrådte som en helt og vant beundring hos alle. Selv Gestapofolkene sa de aldri hadde truffet en mann som hadde ført seg på en slik måte.» Ordene trøstet kanskje familien, som ikke kunne vite hvilke lidelser sønnen og broren hadde gjennomgått. I midten av juli oppsøkte lensmannen i Kråkstad og Ski moren, Marie Hjelmen, med det lille som fantes igjen etter sønnen. Noen fillete klær, en bok og brevene familien hadde sendt.

Hjemme i Solund hadde Dagfrid og tre år gamle Cecilie Lovise gitt husly til svigerinnen og niesen fordi mennene måtte komme seg vekk. Også Schrøders tante fra Bergen hadde tatt inn hos den hardt rammede familien.

De tre kvinnene bodde alene på småbruket mens Schrøder var ute på vintersildefisket. Men både før og etter fisketoktene dreide livet seg om motstandskampen. Schrøder Evensen var med i NKPs vestlandsledelse og engasjert i en rekke oppgaver. Han reiste omkring og organiserte illegale grupper. Han holdt kontakt med partiet og Furubotns forlegning i Valdres og sørget for at kommunikasjonslinjene inn til motstandsbevegelsen fung­ erte helt ut i havgapet. Schrøder var også aktiv i hjemmefronten sammen med naboen, Nils Enstad. Begge var tilknyttet motstandsnettverkene som fraktet og lagret våpen for hjemmefronten ute på øyene.446 Bøvåg lå på et et avsidesliggende sted. Det fantes ikke veier, elektrisk lys eller særlig med kaianlegg. Mangelen på tekniske fasiliteter og infrastruktur gjorde området egnet for å skjule mennesker som var på flukt fra arbeidstjenesten, eller som ventet på overfart til England. Dagfrid og Schrøder sørget for husly til de som behøvde det, eller de organiserte andre tilfuktssteder. Schrøder formidlet også kontaktene når sabotasjeorganisasjonene i Bergen skulle ha forsyninger fra våpenlagrene Shetland-skutene la igjen i Solund.

262 – FORFULGT AV STATEN

Sommeren 1944 hadde Kommandeur der Sicherheitspolizei i Bergen fått en omfattende liste fra Oslo over kommunistenes organisasjoner på Vestlandet. Disse stammet fra en razzia på Furubotns sentralforlegning der partiledelsen så vidt slapp unna, og inneholdt navn og funksjoner på kommunistenes motstandsfolk. Ut fra listene kunne man konkludere med at sabotasjeorganisasjonen i Bergen var ledet av Norman Iversen, under dekknavnet «Birger». Et annet dekknavn som dukket opp, var «Storm». Bak det passende aliaset skjulte Schrøder Evensen seg.447 «Storm» var spesielt interessant fordi tyskerne hadde fått tak i et brev fra Peder Furubotn til partifellen Fredrik Strøm. Her ble det nevnt to våpenlagre på ei øy som «Storm» skulle kjenne til. Schrøder Evensen hadde gått i dekning og befant seg ikke i leiligheten i Bergen da Gestapo gikk til aksjon 7. september 1944. Han hadde også holdt seg vekk fra Bøvåg en god stund. Men Schrøder var småbruker, og høstonna på gården sto for tur.

Det var lederen for Gestapo i Bergen, SS-Obersturmführer Otto Erich Schilling, som sto i spissen for patruljen som var på vei fra Dokkeskjærs­kaien nedover til Fensfjorden i Gestapo-skøyta. Schilling hadde fått pålitelige tips om at Schrøder Evensen befant seg i Solund. Kilden var den mistenktes egen fetter, hvis mor oppholdt seg hos familien. Fetteren var i Gestapos søke­lys, og Schilling hadde tvunget ham om bord som kjentmann og veiviser. Tyskeren var full av forventning, for Schrøder Evensen var en «storfisk». Fikk de kloa i ham, kunne de avsløre våpenlagrene i området. «Storm» var dessuten en sentral kommunist med kontakter og nyttig kunnskap. Om Schilling lyktes, regnet han med å stå foran en viktig opprulling av motstandsnettverket i distriktet.

Skøyta forserte bølgene i den kalde høstvinden. Etter en overnatting gikk de ubemerket inn mot dampskipskaia på Enstad. Fra Nils Enstads hus hadde man perfekt utsyn over innseilingen til Austrefjorden, bygda i Solund der Bøvåg lå lengst inne. Ingen fartøy ville kunne passere uten at Enstad la merke til det. Ved ankomst av mistenkelige fartøy skulle Enstad varsle, slik var avtalen. Men Nils Enstad var reist bort i bryllup i familien. Han kunne derfor ikke gi beskjed til «Storm» om at Gestapo-patruljen gikk i land og tok fatt på bakkene opp mot småbruket. Fetteren var tvunget til å vise vei. Mens den ene gruppa benyttet veien fra kaia, kjørte skøyta til sjøboden nedenfor småbruket. Dermed hadde tyskerne avskåret mulighetene for varsling og flukt.

DEL 2: KRIGSTID –

263

Mens Schillings folk nærmet seg gården, gikk tre og et halvt år gamle Cecilie Lovise i åkeren sammen med faren. Han hadde gitt henne en lekepinne som hun «slo» graset med. Hun hermet etter Schrøder som gikk med langorven foran seg. Da han løftet blikket, så han elleve menn komme mot dem. «Gå inn til mamma, du!» sa Schrøder. Cecilie løp mot huset, der Dagfrid befant seg, men det var allerede omringet. Treåringen så oppover de høye lærstøvlene og på patronbeltene før hun stirret inn i geværmunningene. Hun forsto at tyskerne hadde kommet for å ta faren.

Fra huset så Dagfrid Cecilie stå mellom mennene. Hun løp ut og fikk halt datteren over dørstokken.448 Schrøder gjorde ingen forsøk på å flykte, det ville bare gått utover familien. Dagen skulle bli den siste med Cecilie, den siste med Dagfrid som hadde fulgt ham fra bygda til Kaukasus, gjennom arbeiderkampen og tilbake. Hva tenkte Schrøder da mennene ringet ham inn og han slapp langorven til bakken? Han kjente ikke til at han var nevnt i et brev som tyskerne hadde beslaglagt. Da han løftet hendene over hodet, hadde han bestemt seg for ikke å gi dem det de ville ha.

Gjennom vinduet så Cecilie at mennene bandt faren med saureipet som heimelammet hadde vært tjoret med. De dro ham som et dyr mot låven. Inne i huset herjet gestapistene, de skar ned russfuglen på oljelampa, laget av en russisk krigsfange. De kastet alle bøker med rød perm ut fra vinduet i andre etasje mens de skrek «kommunistische Literatur». Gestapo etterlot huset i en røre og lot tolken Peter Lauer jage Cecilie, Dagfrid og andre slektninger på Bøvåg til nabohuset mens den bakbundne småbarnsfaren ble hengt opp i fjøset. Schilling var bestemt på å torturere Schrøder til han ga ham de opplysningene han behøvde. Ifølge Lauer hang ikke Schrøder så lenge, trolig en halv time eller tre kvarter i det han kalte «skjerpet forhør».

Schillings torturmetode var ikke basert på slag og spark. I stedet hengte han arrestanten opp på en utstikkende bjelke med bakbundne hender uten bakkekontakt, slik at all vekt kom på skulderleddet. Smertene var voldsomme og tiltagende, uten å sette fangen i sjokk. Som om ikke Schrøder forsto alvoret, viftet Schilling med brevet mellom Strøm og Furubotn foran ham.

Etter først å ha nektet enhver befatning med illegalt arbeid, forsto Schrøder at tyskerne kjente til våpenlagrene. Han måtte gi Schilling noe. Det fantes våpenlagre på Ospa og på Oldra, trolig var et av dem tømt.

264 – FORFULGT AV STATEN

Etter et par timer hentet Lauer Cecilie og Dagfrid i nabohuset. De ble tatt med ned til Stokkneset der de kunne se Schilling dra Schrøder om bord i Gestapo-skøyta. Tyskeren håpet synet av kona og datteren ville «mykne» ham. Klokka nærmet seg 14 på ettermiddagen da Cecilie så faren nede ved sjøen uten helt å forstå hva som skjedde. Da Schrøder gikk om bord i skøyta, snudde han seg mot dem og ropte til Dagfrid. «Vær sterk! Ta vare på Cecilie!»

Knapt to måneder tidligere hadde han skrevet et dikt i Cecilies kladdebok: Hvis du meg gløymer, snakk med mor di.

Eg veit ho i hjarta meg gøymer.

Når ho fortel kvifyr ho vilde meg ha, so veit du og kven eg var.

Skøyta med Schrøder Evensen forlot Enstadvågen med Oldra eller Ospa som mål. Ved det første lageret fant de ti kasser våpen. Etter at beslaget var brakt om bord, besluttet Schilling at de skulle videre til neste lager, men mørket hadde gjort det vanskelig å finne fram. Ingen om bord kjente til plasseringen Evensen beskrev, så den tyske skipperen sendte et kart ned til Schrøder, som satt fanget under dekk. Han ville ha merket av plassen.

Schilling bestemte seg for å hente Schrøder opp i styrhuset slik at han kunne hjelpe til å sette kursen. Klokka nærmet seg elleve, og Gestapo-sjefen ønsket å få skøyta i land for natten. De befant seg omtrent tusen meter fra land i området ved Nåra, mot Sognesjøen, da Schrøder ba Schilling om å få en sigarett. Schrøder røyket ikke, men ved å komme seg opp på dekk kunne det oppstå en mulighet.

Fra styrhuset kastet han et siste blikk inn i mørket mot kysten. I et ubevoktet øyeblikk rykket han opp døren og løp mot rekka. Han stupte over bord i høy sjø. Alarmen gikk, og Schilling satte lyskastere på vannflaten mens han ga ordre om at ingen måtte skyte. En død mann var lite verdt. Det kalde vannet omsluttet Schrøder, og han sank nedover.

På kanten av stupet Sommeren 1944 syntes krigsutfallet avgjort. Den allierte landgangen i Normandie 6. juni hadde skapt fronten Stalin hadde etterspurt hos britene siden 1942. På Østfronten feide russerne Wehrmacht ut av Hviterussland DEL 2: KRIGSTID –

265

med Operasjon Bagration, og 5. september inngikk Finland våpenhvile med Sovjetunionen. Ti dager senere begynte finnene å drive tyskerne ut av landet.

Saborg hadde under Norman Iversens ledelse blitt en slagkraftig enhet med gode forbindelser til Milorg og den britiske, hemmelige militærenheten, SOE.449 Men oppgavene som sabotasjeleder og instruktør for hele vestlandsområdet kostet. Om man trakk linjene tilbake til Spania, hadde Iversen vært i kamp i 6–7 år. Han var sliten og overarbeidet. Fra september 1944 ville han derfor nøye seg med rollen som instruktør. I løpet av tre høstmåneder skulle Saborg gjennomføre hele 23 sabotasjeaksjoner fordelt på skipssenking, likvidering og sprenging av viktige installasjoner.

For Peder Furubotn var situasjonen mindre tilfredsstillende. Framstøtene for et bredt motstandssamarbeid hadde blitt avvist av alle andre parter. Nå som gruppene selv hadde oppnådd slagkraft, ville verken Kretsen, Milorg eller London-regjeringen ha kommunistene inn. Pengestrømmen gikk ute­ lukkende til motstandsorganisasjonen regjeringen godkjente. Osvald hadde vært en nyttig sabotør, men var like fullt en trussel om man tenkte seg makt­ fordelingen i et etterkrigssamfunn. London og Milorg ønsket å definere historien om motstandskampen. Innspurten måtte føres uten kommunistene – i hvert fall offisielt.

Krigens utvikling hadde ført Sovjetunionen tettere på England og USA. Det var en overordnet vilje til samarbeid, også innen etterretning.

Statslederne syntes enige om en kurs videre der man i større grad åpnet opp for hverandre uavhengig av innenrikspolitiske fronter i landene motstandskampene foregikk. I praksis kunne også de norske kommunistene i motstandsbevegelsen nyte godt av arbeidet om man anså å ha et felles mål og en felles front.

Allerede i 1942 hadde Konrad Nordahl analysert et etterretnings­ samarbeid basert på at Sovjet og England trengte hverandre. Hvis Stalin kunne overbevises om at det var lettere å samarbeide om en pro-russisk front i Vest-Europa der man ikke måtte gå «omveien om kommunistpartiene», var mye gjort. Nordahl definerte dermed kommunistpartiene og deres motstands­kamp som et problem snarere enn en ressurs. Han visste ikke at Osvald-gruppa ikke var en integrert del av kommunistpartiet.

I samarbeidsåret 1943 hadde Stalin tenkt på samme måte som Nordahl.

Kommunistpartienes fellesorgan Komintern ble avviklet som en gest overfor Sovjetunionens vestallierte. I eksekutivkomiteen var man tydelig 266 – FORFULGT AV STATEN

på at det fantes bare én kamp: Den gikk mellom Hitler-Tyskland og andre «frihetselskende folk». I amerikansk presse ble gesten framholdt som de alliertes største politiske seier og et taktisk mesterstykke fra Stalin.

Men denne samforståelsen, som kunne lede til et etterretningssam­arbeid også i Norge, møtte motstand. En av dem som reagerte, var major Ørnulf Dahl, som var prinsipielt imot å samarbeide med kommunister, sabotasje­ grupper eller partisaner. Dahl var opptatt av at det finske sammenbruddet i krigen mot Sovjet ville åpne for russisk besettelse av Troms og Finnmark.

Motvekten ville være en alliert landgang i de samme områdene. Han var derfor redd for kommunistiske motstandsgruppers innflytelse i motstandskampen.

Til Forsvarets overkommando rapporterte Dahl: «(...) Hvis de tyske tropper trekker seg ut av Nord-Finland og en del av Nord-Norge, vil sovjetrussiske tropper meget fort kunne besette Finnmark og sannsynligvis deler av eller hele Troms fylke. Hvis det da er så at Sovjetunionen også understøtter norske kommunistiske elementer såvel i Norge som i Sverige, kan Norge løpe en meget alvorlig risiko for at russerne åpent allierer seg med norske kommunister. Har sovjetrussiske tropper først besatt de nordligste deler av Norge og de dessuten kan skilte med at de arbeider i full forståelse med nordmenn (d.v.s. kommunistene), tror jeg risikoen er meget stor for at de russiske tropper etter våpenstillstanden (fredslutningen) ikke vil gi slipp på de norske landsdeler som de har besatt.»450 Dahls pessimistiske situasjonsfortolkning skulle ikke slå til, men avslørte en underliggende holdning. De kommunistiske motstandsgruppene ville være nyttige verktøy i en russisk besettelse av Norge.

Asbjørn Sundes motstandsarbeid var fokusert på den sørlige delen av landet, der Sovjetunionen ikke syntes å ha noen strategiske interesser. Det ville være de vestallierte som kom til å frigjøre Sør-Norge, ikke russiske soldater. Da Sunde i penge- og materiellnød på forsommeren 1944 forsøkte å få kontakt med sin russiske overordnede, oppnådde han liten respons og fikk i stedet beskjed om å oppløse Norges mest framgangsrike sabotasjeorganisasjon. Sundes kontakt «Maxim» mente at organisasjonen ikke lenger var viktig for krigsutviklingen. Hvorfor skulle medlemmene risikere livet når det hele snart var over? Dessuten anså han britene som den dominerende part i Norge.451 For Sovjet var ikke avviklingen av sabotasjegruppa i Norge noen stor sak. Derimot var de opptatt av en tilnærming der et samarbeid om kampen DEL 2: KRIGSTID –

267

mot Tyskland i nordområdene måtte foregå i et godt klima med de allierte.

Russernes holdning passet London-regjeringen. Ved legasjonen i Stockholm var det allierte samarbeidet avgjørende, men kommunistenes grupper skulle overvåkes, kontrolleres og i prinsippet avvæpnes. Bare da kunne den norske motstanden framstå som en samlet enhet.

Asbjørn Sunde gjorde som han fikk beskjed om og begynte demobiliser­ ingen av gruppa. Snart krysset flere av medlemmene svenskegrensen. Astrid og Rolf kom i trygghet. I Bergen var fortsatt Osvald-gruppa aktiv i samarbeidet med å bygge opp Saborg, men utover høsten kom det til et brudd mellom Norman Iversen og Sunde. Saborg hadde valgt et nærmere samarbeid med kommunistpartiet, som støttet dem økonomisk og organisatorisk. Iversen oppfattet det som forpliktende. Overfor SOE og Milorg var situasjonen tilsvarende. SOE hadde bidratt med trening og våpen og i praksis gjort Saborg til Milorgs aksjonsgruppe. Dermed trakk Sunde ut sine siste menn i området.

Den 24. november mottok Gestapo i Bergen en anonym telefon.

Oppringingen gjorde at en patrulje rykket til Repslagergaten 1. Fire eller fem Gestapo-menn tok seg nesten lydløst oppover trappene fra andre etasje til kvistleiligheten. Familien under ble kommandert til å holde hendene over hodet og være stille. Da tyskerne stormet inn på kvisten, fant de Norman Iversen, kona Aslaug og ytterligere to personer i leiligheten. Med maskinpistoler og stor brutalitet ble alle tvunget ned på gulvet. To av de tyske betjentene rev ned gardinstenger som de brukte til å slå løs på arrestantene.

Leiligheten tilhørte Norman Iversens bror, Karl, og både han og kona var blant de arresterte. Norman Iversen hadde vært ettersøkt av sikkerhetspolitiet helt siden høsten 1941, så det var en betydelig fangst som var på vei fra Repslagergaten til det beryktede Veiten for avhør. Nyheten om «kuppet» spredte seg raskt i lokalene, og alle som var til stede skulle se på de arresterte som ble plassert på et par kontorer i femte etasje. Norman Iversen var å regne som en berømthet, ansvarlig for en rekke anslag mot tyske interesser. Alle midler ville bli tatt i bruk for å få ham til å snakke.

Kriminalbetjent Josef Groth ville gå i gang med avhøret av Norman Iversen umiddelbart. Han hadde fått tillatelse til skjerpet forhør, som i praksis ga ham nærmest ubegrensede torturfullmakter. Groth fikk Iversen plassert på kriminalsekretær Johan Arndts kontor, der han ble lenket til en stol. Arndt hadde oppholdt seg hjemme under arrestasjonen, men skyndte seg opp for å 268 – FORFULGT AV STATEN

delta i forhøret. Kriminalsekretæren, som opprinnelig var skomaker av yrke, hadde vært i Bergen siden 1941. Den skallede saksbehandleren med det vennlige ansiktet var kjent som intelligent og beregnende.

Da Arndt sto foran Norman Iversen, struttet han av selvtillit: Gestaposjef Otto Erich Schilling hadde utnevnt ham til etterforskningsleder i Iversen-saken. Han kastet seg inn i avhørene med liv og lyst. Mens Groth bombarderte Iversen med spørsmål, slo Arndt fangen med en gummibatong over leggene, lårene, ryggen, setet, under fotsålene og over fingertuppene.

Den umiddelbare voldsorgien førte til at Iversen raskt mistet bevisstheten.

«Det informatoriske avhøret ble avbrutt 25.11.1944 klokka 2.00 på grunn av Iversens fullstendige utmattelse», skrev Arndt i protokollen.452 Avhørene hadde pågått i en halv dag. Da han ikke fortalte noe av verdi, utvidet de torturrepertoaret med leggklemmer, en kokeplate og slag med oksepisk. Iversens standhaftighet ga Arndt motivasjon til å mishandle ham inntil han snakket. «Han ble da grundig torturert med stokkepryl. Han ble lagt på gulvet, armene lenket og Lauer sto på kne bøyd over ham og holdt ham fast til gulvet», fortalte Arndt senere. Han innrømmet at han var «meget opprørt og opphisset på grunn av sakens betydning». Snart var Iversen så ødelagt at han ikke kunne gå. Det var blod i urinen, og helsetilstanden nærmet seg bristepunktet. Han måtte gi tapt og innrømmet at han var «Birger», leder og instruktør for en vestlandsk gruppe som sto bak sabotasje og likvida­ sjoner av nazister.453 Da Iversen sprakk, ble han båret ut av Statspolitiets lokaler for å være med til Osterøy og anvise våpenlagre, slik Schilling hadde gjort med Schrøder Evensen. Norman Iversens tilstand tilsa at han ikke kunne velge samme utvei som Evensen. Mens Hitler-Tyskland kollapset på krigsscenen, kunne Johan Arndt smykke seg med å ha brutt ned en viktig motstandsleder.

Krigstrøtte menn Ernst Wollwebers situasjon i Sverige var nøye knyttet til krigsutviklingen på Østfronten. Svenske myndigheter hadde vært innstilt på å etterkomme Berlins krav, men i mellomtiden snudde den tyske krigslykken. Svenske politikere innså at Hitler kunne gå mot nederlag. Dermed ble kravet om utlevering til Tyskland først avslått i juni 1943, og det endelige avslaget meddelt den tyske legasjonen sommeren 1944.

DEL 2: KRIGSTID –

269

Under tiden i Centralfengselet hadde Wollweber levd i konstant frykt for å havne i Tyskland. Fram til januar 1944 satt han i isolat under overvåking.

Brev ble åpnet og kontrollert, og svensk politi forsøkte å kartlegge avsenderne. Håpet var at informasjonen skulle lede dem til nye grener av Wollweber-organisasjonen. På tross av Wollwebers dårlige helsetilstand og uklare juridiske motiv ble fengslingen forlenget igjen etter 20. januar 1944.

Gjennom det siste krigsåret forsøkte fengselsledelsen aktivt å hindre ham i å komme i kontakt med den sovjetiske legasjonen. Det fantes fortsatt krefter i det svenske rettssystemet som gjorde sitt ytterste for å holde på ham. Først 14. november skjedde det en positiv utvikling. Da kom en dresskledt representant for fengselsstyret til Wollweber på cellen. Han var hemmelighetsfull og sa at han ville snakke om «en sak som ingen på institusjonen kunne få vite om. Bare statsministeren, innenriksministeren, utenriksministeren, Madame Kollontaj og ham selv var klar over saken».454 Han ville ha Wollwebers æresord på at det forble mellom dem. Wollweber ba svensken snakke ut.

«Gratulerer, du er fri og drar til Moskva i morgen.»

«Hvordan er det mulig?» spurte Wollwber.

«Med et fly.»

Wollweber var tvilende. Var det et forsøk på å lure ham?

«Jeg ønsker ikke å gå i en felle for å ende opp hos Gestapo i Berlin på slutten av krigen», forklarte han.455 Svensken forsikret om at det var en grunnløs mistillit. Han ville personlig hente Wollweber tidlig på morgenen.

Da Ernst Wollweber ankom Bromma flyplass utenfor Stockholm, var han fortsatt livredd for at reisen skulle ende i Berlin. Han var blek og så syk ut. Betjentene som satt på hver sin side av ham i bilen, syntes ikke den duknakkede, skallede tyskeren på randen av nervøst sammenbrudd liknet en internasjonal storsabotør. En iskald novembervind slo mot Wollweber da bildørene åpnet seg.

Mannen som hadde oppsøkt Wollweber i fengselet, fulgte ham ut på rullebanen. Foran et transportfly sto en representant for den sovjetiske ambassaden. Etter en formell overlevering fra Sverige til Sovjet, sa russeren: «Den svenske regjeringen har endelig forstått hva som er nødvendig.

Maskinen har vært klar i fire dager.»456 En russisk pilot kom ut av flyet og bekreftet at målet var Moskva. «Vi er framme i kveld», sa han med et smil.

270 – FORFULGT AV STATEN

Wollweber merket seg at maskinen hadde ekstra bensintanker. De kunne fly langt om det behøvdes.

Maskinen lettet fra Bromma og gikk høyt over Østersjøen for å unngå ild fra tyske brohoder. Om de kom trygt fram, ville tre års mareritt være over.

Men Wollweber kjente trolig ikke til Ragnhilds skjebne i tysk fangenskap.

Heller ikke om gruppa hadde gjort noen forskjell i motstandskampen.

Etter landing ble Wollweber til sin overraskelse møtt av den svenske ambassadøren: «Jeg er glad for at du endelig er i Moskva.» Svensken fortalte videre at han hadde gjort alt han kunne for å bidra til å bedre forholdet mellom Sverige og Sovjetunionen, før han la til: «Jeg er glad for at du ser så godt ut.

Du har heller ikke blitt behandlet så dårlig.» Wollweber ble provosert: «Min opplevelse av svenske fengsler er ekstremt dårlig og de svenske hemmelige tjenestene enda verre; fordi de opptrer som en del av Gestapo.»457 En annen som kom medtatt, men levende fra krigens omskiftende vending­ er, var Einar Gerhardsen. Etter to år i fangeleiren Sachsenhausen kom han tilbake til Grini. Han hadde vært utmagret og stått overfor en mulig dødsdom, men noen hadde trukket i trådene og gitt ham en ny sjanse. Få uker etter ankomsten hadde Gerhardsen organisert et «sentralstyre» på Grini, med seg selv som formann.

«Det var nesten som en landsleir, ledet av Det norske Arbeiderparti», sa han om møtet med det milde fangenskapet høsten 1944. Gerhardsen planla et dristig prosjekt der han ønsket å samle venstrepartiene i en sterk sosialistisk enhet. De norske kommunistene hadde gitt uttrykk for at de representerte et nasjonalt og demokratisk grunnlag. Hvorfor skulle norske arbeidere «stå splittet i to partier?»

Gerhardsens tanker var radikale. Krigens gang hadde ført folket nærmere kongen, London-regjeringen og de etablerte partikonstellasjonene. Ønsket ikke et krigstrett folk stabilitet framfor et arbeidereksperiment? Alt tyder på at Gerhardsen i tråd med Kretsens krav så for seg at Nygaardsvoldregjeringen ville måtte tre tilbake og overlate landet til et nytt styre.

Drømmen om et sosialistisk Norge var nærmere en realitet. Men hvordan hadde Gerhardsen fått denne muligheten på Grini? Selv om «sentralstyret» holdt til i et kott der de fryktet å bli oppdaget, var forholdene lettere enn for de fleste nordmenn i fangenskap.

DEL 2: KRIGSTID –

271

I Norman Iversens tilfelle var livet blitt en kamp mot klokka. Torturen hadde gitt tyskerne opplysningene de behøvde, og han var overbevist om at han snart ville stå foran eksekusjonspelotongen. Nyhetene om den sovjetiske framrykkingen i Nord-Norge gjorde bare livet farligere for kommunistene.

Sivilisasjonskampen mellom nazismen og kommunismen som Hitler hadde forutsett, sto foran finalen – men med et annet utfall enn nazistene hadde sett for seg. De paniske offensivene for å strupe den norske motstanden og forhindre en britisk landgang på Vestlandet var å anse som en blodig krampetrekning. Likevel opprettholdt Gestapo regimet av angiveri, tortur og henrettelser inn i det siste. Det kunne koste Norman Iversen livet.

Da russerne ga Asbjørn Sunde beskjed om å oppløse Osvald-gruppa, hadde Sunde søkt samarbeid med Milorg. Men Jens Christian Hauge sa kontant nei til minst 35 topptrente motstandsfolk med en CV knapt noen nordmenn kunne matche. Den avsluttende motstandskampen var blitt politikk. Hvem skulle ta æren for å ha bekjempet tyskerne innenfra? I Sverige fristilte Asbjørn Sunde sine menn slik at de kunne slutte seg til andre norske motstandsgrupper.458 Den kommunistiske Pelle-gruppa hadde tatt opp kampen fra sommeren 1944 og var tett knyttet til NKP. Peder Furubotn hadde utnevnt Ragnar Sollie til sabotasjeleder i Oslo, og gjennom høsten var aktiviteten høy.

I november 1944 sprengte de seks skip og et kranverk på Akers mekaniske verksted. Men i likhet med Asbjørn Sunde fant Furubotn Sollie for egen­ rådig. Våren 1945 ble gruppa revet fra hverandre av arrestasjoner. Elleve medlemmer ble dømt til døden.

Motstandskampen i Sør- og Øst-Norge hadde vært ledet an av kommu­ nistene både som parti og aksjonsgrupper. Parallelt, og til tider i fellesskap, lå en sammenhengende organisert kamp med Furubotns partiapparat som motor. Furubotn hadde i liten grad lyktes med å bli noe bindeledd mellom den borgerlige hjemmefronten og kommunistene, men ingen skal si at han ikke forsøkte.

Kanskje var Norman Iversens Saborg det beste eksempelet på en organisasjon med en bredere politisk plattform. Den var et ektefødt barn av Asbjørn Sundes sovjetisktøttede Osvald-gruppe, men opererte i tett samarbeid med NKP, britiske SOE og Milorg. Både britene og Milorg utgjorde en stor del av Norman Iversens finansiering og aksjonsnettverk.

272 – FORFULGT AV STATEN

Om Sunde hadde vært en lojal mann for Moskva, hadde kommunistene i Bergen og Stavanger av geografiske årsaker fått tette bånd også til britene.

I likhet med første verdenskrig ville avslutningen av denne krigen fastsette betingelsene for den kommende freden. Den ville avgjøre maktbalansen i Europa politisk og militært i overskuelig framtid. Under storkrigens brutale dødskamp fikk motstandsgrupper, samfunnsledere og politiske partier hastverk med å definere sine egne roller i den nye verden. I Norge foregikk den viktigste diskusjonen på Grini i Einar Gerhardsens krets, ikke i London. På den internasjonale arenaen var det klart for stormaktsmøte på Krimhalvøya i den russiske tsarfamiliens sommerresidens utenfor feriebyen Jalta. Der skulle tre aldrende menn definere Europas framtid.

Agendaen for Roosevelt, Churchill og Stalins møte i begynnelsen av februar 1945 var todelt. Krigsinnsatsen mot et Tyskland og et Japan på vikende front behøvde å koordineres, men like viktig var det at de måtte bli enige om hvordan et okkupert Tyskland skulle fordeles mellom de allierte når det uavvendelig kom til å bryte sammen. Og hvordan skulle krigserstatningene se ut?

Før Stalin selv ankom møteplassen, sto Molotov klar til å ønske Churchill velkommen på flybasen Saki. Det var fortsatt kjølig, og Molotov var iført pelshatt, stiv hvit snipp og lang frakk da Churchill stavret ut av flyet. Jaltas omgivelser bød på forlatte byer i ruiner etter tyskernes herjinger. Churchill, som hadde observert omgivelsene fra et fugleperspektiv, kalte Jalta «Rivieraen i Hades». Rammen var passende med tanke på Stalins utvidede krav om krigsskadeerstatning. Den illustrerte Sovjetunionens enorme omkostninger i kampen mot Tyskland. Han ville ha mer enn sine vestlige motparter.

Jaltakonferansen konkluderte med at et okkupert Tyskland skulle deles inn i fire soner styrt av Sovjetunionen, USA, England og Frankrike. Tyskland skulle betale sin krigserstatning i form av varer eller ved å flytte fabrikker til de nye okkupasjonsmaktene. Erstatningene måtte okkupantene ta ut av sin egen okkupasjonssone, men Sovjetunionen skulle i tillegg få prosenter fra de andre sonene på grunn av de enorme ødeleggelsene tyskerne hadde påført landet. Polen skulle hente sin krigserstatning fra Sovjets sone, og andre vestallierte land fra sonene til USA, England og Frankrike.

I utgangspunktet var det enighet om den overordnede delingen, men detaljene i avtalen måtte forhandles ferdig på et senere tidspunkt. Russernes DEL 2: KRIGSTID –

273

krav om et fullstendig demilitarisert Tyskland var ikke kontroversielt på Jalta, men situasjonen i Øst-Europa hadde eksplosivt potensial. Spesielt Polen var viktig. Stalin ville ha den østlige delen av landet i bytte mot vestlige områder i Tyskland og minnet om at Polen historisk hadde «vært en korridor for fiender som kommer for å angripe Russland». Han ønsket et sterkt Polen som buffersone mot vest og framtidig aggresjon. I 1945 syntes holdningen rimelig, vurdert ut fra den smertelige erfaringen med Hitler. Rent historisk kunne den også forsvares.

Når det gjaldt landets demokratiske utvikling, kunne russerne gå med på noen få nasjonalister i en ellers kommunistdominert polsk regjering. Da Roosevelt påpekte at valgene måtte være hevet over enhver tvil, blåste Stalin det sarkastisk bort. Diskusjonen om demokratiske valg i «innfallsporten mot øst» var ikke et viktig tema, Hitler levde og påførte fortsatt russiske styrker på vei mot Berlin betydelige tap. Politikk var makt, og Sovjets ti millioner soldater i Øst-Europa ville sikre innflytelse og de nødvendige sikkerhetssonene. Og hvorfor skulle ikke kommunistene kunne vinne valg i øst? I Polen hadde rikfolk eid store landområder, og klasseforskjellene var enorme. En systemendring burde være kjærkommen.

Da utenriksminister Molotov fulgte Roosevelt til presidentflyet «Sacred Cow» på flybasen i Saki, var det i visshet om at Sovjetunionen hadde fått innfridd de fleste av sine krav. Kjemien mellom russerne og amerikaneren syntes å ha vært nøkkelen. Molotov trykket Roosevelts hånd i farvel, uvitende om at det var for siste gang.

Kommunister til besvær London-regjeringens argument mot kommunistenes aksjoner hadde vært frykten for tyske represalier. Straffereaksjonen etter Heydrich-attentatet i Praha viste at harde tiltak ikke var en umulig tanke. Men Norge var ikke ØstEuropa. Og det var en britisk aksjon som hadde utløst represaliene i Telavåg, den groveste reaksjonen etter drap på tyskere i Norge. Bestillingsdrapet på den nazistiske politisjefen Karl Marthinsen våren 1945 hadde kommet fra London og utløst en rekke henrettelser, blant annet av flere kommunister.

Det tyske sikkerhetspolitiets hovedfiende var norske kommunister, der­ for rammet tyskernes avstraffelse i stor grad dem. De var i solid overtall når det gjaldt dødsdommer, gjennomførte henrettelser, tortur og avstraffelser.

274 – FORFULGT AV STATEN

I konsentrasjonsleirene var de overrepresentert og gjennomgikk hardere prøvelser enn andre norske innsatte. Av aktive partipolitikere ble to tredeler av NKPs ledelse drept av tyskerne. Om man legger til ektefeller, barn og andre relasjoner, er dødstallene langt høyere enn i andre politiske bevegelser.

Nygaardsvold-regjeringens holdning overfor kommunistene kunne derfor i beste fall betegnes som hjerterå. Spørsmålet var om den norske hjemme­ frontens tydelige avstand til kommunistene også hadde bidratt til å gjøre dem til et mer legitimt mål for tyskerne. Hadde Kretsen, London-regjeringen og Milorg selv blod på hendene?

Både NKP-politikere og de kommunistiske motstandsgruppene var klar over risikoen. De kjempet en kamp der døden var en høyst tenkelig utgang.

Dagfrid og Schrøder Evensen hadde ingenting usagt da Schrøder tok sitt eget liv på Gestapo-skøyta. De visste at dagen kunne komme. Det samme gjaldt Astrid og Asbjørn Sunde, selv Rolf Edvin hadde forstått at livet kunne ende før han fylte ti år. Da Martin Hjelmen gikk halshuggingen i møte, var han forberedt. Han lastet ingen andre for sin skjebne, selv om både svensk og norsk politi bidro til å sende ham i tyske hender.

Det som overrasket, var avvisningen av motstandskampen de hadde levd og dødd for. Selv da Sovjet for alvor ble en likestilt alliert og de fleste forsto at det var Russland som ville tvinge Hitler i kne, forble det et skarpt skille. Hvordan kunne ofrene og aksjonene ekskludere kommunistene, i stedet for å inkludere dem i den norske motstandskampen? Hvorfor var det maktpåliggende for norske myndigheter å marginalisere, til og med kriminalisere, innsatsen?

Tross sitt borgerlige utgangspunkt var det ikke Kretsen som var mest avvisende til et bredere samarbeid med kommunistene. Høsten 1943 hadde de lagt press på Milorg-sjef Jens Christian Hauge for å inkludere en kommunistisk representant i organisasjonen. Hauge avviste forslaget. Da det kom til brudd mellom Milorg og kommunistene, opplevde han det ikke som noe tap. Konflikten styrket i stedet relasjonen mellom Milorg og den sivile hjemmefronten, i seg selv en nyttig motivasjon. Men Hauges argumenter for avstanden bygget på noen grunnleggende premisser.

Kommunistene hadde et operativt partiapparat, og en formell deltakelse i motstandsbevegelsen skulle ikke være partibasert. Her gikk Hauge imot sin egen linje da han på partigrunnlag involverte DNA-motstandsmenn i Milorgs råd.459 «Hauge ytret seg aldri kritisk til denne Arbeiderparti-representasjonen, DEL 2: KRIGSTID –

275

hvilket nok gir en pekepinn om utviklingen i hans politiske sympatier», skriver Hauge-biograf Olav Njølstad. Det var altså ikke en konsekvent holdning til uttalte prinsipper som gjorde ham urokkelig overfor kommunistene.

Hauge brukte i tillegg et argument som begynte å bli gjennomgående hos hjemmefronten og Milorg. Kommunistene var skjødesløse og uforsiktige.

«Vi hadde våre erfaringer å bygge på om kommunistenes security; Bl.a. sirkulerte navnelister i en uhyggelig grad mellom gruppene og Furubotns hovedkvarter», skrev Hauge i ettertid.460 Beviset lå opp i dagen – denne uforsiktigheten førte til opprulling og avsløring med arrestasjoner og hen­ rettelser som følge.

Det er ingen tvil om at Asbjørn Sunde tok sjanser Hauge aldri ville tatt. Og Hauge kan ha hatt rett i kritikkverdige forhold ved Furubotns hovedkvarter. Men hvordan skulle man drive en væpnet motstandskamp uten risiko? Hauges folk hadde stort sett forholdt seg passive for å finslipe en venteorganisasjon for en britisk invasjon i krigens sluttfase. Man løp naturlig nok mindre risiko ved knapt å foreta seg noe. Argumentasjonen var kynisk, gitt hvor mange som ofret livet. Det fantes heller ingen større dekning for å hevde at den væpnede kampen ble gjennomført på en skjødesløs måte.

En gjennomgående innvending mot kommunistenes aksjoner var at de ville føre til represalier mot sivile, spesielt likvidasjoner av framtredende nazister og tyskere. Selv planla Hauge høsten 1944 å bortføre Gestapolederen Siegfried Fehmer, en aksjon som trolig ville utløst beinharde represalier i en allerede desperat okkupasjonsmakt. Argumentet var at tyskerne gikk stadig hardere fram mot Hjemmefronten. «Det var Gestapo som var læremesterne», skrev Hauge senere. Andre hadde kommet til den samme erkjennelsen flere år tidligere. Om planene mot Fehmer skriver Olav Njølstad at den «avspeilte nok også at Milorg var i ferd med å profesjonaliseres». Det kom et trykk utenfra om å gjennomføre væpnede aksjoner, noe som trolig var nødvendig om man skulle komme ut av krigen som en troverdig motstands­bevegelse.

Hauge mistenkte også at kommunistene kom til å forsøke å ta styringen over Milorg for å skaffe seg en viktig posisjon for politisk makt etter frigjøring­ en. Derfor ble også Furubotns initiativ om å opprette et bredt sammensatt Frihetsråd avvist som et politisk trekk. Per definisjon var kommunistenes motstandskamp suspekt og uønsket av London, Hjemmefronten og Milorg. I Hauges «Rapport om mitt arbeid under krigen» gikk han langt i 276 – FORFULGT AV STATEN

å mistenke kommunistene for å ville ha tak i Milorgs våpen i revolusjonære hensikter: «(...) vi kunne ikke slippe kommunistene opp i ledende stillinger og vi måtte til enhver tid ha oversikt over hva de hadde av våpen, deres planer og deres lojalitet.»

I spørsmålet om lojalitet viste Hauge til at kommunistene under krigen trolig hadde kontakt med Moskva gjennom legasjonen i Stockholm. Derfra mottok de våpen og penger. Rikspolitisjef Aulies overvåking gjorde at Hauge høyst sannsynlig hadde informasjon om kontakten. Men det var Sunde og ikke Furubotn som hadde stått under sovjetisk ledelse. Og penger og våpen var det smått med. Og hvorfor skilte det seg vesentlig fra Milorgs britiske støtte eller aksjoner på norsk jord?

Hauge var kritisk fordi Norge var anerkjent som britisk-amerikansk interessesfære. At det okkuperte Norge bidro med soldater til regulære krigshandlinger i Sovjetunionen, unnlot han å gå inn på. Sovjetunionens rolle som alliert og den viktigste bidragsyteren til Hitlers nederlag spilte mindre rolle. Og hadde kommunistenes aksjoner i det hele tatt vært til nytte?

Utover Osvald-gruppas sprenging av Per Kure A/S og Pelle-gruppas sabotasje mot Akers mekaniske verksted, var Hauge ikke imponert. Han ville heller skryte av offensiven våren 1945 da Milorg gikk til aksjon mot flere jernbanestrekninger. Da hadde russiske styrker allerede befridd Nord-Norge, og Berlin var under ild. Krigen nærmet seg slutten, og Milorg hadde lite behov for å gi kommunistene noen plass i en motstandskamp med sikkert utfall. Premisset for deltakelse var en ren maktdemonstrasjon.

Hauge og London-regjeringens mistro til norske kommunisters hensikter kan ha vært ekte nok. Men den var også en del av et politisk spill. Det syntes som om Hauges holdning bygget på å ha kontroll. Kontroll på okkupasjonshistorien og overgangen til fredstiden. Skulle man ha kontroll på kommunistene, krevde det kunnskap om hva de foretok seg. Det nye Norge måtte sørge for å overvåke sine potensielle fiender, iherdig motstandskamp eller ei. I prinsippet var det bare en forlengelse av mellomkrigstiden.

Del 3:

Etterkrigstid

Forvandling På en enecelle i Nürnberg kjente Ragnhild Wiik bombenedslagenes dype drønn riste fengselsbygningen i grunnvollene. Om cellen hadde hatt vindu, ville hun sett nattehimmelen som glødet oransje av voldsomme branner. Det var april 1945. Kampene mellom amerikanske og tyske styrker pågikk på femte dagen. Smellet fra granater og artilleriild trengte gjennom murveggene, det samme gjorde skrikene fra andre fanger. Ragnhild satt fastbundet i cellen, livredd for at fengselet skulle ta fyr under bomberegnet. Angsten gikk i bølger gjennom nattetimene, hun gråt, ropte eller lå på gulvet skjelvende i panikk. Det var slutten på verden slik hun hadde kjent den.461 Ernst Wollweber visste ikke om Ragnhilds kritiske situasjon i Nürnberg.

Mens de tyske byene ble forvandlet til ruinhauger, oppholdt han seg i et Sovjetunionen i seiersrus. Men krigen hadde krevd mye både av den sønderskutte kommuniststaten og sabotørene som kjempet for den. Psyken som hadde gjort Wollweber i stand til tiår med antifascistisk kamp, var brutt ned under fangenskapet. At han fortsatt var i live, skyldtes Aleksandra Kollontaj.

«Flammen som omgir oss, som lyser gjennom hjertene våre, som lyser opp tankene våre, vil følge oss som et fyrtårn på livets slagmarker», skrev partikollegaen Ernst Thälmann. Den tyske kommunistlederen var blitt skutt på Hitlers ordre i Buchenwald i 1944, men Ernst Wollweber kjente fortsatt flammen partikollegaen beskrev. Hos ektefellen i Nürnberg var ilden i ferd med å slokne.

Ragnhilds dagsrasjoner av mat besto av et par tynne skiver brød, en utvannet skål suppe kokt på turnips og noen få poteter. Sulten gnaget konstant, kroppen var syltynn og beinete. Det mørkeblonde håret falt av dag for dag, nå var hodet nesten skallet. Vitaminmangel hadde gjort Ragnhild halvblind, og hun slet med å holde spiseredskapene mellom de stive, krokete DEL 3: ETTERKRIGSTID –

281

fingrene. Føttene som var frostskadd etter mishandling i Ravensbrück, gjorde det vanskelig å gå. I ragnaroket som utspilte seg under Det tredje rikets fall, var hun et stykke ødelagt kommunistkjøtt presset tom for opplysninger og liv.462 Ragnhild Wiik visste at hun levde på lånt tid. Tyskerne hadde påskyndet henrettelser i fengselet, og sju av medfangene lå allerede i likkjelleren. At Ragnhild ikke hadde dødd i Ravensbrück, skyldtes tilfeldigheter og en godhjertet hjelper. Slikt hendte ikke to ganger. Men i sammenbruddets stund gikk den tyske effektiviteten i oppløsning. Den 20. april 1945 kapitulerte Nürnberg. Seks dager senere ble Ragnhild båret ut av fengselet mellom rykende ruiner. De amerikanske Røde Kors-folkene som løftet den spinkle, utmagrede kroppen på båren, beskrev henne som mer død enn levende.463 Hundretusener av mennesker fra en rekke land befant seg spredt utover Tyskland og Polen. Identifikasjon av døde og skadde var en enorm oppgave.

Noen etterlysning av Ragnhild Wiik kom ikke fra Norge. Den første tiden på sykehus var hun heller ikke i stand til å redegjøre for hvem hun var.

Etter hvert vendte kreftene tilbake, men hun var preget av nesten fire år med tortur og fangenskap. Vrangforestillinger og mareritt gled over i hverandre.

Var det bilder av de 180 polske kvinnene hun hadde sett bli henrettet, som kom til henne om natten? Hun skulle vært blant dem.

Ragnhild kjente ikke til at Gudrun hadde kommet seg i sikkerhet fra Sverige. Hun visste heller ikke hvor hardt familien var rammet, utover at faren var død. Også Wollwebers utlevering til Sovjetunionen var ukjent for henne. I tilstanden hun befant seg i, spilte det knapt noen rolle. Og hadde forholdet egentlig vært noe mer enn et fornuftsekteskap mellom to antinazistiske krigere?

Ernst Wollweber, Ragnhild Wiik og Schrøder Evensen hadde vært blant tannhjulene i den kommunistiske kampen mot nazismen som nå gikk inn i sin sluttfase. April 1945 var regnskapets tid, og bunnlinjen var blodrød.

I Solund hadde Dagfrid Evensen forsont seg med at Schrøder ikke ville komme tilbake. Men hun ville vite hva som hadde hendt. Tidlig på våren 1945 tok hun fatt på reisen tilbake til Bergen.

Dagfrid gikk til Gestapo-huset i Veiten. Miljøet på den fryktede politistasjonen struttet ikke lenger av hensynsløs selvtillit, det lå tafatt resignasjon over ansiktene hun møtte. Men om hun hadde hatt et snev av 282 – FORFULGT AV STATEN

håp, ble det knust da hun fikk vite hva som hadde hendt på Schillings skøyte.

Tyskerne kunne anerkjenne heltemot når de så det, og bødlene ga Schrøder de beste skussmål. Men kunne hun feste tillit til det som ble fortalt? Ja, mente vakten, han forsikret Dagfrid om at tyskerne hadde begynt å snakke sant. De gråt som kjerringer og bekjente sine synder i håp om å få en blidere skjebne, fortalte han.464 Også Johan Strand Johansen hadde fått kjenne krigens redsler på kroppen.

Kona var drept i Auschwitz og hadde allerede vært død i tre år da han slapp ut av fangenskapet i Sachsenhausen for å ta seg hjem til Norge. Han sa senere at han billedlig hadde «sett» Helene forsvinne i røyken fra krematoriepipene da han fikk vite det.465 Under oppholdet i leiren hadde Strand Johansen etablert vennskap på tvers av de politiske skillelinjene. Spesielt oppfattet han Einar Gerhardsen som en mann han kunne stole på. Begge mente at arbeidere måtte samles på tvers av partigrensene, i det hele tatt var de politiske fellestrekkene mellom dem flere enn forskjellene. Men i motsetning til hva tilfellet var for Einar Gerhardsen, som kom hjem til en familie, syntes Strand Johansens liv og helse ødelagt. Våren 1945 hadde han like fullt politiske ambisjoner.

Forholdet til Gerhardsen ga håp om en bedre framtid hjemme. Å skape et sosialistisk likhetssamfunn i Norge hadde aldri vært viktigere.

Det samme målet hadde Peder Furubotn, han mente dessuten å ha et trumfkort på hånden. Som partileder for det eneste partiet som opprettholdt en krigsadministrasjon, kunne han fortelle en unik historie. Om en motstandskamp med enorme offer for norsk frihet. Tok han rekken av Asbjørn Sundes aksjoner til inntekt for partiets motstandskamp, sto den i en særklasse. Men kortene fikk spilles riktig om partiet skulle oppnå fortjent politisk innflytelse. Virksomheten måtte endres fra illegalitet til ansvarlig politisk arbeid. Og kommunistene var ikke en homogen gruppe med felles erfaring. Furubotns miljø representerte en ny generasjon krigskommunister, mens de gjenlevende fra den gamle partistrukturen, som Johan Strand Johansen, kom fra fangenskap, dekning eller eksil i utlandet.

I overgangen fra krig til fred ville politikken preges av hva man hadde opplevd. Dette gjaldt både innad i partiene, men også i forholdet mellom London-regjeringen, Hjemmefronten, Arbeiderpartiet og andre krefter som ville være med og bestemme framtiden. Kunne norske kommunister bli en

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

283

del av et bredt demokratisk folkestyre i det nye Norge? Oppslutningen ville avgjøre muligheten til innflytelse.

En gruppe som kunne øke kommunistenes innflytelse, var sjømennene. Bare i Nortraship var det i løpet av krigen registrert 30 000 sjøfolk, og mange av dem hadde opplevd store tap, psykiske påkjenninger og betingelses­ utfordringer. I Liverpools havnestrøk så Oskar Hedin for seg at de norske sjøfolkenes innsats ville få sin rettmessige plass i krigsberetningen. At det ventet dem en belønning verdt innsatsen, det var det de snakket om på brygga.

Oskar Hedin lyttet til mennene som hadde sett døden i hvitøyet. De behøvde oppmerksomhet og vissheten om at noen på land jobbet for deres rettigheter. I 1944 krysset Hedins veier en 24-årings som hadde tatt sin tørn til sjøs som matros. Oslo-gutten Leif Vetlesen hadde gått om bord på den norske handelsflåten i 1940. Under et opphold i Cardiff ble han overbevist kommunist. De som møtte Vetlesen, opplevde ham som sjarmerende, intelligent og talefør. Disse egenskapene var også etterspurt i Norsk Sjømannsforbund, og i 1944 ble han ansatt som redaksjonssekretær i London.466 Etter Sovjets framganger i krigen var kommunistenes posisjon styrket blant krigsseilerne. Hedin og Vetlesen var opptatt av hvordan denne k­ unne omsettes i velgere. Samtidig måtte de være forsiktig med å pleie relasjonene til dem forbundsleder Ingvald Haugen hadde angrepet som femte­kolonnister i USA før krigen. Det gjaldt spesielt den danske redaktøren av kommunist­ enes sjømannspublikasjoner, Vilhelm Aagaard. Vetlesen møtte Aagaard i London, og i et brev til Hedin foreslo han en «tremannskonferanse». Det ville bli viktig å forsvare kommunistenes stilling mot det trykket de forventet fra «reaksjonære» krefter. Vetlesen anbefalte korrespondanse på private postadresser utenom forbundet.467 Spørsmålet Hedin måtte stille seg, var om fredstiden ville få de gamle skillelinjene til å blusse opp igjen. Kom Ingvald Haugen til å gjenoppta jakten på kommunistene – og i så fall, hva ville det bety for Hedin? I et P.S. la Vetlesen til at reaksjonære krefter spredte rykter om «brutal russisk opptreden» i befridde områder i Nord-Norge. «Dette må motvirkes for enhver pris.»468

284 – FORFULGT AV STATEN

I likhet med Oskar Hedin hadde Haakon Lie erfart den norske handelsflåtens verdi fra innsiden. Han forsto at den var Norges viktigste krigsbidrag, og innså flåtens økonomiske betydning i gjenoppbyggingen av landet. Lie delte partikollega Ingvald Haugens tro på at kampen om sjømennenes sjeler måtte fortsette også i fredstid. Å styre fagforbundene partipolitisk var synonymt med å styre Norge. Kommunistene var i sterk vekst i den norske flåten og kom til å kreve innflytelse.

Haakon Lie hadde kjent på den amerikanske drømmen og ville bringe den til Norge. I den norske tapningen tilhørte den ikke gründere eller kapitalister, men arbeiderne – så lenge de hadde partiboka eller fagforenings­ medlemskapet i orden. Han tok mål av seg til å meisle ut en ny kurs for Norge med amerikansk støtte. Til tross for at han hadde befunnet seg langt vekk fra Norge under størstedelen av okkupasjonen, befant Haakon Lie seg aldri langt unna landets politiske maktsentrum. Med sin karisma, unike formuleringsevne og energi var han en partipolitisk kraft, uansett hvilken fraksjon innen Arbeiderpartiet som ville styre Norge inn i fredstiden.

I april 1945 møtte han utenriksminister Trygve Lie, som var på vei til San Fransisco for å delta i konferansen som skulle stable på beina et forbund av stater, det senere FN. Verdensfreden skulle trygges, og han ønsket Haakon Lie på laget. Men ved innledningen av konferansen kom utenriksministeren med en tung melding.469 Haakons lillebror sto på listen over falne nordmenn i konsentrasjonsleiren Dachau i Tyskland. Nyheten om Pers død rammet Haakon Lie hardt. Han hadde kontinuerlig forsøkt å få informasjon om brorens tilstand og håpet at han ville klamre seg til livet fram til freden.

Kanskje bidro den nedslående nyheten til at han tok beslutningen om å reise hjem. I bagasjen hadde han et ubrytelig forhold til USA. Våren 1945 hadde rikspolitisjef Andreas Aulie en bestemt oppfattelse av hvem som var venner og fiender av Etterkrigs-Norge. Han hadde allerede begynt arbeidet med å få i stand en mer effektiv overvåking i Stockholm og London av «unasjonale» elementer. Når viktige posisjoner innen den nye norske ordensmakten skulle besettes, kunne han være med og fordele kortene. Sammensetningen av mennesker med riktige holdninger ville avgjøre framtiden. Det krevdes klare hoder og juridisk fagkunnskap når gode og mindre gode nordmenn skulle skilles fra hverandre.

En av dem som kunne hjelpe Aulie med å bygge den nye norske staten, befant seg fortsatt i tysk forvaring. I likhet med rikspolitisjefens framsto DEL 3: ETTERKRIGSTID –

285

Kristian Welhavens opptreden i den første delen av krigen som en uheldig feiltolkning av situasjonen. Margit Welhavens reflekterte i sin dagbok over den norske ulykken i 1940 nå som krigen gikk mot slutten. «Det er så selvfølgelig. Alle kjenner jo vår triste historie, først den lange dansketiden, så svensketiden – til 1905 – da vi endelig var nådd fram og blitt oss selv. Så en morgen bli tatt på sengen! Intet forberedt.»470 At Kristian Welhaven tilhørte dem som i størst grad hadde sett i en annen politisk retning da nazismen var på frammarsj, tilhørte ikke familiefortellingen.

Men det relativt komfortable fangenskapet i Landsberg i Tyskland kom ikke uten påkjenninger for familien. Margit Welhaven skrev følsomt om sine tyske venners angst da bombene regnet over München. Alle fryktet for slutten, men forsøkte å opprettholde normaliteten. En tysk venn av familien kom livredd hjem fra Hamburg, der de alliertes terrorbombing tok livet av tusenvis av sivile. Flyktningene oppbevarte de brente levningene av barna sine i små sigaresker, fortalte hun.471 Redningen kom i begynnelsen av april 1945. Kristian Welhaven fikk vite at en buss sto klar til å ta dem til Nord-Tyskland, derfra skulle de føres videre til Sverige. «Kan vi tro på dette? Er det ikke en stor risiko å ta (...)?» spurte Margit Welhaven den tyske borgermesteren som arrangerte transporten.

Det var Røde Kors som sto bak, derfor var det trygt, forsikret han. Kristian Welhaven fryktet å bli tatt som gissel av tyske myndigheter.

Reisen gjennom Tyskland eksponerte Margit og Kristian Welhaven for en broket forsamling prioriterte flyktninger. Et par nazihustruer flyktet med sine guttebarn hjem til trygghet i Sverige, og i Lübeck sluttet to norske næringslivsledere seg til transporten. Ved danskegrensen møtte Welhavens gruppe på medtatte norske Sachsenhausen-fanger: «De så ynkelige ut, de fangene som kom med toget den dagen. (...) De fleste ble båret ut på bårer.

Noen var så syke at vi fikk høre at det var uvisst om de overlevet reisen hjem», skrev hun. Kontrasten mellom fangene og Welhavens egen kontingent gjorde at Margit kunne fylle begrepet «æresfange» med innhold.

Møtet med Sverige betød gjensyn med kolleger fra Kristian Welhavens skandinaviske politimøter før krigen. Men ikke alt var som det burde i den svenske hovedstaden. Margit Welhaven noterte at «Fra Grini var Kis (Kristian, forf. anm.) vant til å betrakte alle motstandsfolk som venner – hvilket parti de enn hørte til. Men vi oppdaget snart at slik var det ikke lenger (...) Kis hadde tenkt seg at slik ville det gå, når det var slutt på okkupasjonen.

286 – FORFULGT AV STATEN

Men så tidlig som dette!» Margit skrev ikke hvilke miljøer Kristian Welhaven opplevde som problematiske, men det er mulig å forestille seg hvilke hun siktet til.

I begynnelsen av mai kom det bud fra England til Welhaven. Regjeringen ønsket at politimesteren skulle komme til konferanse i London umiddelbart.

De stilte et fly til disposisjon. «Det var begynt å mørkne, da vi dro til flyplassen», skrev Margit Welhaven. Hun fulgte mannen til Bromma flyplass, hvorfra Ernst Wollweber ble flydd i sikkerhet noen måneder tidligere. «Vond og farefull var flyturen, det syntes vi begge. Kis lovet å gi bud når de var framme.»472

Fra asken Tidlig på 1. mai 1945, den symboltunge arbeidernes dag, mottok Stalin telefon fra Berlin. Georgij Zjukov meldte at Hitler var død. «Så var det slutten på den kjeltringen», sa Stalin, «Synd vi ikke klarte å ta ham i live (...)»473 Snart vaiet det røde flagget med sigd og hammer over Riksdagsbygningen der Ernst Wollweber hadde hatt sitt arbeid før han ble tvunget på flukt fra nazismen. Den 7. mai 1945 undertegnet generalmarskalk Wilhelm Keitel Tysklands betingelsesløse kapitulasjon.

Rikskommisær Josef Terboven hadde i det lengste forsøkt å få ledelsen i Berlin til å fortsette kampen i Norge. Terboven hadde 370 000 bevæpnete tyske soldater i land som langt fra var nedkjempet av noen motstands­ bevegelse. Men den tyske sentralregjeringen avslo å ofre flere tyske soldater i en allerede tapt kamp. På kvelden 7. mai ble Terboven avsatt og erstattet av general Franz Böhme med ordre om å gjennomføre kapitulasjonen.

Samtidig som Vidkun Quisling forberedte forhandlinger med den norske Hjemmefronten, ga Wilhelm Rediess ordre om å brenne alt av papirer fra Terbovens kontor. Da kapitulasjonsordren kom, ga han sekretæren beskjed om å reise hjem fra Skaugum: «Det er best De ikke er her mer nå. Men det er bedre for min familie at jeg ikke kommer hjem igjen.»474 Natt til 8. mai skjøt Rediess seg i hodet med en pistol. Terboven ga umiddelbart ordre om at hans død skulle holdes hemmelig. «Det var tidlig, han kom meg i forkjøpet», kommenterte Terboven. Han plasserte Rediess’ lik og femti kilo dynamitt i bunkeren på Kloåsen før han selv gikk inn og detonerte sprengladningen.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

287

Politiminister Jonas Lie hadde barrikadert seg på Skallum Gård i Bærum sammen med justisminister Sverre Riisnæs og statspolitisjef Henrik Rogstad.

De tre hadde undertegnet et brev om at de foretrakk å ta sine liv som frie menn. Utenfor sto hjemmefrontsoldater og etter hvert et tallrikt pressekorps som ville få med seg de norske nazistenes absurde sluttspill. Inne i bygningen var Lie beruset og ute av balanse. Han fantaserte om livet ved Leningradfronten og truet med å skyte de to andre i huset.475 På kvelden ble Lie liggende uten pust med blod og slim rennende fra nese og munn. Han var død. Et ultimatum om å oppheve våpenhvilen gjorde at Rogstad valgte å skyte seg. Riisnæs overga seg til Hjemmefronten uten kamp. Mens dramaet utspilte seg på Skallum gård, hadde Vidkun Quisling gått stille inn på Møllergata 19, der han ble arrestert.

«Det var på mange måter et mirakel», skrev Jens Christian Hauge om den fredelige overgangen fra tysk okkupasjon til norsk overgangsstyre i maidagene.476 Da fredsfeiringen brøt løs i Norge 8. mai, var det Hjemme­ fronten under Paal Berg som hadde myndighet på norsk jord. Overgangen var godt forberedt av nettopp Berg. Siden høsten 1944 hadde Hjemmefrontens ledelse gjort det til en hovedoppgave å få til en ordnet overgang til fred. «I samarbeid med London-regjeringen la man detaljerte planer for innsettelse av såkalte gode nordmenn – det vil si ubestridte anti-nazister – som ledere i kommune-, fylkes- og sentraladministrasjonen samt i en rekke nazifiserte etater», skriver Hauge-biograf Olav Njølstad.

Blendingsgardinene ble brent i bakgårder og på gatene. Folk viste sin utilslørte glede over freden. Samtidig ble NS-folk arrestert og spyttet på, norske jenter som hadde innledet forhold til tyskere, ble skamklipt, trakassert og internert. Blant de feststemte og hevngjerrige fantes det mange som selv hadde lite å være stolt over. Men de første maidagene tilhørte først og fremst hjemmefrontens nikkerskledte motstandsmenn. Et fåtall av dem hadde deltatt i motstandskampen før 1944, de fleste hadde aldri vært i kamp.

Den norske kongefamilien valgte 7. juni 1945 som dato for en ny ilandstigning i Norge. Triumftoget fra honnørbrygga til slottet overgikk det meste Oslo hadde sett av spektakulære hjemkomster. På lyktestolpene langs Karl Johan hang portretter av seirende britiske, amerikanske og sovjetiske generaler. Flaggene vaiet fra murbygningene ved Tordenskiolds plass, der Schrøder Evensen og norske kommunister hadde fått bank under den første Hitler-demonstrasjonen i Norge tolv år tidligere. Nå var det en ny 288 – FORFULGT AV STATEN

æra. Den aldrende kong Haakon og hans vitale sønn kronprins Olav kledd i militæruniform var samlingspunktet.

Kanskje var det tilfeldigheter som hadde forhindret at kongen hadde blitt en del av det tyske lydriket slik broren ble det i Danmark. På honnørbrygga brydde ingen seg om årsakene til den lykkelige utgangen. En knapp måned i frihet hadde ikke gjort nordmennene mette på feiring. Milorg tok rollen som familiens livvakter med en av Oslo-gjengens frontfigurer, sabotøren Max Manus, i passasjersetet foran. Bak ham holdt kronprinsen ut hånden og kjente varmen fra nordmennenes utstrakte hender. Sikkerheten var på topp, det fantes fortsatt våpen på tyske og nazistiske hender. Og kunne man stole på kommunistene?

Asbjørn Sunde befant seg midt i mengden av smilende nordmenn som så kongen passere til rungende hurrarop. «Jeg kunne skimte slottsbalkongen.

Et stort norsk flagg ble hengt ut, og jubelen ville ingen ende ta. Så kom stillheten, den store, forventningsfulle stillheten», skrev Sunde.477 Kanskje følte han det slik mer enn noen annen da kongen kjørte forbi. Han var ikke lenger en del av kampen om Norge. Sunde brøytet seg vei ut av folkemassen og gikk mot Østbanen. Der tok han toget hjem til Horten.

Norges storsabotør hadde ingen plass i Jens Christian Hauges regi. De ikoniske øyeblikkene som skulle danne bildet av frigjøringen, behøvde de rette motivene. Men hjemmefrontledelsens ambisjoner strakk seg lenger enn symbolske opptredener. Paal Berg, Gunnar Jahn og Hauge så for seg et overgangsstyre etter krigen der hjemmefronten kunne utpeke representanter for de normalt sett folkevalgte organene.478 Allerede seks dager etter kongens hjemkomst leverte Nygaardsvoldregjeringen sin avskjedssøknad. Oppdraget om å danne en samlingsregjering ble gitt til Einar Gerhardsen. Statsministeren fra London hadde dermed gitt etter for Kretsens krav.

En av dem som fortsatte innen den norske utenrikstjenesten, var Trygve Lie. I det allierte maktspillet var britene opptatt av regjeringsdannelsen i Norge. Hva kunne de forvente seg av en ny ledelse? Britene hadde lært Nygaardsvold-administrasjonen å kjenne gjennom eksilårene. Nå skulle Norge ledes av en krigsfange, en radikal og uerfaren politiker. Det var også snakk om kommunister i samlingsregjeringen. I en samtale med den britiske presseattacheen Rowland Kenney beskrev Trygve Lie sin nye statsminister: DEL 3: ETTERKRIGSTID –

289

«Han er alt det positive folk sier om ham, men han er fortsatt arbeiderparti­typen som ikke forstår noe av verdenspolitikken. Han står nå der forsvarsminister Torp sto for ti år siden, og Torp har ikke vokst særlig i den tida som har gått.» Kenney var kritisk til Gerhardsens holdning til norsk deltakelse i det okkuperte Tyskland. Briten spurte Lie om det var den gamle nøytralitetsideen om igjen. «De lever fortsatt i en drømmeverden, og vår jobb er å vekke dem opp og lære dem», sa Lie. «Jeg har brukt hele formiddagen på det, og jeg tror med god virkning.»479 Som britenes representant var Kenney opptatt av å binde krigens vestallierte til Storbritannia politisk og militært. I likhet med amerikanerne var de også interessert i de norske innenrikspolitiske disposisjonene. Alt hang sammen med alt, og kommunistenes innflytelse var ikke uproblematisk. En hemmelig rapport viste at amerikanske Office of Strategic Services (OSS) allerede hadde satt agenter på å samle inn informasjon om norske kommunister.

Agentenes første bidrag ble sendt til Washington 22. juni 1945 og baserte seg på en kilde som skulle være «godt kjent med kommunistenes aktivitet i Norge». Rapporten tok for seg de norske kommunistenes politiske ledere og registrerte slagkraft, virksomhet og politiske mål.

Våpnene var enda ikke kalde, men de nye politiske frontene syntes skissert opp. For Norges del opptrådte Trygve Lie som en slags ansvarlig verge for sin naive statsminister. Det strategisk viktige Norge måtte forstå sin plass i den nye etterkrigsverdenen. Det spilte ingen rolle om det ble talt med to tunger.

For Trygve Lie satt makten i London eller Washington.

En utenkelig operasjon Bilder av sovjetiske og amerikanske soldater i hjertelig forbrødring ved Elben nådde vestlig presse. Det liknet en historisk harmoni mellom systemfiendene.

Men allerede i april 1945 hadde Churchill lekt med en ny plan. Det var i seg selv ikke noe nytt at Churchill la fram dristige planer. Den siste i rekken var motivert av frykten for at Sovjet skulle bite seg fast i hjertet av Europa. Churchill mente Stalins maktdemonstrasjon ved å sikre seg Polen beviste hensiktene. Planen som i dypeste hemmelighet lå til vurdering hos den britiske overkommandoen, hadde en rekkevidde det knapt var mulig å forestille seg. Den fikk derfor kodenavnet Operation Unthinkable.

290 – FORFULGT AV STATEN

I mai kalte Stalin Zjukov hjem fra Berlin. Den sovjetiske etterretningen hadde snappet opp et telegram fra Churchill til øverstkommanderende for de britiske styrkene, feltmarskalk Bernard Montgomery. Stalin fortalte en vantro Zjukov at telegrammet ga beskjed om å samle inn våpen som skulle deles ut til tyskerne igjen om den sovjetiske offensiven holdt fram. Tilbake i Berlin holdt Zjukov en tale i Det allierte kontrollrådet der han fordømte britene.

Zjukov sa at «(...) verdenshistorien kjente til få eksempler på slikt forræderi og slik vegring for å ta hensyn til pliktene» som nasjonene med alliert status hadde oppvist. Montgomery nektet blankt for innholdet russerne framla.

Det gikk flere år før briten innrømmet å ha mottatt instruksen. Etter alt å dømme kjente ikke Stalin eller Zjukov til Operation Unthinkable eller rekkevidden av den. Det de hadde snappet opp, var en beskjed som trolig befant seg i planens yttergrense.480 Våren 1945 ønsket Churchill en vestlig front som stanset den sovjetiske framrykningen før den nådde Tyskland. Han så helst en angloamerikansk frigjøring av Tsjekkoslovakia og Praha. At Berlin ikke ble frigjort av briter eller amerikanere, var kritisk. Churchills instruksjon til planleggingsstaben var å utrede to tilknyttede planer for en konflikt mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen. Generalene var bedt om å finne metoder for å «tvinge på Russland viljen til USA og Det britiske Imperiet».481 I rapporten fra den britiske planleggingsstaben tok man utgangspunkt i at angrepet på sovjetiske styrker skulle iverksettes 1. juli 1945. Planen forutsatte ikke assistanse fra andre vestallierte militært, men man regnet med at det ville bli nødvendig å benytte baser på landenes territorier, og at andre nødvendige fasiliteter ble gjort tilgjengelig. Med andre ord ville en krig mot Sovjetunionen høyst sannsynlig bety at norske flyplasser eller landområder ble tatt i bruk.482 Generalene hadde liten tro på at Sovjetunionen ville underkaste seg USA eller Det britiske imperiets «vilje» verken i et spørsmål om Polen eller andre politiske forhold. De konkluderte derfor med at «hvis våre politiske mål skal oppnås med varige resultater, er Russlands nederlag i en total krig nødvendig». Under punktet «Rask suksess» kunne man imidlertid se for seg at en hurtig og begrenset militær seier kunne få Sovjetunionen til å godta betingelsene. Men troen på dette var mindre. Churchills initiativ betød en total krig, og rapporten tilsa at man mentalt måtte «innstille seg på en verdensomspennende kamp».483 DEL 3: ETTERKRIGSTID –

291

I et memorandum 19. mai 1945, altså snaut tre uker etter Tysklands kapitulasjon, fastslo USAs fungerende utenriksminister Joseph Grew at en krig mot Sovjetunionen var uunngåelig.484 Han mente at det beste for vestmaktene var å angripe før russerne fikk hentet seg inn igjen etter krigen.

Churchill hadde også hastverk, men av andre grunner. Han så for seg at amerikanernes oppmerksomhet og styrker ville bli trukket ut av Europa og flyttet til den avsluttende kampen mot Japan.

Angrepet som skulle finne sted 1. juli 1945, var et massivt anslag mot Den røde armé for å tvinge russerne dypere inn på eget territorium. Churchills Operation Unthinkable hadde mange likheter med Hitlers Barbarossa. Men ideen om at et sjokkangrep ville påføre russerne et hurtig sammenbrudd, var et «beste fall»-scenario. Det var lett å se for seg at russerne kom til å benytte samme taktikk som de hadde gjort overfor både Napoleon og Hitler. De ville ta i bruk sitt enorme bakland.

Til Churchills skuffelse var konklusjonen fra planleggingsstaben relativt entydig. I planskissen av 8. juni 1945 ble et angrep regnet som «hasardiøst» fordi det trolig ville trekke vestmaktene inn i en langvarig og dyr krig.

Planleggingsstaben pekte også på at amerikanerne kunne gå lei og trekke seg ut for å konsentrere seg om å avslutte Stillehavskrigen. Churchills vilje til å påføre det allerede forpinte Øst-Europa mer lidelse eller sende kloden ut i en tredje verdenskrig strandet på et militærfaglig perspektiv.

Mistroen mellom øst og vest hadde potensial til verdenskrig mellom nasjoner som hadde kjempet side om side mot nazismen. Hos den norske mot­ standsbevegelsen fantes det allerede et skarpt skille mellom kommunistene og den London-godkjente Hjemmefronten. Når det frie Norge skulle normaliseres fra krig til fred, måtte det kontrolleres av ansvarlige krefter.

Et nytt overvåkingspoliti var under oppbygning. Dette skulle klassifisere nordmenn etter graden av lojalitet til det nye Norge.

Den norske overvåkingen var formelt sett nedlagt 9. april 1940. Men allerede i 1941 hadde Rettskontoret ved den norske legasjonen i Stockholm mandat til å føre kontroll med nordmenn «av forskjellig art som kommer hit», slik minister Jens Bull uttrykte det.485 Da Andreas Aulie tok fatt på jobben som rikspolitisjef i London i 1943, fikk kontoret en tydeligere overvåkings­retning, og kommunistene ble nevnt i klartekst. Aulie plasserte

292 – FORFULGT AV STATEN

Asbjørn Bryhn sentralt i virksomheten med blant andre overvåkingsveteran­ ene Odd Biltvedt og Kaleb Nytrøen.

Ved stockholmslegasjonen fantes et informasjons- og pressekontor dominert av folk fra arbeiderpressen. Rolf Gerhardsen sto sentralt i dette miljøet. Statsministerens bror pleide i tillegg nær kontakt med de som var tilknyttet rettskontoret. Politisk lå det et solid DNA-/LO-tyngdepunkt ved legasjonen, med Landsorganisasjonens stockholmssekretariat i sentrum.

LOs nestformann Lars Evensen fungerte som leder, men den mektigste personen i miljøet var Martin Tranmæl.486 Dermed ble LOs oppgaver trukket i retning av partipolitikken. I 1944 ble det dannet et eget DNAorgan, et lands­utvalg som skulle arbeide med partiets etterkrigsposisjon.

Martin Tranmæl ble utvalgsformann og Rolf Gerhardsen sekretær. Det andre norske politiske sentrum i Stockholm var kommunistenes eksilorganisasjon ledet av Martin Brendberg.487 Selv om Rettskontoret og flere av organene ved den norske legasjonen rekrutterte folk fra begge miljøer, var det likevel store forskjeller. DNAs miljø hadde ikke hatt en aktiv partiorganisasjon i Norge under krigen.

Hjemmefronten og Milorg bar preg av å være passive organisasjoner sett i forhold til Sunde og Furubotns grupper. Kretsens og Milorgs negative holdning til kommunistene farget forholdet, spesielt da Milorgs posisjon ble sterkere mot slutten av krigen.

Det andre tallrike norske eksilmiljøet befant seg i London, og under krigen var spesielt Justis-, Forsvars- og Utenriksdepartementet involvert i etterretnings- og overvåkingsarbeidet i England. Dette var et resultat av at de to DNA-statsrådene Trygve Lie og Terje Wold viste spesiell interesse for feltet. I 1944 rykket Asbjørn Bryhn opp som leder for Etterforskingskontoret i London og fikk med seg Kaleb Nytrøen fra Stockholm og bergenspolitiets Dankert Thuland.

I likhet med organiseringen i Stockholm hadde LO og Norsk Sjømannsforbund i London sterk tilknytning til Arbeiderpartiet. LO-leder Konrad Nordahl, sjømannsforbundets Ingvald Haugen og Haakon Lie var alle opptatt av å bygge et nytt Norge basert på symbiosen mellom DNA og organisasjonene. Til felles hadde de en åpenlys og uttalt kommunistskepsis.

Ingvald Haugen og Haakon Lie hadde uttrykt dette på trykk og i taler både før og under krigen. Selv om London-regjeringen hevdet en partinøytral linje, lå mye av den samme holdningen til grunn. Personkartotekene som DEL 3: ETTERKRIGSTID –

293

ble bygget opp i London og Stockholm, overgikk i høy grad førkrigens registrering, som hadde omfattet om lag 15 000 navn. I Stockholm inneholdt de såkalte «suspektregistrene» 71 000 navn, mens kartoteket i London besto av 47 000 navn. Felles for disse var en «unasjonal holdning».488 Denne informasjonen hadde flere bruksområder avhengig av hvilken enhet som skulle benytte opplysningene. Forsvarets sivile overvåking kunne brukes i et framtidig felttog i Norge. Politiet var naturlig nok opptatt av etterforskning knyttet til det kommende landssvikoppgjøret. Så hvem havnet i kartotekene for suspekte individer?

Selv om de forskjellige overvåkingsenhetene i første omgang fylte listene med nazister, kan det neppe ha vært noen tvil om hvor framtidens søkelys lå. Etter mai 1945 tilhørte nazistene fortidens trussel, kommunistene var framtidens. I et slikt klima må det ha vært lite aktuelt å benytte nærmest all energi innen etterretning på å jage nazister. Muligheten for kommunistisk makt gjennom demokratiske valg i vestlige land var mindre sannsynlig, men ikke utenkelig. Sosialistiske koalisjoner kunne gi innflytelse og regjeringsposisjoner. Det var selvsagt at Vestens overvåkingsenheter skulle vie betydelige ressurser for å avdekke og motarbeide en slik utvikling.

I London var kommunistiske sjøfolk og tillitsvalgte innen handelsflåten et naturlig mål. Rettskontoret i Stockholm drev registrering av kommunistenes «konspirative» virksomhet med Asbjørn Bryhn som spydspiss etter Andreas Aulies instruksjoner. Her inneholdt listene over kommunister som utøvde «skjult kommunistisk partivirksomhet og propaganda» kjente navn som Asvor Ottesen og Martin Brendberg.489 De registrerte fikk tildelt en gradering av overbevisning som «halvkommunist» eller «ren kommunist». Påstanden som legitimerte overvåkingen av kommunistene, var at deres motstands­ virksomhet var innrettet mot politiske etterkrigsmål.

Utover den mer eller mindre systematiske registreringen ga krigsav­ slutningen Rettskontoret tilgang på flere «kommunistarkiver». Det viktigste var NKPs krigsarkiv som var blitt forsøkt brent opp og gravd ned da Furubotns hovedkvarter i Valdres ble raidet av tyskerne. Arkivet havnet på Milorgs hender, og de overleverte det til pressemann Rolf Gerhardsen for forvaring i Stockholm.490 NKP-arkivet ble ikke levert tilbake til kommunistmiljøet i Sverige, men i praksis beslaglagt av legasjonen i Stockholm. Deretter havnet det hos Rettskontoret og Asbjørn Bryhn. Gerhardsen fikk senere materialet tilbake fra Bryhn og tok det med hjem til Norge i 1945. På et tidspunkt ble 294 – FORFULGT AV STATEN

det gitt videre til Haakon Lie, som skulle bli en aktiv samler av informasjon om kommunistene.491 Mens drømmen om et sosialistisk likhetssamfunn i Etterkrigs-Norge tok form, bygget man samtidig plattformen for tidenes politiske segregering. Alt for Norge.

Svenske forviklinger Tross politiske gnisninger sto fredsåret 1945 i samarbeidets ånd. Einar Gerhardsens første regjering ble en koalisjon bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre, Bondepartiet og Norges Kommunistiske Parti. Kommunist­ ene skulle få to representanter, Johan Strand Johansen som arbeidsminister og Kirsten Hansteen som konsultativ statsråd for sosial­ departementet.

Samtidig som forhandlingene om statsrådpostene pågikk, meldte Friheten at den svenske regjeringen var under press i Riksdagen.492 Årsaken var Martin Hjelmen.

«Det svenske politi ble ikke skapt for å bekjempe spioneri og sabotasje. (...) Det ble skapt for å forberede kapitulasjon for Hitler-Tyskland», tordnet kommunisten Hilding Hagberg. Peder Furubotn krevde at det ble satt i gang en undersøkelse om hva som hadde foregått innen det svenske politiet og justisvesenet. NKP ville reise saken på vegne av de etterlatte, som hadde krav på full erstatning for lidelsene det svenske rettsbruddet hadde påført dem. Furubotn mente Marin Hjelmen ikke var et enestående eksempel.

Han forbeholdt seg retten til å komme tilbake til «tallrike tilfeller da gode nordmenn, både medlemmer av Norges kommunistiske parti og andre, er blitt internert i konsentrasjonsleir, dømt til fengselsstraff eller utvist med ‘ulovlig underettelsesvirksomhet’ eller liknende «forbrytelser» som påskudd».493 I et «åpent» brev til statsminister Per Albin Hansson krevde han opp­ reisning, undersøkelser og opphevelse av dommene mot nordmennene.

Einar Gerhardsen fikk kopi av henvendelsen og et eget brev med en anmodning om å undersøke hva regjeringen Nygaardsvold hadde gjort for å beskytte Martin Hjelmen. At svaret var lik null, visste trolig både Furubotn og Gerhardsen. Virkeligheten var at norsk politi hele veien hadde bidratt til Sveriges sak mot Hjelmen.

Angående Kristian Welhavens delaktighet i overleveringen av Hjelmen til tysk politi satt landssvikpolitiet og rikspolitisjef Aulie med et dokument fra DEL 3: ETTERKRIGSTID –

295

22. januar 1941 der Welhaven hadde notert på en lapp: «Martin Rasmussen Hjelmen. Løslatt fra fengselet, blir hentet av tysk sikkerhetspoliti, – meddeler Dybhavn.» Nedenfor Welhavens påskrift hadde en betjent notert «Angj. hentet av det tyske sikkerhetspoliti kl 17.» Det pinlige faktum at en av etterkrigspolitiets sentrale ledere hadde vært en del av nazistenes lydige apparat i utleveringen av norske kommunister, ble ikke gjort tilgjengelig for offentligheten.494 Svenskene benektet i første omgang ethvert samarbeid med tysk eller norsk politi i det okkuperte Norge. Hjelmen hadde selv ønsket utlevering til Norge fordi han ville hjem til moren, gjentok de. Men det gikk kort tid før svenske aviser bekreftet at Hjelmen ikke hadde kjent til at tysk og norsk politi var på jakt etter ham. Det kom også fram at Hjelmen hadde sagt til politimannen som ledsaget ham fra Kornsjø, at han ikke ville til Oslo.

I løpet av høsten 1945 gjorde presset det nødvendig å opprette en granskingskommisjon for å undersøke de norske klagene. Sveriges tidligere statsminister Rickard Sandler fikk oppdraget og skulle legge fram en rapport våren 1946. I mellomtiden hadde NKP i samarbeidsklimaets ånd frikjent den norske regjeringen for passivitet fordi Rettskontoret ved legasjonen i Stockholm ikke var kommet skikkelig i gang da Hjelmen ble utlevert.

Men overfor svenskene ble ikke saken lagt død. Den gikk nå langs to spor: det ene var Marie Hjelmens erstatningssak mot svenske myndigheter for tapet av sønnen, det andre var beskyldningene mot svenskene for Gestaposamarbeidet og fengslingen av norske kommunister under krigen.

Samtidig som Sveriges pinlige rolle i Hjelmen-affæren fikk oppmerksomhet, gjenga Friheten et bilde fra Oslo Østre skytterlags bane på Årvoll. En gruppe menn utstyrt med spader og hakker gravde forsiktig etter levningene av Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm. Oberführer Oskar Hans var på skytterbanen for å påvise plassen der kroppene ble dumpet etter Hans’ henrettelsesdebut på norsk jord.495 Lørdag 14. juli tok Kirsten Hansteen og barna plass i Folkets Hus. LObygget var en passende ramme for minnehøytideligheten over ektemannen og Rolf Wickstrøm. «(...) for dem begge gikk arbeiderbevegelsen i ett med friheten, rettferdigheten, brorskapet og den høyeste menneskelighet. Det var stort nok til å leve for – og å dø for», sa Bergens Arbeiderblad-redaktør Gunnar Ousland i minnetalen. Begge de avdøde kunne nok på forskjellig 296 – FORFULGT AV STATEN

vis anerkjent ordene, selv om de neppe ønsket å ofre livet i symbolsaken som utløste dødsdommene.

Seremonien ble beskrevet som gripende og enkel, der en stor folke­ mengde fulgte prosesjonen fra Folkets Hus til Vår Frelsers gravlund. Ved Hansteens grav, symbolsk plassert i nærheten av Wergelands, tok dikter og Sachsenhausen-fange Arnulf Øverland ordet. Han leverte en vakker gjennomgang av Hansteens liv, men unngikk rollen som norsk kommunist.

Det var som om partiskolen i Moskva og arbeidet for Folkefrontens krig i Spania ikke passet inn i det nye Norge. Ved graven satt Kirsten Hansteen, enke, trebarnsmor og Norges første kvinnelige statsråd for Norges Kommunistiske Parti.

Høsten 1945 var Dagfrid Evensen i ferd med å avvikle gårdsdriften på Bøvåg. Plommene ble plukket, og dyra måtte selges eller gis bort. Den ene kua gikk til en nabo på nærmeste øy like i nærheten, den andre fikk en eier fem minutter unna gården, dit gikk også hunden. Dagfrid ville ta Cecilie med tilbake til Bergen. Å bli i Solund var praktisk umulig og emosjonelt krevende. For familien fantes Schrøder i hver stein han hadde brutt, hver plank han hadde snekret på småbruket. «Cecilies pappa har ikke kommet hjem, så det kan ikke være fred ennå», sa en av Cecilies lekekamerater. Men fred var det, og Schrøder var borte.496 Okkupasjonen brakte splittelse inn i mange norske hjem. Schrøder var angitt av sin egen fetter under press fra tyskerne. Nå kom fetteren til Solund for å møte kona, moren og datteren, som bodde hos Dagfrid. Uansett hva som hadde hendt, var han slekt. Men den nyvunne freden fortonte seg svært forskjellig for de som oppholdt seg i Solund sommeren 1945.

Dagfrid måtte oppleve at den gjenforente familien gledet seg over ektemannens hjemkomst fra Grini. Selv lå hun til sengs og sørget over tapet av Schrøder, mens svigerinnen Rakel Slåttelid forsøkte å trøste henne. Etter to døgn ristet hun av seg sorgen og reiste seg. Dagfrid håpet fetteren selv ville fortelle hva som hadde skjedd forut for angiveriet. Da hun ba om en samtale på tomannshånd, fortalte han at tyskerne hadde ført en «alminnelig» samtale med ham. Svaret beroliget ikke, det reiste bare flere spørsmål. Hvor lett hadde det vært å angi Schrøder?

Problemstillingen liknet den både motstandsbevegelsen og politiske par­ tier sto overfor. Hvor mye kostet det å angi andre, og hvor gikk grensen DEL 3: ETTERKRIGSTID –

297

for samarbeidsvilligheten stilt overfor egen lidelse? Det var neppe fetterens vilje at Schrøder skulle bli arrestert, med de fryktelige konsekvensene som fulgte. Og avhøret hadde trolig vært mer enn en «alminnelig samtale». Man skulle være sterk for å stå imot tyskernes metoder, og i den hardt rammede Evensen-Slåttelid-familien kom situasjonen uutholdelig tett på.

På høsten lukket Dagfrid og Cecilie døra til småbruket. De gikk ned mot sjøen med eiendelene og en kasse høner i bagasjen. Et nytt livskapittel skulle begynne i Bergen.

Dagfrid og Cecilie vendte tilbake til byen uten inntekt eller bolig. De oppsøkte Birgit Dalland som eide et hus i Skivebakken. Birgit var enke etter kommunisten og motstandsmannen Bjarne Dalland, som ble skutt på Trandumskogen samtidig med Dagfrids bror og søstersønn. I huset bodde Birgit med sine to døtre, men det var plass til Dagfrid og Cecilie. Hva de to enkene som sov sammen i dobbeltsengen, snakket om, vet vi ikke, men Dagfrid Evensen ønsket å engasjere seg i politikken igjen. Fred og frihet var skjøre og tøyelige begrep som måtte forsvares.

I løpet av høsten 1945 kom Dagfrid i arbeid hos Malersvennenes forening i Folkets Hus i Bergen. Hun kunne leie sin egen hybel og fikk tilslag i Nygårdsgaten. Leiligheten lå i tredje etasje. Hun låste seg inn til et lite rom med tekjøkken og plass til et bord og to stoler. Dagfrid plasserte seng og skap langs veggen. Det var også rom for et salongbord, to stoler og en bokhylle, om man ikke brydde seg om gulvplass. Alle møblene støtte borti hverandre.

På kortveggen var det et vindu ut til en terrasse, og utenfra fikk man et gløtt inn i Dagfrid og Cecilies nye verden. Det liknet ikke drømmen Schrøder hadde beskrevet for henne i brevene da han skulle bygge tilværelsen i Solund.

Men det liknet en framtid.

Våren 1946 hadde politikken igjen blitt en del av Dagfrids liv, og kommunistene sto midt i et veivalg som skulle avgjøre partiets retning. For en kort tid tilhørte hun en politisk bevegelse i posisjon og ikke i opposisjon. Hun var uvitende om at hun og mange andre allerede ble kartlagt som potensielle samfunnsfiender. Det var nå hun kunne valgt annerledes. Lagt politikken bak seg og skjermet datteren for et liv under andres granskende blikk. Kanskje hadde hun illusjoner om et nytt Norge for alle, slik statsministeren hadde proklamert. Da hadde ikke Schrøders offer vært uten mening.

298 – FORFULGT AV STATEN

Partidrømmen I det såkalte Grini-forslaget sto drømmen om et nytt sosialistisk Norge ned­ skrevet. Dokumentet var forfattet under fangenskap i krigens siste fase og tok utgangspunkt i at «den nasjonale enhet trues av en klikk uansvarlige, reaksjonære elementer som omgås kupplaner for å hindre en demokratisk utvikling». Mottrekket var en rekke punkter om sosialisme og en gjenreisningspolitikk basert på sosial utjevning. Økt produksjonskraft skulle gi høynet levestandard, og det skulle ikke lenger være arbeiderne som alene tok den tyngste byrden.497 Grini-forslaget påpekte viktigheten i at «det sosialistiske Sovjetunionen inntar en sterk stilling i dette internasjonale samarbeide. Et nært vennskapelig forhold til Sovjet-samveldet må opprettholdes, og i egen interesse må Norge gå inn for et økt økonomisk og kulturelt samarbeid med arbeider- og bondestaten».

For å skape en velferdsstat og varig fred var Norge tjent med at Arbeider­ partiet og Norges Kommunistiske Parti ble slått sammen til ett parti, fastslo de seks mennene som underskrev dokumentet på Grini. De mest sentrale var Arbeiderpartiets kommende statsminister Einar Gerhardsen og kommunist­ partiets Jørgen Vogt. Å samle de to partiene var ingen ny tanke. Men situasjonen var annerledes våren 1945. Samholdet var tilsynelatende sterkere og arbeiderklassen mer kraftfull enn tidligere. Skillet mot middelklassen var visket ut gjennom fellesskapet i kampen mot tyskerne. I det jevne lag av folket var synet på Sovjetunionen også radikalt endret. Skrekkveldet i øst hadde vært en alliert som viste seg å vinne krigen. Finnmark var frigjort, og russerne var Norges venner.

Da LO-sekretariatet 22. mai 1945 inviterte Arbeiderpartiet og NKP til samlingsforhandlinger med utgangspunkt i Grini-forslaget, var den første etterkrigsregjeringen på trappene. Nygaardsvold trådte tilbake, og Einar Gerhardsen fikk lede en koalisjonsregjering. Venstremann og Hjemmefrontleder Paal Berg var opprinnelig tiltenkt posten som statsminister, men riksrådsforhandlingene og spørsmålet om kongens abdikasjon heftet ved Bergs rykte. Han trakk seg tilbake.

I protokollen for samlingsforhandlingene som ble innledet 8. juni 1945, het det at partisammenslåingen skulle skje raskt, slik at valgkampen før neste valg kunne føres av «det sammensluttede parti og med hele

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

299

fagorganisasjonens tilslutning».498 Et rent flertall var ikke utenkelig.

Samlingen skulle fullbyrdes ved landsstyrevedtak i de respektive partiene 23. og 24. juli og endelig vedtak fattes sammen i begynnelsen av september.

Det nye partiet skulle enten hete det etablerte «Det norske Arbeiderparti» eller kalle seg «De forente Arbeiderpartier».» Kommunismen var på vei ut av partinavnet.

Johan Strand Johansen og Einar Gerhardsen var hovedarkitektene bak samlingsprogrammet. Fra tiden i Sachsenhausen hadde de to en gjensidig tillit som var ment å være et lim i en politisk virkelighet som snart avdekket ulike interesser. Mens Arbeiderpartiet presset på for en rask samling, ønsket NKP å gå saktere fram. Strand Johansen var kompromissvillig, men under internt press.

I et forslag fra 17. august gikk det fram at NKPs innflytelse skulle opp­ justeres til 25 prosent av DNAs stemmer i nominasjonsprosessen.499 I praksis betød det at kommunistene kunne komme i mindretall i alle besluttende organer. Sett fra NKPs ståsted virket sammenslåingen mer og mer som en felle. Samtidig hadde LOs delaktighet skapt et trykk fra grasrota som bandt begge partier til masten. Å trekke seg ville bety en offentlig politisk belastning. Den 18. august 1945 fikk spillet en dramatisk kursendring.

Grunnen var 26-årige Hans Møllersen, som fra 1942 hadde foretatt flere kurérturer for Fri Fagbevegelse i Nord-Norge. I mars 1944 hadde han fått i oppdrag av organisasjonsledelsen på Helgeland å reise til Stockholm for å innhente informasjon fra LO-sekretariatet der fordi forbindelseslinjene til Oslo var brutt. Møllersen hadde forlatt hjembygda 30. mars 1944 på ski med kurs for svenskegrensen og en rapport over organisasjonens stilling innsydd i sekkefôret. Den 5. april 1944 møtte Møllersen LOs fremste representanter i Sverige, Lars Evensen og Martin Tranmæl, i førstnevntes private leilighet i utkanten av Stockholm. Møtet som fant sted sent på kvelden, skulle få politiske følger.

Under tittelen «Splittelsesarbeidet fra norske emigranter i Stockholm» lot Friheten en rapport fra den unge krigskuréren Møllersen dekke halve forsiden.500 Peder Furubotn mente den viste hvordan LOs ledelse i Stockholm hadde motarbeidet den aktive hjemmefronten. Han valgte å offentliggjøre Møllersens orientering i full lengde. Statsråd Kirsten Hansteen bevitnet at innholdet stemte overens med det Møllersen hadde lagt fram for NKP.

300 – FORFULGT AV STATEN

Furubotn henstilte også LOs sekretariat, rikspolitisjef Andreas Aulie og justisminister Johan Cappelen om å vurdere innholdet i rapporten.

Vel vitende om at publiseringen kunne velte samlingsforhandlingene, gikk Furubotn hardt ut. Om man festet tillit til Møllersens rapport, viste den LO-ledelsens og sentrale Arbeiderparti-profilers syn på kommunistene.

Med Tranmæls «nazikommunisme»-begrep fra 1939 i bakhodet var Hans Møllersens referat fra samtalen med Tranmæl og Evensen sterk lesning.

Under kveldssamtalen i Evensens Stockholms-leilighet hadde Tranmæl for det meste sittet rolig under Møllersens orientering, men tok etter hvert ordet for å gi kuréren det han skulle ta med hjem. Etter å ha innledet med å poengtere den sterke posisjonen London-regjeringen hadde fått blant de allierte, gikk han over til å kritisere kommunistenes aktivitet i Norge.

Han hevdet de samlet inn penger på arbeidsplasser under dekke av andre mål, mens pengene i virkeligheten gikk rett til partiets drift. «Vi vet etter de rapporter vi har mottatt at kommunistene sto bak angiveriet på den illegale pressen (...)», sa Tranmæl. Ifølge Møllersen hevdet Tranmæl videre at kommunistene utspionerte andre illegale aviser og ga opplysningene til Gestapo. «Men kommunistene kan bare vente, for vi vet hvor deres presse holder til i dag, og turen skal nok komme til dem.» Tranmæl knyttet nevene og «fektet ut i luften» mens han lovet å sette en stopper for virksomheten.501 Enda mer graverende var det at Tranmæl ifølge Møllersen skyldte på Furubotn og kommunistene for å ha angitt norske motstandsfolk til Gestapo.

Han sa at NKP-lederens forsøk på å danne et frihetsråd bare var et forsøk på å splitte hjemmefronten og advarte «spesielt oss fra Nord-Norge å ha noen som helst befatning med dem, da det var bevist at de direkte gikk Gestapos ærend», påsto Møllersen.502 På spørsmål fra kuréren om Sovjets rolle i nord, sa Tranmæl: «Hvis den røde armé skulle besette deler av Finnmark eller NordNorge ville det være det verste som kunne skje for oss, for de ville ikke trekke seg tilbake før de hadde sikret seg visse posisjoner og brakt kommunistene i slike ledende stillinger at det var umulig å fjerne dem.»503 Møllersen hadde signert en erklæring der han på ære og samvittighet bekreftet at rapporten var sann. Punktene i samtalen var notert ned og gjennomgått i forståelse med Tranmæl og Evensen, skrev Møllersen.

Påstanden ble kontant avvist av et flertall av LOs sekretariat etter en gjennomgang av rapporten med de samme to herrene. I Arbeiderbladet stemplet Lars Evensen Møllersens beretning som «en rapport som vrimler DEL 3: ETTERKRIGSTID –

301

av usannheter».504 Tranmæl selv var bortreist og kunne ikke kommentere rapporten kommunistavisen hadde publisert.

For å motbevise Møllersens påstander gjenga Arbeiderbladet LOsekretariatets gransking, som i grove trekk besto i å benekte at det var sagt noe som helst om Furubotn og kommunistisk angiveri under kvelden i Stockholm. Møllersen ble forsøkt mistenkeliggjort i disposisjonen av ti tusen kroner han hadde mottatt i den svenske hovedstaden sammen med utstyr til organisasjonen hjemme. Undersøkelsene viste ikke noe kritikkverdig omkring pengene, tvert imot. De var levert og fordelt dit de skulle.

Maktforholdet i Møllersen-saken var rått parti. To profilerte politikere og Arbeiderparti-veteraner mot en ung kommunist i en sak som kokte ned til påstand mot påstand. I manges øyne ble Hans Møllersens troverdighet delvis diskreditert, men ikke uten et snev av tvil. Tranmæl var kjent for en hard front mot kommunistene. Oppførselen og synspunktene beskrevet i rapporten var ikke utenkelige. Også Evensens holdning i spørsmålet om et kommunistisk Gestapo-samarbeid ble mer enn antydet da han skrev «at en selvfølgelig ikke kunne se vekk fra at det er noe mystisk at kommunistene kan bevare hele sitt apparat helt intakt under den generalrassia som har funnet sted».

Peder Furubotn spilte et høyt spill da han publiserte rapporten. Eller var det en kalkulert måte å torpedere samlingsforhandlingene på? For troende kommunister var rapporten en akseptabel exit-mulighet, men PR-kampen mot Arbeiderpartiet og LO ville være vanskelig å vinne. Kanskje avdekket Furubotns valg også intern partistrid mellom den «krigsbaserte» ledelsen og Johan Strand Johansen. Var regjeringsmakt så mye verdt at man skulle akseptere å bli slukt som parti – spesielt når man for første gang kunne oppnå et valgresultat som ga politisk innflytelse, også alene? Å gå fra et sekterisk mikroparti til en ansvarlig folkebevegelse var en krevende øvelse.

At mye av kommunistpartiets framgang kunne tilkjennes krigsinnsatsen og Sovjets offer, var en uttalt sannhet. Det betød at motstanderne som ønsket å bekjempe partiet, ville bruke dette for hva det var verdt. Innen legasjonen i Stockholm, Hjemmefronten og Milorg var det norske krigsnarrativet allerede mer eller mindre besluttet. Kommunistenes motstandskamp hadde vært hasardiøs og av liten betydning. Tranmæl plasserte dem i et samarbeid med Gestapo, villige til å ødelegge Hjemmefronten. Å påstå at NKP var styrt fra Moskva, kunne også gjøre nytten.

302 – FORFULGT AV STATEN

Innen legasjonen i Stockholm hadde frykten for kommunistenes innflytelse etter krigen vært sterk. Så sterk at behovet for overvåking var større enn behovet for å støtte kommunistenes væpnede kamp. Sjefen for etterretningskontoret, Major Ørnulf Dahl, hadde sagt at «det skulle bare mangle at vi skulle begynne å tillate oppbygning av røde garder, som kan overta når freden kommer.»505 Fra USA hadde Haakon Lie, basert på egne erfaringer med canadiske og amerikanske kommunister, advart mot ethvert samarbeid med kommunistene. Likevel karakteriserte han DNAs beslutning om samlingsforsøket som «taktisk klokt». Men det måtte ikke drives for langt.

Spesielt måtte ikke kommunistene gis mer innflytelse i fagforeningene. Lie advarte også mot at Strand Johansen og Jørgen Vogt var noe annet i fredstid enn i fangeleir. «Det kommer intet godt ut av forhandlinger med dem», skrev han til Martin Tranmæl.506 Om samarbeidsforhandlingene utad hadde vært preget av en felles vilje om et stort arbeiderparti, slo inntrykket ettertrykkelig sprekker. Under forhandlingsmøtet 20. august ble Tranmæl henstilt om å tre tilbake på bak­ grunn av nyhetene i Møllersen-rapporten.507 Tranmæl nektet å forlate møtet og ville heller ikke etterkomme et forslag om å trekke seg fra fellesstyret.

Tross det dårlige klimaet uttrykte møtet fortsatt vilje til partisamlingen, men det lå i kortene at det gikk mot et brudd.

Da Arbeiderpartiet selv brøt forhandlingene fem dager etter publiseringen av Møllersen-rapporten, fikk begge partiene hastverk: Bruddet måtte forklares og forsvares overfor det norske folk. Et valg sto for døra. Resultatet ble et hastig redaksjonsarbeid som resulterte i to brosjyrer som forklarte partienes valg og framla dokumenter fra samlingsforhandlingene. NKP kom til å levere den mest omfangsrike, som først ble klar i mai 1946. Begge «dokumentasjonene» fastslo over henholdsvis 67 og 39 sider den andres skyld, men kommunistenes skilte seg ut gjennom en konkret «bevisføring» over offentlige utsagn fra DNA-politikere, lederartikler i Arbeiderbladet og dokumenter fra 1939 og gjennom krigstiden.508 NKPs bruk av DNA-ledernes uttalelser viste hvor sårt forholdet var.

Tranmæls «nazikommunisme» og DNAs situasjonsbestemte holdning til alt fra den spanske borgerkrigen til støtten til Mannerheim under vinterkrigen sannsynliggjorde Møllersens påstand. Kommunistenes opplevelse av DNAideologens grunnleggende mistillit var ektefølt og hadde rot i virkeligheten.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

303

Gjentatt miskreditering av handlinger og motiv var en del av arven fra mellomkrigstiden. Møllersen-rapporten var dråpen Furubotn behøvde for å unngå at partiet ble slukt. Men den endelige skrinleggingen av planen om et stort sosialistisk prosjekt lå ennå litt fram i tid. Gjennom vinteren og våren 1946 fantes det krefter innen begge partier som fortsatt søkte felles makt.

Drømmen levde fremdeles.

Søstre med utfordringer Da Den røde armé rullet inn i Berlin, befant Ernst Wollweber seg på et helsesanatorium i Kislovodsk i Kaukasus. På forsommeren 1945 forlot han klinikken og gikk på toget til Moskva. Synet som møtte ham etter å ha rullet ut av det fredelige og uberørte Kislovodsk, var overveldende. Under den tre dager lange togreisen fra Kaukasus gjennom deler av Ukraina til Moskva så han knapt en by som ikke lå i ruiner. «Det var ikke en eneste stasjonsbygning igjen. Jeg ble overrasket over hvordan jernbanetrafikken fremdeles gikk jevnt og i tett rekkefølge uten de synlige funksjonene til en stasjon, nemlig stasjonsbygningene», konstaterte han.509 I Moskva ventet Gudrun Wiik. De gikk sammen gjennom byen som hadde befunnet seg i ulike grader av unntakstilstand siden juli 1941. Sommeren bar bud om en ny normalitet, uten sult eller bombenedslag. Gående i gatene der frosne lik hadde ligget strødd under den tyske beleiringen, snakket de om utviklingen i Sverige. Wollweber hadde fått vite at Sandler-kommisjonen skulle granske Martin Hjelmens utlevering. Kanskje visste Gudrun nytt om Ragnhilds opphold i Tyskland. Kunne livene deres bli de samme igjen? For to mennesker som hadde kjempet mot Hitler halve livet, var spørsmålet relevant.

Wollweber var fortsatt i NKVDs «stall», men hadde lite å gjøre utover skrivebordsarbeid. På en varm junidag møtte han det tyske kommunistpartiets leder Wilhelm Pieck på gata i Moskva. Wollweber var overrasket over at Pieck fortsatt befant seg der. «Han sa til meg at han ville fly til Berlin i løpet av de neste dagene, Walter Ulbricht var allerede der», skrev Wollweber. Pieck fortalte at partiet hadde store utfordringer med at nyttige, tyske partifeller arbeidet innen sovjetiske institusjoner. Pieck vurderte å henvende seg til Stalin for å få løst utfordringen. Han behøvde erfarne politikere i Tyskland

304 – FORFULGT AV STATEN

og ba Wollweber søke om å bli overført til det tyske kommunistpartiet KPD og komme til Berlin. Det var nok av arbeid i oppbygningen av landet.510 Da Wollweber la fram ønsket for russerne, ble han møtt med liten forståelse. Med et respektfullt smil spurte de: «Hva vil du i Berlin? I Berlin er Den røde armé, der kan ingenting skje. Verden består av mer enn Tyskland. Du har store internasjonale erfaringer. Når du er frisk igjen, er det kanskje nødvendig å sende deg et annet sted, hvor Den røde armé ikke er og arbeidet er mye vanskeligere?»511 Svaret var en skuffelse for Wollweber.

Han argumenterte med at han i Berlin ville være nærmere sentrum av imperialistene og de antisovjetiske maktene, det var lettere å utgjøre en forskjell der. Han ville appellere til partiledelsen.

Den 2. oktober 1945 kom et brev til enkefru Kathinka Wiik i Oslo. Brevet var poststemplet i Praha og innledet med: «Kjære dere alle! Dere tror vel jeg er død forlengst og det har jeg mange ganger ønsket meg i den grusomme tid jeg har bak meg. Hva jeg har lidd i disse årene er umenneskelig, men det er tusener og atter tusener som har følt Gestapos metoder og jeg er ikke alene.» Brevet var Ragnhild Wiiks oppstandelse fra de døde.512 Hun fortalte moren kort om hva hun hadde vært gjennom. At amerikanerne hadde reddet henne i siste liten. Hadde krigen vart 14 dager lenger, ville hun «vært et hode kortere». Hun ville hjem, men skrev at det var overflod av god mat i Amberg, selv om hun ennå ikke var i stand til å spise. Ragnhild Wiik jobbet for amerikanske militærmyndigheter og skulle tilbake til byen etter besøket i Praha. Hun lot ikke til å ha større framtidshåp. «Alt hva jeg hadde har tyskerne stjålet fra meg.»

Brevet ble delvis gjengitt i Friheten under en artikkel med overskriften «Reddet fra nazihelvete». Avisen fortalte at moren var «en arbeiderhustru som har gjennomgått meget under krigen; Hun mistet mannen og en sønn under krigen; datteren døde etter å ha blitt plaget av Gestapo allerede så tidlig som julen 1940». Den rørende artikkelen om den hjemvendte datteren var også interessant for Odd Biltvedt i politiets landssvikavdeling. Han klippet den ut og limte den inn i Ragnhild Wiiks mappe.513 I februar 1946 var det Gudrun Wiik som kontaktet moren i et telegram fra Sovjetunionen. Hun ville hjem til Norge, men fikk ikke utstedt pass ved den norske ambassaden i Moskva. Kunne moren kontakte statsminister Gerhardsen for å få hjelp? Lite skjedde, og det var åpenbart usikkerhet på DEL 3: ETTERKRIGSTID –

305

ambassaden om hva de skulle foreta seg. Ambassaden kontaktet UD for instruks, men de fant Gudrun Wiiks innreise vanskelig. Saken ble sendt videre til Justisdepartementet for avgjørelse.

Omtrent samtidig som Gudrun Wiik kontaktet moren for hjelp, kom Ragnhild tilbake til Norge. Hun var bitter og «sjelelig nedkjørt» og behøvde raskt legebehandling. I første omgang måtte Ragnhild flytte inn hos moren fordi hun ikke fikk tilbake leiligheten. Forholdet mellom mor og datter var dårligere enn artikkelen i Friheten ga inntrykk av, og det skulle bli verre.

Det var Ragnhild som forsøkte å ordne opp i Gudruns fastlåste situasjon.

I første omgang ba hun UD sende et telegram til Gudrun om familien. «Far, Ragnvald og Samsing er døde, ellers står det bra til med den øvrige familien.

Vi gleder oss til å se deg igjen», skrev hun optimistisk.514 Men ambassaden ville fortsatt ikke utstede noe nytt pass til Gudrun. Måtte det koordineres mot Sverige? Hjelmen-saken og arrestasjonen av norske kommunister var i ferd med å bli en verkebyll for både svenske og norske myndigheter. Gudruns situasjon var relatert til samme sak.

Lørdag 30. mars 1946 fikk Gudrun endelig beskjed om at passet kom til å bli utstedt. Tjue dager senere tok hun toget fra Moskva til Helsinki. Hun skulle hjem til Norge for første gang siden arrestasjonen på Ottebol. Fra den finske hovedstaden tok hun båten til Stockholm og gikk i land 24. april.

Til sin overraskelse ble hun arrestert ved ankomst. Freden var kommet, men svensk politi hadde ikke til hensikt å slippe henne videre uten forhør.

Grunnen var at hun hadde blitt utvist fra Sverige under fengslingen med Wollweber. Utvisningsvedtaket var ikke opphevet, og dermed oppholdt hun seg igjen ulovlig i Sverige.515 Gudrun Wiik brøt fullstendig sammen under forhørene. Hun var allerede nedslitt psykisk etter fengslingen, eksiloppholdet, trøbbelet med den norske ambassaden og nyhetene om familiens situasjon.

Frykten for et nytt fengselsopphold var nok en påkjenning. Hun visste hva svensk politi hadde vært i stand til å gjøre under krigen. Hun gråt under forhørene mens politiet forsøkte å presse fram opplysninger om Wollweber og hva han foretok seg i Sovjet. Gudrun ville ikke si noe om tyskeren, men fortalte at hun under tiden i Sovjetunionen hadde vært sykepleier i Gorkij.

Nå ville hun hjem til moren, som var syk.

Svensk politi fikk ikke mer ut av Gudrun Wiik og ga henne utreise med fly til Oslo neste dag. Varslene hadde gått fra den norske ambassaden til 306 – FORFULGT AV STATEN

svenskene, nå fikk den norske overvåkingstjenesten overta. Verken svensk eller norsk politi festet lit til Gudrun Wiiks forklaring. For dem var hun en sovjetisk kurér med et hasteoppdrag til NKP i Norge. Dette var antakelig bakgrunnen for problemene med å få utstedt pass ved ambassaden i Moskva.

Gudrun Wiiks persondossier hos det nystiftede overvåkingspolitiet fikk nummer 199.516 De hardt prøvede søstrene kunne endelig gjenforenes i Oslo.

Det tok et halvt år før Ernst Wollwebers sovjetiske overordnede besvarte ønsket om å returnere til Tyskland. 4. mars 1946 fylte han inn i et personal­ skjema for det sovjetiske kommunistpartiet at han fra 1935 til «denne dato» hadde vært i tjeneste for NKVDs 4. direktorat. Den 6. mars 1946 forlot tidligere riksdagsmann og sabotør Ernst Wollweber Moskva i 18 minus­ grader. På vei inn mot hjemlandet gjorde han seg refleksjoner over hva han ville møte: «Jeg visste hvordan det så ut i Sovjetunionen. Men hvordan vil det se ut i Tyskland? Hvem har overlevd av kameratene og vennene? Hva er situasjonen etter krigen?»517 Synet av det utbombede Berlin må ha overveldet Wollweber, selv om han med egne øyne hadde erfart nazismens rasering av landene lenger øst.

I de gråbrune ruinene av den en gang så fargerike hovedstanden ble han «overlevert» til Wilhelm Pieck av en russisk major. Karrieren i sovjetisk tjeneste og partimedlemskapet i det sovjetiske kommunistpartiet var over.

«Så du er fullstendig tilgjengelig for oss igjen?» spurte Walter Ulbricht da Wollweber sto i partilokalene i Wallstrasse. Han ville vite om Moskva hadde noen krav til hva han skulle drive med i Berlin. «Jeg forklarte ham at det ikke var noen betingelser, men at det ville være mest praktisk at jeg jobbet innen transport.» Wollweber anså seg fristilt. Ulbricht ville ha ham inn i «statsmaskinen», men ville ikke plassere ham i forgrunnen av hensyn til amerikanerne. Han forklarte Wollweber at det kunne utløse amerikanske protester «fordi de er blitt gjort oppmerksom på deg gjennom en serie publikasjoner».518 Etter å ha blitt tildelt en gammel skolepult i et nakent, umalt rom som skulle gjøre nytten som kontor, kom beskjeden: «Du skal bli skipsfartsdirektør.» Til sin egen overraskelse fant Wollweber stillingen interessant. Å få orden på transportsystemet betød å sikre matforsyninger og å bekjempe korrupsjon. Og han kom tett på beslutningenes sentrum.

Storsabotøren tok fatt på arbeidet i en krigsskadet, byråkratisk hengemyr DEL 3: ETTERKRIGSTID –

307

uten en fungerende statsadministrasjon. Men var det sannsynlig – skulle Hitlers erkefiende virkelig vie livet til Østersjøens vannveier?

Den nye overvåkingstjenesten tar form «Flertall i Stortinget – mindretall i folket» het det på Dagbladets forside 11. oktober 1945. Stortingsvalget hadde gitt Arbeiderpartiet rent konstitusjonelt flertall, mens Høyre gikk kraftig tilbake. Kommunistpartiet oppnådde å bli Norges fjerde største parti med 11,8 prosent av stemmene og 11 mandater på tinget. I enkelte av de største byene hadde NKP oppnådd 17 prosent stemmer. Det gikk en høstlig venstrevind over Norge i det første valget siden 1936.

Dagbladets overskrift påpekte at DNA hadde gått tilbake fra 42 prosent til 41 prosent, men likevel fikk regjeringsmakten. «En rettferdig ordning ville gitt Kristelig Folkeparti 13 og Kommunistene 17 mandater», skrev avisen. NKP hadde oppnådd cirka 170 000 stemmer mot Arbeiderpartiets 600 000, like fullt var forskjellen 11 mot 76 mandater. Ifølge Dagbladet skulle DNA ha manglet 14 mandater på flertallet, og det var særlig kommunistene og Kristelig Folkeparti «som denne gang ble rammet av den urettferdige fordelingen». Avisen lot intervjue et par svenske journalister som anså systemet for «Helt tokigt». Journalistene pekte på at det i det svenske systemet ble justert etter folketallet, slik at hver stemme var like mye verdt.

Slik ble det ikke i det første norske etterkrigsvalget.519 For NKP var valget likevel historisk. Fra en oppslutning på under én prosent til elleve representanter på det norske Stortinget var det et brakvalg.

Et gjennomslag for oppslutningen i det norske folket. For en periode hadde Friheten vært Norges største avis, og i fagforeningene var innflytelsen enda større. Men hvor mange ville fortsette å støtte partiet når krigen gradvis svant fra nordmennenes oppmerksomhet?

En grunn til oppslutningen var at NKP hadde tatt en ideologisk «høyre­ dreining» i løpet av krigen. Partiet framsto ikke lenger revolusjonært, men forfektet demokratiske og borgerlige rettigheter basert på nasjonal styring.

Parolene om proletariatets diktatur var erstattet av en fredelig overgang til sosialisme, der statens sentrale rolle i produksjonskreftene var viktig for å gi alle sosiale lag av folket gode livsvilkår. På papiret liknet 1945-utgaven

308 – FORFULGT AV STATEN

av NKP og DNA til forveksling på hverandre. Fellesskapet var større enn ulikhetene.

I Friheten tok man til orde for å gjenoppta forhandlingene om en partisammenslåing. Valgordningen hadde gitt Arbeiderpartiet rent flertall.

Skulle kommunistene få omsatt velgervilje i politisk innflytelse, måtte de i regjering. Altså var det fortsatt vilje til forhandlinger. Nøkkelen til fortsatt vekst uavhengig av partisammenslåing lå i fagbevegelsen. Antallet tillitsmenn og makten innen klubbene var ikke proporsjonalt med velgeroppslutningen.

Her var kommunistene i stand til å utfordre regjeringspartiet.

Haakon Lie mente at kommunistene hadde forsynt seg grovt av Arbeiderpartiets velgere. «Vi burde ikke ha blitt så overrasket som vi ble», skrev Lie. Han viste til at valgene i Sverige og Danmark hadde gitt kommunistene en liknende vekst. Men det var også forskjeller. «Det danske og svenske sosialdemokratiet hadde kjempet en tofrontskrig i sin valgkamp. Vi hadde lite bry med de borgerlige partier, vårt problem var kommunistene.»520 Partisekretæren mente at kommunistene i liten grad hadde endret sin tilnærming til politikken. I Lies øyne var NKP et parti som ikke sto for ansvarlige lønnsoppgjør, og som representerte en reell trussel i fagorganisasjonene. Utenrikspolitisk var de upålitelige og et faremoment i relasjonen til de vestallierte. For Lie gjaldt drømmen om Amerika – også i Norge.

Einar Gerhardsens andre regjeringsperiode ble innledet 5. november 1945 og ga plass til en ny generasjon politikere. Med unntak av utenriks­ minister Trygve Lie og forsyningsminister Oscar Torp var Nygaardsvoldregjeringens sentrale figurer vasket ut i partiets etterkrigsrengjøring. I det som kunne se ut som et internt partikupp, gjaldt det å få avstand til den kritikkverdige passiviteten som preget inngangen til krigen. Å plassere Milorg-leder Jens Christian Hauge på posten som forsvarsminister signa­ liserte en ny holdning. Hauge var et ukjent navn for folk flest, og ingen sosialist, men hadde bygget seg opp troverdighet og en maktbase gjennom krigen.

Den viktige justisministerposten i et land som sto midt i et landssvik­ oppgjør, gikk til den 37-årige juristen Ole Christian Gundersen. Den tidligere rådmannen i Trondheim hadde tilsynelatende fått en ripe i lakken da han i 1940 oppfordret arbeidere til å stille opp for den tyske utbygningen av Værnes flyplass, mens kampene ennå pågikk ved Namsos.521 Men den DEL 3: ETTERKRIGSTID –

309

uheldige innstillingen ble nullet ut etter at han flyktet til Sverige og kom i arbeid ved legasjonen i Stockholm. I 1942 fikk han større oppgaver da han ble direktør ved Statens trygdekontor i London.

I kulissene bak Einar Gerhardsens utvalgte sto Haakon Lie som en kraft­full og hardtslående partisekretær. En som aldri hadde hendene langt fra styringen. Fra partikontorene var det en åpen linje til Arbeiderbladets lokaler, der Martin Tranmæl styrte propagandakrigen om freden i tett sam­ spill med statsministerens bror, Rolf Gerhardsen. Et lite knippe menn hadde skaffet seg makt og midler ingen norsk regjering tidligere hadde rådd over.

De hadde rent politisk flertall, majoriteten i fagorganisasjonene og skulle få kontroll over viktige instanser innen politi og overvåking.522 Gjennom Arbeiderbladet og et kraftig propagandaapparat kunne de omskape Norge i sitt eget bilde.

Natt til 24. oktober 1945, drøyt to uker før Einar Gerhardsen innledet sin andre statsministerperiode, sto Vidkun Quisling foran eksekusjonspelotongen på Akershus festning. NS-lederen og ministerpresidenten hadde blitt dømt til døden for landsforræderi, drap og tyveri. Dødsstraffen var gjeninn­ført av eksilregjeringen som en provisorisk anordning til etterkrigsoppgjøret.

Da Quisling kjente kulene fra eksekusjonspelotongens ti mann under en lyskaster på Akershus, var han blant de første som ble henrettet i landssvik­ oppgjøret.

Arrestasjonene som begynte 8. mai, kom til å resultere i rettssaker mot 92 805 siktede.523 Det var altså et juridisk oppgjør uten sidestykke i norsk historie på gang, og det skulle finne sted parallelt med flere andre europeiske land. Omfanget krevde i realiteten et juridisk apparat som ikke eksisterte i månedene etter frigjøringen. Samtidig var det viktig å gi folket følelsen av kollektiv rettferdighet. Det var hastverk over opprettelsen av et nytt embetsverk som fikk håndtere en massiv mengde informasjon og beskyldninger om landssvik.

Andreas Aulie hadde en rekke utfordringer som måtte håndteres gjen­ nom fredssommeren 1945. Flere av disse var knyttet til gode nordmenns demonstrasjoner mot folk som hadde utvist en «unasjonal holdning», spesielt såkalte «tyskerjenter». Aulie var en mester i å popularisere jussen og benyttet et foredrag i kriminalistforeningen til å fortelle om jenter i trøbbel.524 De ble «jaget bort fra arbeidsplassen, og til dels fra sine hjem» og ble utsatt for 310 – FORFULGT AV STATEN

«overfall i løpet av de første månedene». Irritasjonen mot disse pikene økte, sa Aulie.

Siden politiet ikke hadde oppnådd resultater ved å stagge nordmennene gjennom oppfordringer i pressen, så Aulie ingen annen løsning enn at politiet kunne ta jentene i forvaring for så lang tid Justisdepartementet bestemte. Kun for deres egen sikkerhets skyld, fortalte Aulie, da «straffebestemmelser som rammer norske kvinners seksuelle forbindelser med fiendtlige militærpersoner ikke finnes». Rikspolitisjefens innstilling om sikringsarrestasjoner ble fulgt, og per august 1945 var over tusen unge «tyskerjenter» i forvaring.

Aulie kunne fortelle at disse kvinnene hadde gjennomgått en psykiatrisk undersøkelse i en samleleir. Det fantes en forklaring på de unasjonale holdningene. «Det viser seg at flertallet er mindreverdige personer, med dårlige utviklede sjelsevner og med mangelfulle evner til å klare seg selv i samfunnet», sa rikspolitisjefen.525 Foredraget sa sitt om synet til sjefen for det nye norske rettsapparatet. I ledende posisjoner seilte det opp menn som hadde vært langt mer forvirret eller beregnende i forholdet til okkupantene enn forelskede ungjenter. Både justisministeren, Aulie selv og den hjemkomne politimester Welhaven sto i fare for å kaste stein i glasshus.

En verre trussel kom til syne i Aulies rapport om politiets situasjon ved årsskiftet 1945/46. Dokumentet var merket «strengt hemmelig» og fortalte at store mengder våpen for militær bruk hadde kommet i private personers besittelse. Aulie pekte på alt fra Milorg-medlemmer til vanlige folk som hadde skaffet seg våpen gjennom tuskhandel med tyske krigsfanger. «En kan si at deler av sivilbefolkningen er væpnet til tennene», skrev Aulie. I konklusjonen het det at det var en del usikkerhetsmomenter til stede i samfunnslivet som kunne få følger for ro og orden. «Folkestemningen er fortsatt labil.»526 Det var flere årsaker enn våpenflyten som gjorde at Aulie i samme rapport tok initiativ til å organisere en «forsvarlig overvåkingstjeneste» i samråd med Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet. Kristian Welhaven var tilbake på scenen for å oppdatere den gamle overvåkingsinstruksen fra 1937. Arbeidet hadde som mål å for første gang etablere en organisert og landsomfattende overvåkingstjeneste i Norge.

Nå hadde det pågått overvåking både før og mens Aulies organisering tok form. Forsvarets overkommandos 2. avdeling under Ragnvald Alfred Roscher Lunds ledelse hadde vokst til en stor enhet i London. Derfra DEL 3: ETTERKRIGSTID –

311

overvåket den både nazister og kommunister under krigen og inn i fredstiden. Siden frigjøringen hadde en avdeling innen oslopolitiet hatt som oppgave å følge med på landssvikermiljøene. Dette arbeidet ble håndtert av folk som hadde vært ved den norske legasjonen i Stockholm, der Aulie hadde nedfelt en mer systematisk overvåking av kommunister. Hjemme ble disse fordelt i to avdelinger av det som kaltes landssvikpolitiet. Den ene var Sambandsavdelingen, som hadde ansvaret for tyske krigsforbrytere og gjerne ble kalt «overvåkingen», eller avdeling G. Her sørget man for at landssvikerne kom for domstolen.527 Lederen for avdeling G var Asbjørn Sundes gamle kjenning, politimannen Asbjørn Bryhn.

I denne organisasjonen fantes ringrever som Kaleb Nytrøen, Harald Pande og Odd Biltvedt, alle fra Kristians Welhavens gamle oppdagelsespoliti.

Det var erfarne menn, som under stockholmstiden hadde sett og lært av svenskenes metoder. I tillegg hadde en rekke politikamre på eget initiativ igangsatt registrerings- og overvåkingsarbeid. Dette var rettet mot norske borgere som ble vurdert som en mulig fare for rikets sikkerhet.528 Under den delvis improviserte overvåkingen som tok form etter frigjøringen, var det grunn til å reise flere spørsmål. Utover landssvikerne og nazistene, hvem var målet? Og hvem styrte hvilke miljøer overvåkingen rettet seg mot?

Det er ikke urimelig å tenke seg at kommunistovervåkingen fra legasjonsmiljøet i Stockholm fikk sin oppfølger i det frigjorte Norge.

Valgresultatet i oktober 1945 var for mange et skremmende forvarsel om et politisk radikalt Norge. Innen konservative og høyreorienterte kretser dukket det opp privatfinansierte grupper som overvåket kommunister og minnet politi og regjering på hvem som var statsfiendene. Initiativet kunne komme fra bedriftsledere eller militære krefter.529 Selv om disse gruppene skulle gjøre seg sterkere gjeldende etter hvert som den kalde krigen avløste fredsblaffet, var innstillingen tidlig på plass. Kommunistene skulle ikke få innkassere den allierte seieren i Norge. De rødes «vennlige» ansikter skjulte et arbeiderdiktatur og var å anse som støttegrupper under en sovjetisk invasjon.

Allerede sommeren 1945 kartla amerikanske OSS norske kommunister med norsk hjelp. Også norske politifolk var involvert.530 Andreas Aulies plan var å samle informasjonen i en sentral etat som skulle bli Politiets overvåkingstjeneste, underlagt rikspolitisjefen. «Kan selve opprettelsen av POT, slik det ofte har vært hevdet, ses som et uttrykk for at den politiske maktkampen i arbeiderbevegelsen nå ble ført videre med andre 312 – FORFULGT AV STATEN

midler?» spør Bergh og Eriksen i boka Den hemmelige krigen. Haakon Lie pekte på at høyresiden i norsk politikk ikke var et problem for Arbeiderpartiet i 1945. Med et rent flertall kunne denne opposisjonen håndteres.531 Det var kommunistene som hadde forsynt seg grovt av partiets velgere, og i fag­ foreningene var det de to venstrepartiene som sto opp mot hverandre. Uten den norske valgmodellen ville Arbeiderpartiet vært avhengig av NKPs støtte for flertallet. Hva ville skje neste gang velgerne gikk til urnene?

For Haakon Lie og en rekke andre sentrale DNA-politikere sto kampen om Norge på gulvet hos arbeiderne. Det var her verdiene skulle skapes når landet skulle gjenoppbygges. Å kontrollere denne gruppa til «ansvarlighet» ville samtidig gi styring og makt over kapitalkreftene. I en slik vurdering hadde Norges framtidige flyt i praksis én fiende – kommunistene.

Holdningen kunne lett forene den «ansvarlige» høyre- og venstresiden i et forståelig fiendebilde. Vilkårene for å bygge landet kunne dikteres av en flertallsregjering, i hvert fall fram til neste valg. Å kjenne motstanderes trekk var makt – det fantes utvilsomt et motiv for politisk overvåking.

I februar 1946 kom det i stand et «toppmøte» som skulle sette fart i opprettelsen av en sentral overvåkingsenhet. Mennene som inntok møterommet, var Andreas Aulie, forsvarsminister Jens Christian Hauge, justisminister O.C. Gundersen, viserikspolitisjef Olav Svendsen og sjef for Forsvarets overkommando avd. II, oberstløytnant Ragnvald Alfred Roscher Lund og hans etterfølger, Vilhelm Evang. Målet var å få konkretisert planleggingen og skaffe nødvendige midler. Det var Hauge som hadde tatt opp saken om opprettelsen av en overvåkingstjeneste med statsministeren.

Han mente at regjeringen måtte bestemme seg for om man ville ha en overvåkingstjeneste eller ikke. Hauge forsto at det var et sensitivt tema, men anså situasjonen med en halvoffisiell tjeneste uten en felles styring som uholdbar. Forsvarsministeren så for seg at en slik tjeneste burde knyttes til kontraspionasjen.

Hauges holdning bygget på vurderingen av den negative utviklingen i forholdet mellom øst og vest. Da Andreas Aulie leverte sin innstilling, vektla han et mer juridisk korrekt motiv. En sentral effektiv, statlig overvåking ville gjøre at «våre allierte lettere ville avstå fra spionasje og kontraspionasje» i Norge. Blant fem punkter i Aulies innstilling het det at virksomheten til overvåkingstjenesten ikke skulle være å «kartlegge de forskjellige politiske partier innen riket eller deres virksomhet», oppgaven skulle «alene være å DEL 3: ETTERKRIGSTID –

313

registrere og kontrollere potensielle femtekolonnister og andre som setter rikets sikkerhet i fare (...)».532 Aulie advarte i prinsippet mot å bruke tjenesten med en politisk slagside uten å forklare hvordan overvåkingen skulle løses. Sett i forhold til Aulies tanker om kommunistovervåkingen fra mellomkrigstiden og i Stockholm under krigen var advarselen overraskende. Hadde Aulie allerede merket at det var politiske krefter i sving? Rent juridisk var fremmed overvåking av norske statsborgere krevende, men hvor gikk grensen for samarbeid? Aulies advarsler skulle vise seg mindre verdt enn blekket de ble skrevet med.

De nyttige fiendene Oppgjøret med flere kjente norske nazister og tyskere viste at behovene til den nye overvåkingstjenesten trumfet både rettferdighet og allmenn rettsforståelse. I praksis betød det at Schrøder Evensen, Rigmor Hansen og Viggo Hansteens bødler og torturister hadde skaffet seg et forhandlingskort. Å kjenne kommunistenes identitet og nettverk hadde blitt en verdifull salgsvare. Kjøper var den norske staten.

På selve julekvelden 1945 gikk alarmen på Misjonshotellet i Trondheim.

En betjent oppdaget at cellen til den arresterte torturisten og landssvikeren Henry Oliver Rinnan var tom. Flukten burde ikke ha kommet som noen overraskelse, da Rinnan noen dager i forveien hadde forsøkt å slå ned en etterforsker. Men nå var en av Norges mest forhatte menn på rømmen.

29-åringen fra Levanger hadde ledet den såkalte Rinnanbanden og var kjent som farlig infiltratør med en rekke drap på samvittigheten. Han hadde vært blant Osvald-gruppas likvidasjonsmål under krigen, men hadde vist seg å ha stor overlevelsesevne.

Politimester Erling Østerberg mente at noen måtte ha hjulpet Rinnan på flukt. «Vi forsøkte å finne ut hvorledes Rinnan kunne forlate fengselet, komme seg bort ut fra cellen i kjelleren og ut av Misjonshotellet. Det var i alle fall sikkert at noen av vaktene hadde gjort seg skyldig i grov tjenesteforsømmelse (...) Men i hvilken utstrekning noe kunne ha vært arrangert eller planlagt, lyktes det oss ikke å komme til bunns i», fortalte politimesteren. Østerberg spekulerte i om det kunne vært allierte interesser bak Rinnans rømning.

«Det var også engelske etterretningsfolk i Trondheim etter kapitulasjonen,

314 – FORFULGT AV STATEN

og de holdt også til på Misjonshoteller», la han til. Han var også åpen for at det kunne være skjulte norske interesser.533 Østerberg siktet til at Rinnan var en interessant mann for de alliertes etterretning. Rinnan hadde vært en dyktig infiltratør av de kommunistiske motstandsmiljøene og hevdet at han satt på et register som omfattet hele fem tusen kommunister. Motstandsmannen Knut Løfsnes var etterforsker i oslopolitiets overvåkingsenhet og hadde flere samtaler med Henry Rinnan på Misjonshotellet. «Rinnan var overbevist om at hans ‘kommunist-kartotek’ skulle bli utgangsbilletten fra fengslet, og kanskje også bidra til at han i fredstid ville bli betrodd oppgaver i den store kommunistjakten, som han var overbevist om at ville komme», skrev Løfsnes. Rinnan påsto han satt på en fullstendig registrering av norske kommunister, ikke bare navn og adresser, men personlige beskrivelser og karakteristikker.534 Løfsnes var ikke den eneste som hadde samtaler med Rinnan. Andre norske etterforskere og allierte etterretningsagenter fikk tilgang på den interessante landssvikeren. Spesielt lederen for den britiske Unit 109, Alan Shanks, fattet interesse for torturistens historier. Han hadde tidligere gjennomført avhør med Rinnan og var fascinert av en påstand om et nært forestående kommunistisk kupp. Kommunistene hadde et stort hemmelig våpenlager, påsto Rinnan. Han tilbød seg å bli Secret Service-agent og hevdet at det fantes en likvidasjonsliste på over 300 nordmenn som skulle tas i bruk når kommunistene tok makten ved hjelp av sovjetiske soldater. Historiene passet som hånd i hanske med bildet vestlig etterretning var i ferd med å bygge opp i Vest-Europa.

Utfordringen med Rinnan var at han mestret kunsten å bløffe som få andre. Han utga seg for å ha kontakter og nettverk i alle retninger. Gjennom dobbeltagenter knyttet han relasjoner med kommunister og hevdet å ha opplysninger til fordel for dem han satt overfor. Flukten på julaften 1945 var av det «lettvinte» slaget og kunne ha vært regissert av alliert etterretning.

Politimester Østerberg gikk langt i å innrømme det.

I fengselet hadde Rinnan delt celle med den kommunistiske motstands­ mannen og dobbeltagenten Øistein Johnsen. Rinnan la ut agn overfor Johnsen. Skulle han rømme, måtte han ha et sted å flykte til. Johnsen hadde jobbet for tyskerne, kommunistene og britene og kunne lokkes til å gi Rinnan dekning. Det attraktive med Øistein Johnsen sett fra vestlig etterretnings side var at Rinnan hadde pekt på broren Tormod som sjef for DEL 3: ETTERKRIGSTID –

315

NKPs etterretning i Trondheim. Å slippe Rinnan for å la ham gå i dekning hos Johnsen ga mulighet til å infiltrere kommunistene i området, kanskje over hele landet. Var Tormod Johnsen det egentlige målet?

Et argument for at rømningen var et infiltrasjonsforsøk, ble styrket av at Øistein Johnsen få dager før rømningen ble invitert til å møte Rinnan til samtale alene på Misjonshotellet. Her fortalte Rinnan Johnsen at det var dannet en organisasjon som skulle bekjempe den kommunistiske bevegelsen i Norge. Den var ledet av en britisk etterretningsoffiser som befant seg i Trondheim. Han siktet til Alan Shanks. Rinnan fortalte Johnsen at han hadde stilt seg til disposisjon for Shanks’ organisasjon. Agnet overfor Johnsen var at Rinnan ikke ville gå etter kommunistene, men i stedet stå til deres disposisjon og gi dem opplysninger om britenes planlagte aksjon. Hvis Øistein Johnsen hjalp ham å flykte, ville Rinnan skifte side og bli deres mann.

I forberedelsene til Rinnans flukt opptrådte flere mellommenn og hjelpere.

Resultatet av det fortsatt uoppklarte spillet var at celledøra, mot instruksen, ble stående ulåst tilstrekkelig lenge til at Rinnan rakk å ta seg opp i etasjene og hoppe ut fra et vindu og ned i Prinsens gate.535 Mens gode trøndere feiret en etterlengtet julaften i fred, gikk Rinnan til et hus i Hans Nielsen Hauges gate. Adressen tilhørte Tormod Johnsen, som bodde i svigerforeldrenes hus.

Da Rinnan kom halsende til det han trodde var sikker dekning, befant også Øistein Johnsen seg der.

Men i stedet for å la Rinnan bli i huset, ba Tormod Johnsen broren om å ta rømlingen med seg ned til hjørnet av Dronningens gate og Drillveita.

Tormod forsto at Rinnans flukt kunne være en provokasjon.536 Det var kanskje kun et tidsspørsmål før provokatørene dukket opp på adressen. Han forsøkte først uten hell å få tak i en sakfører som var involvert i Rinnanavhørene. Tormod Johnsen valgte derfor å gå ned til politikammeret. Da han kom dit, var politimester Østerberg i full gang med å instruere politifolkene til utrykning på Johnsens adresse. Men hvordan kunne Østerberg vite at Rinnan skulle befinne seg der? Politimesteren bekreftet dermed at det lå interesser bak rømningen som ønsket å ramme kommunistene i byen.

Johnsen satte seg i en drosje sammen med politiet. Rinnan ble pågrepet og ført tilbake til cellen.

Rinnans forsøk på å redde livet gjennom å spille politiske motsetninger ut mot hverandre skulle ikke lykkes for egen del. Han ble henrettet et drøyt år senere. Men til en viss grad klarte aksjonene å svartmale kommunistene.

316 – FORFULGT AV STATEN

Det skulle feste seg en fortelling om at Rinnan hadde søkt ly hos Tormod Johnsen for å slutte seg til sovjetisk etterretning. En sammensvergelse mellom en nazistisk landssviker, norske kommunister og Sovjetunionen. Denne hypotesen ble underbygget av Asbjørn Bryhn i Oslo overvåkingssentral, som dessuten avviste at Rinnan hadde et kommunistarkiv. Bryhns egen etterforsker Knut Løfsnes var derimot overbevist om at kartoteket fantes.

Han mente at Asbjørn Bryhn hadde sikret seg Rinnans materiale og at Bryhn benyttet det i den omfattende mobiliseringen mot kommunistene. «(...) Det ville være naivt å tro at han la til side Rinnans liste som det norske overvåkingspolitiet sammen med amerikanerne og britene hadde mottatt», skrev Løfsnes.537 En annen viktig ressurs i behovet for å skaffe informasjonsplattformen for å kontrollere kommunistene var tyskerne selv. Mange av de tyske offiserene i Norge hadde viet et helt liv til å jage kommunister. Enorme ressurser var nedlagt i å skaffe seg informasjon og å kartlegge den kommunistiske motstandsbevegelsen, hjelpere, sympatisører og NKPs partiorganisasjon.

Den profesjonaliserte krigsetterretningen hadde bygget opp uvurderlig kunnskap. Informasjonen ble innhentet gjennom overvåking, forfølgelse og langvarige torturavhør.

Uavhengig av hvor mange liv de hadde ødelagt, representerte torturistenes kunnskap en viktig kilde for den nye norske etterretningen. Også deres internasjonale kunnskap, som sammenhengen mellom Wollweber og Asbjørn Sunde, var nyttig. Om man la til politisamarbeidet mellom Gestapo og Welhaven før krigen, satt man på en unik, sammenhengende «hukommelse» om norske kommunister. En av de mest sentrale tyskerne var Sturmbannführer og kriminalråd Friedrich Georg Preiss, som hadde ledet Sipos avdeling for kommunistsaker i Oslo.

Som sjef for Gestapos største og viktigste avdeling i Norge sto Preiss ansvarlig for kartlegging og bekjempelse av norsk kommunisme og marxisme. Han ledet blant annet aksjonen mot NKPs hovedkvarter i Valdres sammen med Gestapo-sjef Hellmuth Reinhard. Jakten på Osvald-gruppa og Wollweber-sabotørene hadde vært blant Preiss’ hovedgeskjefter fra 1942.

Før det hadde han besørget Martin Hjelmens utlevering fra Sverige. Preiss hadde norsk kommunistblod på hendene som få andre, selv om han relativt sjelden befant seg i rommet der torturen foregikk.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

317

Etter uoverensstemmelser med Reinhard hadde Preiss forlatt Norge høsten 1944 for overførsel til Stettin, et relativt utrygt sted når Den røde armé nærmet seg. Men skarlagensfeber førte Preiss vestover til sykehusopphold i Rostock, der han fortsatt befant seg da russerne inntok området i 1945. Han tok navnet Friedrich Schmidt og klarte å få arbeid hos en bonde utenfor byen. Der ble han anholdt av russerne og forhørt av etterretningstjenesten, men klarte utrolig nok å bløffe seg fri fra avhørene. Full av overlevelsesvilje og med en god porsjon dyktighet kom han seg til vestsonen i München og ble gjenforent med familien. Ute av den russiske sonen økte sjansen for overlevelse betraktelig.

I desember 1945 var flukten over. Preiss ble arrestert av amerikanerne og plassert i en fangeleir i Rendsburg. Her ble han identifisert av norske politietterforskere, og våren 1946 satt han på et fly tilbake til Oslo for avhør.

I likhet med Sipo-sjefene Siegfried Fehmer og Gerhard Flesch, sistnevnte med utstrakt tortur og bestialitet på sin norske CV, visste Preiss at for å slippe levende fra krigsoppgjøret måtte han gi nordmennene det de ville ha: opplysninger om kommunistene.

I motsetning til Fehmer, Flesch og andre nazitopper i Norge gikk Preiss’ arrestasjon under presseradaren. Han hadde ikke vært i Norge siden 1944, og kunne heller ikke kobles direkte til tortur og drap okkupantene hadde gjort seg skyldig i. Situasjonen gjorde det lettere for politiet å behandle Preiss på en måte som gjorde ham samarbeidsvillig. Det ville ikke komme et straffekrav fra opinionen. Til Welhaven og Bryhn påpekte Odd Biltvedt hvilken verdi Preiss hadde for den norske overvåkingen: «Han har hele den tid (...) arbeidet med kommunistsaker, er spesialutdannet på dette felt og sitter inne med atskillig erfaring. Etter anmodning fra meg skrev han i fengslet her en lengre rapport om den internasjonale kommunisme om hvorledes den bør og kan bekjempes av politiet og om spesielle kommunistsaker han selv har behandlet.»538 Preiss hadde kjennskap til flere av politimennene som sto bak Biltvedt under avhørene. Utleveringen av Martin Hjelmen var Preiss’ verk, men Kristian Welhaven var også involvert i overleveringen til tyskeren på Victoria Terrasse. Dermed virket det som om Welhaven for å beskytte seg selv var opptatt av å moderere Preiss’ bakgrunn: «Det er på det rene at Preiss i en rekke tilfelle formidlet ordrer om skjerpede forhør fra sine overordnede til

318 – FORFULGT AV STATEN

sine Sachbearbeidere og at slike avhør ble foretatt ved hans kontor, men ikke at han selv hadde deltatt i slike.»

Ifølge Asbjørn Bryhn hadde «ikke et eneste norsk vitne meldt seg med klager mot Preiss for direkte forbrytelser mot norske patrioter».539 Bryhn hadde siden 1943 forsøkt å fjerne seg fra enhver befatning med Asbjørn Sunde og Osvald-gruppas kommunister, men Preiss’ tolk og torturist Gertrud Thielicke Karlsen hadde registrert Bryhn som en viktig kommunist­ relasjon. Eks-Sturmbannführeren må ha kjent til den norske overvåkings­ sjefens bakgrunn.

Snaut to år etter at Friedrich Georg Preiss ble fløyet til Norge for avhør, fikk tyskeren betalt for samarbeidsviljen. Saken ble henlagt. Det var riks­ advokat Andreas Aulie, øverste ansvarlige for landssvikoppgjøret, som sørget for henleggelse. Da det ble kjent at arkitekten bak en rekke kommunistdrap skulle få reise hjem til Tyskland som en fri mann, ba Friheten Aulie om en forklaring.

«Jeg kan være enig i at Preiss moralsk sett betegnes som hovedansvarlig for det som ble utført av tortur og mishandlinger på avdelingen. Dette er imidlertid ikke tilstrekkelig til å konstituere straffeansvar», uttalte Aulie. Han understreket at hjemsendte Sipo-folk ikke slapp straffeansvar i Tyskland. De kunne «bli stilt for en denazifiseringsdomstol hvor de kan bli dømt til inntil 10 års internering (...)».540 Men Aulie fortalte ikke at politimester Welhaven hadde utstyrt Preiss med en signert, tyskspråklig bekreftelse på at det ikke var grunnlag for å stille ham for retten. Gestapos viktigste mann hadde gjort seg relevant nok for norsk etterretning til å unnslippe straff. Tilbake i Tyskland fikk Preiss jobb som grensepolitimann mot jernteppet i øst. Han døde i 1966, belønnet med frihet for sin livslange kamp mot kommunismen.

Gertrud Thielicke Karlsen hadde gjennom krigen vært en av Preiss’ mest dedikerte underordnede i kampen mot kommunistene. Hun hadde ledet eller deltatt i en rekke torturforhør. Småbarnsmoren Rigmor Hansen fra Sundes gruppe var bare en av de som døde på Thielicke Karlsens vakt. I september 1945 satt torturisten i avhør med landssvikpolitiet og skulle forklare seg. Men mer interessant for politiet enn ugjerningene var hennes kjennskap til de norske kommunistene. I sin rapport Sikkerhetspolitiets kamp mot kommunismen i Norge laget Gertrud Thielicke Karlsen en

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

319

liste over kommunistene hun kjente til, med dekknavn, virkelige navn, personbeskrivelser og aktivitet.541 Karlsens stilling ved sikkerhetspolitiet avd. IV hadde gitt henne detalj­ kunnskaper som få andre. «Denne avdelingen befattet seg nesten utelukkende med kommunister og alt som vedrører det komm. parti», innledet Thielicke Karlsen, som skrev for livet. Hun visste at hun var kandidat til henrettelse eller livstidsdom. I rapporten gikk hun grundig gjennom navn og kronologien i kommunistenes virksomhet. Hun beskrev hvordan politikere og aktivister angivelig hele tiden kommuniserte med Moskva. Thielicke Karlsen hadde sett en utvikling i kommunistenes motstandsarbeid spesielt fra 1942. «De var iherdige og ble stadig flinkere, og jeg tror man godt kan si at kommunistene vel var de mest aktive av alle illegale norske organisasjoner når man tar i betraktning at de hadde svært lite og få hjelpemidler i forhold til de andre organisasjoner.»

Thielicke Karlsen skrev uten empati. Kaldt og rolig fortalte hun hvordan kommunistene ble fanget og døde, som da Ørnulf Slåttelid hengte seg på venterommet før torturen begynte. I bunn syntes det imidlertid å ligge en slags beundring for ofrene og den kompromissløse kampen. Bak hvert eneste navn som politiet senere understreket, fulgte en kort historie, mer eller mindre sannferdig. Det var Thielicke Karlsen som lanserte historien om at kommunistene ved en konferanse planla å infiltrere borgerlige Milorg og ta ledelsen i organisasjonen for å kunne «bestemme og råde der». Hun fortalte også om en bevegelse som likviderte de av deres egne som ville ut av det illegale arbeidet.

Rapporten viste at tyskerne hadde hatt detaljert oversikt over partiet og sabotasjegruppenes virksomhet. Det illegale nettverket var presist og ryddig presentert med navn og oppgaver. Thielicke Karlsen hadde også trukket inn kontaktene som ikke var kommunister, men bare sympatisører eller samarbeidspartnere. Hun påpekte at mange av disse var villedet «under falske forutsetninger, for kommunistene var flinke til å kamuflere seg eller seile under falske flagg».

Thielicke Karlsens rapport trakk også inn mindre kjente navn. Hun delte dessuten ut roller til folk uten rot i virkeligheten. Like fullt måtte rapporten være et verdifullt hjelpemiddel i kartleggingen. Thielicke Karlsen manet fram et bilde av en ny generasjon våpentrente kommunister som hadde utrettet langt mer enn Jens Christian Hauges statsfinansierte motstandsbevegelse.

320 – FORFULGT AV STATEN

Rapporten inneholdt både beskrivelser og fraser som kom til å bli en del av verktøykassen mot kommunistene.

Gertrud Thielicke Karlsen ble dømt til 18 års fengsel i mars 1949,542 noe de fleste nordmenn synes var fortjent. Men den strenge dommen skulle ikke stå lenge. Allerede i november 1951 slapp torturisten ut av fengselet for å bli utvist til Tyskland. «At hun slapp med dette, skyldtes trolig at hun skrev en omfattende rapport om kommunister som hun kjente til, for Overvåkingspolitiet», skriver Tore Pryser i boka Varulven.

Den ene av de to mennene som hadde spilt en spesielt avgjørende rolle i planleggingen og gjennomføringen av de norske jødedeportasjonene i 1942, var politifullmektig Knut Rød. Navnet hans dukket også opp blant politi­ mennene som var involvert i Martin Hjelmens overlevering til tyskerne.

Etter å ha blitt arrestert i 1945 skulle han for retten i februar 1946. De fleste norske jøder trodde at Rød skulle bli tiltalt for medvirkning til drap og få en straff som sto i forhold til ugjerningene som ledet til en stor del av den norske jødeutryddelsen. Bevisene var overveldende, og dokumentasjonen forelå i 1945.

Til manges overraskelse ble Rød kun tiltalt for frihetsberøvelse. Han ble frikjent i lagmannsretten. Hvordan kunne en nordmann som beviselig hadde bidratt til folkemord, slippe unna? Svaret fantes i Røds nettverk og erfaring fra mellomkrigstidens oppdagelsespoliti. En kombinasjon av mektige menn innen motstandsbevegelsen og erfaring fra kommunistovervåking syntes å gjøre politimannen immun i landssvikoppgjøret.

Rød hadde hatt omgang med motstandsbevegelsen gjennom den såkalte politigruppa og skulle ha bistått tjenester slik at han i noen miljøer ble ansett å tilhøre «den rette siden». En av Røds viktigste forsvarere var Milorg-leder og forsvarsminister Jens Christian Hauge. Han skrev en vitneerklæring på at Rød hadde opptrådt både korrekt og hensynsfullt da Hauge ble arrestert av Statspolitiet i 1941.543 Rød hadde «fikset» på anmeldelsen mot Hauge slik at krenkende uttalelser mot okkupantene ble til krenkende utsagn om NS.544 Gunnar Sønsteby var en annen av de viktige motstandsfolkene som gikk god for Rød. Dermed fikk politimannen tyngde nok til at andre politifolk også sluttet rekkene rundt ham.

Saken skulle imidlertid få en fortsettelse da rettsformannen mente at jødedeportasjonene var for alvorlige til å trumfes av assistansen Rød skulle DEL 3: ETTERKRIGSTID –

321

ha gitt motstandsbevegelsen. Riksadvokaten støttet innvendingen, og Høyesteretts kjæremålsutvalg valgte å oppheve dommen.545 Det skulle gå to år før Rød måtte i retten igjen, og inntil videre gikk han fritt omkring. At politimannen ennå ikke var fullstendig av kroken, var verken Hauges eller Sønstebys feil, de hadde tatt et tydelig standpunkt om hva som telte mest.

I frigangen mellom rettssakene gjorde Rød nok et taktisk viktig valg. Han rettet oppmerksomheten mot kommunistene og leverte etterretningsinformasjon til et voksende marked. Både staten og private aktører kunne ha nytte av etterforskningen fra en tidligere jødebolsjevikjeger. Den løslatte politimannens erfaring var verdifull for den såkalte «Stay Behind»-gruppa som vokste fram fra Milorg-miljøet og borgerlige kretser.

Avisavsløringer i 1946 viste at tidligere motstandsledere var involvert i å verve nordmenn og oppfordre dem til å etablere celler slik man hadde gjort under krigen. Hensikten var å ha et nettverk som kunne overvåke og motarbeide en indre fiende. Fra «Stay Behind»-gruppa gikk det forbindelseslinjer til den norske overvåkingstjenesten og amerikansk etterretning.

Jens Christian Hauge hadde i noen grad kjennskap til de private overvåkingsgruppene og kommunistregistreringen som ble gjennomført.

Delvis bifalt han innretningen, men kan også ha sett på gruppene som en konkurrent til myndighetenes egen kommunistovervåking. Hauge tok selv initiativ til et hemmelig «Stay Behind»-nettverk i 1948 som sikret en «riktig» statsstyrt kommunistregistrering.546 Knut Rød beveget seg kløktig mellom relasjonene som ledet inn i den nye norske maktelitens irrganger. Én tjeneste var en annen verdt. Hauge-biograf Olav Njølstad skriver: «(...) Før Rødsaken ble gjenopptatt, visste både forsvars- og justisministeren at tiltalte var svært opptatt av kommunisttrusselen og trolig kunne bli en nyttig mann i kommunistovervåkingen de selv var i ferd med å bygge opp.»547 Men denne nytteverdien ville naturlig nok bortfalle om Rød ble dømt.

Løsningen syntes å ha vært enkel, men effektiv: Hauge håndplukket selv lagdommeren. I dette tilfellet var rettsformannen en bekjent fra Hjemme­ fronten med erfaring og høy troverdighet fra rettssaken mot Quisling.

Hvorvidt Hauges «oppsett» var avgjørende for utfallet, er usikkert, men det «gir dog grunn for visse refleksjoner», skriver Njølstad. Knut Rød ble frikjent 9. april 1948 og gjenopptok arbeidet innen oslopolitiet i 1951 etter å ha gått til sak mot etaten.548 Knut Røds forfølgelse av kommunister sikret ham frikort mot landssvik og bidrag til folkemord. Verdien av informasjonen 322 – FORFULGT AV STATEN

som kunne marginalisere en politisk risikogruppe, var mer verdt enn noen hundretalls jøders og kommunisters liv – og kursen syntes stigende.

Fiksjon eller fakta?

I 1940 utkom boka Out of the Night skrevet under aliaset Jan Valtin på det amerikanske markedet. Valtin var i virkeligheten den tyske skribenten Richard Krebs, som hadde arbeidet både for Gestapo og den russiske etterretningstjenesten. Boka var trolig en av utgivelsene Walter Ulbricht hadde i tankene da han ikke ville plassere Wollweber i front av det nye tyske kommunistpartiet. Krebs hadde beskrevet tyske og internasjonale kommunisters intriger og sabotasjevirksomhet i mellomkrigstiden.

Forfatteren hadde inngående kjennskap til sovjetisk etterretning og var såpass interessant for amerikanerne at han måtte vitne for kongressen om innholdet. Her kunne han fortelle at han hadde brutt med russerne i 1937/38.549 I 1943 gikk Krebs i amerikansk krigstjeneste.

På grunn av krigen ble Out of the Night utgitt i Norge først i 1946 og nådde anmelderne under tittelen Ut av mørket. Den respekterte filmmannen Per Lykke-Seest tok for seg boka i Aftenposten.550 Han innledet med å kalle den oppsiktsvekkende og konkluderte ganske riktig at den hadde vakt sensasjon da den kom ut i en forkortet utgave i Sverige i 1942. Timingen i Sverige hadde vært perfekt, da forfatteren dokumenterte den aggressive sovjetiske sabotasjen mot tyske mål i Norden gjennom mellomkrigstiden.

Valtin skrev godt, og Lykke-Seest mente at «(...) ingen roman kommer i spenning opp mot disse kalde klare beretninger». Med unntak av sitt eget benyttet forfatteren virkelige navn i boka, og anmelderen fastslo at «Det er over alt kjente personer som vi husker fra disse siste 25-30 års hatbetonte politiske krig. Sovjets hemmelige og fordekte spill blottlegges i alle detaljer».

Boka var spesielt interessant sett med norske øyne fordi forfatteren gikk langt i skildringen av de norske kommunistenes virksomhet. Lykke-Seest siterte forfatteren på at en norsk lege på Oslos østkant var sovjetisk agent og edderkopp. Også kona og svogeren gikk sovjets ærend, sistnevnte som politimann. Legen Valtin siktet til, var trolig Arne Halvorsen. «Forøvrig er beretningen om Norges arbeiderkommunister det eneste muntre kapittel i boka, og det lar seg ikke nekte at det er et og annet her vi kjenner igjen», skrev Lykke-Seest. Han var ikke spesielt begeistret for forfatterens DEL 3: ETTERKRIGSTID –

323

psykologiske skildringer, men gledet seg over latterliggjøringen av de norske kommunistene.

Ut av mørket var velskrevet og fantasifullt utført. Men både boka og anmeldelsen framviste et grunnleggende hat til kommunismen som bevegelse og en ironisk nedvurdering av menneskene den behandlet. For det allmenne publikum og overvåkingspolitiet dukket en gammel kjenning opp i en sentral rolle: Ernst Wollweber. Forfatteren hadde selv kommet på kant med tyskeren, som han beskrev som en av «spissene» innen Komintern.

I november 1946 hadde den svenske forsvarsstaben fattet fornyet interesse for Wollweber. Rittmester Nils Palmstierna orienterte Statspolitiet om at Wollweber-ligaen fortsatt var organisert i Nederland, om enn ikke i aktivitet.

Etter hvert kom svenske agenter med opplysninger som fortalte at Wollweber var tilbake i den tyske østsonen med betydelige ambisjoner og «hadde som oppgave å gjenoppta sin tidligere virksomhet i de britiske og amerikanske sonene».551 Kort tid etter fulgte opplysninger om at Kominterns etterfølger Kominform bygget opp en hemmelig sentral i København der Wollweber var én av tre lederskikkelser. Beskrivelsen liknet til forveksling scener fra Valtins bok.

I det kjølnende øst–vest-forholdet ble det antatt fra vestlig hold at kommunister verden over vurderte en konflikt med USA som uunngåelig.

Derfor ville de lamme USA og vestmaktene med streiker. Spesielt utsatt var transportsektoren til sjøs. Opplysningene ble senere samlet i en ny rapport som fortalte at Wollweber med base i Hamburg ville stikke kjepper i hjulene for amerikansk-europeiske avtaler gjennom sabotasjeaksjoner. Den fortalte også at eksplosjoner og brannstiftelser allerede hadde funnet sted.

Asbjørn Bryhns norske overvåkingstjeneste var påvirket av både svenske konspirasjonsteorier og britisk-amerikanske konstruksjoner om etterkrigstiden. De så for seg at kommunistiske sabotørgrupper fra krigen nå sto klar til å angripe mål i egne hjemland på kommando fra Moskva. Fordi Wollwebers sterkeste sabotørgren hadde vært den norske Osvald-gruppa, og fordi tyskeren tilbrakte lang tid i svensk arrest, ga de de nordiske naboene en sentral plass i ryktene som skulle sette fart på kommunistforfølgelsene.

Det var her historiene ble konstruert, manipulert og spredt til den vesteuropeiske alliansen. Falske nyheter og spekulasjoner ble forkledd som dokumenterte rapporter. Kildene var ofte nazister, krigsforbrytere, 324 – FORFULGT AV STATEN

populærlitteraturforfattere og agenter med diskutable motiv. Men var det godt nok til å bryte ned kommunistenes medgang? I så fall måtte det settes i system.

Tyske påstander I begynnelsen av september 1946 sto kriminalinspektør Johan Arndt foran lagmannsretten i Bergen. Tyskeren var tiltalt for å ha torturert Norman Iversen og en rekke andre motstandsfolk. «Mishandlinger på løpende bånd (...) kokeplater, syler og slag som talemidler», refererte Arbeidet etter hvert som vitneforklaringene ble lagt fram.552 Også tolken Peter Lauer, som hadde deltatt under arrestasjonen av Schrøder Evensen på Bøvåg, sto på tiltalebenken. I begges forsvar ble det argumentert for at de egentlig hadde forsøkt å hjelpe fangene.

Lauer mente selv han hadde vært en «reddende engel» for en rekke kommunister, på Laksevåg var det mange som kunne takke tolken for at de fortsatt var i live. Han hevdet dessuten at han ikke hadde noen mulighet til å nekte ordre fordi han var soldat. Etter å ha innrømmet å ha deltatt på «skjerpede forhør» dekket Lauer seg bak at han ikke visste at Norge formelt sett var i krig med Tyskland. «Og det vil De at vi skal tro, Lauer», spurte aktor.553 Johan Arndt visste han hadde større skyld og ansvar enn en voldelig tolk.

Mens synderegisteret ble lest opp, inntok han en selvsikker, provokativ mine med armene i kors. «De vassblå øynene lyste av hitleristisk overbevisning over å ha gjort sin simple plikt. Av og til spilte det opp et hånlig smil om den trompete munnen. Når han svarte på rettens spørsmål, hadde han enda meget av den tyske kommandotonen i behold», skrev Arbeidet. Arndts holdning må ha provosert Norman Iversen, som skulle vitne mot ham.

Tyskeren hadde villet henrette Iversen så sent som på frigjøringsdagen, 8. mai 1945.

I motsetning til Lauers innstuderte «dumhet» forholdt Arndt seg mer realistisk til anklagene. Han hadde deltatt i skjerpede forhør, men benektet graden av tortur. Siden den norske Quisling-regjeringen aldri hadde erklært Tyskland krig, var motstandsfolkene på Vestlandet ikke patrioter i en nasjonal frihetskamp. De kjempet for England og var dermed legitime mål.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

325

Aktors vurdering var at Arndt og de andre på tiltalebenken ikke kunne kalles sadister, de var «kynikere».

For både Arndt og Lauer var den såkalte «Norman Iversen-prosessen» en del av rettssaken. Det ble hevdet at begge hadde forsøkt å omgjøre standrettsdommen mot Saborg-medlemmene. Hadde de to virkelig lagt noen «pinner i kors» for redde Iversen? Sipo-mennene støttet hverandres forklaringer og presenterte det aktoratet kalte en «solskinnshistorie».

Fra sin plass på tilhørerbenken hørte Iversen aktor sitere Lauer, som hadde gitt uttrykk for at «de kommunistiske sabotørene var foraktelige individer, som hadde satt seg utenfor folkefellesskapet (...) det foreslås i papirene med navns underskrift at 14 medlemmer av Saborg utryddes og stilles for standrett og skytes». Arndt bekreftet aktoratets framstilling, men hevdet at han bare gjorde sin plikt som tysker. Dessuten hadde han forsøkt å forhindre standretten i siste liten. Både Johan Arndt og Norman Iversen ble på hver sin måte reddet av frigjøringsdagen.

Arndt fortalte hvordan de hadde sirklet inn «Birger», som de kjente som en viktig skipssabøtør fra Schaap-Wollweber-gruppa fram til arrestasjonen i Repslagergaten og forhørene på Veiten. «(...) Under denne tvang ble han nødt til å forklare seg. Norman Iversen fikk senere god behandling hos oss», sa Arndt.

I vitneboksen virket Norman Iversen å ha gjenfunnet styrken. Han forklarte detaljert om mishandlingen. Forklaringen stemte i all hovedsak med andre vitners beskrivelse av grov tortur. Iversen la til at Arndt hadde kommet til ham og bedt ham skrive et brev til organisasjonen om at sabotasjene måtte opphøre. Han fikk vite at han ville bli skutt om han ikke satte seg i forbindelse med sabotørene og fikk ordnet det. Arndt repliserte: «Jeg kan redde vitnets ære med å si at han blankt avslo et slikt forslag, selv om det skulle gjelde hans eget liv. Personlig har jeg alltid hatt sympati for Norman Iversen, som jeg vil karakterisere som den eneste sanne patriot, etter min mening.»554 Skussmålet fra Arndt gjorde neppe Iversen varm om hjertet. Men tyskeren spilte på Iversens følelser. Saborg-lederen hadde brutt sammen under forhør og gitt Sipo informasjon om organisasjonen og medlemmer. Iversen kan ha kjent på en uberettiget skam. Han ønsket ikke at sammenbruddet ble offentlig. Et sted fantes avhørsprotokollene, men han visste ikke at de befant seg hos hans politiske motstandere.555 326 – FORFULGT AV STATEN

I avisene benektet Norman Iversen ethvert kjennskap til Ernst Wollwebers sabotasjegruppe, men ble ikke trodd. Under tittelen «Våre fariseere» pekte en leder i det høyreorienterte forretningsbladet Farmand på kommunistenes rolle i sabotasjeorganisasjonene. Lederen lånte sitater fra tyskerne som i retten påsto at norske kommunister «arbeidet på tysk side mot England». Som tilsvar på kommunistenes motinnlegg svarte redaksjonen at «Selv torturister kan snakke sant».556 Var det Tranmæls nazikommunisme om igjen? «Noen aksjoner mot engelske interesser har aldri vært planlagt eller foretatt», raste Norman Iversen, med rette. Etter Saborgs brudd med Sunde i 1944 var alle direkte eller indirekte forbindelseslinjer som måtte ha vært til Wollweberorganisasjonen avsluttet.

Rettssaken liknet de andre rettsoppgjørene etter krigen, men Sipo i Bergen hadde hatt større suksess med aksjonene i 1944. Arndt lot til å vite hva han snakket om. Påstandene om Iversens Wollweber-tilknytning, uansett hvor overdrevne de var, syntes å bekrefte koblingene overvåkingstjenesten mistenkte. Om man trodde på Arndt og forutsatte at Iversen og hans like hadde kjempet mot britene før krigen, hvorfor skulle de ikke gå i sovjetisk tjeneste på nytt?

Johan Arndt ble dømt til døden i 1946, men benådet ett år senere. For de som opplevde torturen i Sipo-lokalene i Veiten, måtte straffereaksjonene virke som en rød klut. Hva hadde Arndt gjort for å fortjene mildere behandling?

Svaret fantes kanskje hos politiet eller lenger opp i hierarkiet. I ytterste konsekvens hos riksadvokat Aulie – «den korrekte og samvittighetsfulle embetsmann, men med meget av kunstnerens temperament og følsomhet bak embetsmannsfasaden», som professor Johs. Andenæs karakteriserte ham.

Spørsmålet var om følsomheten tapte for overordnede politiske strategier.

Tidlig i 1947 utkom studien Russisk og kommunistisk aktivitet i Norge juni 1945 – desember 1946. Undersøkelsene var utført av Rolf Roscher Lund, nevø av oberstløytnant Ragnvald Alfred Roscher Lund. Den nye lederen av etterretningstjenesten, major Villhelm Evang, hadde selv flørtet med venstreradikale og mente å vite hvordan man tenkte i disse miljøene.

Undersøkelsen fortalte at den russiske etterretningstjenesten ved slutten av krigen hadde forsøkt å infiltrere både i Norge og over hele Vest-Europa. Dette var ikke en urimelig konklusjon. Rapporten hevdet videre at man forsøkte å aktivere kurérer fra krigen, frontkjempere, krigsfanger, kommunistiske DEL 3: ETTERKRIGSTID –

327

sjøfolk, innsatte kommunister i statsapparatet, infiltrere fagforeninger, media og Forsvaret. Altså en helgardering. Kommunister i nær sagt alle sammenhenger kunne være styrt fra Moskva.

En av konklusjonene var at Norge var strategisk interessant på grunn av kystlinjen og sin store handelsflåte. NKP skulle derfor ha fått instrukser om å smelte inn i Hjemmefronten og å tone ned kommunisme og prorussiske syn før frigjøringen i 1945. Et bevis for at man planla noe, var at NKP hadde levert inn bare knapt halvparten av våpnene. «I dag vet vi at praktisk talt ingen av NKPs motstandsgrupper hadde våpen, så dette framstår som en ren antakelse», skriver historiker Lars Borgersrud.

Nå er det ingen grunn til ikke å tenke seg at sovjetisk etterretning hadde interesse av å knytte kontakter i Vest-Europa eller Norge. Men det syntes som om både Forsvarets etterretningstjeneste og deres internasjonale kolleger hadde så mye hastverk med å plassere konkrete mennesker og politiske grupper inn i fiendebildet at de ikke tok seg tid til å skaffe bevis. Plattformen som bygget opp et tydelig skille mellom venn og fiende, ble fundamentert på sviktende grunn. Den liknet et antikommunistisk bestillingsverk som tok med seg trusselbildet fra førkrigstiden. I kulissene flyttet Arbeiderpartiet seg raskt mot USA og England, med soleklar distanse til alt som kunne minne om radikal sosialisme eller kommunisme.

Da den norske overvåkingen skulle besvare det skisserte bildet, behøvde man profiler som passet modellen. Wollweber lå bak, men hvem kunne tenkes å utføre ordre om terror på norsk jord? Martin Hjelmen ville vært et opplagt navn, men han var død. Derimot var Asbjørn Sunde høyst levende.

Det samme var Norman Iversen, som kjente havnemiljøene der han hadde rekruttert Spania-krigere på 30-tallet. Saborg-lederen var helsemessig redusert etter tysk tortur, men kunne ikke utelukkes. Han hadde nettverk i en strategisk viktig havneby der kommunistpartiet oppnådde nærmere tjue prosent av stemmene. Og hva med de hjemvendte Wiik-søstrene? Listen var lang.

Blant yrkesgruppa Roscher-Lund og FOII mente sto for den største sikkerhetsrisikoen, var sjømenn og havnearbeidere. «Det har vært forskjellige tegn på at kontakten med kommunister blant sjøfolkene har vært gjenopptatt, og det er sannsynlig at det internasjonale sjømannsforbund (ISH, forf. anm.) holder på å oppstå igjen», skrev Roscher-Lund.557

328 – FORFULGT AV STATEN

ISH representerte et «rødt» motstykke til Den Internasjonale Transport­ arbeiderføderasjonen (ITF) og kjempet for den lavest rangerte yrkes­ gruppa i mellomkrigstiden. Arbeidet hadde gitt kommunistene stor fagforeningsinnflytelse. På 30-tallet anså de fleste vestlige regjeringer ISH som en trussel, og organisasjonen ble koblet til terrorvirksomhet. Ernst Wollwebers bakgrunn som sjømann og leder innen den tyske delen av ISH fram til Hitlers maktovertakelse reiste flere spørsmål. Var Wollweber i ferd med å vekke skipssabotasjegruppa til live? Og var kommunistenes sjømannsorganisasjoner skalkeskjul for sovjetstyrte terrorgrupper?

Sjømenn til besvær Da Norsk Sjømannsforbund gjenvalgte Oskar Hedin i tillitsmannsvervet i 1946, var de politiske frontene mellom kommunister og Arbeiderpartiet i sjøfolkenes organisasjoner i ferd med å hardne. Leif Vetlesen opplevde at Arbeiderparti-fraksjonen kort tid etter besluttet å gjøre rent bord.

«Ingen kommunister eller sympatisører skulle inn i sjømannsforbundets landsmøtevalgte ledelse», konkluderte han.558 Kommunistene hevdet de var utsatt for et justismord da Ingvald Haugen oppnådde flertall for å holde dem utenfor. Avstemningen avspeilet overhodet ikke sjømennenes holdning.

Som kommunist hadde Oskar Hedin stått i en kortvarig krigsmedvind fra 1945 fram til han ble overført til avdelingskontoret i Antwerpen som bestyrer. Den belgiske havnebyen var den største møteplassen på kontinentet for norske skip og sjøfolk. Men Hedin trivdes ikke i Antwerpen og ga uttrykk for at han ble stående alene med for mye administrativt arbeid.559 Etter halvannet år søkte imidlertid Hedin seg tilbake til Liverpool og fikk ønsket oppfylt. En årsak til at han søkte seg tilbake, var at kjæresten Alma Briton ønsket å komme nærmere familien. Sønnen Ralph fra hennes første ekteskap var fire år da Oskar og Alma giftet seg i desember 1947.560 Paret leide hus i Princess Avenue og gledet seg over gjensynet med England. Hedin var tilbake på brygga der han kunne gjøre en forskjell. Ved hyreproblemer eller dårlige arbeidsforhold lot han alltid tvilen komme sjømennene til gode.

Om en familie manglet midler, la han ut av egen lomme. Ryktet spredte seg, og avdelingen som hadde opplevd nedgang da Hedin var i Antwerpen, fikk raskt ny vekst.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

329

Blant krigsseilerne var det en utbredt oppfattelse at risikoen ikke hadde stått i forhold til betingelsene. Mange av dem som overlevde, var merket for livet fysisk og psykisk. Forbitrelsen ble stor da Ingvald Haugen og DNA gikk imot at Nortraship-fondet skulle utbetales til sjøfolkene. Pengene skulle heller spres ut på andre fellestiltak i NSF-regi. Krigsseilerne følte seg lurt av regjeringen og sitt eget forbund.561 På Stortinget var det kun NKPs elleve representanter og fire fra Høyre som gikk mot regjeringen. To av de som tok sjøfolkenes side mot egen ledelse i NSF, var Hedin og Vetlesen. I Ingvald Haugens øyne hadde to av hans egne ansatte kastet kortene og vist seg som kommunistiske oppviglere.

Det måtte finnes en måte å få fjernet opposisjonen innen egne rekker på.

Kampen Haugen innledet mot Oskar Hedin, var basert på et samrøre av forenings- og partikamp der overvåkingspolitiet ble en nyttig medspiller.

«Bare én av avdelingstillitsmennene forble trofast mot krigsseilerne helt til slutt. Det var Oskar Hedin, som praktisk talt hele krigen var formann for sjømannsforbundets avdeling i Liverpool. Denne lojaliteten kom imidlertid til å stå ham dyrt», skrev Leif Vetlesen senere.562 Han påpekte at Hedin i tiden etter krigen hadde begrenset kontakt med kommunistpartiet: «Hans miljø var havn og sjøfolk. Det var hans verden.» Hedin fryktet at det bare var et tidsspørsmål før Haugens politiske ryddesjau kom til å ramme ham.

En av årsakene til de tøffe frontene innen Norsk Sjømannsforbund var at organisasjonen hadde blitt en viktig innflytelsesarena for norske kommunister gjennom krigstiden. De opparbeidet seg posisjoner som tillitsvalgte, og fra sommeren 1945 hadde NKP startet sin egen Sjømennenes Landssentral innen forbundet. Denne var underlagt partiets sentralkomité og utfordret DNAs suverene hegemoni. Målet var partipolitisk innflytelse, men først og fremst skulle Sjømennenes Landssentral sørge for at sjømannsforbundet førte en hardere linje overfor staten og rederne.

At kommunistene kom i en slik posisjon, skyldtes blant annet at det ble opprettet aktive skipsklubber på fartøyene. Disse var preget av såkalte «krigskommunister», sjømenn uten tidligere partitilhørighet eller særlig kjennskap til ideologi. Men sjøfolkene opplevde at tillitsvalgte kommunister gjorde en god jobb når de kjempet deres sak. Dette gjaldt hyrebetingelser, sikkerhet og arbeidsforhold, en linje som ikke burde vært noen motsetning til sjømannsforbundets aktivitet.

330 – FORFULGT AV STATEN

Utfordringen var at Arbeiderpartiets sentralstyre i praksis opptrådte på begge sider av forhandlingsbordet. NSF-leder Ingvald Haugen satt selv i partiets øverste beslutningsorgan der man vurderte sjømennenes «venstrevridning» som en økende trussel. «På mange måter innebar den en reprise på mellomkrigstidens kommunistiske opposisjon», skriver Finn Olstad i første bind av Norsk Sjømannsforbunds historie.563 Arbeiderparti-regjeringen ville ha seilerne i takt med resten av folket.

Skipsfarten var Norges største og viktigste virksomhet, og den var også forbindelsen til viktige handelspartnere, ikke minst til USA. Da amerikanerne gjorde kampen mot sovjetisk innflytelse til sin hovedoppgave, ble kommunistene den altoverskyggende fienden. Dermed oppsto et felles norsk-amerikansk motiv for å skape et antikommunistisk hysteri innen handelsflåten. Enhver norsk sjømann eller tillitsvalgt med sympatier eller tilhørighet til NKP ble en potensiell terrorist eller spion, mistenkt for å tilhøre den beryktede Wollweber-ligaen.

Som NSFs eneste kommunister i fastlønnede stillinger sto Leif Vetlesen og Oskar Hedin i en særstilling. Begge var engasjert i både NSF og Sjømennenes Landssentral og fikk balansere en krevende situasjon. Da tillitsvalgte kommunister gikk imot regjeringens handel med det fascistiske Franco-Spania, valgte de å ta i bruk sitt sterkeste virkemiddel: en sit-downstreik. Aksjonene fikk betydelig tilslutning blant seilerne, men Hedin, Vetlesen og Sjømennenes Landssentral ønsket ikke uro.564 De fryktet at det ga DNA-regjeringen påskudd til reaksjoner innen fagbevegelsen. Et samlet hardkjør fra DNA, LO og arbeiderpressen kunne rive ned alt kommunistene hadde bygget opp. Vetlesen og Hedin gikk derfor mot sine egne og tok tydelig avstand fra «illojale aksjoner». Var det den synlige splittelsen mellom Hedin, Vetlesen og sympatisørene som gjorde at Ingvald Haugen valgte å gå til aksjon? Han mente at forbundet nå var «tvunget til å ta det onde ved roten». Spliden serverte ham en gyllen mulighet.565 Ingvald Haugens korstog mot kommunister i den norske flåten hadde både et innenrikspolitisk og et utenrikspolitisk motiv. Som medlem av DNAs sentralstyre var Haugen aktiv i den partipolitiske kampen mot NKP. Som forbundsleder sto han midt i striden om sjømennenes oppslutning. Haugen anså jakten på sympatisører som høyst nødvendig. Den hadde dessuten et internasjonalt format der både Haugen selv og Arbeiderpartiet kunne ta en ledende rolle.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

331

I 1948 etablerte Haugen kontakt med den amerikanske ambassaden i Oslo. Samarbeidet betød etter alt å dømme jevnlig omgang med amerikanske tjenestemenn, inkludert NSFs kontakter i New York og FBI.566 Trolig var det Haugen som fastslo overfor amerikanerne at det fantes en norsk internasjonal kommunistisk kurér. En nordmann i terrorforbund med Ernst Wollweber.

Denne skulle befinne seg i en av de sentrale europeiske havnebyene.567 Bildet stemte med FBIs forestilling om kommunistiske kurérer og en aktiv spionsentral i europeisk atlanterhavsfart. Haugens opplysninger pekte konkret mot Norge. Samlingen av mer eller mindre velfunderte mistanker bidro til å underbygge den amerikanske offensiven for å avsløre sovjetiske spioner. På samme tid innledet NSF en kompromissløs kamp mot politiske avvikere i egne rekker.

Da Overvåkingssentralen (OVS) i Oslo mottok tips om en norsk kurér, rettet overvåkingssjef Asbjørn Bryhn blikket mot sjømannen og kommunisten Ivar Brodin. Bryhn trodde sjømannen var NSF-bestyrer i Antwerpen, men Brodin hadde ingen verv.568 Oppmerksomheten falt i stedet på en annen sjømann, Arne Lund, som hadde vært arrestert av svensk politi under krigen.

Forsøket på å klistre kurérstempelet på disse to var et bomskudd. Verken Brodin eller Lund hadde posisjoner der Ingvald Haugen kunne ramme dem.

Derimot fantes det en NSF-avdelingsbestyrer i Liverpool som også hadde jobbet i Antwerpen. Mannen var etter alt å dømme kommunist, og Bryhn mistenkte en fordekt forbindelse med Brodin og Lund. At det ikke fantes bevis, skyldtes bare at alt hadde foregått i hemmelighet. Det lå i spionasjens natur. Slik rettet Asbjørn Bryhn og Ingvald Haugens blikket mot Oskar Hedin.

Kalde krigere Haakon Lies inntreden i Arbeiderpartiet etter USA-oppholdet ga seg uttrykk i noen politiske hjertesaker. Han var opptatt av opprustning av forsvaret og en tettere allianse med USA og Storbritannia. Intensjonen var tydelig nok.

Norge måtte innrette seg mot USA og ikke svekkes av luftige nøytralitetsideer.

Haakon Lie hadde flere verktøy når han kommuniserte sine utenrikspolitiske synspunkter, blant dem var å skrive artikler. I Hans Olav Lahlums Lie-biografi nevnes en representativ hendelse som en amerikansk gjest på hyttetur med Lie rapporterte til sine overordnede.569 Lie fortalte 332 – FORFULGT AV STATEN

amerikaneren at han etter noen artikler i Arbeiderbladet ble oppringt av en diplomat ved den sovjetiske ambassaden i Oslo. Mannen, som var en toppdiplomat, ville klage på artiklenes vinkling, som han mente var sovjetkritiske. Haakon Lie svarte raskt at han ville underbygge påstanden om at ledelsen i NKP var femtekolonnister. «Jeg skriver om det norske kommunistpartiet og ikke om Sovjetunionen. Og at jeg forsøker å knuse kommunistpartiet er du sikkert alt klar over», hadde Lie sagt.570 Agendaen var altså ikke primært motstand mot et Stalin-diktatur, men stempling av norske kommunister.

Lies væremåte og metode ble stadig mer radikal, samtidig som den bidro til å gi partiet en merkbar høyredreining. Det skulle bli tydelig i forholdet til sjømennene, men ga seg først utslag i den såkalte «Spania-saken». Uenigheten dreide seg om hvorvidt Norge skulle ha diplomatiske forbindelser til og drive handel med Francos fascistregime. Tross båndene til Hitler hadde det spanske militærdiktaturet overlevd krigen. I 1946 satt Nini Haslund Gleditsch, arbeiderpartimedlem og fredsaktivist i Spania-komiteen, slik hun hadde gjort før krigen. Under et møte skriver hun: «En uttalelse fra Spania-komiteen som går sterkt imot diplomatisk forbindelse og utvidet handelsforbindelse med Spania vekker et fullstendig ukontrollert og nærmest hysterisk raseri hos Haakon Lie. En flom av skjellsord og trusler hagler over Spania-komiteens medlemmer. Personer som delvis er avhengig av partiavisa skal han sørge for å få kastet ut derfra.

Vi driver kommunistisk undergravningsarbeid, er politiske analfabeter, regjeringsfiendtlige, nærmest giftslanger i norsk arbeiderbevegelse. Øynene lyser av hat, munnen skjelver av opphisselse, beskyldningene nærmest hvisles ut mellom sammenpressede lepper. Det er en grotesk og opprivende forestilling.»571 Lies syn på Spania hadde endret seg. Fra engasjementet for Folkefronten under borgerkrigen til et pragmatisk forhold overfor fascistdiktaturet.

Nå krevde NKP aktivt arbeid for et regimeskifte i Spania og anklaget Arbeiderpartiet for unnfallenhet. Mye sto på spill. Handel var viktig, men bidro til å holde diktaturet i live, fastslo partileder Emil Løvlien på Stortinget.

En allianse med Norges Rederiforbund og handel med Francos fascistregime klang heller ikke godt innen DNAs egne rekker. Resultatet var at partisekretæren tok i bruk hersketeknikker for å samle stortingsgruppa.

Den virkelige motstanderen het NKP, og frykten for kommunismen ble en DEL 3: ETTERKRIGSTID –

333

stadig sterkere drivkraft bak de politiske beslutningene. Alt hang sammen med alt. Så lenge briter og amerikanere kunne leve med fascistene i Spania, måtte vel Norge kunne gjøre det samme? For et Arbeiderparti under Lies innflytelse trådte det fram to tydelige kampsaker: Innenriks skulle kommunistene bekjempes for å samle norsk venstreside innen partiet.

Utenriks skulle grunnen beredes for et vestligrettet samarbeid, med klar distanse til Sovjetunionen. Flertallspartiet DNA var Norge, plagsomme innvendinger måtte kastes over bord.

På nyåret 1947 reiste Haakon Lie til USA. Et av oppdragene var å kjøpe inn deler til den grafiske produksjonen hos Arbeidernes Aktietrykkeri, men Lies brede kontaktnett i Amerika ga reisen større dimensjoner. Partiet behøvde støttespillere og midler til å sikre makten i det nye Norge. Til reisen søkte Lie Ingvald Haugen om å få disponere 7000 dollar av NSFs penger.572 Affæren var såpass lyssky at Haugen gjorde det klart innen forbundsstyret at dette verken måtte «publiseres eller tilkjennegis». Disposisjonen måtte holdes utenfor «Norges Banks rekkevidde». Så lenge transaksjonene og samrøret forble hemmelig, ville ingen skade skje.573 Mens Lie turnerte USA på jakt etter reservedeler og likvide midler, opplevde Oskar Hedin at «krigsfredningen» av kommunistene var over. Det gjaldt i Liverpool så vel som i Oslo. Aviser og radiosendinger rettet stadig kraftigere skyts mot alt som kunne smake av kommunisme. Hedins tillit og posisjon i Liverpool bygget på at han var på lag med seilerne. Risikoen var at han kom på for kameratslig plan med sjøfolkene når betingelser for ledighetstrygd eller andre forhold skulle prøves. Virksomheten var full av gråsoner, og det var lett å bli nærsynt. Hedin skulle ikke innse rekkevidden før han sto på kanten av stupet.

Ingvald Haugen var kampvillig. I NSFs medlemsblad fra mai 1947 fastslo han at «På ny er muldvarpene i arbeid».574 Her ble Hedin og Vetlesens involvering i Sjømennenes Landssentral sidestilt med førkrigstidens Quisling-virksomhet. NSF skulle «sørge for at splittelsesmakere og politiske muldvarper vil bli satt på plass (...) bakvaskelser, sjikane og uvederheftig propaganda bør muldvarpene bli alene om». Lederartikkelen over fire tettskrevne sider illustrerte at det foregikk en beinhard kamp mellom NKP og DNA om sjømennenes tillit. Sjømannsforbundet gikk utilslørt regjeringspartiets ærend.

334 – FORFULGT AV STATEN

For Asbjørn Sunde var kampen over. Fredens brå tilbakekomst ble et stillferdig vakuum en kriger som Sunde knapt kunne ha forestilt seg. Borte var kampsaken, nazifiendene og mennene som han hadde risikert livet i fellesskap med. Så hva sto igjen? Først og fremst Rolf og Astrid. De to han hadde dratt gjennom helvete og tilbake. De han skyldte alt. Krigen hadde krevd livet til brødrene Håkon og Rolf. Faren hadde gått bort i 1943. Det var tomt, og han befant seg økonomisk på bar bakke. Leiligheten på Sinsen var tapt – den lille familien bodde trangt hos Astrids slekt i Horten.

I motsetning til Milorg-karene og medlemmene av kompani Linge kunne han ikke dra nytte av motstandskampen inn i en videre karriere. Mulighetene Milorg og Linge-mennene ble tilbudt innen forsvaret eller staten, tilkom ikke Osvald-gruppa. Asbjørn Sunde og hans menn var fremmede fugler som få ville ta i. De passet ikke inn i frigjøringshistorien som ble fortalt i aviser og bøker fra mer eller mindre aktive motstandsmenn. Men Sunde hadde planer for å gjøre noe med situasjonen.

I konservative Horten var Sunde en omdiskutert radikal skikkelse med et dårlig førkrigsrykte. En ubehagelig opportunist det var vanskelig å like.

Men i Oslo fantes velstående støttespillere som kjente sabotørens betydning.

Trolig lå det økonomisk bistand til grunn da familien kunne flytte inn i en liten leilighet i første etasje i nærheten av Ola Narr ved Carl Berners plass. Da han fikk arbeid som sjåfør ved Østlandske Petroleumskompani på Sjursøya, virket det som han hadde fått flyten. Han ble anbefalt til jobben av gamle motstandsfolk innen politiet.575 Sjåførkarrieren ble imidlertid kort. På selveste Karl Johans gate ble Sunde tatt for promillekjøring med en tankbil og mistet førerkortet. Alkoholen hadde vært et hjelpemiddel under presset som oppsto under motstands­ kampen, han la ikke skjul på det. Det døyvet smerte og roet nerver. For så vidt hadde han drukket under tjenesten i det sjømilitære korps, og kunne gjerne feste. Men Sunde var ikke en drukkenbolt – hendelsen på Karl Johan var et unntak. Han likte å ta seg et glass, men hadde også sterk selvdisiplin når det behøvdes. Motstandskampen hadde vært et bevis på det. Året 1947 hadde begynt dårlig, men representerte også en markant snuoperasjon for Asbjørn Sunde. Den startet på slottet med kongelig audiens lørdag 1. november. Han gikk opp mot slottet i følge med sønnen.

13-årigen som hadde stått ansikt til ansikt med døden på Sollia, skulle få en annen opplevelse av farens bedrifter. Riktignok måtte han vente utenfor hos DEL 3: ETTERKRIGSTID –

335

adjutanten mens faren møtte den aldrende kongen, men Rolf må ha vært stolt. Den «annerledes» faren skulle hedres av landets fremste frihetssymbol.

Da de to gikk fra slottet nedover Karl Johan, kunne de se banneret på Tostrupgården som markedsførte Sundes bok, Menn i mørket. Tittelen til tross, historien om kommunistenes motstandskamp skulle endelig tre fram i lyset. Dreyers Forlag solgte inn Asbjørn Sunde som en omdiskutert mann.

«Hadde han rett?» spurte de i salgsannonsene.

Max Manus hadde hatt suksess med to bøker som omhandlet egen motstandskamp. Andre mer eller mindre viktige skikkelser hadde skrevet om krigen. Men Sunde skilte seg ut. Han var mystisk, og motstandskampen hadde foregått på siden av den offisielle hjemmefronten. En hemmelig og voldsom krig. Dessuten kom han fra arbeiderklassen, oppvokst uten privilegiene til flere av de profilerte motstandsmennene. Spørsmålet var om boka ville slå an i det brede lag av folket. Eller var den mest en bok for kommunister og sympatisører?

Da Asbjørn Sunde åpnet avisene noen dager etter kongeaudiensen, sto dommen svart på hvitt. Bokas tette, mørke og brutale skildringer skilte seg fra tidens krigslitteratur. Den hadde krimsjangerens framdrift og var uvanlig velskrevet. Leseren ble raskt dratt inn i et helvete av blod og gørr i den spanske borgerkrigen, der norske kommunister debuterte i væpnet kamp mot fascismen. Moralismen glimret med sitt fravær. Det var fyll, død og sammenbrudd. I Arbeiderbladet sammenliknet anmelder Arvid Moen Sundes fortellerstemme med Ernest Hemingways.576 Han var ikke alene om å se litterære kvaliteter i Sundes fortelling. At Sunde hadde hatt god hjelp av en dyktig forlagskonsulent, fjernet ikke stemmen til Norges fremste krigssabotør. Menn i mørket var ikke en faktabok, men en dystopisk, ærlig og spissformulert fortelling. Sannferdig etter Asbjørn Sundes minne.

Menn i mørket ble en umiddelbar suksess, bøkene ble revet bort i bokhandlene. Familiens økonomi kom endelig i balanse. I bokas siste «scene» hadde Sunde lagt inn et parti som trolig hadde sin virkning på både anmeldere og lesere. Der sto Sunde i folkemengden da kong Haakon gjorde sin triumfferd opp til slottet. Sabotøren betraktet monarken og reflekterte i god nasjonal ånd: «Ham var det vi hadde kjempet for. Han og friheten. Det var verdt å kjempe for ham.»577 Ordene kom neppe fra dypet av Sundes hjerte, men la et sympatisk nasjonalt sinnelag til kommunistenes motstandskamp. Om kong Haakon kjente til formuleringene da Asbjørn 336 – FORFULGT AV STATEN

Sunde avla audiensen på slottet, må han ha følt seg som det han hevdet å være: kommunistenes konge – også.

I slutten av november 1947 fikk Asbjørn Sunde en kritiker som hadde lest boka uten å bli forført av spenningsfortellingen. Psykiater, kriminolog, antinazist og samfunnsdebattant dr. Johan Scharffenberg stilte flere spørsmål. Blant annet med hvilken rett Asbjørn Sunde hadde foretatt likvidasjoner. Menn i mørket inneholdt flere beskrivelser av målrettede drap eller drapsforsøk på norske nazister. Scharffenberg var en forkjemper for et mer tolerant landssvikoppgjør og hadde allerede vært ute og kritisert Osvaldgruppas metoder. I boka fant han mer å ta tak i.578 Scharffenberg var avholdsmann og mislikte beskrivelsen av drikking og fyll. «Det fortelles om megen drikk. Føreren av en hemmelig gruppe burde gjort totalavhold til en plikt», skrev Scharffenberg. I et svar til pressen skrev Sunde: «Akk, ja det er bare så langt mellom englene nå til dags (...) Når karene kom hjem fra aksjon – dødstrette, nedbrutt på legeme og sjel, ofte fylt av redsel og fortvilelse – og så bad om en dram. Skulle jeg da sagt: Mine Herrer, totalavhold er en plikt for alle som deltar i en hemmelig gruppe?»579 Scharffenberg stilte også spørsmål ved sannhetsgehalten i Sundes aksjonsbeskrivelser. Han henviste til ulikheter i tyske offisielle tapstall og Sundes beskrivelse. Kunne man kalle en aksjon «100 pst vellykket» når man saboterte? Og hadde noen virkelig gitt ham tilnavnet «camerada rottefanger»?

Sundes svar avslørte at den mentale innstillingen var svært forskjellig bak et skrivebord og i kamp for livet. På spørsmål om hvorfor gruppa hadde finansiert aksjonene med bankran da pengene fra regjeringen uteble, svarte han: «I slike stunder gransker en ikke Haagerkonvensjonen eller Folkeretten.

Vi var likeglade med hva vår konge og vår regjering mente om oss i London.»

Men mest alvorlig, mente Scharffenberg: Hvordan kunne Osvald-gruppa operere på siden av den offisielle Hjemmefronten og utføre likvidasjoner med Sunde som aktor, dommer og bøddel?

Sunde viste til at gruppas aktivitet var undersøkt av politiet uten at Riksadvokaten hadde funnet grunn til å reise tiltale verken mot ham selv eller andre medlemmer. Men han var provosert over Scharffenbergs holdning.

«Hatet til fienden, kjærligheten til friheten, vissheten om hver manns plikt til å slåss, ansvaret for våre døde kamerater – var det som ga oss denne rett.

Var det tilstrekkelig?» Svaret beroliget neppe Scharffenberg, men viste tydelig

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

337

hva Sunde mente. Overlegens hensikt var ikke politisk motivert, men det var lett å oppfatte det som at han hadde en agenda.580 Men hvorfor fortalte ikke Sunde sannheten? At det var nettopp politigruppa og Milorg som hadde bestilt de fleste av de rene likvidasjonene.

At det var gode nordmenn i maktposisjoner som brukte gruppa som leiemordere mens man ventet på at krigens vinder vendte seg mot Hitler.

Asbjørn Sunde holdt kjeft, kanskje lå det en æreskodeks bak. Mindre ærefullt var det at forsvarsminister Jens Christian Hauge, overvåkingssjef Asbjørn Bryhn og motstandshelt Gunnar Sønsteby satt stille og lot Scharffenberg rakke ned på Sundes moral. De visste at historien var annerledes.

Den 28. november 1947 sto forfatter og krigssabotør Asbjørn Sunde sammen med Just Lippe under lysekronene i Sovjetunionens ambassade i Drammensveien. De to skulle motta den sovjetiske krigsmedaljen i selskap med et knippe offiserer. Lippe hadde bistått de russiske styrkene i frigjøringen av Finnmark på oppdrag fra London-regjeringen. Sundes meritter var godt kjent for russerne. Han behøvde ikke skjemmes, selv om han gikk kledt i en dress han hadde lånt av en venn. Dette var hans stund. Ved siden av Lippe følte Sunde kanskje at ringen var sluttet. Det var Lippe som hadde rekruttert ham til den spanske borgerkrigen, der det hele begynte.

Hvilke mål Asbjørn Sunde hadde satt seg da han ruslet hjem fra den russiske ambassaden, vet vi ikke. Trolig skulle han nyte anerkjennelsen og leve på midlene som endelig kom hans vei. Han kunne ikke vite at han befant seg på toppen av sitt livsløp. Heller ikke at veien videre skulle lede ham inn i det største fallet blant samtlige norske motstandsfolk.

Skjult agenda Den norske virkeligheten etter storkrigen var sterkt påvirket av internasjonal stormaktspolitikk. Forholdet mellom øst og vest ville legge premisset for hvordan et lite land i en geografisk utsatt posisjon fikk utvikle seg. Folket måtte velge side, og valget ville være påvirket av hvordan stormaktenes handlinger ble tolket.

Forenklet sagt fantes det minst to virkelighetsoppfatninger i Norge. Disse skilte først og fremst mellom kommunister, radikale DNA-folk og resten av det politiske miljøet. Basert på valgresultatet i 1945 betød det at opp mot 20 prosent av nordmennene hadde en større tilbøyelighet til å se Sovjetunionens 338 – FORFULGT AV STATEN

sikkerhetspolitikk som rasjonell og nødvendig. Minst halve befolkningen og trolig flere ville støtte USA og Storbritannias behov og beslutninger. I pressen var overvekten for et angloamerikansk verdensbilde langt større. Utover kommunistenes egne organer var aviser og rikskringkastingen samstemte i at Sovjetunionen sto for isolasjonisme mot åpne vestmakter. Polariseringen mellom de to sidene tillot lite av nyansene å slippe fram.

Storpolitikken som var i ferd med å framskynde en kald krig, var preget av at det var to ulike politiske samfunnssystem som sto overfor hverandre.

Kapitalisme mot kommunisme og rik mot fattig. Demokrati mot diktatur.

Franklin D. Roosevelts død nedkjølte raskt den amerikanske administrasjonens holdning til Sovjetunionen. President Truman var ikke uvillig til å yte Sovjet nødvendig hjelp, men mente russerne hadde sluppet for lett til allierte støtteordninger. Den nye presidenten ville se alt i sammenheng, fra politisk hegemoni i Europa til avtaler som hadde forretningsmessig verdi.

Hvorfor skulle amerikanere putte penger inn i den største systemfienden i moderne tid?

For britene var situasjonen annerledes. Imperiet vaklet og kostnadene med det utstrakte riket var enorme. Churchill hadde hatt en forestilling om en britisk lederrolle i Europa, men krigen hadde endret bildet. Sovjetunionen vokste seg sterk gjennom motgangen. Utad liknet ikke Stalin lenger den fryktede despoten fra mellomkrigstiden. London aksepterte amerikanernes økende innflytelse i Europa som en motvekt til russerne, men ikke uten skepsis. Churchill var urolig over utviklingen og imperiets posisjon.

Winston Churchill hadde blitt vraket som engelsk statsminister da han befant seg i Fulton, Missouri, 5. mars 1946. Missouri var president Trumans hjemstat, og krigshelten som tapte freden, hadde takket ja til å holde tale på Westminster College. Truman tilbød seg å være Churchills reisefølge, og på toget fra Washington spilte de to poker til den lyse morgen. Likevel var det en opplagt Churchill som gikk på talerstolen. «Tro ikke at dere om et halvt århundre vil se 70 eller 90 millioner briter spredt omkring i verden, og forent i forsvaret av våre tradisjoner», sa Churchill. Fra det raknende imperiet flyttet han fokus til endringen i Europa. «Det har falt en skygge over de skueplassene som nylig ble lyst opp av den allierte seieren (...) Fra Stettin ved Østersjøen til Trieste ved Adriaterhavet har det senket seg et jernteppe tvers over kontinentet», sa Churchill. De gamle landene i Sentral- og Øst-Europa lå nå under sovjetisk innflytelse. «Kommunistiske partier eller femtekolonner DEL 3: ETTERKRIGSTID –

339

utgjør en voksende trussel og fare for den kristne sivilisasjon», påsto han.

Truman karakteriserte talen som «ypperlig», men kritiske reaksjoner i amerikanske medier fikk presidenten til å moderere støtten. Mange mente at den britiske eksstatsministeren tilførte det politiske klimaet unødvendig kulde. Europas framtid var fortsatt preget av krigsskyggene.

Vurdert opp mot Operation Unthinkable var talen en naturlig oppfølger. Ved å peke på kommunistpartiene som femtekolonnister og trussel mot den kristne sivilisasjonen kopierte Churchill Joseph Goebbels’ budskap. Jødebolsjevismen, bare uten jøder. Om Churchill for tiden ikke satt ved makten, var han fortsatt en mann verden lyttet til. Han forsvarte undertrykkelse i britiske kolonier over hele kloden, men ville slå ned kommunistpartiene i Europa.

I Moskva kom freden med store utfordringer, også før Churchills Fultontale. De amerikanske atombombene over Nagasaki og Hiroshima hadde gitt USA et skremmende militært forsprang. Samtidig lå den sovjetiske økonomien likesom landet i ruiner. For å gjenoppbygge Sovjetunionen hadde Molotov fått innvilget en kreditt på ti milliarder dollar hos Rooseveltadministrasjonen. Ambassadør Averell Harrimans argumentasjon overfor kongressen var at «jo før Sovjetunionen hadde mulighet til å utvikle et mer anstendig liv for egne borgere, jo mer tolerant ville systemet bli». Teorien var ikke tatt ut av lufta, både Stalin og Molotov hadde gitt uttrykk for vilje til oppmyking overfor Roosevelt.581 Inngåelsen av en amerikansk-sovjetisk låne- og leieavtale i oktober 1945 skulle bli den siste suksessfulle samtalen om økonomi mellom de nye supermaktene. Truman mente maktforholdet ga amerikanerne nye og sterkere kort. I desember 1945 argumenterte likevel Harriman for at det økonomiske samarbeidet måtte fortsette: «Siden Sovjets politiske praksis synes å være sterkt influert av økonomiske perspektiver, bør vi trolig vie mer oppmerksomhet til sammenhengen mellom økonomi og politikk i vår egen tilnærming til Sovjetunionen.» Harriman var ikke i tvil om at russerne ønsket et tettere samarbeid snarere enn isolasjon. Men beslutningsprosessene i Kreml var langsomme og omstendelige. Frykten for å gjøre feil eller inngå avtaler som ikke tilfredsstilte sikkerhetspolitiske behov, forsinket responsen på ulike avtaleforslag. Sendrektigheten skulle bli kostbar på flere områder.582

340 – FORFULGT AV STATEN

Dokumenter fra det russiske utenriksdepartementets arkiver viser at Sovjet var i ferd med å slutte seg til både Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbankens IBRD (Den internasjonale bank for gjenoppbygning og utvikling) i 1945. Men forverringen av forholdet mellom Sovjet og USA gjorde russerne rådville. De vestlige organisasjonskravene var tilpasset sterkere økonomier i et kapitalistisk system. Sovjets holdning var at man ønsket medlemskap, men var usikre på konsekvensene for egen økonomi og innflytelse. Stalin var i ferd med å revurdere utenrikspolitikken basert på den kjølnende USA-relasjonen, men klarte ikke ta et valg. Molotov kunne ikke gjøre annet enn å la beslutningen om å delta i Verdensbanken bero.

Et par måneder etter Winston Churchills lansering av begrepet «jern­ teppet» framla USAs utenriksminister George Marshall historiens største økonomiske hjelpepakke for Europa. «Marshallplanen ble det neste store skrittet i planleggingen av kapitalismens korstog», skrev NKP-leder Reidar Larsen senere.583 Men var hjelpepakken virkelig ment som et kapitalistisk framstøt? At planen skulle bli innledningen på den kalde krigen, var neppe Marshalls intensjon. Europa lå med brukket rygg. Ingen andre enn USA hadde midler til å bistå. Men kom ikke hjelpepakken med en pris? Og hvordan skulle den inkludere Øst-Europa når Sovjetunionen ikke var en del av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken?

I det kompliserte puslespillet der Europa skulle settes sammen på nytt, møtte partene en rekke utfordrende forhold. Fra sovjetisk side var en østeuropeisk sikkerhetssone avgjørende. Hitlers tidligere oppmarsjområder måtte stå under sovjetisk innflytelse, helst med sterke kommunistpartier. Den vestlige uviljen mot sovjetdominans i de østeuropeiske landene ble oppfattet med mistenksomhet i Kreml og blant vestlige kommunister. Trygghet var ikke et urimelig bytte mot hva de hadde ofret, mente mange. Dernest ville de ha økonomiske rammer til å gjenoppbygge landet. Stalin ønsket å kreve Tyskland for 20 milliarder mark i krigsskadeerstatning, betalingen skulle blant annet skje gjennom demontering og flytting av tyske fabrikker fra Tyskland til Sovjetunionen. Krigsskadeerstatningen var avgjørende for å komme på fote fordi ødeleggelsene var enorme. Dødstallene alene ville påvirke produktiviteten og helsekostnadene i mange tiår. De virkelige kostnadene var knapt mulig å beregne.

Stalin hadde gode grunner til å ønske et samlet, demilitarisert Tyskland.

Ved Versaillesfreden i 1918 fikk Tyskland betingelser som raskt førte til DEL 3: ETTERKRIGSTID –

341

misnøye og ukontrollerbar nasjonalisme, en fragmentert stat kunne utvikle samme symptomer. Og ikke minst: Et samlet Tyskland ville gi Sovjetunionen bedre mulighet for å oppnå krigserstatning. Til sist ville en nøytral stat gi Sovjet en viss innflytelse og sikkerhet for at industrien i det vestlige Ruhrområdet ikke kunne bli brukt til en militær opprustning rettet mot Russland.

Men Stalins krav om erstatning ville bli tung å bære fordi Kreml krevde krigserstatningen knyttet til framtidige inntekter fra Tysklands produksjon.

Sett i et realpolitisk perspektiv hadde et krigsherjet Russland lav motivasjon for territoriell aggresjon i Europa. Russerne hadde ingen Operation Unthinkable i ermet. Derimot ville de for enhver pris sikre seg mot nye militære trusler. Det var Sovjet som hadde alt å tape på en ny krig i Europa – om den var varm eller kald. En kommunistledet, østeuropeisk buffersone mot vest var viktigere enn et delt Tyskland med kommunistisk dominans i øst.

Russernes grunnleggende forutsetning for et samlet Tyskland var kravet om krigserstatning. Men det ble klart at verken USA eller England ville innrømme tyske forpliktelser i størrelsesordenen eller omfanget russerne så for seg. Kravet ville gjøre det nærmest umulig for Tyskland å skape grunnlag for økonomisk bærekraft. Intensjonene fra Jalta og Potsdam var i ferd med å briste i møte med økonomisk og politisk virkelighet.

Den 12. mars 1947 la president Truman fram en erklæring overfor den amerikanske kongressen som skulle bli kjent som Truman-doktrinen.

Han fastslo at USA måtte støtte alle frie nasjoner som forsøkte å motstå undertrykkelse fra «så vel minoriteter i landet som utenlandske krefter». Den relativt utilslørte hensikten var å motvirke kommunistisk innflytelse. Trumans argument var i tråd med den såkalte «dominoteorien», som beskrev at om et land falt i kommunistenes hender, ville det samme skje i nabolandene.

Doktrinen og Trumans tale gjorde at russerne ikke behøvde mye fantasi for å se at amerikanske penger og våpen kunne sikre vestlige interesser også i de østeuropeiske landene Moskva vurderte som sin sikkerhetssone.

Det var i denne atmosfæren utenriksminister George Marshall møtte Stalin i Moskva i april 1947. Marshall uttrykte dyp bekymring for at man ikke kom til en avtale om tyske økonomiske anliggender. Det ville ha vidtgående implikasjoner, sa han. Han fryktet demokratisk kollaps og ødelagte økonomier i Europa. Marshall appellerte til russerne om at forholdet mellom de to nye supermaktene måtte finne tilbake til klimaet fra 342 – FORFULGT AV STATEN

krigen. Stalin innvendte at britene og amerikanerne ikke tok spørsmålet om krigserstatning alvorlig nok. Sovjetunionen kunne ikke ettergi erstatningene.

Enigheten måtte bygge på felles forståelse av dette. Ved slutten av konferansen oppsummerte Stalin: «De økonomiske systemene til USA og Tyskland er de samme, like fullt brøt det ut krig mellom dem. USA og Russland har forskjellige økonomiske system, men kjempet ikke mot hverandre, i stedet valgte vi samarbeid gjennom krigen. Når to så forskjellige økonomiske system kunne samarbeide gjennom krigen, hvorfor skulle de ikke kunne gjøre det i fredstid?»584 Da George Marshall la fram hjelpeplanen for Europa i juni 1947, reagerte russerne likevel med mistenksomhet. Men Molotov vurderte først og fremst Marshallplanen som en økonomisk nødvendighet for å sparke i gang Europas økonomi. Dernest kunne den være rettet mot Sovjetunionen.

Samtidig fantes også muligheter i ordlyden, som at europeerne selv fikk skissere prinsippene for hjelpebehovet. Ville Marshallplanen være løsningen på kapital til gjenoppbygningen av Russland?585 En del av bakgrunnen for at man likevel ville invitere russerne med på planen, lå i politiske strategier for to viktige europeiske land. I Italia og Frankrike hadde sosialistene kastet kommunistene ut av koalisjons­ regjeringene og satt på et knapt flertall. Ikke å invitere Sovjet ville bety å sende landene ut i politisk krise uten å vite utfallet. For britene og franskmennene, som var sterkest imot sovjetisk deltakelse, var argumentet tungtveiende nok til å opp­rettholde initiativet. Men prosessen måtte gå raskt, Marshalls plan skulle settes sammen i løpet av sommeren. Tidsrammen var i seg selv en forsikring mot sovjetisk delaktighet.

En økonomisk analyse bestilt av Molotov fra russiske samfunnsøkonomer fastslo at amerikanerne var oppsatt på å framskynde en felles europeiskamerikansk avtale. Russerne mente vestmaktene ønsket å oppnå et overherredømme ved å ha én felles avtale heller enn bilaterale. En slik avtale ville presse fram et samlet Tyskland uten sovjetiske krigsskadeerstatninger og uten at russiske behov behøvde å bli tatt hensyn til. Avtalen ville kunne kreve å fjerne «jernteppet» som sovjetisk sikkerhetssone for å innfri kredittene.

Om ikke Sovjet gikk med på avtalen, ville den motivere en antisovjetisk allianse mellom Europa og USA, og skylden ville bli lagt på russerne om hjelpeplanen mislyktes.586

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

343

Til Pariskonferansen sommeren 1947 stilte den russiske utenriksministeren med en hundre mann sterk delegasjon som skulle sørge for at en gunstig avtale kom på plass. Det var liten tvil om at Molotov så for seg at man ville komme til enighet.587 Men den sovjetiske holdningen var i ferd med å endre seg.

Molotov etterspurte konkret innhold i avtalen, han mente planen Marshall hadde presentert, var utydelig. På morgenen 30. juni mottok Molotov viktig informasjon som satte vestmaktenes intensjoner i et dårlig lys.

Telegrammet fra Moskva orienterte Molotov om resultatet av møtet mellom den amerikanske statssekretær Clayton og britiske ministere. Det fortalte at England og USA hadde blitt enige om at Marshallplanen skulle anses som en plan for «rekonstruksjon av Europa, ikke hjelp til Europa».

Den skulle fungere sentralisert under en hovedkomité som satte opp en rekke underkomiteer for kull, stål, transport, landbruk og mat. Tyskland var Europas økonomiske motor, og under punkt e) kunne Molotov lese at «(...)

England og Amerika motsetter seg krigsskadeerstatning til Sovjetunionen fra dagens/kommende produksjon».

Molotov vurderte situasjonen som uholdbar. Amerikanske og britiske ledere hadde bestemt utfallet på forhånd, konferansen var skuebrød. Dermed ble de russiske samfunnsøkonomenes påstand om at Marshallplanen var et forsøk på å skaffe vesteuropeisk fotfeste inn i de østeuropeiske landene og isolere Sovjetunionen, en etablert sannhet for Molotov og Stalin. Den 2. juli 1947 trakk Sovjetunionen seg fra Paris-forhandlingene.

Flere østeuropeiske land meldte mot slutten av juli 1947 at de fortsatt gjerne ville motta amerikansk hjelp, men måtte avslå fordi betingelsene var uforenlig med landets suverenitet. I noen grad kan de foreslåtte kravene ha brutt mot suverenitetsprinsippene, men beskjeden var styrt av Kremls vilje. Sovjetiske interesser var under angrep, og Stalin strammet grepet.

Resultatet var en strategi som låste Øst-Europa til Moskva. De fleste landene hadde hatt koalisjonsregjeringer, men nå tok kommunistpartiene føringen.

Marshallhjelpen var i ferd med å bli en viktig årsak til den kalde krigen og realiseringen av «jernteppet».

For norske kommunister ble fortellingen om bruddet en bekreftelse på innstillingen de møtte i Norge. USA og England lokket Vest-Europa til seg gjennom økonomiske hjelpeprogram. Hvordan kunne Norge klare seg uten? Det politiske tyngdepunktet ble skjøvet mot høyre, og amerikanske interesser skulle få større plass i norsk sikkerhetspolitikk. «Og mens de 344 – FORFULGT AV STATEN

vesteuropeiske regjeringene berømmet USAs gavemildhet ble planene lagt for Vest-Europas militære samordning under USA. Det sto bare igjen å skape en gunstig atmosfære», skrev Reidar T. Larsen.588

Veiskille på Kråkerøy I februar 1948 var de varme fredsvindene som tilsynelatende hadde blåst over Europa, blitt iskalde. Et Russland på vei mot politisk og økonomisk isolasjon reagerte i affekt. Fra Østersjøen i nord til Svartehavet i sør fikk landene i Stalins sikkerhetssone kjenne på følelsene til en såret russisk bjørn. Koalisjonsregjeringer falt til fordel for rene kommuniststyrer. I Tsjekkoslovakia oppsto en situasjon som skulle brukes for hva den var verdt, av vestlige politikere helt inn i et lite kulturhus på Kråkerøy. Hendelsen ble definert som et kommunistisk statskupp og motiverte til aktiv forfølgelse av vestlige kommunister. Hva hadde skjedd i Tsjekkoslovakia, og kunne Norge falle på samme måte?

Den britiske Labour-politikeren og parlamentsmedlemmet Richard Crossman var øyenvitne til hendelsene: «I kommunistenes historie vil februarrevolusjonen huskes som et briljant forsvar av staten mot en reaksjonær konspirasjon støttet og initiert av den amerikanske ambassaden.»589 Det var uoverensstemmelser innen samlingsregjeringen som hadde ført til at tolv ikke-kommunistiske ministre søkte avskjed. Kort beskrevet forsøkte høyrefløypartiene å redusere det kommunistiske flertallets innflytelse innen blant annet politi- og militærvesen. Statsminister Klement Gottwald svarte med å mobilisere massene for et kommunistisk statskupp. Resultatet var at Tsjekkoslovakia over natten gikk fra demokrati til noe som i praksis var en kommunistisk ettpartistat.

Dagen etter at den tsjekkiske maktkampen var avgjort, tok Gerhardsen sitt kommunistoppgjør i kulturhuset på Kråkerøy. «Gerhardsen var et funn for et slikt opplegg. Han kunne framføre de mest sjofle bemerkninger med behersket indignasjon, og kunne hetse med den mykeste stemmen som fantes på markedet her i landet», skrev Reidar T. Larsen.590 Gerhardsen pekte på at hendelsene i Tsjekkoslovakia hadde skapt angst og uhygge, men fastslo at problemet i virkeligheten var av norsk, innen­ rikspolitisk art. «Det som kan true det norske folks frihet og selvstendighet, er den fare kommunistpartiet til enhver tid representerer», sa Gerhardsen DEL 3: ETTERKRIGSTID –

345

til sine disipler og pressefolk på Kråkerøy. «Den viktigste kampen for Norges selvstendighet, for demokratiet og rettssikkerheten er å redusere kommunistpartiet og dets innflytelse.» Statsministeren spilte rått og enestående på nordmennenes frykt i partikampen. Men han stoppet ikke med en «faktabasert» situasjonsbeskrivelse.

Kanskje dempet Gerhardsen stemmen for å betone talens sterkeste og følelsesladde innhold. Han sa at kommunistene «som sine kampfeller i andre land i sine hjerter» var «tilhenger av terror og diktatur». Angrepet må ha skapt reaksjoner også blant tilhørerne, men opp mot den internasjonale situasjonen ble det lest som en betimelig advarsel.

«Einar Gerhardsens tale gjorde uutslettelig inntrykk på meg», sa Reidar T. Larsen. «Den falske mildheten som ledsaget de råe beskyldningene virket til å begynne med nesten ufattelig.» Det var knapt to år siden partiene satt i samlingsforhandlinger, men på grunn av en utenrikspolitisk situasjon var Norges kommunister blitt tilhengere av terror og diktatur. «(...) Dette var ikke lenger politisk kamp, det var signalet til en hekseprosess.»591 Utenfor NKPs møtelokaler i Folkets Hus i Oslo stimlet demonstrantene sammen. Bak lukkede vinduer hørte partimedlemmene taktfaste rop som: «Kast lakeiene ut!», «Vi vil vestlig kurs!» og «Landssvikere!».592 Mange av dem som befant seg inne i bygningen, hadde mistet sine nærmeste eller utholdt ufattelige lidelser på grunn av sin politiske overbevisning under krigen. Å bli satt i bås med quislingene gjorde vondt. Mange spurte seg hva som lå bak Einar Gerhardsen «forræderi». Med hvilken rett utpekte landets statsminister over hundre tusen nordmenn til femtekolonnister og tilhengere av terror?

Kuppet i Praha var i beste fall et syltynt påskudd for aggressiv partipolitikk.

Gerhardsens kalkulerte utspill var ment å ramme hardt. Det skulle skremme vanlige mennesker vekk fra politisk opposisjon. Ved å spille på frykt for en nasjonal trussel hadde statsministeren skaffet seg sladrekjerringer, angivere og lynsjemobber i hver eneste bygd og grend. «Det ble for mye når Friheten i postkassa var forsynt med håndskrevne hilsener hvor det kunne stå ‘quisling’, ‘landsforræder’», fortalte Reidar T. Larsen senere. På mindre steder kviet folk som var «stemplet», seg for å gå og handle, andre opplevde at vennene ikke lenger turte omgås en som var kjent som kommunist.593 Og kampanjen var bare i sin spede begynnelse.

346 – FORFULGT AV STATEN

Da Einar Gerhardsen annonserte den norske kommunistforfølgelsen på Kråkerøy, skjedde det i lys av en spent internasjonal situasjon. Frykten for at Stalin skulle utvide sin sikkerhetssone til å inkludere Norge, var diskutert i regjeringen. Overfor nordiske kolleger snakket statsministeren om et sovjetisk angrep. Det var viktig å orientere seg mot vest for å vise at landet ikke sto alene.

Men Stalins strategi kunne objektivt sett neppe analyseres som annet enn defensiv. Selv om jernteppet representerte en ulykke for de østeuropeiske landene og menneskene som havnet bak, manglet Sovjetunionen atomvåpen og var økonomisk underlegne. Lite tyder på at Einar Gerhardsen eller forsvarsminister Jens Christian Hauge virkelig trodde på sovjetiske soldater på norsk jord. Begge trodde derimot på en kamp mot norske kommunister.

Innen maktens korridorer florerte rykter om illegal aktivitet. «De har ikke innlevert sine våpen og jeg er sikker på at de har lagre med våpen», sa Gerhardsen til Gunnar Jahn dagen etter Kråkerøy-talen.594 Det var overvåkingspolitiet som hevdet at NKP satt på store våpenlagre klar til å slå til mot sitt eget land. Rykter sa også at kommunistene hadde bygget opp en hemmelig militærorganisasjon som over tid hadde infiltrert Heimevernet.

Påstandene om kommunistenes militærorganisasjon var uten hold i virkeligheten, og våpenlagre i NKPs besittelse kunne ikke dokumenteres.

I flommen av rykter med og uten forankring i virkeligheten var overvåkingspolitiet en av premissleverandørene til statsminister og regjering.

Overvåkingssjef Asbjørn Bryhns advarsler sammenfalt med at amerikanske myndigheter intensiverte kampanjen mot sovjetiske spioner. Ved å sette likhetstegn mellom kommunist, landsforræder og spion fikk politikere og etterretningstjenestene et enormt «marked» å ta av. Våren 1948 diskuterte Arbeiderpartiet og deres skandinaviske søsterpartier påstått kommunistinfiltrering av Landsorganisasjonen og partiet. Overvåkingspolitiet hevdet at et hemmelig kommunistmøte hadde drøftet å «sprenge» fagforeningene og gjennomføre sabotasje. Det var også «brakt på det rene at kommunistene har organisert gateceller og celler innen administrasjonen og industrien». Disse cellene ventet på en konfliktsituasjon for å slå til. Det måtte handles for å sikre demokratiet – eller makten.

«Gerhardsens Kråkerøy-tale var en vekker, et kampsignal, og kom også til å fungere som en ideologisk overbygning for tiltak rettet mot Norges Kommunistiske Parti», skriver Gerhardsen-biograf Finn Olstad. Den DEL 3: ETTERKRIGSTID –

347

motiverte propagandatiltak, registrering og overvåking. Forsvarsminister Hauge tok initiativ til Stay Behind-grupper, og justisminister Gundersen ga overvåkingspolitiet ordre om å sette opp kartotek over «farlige» kommunister. Disse skulle pågripes ved eventuelle kriser. Det ble også lagt planer for en beredskapslovgivning som kunne sørge for lovhjemlede tiltak mot kommunister.

I Norges Sjømannsforbund sto Ingvald Haugen klar til å yte sin skjerv.

Bak seg hadde han et sterkt lag bestående av regjeringen, fagbevegelsen, overvåkingspolitiet og amerikansk og britisk etterretningstjeneste. Haugen hadde tidligere vist at han var villig til å ta harde virkemidler i bruk overfor kommunistene, men hadde aldri hatt liknende makt i ryggen. Norske sjømenn og tillitsvalgte innen forbundet var blant de første som fikk kjenne den kalde krigen på kroppen.

«Eksklusjonsøksa er tatt i bruk. 4 aktive medlemmer er blitt satt utenfor organisasjonen. Denne gangen var det Johs. Andersen, Ivar Brodin, Aage Dahl Eriksen og Leif Vetlesen som ble offer for gangsterpolitikken.

Forbundsledelsen vil imidlertid ikke stoppe med dette. De planlegger en veritabel utrenskingsaksjon (...)» het det i et NKP-opprop Oskar Hedin mottok i Liverpool i slutten av april 1948.595 Beskjeden var en varslet katastrofe, krigsskjermingen av de politiske motsetningene var historie.

Hedin hadde sett det komme. Han lagret brevet i en mappe sammen med avisutklipp og NSF-notater som dag for dag viste hvordan den kalde krigen strammet grepet omkring ham.

For å ramme Hedin måtte Ingvald Haugen skaffe seg en partilojal mann i tillitsmannens innerste krets. I et brev til Leif Bendiksen ved Londonavdelingen anbefalte Haugen Bendiksen å ta assistentjobb i Liverpool.

Haugen ville bli kvitt Hedins folk og la ikke noen innsats i å skjule motivet: «Det ble derfor besluttet at Liverpool avdeling skal få assistent, og at denne skal ansettes av forbundsstyret og være en mann som ikke løper etter Hedins politiske sirkler (...) som ikke lar seg tyte inn i ørene hva som måtte passe for Hedin å benytte seg av.»596 Tilnærmingen tålte fortsatt både forbundsstyret og offentlighetens lys. Det kunne argumenteres for at de valgte en bedre mann enn den Hedin benyttet. Men Haugen hadde allerede satt i gang et mer alvorlig løp for å få fjernet den siste gjenværende kommunisten blant bestyrerne.

348 – FORFULGT AV STATEN

Som ved flere andre tilfeller valgte NSF og overvåkingspolitiet et samarbeid med britiske MI5 for å få fjernet Hedin. Både gammelt og nytt ble gransket.

De gikk til aksjon, og Bryhn regnet med at den brysomme avdelingsbestyrer Hedin ville være fjernet til sommeren.597 Ett virkemiddel var å sette ut rykter om at Hedins kontor spionerte for Sovjetunionen, og at bestyreren selv var Kominform-agent. Påstanden om Hedins agentvirksomhet var seiglivet, og i et brev til Haugen fra NSFs London-avdeling het det: «Hørte også at han skal til Warszawa som Kominform-agent (...) skal holde deg underrettet når han reiser fra England.»598 Normalt ville dette skremt de fleste vekk fra Hedin, spesielt sett i forhold til Gerhardsens uforsonlige Kråkerøy-tale. Men Haugens påstander var fabrikkerte og kunne ikke dokumenteres. Dermed ble Hedin inntil videre sittende i stillingen med rykter svirrende omkring seg.

Oskar Hedin var vant til å kjempe for egne og andres rettigheter. Men det som var i ferd med å ramme ham, liknet ikke noe annet han hadde vært med på. I morgenrushet, på vei mellom hjemmet i Princess Avenue og avdelingskontoret, fryktet han framtiden. Han hadde nylig blitt far for første gang da Alma fødte datteren Sonja. Ryktespredningen kunne slå beina under familiens livsgrunnlag. Verst var det å ikke vite hvor angrepene kunne komme fra, eller hva som ble neste trekk. Bak den håndfaste virkeligheten ante han et skyggeland der det fantes ressurser til å ødelegge alt og alle som satte seg til motverge.

Mens arbeidet med å bli kvitt Hedin pågikk utover høsten 1949, involverte Ingvald Haugen seg i internasjonal etterretning gjennom å formidle kontakter mellom norske og amerikanske tjenester. Et resultat av dette var at han fikk tillitsvalgte i avdelingene til å bedrive spionasje mot Sovjet. Disse skulle rapportere det de kom over, til Haugen personlig. Karl Oshaug, som ledet NSFs Stavanger-avdeling, bekreftet i brev til Haugen599 at tillitsvalgte var pålagt å spionere «under opphold bak jernteppet». Med denne utvidede «stillingsinstruksen» var det innlysende at man ikke kunne ha kommunister som Hedin i tillitsverv.

Stemmene fra graven Martin Hjelmen og Ragnhild Wiik hadde gjort marerittreisen til Tyskland sammen i 1941. Hjelmen ble henrettet i Tukthus Brandenburg i 1944, DEL 3: ETTERKRIGSTID –

349

men fem år senere sysselsatte hendelsen fortsatt utenrikstjenestene i både Sverige og Norge. Marie Hjelmens søknad om erstatning for tapet av sønnen og den svenske behandlingen av norske kommunister var en varm potet. De ubehagelige historiene ble flere, og saken vokste i omfang. Et tjuetall kommunister som hadde sittet i tysk fangenskap, søkte krigsskade­ erstatning fordi de mente lidelsene var en følge av svensk samarbeid med Nazi-Tyskland. For å bli hørt måtte de gjennom intime forhør og legeundersøkelser. De døde stilte med sine pårørendes stemmer.

Da Ragnhild Wiik møtte til politiavhør om ettervirkningene av fangenskapet, tydet legeerklæringene på at det sto dårlig til. «Fingrene er krokete og stive, hvorfor de er uskikket til kontorarbeide. Føttene er delvis ødelagt av frost og nervene er helt ødelagt. Hun anser det usannsynlig at hun kan bli helt frisk, men med tiden kan hun muligens gjenvinne noe arbeidsførhet», het det i den oppsummerende politirapporten. En tilleggsnote fra et rekreasjonsopphold på Volla gård fortalte at Ragnhild hadde store utfordringer. Hun hadde fått tildelt et hjørneværelse, men den «første tiden kunne ingen bo i det tilstøtende værelse, da frk Wiik kunne våkne om natten, formodentlig etter marerittliknende drømmer og skrike i redsel (...)», skrev bestyreren.600 Før oppholdet på Volla hadde Ragnhild vært pasient på Vinderen psykiatriske sykehus for traumebehandling. Legen pekte på at familie­ forholdene ikke var ideelle, og at en tyrannisk mor hadde kuet barna.

Forholdet til moren var ikke blitt bedre tross døtrenes lidelser under krigen.

Kathinka Wiik hadde tvunget begge døtrene til å flytte ut. De måtte gå ute om natten til de fikk bo hos en bekjent. Senere var det Ragnhild som måtte ta seg av Gudrun og forsørge henne i en leid leilighet. Tross tegn på styrke var det en nedbrutt pasient overlegen hadde til behandling. Ragnhild hadde fått beskjed om dødsdom ikke mindre enn to ganger under torturavhørene i Tyskland.

Under samtalene fortalte Ragnhild at hun følte at folk på trikken så på henne og snakket om henne. Hun led av forfølgelsesvanvidd, sov dårlig og virket sløv og taus. I politiavhørene på Victoria Terrasse mellom behandlingene benektet Ragnhild Wiik relasjonen til Wollweber. Avhørsrapporten viste tydelig at man ikke trodde på at hun var ute av stand til å fortsette sin politiske virksomhet. Overvåkingspolitiet vurderte henne fremdeles som en inngang til nye kommunistiske sabotasjegrupper og opprettet en mappe 350 – FORFULGT AV STATEN

som skulle følge henne nesten fram til hun døde, 54 år gammel.601 Skyldtes Ragnhild Wiiks følelse av å bli forfulgt sykdommen, eller var det politiet som håpet å finne Ernst Wollweber rekende omkring i Oslos gater?

NKPs krav om gransking av Martin Hjelmens utlevering hadde åpnet en Pandoras eske for svenske myndigheter. Undersøkelsen av Säpos krigsrolle reiste spørsmål om med hvilken rett Sverige hadde fengslet norske kommunister, ofte uten siktelse og dom.

«Sveriges myndigheter er ansvarlig for hans skjebne (...) Hjelmen ble sendt direkte i klørne til det varslede nazipolitiet», skrev den svenske avisen Ny Dag. Tross Martin Lundqvists kategoriske benektelse av tortur eller ansvar for utleveringen til norsk politi, kritiserte den regjeringsoppnevnte Sandlerkommisjonen samarbeidet mellom svensk og tysk politi. Men utvalget ville verken stille enkeltpersoner eller regjeringen til ansvar.

Etter hvert ble det kjent at Just Lippe også hadde blitt arrestert da han flyktet over grensen. Han ble beskyldt for etterretningsvirksomhet, selv om lovbruddet i verste fall var ulovlig opphold. Lippe ble truet med at om han ikke ga svenskene det de ville ha, ville han bli utlevert til tyskerne. «Under forhøret gjorde verken overkonstabelen eller hans medhjelpere den minste hemmelighet av sin nazivennelighet», sa Lippe til Friheten. Arrestasjonen fant sted etter Hjelmens utvisning, og Lippe hevdet at svensk politi hadde truet med samme skjebne som Hjelmen. «Han er i Tyskland nå. Og om du ikke tilstår skal vi gjøre presis det samme med deg.»602 Etter Lippes historie fikk pressen nyss om at det var svensk politi som hadde levert tyskerne opplysningene som knyttet Hjelmen til Wollweber. Presseavsløringene ble nå en del av korrespondansen mellom det norske og svenske embetsverket.

At kommunistene krevde riksrett for svenske tjenestemenn, fant ikke støtte hos byråkratene på noen side av grensen. Men de måtte forholde seg til kravene.

I juli 1947 leverte fungerende rikspolitisjef Olav Svendsen en omfattende rapport som inkluderte avhør av kommunistene. «Erstatningssak mot den svenske stat i anledning Hjelmensaken» presenterte 22 nordmenn som enten selv eller gjennom sine pårørende søkte Sverige om erstatning.

Det var sakfører Ragnar Solheim som krevde saken etterforsket av norske myndigheter. Påstanden var at uten svensk politis nidkjærhet i å tilfredsstille tyskerne ville arrestasjoner, fangenskap og henrettelser vært unngått.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

351

«Konsekvensene for de arresterte ble således: 2 ble henrettet, - 4 døde under fangenskapet som følge av mishandlingene og lidelsene der, - 14 måtte utholde fra 3 til 4 års tysk fangenskap og ble som følge av mishandlingene og vanrøkt påført legemsskader og sykdommer, 2 er blitt 100 % invalid, mens de øvrige som følge av fangenskapet har fått sin arbeidsevne mer eller mindre nedsatt. Bare 2 unngikk å bli sendt til Tyskland og slapp med ca 2 års fangenskap i Norge», skrev Svendsen. Dokumentet påviste en svensk skandale som hadde gått hardt ut over norske antinazister, men kun kommunister.

Et påfallende trekk ved gjennomgangen var at den ikke stilte spørsmål ved norske politifolks bidrag.

I oversikten gikk det fram at Marie Hjelmen søkte en understøttelse eller pensjon lik summen sønnen hennes hadde forsørget henne med. Det dreide seg om 2500 kroner årlig og ville innen et rimelig perspektiv utgjøre minst 30 000 kroner, trolig mer med tilbakevirkende kraft. Også Ragnhild Wiiks arrestasjon ble knyttet til de svenske politimennenes visitt hos Heydrich.

«Dette kan tyde på at de svenske politimenn har gitt opplysninger om henne under Berlin-besøket», het det i skrivet. Liknende eksempler gjaldt for samtlige tjueto.

Olav Svendsens konklusjon var at man burde hjelpe de skadelidte med å kreve en såkalt billighetserstatning overfor Sverige. Han hadde liten tro på gjennomslag, men saken var kjent i pressen, og han så ingen annen mulighet enn å løpe linen ut. En måned etter Svendsens rapport valgte UD å sende en instruksjon til legasjonen i Stockholm. Den ansvarlige bak instruksjonen var statsminister og fungerende utenriksminister Einar Gerhardsen: «Jeg vil ikke unnlate å tilføye at saken har vakt oppsikt i visse kretser i Norge. Det vil utvilsomt være det beste om den kunne løses mest mulig i stillhet.»603 Det kan synes som om Gerhardsens fikk sin vilje.

Et par dager før jul skrev UD et svar til 4. politikontor, som var under press fra Ragnar Solheim. Dokumentet som ble hemmeligstemplet og avgradert først i 1993, er usignert, men avslørte hva som sto på spill. Svaret understreket at det var to saker det dreide seg om. Ved siden av tjueto kommunisters krav om billighetserstatning i Hjelmen-saken gjaldt det også krav «fra 12 nordmenn for ulovlig fengsling og internering under krigen.» Blant navnene var kjente NKP-profiler som Just Lippe, Martin Brendberg og Emil Løvlien.

Saken var ennå ikke fremmet overfor svenske myndigheter, og UD anbefalte heller ikke å gjøre det før Sverige hadde avgitt svar i Hjelmen-saken.

352 – FORFULGT AV STATEN

Utfordringen var at Lippe og Solheim stadig purret politikontoret. Skulle man bare la saken gå videre til ambassaden i Stockholm med beskjed om ikke å foreta seg noe? Da kunne man i det minste fortelle Lippe, Solheim og de elleve andre kravstillerne at saken var behandlet i Justisdepartementet og sendt videre. Håpet var at skinnmanøveren «vil stagge dem, i all fall for en tid».604 Politikontoret hevdet at kravet var «uhjemlet og uberettiget», men at det neppe var mulig å unngå å bringe «kravet fram til svenske myndigheters kunnskap». UD mente at politikontorets standpunkt bunnet i at man fryktet indrepolitiske konsekvenser hvis norske myndigheter ikke fremmet erstatningskravene. «De 12 skadelidte er kommunister – enkelte til og med fremstående medlemmer av det kommunistiske parti.» Situasjonen var krevende. Ved ikke å fremme kravene kunne myndighetene med rette beskyldes for å forsømme plikter overfor norske borgere i utlandet. Men å prøve naboforholdet på vegne av en håndfull kommunister var heller ikke ønskelig.

Det var blitt 1948 da utenriksminister Halvard Lange orienterte Justisog politidepartementet i et «fortrolig» dokument om at svenskene ikke fant noe rettslig grunnlag for erstatningskravene.605 Men Lange fikk en liten håndsrekning fra Sverige. Det hadde nemlig lyktes den norske ambassadøren etter gjentatte konferanser med svenske statsråder å oppnå «at det blir ytet fru Hjelmen et beløp på ca 5.000 kroner». Statsrådene understreket at det ikke lå noen innrømmelse av svensk skyld i saken, men beløpet kunne gis av «humanitære grunner». Lange forklarte at beløpet ble stilt til disposisjon av midler den svenske justisministeren personlig disponerte uten å innhente Riksdagens samtykke. Det måtte skje med den største diskresjon.

Svenskene forutsatte at et liknende beløp ble betalt fru Hjelmen fra den norske Nasjonalhjelpen. «Hensikten har antakelig vært at saken derved får karakter av en norsk-svensk hjelpeaksjon, uten tilknytning til de erstatningskrav som er reist fra norsk side», skrev Lange. Utenriksministeren erkjente at beløpet ville være betydelig mindre enn det kravet Hjelmens mor hadde framsatt. Langes ønske var at man underrettet de andre partene om at øvrige erstatningskrav var avvist. Men det måtte først skje etter at utbetalingen til fru Hjelmen var ordnet.

I praksis ba utenriksministeren om at fru Hjelmen skulle få sin erstatning uten å orientere sakfører Solheim, som representerte samtlige DEL 3: ETTERKRIGSTID –

353

kravstillere. Olav Svendsen mislikte framgangsmåten. Tre dager etter Gerhardsens Kråkerøy-tale skrev han i et «strengt fortrolig» brev: «Jeg kan ikke fri meg fra den oppfatning av at det verken er korrekt eller klokt å gå forbi overrettssakfører Solheim i dette spørsmål. Man må dessuten være oppmerksom på at en så kjent og vel orientert fru Kirsten Hansteen sitter i hovedkomiteen og bidragsutvalget for Nasjonalhjelpen.»

Det ville altså bli vanskelig å ordne utbetalingen til Hjelmen uten at kommunistene luktet lunten. Svendsen advarte mot at «Overrettssakfører Solheim (...) vil fremsette krav om å få utlånt sakens samtlige dokumenter til gjennomsyn (...) Jeg kan ikke se at det er noen mulighet for å nekte ham et utlån». Han mente en personlig konferanse med UDs ekspedisjonssjef var nødvendig for å bli enige om hva man skulle gjøre.606 I enden av en lang rekke vurderinger valgte man å informere Solheim om det svenske tilbudet til fru Hjelmen samtidig med avvisningen av samtlige andre krav. Selv om erstatningen var betydelig mindre enn hva hun ønsket, godtok Marie Hjelmen tilbudet. Den 15. oktober kom en bekreftelse signert «Gustaf» fra Drottningholms slott. Kongen forordnet et engangsbeløp på 5000 kroner til «fru Marie Hjelmen, Slora, Ski, Norge, vars son Martin Rasmussen Hjelmen efter utvisning från Sverige til Norge år 1941 anhållits av den tyska ockupationsmakten och sedermera enligt beslut av tysk myndighet avrättas i Tyskland (...)».

Utover monarken, som hadde vært en foregangsfigur i svensk nazivennlighet, stilte den norske Nasjonalhjelpen med 7000 kroner. Altså ble over 60 prosent av Marie Hjelmens erstatning betalt av Norge, selv om kravet var rettet mot Sverige. Dermed kunne UD 20. januar 1949, fire år etter at NKPs Peder Furubotn tok opp saken, loggføre at pengene var mottatt og kvittert for på Slora. Det var neppe noen trøst for Martins mor, men departementets siste anstrengelser var å skaffe til veie fotografiske portrett av Martin Hjelmen og Barly Pettersen. Portrettene skulle henge i et nytt æresgalleri i Tukthus Brandenburg der de var blitt halshugget.

Hjelmen-saken fikk sitt «Avsluttet»-stempel nyttårsaften 1949. Treg saksgang og taktiske avledningsmanøvrer hadde trenert den politiske sprengkraften ut av erstatningskravene. Sverige var fritatt for ansvar, tross hauger av bevis for nazisamarbeid i jakten på norske kommunister.

354 – FORFULGT AV STATEN

Presset fra vest «Vi gjør en god gjerning med hver kommunist vi kan omvende. Hvis de er anstendige mennesker, skiller de lag med NKP», sa Einar Gerhardsen i en tale på Ris skole etter Kråkerøy-talen. Det tilsynelatende forsonende budskapet gjentok stigmatisering av lovlig politisk aktivitet. Om du forble i NKP eller fortsatte som sympatisør, var du en samfunnsfiende.

Stortingsvalget i 1949 tydet på at skremselspropagandaen hadde virket omvendende. «Uten frykten tror jeg vi ikke hadde fått det til», sa Haakon Lie om hvordan Norge ble manøvrert mot deltakelse i NATO. Det samme kunne gjelde for valgresultatet. Kommunistpartiet ble redusert til 5,8 prosent, mens Arbeiderpartiet oppnådde 45,7 prosent av stemmene. Den gamle valgordningen gjaldt fortsatt, og dermed mistet NKP alle sine 11 mandater på Stortinget. Til sammenligning fikk Kristelig Folkeparti med 8,4 prosent oppslutning 9 mandater.

Uten representanter var NKP i praksis uten politisk innflytelse. I et «åpent brev» til de folkevalgte på forsiden av Friheten beklaget partiet at «det nye stortinget har fått en sammensetning som ikke er i samsvar med folkets mening». NKP mente at de over 100 000 velgerne som hadde stemt kommunistisk, ikke fikk sin stemme hørt gjennom «den udemokratiske valgordning». Den var en «hån mot demokratiet.» Valgresultatet sendte partiet inn i en selvransakelsesprosess som ledet til splittelse. Ideologisk uenighet, harde personkonflikter og ytre stigmatisering gjorde NKP til en slagmark. Men innen fagbevegelsen sto kommunistene fortsatt sterkt. Skulle man komme tilbake, var denne posisjonen viktig.

Kråkerøy-talen var en del av en kalkulert strategi der man gikk til felts mot kommunistene på flere nivåer. Statsministeren frontet selv den ytre kampanjen med stor autoritet, mens det i bakkant allerede var etablert en overvåkingstjeneste som skulle «motvirke alle forbrytelser i den utstrekning disse kan medføre fare for rikets sikkerhet». Da Norge valgte å slutte seg til den vestlige forsvarsalliansen Atlanterhavspakten i april 1949, ble kommunistenes posisjon ytterligere utsatt. Den kommende NATO-alliansen var opprettet mot sovjetisk «ekspansjon» og kommunistisk innflytelse. Hvor man kom til å lete etter en «indre fiende», var innlysende.

Med NATO-medlemskapet og den kalde krigens utvikling hadde Norge et ansvar for å sikre seg mot femtekolonnister og nordmenn som kunne

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

355

mistenkes for å gå sovjeternes ærend. I USA hadde kommunistfrykten ført til kartlegging og forfølgelse av amerikanere med politiske synspunkter på venstresiden. Veien fra mistanke til spionanklage var kort, og senator Joseph McCarthy ledet an i angrep på amerikanske kunstnere og kulturpersonligheter. Det som skulle bli kalt mccarthyismen, fikk også fotfeste i Norge. Gerhardsens Kråkerøy-tale hadde i praksis innledet den norske varianten – før McCarthy selv var på høyden.

Kort tid etter valget la regjeringen planer for å sikre Norges troverdighet som vestalliert. Innen et år ble det opprettet 146 stillinger i politiet – samtlige i overvåkingen. Apparatet skulle kunne registrere, telefonavlytte og utplassere hemmelige mikrofoner både på privatadresser, i kontorer og partilokaler. Politiet begynte også å fotfølge mistenksomme personer innen NKPs organisasjon. «(…) mesteparten av politiets virksomhet ble drevet med hjemmel i norsk lov. Ut fra situasjonen den gang vil mange hevde at det var både forsvarlig og nødvendig», skriver Karsten Alnæs i bokverket Historien om Norge.607 Spørsmålet gjaldt ikke bare om det var lovlig eller ei. I så fall måtte det antas at det forelå berettiget mistanke mot det store antallet kommunister, sympatisører og NATO-motstandere kartleggingen skulle ramme. Lundkommisjonen har senere fastslått at frykten for kommunistene var betydelig overdrevet.608 Like fullt drev den Norge inn i et overvåkingsregime som skulle ramme hardt og blindt.

Cecilie Evensen så «spøkelsene» i gangen. Skygger som nesten umerkelig smøg seg gjennom korridorene i Folkets Hus i Bergen. Ut eller inn av et rom der de låste seg inne. Moren befant seg nede i møtesalen eller i partikontorene.

Dagfrid Evensen og Norman Iversen var to av medarbeiderne i NKPs lokallag i Bergen, som var blant landets største. Begge ville kjempe for sosial rettferdighet i Etterkrigs-Norge. Dessuten måtte en regjering som handlet med Franco-fascistene og kom under stadig sterkere innflytelse av USA, ha en sterk motstemme. Det var Schrøder Evensens kampsaker om igjen.

Mens moren diskuterte politikk, lekte Cecilie på loftet. Hun så ledninger trukket på kryss og tvers langs bjelker og himling. Flere steder hang klumper hun senere skulle få vite var mikrofoner. «Overvåkingen forble et grått eller svart ‘noe’ som vi hadde i helene der vi løp for livet i korridorene og husets kroker, – når det knirket i trapper var det ‘overvåkingen’ som var etter oss.

356 – FORFULGT AV STATEN

Den gråsvarte stemningen sitter i ennå», skriver Cecilie om da virkeligheten og leken gled over i hverandre.

Overvåkerne var «til stede» i møtesalen og på Dagfrid Evensens kontor.

Noen lyttet til det som ble sagt, og kartla hva hun foretok seg i partiet og privat. Dagfrids personmappe hos overvåkingssentralen viste at politiet allerede i 1946 hadde skaffet seg oversikt: «Hun holdt likeledes et foredrag på et større arbeiderstevne på Stord 27.7.1947, et møte arrangert av N.K.P. Før kommunevalget i 1947 holdt hun en rekke propagandaforedrag og kom med endel uttalelser til Arbeidet.» Den overfladiske oppsummeringen bygget på mer detaljerte rapporter fra tiden før systematisert kartlegging ble intensivert.

Men det skulle raskt bli mer detaljert. Et hyttebesøk med kvinnelige kolleger og kontorfunksjonærer hos Malersvennene og samarbeidende organisasjoner fattet interesse: «(...) en kontordame som var forhindret fra å delta på turen var siden blitt spurt av [strøket ut] om hun var redd for å reise med på turen. Min kilde skulle forsøke å bringe på det rene hva som foregikk under oppholdet på Søfteland.» Rapporten om «[strøket ut] og Dagfrid Evensen» ble oversendt «Herr politimester Kr. Welhaven» i Oslo.

Etterforsker Brinchmann ved Bergen politikammer lovte at «eventuelle ytterligere opplysninger ville bli tilsendt».609 På nattoget til Bergen ble en russisk statsborger fulgt av overvåkings­ politiet. De kjente både vognnummer og plass, det meste var notert med minutiøs presisjon. Sammen med tre kvinnelige sovjetborgere gikk russeren av på stasjonen og satte seg i en drosje inn til sentrum. Der møtte gruppa Dagfrid Evensen og andre bergensere klokka 18. To timer og femten minutter senere var det middag i peisestuen på Hotel Rosenkrantz. «Møtene» forgikk på offentlige plasser, og det gikk ikke fram hvilke funksjoner russerne hadde i Norge. Var de krigsveteraner eller partikolleger? Mappen var som en spionroman der 15 minutters venting i den travle hotellresepsjonen ble en scene i en «film noir». En av hovedrollene ble spilt av en småbarnsmor, enkefru Evensen. Ifølge referatet kokte dramaet til slutt bort i ingenting av interesse.

Snart ble det Dagfrids tur til å fotfølges til stasjonen. På perrongen tilbød en mann seg høflig å bære bagasjen hennes. Han var kledd i hatt og frakk, en stil hun etter hvert skulle identifisere som politiet. Selv om dresskoden og metoden kunne anses som komiske, innebar overvåkingen en følelse av å DEL 3: ETTERKRIGSTID –

357

være iakttatt. I det lå det en ufrihet, noen eide tilværelsen din. Politiet kunne lytte eller observere overalt, på fritiden og under det politiske arbeidet. Det ble benyttet anonyme kilder eller informanter som gjerne var venner av den mistenkte. Statsministeren hadde framstilt angiveri som en god gjerning.

Dagfrid Evensen hadde lite å skjule overfor Kristian Welhavens eller Asbjørn Bryhns utsendte. Men at overvåkingspolitiet til enhver tid visste hva som foregikk på partimøter og i organisasjonens indre liv, var noe annet. Strategi og virkemidler kunne bli kjent for potensielle motstandere før det ble presentert som partiets politikk. Når man tar i betraktning at det fra E-tjenesten gikk åpne kanaler inn til statsministerens bror og presse­ mann Rolf Gerhardsen i Arbeiderbladets redaksjon, var det et demokratisk problem. I ytterste konsekvens betød det at det fra Bergen via overvåkings­ sentralen i Oslo tilfløt konfidensiell informasjon til Youngstorget om kommunister som Dagfrid Evensen og Norman Iversen. Med Rolf Gerhardsens posisjon som redaksjonssekretær i Arbeiderbladet kunne man dermed ramme politiske motstandere offentlig, også med sensitiv, privat informasjon.

Regjeringspartiet hadde i praksis opprettet sin egen overvåkingstjeneste.

En annen som kjente at grepet strammet seg, var Birger Bakken fra Modum i Buskerud. Den tynne, mørkhårede 26-åringen hadde tatt artium i 1944 og arbeidet som postmann da tyskerne begynte å innrullere årgangen hans til arbeidstjeneste. Fordi han også hadde nådd alderen for militærtjeneste, fryktet han innkalling til den tyske østfronten. Faren var kommunist, og Birger deltok allerede i distribusjon av illegale aviser. Han ville for enhver pris unngå å bli Wehrmacht-soldat. Så langt hadde han klart å stikke seg unna både militær- og arbeidstjeneste, men høsten 1944 var politiet etter ham.610 Da lensmannen sto foran døra hos moren på Vestre Spone, hadde Birger fått varsel. Han holdt øye med huset fra skogen og så moren ta praten på trappa. Hun fortalte lensmannen at gutten var dratt på fisketur på ubestemt tid. Birger var friluftsmann, og hvor lenge han ble borte, kunne ikke moren svare på. Sønnen forsvant inn i skogen utenfor nazistenes rekkevidde fram til freden. Under tiden fortsatte han arbeidet med den illegale distribusjonen av blant annet Alt for Norge og Radionytt.

Birger Bakken hadde sett motstandsgruppene operere i drammens­ området. Flere i lokalmiljøet bidro i Asbjørn Sundes aksjoner. Da freden kom, 358 – FORFULGT AV STATEN

observerte han urettferdigheten i at «gutta på skauen» kom ut av ­buskaset og tok æren for motstandskampen. Han meldte seg inn i kommunist­partiet i 1945 og ble aktiv i ungdomsorganisasjonen. Krigen hadde gitt medvind, og i lokalmiljøet på Modum kjente man sympatisørene som gode nordmenn.

De var folk som hadde vært villige til å dø for landet sitt, og som var opptatt av arbeiderkamp og sosial rettferdighet på hjemstedet.

Da Birger forlot bygda for å begynne på lærerskolen, hersket det lokal harmoni mellom Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti. De avholdt felles ungdomsmønstringer og kjempet felles sak i lokalpolitikken.

Bakken tok selv imot statsminister Gerhardsen da han besøkte et av arrangementene. I 1946 fikk Birger vikariat på en folkeskole på Modum og fant ut at han ønsket å vie livet til å undervise. Året etter søkte han lærerskolen i Oslo, og sommeren 1950 var han ferdig utdannet lærer, klar til å bidra i oppbygningen av Etterkrigs-Norge. I mellomtiden hadde Einar Gerhardsen holdt sin Kråkerøy-tale.

Høsten 1950 søkte Birger Bakken jobb på skolen i Modum, som i likhet med resten landet led under lærermangel. Birger visste han var kvalifisert, og at skolen søkte en ny ansatt. Han hadde godt rykte på seg i hjemkommunen, men var også en kjent kommunist – og barn av en kommunist. I postkassa kom fortsatt kommunistavisa Friheten, selv etter Kråkerøy-talen. Da svaret fra skolen drøyde, ante han at noe var galt. Like etter ble han kjent med at stillingen hadde gått til en student ved lærerhøyskolen, en som altså ikke var kvalifisert.

Birger Bakken mente han var utsatt for en klar forbigåelse. Han var for­ tvilet og kontaktet skolen, men fikk ikke noe godt svar. Kanskje ville det nytte å ta saken inn for Utdanningsforbundet? Forholdet virket klart, det fantes ingen grunn til ikke å gi ham jobben. Da saken fortsatt drøyde, opp­ fattet Birger at det var sendt et varsel fra høyere hold. Sendrektigheten hos Utdanningsforbundet ga den ansatte lærerstudenten mulighet til å fullføre utdanningen og gjøre seg kvalifisert for stillingen. Bakken så ingen annen mulighet enn å forlate bygda og søke jobb der ingen kjente bakgrunnen hans. På Modum hadde signalet om at kommunister var uønsket som lærere, slått beina under drømmen.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

359

De nære ting «The name of Norman Iversen has been placed on record at the Supreme Headquarters Allied Expeditionary Force as being commended for brave conduit while acting under my orders in the liberation of his country 1944–45.» Hedersbevisningen fra Iversens Supreme Commander, Dwight D. Eisenhower, ble plassert i glass og ramme, godt synlig for de som kom på besøk. Han var stolt over å ha ført en motstandskamp for Norge på tvers av øst–vest-aksen.

Norman Iversens engasjement for arbeiderbevegelsen brant sterkere enn noensinne i etterkrigsårene. I kronikker og avisinnlegg gikk han i strupen på Arbeiderpartiet, som han mente knapt hadde en «flis» av sosialisme igjen i den praktiske og økonomiske politikken. Han angrep det han mente var å gi bort den nasjonale bestemmelsesretten til amerikanske krefter og Wall Street-styrte miljøer.611 Iversen mente politikken bevisst ble vridd til et «teknisk demokrati».

En bruksanvisning fra Gerhardsen søkte å erstatte offentlige komiteer med organer der folket ikke hadde innflytelse over hvem som kom med. Dermed var det lettere å holde kommunistene utenfor, samtidig som systemet fikk mindre offentlig innsyn. Beslutningsprosessene ble enklere uten diskusjoner eller motforestillinger.

Hensikten var å holde folket vekk fra deltakelse i viktige økonomiske spørsmål, skrev han. «Virkelig demokrati forutsetter sosialisme. Sosialisme forutsetter igjen folkets bestemmelsesrett over samfunnslivet (...).»612 Som havnearbeider så han at systemet i praksis fungerte slik det hadde gjort før krigen. De svake forble svake uten kamp. Han ville fortsette å sparke Einar Gerhardsens og Haakon Lies borgerlige sosialisme på leggen til det kom en endring.

Norman Iversens viktigste engasjement lå fortsatt på brygga, og høsten 1949 var det en gammel havnearbeider han kjempet for. En syttiåring som var i ferd med å miste alt han eide i en utpantingssak. Bakgrunnen var at Det Nordenfjeldske Damskipsselskab ville tvinge arbeidere til lossing i et fryseskip uten beskyttelseshansker. Det var ned mot 30 kuldegrader i laste­ rommet, og losserne nektet å gå inn. Rederiet avslo kravet om beskyttelses­ hansker, og arbeidet ble stående stille fra klokka 08 til klokka 15, «da det hardt trengte rederi kom med 12 par av de billigste og mest uegnede hansker 360 – FORFULGT AV STATEN

som kunne oppdrives», skrev Iversen. Med hanskene på plass gjennomførte arbeiderne lossingen.

Det Nordenfjeldske Damskipsselskab gikk likevel til arbeidsrettssak mot 26 arbeidere for å ha påført selskapet sju timers forsinkelse. Retten dømte arbeiderne til å betale rederiet til sammen kr. 1200 i saksomkostninger og erstatning. For en havnearbeider var erstatningen et høyt beløp og vanskelig å gjøre opp. Dermed satte rederiet i gang utpanting. Spesielt hardt rammet det syttiåringen «som gjennom et langt liv med mange tunge tak og mye slit har klart å få seg et lite hus og dermed pantbar eiendom». Det gjaldt et par arbeidshansker til kr 7,- som han aldri fikk. «Utpantingen skjer i disse dager», skrev Norman Iversen til arbeidsgiverforeningen og rederiet.613 På et annet fryseskip hadde en arbeider pådratt seg lungebetennelse med dødelig utgang. Overfor de etterlatte avslo Rikstrygdeverket erstatningskravet fra pårørende. Rederiet følte heller ikke ansvar. Det var i slike saker Norman Iversens engasjement lå. Kampen var en annen enn den han hadde ført i Saborg, men minst like viktig. Det nye Norge brydde seg ikke om de som sto lavest på rangstigen. Spesielt ikke om man sto overfor rederiene, som var blant den nye velferdsstatens viktigste pengemaskiner.

Norman Iversens etterkrigstilværelse dreide seg om mer enn arbeiderkamp. Men å gå fra krig og tortur til fred var ingen enkel øvelse. Ekteskapet gikk i oppløsning, og han forlot kona og de to barna. Den lange adskillelsen under krigen ble permanent. I 1946 møtte Iversen Mona Schanche, som arbeidet ved partikontoret i Bergen. Et år senere fødte Mona tvillingene AnnaLisa og Monica. Norman Iversen hadde fått en ny start, en sjanse han ikke hadde sett for seg da han satt fengslet i Veiten. I perioder vekslet han mellom å bo i Kypersmuget og kjærestens bolig, uten at de var gift.614 I manges øyne var Norman og Mona selve vrengebildet av den vellykkede kjernefamilien som sluttet lojalt og helst ukritisk opp om landets flertallsmyndigheter. En av dem som reagerte, var Monas huseier. Han fikk med seg at Norman Iversen tidvis bodde sammen med Mona og barna. Nå ville huseieren ha slutt på samboerskapet og brukte ulovlig framleie som grunn for å få kastet henne ut. Da Mona bestemte seg for å prøve saken i retten, sto hun overfor betydelige utfordringer. Ingen advokat mente hun kunne vinne fram, og de anbefalte henne å la saken ligge. Men Mona Schanche var sta, hun besluttet å forsvare seg selv. Sommeren 1948 vant hun saken på å argumentere for Norman Iversens samværsrett med Anna-Lisa og DEL 3: ETTERKRIGSTID –

361

Monica. Saken skapte viktig presedens, inntil da hadde utleiere ut fra egen moral eller forgodtbefinnende hatt all makt. Med dommen ble samboerskap for leietakere institusjonalisert.

Uavhengig av tidens moral valgte Norman og Mona å gifte seg. De lette også etter et annet sted å bo. Helst et hus der små og store barn kunne ha plass i fellesskap. Trolig gikk paret og forlovere ut etter seremonien i rådhuset.

Og Norman Iversens forlover var ingen hvem som helst. Asbjørn Sunde hadde kommet til Bergen for å være Iversens «best man», selv om de neppe hadde sett hverandre mange ganger siden krigen. Til sammen representerte de to dresskledte kommunistene på bryllupsfest kanskje den viktigste aktive motstandskamp mot nazismen i Norge. Det skulle bare mangle om ikke politiet fulgte med.615 Asbjørn Sundes univers besto av mennene han hadde stolt på under krigen.

En av dem han hadde et mer ambivalent forhold til, var politigruppas Asbjørn Bryhn. Det hadde svingt fra hjertelig til skeptisk. Men da Bryhn og kona svingte innom Horten etter krigen, ble de budt på ertesuppe hos familien Sunde. Det var en varm dag i Vestfolds sommeridyll før de politiske frontene hardnet. Fire år senere, lørdag 12. mars 1949, ba Asbjørn Sunde om å få møte navnebroren over en øl på Hotel Cecil i Oslo.

Overvåkingssjef Bryhn hadde sagt ja på kort varsel da Sunde ringte.

Innholdet i samtalen på Cecil skulle utvikle seg sensasjonelt, i hvert fall om man fester lit til Bryhns gjengivelse.616 «Jeg vet at du er ‘boss’ for hele overvåkingen og at du har en liste over alle som skal arresteres dersom noe skulle hende, og nå spør jeg deg om jeg står på den lista!» sa Sunde.

Overvåkingssjefen svarte at det ikke eksisterte noen slik liste. Ifølge Bryhn fortsatte Sunde å mase om listens eksistens, som han benektet utover å bekrefte at det fantes nordmenn som samlet inn etterretningsopplysninger.

Han sa til Sunde at det ikke overrasket ham at Sunde ville pumpe ham for informasjon. Men så kom den brå vendingen: «Jeg arbeider for et system som vil fred over hele kloden, og som ikke vil medvirke til krig, men hvis det blir nødvendig vil jeg selv trøkke på knappen når det skal bryte løs», sa Sunde. Han fortsatte med å tilby Bryhn og kona fritt leide med fly i den kommende kommunistiske overtakelsen. «Kan du skaffe meg den lista?»

362 – FORFULGT AV STATEN

«Du mener at jeg som norsk embedsmann skal søke å finne ut om noen slik liste finnes og levere den til deg? Du må jo skjønne at det kan jeg ikke ha på meg. Hvorhen går det flyet?» spurte Bryhn.

Flyet gikk til Sovjet, svarte Sunde. Han kunne love Bryhn en god stilling, enten i Sovjet eller Tsjekkoslovakia. «(...) Tsjekkoslovakia er jævlig bra. Det ville skape stor begeistring om du kunne ta med deg den lista.»

Etter samtalen på Hotel Cecil gikk Bryhn tilbake til kontoret, der han formulerte referatet som en ordrett samtale med sitater. Alt som fantes fra møtet, var altså Bryhns egen versjon, skrevet ut som et filmmanus. Ingen vitner eller opptak. Om Bryhn snakket sant, idiotforklarte han Norges fremste motstandsmann. Sunde hadde stått i dekkoperasjoner og ført samtaler med strategisk innhold. Han visste han var under oppsikt, og ville neppe ha lagt fram et så gjennomført klossete forsøk på å verve en overvåkingssjef – hvis det var det han var ute etter.

I Bryhns «ordrette» samtalereferat er det sannsynlig at Sunde gjerne ville vite om han sto på en liste. Overvåkingen av kommunistene hadde pågått i flere år, og i 1949 eksisterte det lister over kandidater for arrestasjon og internering. På bakgrunn av Norges NATO-medlemskap og rykter om å forby kommunistpartiet var det heller ikke usannsynlig at Sunde hadde begynt å bygge opp en hemmelig beredskapsorganisasjon. En hvilende gruppe som skulle arbeide illegalt om det skjedde dramatiske endringer.617 Slik Bryhn gjenskapte – eller konstruerte – Sundes utspill, ville han få med seg selveste overvåkingssjefen på et østmaktkomplott. Sunde sto klar til å trykke på knappen når kommunistene kom, altså sette i gang en offensiv og illegal virksomhet rettet mot Norge. Sundes illegale erfaring og sinnelag legemliggjorde den skumleste siden av norske kommunister. Den man så langt ikke hadde klart å finne bevis for.

Vide fullmakter Major Oliver Langeland var ingen hvem som helst innen den norske motstandsbevegelsen. Som distriktssjef for Milorg i Oslo fra 1942 til 1944 kunne 63-åringen snakke om krig og landssvik med tyngde og troverdighet som få andre. Han kunne ikke avfeies som kommunist eller å handle ut fra suspekte politiske motiv. Det var det som gjorde Langelands bøker Dømmer ikke (1948) og Forat I ikke skal dømmes (1949) farlige.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

363

Langelands agenda var ikke et forsvar av kommunistenes krigsinnsats.

Derimot tok den et tydelig oppgjør med navngitte nordmenn, mange i ledende posisjoner innen den norske etterkrigsstaten. Arbeiderpartifolk, politimenn, advokater og folk fra rettsvesenet fikk hard medfart. Dømmer ikke var et kraftig varsko fra majoren om kameraderi og urettferdighet etter landssvikoppgjøret. Allerede i forordet fastslo Langeland at angrepet på Norge kom fordi regjeringen hadde lagt landet åpent for fienden. Men den frittalende majoren gikk lenger enn til kritikk av førkrigsnaiviteten.

«Gjennom årene etter krigen har vi dømt tusenvis av mennesker for bistandshandlinger overfor fienden som er bagatellmessige sammenliknet med en rekke av handlinger som omhandles i boken og som fremtredende menn har gjort.»618 Langeland hadde skrevet bøkene fordi Justisdepartementet ikke ville utgi noen dokumentsamling over rettsoppgjøret. Om de hadde sine svakheter, ba han leseren unnskylde ham. Han hadde hatt dårlig tid. I Dømmer ikke presenterte han «Olava», en dame på over 70 år som meldte seg inn i NS høsten 1940 og deretter opprettholdt et passivt medlemskap. Olava ble funnet straffskyldig etter paragraf 86 med tre års fengsel som minimumsstraff i landssvikoppgjøret, men fikk senere redusert denne.

«Gamle Olava ble nokså hardt straffet. Hun ble straffet med bot og rettighetstap. Hennes mann omkom som sjømann, og hun ville tilkommet en pensjon, men tapte denne rett fordi hun var blitt straffet for landsforræderi», skrev Langeland.619 Det skulle vise seg at «Olava» var en delvis oppdiktet karakter. Langeland hadde tatt seg friheter, men det rokket ikke ved det viktige prinsippet han tok opp. Staten beskyttet sine egne og lot folk i opposisjon eller uten betydning for makthaverne ta belastningen for et tilsynelatende rettferdig oppgjør. Noen måtte straffes, men straff kunne unngås ved nytteverdi eller kameraderi. Dømmer ikke var skrevet før folk som Friedrich Preiss, Gudrun Thielicke Karlsen og Knut Rød ble sluppet fri.

Det som gjorde boka kontroversiell, var kritikken av kjente, navngitte menns «nasjonale holdning».

Langeland var en eldre mann blottet for den servile frykten for myndig­ hetene som preget de første etterkrigsårene. Etter å ha gitt Administrasjons­ rådet et stort ansvar for opprettholdelsen av tysk krigsproduksjon i Norge tok han for seg riksadvokat Andreas Aulie. Han mente Aulie i 1946 skjermet 364 – FORFULGT AV STATEN

politifolk som hadde samarbeidet med nazistene. Aulie hadde rykket ut i pressen og vist til skriftlige redegjørelser som frikjente dem. Langeland mente grunnlaget var syltynt. Han gjorde oppmerksom på at Aulie hadde sagt seg villig til å lede politimennenes seks ukers studiereise til Nazi-Tyskland for å lære om Gestapos metoder høsten 1940. Både Aulie og Kristian Welhaven skal ha vært blant de som ivret for deltakelsen; riksadvokaten mente at å bli med til Tyskland var å vise «nasjonal holdning».620 Langeland trakk en linje fra Aulies egne handlinger til beskyttelsen av politimenn under landssvikoppgjøret etter krigen. Han mente den mektige riksadvokaten i Etterkrigs-Norge bokstavelig talt hadde gått til bords med okkupantene ved mer enn én anledning. Når det gjaldt politimester Welhaven, hudflettet Langeland ham for veivalgene etter 9. april. Han dokumenterte hvordan politimesteren gikk sammen med tyskerne i den første administrasjonen av den okkuperte hovedstaden. Han hevdet at Welhaven med sin opptreden aktivt forsøkte å hindre nordmenn i å ta seg til fronten for å kjempe mot okkupantene. Det var vanskelig å motsi ham på dette.

Med de to foregående eksemplene la Langeland seg ut med to av det norske rettssystemets topper. Men majoren stoppet ikke der. Han gikk rett på justisminister O.C. Gundersen for hans støtte til arbeidet som ble utført på Værnes flyplass i 1940, mens kampene fortsatt foregikk i området. Langeland påpekte at rådmann Gundersen under sin daværende overordnende, ordfører og DNA-politiker Ivar Skjånes, hadde lagt til rette for at flere tusen mann deltok i arbeidene som gjorde okkupantene slagkraftige mot norske styrker.

Etter krigen ble Skjånes gjenninnsatt som ordfører av mektige politkere som hadde bygget opp politiske karrierer i eksil, mente Langeland.

«At justisministeren anerkjenner handlingen som utmerket nasjonal holdning ved å gjøre herr Skjånes til fylkesmann (ordfører, forf. anm.) virker forferdende». Langeland framla dokumentasjon som tydet på at alle parter visste hva de bidro til. Men aller viktigst i Langelands argumentasjon: Det eksisterte et kameraderi på øverste hold der mektige politikere og samfunnsstøtter sikret hverandres posisjoner. De sørget samtidig for å omskrive historien slik at det passet med samfunnsoppbygningen. Langeland pekte i mange tilfeller mot regjeringspartiet.

«I stedet for at myndighetene offentliggjorde de dokumenter som kunne utfylle og justere bildet Langeland hadde gitt en forsmak på i bøkene, ble DEL 3: ETTERKRIGSTID –

365

et stort rettsapparat satt i sving mot ham», skriver historiker Ingerid Hagen.

Dermed ble Oliver Langeland tiltalt for injurier i 1950. Under rettssaken i Eidsivating lagmannsrett uttalte han at «Mine bøker skal ikke tjene som grunnlag for å dømme, men for at det skal dømmes rettferdig.» Det ironiske var at Langelands sak ble besluttet å behandles under ett med den landssvikdømte Arne Bergsvik. Sistnevnte var dømt til fire års tvangsarbeid.

Valget var neppe tilfeldig.

Saken mot major Langeland var omfattende. Tiltalen besto av 19 tettskrevne sider, der det gikk fram at de fornærmede var en rekke kjente menn. Opplesningen av saken tok en drøy halvtime før Langeland svarte nei på spørsmålet om han erklærte seg straffskyldig. Han erkjente at han hadde skrevet det som sto i tiltalen, men sa at han ikke hadde «forstått at mine uttalelser inneholder ærekrenkende beskyldninger».

Da dommen i Langeland-saken ble kjent, vakte den en viss forvirring blant journalistene. At majoren ble frikjent for sin beskrivelse av myndig­ hetenes rolle under krigsutbruddet, var ikke overraskende. For «under for­ handlingene viste det seg at Langelands skildring var så korrekt at det verken kunne bli spørsmål om noen straff eller mortifikasjon», skrev Nationen.

Han ble også blankt frifunnet for injurier.621 Den viktigste konsekvensen av dommen var at Langelands bøker ble inndratt. Utover de som allerede hadde lest dem, skulle ingen nordmenn få vite hva Langeland opprinnelig hadde hevdet. Det gikk et halvt århundre før Major Langelands oppgjør igjen kunne leses mellom to permer.

En kritikk mot Langelands bøker var at han visket ut linjene i det nasjonale oppgjøret etter krigen. Kanskje var det derfor kommunistavisen Arbeidet ga sin hyllest, om enn reservert, til en meningsmotstander som Langeland. Til nå hadde kommunistene nesten vært alene om å kritisere maktkonsentrasjonen, der flere av de som utformet landssvikoppgjøret, selv burde vært undersøkt nærmere. Til tross for at bøkene ble fjernet fra hyllene, hadde Major Langelands utgivelser avslørt hvordan en elite ga seg selv fullmakter til å definere hva som var en god eller dårlig nordmann.

Poenget skulle snart bli understreket i en lov rettet mot en spesifikk gruppe.

Da justisminister Ole Christian Gundersen sto foran et tallrikt publikum i Den Norske Sakførerforening, fastslo han at man ikke kunne «se bort fra at vi vil kunne møte indre fiender som er meget sterkere enn de Hitler kunne mobilisere noe sted i Vest-Europa, tallrikere, bedre organisert, mer 366 – FORFULGT AV STATEN

målbevisste». Han pekte på de illegale kommunistgruppene som hadde kjempet mot nazistene.622 De var historisk godt trent og i vekst, sa Gundersen, og de befant seg på den gale siden av den politiske og moralske skillelinjen.

Altså ville de falle Norge i ryggen om de fikk mulighet.

Foredraget fant sted et halvt år etter at justisministeren hadde framsatt tre odelstingsproposisjoner som skapte frykt blant norske kommunister.

Forslagene fra mars 1950 tok sikte på å få vedtatt lover som ga regjeringen vide fullmakter i en gitt krigssituasjon, men også om den følte seg truet av indre eller ytre forhold i fredstid. Kråkerøy-talen hadde allerede endret norske kommunisters ytringsfrihet og livsvilkår negativt, og de fryktet at et enda sterkere virkemiddel var på trappene.

Den framlagte innstillingen omfattet en rekke spørsmål der de mest omdiskuterte forslagene gjaldt innføring av forræderidomstol og dødsstraff, internering av mistenkte, pressesensur og fullmakter til regjeringen. Lovene skulle tre inn under tre typer situasjoner: 1) ved krig, væpnet angrep, 2) når krig truet riket, 3) når «rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare som følge av pågående eller truende fiendtligheter mellom fremmede stater eller av andre grunner». Det het også: «Under en situasjon med sterk utenrikspolitisk spenning vil således indre uroligheter kunne bety en overhengende fare for rikets sikkerhet, selv om det i øyeblikket ikke kan påvises at det foreligger krigsfare for Norge.»623 Regjeringen ønsket vide fullmakter til å fjerne uønskede grupper eller enkeltpersoner. I ytterste konsekvens skulle en opposisjonell kunne interneres eller dømmes til døden basert på mistanke, også i fredstid.

Asbjørn Sunde hadde spurt overvåkingssjef Bryhn om han sto på listene tjenesten utarbeidet. Han var en selvfølgelig kandidat, i likhet med tidligere motstandsfolk som Norman Iversen, NKP-politikere, aktive fagforenings­ kommunister, fredsaktivister og atomvåpenmotstandere. En gruppe som etter alt å dømme kvalifiserte seg, var kommunister innen sjøfarten. De var den mytiske Ernst Wollwebers forlengede armer inn i den viktige norske handelsflåten. Maskinister, lugarpiker eller servitører som i virkeligheten var kurérer eller sabotører – om man skulle tro overvåkingstjenesten og sjømannsforbundet.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

367

Oppgjør på «Stavangerfjord» Den 4. april 1950 lå Den Norske Amerikalinjes dampskip «Stavangerfjord» til kai i Oslo. Våren lot vente på seg – skuta var omgitt av frostrøyk i morgentimene. Om bord forberedte mannskapet amerikadamperen til avreisen ved lunsjtider. Servitør Reinhardt Paulsen gjorde seg klar til fellesmøte og gjennomgang før skipet skulle legge fra kai. Som tillitsvalgt hadde 42-åringen gjerne oppgaver under gjennomgangen. Det var smått og stort som skulle diskuteres, en rekke praktiske detaljer måtte være i orden innen fartøyet la ut over Atlanterhavet.

Møtet var knapt kommet i gang da Paulsen fikk beskjed om øyeblikkelig å innfinne seg hos mønstringssjef Birkeland på kaikontoret. På vei ned trappene undret han på hva som hastet slik at han måtte avbryte rutinene.

Men passasjerskipet var et lite samfunn med mange ansatte i en rekke ulike funksjoner avhengige av hverandre. Det var få timer til avreise, og problemer kunne oppstå. Beskjeden Birkeland hadde til Paulsen da han kom inn på kontoret, var like overraskende som brutal. Han ble bedt om å avmønstre umiddelbart. Dette gjaldt også tre andre om bord: Haakon Aaby Lunde, Birger Hagen og Bjarne Moi.624 Birkeland fortalte at samtlige var nektet visum til USA. Paulsen ville vite grunnen, men Birkeland hadde ikke noe mer å tilføye enn at avmønstringen gjaldt med øyeblikkelig virkning. «Det nytter ikke å bråke med det amerikanske utenriksdepartementet», la han til.

Herved var Paulsen både sparket og advart, han fikk bringe meldingen videre til de tre andre.

Servitøren som kom til å stå i sentrum for det som skulle bli kalt «visumsaken», hadde seilt internasjonalt på 20- og 30-tallet og vært hovmester ved den norske ambassaden i London.625 En grunn til at Reinhardt Paulsen fanget overvåkingspolitiets oppmerksomhet, var mistanke om at han før krigen ble rekruttert av Wollwebers antifascister. At Paulsen under okkupasjonen hadde vært involvert i Osvald-gruppas motstandsarbeid, styrket mistanken.626 Reinhardt Paulsen var kommunist med en viss aktivitet innen partiet. På et åpent møte i NKP-regi i Kristiansand i 1948 ble han fotografert av politiet, som lurte på hvem den 40-årige sjømannen var. Politimester Rynning Tønnesen ba overvåkingspolitiet om hjelp til identifisering og fikk bekreftet Paulsens identitet og at han arbeidet og var tillitsmann på «Stavangerfjord».627 Asbjørn Bryhn anså at kristiansandpolitiet 368 – FORFULGT AV STATEN

hadde servert ham et blinkskudd: en sjømann i fart mellom USA og Norge, bosatt i Oslo, men på NKP-møte i Kristiansand. Det måtte ligge noe mer bak enn uskyldig politisk aktivitet.

Fra fotoovervåkingen av det åpne partimøtet begynte snøballen å rulle.

Bryhn gjorde Paulsen til en ruvende skikkelse blant kommunistene, den «farligste på ‘Stavangerfjord’». Utover koblingen til mistenkelig virksomhet utpekte overvåkingspolitiet også Paulsen til en hovedansvarlig for smugling av forbruksvarer fra New York til Oslo, en virksomhet som ble bedrevet av offiserer og mannskap.

Problemet var at Paulsen som tillitsmann om bord hadde gått til kamp mot smuglervirksomheten både på skipet og i pressen. Han var trolig den siste som hadde befatning med saken. Asbjørn Bryhn visste dette, og la avisinnlegget i Paulsens overvåkingsmappe. Da Bryhn via en av Paulsens bekjente fikk nyss om at sjømannen tidligere hadde jobbet ved den amerikanske legasjonen i Oslo fram til 1941 som vaktmester og sjåfør, falt en ny brikke på plass.628 Dette var nok til at Reinhardt Paulsen ble systematisk overvåket fra mai 1948.

I første omgang var ikke Paulsen klar over at han ble overvåket. Rapportene som tikket inn til Bryhn, ga heller ingen bevis for at han hadde kontakt med sovjetiske agenter eller opptrådte som kurér. Den eneste kurérvirksomheten Paulsen bedrev, var formidlingen av kontakt mellom sjømennene i New York og Sjømennenes Landssentral, der Leif Vetlesen arbeidet. Oppgaven var å frakte aviser og tidsskrift til New York og ta med kontingenter og arbeidsrapporter tilbake til Norge. Like fullt ble Paulsen av Asbjørn Bryhn fortsatt beskrevet som hemmelig sovjetkurér og fanatisk kommunist. Altså en mann som det måtte iverksettes tiltak overfor. Samhandlingen mellom overvåkingspolitiet og amerikanske myndigheter gjorde at Paulsen etter hvert forsto at han var overvåket av FBI hver gang «Stavangerfjord» lå til kai i USA.629 Selv om Asbjørn Bryhn manglet holdepunkter for mistanken, ble Paulsen ble fortsatt omtalt som en av «Stavangerfjord»s farligste kommunister.

Samtidig hadde det dukket opp to nye navn som seilte opp som likestilte med Paulsen: Bjarne Moi og Rolf Gunnar Larsen. Hvem Bryhn mente var kuréren, endret seg, men at det var én av dem, sto han fast på. Flere navn ble føyd til listen, og mistanken mot Paulsen ble styrket da POT oppdaget at han var valgt til varamann i NKPs sentralstyre i februar 1949. Da alle 49 DEL 3: ETTERKRIGSTID –

369

i NKPs landsstyre fikk opprettet hver sin overvåkingsmappe, oppdaget man Paulsens partiverv.

Normalt sett ville en spionrolle vært lite kompatibelt med offentlige verv i et parti regjeringen hadde utpekt som samfunnsfiende nummer én. Men det affiserte ikke overvåkingspolitiet i Paulsens tilfelle. Snøballen hadde begynt å rulle i et prestisjetungt samarbeid med amerikanerne. For aksjonene tjente en større hensikt: å skremme, kneble og helst fjerne kommunistene fra Norges Sjømannsforbund. Tross fullstendig mangel på bevis for illegal virksomhet ville ingen trekke i bremsen når det gjaldt Reinhardt Paulsen og kollegene på «Stavangerfjord».

Den 4. mars 1949 gikk tre sivile FBI-agenter om bord i skipet ved ankomst til New York. Disse var ledsaget av Bryhns egne kontakter fra Norge.630 I Bergen blandet en norsk tyster seg med mannskapet for å snakke om kommunisme og sovjetiske forhold under overfarten. Målet syntes å ha vært å avdekke kommunistiske sympatier hos mannskapet. Men det var også et åpenbart forsøk på å framprovosere en «eksponering» av den potensielle kuréren.

Under overfarten ble Reinhardt Paulsen konfrontert med påstander om Sovjetunionen og tok til motmæle. Paulsen var ikke kjent som spesielt temperamentsfull, men lot seg trekke opp. Hvor ofte hadde han ikke blitt møtt med fordommer mot sin egen overbevisning? Paulsens reaksjon ble tolket som et bevis. «Da ‘Stavangerfjord’ kom tilbake til Oslo, rapporterte Bryhns tyster om bord at Paulsen nå hadde avmønstret, ‘angivelig på grunn av sykdom’, mens den ‘egentlige’ grunnen, hevdet han, var FBIs aksjon i New York.»631 Men Paulsen var snart tilbake i arbeid, og et år etter aksjonen mente amerikanerne åpenbart at nok var nok.

Da Reinhardt Paulsen 4. april 1950 orienterte mannskapet om at mønstringssjefen hadde satt ham og de tre andre på land, vakte det sinne og forbitrelse. Møtet erklærte seg solidarisk med de fire. Samtlige ville gå fra borde om ikke visumnektelsen ble opphevet. Inntil videre ble «Stavangerfjord» liggende til kai i en sit-down-aksjon, mens mannskapets representanter undersøkte saken. Kort tid etter fikk pressen nyss om at noe var på gang, og journalistene strømmet til kaia.

«Paulsen er en av de beste vi har ombord. Han har seilt i flere år. Det er meningsløst at amerikanerne skal prøve å diktere hvem som skal seile ombord 370 – FORFULGT AV STATEN

på norske båter», sa en av mannskapet til NKP-organet Friheten.632 Ved det opprinnelige avreisetidspunktet forlot en mannskapsdelegasjon skipet for å oppsøke justisminister Gundersen. Paulsen gikk i spissen for følget, som fant ut at ministeren hadde reist på påskeferie. Med uforrettet sak fortsatte de til den amerikanske ambassaden, stikk i strid med mønstringssjefens instruks.

Blodet kokte i Paulsen, som innerst inne neppe kan ha trodd han ville oppnå mer enn å få noen opplysninger. Å snu amerikansk UD var langt over hva et norsk skipsmannskap kunne utrette. Delegasjonen kom tilbake på «Stavangerfjord» uten resultat. Stemningen om bord var opphetet, og det ble tillyst et nytt møte med sjømannsforbundet, rederiet og mannskap. Sjø­ mannsforbundets representant hevdet at de visste like lite som mannskapet om grunnen, men at man måtte forsøke å finne en løsning så skipet kunne komme av sted.

Tidsnøden presset fram en midlertidig avtale der de fire foreløpig fikk ivaretatt sine økonomiske rettigheter, selv om de ble igjen på land. Denne avtalen skulle gjelde til man hadde fått amerikanernes begrunnelse for visumnekten. «Når vi gikk med på dette, så var det fordi vi ikke ville sette det øvrige mannskapet i knipe og skaffe dem vansker senere hen», sa Paulsen til Friheten. Han understreket at «samtlige mannskaper (...) var beredt til å gå fra borde sammen med oss».633 Da «Stavangerfjord» la fra kai, fem timer etter rutetabellen, sto fire mann igjen på brygga.

Nyheten om visumnekten spredte seg raskt og preget de norske avisforsidene dagen etter. Det at norsk arbeidsliv var utsatt for åpenlys påvirkning fra en fremmed makt, reiste spørsmål man så langt hadde forsøkt å feie under teppet. Ingen kjente foreløpig til amerikanernes kurérjakt med overvåkingspolitiet og regjeringen som aktive støttespillere. Derimot hadde Norsk Sjømannsforbunds egne kommunistaksjoner begynt å sive ut i interne publikasjoner. Det dreide seg om en politisk ryddesjau, alt for å kunne framvise en enhetlig sjøfartsnæring uten opposisjon. En næring Washington kunne stole på.

Formannen i NSFs Oslo-avdeling, Bendik Øyan, lot til å stille seg ufor­ stående til amerikanernes beslutning om visumnekt. På spørsmål fra Friheten om saken hadde å gjøre med at de fire var «kommunist-sympatisører», lød svaret: «Det er mange slags hypoteser. En av dem – kanskje to eller tre etter hva jeg vet – er medlemmer hos dere.»634

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

371

Ved den amerikanske ambassaden henviste man kort til at saken var konfidensiell. Prosessen med å fjerne tillitsvalgte kommunister fra flåten hadde funnet en effektiv metode i tilfellet Reinhardt Paulsen. Hva kunne egentlig NSF stille opp mot en suveren stat som ønsket å beskytte seg mot uønskede elementer? Løsningen var mesterlig så lenge amerikanerne fikk overlevert opplysninger om nordmenn fra norsk overvåking og norske interesseorganisasjoner. Nødvendigvis under full diskresjon.

Haugen rydder opp Utrenskningene i Norsk Sjømannsforbund rammet Oskar Hedin på forsommeren 1950. Da han mottok vedtaket om suspensjon, ble han opprørt, men ikke sjokkert. Leif Vetlesen var allerede fjernet fra jobben som redaksjonssekretær i Oslo, og den antikommunistiske propagandaen i medlemsbladet var massiv. Men Hedin var uvitende om at Ingvald Haugen allerede hadde konferert med kandidater til å ta over jobben. Det hastet åpenbart med å fjerne den siste fastlønnede kommunisten i organisasjonen.

Men på hvilket grunnlag ville forbundslederen sparke Hedin?

Fordi Haugen manglet bevis for illojal virksomhet, forsøkte han å felle Liverpool-bestyreren på økonomiske misligheter. Med Hedins tette bånd til sjømennene lå mye til rette for en slik løsning. Han kunne beskyldes for rot, bevisst brudd på retningslinjer eller lettvint trygdepraksis. Det var nok av gråsoneaktivitet å ta av. For å skaffe bevis hadde Haugen sendt NSFsekretær Erling Tollerud til England for å revidere Liverpool-kontorets regnskap. Tollerud hadde fortid som Hedins assistent i Liverpool og var kritisk til kontorets praksis når det gjaldt lån, forskudd og trygdeutbetalinger. Om han bare fant en antydning til det Haugen håpet på, ville det ramme Hedin som bestyrer. Uredelig omgang med forbundspenger klang like dårlig i sjømennenes ører som hos forbundet og i mediene. Da Haugen fikk Tolleruds rapport, benyttet han den som grunnlag for et landsstyrevedtak der han fikk Hedin suspendert, uten mulighet til å forsvare seg mot anklagene.

«Suspensjonen ble begrunnet med økonomiske misligheter og presentert på en slik måte at medlemmene måtte tro det dreide seg om underslag», skriver Finn Olstad.635 Forholdene bak suspensjonen var en ren fabrikasjon, en måte å forberede et kommende vedtak som skulle forby nazister, fascister og kommunister i tillitsmannsverv. Vedtaket ville nødvendigvis innebære 372 – FORFULGT AV STATEN

automatisk oppsigelse av Oskar Hedin. Men Haugen visste at å fjerne tillitsmannen av politiske årsaker ville utløse storm blant sjømennene.

Han måtte sørge for at Hedin på basis av svindel og misbruk var borte før landsmøtet.

I påvente av at Hedins erstatter, Kjell Haugerud Andersen, skulle tiltre, gikk London-kontorets Olaf Garberg inn i stillingen. Men Garberg mislikte å stikke hånden inn i et vepsebol der en suspendert Hedin satt på oppsigelse.

Den 29. juni skrev Garberg til Haugen om Hedin: «Slik som stillingen er i dag ønsker vi ham dit pepperen gror og vi venter på ordre fra dere for å få ham ut. (...) Hva han driver med i sitt kontor må gudene vite, men skrivemaskinen går både dag og natt.»636 Garberg karakteriserte Hedins omgangskrets som snyltere, folk som tidligere hadde blitt kastet ut av sjømannshjemmet eller nektet understøttelse og hjelp av forbundet. Han la ikke skjul på at han ønsket å forsyne Haugen med mer ammunisjon til å felle Hedin. «Skal vi tenke på og få bedre forhold her og få slutt på de kriminelle tilstander som har eksistert etter krigen ber jeg dere der hjemme sette inn alt på å få ham fjernet fra Liverpool.»637 Svaret fra Haugen avslørte at NSF allerede hadde forsøkt å koble den britiske sikkerhetstjenesten på Hedin-saken, foreløpig uten å lykkes: «Dessverre må vi tilstå at de forbindelser vi har på dette område ikke har hatt noe hell med seg når det gjelder å få de britiske security-myndigheter til å handle slik vi ønsket, men vi skal selvsagt ikke unnlate på ny å gjøre et framstøt.» Han ba Garberg og Haugerud på en «diskret måte komme i forbindelse med høyere politiembetsmenn, forklare dem stillingen, og på den måte få gjort dem bekjent med at dere på det bestemteste må fraråde at Hedin & co får anledning til at begynne med noen slags virksomhet som har med sjøfolk å gjøre».638 Ingvald Haugens planlagte dødsstøt mot Oskar Hedin fant sted i sjømannsforbundets medlemsblad for juli 1950. Metoden var alt annet enn forsiktig og diskré. I en feelgood-spalte der man vekselsvis gratulerte jubilerende sjømenn og meddelte organisatoriske endringer, annonserte Haugen Hedins etterfølger Kjell Haugerud Andersen med å begå karakterdrap på forgjengeren: «På grunn av forskjellige uoverensstemmelser i avdelingens regnskaper og disposisjoner, dertil omgåelse av annen art, som kan få uanede konsekvenser for forbundet og dets tillitsmenn i tiden som kommer, har Forbundsstyret DEL 3: ETTERKRIGSTID –

373

suspendert avdelingens bestyrer Oskar Hedin fra sin stilling med virkning fra 15. juni d.å. og inntil Landsstyret og Landsmøtet har fått anledning til å behandle saken.» Med Hedin ute kunne et vedtak som forbød kommunister i tillitsverv, effektueres uten risiko for større motstand. Applausen ville bære fra møtesalen til Einar Gerhardsens kontor.

Oskar Hedin vendte tilbake til Norge i vanære, men med sterkere kamp­ lyst enn noensinne. Familien forberedte flytting fra Princess Avenue, men ville avvente utviklingen. I første omgang appellerte Hedin til forbundet om å få være til stede og framføre sitt syn på suspensjonssaken. Haugen ville ikke etterkomme ønsket, Hedin var jo ikke lenger tillitsvalgt og kunne derfor ikke stille for Liverpool-kontoret. Hvem skulle han representere? Men formannen åpnet etter hvert for at Hedin kunne framlegge sin sak under landsstyremøtet 22. og 23. september 1950, «forsåvidt ikke landsmøtet når det er trådt sammen beslutter noe annet (...)». Han fikk altså ingen garanti.

I et brev fra Hedin til Haugen 18. september 1950 gikk det fram at NSFs kasserer og nestformann hadde meddelt ham at det ikke var noe galt med regnskapene ved Liverpool-avdelingen.639 Hedin hadde besvart samtlige spørsmål Tollerud reiste i rapporten. Like fullt fortsatte Haugen avvisningslinjen og syntes å bry seg lite om at suspensjonsgrunnlaget allerede hadde smuldret opp. Det gjaldt å få Hedin unna før landsstyremøtevedtaket om å forby kommunister skulle effektueres. Om fem dager skulle Hedin være historie.

Ingvald Haugens selvtillit i Hedin-saken var formidabel. Opp mot landsstyremøtet visste han at han manglet grunnleggende bevis. Heller ikke overvåkingspolitiet hadde funnet noe som kunne felle den suspenderte bestyreren. Hedin var «ren». Men for å skaffe seg allierte bløffet Haugen og innrømmet samtidig årsaken til at han ønsket å kvitte seg med bestyreren.

Til en av Hedins underordnede i Liverpool skrev Haugen: «(...) du bør vite at alle instanser som har med security og emigrasjon å gjøre, både her og i England, er fullt oppmerksom på din sjefs intime forbindelser med de kommunistiske partier både her hjemme og i England. De er endog oppmerksomme på at han er mottakersentralen når det gjelder opplysninger og videreforsendelse av stoff (...) ingen kan garantere hva som kan komme til å skje når det britiske forbundet finner ut det som skjer.»640 Haugen syntes å anta at uansett hvor svakt saken sto, så kom maktforholdet til å knuse Hedin. Hjemme i Skjeberg, på en leid adresse kalt «Fjeldlyst», 374 – FORFULGT AV STATEN

forberedte Oskar Hedin seg til landsstyremøtet. Han ville reise til Oslo for å oppnå opphevelse.

Dødsstraff i fredstid Sommeren 1950 syntes plattformen for hvordan man kunne innrette de nye beredskapslovene, å ta form. I Forsvarsrådet 6. juli foreslo justisminister Gundersen en systematisering som skilte medlemmer, medløpere og hvem av disse som kunne tenkes å bli ledere. «Politiet kan på kort varsel gripe inn overfor de nevnte ledende personer og farlige folk. Det kan også gå videre nedover i rekkene.» Gundersen innrømmet at det manglet lovhjemmel for de arrestasjonene som var forberedt, men de nye lovene ville bety en rask løsning på dette.641 Forsvarsminister Jens Christian Hauge uttrykte at militæret var opptatt av at politiet hadde oversikt over personer som kunne tenkes å forstyrre mobiliseringen. Gundersen henviste til en A- og en B-liste, der A-listen inneholdt rundt 100 navn som når som helst kunne arresteres som en «preventiv foranstaltning». B-listen var bredere og talte omtrent 300 personer. Skulle man gå utenfor disse listene, måtte man «sope opp» alle sammen, framholdt Gundersen. Einar Gerhardsens holdning var at de som ble arrestert, ikke måtte settes i varetekt sammen. Han fryktet de ville kunne lede «det hele» fra Møllergata 19. «Man må ikke følge reglementet når det gjelder disse folkene.»642 Diskusjonen tok tilsynelatende utgangspunkt i lovforslagene som omhandlet krig eller krigstrussel. Men lister og tiltak kunne like gjerne gjelde situasjoner med «utenrikspolitisk spenning» eller indre uroligheter, selv om det ikke forelå krigsfare. I juli 1950 fantes ingen differensiering av situasjonen slik den var framlagt i beredskapslovene. De kunne ramme politisk mer eller mindre aktive nordmenn, fagforeningsmedlemmer og spesielt gamle motstandsfolk. Menn og kvinner forsvarsministeren som Milorg-sjef hadde benyttet seg av – med trygg avstand til selve gjerningene.

Mens debatten om de nye lovene raste som verst, møtte Norman Iversen justisminister Gundersen, trolig under et fagforeningsmøte i Bergen. Iversens kamp for havnearbeidernes vilkår vakte irritasjon i maktkorridorene. I det som antakelig var en opphetet diskusjon, fortalte justisministeren plutselig Iversen at han i en gitt situasjon ville være den første regjeringen ville DEL 3: ETTERKRIGSTID –

375

internere, og ganske sikkert den første de ville skyte. Alt med hjemmel i lovene.643 Med sin krigserfaring var Gundersens ord en stygg påminnelse for Norman Iversen. Fienden snakket ikke lenger tysk, men representerte en norsk flertallsregjering. Da Iversen kom hjem, rev han hedersbevisningen han hadde mottatt av de allierte, ned fra veggen og kastet den i bakken.

General Eisenhowers signatur var lite verdt der den lå mellom glasskårene.

Overvåkingspolitiets jakt bygget på regjeringenes politiske motivasjon og fiendebilde. Beredskapslovene ville ta utgangspunkt i det samme. I politiets overvåkingsmateriale og DNAs tolkning lå derfor en farlig mulighet: Man kunne i prinsippet sette enhver motstander ut av spill uten å følge vanlige rettsprinsipper. I ytterste konsekvens drepe dem.

At høyresiden støttet Gerhardsen-regjeringen, var kanskje ikke så overraskende. Kampen på venstresiden ville potensielt forskyve det politiske sentrum en smule mot høyre. Kunne ikke Arbeiderpartiet like gjerne ta den politiske belastningen med å svekke rettsvernet til politiske motstandere? Men det var trolig et viktigere og større perspektiv som samlet de folkevalgte om beredskapslovene: lojaliteten til USA og den nyetablerte Atlanterhavspakten, NATO. I en pressemelding fra United Press het det: «Under forhandlingen om det vest-europeiske forsvaret og på A-paktens siste møter har en – etter hva opplyses fra velunderrettet hold – drøftet spørsmålet om å registrere alle kommunister og eventuelle femtekolonnister i de vest-europeiske demokratier».644 Norske kommunister var ikke bare utpekt som mulige landsforrædere med rett til å interneres og henrettes av sitt eget fedreland.

De var også en farlig fiende av USA og vestmaktene. Det fantes paralleller til politimester Welhavens førkrigssamarbeid med Gestapo, som til slutt kostet Martin Hjelmen hodet.

NKPs partisekretær Just Lippe mente at beredskapslovene fulgte opp Einar Gerhardsens holdningskampanjer i et regissert spill.645 Hensikten var å myke opp folkeopinionen til å betrakte kommunistene som en gruppe som allerede befant seg i en slags unntakstilstand. Dermed kunne man avvise det kommunistiske partiet som en politisk bevegelse og stemple det som en sammensvergelse av lovbrytere som politiet helst burde gjøre opp med.

Lippe påpekte at politimester Welhaven hadde fortalt «en forferdet offentlighet at femte-kolonnen ikke bare var en truende sky på framtidens 376 – FORFULGT AV STATEN

himmel – den var allerede fiks og ‘ferdig til å slå til’». Just Lippe var ingen nøytral observatør, men beskrev mange kommunisters redsel og frustrasjon.

Kommunistene var dømt til å tape, uansett om påstandene var fabrikkerte.

Arbeiderpartiet var i ferd med å endre kommunistpartiets status fra politisk parti til terrorbevegelse. «Den tanke er sådd hos tusener av engstelige, krigstrette mennesker at kommunistene er brannstiftere, knivstikkere, innbruddstyver – eller for å si det i holdningskampanjens finere språk, ‘en bevegelse som bryter demokratiske spilleregler’.»646 Debatten om lovene pågikk i norske aviser, men i liten grad i DNAs parti­organ Arbeiderbladet. I Aftenposten slapp en og annen motstemme til når man diskuterte lovenes innhold og gjennomføring. Spesielt fikk sak­ kyndiges umiddelbare tilslutning til lovforslaget en viss oppmerksomhet.647 Professor Johs. Andenæs var oppnevnt av Stortingets justiskomité for å ut­ rede lovens konstitusjonelle holdbarhet og ble kritisert for å forsøke å viske ut dens brutalitet. Flere kunne vanskelig forstå at juristene mente man måtte gå lenger enn den konstitusjonelle nødrett som allerede eksisterte.

Like oppunder jul 1950 ble de norske beredskapslovene sanksjonert av kongen. Det første punktet i de fem lovene ga regjeringen uinnskrenket myndighet til å utferdige bestemmelser med samme status som lover.648 Lovene etablerte en forræderidomstol som kunne idømme dødsstraff, uten ankerett og med umiddelbar fullbyrdelse. Regjeringen ble også gitt mulighet til å internere personer mistenkt for «å ha foretatt el. være iferd med å foreta el. å forberede forræderiforbrytelse» på ubestemt tid. Lovene inneholdt bestemmelser om pressesensur, brevsensur og telefonavlytting. Deltagelse i «ulovlig lockout, streik eller boikott som er egnet til å svekke Norges motstandsevne» kunne straffes med døden eller livsvarig fengsel.

«Dødsstraff-bestemmelsene ble vedtatt», meldte Aftenposten dagen etter Stortingsbehandlingen. 20 representanter hadde stemt imot. Justisminister Gundersen forsikret at dødsstraffen bare ville bli brukt «i de mest drastiske situasjoner» og ikke i «noe som med den minste rett kan kalles fredstid».649 Lovteksten ga ham langt flere muligheter. Men lovene møtte sterke reaksjoner.

Regjeringen mottok over 100 protestresolusjoner fra en rekke organisasjoner og sammenslutninger. Mer enn 10 000 enkeltpersoner sendte inn protester mot regjeringens foreslåtte fullmaktsendringer.650 I september 1950 tok forfatteren Sigurd Hoel til orde mot beredskaps­lovene i VG. Under tittelen «Norge – foregangslandet med konsentrasjonsleirer» DEL 3: ETTERKRIGSTID –

377

skrev han: «Det bør interessere oss norske borgere hva regjeringen har tenkt til å gjøre hvis den blir nervøs (...) Hvordan er det forresten – ville ikke administrasjonsrådet av 1940 ha gjort seg fortjent til dødsstraff etter en eller flere av disse paragrafer? (...) Arrestasjon på mistanke. Her kalles det sikring.

Hitler kalte det bl.a. Schutzhaft ...»651 Regjeringen brydde seg lite om innvendingene. For de listeoppførte avhang livet i ytterste konsekvens av hvordan partiet tolket utenrikseller innenrikspolitiske forhold. En kommentar i Aftenposten plasserte beslutningen i en historisk ramme «Særlig vil en udugelig regjering bestående av maktsyke middelmådigheter, være mest fristet til å si: L´etat, c´est moi.»

En bevegelse med ryggen mot veggen En sen lørdagskveld i slutten av oktober 1949 kjørte Asbjørn Sunde og Johan Strand Johansen ut av Oslo. Sunde satt bak rattet og Strand Johansen i passasjersetet med ektefellene bak da de tok av fra Sandvika og begynte på stigningene opp mot Sollihøgda. Målet var en rolig hotellweekend på Ringerike.

Det var mørkt på veien, og for hver meter bilen tok seg oppover, ble det mer og mer isete. Sunde hadde kjørt under verre forhold og var neppe stresset. Men plutselig kjente han et hardt knyttneveslag i ansiktet. Blodet sprutet, og Sunde styrte bilen mot veiskulderen, mens smerten tok over for sjokket. Fra passasjersetet langet Strand Johansen ut flere slag mot Astrid Sunde og sin egen kone, Elna Nygaard. Da bilen stanset i brøytekanten, rev han opp døra og løp inn i den mørke skogen. Sunde kom seg ut og satte etter ham.652 Den tidligere arbeidsministerens psykose på Sollihøgda toppet en aller­ ede vanskelig periode. Stortingsvalget i 1949 hadde sendt Strand Johansen og hele NKPs stortingsgruppe ut av tinget. Oppslutningen stupte, og partiet var i ferd med å rives fra hverandre i en indre strid. Tross ytre antikommunistiske kampanjer forente ikke bevegelsen kreftene sine, men splittet seg i to fraksjoner basert på krigen; de såkalte «gammelkommunist­ ene» og «krigskommunistene». Den første gruppa hadde utgangspunkt i stortingsgruppa fra forrige valg og besto av folk som Emil Løvlien, Jørgen Vogt og Just Lippe, med Johan Strand Johansen som en fløyleder. Begge de to frittstående motstandsfolkene Asbjørn Sunde og Ragnar Sollie gikk med 378 – FORFULGT AV STATEN

«gammelkommunistene». Sunde hadde et avmålt forhold til partipolitikken, men i den interne striden tilhørte han Lippes side. Hos «krigskommunistene» var Peder Furubotn sentral og samlet mange av dem som fulgte ham under krigen. Under landsmøtet i 1949 satt de såkalte «Furubotnikerne» med flertall i store deler av partiorganisasjonen.

En utfordring for kommunistpartiet var at ingen av de to fløylederne var på høyden av karrieren da partiet møtte den største massive motstanden etter krigen. Furubotn var sliten, alkoholisert og fungerte dårlig i politisk arbeid.653 Johan Strand Johansen klarte ikke skjule de mentale påkjenningene fra krigen og ble stadig mer ustabil. Med valgnederlaget mistet han jobben uten å ha noen annen å gå til. Han var ikke alene blant de tillitsvalgte i den oppløste stortingsgruppa. Fem mann slet med ettervirkninger fra krigen, og det pågående hardkjøret førte dem til behandling for sammenbrudd. Det var altså et parti preget av ytre press, valgnederlag og ustabile ledere som barket sammen gjennom høsten og vinteren.

Mens Strand Johansen frontet et bittert partioppgjør, ble møtesaler og Frihetens redaksjonslokaler avlyttet av Arbeiderpartiet. Med nærmest uinnskrenket makt og ubegrensede ressurser var det ikke vanskelig. Det holdt at Vilhelm Evang som sjef for den norske etterretningstjenesten tok en telefon. Haakon Lie og Rolf Gerhardsen sørget for at mikrofoner og kabeltrekk kom på plass. Den uryddige rolleblandingen mellom parti og offentlig tjeneste sørget for at den syke Strand Johansens tirader overfor «Furubotnikerne» ble offentlige.

Under landsmøtet skjelte Strand Johansen ut Furubotn som forbryter og kalte tilhengerne for en «gemen hop som burde vært dømt til henging».654 Avlyttingen ga Arbeiderbladet muligheten til å gjengi talen i detalj. Strand Johansen var i ferd med å servere Martin Tranmæl og Rolf Gerhardsen en serie av muligheter til å begrave partiet og ham selv som politiker. På vei over Sollihøgda ga ham dem spiker til kista. Trolig var det kilder i politiet som gjorde at redaksjonen på Youngstorget fikk kjennskap til hva som hadde skjedd da Asbjørn Sunde forsøkte å hjelpe den psykotiske kommunisten i snøen.

«På Sollihøgda fikk Strand Johansen et akutt anfall av forfølgelsesvanvidd.

Han løp til skogs, men ble innhentet av Asbjørn Sunde. Politiet kom til stedet. Den syke mannen så ‘trotskister’ og ‘titoister’ alle steder», skrev Arbeiderbladet. Da Strand Johansen hadde roet seg, fikk Sunde tillatelse til å DEL 3: ETTERKRIGSTID –

379

kjøre ham hjem til leiligheten i Helgesens gate. Men Strand Johansens psykose var ikke over, og tidlig på morgenen brast det på nytt. Rolf Gerhardsens avis sørget for at alle detaljer ble gjort kjent: «Hjelp! Hjelp! Dette er stortingsmann Strand Johansen! Hjelp! De har kledd meg naken! De vil myrde meg!» skrek politikeren ifølge Arbeider­ bladet. Skrikene varte i flere minutter og kom fra luftebalkongen til Strand Johansen. «Ordenspolitiet kom straks til stedet i to biler, men politiet ble stanset av dr. Holen, som opplyste at Strand Johansen som hadde fått et anfall av sinnsforvirring var blitt roligere. Etter det Arbeiderbladet hører ble Strand Johansen lørdag ettermiddag transportert til Ullevål sykehus der han nå ligger på psykiatrisk avdeling.»655 Den personlige tragedien var ille nok om ikke Arbeiderbladet hadde trukket i hele sitt nettverk for å utnytte sammenbruddet politisk. Gjennom avlytting, overvåking og politikontakter kunne detaljene brettes ut på en måte knapt sett tidligere. Avisen på Youngstorget døpte NKP til «Norges Komiske Parti».

«Rolf var en aktiv kommunistjeger i 1949-1952», skrev sønnen Tron om Rolf Gerhardsen. Det er derfor vanskelig ikke å vurdere Arbeiderbladets detaljerte publisering av Strand Johansens sykdomsbilde som en del av en kampanje.

Gjennom arbeiderbevegelsens «lille overvåkingsapparat» hadde Rolf Gerhardsen «svært god oversikt». Han pleide daglig kontakt med Haakon Lie, og forsvarsminister Jens Christian Hauge var blant initiativtakerne til den supplerende overvåkingstjenesten.656 I praksis betød det at det fra parti- eller redaksjonslokalene foregikk om­ fattende innsamling av informasjon om norske kommunister basert på avlyt­ ting eller informantkontakt.657 Midlene til den alternative over­våkingen kom i første omgang fra Forsvarets etterretningstjeneste og gikk til Arbeidernes opplysningstjeneste. Etter hvert skulle forholdet til Bryhns overvåkings­ avdeling utvikles tettere. Det syntes å være et kappløp i å overvåke og sverte norske kommunister mellom flere enheter og miljøer. Linjene gikk på kryss og tvers, mellom politiet, Forsvaret og den Arbeiderparti-baserte overvåkingen der Lie og Gerhardsen tronet på toppen. Den oppsiktsvekkende mangelen på diskresjon gjennom Arbeiderbladets kampanje mot NKP framviste en maktarroganse uten like.

380 – FORFULGT AV STATEN

«Dagboknotatene etterlot ingen tvil om Rolfs (Gerhardsen, forf. anm.) aktiviteter. Han arbeidet nært med Haakon Lie. De to gamle vennene jobbet sammen om den systematiske kartleggingen av kommunister.

Rolfs dagboknotater etterlot heller ingen tvil om Haakon Lies nære kontakt med amerikansk etterretning – først med OSS under krigen, fra 1947 det nyetablerte CIA», skrev Tron Gerhardsen.658 Det fantes altså et beviselig, innrømmet samarbeid med en fremmed makt i kartleggingen av sympatisører og medlemmer av en norsk politisk motstander. For sentrale menn i regjeringspartiet var altså «kommunist» synonymt med «rettsløs».

Haakon Lie bidro personlig til å sende folk fra partiet og fagbevegelsen til opplæring i hemmelige operasjoner i Washington. Andre ble sendt til CIA-opplæring i Tyskland. Formålet var å bruke disse til instruktører i Stay Behind-gruppene. Det er mulig noe av denne aktiviteten var forbeholdt kjennskap innen en mindre gruppe, men det store bildet var kjent fra redaksjonslokalene på Youngstorget til statsministerens kontor og LOledelsen. Maktkonstellasjonen var den mektigste og mest samkjørte som noen gang hadde eksistert i Norge. Med en stormakt og en konsolidert etterretningsenhet i ryggen kunne flertallsregjeringen i praksis diktere den politiske utviklingen. Norge hadde blitt et skinndemokrati.

Oppgjøret i NKP var selvskading på høyt nivå. En gavepakke til alle som ønsket partiet ut av den norske politiske floraen. Viste den ikke tilbøyelighet til udemokratiske prosesser på linje med det som skjedde i Øst-Europa?

Strand Johansen-fløyen tok oppgjøret med det de kalte «det annet sentrum» og ekskluderte Peder Furubotn. Med partiavisen Friheten på laget gikk det mot det største venstresideoppgjøret siden bruddet med Arbeiderpartiet i 1923.

Overvåkingspolitiet mente at Moskva sto bak oppgjøret i partiet. Det var den Sovjet-tro siden som grep makten, mot den tilsynelatende mindre russerdiltende Furubotn. Disse retningsforskjellene var muligens overdrevne. Også Furubotn hadde et relativt nært forhold til Sovjetunionens kommunistparti, men hadde utad stått for en mer nasjonal linje. I prinsippet var også Løvlien og Strand Johansen tilhengere av den samme politikken. Skulle man oppnå valgoppslutning, kunne man ikke være et sovjetisk satellittparti i Norge.

Men presset mot partiet og ledelsen hadde nærmet seg tålegrensen.

Da det raknet for både partilederen og organisasjonen, var det like DEL 3: ETTERKRIGSTID –

381

mye en kjedereaksjon etter nedturene. Man sto alene mot en opinion og et regjeringsparti med Amerika i ryggen. Norge hadde gått inn i en forsvarsallianse kommunistene vurderte som aggressiv. Propagandaen økte, og medlemmene ble utstøtt, overvåket og offentlig uthengt.

Overvåkingsspanerne hadde registrert at Johan Strand Johansen og Asbjørn Sunde møttes en rekke ganger i månedene før partikuppet. Dermed trakk man den slutning at Sunde hadde en sentral plass i partibegivenhetene.

«Med Sundes tilknytning til KGB og med KGB-residentens møter med Strand Johansen var det rimelig å anta at russerne satte det hele i scene, eller i hvert fall var aktivt med på det», skrev politispaneren Ørnulf Tofte senere.659 Lite tyder på at Sunde spilte noen politisk rolle, men da hendelsene skalerte, tok han Strand Johansens side. Han ble en slags sikkerhetssjef for fløyen under de harde oppgjørene. Hos Furubotn-tilhengerne ble Sunde gjenstand for et dokument som inneholdt elleve sider med nedrakking – beskyldninger om drap, fyll og uansvarlighet toppet listen. De framstilte også Sunde som edderkoppen bak partiprosessen. Blant en rekke motstridende versjoner om hendelsene ble det hevdet at Sunde og flere andre opptrådte bevæpnet inne i møtelokalene.

Under partikonflikten hadde overvåkingspolitiet begynt å registrere kontakt mellom Sunde og en av hans hjelpere fra krigen med dekknavnet «Lilly».

Sundes beskrivelse av Asvor Ottesen tydet på at han var fascinert av advokaten som hadde deltatt i de første sabotasjeaksjonene. Da de møttes under et NKP-arrangement på Gamle Raadhus i februar 1950, var Ottesen gift med Just Lippe. Fra da av begynte Asbjørn Bryhn å interessere seg spesielt for kontakten mellom Sunde og Ottesen.660 Det var Gertrud Thielicke Karlsen som hadde gjort politiet oppmerksom på at «Lilly» var Sundes krigskontakt i Stockholm, og at hun var identisk med Asvor Ottesen. Torturisten fortalte om løpende kommunikasjon med Aleksandra Kollontaj ved den sovjetiske legasjonen i byen. I 1948 opprettet overvåkingssentralen en mappe på Ottesen som gjennom giftermålet med Lippe, relasjonen til Sunde og Wollweber-miljøet måtte anses som mistenkelig.

Fra februar 1950 ble Asbjørn Sunde et stadig hetere navn for overvåkingspolitiet, og han ble fotfulgt gjennom byen. Sunde valgte å gå på kryss og tvers, som for å riste av seg forfølgerne, i seg selv en suspekt handling.

382 – FORFULGT AV STATEN

Ved én anledning møtte han Ottesen hjemme hos henne. Det skulle gå halvannet år før neste registrering, da møttes de ved en trikkeholdeplass etter at Sunde tidligere på dagen hadde besøkt den russiske ambassaden.

For Asvor Ottesen innvirket overvåkingen sterkt på både jobb og privatliv. Advokatpraksisen ble gått etter i sømmene gjentatte ganger. Reiser og politisk virksomhet ble gransket. Under et besøk i Bergen ble hun og Just Lippe åpenlyst fotfulgt, og hun sendte en klage til bergenspolitiet. Hun visste hvem forfølgeren var, og kunne navngi en konstabel ved politiet i byen. Politimester Brinchmann, som også samordnet bergensovervåkingen av Dagfrid Evensen, laget en redegjørelse til oslopolitiet. Den konkluderte med at ekteparet ikke hadde blitt skygget. Følgeskrivet, som ikke skulle leses av andre, bar tittelen «Skyggingen av Asvor Ottesen».661 Våren 1951 var Asbjørn Sunde den heteste kandidaten om man skulle rettferdiggjøre den norske kommunistovervåkingen gjennom en spionsak.

Men etterretningstjenesten samlet fortsatt bevis og hadde ikke nok til å sikte krigshelten. Etterretningssjef Vilhelm Evang var under press for å skaffe resultater som sto i forhold til ressursbruken. Dermed tok justisminister O.C. Gundersen affære og ga beskjed til etterretningsoffiserene Christian Christensen og Einar Jakobsen: «Statsminister Einar Gerhardsen ønsker en spionsak på det nåværende tidspunkt.»

Valget falt på marineløytnant Per Edvard Danielsen, sønn av sjefen for Sjøforsvaret, admiral Edvard Christian Danielsen. Den mistenkte var dekorert under krigen i tjeneste som motortorpedobåtfører hos de norske frigjøringsstyrkene som kom til Finnmark. Det var her overvåkingspolitiet mente han hadde blitt vervet. Danielsen var kommunist og leder for vestkantlaget i Oslo. Han pleide også omgang med to russiske marine­ attachéer. Ifølge overvåkingstjenesten hadde møtene med den siste, Vladimir Kosjelev, «konspirativ» karakter. Danielsen ble tiltalt for å ha overlevert russeren militære hemmeligheter.

Saken var vanskelig fordi Danielsens far på samme tid var en del av et marineopprør mot forsvarsminister Jens Christian Hauge. Men det mest krevende var bevisene. «Vi var temmelig rystet. Saken var jo uhyre tynn», sa Christian Christensen etter det som liknet et pålegg om aksjon fra regjeringen.662 Da Danielsen ble arrestert april 1951, ble det påstått at Hauge hadde drevet fram pågripelsen for å ramme admiralen i opposisjon.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

383

Hauge benektet forholdet fra Stortingets talerstol, men regjeringen beordret admiralen vekk fra stillingen.

Innen den militære etterretningen var man forbløffet over regjeringens hastverk. Politikerne var i ferd med å presse fram en sak som var ansett som «uhyre tynn». Og regjeringen brøt etter alt å dømme med flere konstitusjonelle prinsipper. «Det synes til og med som regjeringen ville ha et lite ord med i laget om forsvarervalg – i det minste formidlet justisministeren det inntrykk at iallefall én bestemt kommunist skulle utelukkes», skriver Trond Bergh i Den hemmelige krigen. Justisminister Gundersen kunne hindre at Ragnar Solheim ble forsvarer, men ikke hvem retten besluttet skulle forsvare Danielsen.

Det ble Asvor Ottesen som førte Danielsens sak til full frifinnelse i retten.

Bevisene var tynne, Danielsen hadde overlevert ugraderte dokumenter.

Dermed falt saken fra hverandre. Statsadvokat Lauritz Dorenfeldt hevdet senere at påtalemyndigheten var brukt i et politisk spill.663

Oskar Hedin mot Haakon Lie Den 22. september 1950 gikk Oskar Hedin inn i salen på NSFs jubileumslandsmøte på Folkets Hus. Forbundet feiret 40 år og kunne se tilbake på en ærerik historie toppet av krigsinnsatsen. Jubileet preget sakene, men møtet kom raskt til alvoret. Da Haugens kronvitne Erling Tollerud presiserte at «jeg har ikke med et ord nevnt underslag, men påpekt at de mangler som var til stede gjaldt ikke bare i Liverpool-avdelingen, men også i andre avdelinger», antok Hedin at han hadde en god sak.664 Men at saken ikke dreide seg om økonomiske misligheter, ble raskt klart.

I Ingvald Haugens siste innlegg dro forbundslederen opp en historie om en engelsk sjømann og kommunist ved navn William Hart. Han var ekskludert av det britiske sjømannsforbundet for ulovlig streik og skulle stilles for retten. Hart møtte ikke opp, men ble oppsporet av MI5 på et norsk skip, da som medlem av Norges Sjømannsforbund. I Haugens malende innlegg het det: «Hedin var lojal på forrige landsmøte, men om natten deltok han i møte for å danne det såkalte kommunistisk landsutvalg. Det var Hedin som hadde gitt Hart medlemskap i vårt forbund. Og det etter at Hart var ekskludert av det engelske forbund.»

384 – FORFULGT AV STATEN

Hedin kommenterte ikke beskrivelsen av sine nattlige aktiviteter, men hevdet at han ved Harts påmønstring befant seg på ferie, og at dette ble gjort av stedfortrederen. Fakta i påstanden var enkelt å bevise, og ble umiddelbart bekreftet.665 Men det ble stadig vanskeligere å forsvare seg mot nye udokumenterte påstander, etter hvert som de forrige falt. Da Hedin gikk på talerstolen, hadde han innsett hvor det bar. «Jeg mener meg berettiget etter 10 års arbeide som tillitsmann i forbundet å bli behandlet som menneske (...)», appellerte han til landsmøtet.666 I landsmøteprotokollen noterte Haugen tørt: «Forbundsstyret innstiller på hvis landsmøtet er enig deri, at Hedin bevilges lønn i 3 måneder og at en så får være ferdig med den sak.» Ved avstemningen vedtok landsmøtet, mot tre stemmer, å formelt avsette Oskar Hedin fra stillingen i Liverpool. Fire dager senere mottok Hedin oppsigelsen. «Kanskje markerte Sjømannsforbundets landsmøte i september 1950 høydepunktet i mccarthyismen. Kommunistene ble kalt demokratiets fiender og høyforrædere», skriver Finn Olstad.667 Utover den grunnløse avsettelsen av Hedin vedtok landsmøtet at «kommunister, fascister og nazister» ikke kunne inneha stillinger i organisasjonen.

Oppsigelsen fikk tillitsvalgte sjømenn til å reagere,668 men Haugen svarte med løgner som allerede var tilbakevist. Samtidig forsøkte Hedin å få avklart sitt eget økonomiske anliggende overfor NSF og måtte innrømme at han hadde dårlig råd. Han var familieforsørger og småbarnsfar og behøvde å få dekket flyttekostnader. I tillegg kom lønna han hadde krav på. På toppen av vrangviljen ble han gjort oppmerksom på Haugens tilsvar til de som protesterte mot oppsigelsen. Oskar Hedin var forbannet og reagerte på en måte som Haugen ikke hadde regnet med. Hedin ville slå tilbake og gikk ikke av veien for en rettssak. På skrivebordet lå dokumentasjon som kunne ramme helt inn i forfølgernes midte – til Haakon Lie, DNAs sentralstyre og statsministeren.

Da suspensjonen fra sjømannsforbundet var et faktum, søkte Oskar Hedin hjelp hos Leif Vetlesen, som hadde vært gjennom en liknende prosess. Etter å ha fått sparken fra Akers mekaniske verksted levde han fra hånd til munn med oppdrag på brygga eller ulønnet politisk arbeid. Han var mer enn motivert til å hjelpe Hedin med å slå tilbake. Også Peder Furubotn ville engasjere seg i saken. Ingvald Haugens åpenlyse antikommunistiske kampanje gjorde den tidligere NKP-lederen kamplysten.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

385

De tre møttes hjemme hos Furubotn i den gamle disponentboligen på Ljansbruket. Hedin behøvde ammunisjon, og Vetlesen hadde tatt vare på en rekke dokumenter fra tiden i forbundet. Selv satt Hedin på opplysninger fra bestyrerperiodene i Antwerpen og Liverpool. De jobbet utover sene kvelder, bare avbrutt av en og annen luftetur til sjøen ved Hvervenbukta like nedenfor.669 Bølgene slo kaldt inn over svabergene og påminte om det politiske klimaet ute i Europa. Den eldre, piperøykende Furubotn ruslet sakte bak Hedin og Vetlesen. Begge satte pris på nestorens analyser, men sto samtidig for en mer praktisk tilnærming til liv og ideologi. Det dreide seg om arbeidsforhold og rettigheter. Om folk sto sammen, oppnådde man endringer for alle.

Brikkene de la på plass i sene kvelds- og nattetimer, viste at Ingvald Haugen og DNA hadde spilt høyt. Motstanderen var mektig, men desto viktigere var det å synliggjøre hvordan regjeringspartiet benyttet fagorganisasjonenes medlemspenger til å kneble politisk opposisjon.

Vinteren hadde fortsatt grepet om Skjeberg da Oskar Hedin i begyn­ nelsen av februar 1951 postla et maskinskrevet brev til Erik Brofoss i Handelsdepartementet.670 I brevet, som må ha vekket adskillig oppmerksom­ het hos byråkratene, varslet Hedin om en rekke uredeligheter i forbundet.671 Delvis berørte det samrøret mellom DNA, NSF og amerikanske kontakter, delvis påviste det forsøk på økonomisk svindel. Det mest eksplosive innholdet hadde Hedin fått fra sjømannspresten i Liverpool, som hadde fått høre at forbundsledelsen sendte penger ulovlig til Norge.672 Presten, som sympatiserte med Hedin, hadde historien direkte fra NSF-revisor Erling Tollerud. I det første punktet Hedin delte med Handelsdepartementet het det: «I januar 1947 reiste Det norske arbeiderpartiets generalsekretær Haakon Lie, til U.S.A hvor han bl.a. hadde i oppdrag å innkjøpe deler til Arbeidernes aktietrykkeri. I denne forbindelse søkte man Norsk Sjømannsforbund om adgang til å bruke inntil 7.000 dollars av forbundets midler i U.S.A.»673 Hedin siterte også Ingvald Haugens brev til forbundets tillitsmann i USA, Einar Johansen: «Dette har Forbundsstyret i møte den 20ds innvilget under den uttrykkelige forutsetning at det ikke på noen som helst måte publiseres eller tilkjennegis at disse 7.000 dollars er utbetalt av oss til Haakon Lie eller partiet.

Det gjelder å holde denne disposisjon utenfor Norges Banks rekkevidde.»

386 – FORFULGT AV STATEN

Om saken hadde blitt mellom departementet og NSF, ville den kunne blitt dysset ned, men Oskar Hedin kjempet for livet og ville ta den lenger. En snau måned før henvendelsen gikk til departementet, møtte han journalist og fotballegende Jørgen Juve i Dagbladets redaksjon. Hedin overrakte Juve dokumentasjon på forholdene hos NSF.674 Da Juve forsto hva han hadde fått mellom hendene, insisterte han på å ta kommende møter på forskjellige kafeer i Oslo. Hedin ønsket å ha med Vetlesen i møtene, men Juve våget ikke å ha kontakt med mer enn én av dem. Han var redd og ba Hedin være nøye med at han ikke ble skygget på vei til møtene.

De to møttes ved flere anledninger på Oslos kafeer, helst på den tiden av døgnet det var få gjester. Omstendighetene liknet en spionthriller, men var virkelige nok. De snakket lavt, og overleveringene av dokumenter foregikk så diskré som mulig. Da Juve mente han hadde nok materiale, publiserte Dagbladet innholdet av samtalene og Hedins dokumenter. Samrøret mellom NSF og DNA, samt flere kritikkverdige forhold innen forbundet, ble offentlige.

«For meg føltes det som om jeg hadde fått et spark i underlivet. For det første hadde jeg erfaring nok for hva dette ville bety av offentlige angrep fra Sjømannsforbundet», skrev Leif Vetlesen.675 I første omgang var han ikke klar over Dagbladets involvering. Om Oskar Hedin hadde tenkt på sitt eget beste, ville også han valgt en annen strategi. Men varslingen tjente en høyere hensikt. Den var ett av svært få forsøk på å reise seg mot en altomfattende samfunnsutvikling. Ingvald Haugens tilnærming tydet på at han anså seg selv og forbundet som usårlige.

Dagbladets lørdagsutgave 13. januar 1951 fikk antakelig både Ingvald Haugen, Haakon Lie og statsminister Einar Gerhardsen til å sette morgenkaffen i halsen. Under tittelen «Arbeiderpartiets ledelse unngår valutakontrollen» ble Lies suspekte trykkmaskin-reise på NSFs regning den første saken som viste partiets omgåelse av regler det selv hadde vedtatt.

Ingvald Haugen bestemte seg for å slå kraftig tilbake.

Det første han gjorde, var å ekskludere Hedin som medlem i NSF, noe som i praksis betød at han ville få problemer med å skaffe seg verv og lønnet arbeid andre steder. I vedtaket av 6. april het det at Hedin ble ekskludert på grunn av «organisasjonsskadelig framferd derved at han ved brev av 9. februar 1951 til det Kgl Handelsdepartement rettet en rekke grunnløse påstander» mot organisasjonen.676 DEL 3: ETTERKRIGSTID –

387

I Arbeiderbladet mobiliserte Rolf Gerhardsen umiddelbart mot sin borgerlige aviskonkurrent. «Dagbladet og kommunistiske sabotører i sluttet tropp – fantastiske beskyldninger mot Arbeiderpartiet for valutasvindel.» At det dreide seg om faktiske forhold som partiledelsen kjente til, spilte liten rolle. Redaksjonen på Youngstorget svingte pisken mot kommunistene og ville vise «Hvordan 5. kolonnen knytter til seg hjelp». Avisen hevdet at dokumentene var stjålet fra organisasjonens arkiv «og altså resultat av organisert illegal virksomhet og spionasje».

Som motsvar gikk sjefredaktør Einar Skavlan og Dagbladet langt i å kriminalisere de skjulte forholdene mellom regjeringspartiet og Lands­ organisasjonen. Det ble påpekt at organisasjonenes sterke posisjon og økonomi, som kom fra innkreving av medlemskontingent, i skjul ble benyttet til å finansiere partivalgkamp og forfølgelse: «Det fremgår tydelig at Arbeiderpartiets politiske ledelse er like skyldig i dette misbruket som Norsk Sjømannsforbunds styre er. Og en av partiets egne stortingsmenn hr. Ingvald Haugen har stått som formidleren.»

Sjømannsforbundet lette umiddelbart etter virkemidler for å stanse avisen. Svaret var å anmelde tre innbrudd i forbundskontorene til politiet.

Disse skulle være rapportert av Norsk Vaktselskap mellom oktober og slutten av desember 1950. At innbruddene ikke var anmeldt tidligere, skyldte forbundet på at det ikke var stjålet penger eller «ytre gjenstander». Politiet ble gjort oppmerksom på at Dagbladet kjente «de personer som har forøvet forbrytelsene».

I Norsk Sjømannsforbunds eget medlemsblad gikk Haugen så langt det var mulig å gå i konspirasjonsteoriene. Han hevdet at sannheten «er nemlig den at brevtyveriene er begått av folk som står i nøye kontakt med sabotasje- og spionasjeorganisasjonen i den norske handelsflåten. Denne organisasjonen blir bekjempet av vårt forbunds ansvarlige tillitsmenn – av omsyn til vår beredskap og vår sikkerhet. For våre sjømenn kan det under bestemte forhold gjelde liv og død hvis ikke denne 5. kolonnen blir avslørt.»677 De fleste forsto at han siktet til Hedin og Vetlesen. Følgen var at politiet avla Dagblad-redaksjonen et besøk med myndighet til å ransake og eventuelt gjøre beslag hos redaksjon eller trykkeri av stjålne dokumenter. Det ble med politibesøket, og 27. januar kommenterte avisen syrlig at «Det har aldri hendt før krigen at noen rett i Norge avsa kjennelse for ransaking og beslag

388 – FORFULGT AV STATEN

i noen norsk avis. Det hendte under okkupasjonen. Nazimyndighetene og tyskerne gjorde det. Nå har vi altså fått de samme tilstandene tilbake».678 En av grunnene til Dagbladets kraftige reaksjon var at avisen mente seg overvåket. Når man i ettertid vet at overvåkingens informasjon tilfløt Arbeiderbladets nyhetsredaktør Rolf Gerhardsen, var Dagbladets harme berettiget. At Oskar Hedin ble fulgt av OVS, er sikkert, og spørsmålet var om møtene med Juve hadde foregått diskré nok. Mye tydet på at de ikke hadde det. Men det var tvilsomt om Arbeiderpartiet eller politiet kunne benytte seg av OVS’ kunnskap offentlig, selv om de kjente sannheten.

Saken viste at Norsk Sjømannsforbund ikke gikk av veien for å fabrikkere alvorlige påstander for å stanse kritikk og opposisjon. At de hadde støtte til topps i det norske makthierarkiet, gjorde beslutningene farlige.

Arbeiderbladets artikkel 5. februar 1950 illustrerte godt hvordan samspillet fungerte. Artikkelen underbygget i praksis Haugens påstander, uansett hvor gale eller spekulative de var: «Det finnes en 5. kolonne i Norge, den består av folk som driver organisert virksomhet mot norske interesser. Det er neppe Dagbladet ukjent at fremmede makter er særlig interessert i den norske handelsflåten og følgelig Norsk sjømannsforbund. Formodentlig er det tilstrekkelig å minne om Wollweberorganisasjonen. Dagbladet kjenner sikkert til at 5. kolonnistene i og utenfor Norsk Sjømannsforbund i lang tid har drevet en systematisk forfølgelse av Ingvald Haugen personlig.»

Om redaksjonssekretær Rolf Gerhardsen og staben omkring ham var onde eller dumme, må ha vært et relevant spørsmål å stille seg for Oskar Hedin. Å bli stemplet som femtekolonnist, en potensiell landsforræder og en trussel for sjømennenes liv, uten snev av dokumentasjon, gjorde ham ikke mindre innstilt på å ramme Ingvald Haugen og Haakon Lie. Fire dager etter artikkelen postla Hedin dokumentasjon på forholdene i valutasaken til Handelsdepartementet. Den 15. januar ble Ingvald Haugen og NSF dømt for brudd på valutaloven med en symbolsk bot på kr 500, subsidiært 15 dager i fengsel. Arbeidernes Opplysningsforbund måtte vedta et forelegg på inndragning av kr 16 496,60. Også Arbeiderpressens Samvirke fikk inndratt en mindre sum. Haakon Lies sak ble henlagt fordi det ikke forelå bevis for mer enn «uaktsom overtredelse av valutaloven».679 Haugens påstand om innbrudd ble også henlagt av statsadvokaten, uten at noen gikk den falske anmeldelsen nærmere etter i sømmene. Politiet nøyde seg med å si at det ikke hadde vært noe innbrudd, men kanskje en «ulovlig DEL 3: ETTERKRIGSTID –

389

innlåsing». Å stemple Oskar Hedin som en femtekolonnist i «nøye kontakt med sabotasje- og spionvirksomhet» ble heller ikke gjenstand for ytterligere gransking.

Anmeldelsen og rettsprosessen hadde gitt et innsyn i et tvilsomt samrøre mellom det statsbærende partiet, en fagorganisasjon og utenlandske interesser.

Det ble langt på vei bevist at det lå flere amerikanske støttespillere bak transaksjoner fra USA til norsk arbeiderbevegelse, via sjømannsforbundet.

Saken og beløpene var etter alt å dømme kun toppen av isfjellet, men uansett størrelse produserte saken det første rettslig dokumenterte beviset på at et norsk parti mottok støtte fra en annen stat.

Leif Vetlesen hadde kort tid etter dommen gleden av å støte på Haakon Lie og Martin Tranmæl like utenfor Møllergata 19, omtrent ved serveringsstedet Justisen. Vetlesen løftet hatten i en hilsen, pekte mot politistasjonen og spurte sarkastisk om Lie var på vei til soning. Lie «bråstoppet, vendte seg mot meg med knyttet neve og freste: Nei, der er det du som hører hjemme, og der skal du havne før eller senere», slik Vetlesen mintes hendelsen.680 Tranmæl, som var brydd over opptrinnet, halte med seg Lie oppover gata.

Lies temperament var velkjent og kan bagatelliseres, men oppførselen pekte på en ubehagelig sannhet. I 1951 hadde mennesker som Haakon Lie, Gerhardsen-brødrene og Martin Tranmæl nærmest uinnskrenket makt til å stemple folk som spioner eller kriminelle uten annen grunn enn at de var politiske motstandere. Effekten av dette var formidabel. Hvem orket å ofre karriere, sosial posisjon – eller i ytterste konsekvens å bøte med livet – for å stå opp mot det? Ytringsfrihet var altså et svært tøyelig begrep i det norske etterkrigsdemokratiet. Regjeringspartiet sto hevet over enhver beskyldning om sin «hederlighet». Tydeligere kunne det ikke sies. DNAs sentralstyre hadde utstedt et mandat til seg selv som liknet «a license to kill».

Overvåkingens lange armer Om man forholdt seg til Arbeiderbladet og flesteparten av 50-tallets nyhetsmedier, skulle man tro at det norske kommunistpartiet utelukkende besto av intriger og samfunnsnedbrytende virksomhet. At det var ledet av mennesker med utelukkende onde hensikter som infiltrerte organisasjoner og konspirerte uavbrutt blant sjømenn eller industriarbeidere.

390 – FORFULGT AV STATEN

Partihverdagen var langt mindre spektakulær. Høsten 1951 og våren 1952 dominerte jordnære saker omkring lønnstillegg, tariffavtaler og arbeidsforhold diskusjonene. Kampen for krigsseilerne rullet videre, og i byene ville man bygge billige leiligheter til vanskeligstilte. Partiavisa kritiserte norske bidrag til opprustning og gikk til angrep på planene om å innlemme Franco-regimet i A-pakten.681 Dagfrid Evensen dro på distriktskonferanse som kvinneleder i NKP i et parti som tross indre og ytre trykk fortsatt utøvde praktisk politikk. Da hun reiste, rapporterte politimester Brinchmann som vanlig til Oslo hvem hun reiste med. Møteinnholdet måtte politiet denne gangen skaffe seg fra informanter, da det hadde vært vanskelig å forberede avlytting på tilfeldige møtelokaler ute i distriktene.682 Mest interessant var det om forholdet til Sovjetunionen ble diskutert, og ville det komme russiske kontakter på besøk?

Et potensielt spionbesøk hadde høy verdi.

Norman Iversen gikk inn i femtitallet som småbarnsfar til to tvillinger.

Bildene i familiealbumet viste en myk side av veteranen som hadde stått i kuleregnet i Spania og gått løs på tyskerne i Norge. Han smilte mot kameraet sammen med døtrene Anna-Lisa og Monica. De små krøp i gresset rundt ham eller hang i farens armer utenfor huset i Fagerdalen i Eidsvåg. Kona var en ivrig fotograf og fanget blikket til en av krigens mest undervurderte motstandsmenn. Han smilte, men hadde et bekymret drag over øynene. Var han urolig for døtrenes framtid?

Mona Schanche var datter av skuespiller Ingolf Schanche og hadde tidligere vært gift med en musiker. Familien var derfor knyttet til Bergens rike kulturliv, og i oktober 1951 var Mona og Norman til stede i Konsertpaleet under et russisk kulturbesøk. Overvåkingspolitet skrev en rapport som oste av mistanke om ulovlig virksomhet.683 Da den russiske kulturattacheen Merkulov kom ut fra Konsertpaleet, hadde Norman Iversen og hustru «umiddelbart før» blitt observert utenfor. «Norman Iversen gikk frem og tilbake i gaten og så seg rundt», fortsatte notatskriveren. Da han traff på en bekjent, sto de en stund og snakket sammen. Så spaserte Norman Iversen på nytt «frem og tilbake» mens han snakket med den han møtte, før Merkulov sluttet seg til dem. «Da var også Norman Iversens hustru Mona til stede og håndhilste på Merkulov, hvoretter hun straks forlot dem.»684 Ordbruken i overvåkingsnotatet dramatiserte opp hendelser under et kulturarrangement i full offentlighet. Som om hver eneste bevegelse var DEL 3: ETTERKRIGSTID –

391

minutiøst koordinert. Kilden må ha fulgt Norman Iversen tett nok til å høre at de «snakket engelsk» på vei bortover Neumannsgate. Verken motivet for mistanken eller hva de hadde «konspirert» om, ble anført i dokumentet.

Mona og Norman var sjelden sammen på bilder, en av dem sto alltid bak kamera. Men i Frognerparken, trolig i 1951 eller i 1952, ble de foreviget sammen blant Gustav Vigelands skulpturer. Var det Asbjørn Sunde som fotograferte dem? Forholdet mellom de to motstandsfolkene hadde holdt seg varmt. Om det var Asbjørn og Astrid Sunde de møtte i Frognerparken, må det ha interessert overvåkingstjenesten. Asbjørn Sunde var Norges mest mistenkelige mann og i ferd med å bygge opp en hemmelig organisasjon.

En som skulle bli virksom om kommunistpartiet ble forbudt og det sto amerikanske soldater på norsk jord.

Det er lite som tyder på at Iversen var informert eller spurt om deltakelse.

Men han må ha delt Sundes bekymring over utviklingen. Justisministeren hadde kommet med en utilslørt trussel om personlige konsekvenser om beredskapslovene trådte i kraft. En spent situasjon kunne koste Norman Iversen livet. Fantes det en framtid uten å forsake sin egen overbevisning?

Det var en flytende overgang fra 1945 da amerikanske OSS hadde begynt å interessere seg for norske kommunister, til det nasjonale overvåkingspolitiet fungerte om en operativ enhet. I første omgang rammet overvåkingen kommunister fra motstandsbevegelsen, partifolk og menn og kvinner i verv innen arbeidslivet. Men på hvilket tidspunkt begynte norsk politi å ta for seg «vanlige» folk? Eksisterende personmapper viser at det fra om lag 1950 pågikk en nitid systematisk og sentral registering. Den var spredt ut geografisk, og innsamlingen av informasjonen falt inn under arbeidsområdene til de lokale politikamrene.

På Modum hadde Birger Bakken innsett at Utdanningsforbundet ikke ville gå videre med klagen om forbigåelse i lærerstillingen. Han var tvunget til å fornekte sin overbevisning og rive opp røttene. Før han forlot hjemstedet, hadde han forstått at det var presten som hadde hatt et ord med i laget da han ikke fikk jobb. Prestefrua hadde advart ham og sagt at han burde gå ut av «det» partiet da han var på lysingsbesøk. «Jeg synes ikke det», svarte Birger. Han sa at erkebiskopen i Canterbury var kommunist, radikal, til og med. Å sette bygdas rettroende i forlegenhet var ikke et godt valg.

Da presten overvar en religionstime lærervikaren avholdt, fikk han vann på mølla. Bakken snakket til elevene om Bergprekenen. Jesus var i opposisjon til 392 – FORFULGT AV STATEN

presteskapet, sa han, og trakk paralleller til det å være revolusjonær. Dermed slo det nye, lyserøde bygdedyret til. Gerhardsens øyne og ører rundt om i landet rapporterte om mer enn partisympati. Det var derfor han måtte flytte vekk, mente 26-åringen.685 To år senere var Birger Bakken på vei til Sandøya på Nordmøre der han hadde søkt jobb. Etter å ha etablert seg med nytt bosted bestilte han abonnement på den lokale Arbeiderparti-avisen Tidens Krav. Denne gangen skulle ingen finne ut hvilken politisk rødfarge han hadde. I hvert fall ikke før han sto godt i lærerstillingen. Inntil videre var partipolitikk utelukket.

Den unge læreren hadde raskt fått kjenne på konsekvensene av Kråkerøytalen og den politiske ensrettingen. En sambygding på Modum fortalte at det hadde vært umulig å stå for avvikende politiske meninger, det fantes et slags politisk «moralpoliti» som anga kommunister. Mistanker spredte seg lett, og veien var ikke lang fra begrenset politisk aktivitet til rykter om ulovlig virksomhet. Det ble risikofylt å gå på møter eller kjenne feil mennesker. Et halvt århundre senere ville hun fortsatt ikke stå fram med navn eller utpeke de som drev heksejakten.686

Alene mot alle I pressen sto Dagbladet og Arbeiderbladet på hver sin side av barrikadene i en sak som ga folk et sjeldent innsyn i en verden regjeringspartiet benektet eksistensen av. Et resultat var en aktiv «motpropaganda» der A-pressen kunne fortelle at «Kommunistisk sabotasjeteknikk til sjøs er forlengst avslørt – Sjøfolkene vil ikke la seg misbruke».687 Det var den britiske lederen for Den Internasjonale Transportarbeider­ føderasjonen, Arthur Deakin, som kunne framvise et dokument der den kommunistiske oppskriften på sabotasje sto nedskrevet punkt for punkt.

Arbeiderbladet fastslo at femtekolonnistene «ikke ville nøle med terror og sabotasje og trusler mot skipenes sikkerhet». At Deakins pressekonferanse hadde vært en farse der korrespondenten fra britiske Daily Worker ble skjelt ut som kommunist, spilte ingen rolle. I norsk presse fikk Deakins ord stå som en uimotsagt sannhet.688 Dette understøttet DNAs og NSFs påstander.

Hvorfor bry seg om valutasvindel, fingerte innbrudd eller eksklusjoner?

LO-sjef Konrad Nordahl var selv en betydelig leverandør av propaganda­ uttalelser for å underbygge Kråkerøy-talen og holde koblingen mellom DEL 3: ETTERKRIGSTID –

393

Sovjet og DNA-motstandere varm. Som LOs øverste mann ble Nordahls skremmebilder satt i sammenheng med fagorganisasjonene. Han sa at Sovjet «vil ordne forholdene innenfra med en 5te kolonne som på et bestemt tidspunkt kan overta makten. På den linjen arbeider kommunistene i vårt land i dag. Derfor møter vi dem med Marshall-planen (...) derfor kommer Atlanterhavspakten (...) de følger etter ordre fra høyeste hold. Vi vet hva som vil skje hvis de seirer (...) En stor del av arbeiderbevegelsens beste folk vil bli likvidert.»689 Uttalelsen fulgte strategien om å knytte enhver kommunist til samfunnsskadelig virksomhet. I et nesten ensrettet mediebilde var det mest effektive å ekskludere gjennom å stigmatisere. Hvem ville ha ansatte som i en gitt situasjon ønsket å likvidere sine kolleger? Nordahl og Gerhardsen ba arbeiderne og forbundene gjøre drittjobben selv.

Oskar Hedin var 41 år gammel og merket at kampen tæret på kreftene.

Arbeiderbladet hadde besørget ryktet om ham som farlig samfunnsfiende, og etter eksklusjonen var han familieforsørger uten jobb og penger. Den 19. april 1951 kunne Oskar Hedin lese at Bendik Øyan i NSFs Oslo-avdeling fikk benytte avisen som megafon for svertekampanjen mot ham: «Sjøfolkene i Oslo fordømmer bakholdsangrepene – vender seg skarpt mot Hedin for hans uventede angrep.»690 Øyan appellerte til fordømmelse av Hedins angiveri og ba «klassebevisste sjøfolk» vise Hedin den forakt han fortjente for sin feige «rakkertjeneste» mot organisasjonen. På Youngstorget eksisterte det en parallell virkelighet der verken rettskraftige dommer eller bevisførsel syntes å spille noen rolle. De sto over loven.

Men Oskar Hedin hadde ikke gitt opp. Han svarte med å stevne sjø­ mannsforbundet for ærekrenkelser. Det var advokat Johan B. Hjort som skulle ta Hedins kamp til retten. I et rundskriv til NSFs tillitsmenn stemplet Ingvald Haugen både advokat og saksøker som samfunnsfiender: «Hedin og Vetlesen & co. arbeider nå i tett samarbeid med de ekskluderte kommunister under Furubotns ledelse. Hans adresse benyttes og man kan vente seg mer fra den kant. (...) Hedin har stevnet forbundet i to saker, nemlig 1.) ulovlig avskjedigelse, og 2.) ærekrenkelser. Hans advokat er J. B. Hjort, kjent fra samarbeidet med Quisling før krigen.» Haugen avsluttet med en «kameratslig» hilsen og konkluderte med at alle tillitsmenn måtte ha samme svar til pressen.691

394 – FORFULGT AV STATEN

Som arbeider i Etterkrigs-Norge var fagforeningstilknytning nærmest en forutsetning. Høsten 1951 mottok Norsk Bygningsarbeiderforbund Oskar Hedins søknad om medlemskap. Etter en rekke avslag hadde han fått jobb hos entreprenørselskapet Selmer ved Borregaard-anlegget i Østfold.

Arbeiderne ville ha ham som tillitsvalgt, og da måtte han ha medlemskapet i orden.692 Med søknaden gikk alarmen i fagorganisasjonen, som raskt involverte sjømannsforbundet. Oskar Hedin var dyktig i jobben og hadde evnene og erfaringen som skulle til, men avklaringen om medlemskapet lot vente på seg.

Samtidig skrev Hedin et brev til Nils Høie ved NSFs kontor i Antwerpen, en han hadde karakterisert som en venn. Men Høie hadde sviktet under konflikten med Haugen, og Hedin var bitter.

Hedin skrev rett ut at han hadde «ventet at du med dine kolleger hadde hatt såpass mannfolk-mot at dere hadde sagt i fra, at det her er begått en stor urett mot et medlem av forbundet. Men det er vel mangel på mot som har holdt deg tilbake for å forsvare sannheten. Det er langt mer behagelig å rekke hånden i været på forlangende fra de høye herrer, så sitter man selv mere trygt». Om Høie hadde gjort knefall for «de høye» herrer, bidro ikke brevet til noen endring.693 Høie informerte umiddelbart Haugen og sendte ham kopi av Hedins brev supplert med egne betraktninger.694 Han beklaget at selv om «Hedin og andre av samme karakter hadde fått såpass på pukkelen at de nå var ferdig med sine meritter», så det dessverre ut til at de fremdeles var i arbeid.

Vennskapet hadde ikke overlevd den kalde krigen. Haugen tok raskt kontakt med Norsk Bygningsarbeiderforbund, der han gjenga utvalgte deler av brevet Hedin hadde sendt til sin «venn». Hedins egne ord fikk underbygge hans uredelige hensikter.

«Alle arbeiderne har tillit til meg, og vi har maktet å gjennomføre flere forbedringer. Arbeiderne har også forlangt at jeg skal være tilstede på medlemsmøtene i Bygningsarbeiderforening og tale deres sak. Som du forstår er ikke lønnsmottakerne redd meg og kryper i hi for å dekke seg selv.

Lønnsmottakerne kan skjelne mellom sannhet og bedrag, og er ikke redd for å kjempe for sannheten.»695 Hedins synlige stolthet over å reise seg fra asken av offentlige bakvaskelser var ment for en tidligere venn. I stedet havnet den hos hans verste fiende.

I Hedins uttrykksmåte, med kombinasjonen av personlig stolthet og DEL 3: ETTERKRIGSTID –

395

klassekampretorikk, var det lett for Haugen å bygge opp under bildet av Hedin som en kommunistisk bråkmaker. Dessuten var han ekskludert fra forbundet – og for all evighet ute på grunn av NSFs vedtatte lover som forbød kommunister i stillingene.696 Haugen skrev til bygningsarbeiderforbundet at «vi har vanskelig for å tro at et ekskludert medlem kan bli benyttet av en fagforening, i strid med alle forutsetninger, som foreningens tillitsmann og talsmann». Hedins nye verv var med Haugens ord blitt til et infiltrasjonsforsøk. Nå fikk bygningsarbeiderforbundet ta ondet ved roten. Forbundsstyremøtet vedtok derfor at samtlige 125 arbeidere på anlegget ville bli ekskludert om de ikke omgjorde valget av Hedin som tillitsmann. Arbeiderne på Borregaard føyde seg. Hedin var avskjediget som tillitsvalgt, og arbeiderne hadde funnet en annen. «Dermed er således saken i orden fra vår side», konkluderte bygningsarbeiderforbundet.697 Ethvert forsøk fra Hedin på å skaffe seg arbeid og tillitsverv skulle effektivt forhindres, uansett hvor. Advokat Hjort, som gjentatte ganger hadde forsøkt å få Haugen i tale, skrev til sjømannsforbundet at han mente nok var nok.698 Haugen sørget i praksis for arbeidsnekt, avstraffelsen hadde gått for langt. Utfordringen var at Oskar Hedin hadde lagt seg ut med langt flere enn Ingvald Haugen. Både LO-sjef Konrad Nordahl, Haakon Lie og Rolf Gerhardsen hadde tatt fram tungt skyts i Hedin-saken. Ingen av disse hadde for vane å rygge ut av en konflikt.

I et brev til Einar Gerhardsen appellerte Oskar Hedin om at eksklusjonsvedtaket måtte oppheves.699 Han siterte DNA-sentralstyret, som hadde fastslått at «alle som sitter inne med opplysninger om lovbrudd, har rett og oppfordring til å henvende seg til politiet». Det var nøyaktig det han hadde gjort, presiserte Hedin. Varslingen hadde i stedet gitt ham en langtidsstraff med helt andre konsekvenser enn for de som faktisk var dømt i saken. Han gjorde statsministeren oppmerksom på at han ikke lenger verken kunne søke verv eller få jobb, og at konsekvensen var at han hadde fått sine «demokratiske borgerrettigheter vesentlig innskrenket».700 Samtidig som Hedin påpekte at både Haakon Lie og Ingvald Haugen selv satt i DNAs sentralstyre, spurte han om det var mulig å gå rettens vei for å oppheve eksklusjonen uten å få DNAs mektigste organ på nakken.

Hedin forventet seg neppe et positivt svar. Han konkluderte med at han ville få eksklusjonen prøvd av «den borgerlige rett». Med det ble et nytt 396 – FORFULGT AV STATEN

kapittel innledet i Hedin-saken. En pengelens, arbeidsløs mann mot tidenes mektigste norske parti, statsminister og regjering.

Gigantene faller «Josef Stalin er død» sto det i krigstyper på forsiden av Arbeiderbladet 6. mars 1953. Titusener av mennesker samlet seg ved Kremls murer. Det ble meldt om sorg og fortvilelse hos russere som var oppvokst med Stalin og «så det som utenkelig at han ville bli borte». Under et «siste» bilde av en syk Stalin preget ansiktene til de kjente Kreml-lederne Malenkov, Molotov, Berija og Vorosjilov de vestlige nyhetsforsidene. Kunne Stalins tilsynelatende eneveldige makt overleveres på fredelig vis?

I Kremls kulisser startet maktkampen umiddelbart da en hjerneblødning satte en stopper for «stålmannens» regime. Vestlig etterretning kunne i liten grad forutse hvem som skulle gå seirende ut. Tross hans alder og sviktende helse hadde knapt noen forestilt seg Stalins bortgang så nært forestående. For kommunister verden over var det som om en vegg ble blåst ut av et allerede vaklende hus. Ikke fordi de nødvendigvis var ihuga stalinister, men Stalin hadde vært en rød gud, garantisten for en arbeiderstat – og krigens vinner.

Friheten nølte ikke med å kalle Stalins død «det største tapet for verdens arbeidere». Millioner av russere som hadde møtt tortur eller død i Gulagleirene eller politiske utrenskinger, ville vært rungende uenige.

I første omgang ble Malenkov, Molotov, Vorosjilov og Berija utpekt til etterfølgere. Grå menn uten Stalins karisma eller autoritet, mente mange i Vesten. Britiske aviser stilte det store spørsmålet: «Var dette innledningen til at det russiske imperium faller fra hverandre?» VGs lederartikkel reflekterte over usikkerheten ved livet etter Stalin: «Han har alltid vært en realist, en grundig skeptisk, tålmodig beregnende statsmann, det motsatte av en fantast og eventyrer (...) en mann med mange seire bak seg, innad som utad altså en mann som hadde lite å vinne, men uhyre meget å tape ved å gjøre noe uoverveid.»

Stalins død innvarslet endring. Etter en intern maktkamp tok Nikita Khrusjtsjov plassen som Stalins etterfølger. En av de første som falt, var Lavrentij Berija, som noe urettmessig fikk skylden for terroren og det ­meste som hadde vært galt under Stalins styre. På lille julaften 1953 ble den tidligere NKVD-sjefen henrettet. Etterretningsoffiseren Pavel «Maxim» DEL 3: ETTERKRIGSTID –

397

Sudoplatov, som hadde vært Ernst Wollwebers kontakt og dermed Asbjørn Sundes overordnede under krigen, gikk en tøff framtid i møte. Et fengselsopphold på 15 år ventet den grå eminensen som indirekte hadde bidratt til den norske motstandskampen. Året før Stalins bortgang var Aleksandra Kollontaj blitt gravlagt i Moskva.

Kvinneforkjemperen som hadde overlevd utrenskingsbølgene og sto i tett relasjon til de norske kommunistene, hadde representert noe progressivt og spennende. Gigantene falt i rask rekkefølge, og den verden Asbjørn Sunde hadde kjempet for, var i ferd med å forvitre. Stalin var et ytre symbol, men Kollontaj hadde stått nærmere.

I Norge grep den amerikanske kulturen sterkere og sterkere inn i samfunnet. På kinolerretet lot nordmenn seg forføre av US marines i dristige elskovsscener i fjæra i Herfra til evigheten. Blant de unge vek Alf Prøysen plassen for Dean Martin. Bak USAs forførende ytre så norske kommunister som Asbjørn Sunde et svart hull som ville sluke alt. Et kapitalistisk monster som lokket med penger og betryggende våpen.

Fredag 29. januar 1954 var Sunde på vei til fots oppover Trondheimsveien i retning Sinsenkrysset. Det var en iskald morgen, og han frøs. Det samme gjorde mennene som plutselig omringet ham. En arm grep Sunde over skulderen. Et par kalde håndjern ble klikket over håndleddene. Spanernes leder, Ørnulf Tofte, fryktet at Sunde kunne være bevæpnet. Han ble dyttet inn i politiets Citroën uten protester. Mens bilen rullet nedover bakkene mot Oslo sentrum, spurte Sunde om en røyk. En av spanerne rakte ham en sigarett.701 Asbjørn Sunde hadde lekt katt og mus med overvåkingspolitiets spanere i lang tid. På Victoria Terrasse ble han kroppsvisitert og nektet i første omgang å forklare seg. Noen timer senere avga han en kort forklaring før han ble fraktet videre til Gjøvik fengsel for varetekt. På vei inn i cellen ba Asbjørn Sunde Ørnulf Tofte hilse kjente. Tofte antok det var sjefen, Asbjørn Bryhn, han siktet til. Det skulle gå fire måneder til neste avhør.

Politiets overvåkingstjeneste ønsket å holde arrestasjonen hemmelig så lenge som mulig. Da kunne flere arrestasjoner gjennomføres uten innblanding, mente Bryhn. Danielsen-saken skulle aldri gjenta seg. «10–12 personer arrestert som spioner for russerne», skrev Arbeiderbladet 8. februar 1954. «Den kjente kommunisten Asbjørn Sunde har vært hovedmann i 398 – FORFULGT AV STATEN

organisasjonen», sto det i ingressen. Han skulle ha benyttet eldre og unge mennesker, blant dem flere kvinner, hadde avisen fått vite av politiet. En av de som satt i varetekt, var Astrid Sunde.

Astrids arrestasjon kom uten forvarsel. Hun ble plassert på cellen uten mulighet til kontakt med ektemannen. Det var en skremmende påminnelse om nazistenes avhør ti år tidligere. Astrid kjente til beredskapslovene og saken fra Amerika, der ekteparet Ethel og Julius Rosenberg ble dømt til døden og henrettet for spionasje. I motsetning til ektemannen hadde hun ingen øvelse i å stå imot. Hun var sykelig, livredd og i ferd med å bryte sammen. Også Rolf var overvåket.

Politiets strategi var å presse Astrid langt nok til å gi dem bevis mot ektemannen. Paret hadde vært så tett overvåket at Astrids delaktighet i en spionorganisasjon neppe var noe politiet trodde på. Men hun var Asbjørn Sundes svake punkt. Med sin fortvilelse og desperasjon ble hun et lett bytte.

Gjennom en rekke avhør fikk politiet fram motstridende forklaringer som skulle bli brukt mot Asbjørn Sunde i retten. Astrid ble løslatt i løpet av mars og saken mot henne henlagt.

Arrestasjonen av Sunde var oppsiktsvekkende og sendte sjokkbølger gjennom det norske samfunnet. Danielsen-saken hadde gitt en forsmak, men Sunde var noe annet. Hvis man kunne ta en motstandshelt av hans kaliber, kunne hvem som helst rammes. Bildebladet NÅ skrev: «Tyskerne mente under krigen at sabotøren Osvald – Asbjørn Sunde – var verd 50 000 kroner død eller levende. I dag angrer folk flest på at den handelen aldri kom i stand.»702 På det meste var over tretti personer arrestert, men saken falt delvis sammen, og én etter én ble løslatt. Snart satt bare Sunde og sersjant og børsemaker Erling Nordby igjen på cellene.703 I pressen fikk spekulasjonene fritt spillerom basert på opplysninger som sivet ut fra politiets spanere.

«Tilliten til politiet var nærmest rørende. Det ble fra første dag, med Friheten som tappert kjempende unntak, fastslått at bevisene mot Sunde og ‘ligaen’ var ‘svært sterke’ og ‘vanntette’».704 Sundes menn ble beskyldt for alt fra påsatte skogbranner til å ha fulgt hver eneste våpenlossing til NATO med «ivrige spionøyne». De skulle ha kartlagt hver eneste våpentransport ned til antall, kaliber og type våpen i hver eneste havn. Horten hadde vært spionringens «andre sentrum», og marinen og verftet var utspionert. Også flyplassene på Kjeller og Rygge DEL 3: ETTERKRIGSTID –

399

samt festningsanlegg og våpendepot skulle ha vært utsatt for det samme.705 Pressen beskrev tidenes spionasje til fordel for Sovjetunionen. Men bare to mann satt i arresten.

Kristian Welhaven og Asbjørn Bryhn uttrykte en viss oppgitthet over pressens fantasifullhet. Men de lot påstandene stå uimotsagt. Om tiltalen kom til å blekne mot rykteflommen, passet det at Asbjørn Sunde i folks øyne var en storspion av internasjonale dimensjoner. Det bekreftet også den gamle koblingen mellom kommunistisk sabotasje og Ernst Wollweber.

At den mystiske tyskeren fra Sinsen hadde rykket opp som sjef for DDRs sikkerhetspoliti, Stasi, gjorde den ikke mindre aktuell.

Arbeiderbladet pisket opp norske kommunisters påståtte terrorkobling for hva den var verdt. Sunde hadde servert dem en sjanse som ikke kom hver dag. Få dager etter at arrestasjonen ble offentlig, fikk Osvald-gruppas Wollweber-tilknytning bred dekning. Reportasjen var så omfattende at det er grunn til å tro at redaksjonen kjente til arrestasjonen før annen presse.

Tross anonym byline syntes den ført i pennen av Rolf Gerhardsen selv.

Avisen minnet det norske folk på Sundes relasjon til den nye Stasi-sjefen og hva norske kommunisters krigskamp egentlig hadde dreid seg om: å legge grunnlag «for en kommunistisk maktovertakelse da den tyske kapitulasjonen kom». Reportasjen benyttet det svenske politiets fangeportretter av Ernst Wollweber og Martin Hjelmen for å skape den rette dramatiske vinklingen.

Forbryterbildene viste en morsk, halvfet tysker og en herjet norsk kommunist på vei mot tortur.706 Summen av artikkelen var en nedsabling av alt avdøde Martin Hjelmen hadde stått for. Hjelmens søster, Agnes Rusten, reagerte. En drøy uke etter Arbeiderbladets mesterstykke tok hun til motmæle i samme avis: «Selv om man ikke er enig i kommunismen, må man fullt og helt respektere dem som ofret sitt liv i kampen mot nazismen, kanskje de betydde vel så meget som de der var beregnende nok til å bringe seg selv i sikkerhet». Hun understreket at hans nærmeste hadde «elsket ham».707 Selv om ordene burde truffet midt i øyet på både Rolf Gerhardsen og Haakon Lie høyt oppe over Youngstorget, gjorde de neppe større inntrykk.

I blodtåka over Sunde-saken pumpet partiorganet ut artikkel etter artikkel med påminnelse om kommunisttrusselen. Den store Wollweber-reportasjen ble utferdiget som særtrykk innen Arbeiderpartiet og på arbeidsplasser.

400 – FORFULGT AV STATEN

Tittelen fortalte det meste: «Norges Kommunistiske Parti som rekrutteringsmark for spioner og sabotører.»

At propagandaen virket, viste seg ved stortingsvalget i 1953, da kommunist­ partiet mistet ytterligere stemmer. Men fordi den nye valg­ ordningen ikke favoriserte store partier slik som før, kom NKP tilbake på Stortinget med tre mandater. Representasjonen på Løvebakken betød en fornyet mulighet til å få oppmerksomhet rundt egen politikk. Samtidig vedvarte Arbeiderparti-dominansen med flertall i stortingssalen. Dermed kunne trykket mot kommunistene opprettholdes gjennom Sunde-saken.

Overvåkingspolitiet hadde fulgt Asbjørn Sunde gjennom en femårs­ periode, og spaningen hadde utviklet seg til å bli enormt mannskapskrevende.

Sunde selv og viktige relasjoner ble i lange perioder tett overvåket. Utgangs­ punktet syntes å være politiets antakelser fra 1948 om at det fantes et kommunistisk Milorg i besittelse av våpenlagre. Det skulle også finnes en etterretningsorganisasjon under russisk ledelse og celler i flere store norske byer. Ryktene svirret om at Asbjørn Sunde hadde bygget opp en illegal organisasjon. En av Sundes krigskamerater hadde røpet seg i fylla om at han var en del av apparatet Sunde var i ferd med å bygge opp. Det tikket inn rapporter om Sundes omgang med lokale kommunister, og man begynte å undersøke nettverket fra krigen. Folkefronten i Spania kunne heller ikke overses, og i Gertrud Thielicke Karlsens rapport fant man støtte for flere bekjentskaper. Sundes krigsnettverk hadde trusselpotensial.

Påstanden om at Sunde bygget opp en liten, skjult organisasjon under egen kommando syntes reell nok. Den lå utenfor NKP, ingen i gruppa skulle ha partimedlemskap, og ingen av partiets offisielle representanter skulle kjenne til aktiviteten. Erfaringen og folkene var hentet fra Osvald-gruppa.

«Var dette en del av en internasjonal organisasjon, som Wollweber sto bak?» spør historiker Lars Borgersrud. Svaret var nei, det fantes intet materiale som tilsa det. Ingen tråder eller kontaktpunkter som bandt de to tidligere krigskameratene sammen.708 De tette båndene mellom E-tjenesten og Rolf Gerhardsen gjorde at også Arbeiderpartiet må ha kjent til mangelen på grunnlag for påstanden om Wollweber-tilknytningen. Men kreativiteten omkring sabotasjeplaner mot vest kom ikke fra Norge. I det vesttyske magasinet Der Spiegel florerte fantastiske historier som spredte seg til andre vestlige medier, tross skrikende mangel på forankring i virkeligheten. Det var Wollweber som sørget for at DEL 3: ETTERKRIGSTID –

401

de britiske spionene Guy Burgess og Donald Maclean i spiongruppa «The Cambridge Five» kom seg til Sovjetunionen. Fra Øst-Tyskland trakk den aldrende tyskeren i tråder og skapte politisk uro i vest. En svensk spionsiktelse mot en kommunist ga VG grunnlag for å konkludere at Wollweber lå bak.

I Arbeiderbladet fikk politiker, korrespondent og norgesvenn Willy Brandt slippe til med en artikkel der han påsto at Wollweber utdannet sabotører. «Kontakter med de nordiske land er det nok ingen mangel på.

Illegale våpentransporter synes å være blant de løpende forretninger.»709 Med et sitat fra Wollweber selv – «(...) så sees vi i Argentina» – la Brandt inn referanser til nazistene som hadde reetablert nye samfunn i Sør-Amerika.

Wollweber-propagandaen ble et bakteppe for Sunde-saken og et nyttig verktøy for redaksjonen på Youngstorget.

Da Sunde opptrådte som sikkerhetssjef for Johan Strand Johansen under partisplittelsen, benyttet han seg av kameratene fra Osvald-gruppa. De kastet ut Furubotns folk fra møter og bidro til å sikre Strand Johansens maktbase.

Var Strand Johansens kupp styrt fra Moskva? Ryktene gikk om at Sunde utførte ordre på vegne av sin gamle arbeidsgiver. Det er imidlertid lite som tilsier at russerne var involvert i partistriden, skjønt de trolig hadde sine preferanser. Å eksponere en hemmelig gruppe i en partikonflikt var ikke en god strategi.

Engasjementet som NKPs sikkerhetssjef, partikrisen, frykten for partiforbud og krigsfare kan ha vært viktige drivere hos Asbjørn Sunde i opprettelsen av en skjult organisasjon. Men det er også tenkelig at russiske myndigheter oppmuntret ham. Posisjonen som «sikkerhetssjef» innen partiet spilte etter alt å dømme en rolle for Sundes kontakt med russiske tjenestemenn i Norge. Dette skulle bli avgjørende for spionanklagene.

I det politiske klimaet etter 1949 var det vanskelig for NKPs sentrale politikere å pleie kontakt med russiske diplomater uten å bli mistenkeliggjort.

Samtidig hadde den sovjetiske ambassaden ønske om å vite mer om hva som foregikk i det norske samfunnet, uten at det var etterretningsvirksomhet.710 Russerne hadde også behov for å formidle sine synspunkter og vurderinger.

Kontakt mellom nordmenn og diplomater var vanlig for de fleste ambassader og ikke ulovlig. Mye tydet på at Sunde opptrådte som en «fikser» for russerne.

En som hjalp dem med stort og smått.

402 – FORFULGT AV STATEN

Gjennom spionene innen «The Cambridge Five» hadde sovjetisk etterretning skaffet seg godt innsyn i vestlige planer. Omkring 1950 forsøkte russerne å reaktivere gamle sabotasjeorganisasjoner uten at det syntes å være en del av en offensiv, militær strategi mot vest. Derimot kunne lokale sabotasjeorganisasjoner i vest vært et viktig forsvarstrekk. Ville ikke Asbjørn Sunde kunne være en nyttig mann i et Operation Unthinkable-liknende scenario? Russerne stolte på ham. Han var ikke offisielt tilknyttet NKP, men sto i en fri rolle.711 Utenfor Sundes leilighet hadde overvåkingen satt opp en brakke som avlyttet og fotograferte. Om han ikke avslørte brakkeovervåkingen, identifiserte han enkelt politiets biler på takantennene. Mye tydet på at Sunde hadde lekt med spanerne. Å drive politimennene til fortvilelse var en passende «straff» for overvåkingen, med mindre risiko enn under krigen. Ved ett tilfelle skal Sunde ha stanset, gått over til spaneren og invitert ham på en pils.712 Tross den åpenlyse overvåkingen møtte Sunde relativt utilslørt russiske diplo­mater.

Han gikk inn og ut av møter og russiske ambassadebiler med KGB-folk og diplomater nærmere 40 ganger i tidsrommet fra juni 1950 til arrestasjonen i 1954. Om det virkelig foregikk spionasje, var gjennomføringen amatørmessig.

Flere forhold spilte inn i utviklingen av Sunde-etterforskningen. Selv om det ble holdt unna offentligheten, klarte ikke politiet å påvise en sammen­ heng med en Wollweber-organisasjon. Da kurérmistankene mot Reinhardt Paulsen og andre sjømenn på USA-fart falt sammen, forsvant et spektakulært halmstrå som kunne gjøre Sunde til mellomledd for atomspionasje i USA. En ting var at han opptrådte mistenkelig og møtte russere, men hvordan skulle POT bevise Sundes spionasje? Det man hadde, var sporadiske observasjoner i Norge og kontakter som bekreftet at Sunde hadde spurt om opplysninger som kunne ha sikkerhetsmessig verdi. Men var de blitt overlevert?

Det var en blek Asbjørn Sunde som iført dress, stripet slips og karakteristiske runde briller møtte i retten 31. mai 1954. Han var synlig preget av fem måneder i fengsel, men hadde ikke forandret holdning. «Han virker som en litt trøtt skomaker, grå i huden, litt tufs, med tynt hår ved tinningene.

Han smiler anstrengt – som til en kunde som maser om å få skoa halvsålt alt i dag», skrev Kåre Holt, hyret inn av Arbeiderbladet for å gi beskrivelsen litterær tyngde og drama.713 DEL 3: ETTERKRIGSTID –

403

Den grågustne, skomakerliknende motstandsmannen hadde hatt lite å fortelle politiet. Sammen med den andre tiltalte, Erling Nordby, smilte han mot fotografene før rettssaken tok til. Forsvarer var Knut Blom, og motstander statsadvokat Lauritz Dorenfeldt. Bak spiontiltalen sto Asbjørn Bryhns apparat, med tidenes mest omfattende spaningsarbeid.

Det viktigste rettsoppgjøret siden landssviksaken mot Vidkun Quisling var i gang. Arbeiderbladet gjorde sitt beste for å fyre opp stemningen i forkant ved å relansere ryktene om at Sunde var involvert i overlevering av atomhemmeligheter, et spor som allerede var dødt og begravet før saken ble innledet.

I virkeligheten hadde mesteparten av innholdet allerede falt ut av Sundesaken. Det var ikke mulig å finne hold i noen Wollweber-kobling til sabotasje eller nye linjer fra den tidligere sabotøren til Norge. Atomspionasjen og spionringen til sjøs var oppspinn. Overvåkingen og arrestasjonene hadde vist at politiet jaget et selvkonstruert bilde.

Sundes forsvarer håpet på en offentlig rettssak slik at de ville spekulasjonene i pressen kunne bli tilbakevist. Men han ble ikke hørt. Statsadvokaten krevde saken ført for lukkede dører fordi det dreide seg om en fremmed makt i en sak som ville berøre militære hemmeligheter. Dessuten sto man overfor utenrikspolitiske hensyn, her skulle det diskuteres konkrete tilfeller av russisk spionasje. Retten brukte fem timer på å gi statsadvokaten medhold. Saken skulle gå for lukkede dører fram til prosedyrene. Dermed ble nesten hele bevisførselen og grunnlaget for tiltalebeslutningen unndratt offentlig tilsyn.

Igjen lukket dørene seg bak Sunde.

Sekstiseks år senere er Sunde-saken fortsatt ikke tilgjengelig for åpent innsyn. Materialet fra overvåkingen er unndratt innsyn hos PST med begrunnelse i offentlighetsloven. Det er derfor ikke mulig å si med sikkerhet hva politiet hadde på Sunde, eller hvordan bevisførselen ble vurdert. Kanskje er det et svar i seg selv.714 Det var ingen tvil om at Sunde syslet med en hemmelig organisasjon og pleide omgang med russisk etterretningstjeneste. Men flesteparten av politiets påstander om spionasje kokte bort i detaljer som like gjerne kunne hatt en mer naturlig forklaring. Som at Sunde fikk trykket opp bostedsbevis og dåpsattester eller forsøkte å skaffe seg norske pass han kunne forfalske.

Politiet la til grunn at russisk etterretning ønsket attestene for å utstyre agenter med norsk identitet, først og fremst til bruk i utlandet. Men hvorfor 404 – FORFULGT AV STATEN

skulle russerne be en norsk «toppagent» trykke attester de enkelt kunne ha sørget for selv? I stedet risikerte man å avsløre en viktig agent og andre kontakter.

Alvorligst i spiontiltalen var at Sunde skulle ha overlevert informasjon om våpendepoter til russerne. Informasjonen hadde han skaffet seg fra blant andre Erling Nordby. Det ble skapt et bilde av at Sunde planmessig tilegnet seg informasjon som han overleverte russerne i møtene man mente å ha bevis for. Påtalemyndigheten sannsynliggjorde spionasjen fordi Sunde hadde vist interesse for depotene, og deretter hatt muligheter til å overlevere informasjonen. Utfordringen med teorien var at den så bort fra at Sundes motiv kunne være å skaffe seg informasjonen til eget bruk. Det var ikke det samme som spionasje.

Asbjørn Sunde hadde knapt uttalt seg i saken da dommen skulle falle, lørdag 3. juli 1954. Han benektet fortsatt konsekvent at han arbeidet for sovjetisk etterretning. Da lagmannen tilbød Sunde å sitte mens dommen ble lest opp, avslo han. Han ville motta dommen stående. «Etter en samlet vurdering av de tiltaltes forhold er retten kommet til at den felles straff bør settes til for Sunde fengsel i åtte år og Nordby fengsel i tre år», sa lagmann Kristian Lunde.

Dorenfeldt hadde lagt ned påstand om fengsel i tolv år for Sunde, men åtte år var fortsatt en streng dom. Han ville miste Rolfs inntreden i voksenlivet, Astrid måtte ta sønnen dit alene. I prosedyren sa Blom at tolv år passet best for torturister og angivere. Asbjørn Sunde sto likevel igjen med årevis bak murene og stempel som landsforræder. Retten fant få formildende omstendigheter, og høyesterettsdommer Henrik Bahr bemerket at om Sundes dom skulle endres, ble det i skjerpende retning.

Med en dags avstand til dommen skrev Dagbladet at de trodde kjennelsen var «en av de farligste og mest skjebnesvangre rettskjennelser som noen gang er falt her i landet. Den er ikke bare rent selvfølgelig i strid med det viktigste prinsippet i norsk rettergang: offentlighetsprinsippet. Men den er også falt i en situasjon da folket ganske naturlig er fylt av stor tvil og sterk, velbegrunnet skepsis.»

Haakon Lie reagerte kraftig. Han hevdet at Dagbladet hadde blitt «det mest effektive talerør for Norges Kommunistiske Parti i Norge i dag».715 Om Lie ble provosert over det eneste nyhetsmediet som ikke innordnet seg, kunne han glede seg over at Sunde endelig var på vei bak lås og slå.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

405

Regjeringen hadde fått spionsaken de behøvde. Overvåkingens verdi var bevist og kunne utvides.

Selv om Asbjørn Sunde satt fengslet, fortsatte overvåkingen av Astrid og Rolf. En gang på høsten var de på sopptur i Heggedal sammen med vennene Ole og Gunvor Slaatten. Spanerne fulgte etter og ble til slutt så nærgående at Gunvor Slaatten skrev til Asbjørn Sunde om hendelsen. En forbannet Sunde skrev i sin tur til advokat Blom: «De hadde med seg følgesvenner helt opp i brødpakken, hadde jeg nær sagt. Kan ikke de idiotene skygge min kone slik at hun ikke merker det, eller er det meningen at hun skal drives inn på Dikemark?» Han fryktet at Astrid skulle bryte sammen. Presset hadde vært massivt gjennom avisskriverier, rykter, fengsling og rettsak. Leiligheten hadde vært utsatt for hemmelige innbrudd.716 Astrid hadde levd i et langtidshelvete mens livet ble gransket inn i den innerste avkrok. Og hva ville det gjøre med Rolf?

Advokat Blom tok saken videre til Asbjørn Bryhn og sendte kopi av Sundes brev til statsadvokat Dorenfeldt. Blom krevde at overvåkingen enten ble opphevet eller fikk mer diskré karakter. Bryhn nektet straks kjennskap til overvåkingen. Om han snakket sant, var det bare to andre alternativer: Arbeiderpartiets egen etterretning eller Forsvarsstaben.

Unge femtekolonnister «Mitt første møte med kommunistene var enkle ord og setninger: De ble framført som om de var toksikologiske: Stalin, Moskva, Kreml, Diktatur, Sovjet, Tsjekkoslovakia, Slaveleire, Røde armé, Warszawapakten, Jernteppet, Berlin, Trussel, Farlig, NKP, Løvlien, Sunde, Friheten. De fleste av disse ordene gikk det år før jeg forsto betydningen av, men ett budskap forsto jeg instinktivt; ‘Jævla kommunister’. Kommunister var ikke bra mennesker, og kommunistene var farlige saker. Kommunistpartiet og kommunisme var ‘motstandere’ – langt farligere enn Høyre, Venstre og Bondepartiet og sånne borgerlige greier. Nyanser eksisterte ikke. Det var en rett linje fra Moskva til naboen som var kommunist», skrev Arbeiderparti-veteran Ronald Bye.717 Det Bye hadde blitt oppdratt til å hate, var virkeligheten til tretten år gamle Cecilie Evensen. Den 22. juli 1954 hang hun over rekka på danskebåten som gled ut fra Akershuskaia. Hun var sammen med femten andre barn i

406 – FORFULGT AV STATEN

den norske grenen av Unge Pionerer, en internasjonal speiderbevegelse med rødt fortegn.

Barna vinket til foreldrene som hadde møtt fram på brygga for å se dem av gårde. Snart ble de til små prikker på kaia. Det var gått ti år siden tyskerne tok faren fra Cecilie på Bøvåg. Schrøder var med henne i tankene uansett hvor hun skulle. Husket hun ordene faren hadde ropt til moren fra Gestaposkøyta? «Vær sterk! – Ta vare på Cecilie.» Nå skulle Cecilie legge ut på sin første reise til utlandet.

De norske barna skulle få oppleve sommerferien i Tsjekkoslovakia.

Målet var Liberec, en landsby utenfor Praha. Intensjonen var å møte andre unge i en internasjonal leir for kulturutveksling, men mest av alt var det et spennende ferieopphold. Reisen hadde blitt mulig fordi den tsjekkiske staten bidro. For Cecilie var det et møte med andre barn fra en annen kultur. Danskebåten krenget i bølgene over Skagerrak, og mange av de unge pionerene ble sjøsyke.718 I Tsjekkoslovakia fikk Cecilie dele rom med Lajla Lind fra Oslo. Hun var jevngammel med Cecilie, og jentene hadde møtt hverandre for et par år tilbake. De hadde rukket å bli bedre kjent på en ungdomsleir noen dager tidligere, og Cecilie hadde bodd hos familien Lind i Kjølberggata mellom leiroppholdene. Også Lajlas 16 år gamle bror Per var i Unge Pionerer og skulle reise til Tjsjekkoslovakia. Linds leilighet lå ikke langt fra familien Sundes, og Lajla hadde gått ut og inn hos dem fra hun var rundt ti år. Hun likte Astrid. Moren til Rolf var nervøs og rastløs, men snill. Det var krigen som hadde gjort henne slik, sa folk.

Lind-navnet hadde svensk opprinnelse. Lajla var født i Eskilstuna fordi foreldrene, Gösta Edvin Lind og hans norske kone Alvilda hadde flyttet fra Oslo da krigen kom til Norge. I 1946 vendte de tilbake og bosatte seg på østkanten i et typisk arbeiderstrøk med barna, Lajla og Per. Både Alvilda og Gösta var kommunister med bakgrunn fra avisdrift og fagforeningsarbeid i Sverige. Gösta fortsatte fagforeningsvirksomheten i Norge uten å være partiaktiv, mens Alvilda deltok i den kommunistiske ungdomsorganisasjonen NKU. Bakgrunnen til de to jentene på danskebåten hadde altså flere fellestrekk.

Foreldrene var på forskjellige måter tilknyttet kommunistpartiet i Norge.

Dagfrid Evensen var krigsenke og partipolitiker, mens Lajlas familie var

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

407

løsere knyttet til partipolitikk. Men til gjengjeld fantes det en forbindelse til Asbjørn Sunde, som var blitt dømt for spionasje snaut tre uker før avreisen.

Verken Lajla Lind eller Cecilie Evensen kunne forestille seg at politiet på samme tid som de gikk av båten i København, opprettet en overvåkings­ mappe på hver av dem.719 Mapper som ga politiet en selvoppnevnt «rett» til å følge dem tett resten av livet. Det var «demokratiets pris» satt ut i praksis at to barns feriereise gjorde dem til mistenkelige individer. Trolig var det en kombinasjon av foreldrenes politiske interesser og at trettenåringen skulle reise til et østblokkland, som interesserte overvåkingspolitiet. I det første vedlegget i Cecilies mappe noterte politiet at det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet hadde dekket reisekostnadene fra København til Praha.

Selv opplevde Cecilie at moren hadde snudd på skillingen for å få råd til reisen.

Et reisebrev gjengitt i Friheten beskrev hva 13-åringene foretok seg bak jernteppet. I København fikk de gå inn i et fly for første gang. Da jentene landet i Praha, møtte de en ganske annerledes innstilling enn hjemme. Et korps spilte «Ja vi elsker», og de norske deltakerne fikk overrakt hver sin blomsterbukett. To tsjekkiske pionerer ønsket dem velkommen. Lajlas bror takket for innbydelsen «og uttrykte håpet om et fortsatt godt samarbeid mel­ lom våre to forbund og våre to land».720 Programmet i Tsjekkoslovakia var ispedd en dose østpropaganda, men først og fremst lå det en verdi i å vise fram naturlig medmenneskelighet. Noe vestlige medier ikke tilkjente østsonen.

Cecilie Evensen forsto i noen grad hva overvåking var. Hun hadde sett det utspille seg i Folkets Hus i Bergen. Selv om Dagfrid forsøkte å skåne henne for virkeligheten, svarte hun om Cecilie spurte. Ved avreise hadde politiet registrert hver eneste ungdom på navn og adresse. En «pålitelig kilde» var utgangspunktet for oppmerksomheten, og politiet var trolig til stede da barna tok farvel i Oslo. Hadde 13-åringenes «spøkelser» gjort seg synlige på brygga?

Femti år senere skrev Cecilie at det var «hjerteskjærende å tenke på hvordan jeg laget min egen flanellogramforestilling fra denne turen og stolt viste fram til alle som ville se». Da hadde hun fått innsyn i mappene som viste at reisen var starten på et liv under overvåking.

408 – FORFULGT AV STATEN

Rolf Edvin Sunde var 20 år og slet med ettervirkningene av krigen da faren ble dømt. Han våknet om natten ridd av traumene. Han hadde gråtetokter og kvapp til for ethvert smell.721 Det gikk så langt at han behøvde medisinsk hjelp. Astrid var den eneste som så og forsto. Faren var en skikkelse som hadde gått ut og inn av livet hans. En som hadde gitt ham kjærlighet, men også krig og helvete. Streng, bestemt og farget av sine egne opplevelser.

Rolf besøkte Asbjørn Sunde, som satt på botsfengselet, i ferd med å forsvinne ut av nordmenns bevissthet. Sabotøren hadde blitt en mønsterfange og mester til å sy fotballer under soningen. Akkurat hva Asbjørn og Rolf snakket om under de regelmessige besøkene, vet vi ikke, men «han kunne til og med fortelle en vits», sa Rolf. I likhet med faren hadde sønnen engasjert seg i politikk og arbeidet aktivt for NKU og NKP. Å oppdatere faren om den politiske situasjonen var en naturlig del av samtalene.

Når depresjonen gjorde Asbjørn Sunde livstrøtt, var det Rolf som ble tilkalt. Drøyt ti år tidligere hadde Asbjørn grepet hånden hans på Sollia før de løp sammen gjennom kuleregnet. Nå var rollene byttet om. Norges første barnesoldat trøstet landets største samfunnsfiende gjennom mørke netter på Botsfengselet.

Mens faren var landets mest forhatte mann og fortsatt preget nyhets­ bildet, hadde Rolf Sunde giftet seg med Rigmor Halvari, datter av Kibergpartisanen Håkon Halvari. Fra Botsen sendte Asbjørn sine gratulasjoner signert med «en fengslende hilsen». Barna til to av Norges fremste kommunistiske motstandsmenn hadde funnet sammen. Rigmors erfaringer liknet til forveksling på Rolfs. Kanskje var det bare Rigmor og Astrid som kunne forstå hvilke prøvelser Rolf hadde gjennomgått? I 1955 fikk Rolf og Rigmor tvillingene Astri og Irene, men ekteskapet skulle bli kortvarig.

Den 25. januar 1955 gikk NKPs eneste storingsrepresentant Emil Løvlien på Stortingets talerstol i trontaledebatten. Han ville vite hvordan det kunne ha seg at Arbeiderbladet kunne gjengi ordrette utdrag fra partiets organisasjonsbrev. Løvlien ville konfrontere Jens Christian Hauge, som hadde blitt justisminister samme vinter, med at partiet og medlemmene ble utsatt for kartlegging, avlytting og brevåpning.

«Er det med Deres vitende og vilje at en regulær landskonferanse i Norges Kommunistiske Parti 15. og 16. januar i Oslo med litt over 80 deltagere ble avlyttet og tatt opp på lydbånd? Og jeg tillater meg å spørre: DEL 3: ETTERKRIGSTID –

409

hva vil justisministeren gjøre med den slags åpenlyse overgrep overfor et legalt politisk parti? Anser han denne virksomhet for å være i samsvar med grunnloven? Jeg vil for øvrig påpeke at det er ikke første gang det foregår. Vi er fullt klar over at det har foregått flere ganger før», sa Løvlien.722 Jens Christian Hauge svarte at norsk lov verken ga politiet eller andre hjemmel til å ta opp det som foregikk på lukkede møter. Mesteparten av svaret Hauge avga fra riksforsamlingens talerstol, var regelrett løgn eller i beste fall omgåelse av forhold han kjente til. Han fastslo at sjefen for overvåkingstjenesten, politiinspektør Bryhn, hadde meddelt ham at overvåkingen ikke hadde gjort «lydbåndopptak på landskonferansen til Norges Kommunistparti i januar i år eller noen annen gang (...)». Hauge la til at det heller ikke foregikk post-, telegram- eller telefonkontroll mot partiet eller noe medlem av partiet. Det fantes heller ingen forbindelse med Arbeiderbladet eller andre større aviser i Oslo. Han oppga Asbjørn Bryhn som kilde.

«Hva annet kunne overvåkingssjefen, hr. Bryhn, si enn å blånekte for det hele», repliserte Løvlien. Han presenterte en rekke faktiske eksempler på overvåkingen for stortingsrepresentantene uten at noen partier tok stilling i salen. Replikkene uteble, bortsett fra en DNA-representant som sådde tvil om Løvliens troverdighet. Etter en ny oppfordring fra Løvlien om å lage en straffebestemmelse mot avlytting og opptak i Odelstinget i mai samme år, svarte Hauge: «Jeg har tidligere gitt uttrykk for det her, og jeg vil gjenta det, at jeg tror slike former for avlytting og utspioneringer som den moderne teknikk nå gjør mulig, er forkastelige: De støter oss. Det er ganske klart at dersom offentlig myndighet skulle gjøre bruk av slikt, ville det være misbruk av myndighet og derfor straffbart.»

Svaret avslørte en maktarroganse uten like. Justisministeren løy åpenlyst overfor et samlet Storting. Han løy overfor pressen og førte et helt land bak lyset. Hauge var bekjent med de fleste sider av problemstillingen i roller som mer eller mindre kontinuerlig siden 1945 hadde hatt befatning med overvåkingen av norske kommunister. Løvlien kunne gått lenger. Hadde han kjent til rekkevidden av systemet Hauge hadde vært med på å skape, ville han trolig gjort det.

410 – FORFULGT AV STATEN

«Kanskje vil ingen noensinne få vite fullt ut hvilke overgrep den massive APdikterte offensiven medførte mot uskyldige som både var gode nordmenn og samtidig beholdt sine revolusjonære ideer gjennom istiden», skrev Ronald Bye.723 De ti årene som hadde gått siden krigen, hadde skapt et delt Europa og et splittet Norge. Oppslutningen om den norske kommunistiske bevegelsen hadde sunket i takt med stigmatiseringen og utbredelsen av overvåkingen.

Strategien til Haakon Lie, Jens Christian Hauge og de andre arkitektene bak den langsiktige kampanjen var i ferd med å lykkes.

Kommunister i østerled Sensommeren 1957 var 34 000 unge mennesker fra 130 land på vei til Moskva for å oppleve den sjette Verdensungdomsfestivalen. Plasseringen av arrangementet og det høye deltakerantallet skyldtes at den russiske lederen Nikita Khrusjtsjov hadde anlagt en mykere profil overfor Vesten. Tøværet skulle fortsette gjennom musikk og kulturutveksling.

Birger Bakken og Lajla Lind var blant dem som møtte opp på Østbanestasjonen i Oslo for den første etappen til Moskva. Til sammen var over 800 nordmenn påmeldt i den norske delegasjonen. Da Birger Bakken gikk på toget, førte overvåkingspolitiet fortsatt oppsyn med læreren som hadde flyttet fra Sandøya til ny jobb i Gudbrandsdalen. «B.B. er forholdsvis godt likt som lærer på Vinstra. Han har imidlertid ikke agitert noe særlig for kommunismen de senere år, men at han er ren kommunist, ansees for å være på det rene», skrev politikammeret på Lillehammer til Asbjørn Bryhn.

Den 33 år gamle læreren hadde dessuten tonet flagg politisk og sto oppført på NKPs valgliste.724 Lajla Lind hadde fylt 16 år da hun reiste til Moskva. Hun var utadvendt, sjarmerende og livsglad. Å gå gjennom Moskvas gater for første gang fortonet seg som om en drøm som gikk i oppfyllelse. Spesielt når gatene ble fylt av ungdom fra hele verden og konsertsalene og kafeene lød av musikk. Da Lajla ankom den russiske hovedstaden, pågikk den cubanske borgerkrigen i USAs bakgård. En revolusjonær, kommunistisk gerilja med Che Guevara og Fidel Castro i spissen kjempet for å bli kvitt det korrupte, amerikanskstøttede Batista-regimet. Overvåkingspolitiet rapporterte fra Radio Moskvas sending, der både revolusjonen i Mellom-Amerika og ungdomsfestivaldeltakerne ble

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

411

viet oppmerksomhet. Etter en oppdatering om utviklingen på Cuba fulgte en reportasje fra festivalballet.

«Hele Kreml er overdådig pyntet til fest. Hver delegasjon blir mottatt med blomster og musikk», noterte politiet i utdraget. Det var festivalprinsesser, dans og sirkusopptog, og deltakerne kunne nyte synet av et opplyst Moskva.

Overvåkingspolitiets interesse økte: «(...) Lajla Lind fra Oslo svinger seg i dansen og har det strålende.»725 Rapportforfatteren noterte kort «Calypso», som om «Frk Lind» spesielt feiret cubanernes kamp med latinamerikanske rytmer. Interessen for Lajla tiltok og var i ferd med å endre karakter.

En av overvåkingspolitiets kontakter som selv ikke tilhørte venstresiden, skrev utførlige rapporter om norske deltakere, deres relasjoner og forholdene under festivalene.726 Ved en foregående festival i Bucuresti hadde POT plassert en mann blant deltakerne utstyrt med en liste over hva slags opplysninger man var ute etter. Det gjaldt navn, biografiske punkter, men også «så fullstendige opplysninger som mulig fra alle de lukkede møter som blir holdt».727 Framgangsmåten betød at én enkelt informant i mange tilfeller styrte informasjonsstrømmen og dermed grunnlaget for eventuelle mistanker. Det var et skjørt og upålitelig system.

Overvåkingspolitiets interesse for Lajla Lind styrket seg etter Moskvafestivalen. Broren Per hadde sin egen mappe. Foreldrene ble også overvåket.

Da det ble dannet et kommunistisk studentlag ved Universitetet i Oslo i 1959, noterte en «pålitelig kilde» møter, tidspunkt, samtlige deltakere og en kort beskrivelse. Overvåkingspolitiet registrerte at Lajla Lind var med i utvalget som redigerte publikasjonen Kommunist. Selve møtet ble latterliggjort i overvåkingsrapporten da foredragsholderen brukte mange fremmedord og «beveget seg på et så filosofisk plan at kilden hadde vanskelig for å følge med».

Uvesentlige detaljer som at Lajla betalte 25 kroner i bidrag til tidsskriftet Vår røst eller mottok billettpenger på møtene til studentlag, ble notert.

«POTs kartlegging av organisasjoner utenfor NKP var i denne tiden i all hovedsak begrunnet i behovet for å avdekke eventuell skjult kommunistisk virksomhet», heter det i Den hemmelige krigen.728 Hva som var «skjult» virksomhet i et kommunistisk studentlag eller lå bak bladet med tittelen Kommunist, er vanskelig å tenke seg. Kartleggingen hadde gått langt ut over en slik logikk.

412 – FORFULGT AV STATEN

I januar 1960 tydet mye på at én eller flere informanter fra Lajlas egen bekjentskapskrets ble avlyttet eller samarbeidet med politiet. Foreldrene var også telefonovervåket. Da Lajla oppholdt seg i Berlin for studier ved Wilhelm Pieck-høyskolen, skrev politiet: «De har nylig hatt karneval på skolen, og det var fine greier. Lajla (Lind) var karnevalprinsesse, mens de andre nordmenn var utkledd som Vikinger.»729 Lajlas rolle som karnevalprinsesse ble under­ streket med tykk blyant. Det var studentbladet Minerva og Aftenposten som satte politiet på sporet av Lajla Lind i Berlin.730 Notatet ble avsluttet med at feiringen pågikk i hele to døgn med to dagers søvn etterpå. Alkoholen fløt såpass fritt at det måtte legges restriksjoner på forbruket, «hvilket var hardt for tyskerne, men nordmennene koste seg.» De uvesentlige detaljene synes å ha som hensikt å kartlegge en slags promiskuitet det ikke fantes dekning for. Men de utholdende overvåkerne skulle snart få flere private detaljer å grafse i.

I begynnelsen av juni 1960 kunne en «sikker kilde» rapportere at Lajla Lind hadde bedt om fri til å reise hjem til Norge etter noen dager ved Østersjøen. «Grunnen til at hun gjerne vil hjem en tur, er at hennes bror i midten av juli reiser til Moskva sammen med sin familie for å arbeide der i 2 år», skrev politiet. Per Lind skulle begynne i den norskspråklige Radio Moskva som journalist og nyhetsoppleser. «Hennes muligheter for å treffe dem senere er derfor svært små», avsluttet rapporten.

Radio Moskva var den russiske propagandamotvekten til vestlige «Radio Free World» og et sted mange nordmenn hadde arbeidet siden opprettelsen i 1937. På slutten av 1950-tallet var Dagfrid Evensen på studiebesøk i Sovjetunionen og fikk et lengre portrettintervju i Moskva-radioen. Kåseriet het «Kvinner i SSSR» og var basert på en reise for å studere kvinnenes plass i arbeiderstaten.

Dagfrid og Schrøder Evensens studier ved Lenin-skolen tretti år tidligere var et selvfølgelig tema. Hun hadde sett et annet Russland den gangen og fortalte engasjert om forskjellene. Hvordan landsbyer bestående av trehytter hadde blitt til byer, og en «makeløs utvikling» i levestandard. Spesielt var hun opptatt av kvinnenes framtredende posisjon. At overvåkingspolitiets rapportør mislikte både kåsøren og innholdet, var tydelig: «Den kåserende kvinne talte et snakksomt og geskjeftig bergensk (...) Kåseriet kan neppe

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

413

ha referatinteresse. Det var, naturligvis, fra først til sist en meget positiv utredning om kvinnens helt ypperlige status i sovjetsamfunnet.»731 Overvåkingspolitiet skaffet seg kontinuerlig oversikt over Dagfrids reiser og møtevirksomhet. De visste til enhver tid hva lokallaget av partiet foretok seg og mente om politiske saker. Dermed visste også regjeringspartiet det.

Noen ganger var kildene offentlige, andre ganger åpenbart produkt av romeller telefonavlytting. Alle møtetidspunkter og oversikten over involverte ga godt grunnlag for å planlegge videre avlytting. De detaljerte opplysningene ble stemplet «hemmelig» og sendt videre til Oslo.

«Overvåkingstjenesten ser det (...) som sin oppgave å studere partiet, ikke i den utstrekning det opptrer og handler som et lovlig norsk politisk parti, men i den utstrekning fasaden skjuler en infiltrasjons- og undergravingsvirksomhet innen administrasjon, økonomi, næringsliv, fagorganisasjoner, foreningsliv og andre former for samfunnsmessig utfoldelse», skrev Asbjørn Bryhn.732 Måten overvåkingen ble gjennomført på, viste at Bryhns ord var like lite verdt som justisminister Hauges løgner i stortingssalen.

Norman Iversens døtre gikk gjennom oppveksten på foreldrenes politiske stier. For mange kommunistbarn ga pionerbevegelsen tilhørighet i en verden av utenforskap. Anna-Lisa og Monica var tolv år da overvåkingspolitiet opprettet tvillingenes mapper. I likhet med venninnen Cecilie Evensens tilfelle var det en sommerleir til Russland i august 1959 som utløste den første registreringen.

«Alt er gratis bortsett fra reisen Bergen–Stockholm», kommenterte bergenspolitiet om registreringen av tolvåringenes første utenlandsferie.733 Oppmerksomheten om hvem som tok regningen, gikk igjen i de fleste registreringer av barneferiene. Kunne «gaven» skape en forpliktelse eller krav om gjenytelse? For mange av kommunistene var det å gi barna opphold på en pionerleir i Øst-Europa først og fremst en mulighet til å få til noe de ellers ikke hadde råd til. De fleste var arbeiderfamilier med lave inntekter.

I dette tilfellet var sommeroppholdet gitt av Fédération Internationale des Résistants, som hjalp barn av foreldre som hadde kjempet mot fascismen under krigen.

I Anna-Lisas mappe limte politiet inn en avisreportasje fra reisen.734 Den fortalte om «et eventyr» som begynte på Rigakysten og gikk videre til Moskva. «De to søstrene Anna-Lisa og Monica Schanche Iversen fra Bergen 414 – FORFULGT AV STATEN

var elleville av begeistring, og de store blå øynene lyste av nysgjerrighet», het det i reportasjen. Politiet understreket navnene.

Norman Iversen og Mona Schanche gikk fra hverandre etter åtte år sammen, og tvillingene bodde hos moren i Verftstrappen 2 på Nordnes.

Da døtrene reiste utenlands første gang, flyttet Norman inn hos broren.

Han slet med indre demoner og fysiske plager. Ved inngangen til 60-tallet hadde den sterke stemmen stilnet og partiaktiviteten avtatt. Men i 1963 tok partiveteranen Just Lippe kontakt for å få Iversens bidrag til partiets historie.

Få kjente krigsinnsatsen i vest bedre enn Saborg-lederen.

Lippe utfordret ham til å skrive om «Vår illegale organisasjon sabotasje­ gruppene, de illegale avisene, forbindelsen til andre motstandsgrupper (Stein, Milorg, England), Frihetsrådet for Vestlandet.» Temaet oppsummerte mye av Iversens aktivitet.735 Lippe understreket viktigheten av prosjektet.

NKPs krigsinnsats hadde gått tapt i propagandaen og marginaliseringen etter krigen. Han håpet partiet kunne oppnå ny oppslutning ved å minne nordmennene om betydningen av motstandskampen.736 Men å skrive en alternativ krigshistorie kom ikke uten problemer. Å få tak i materiale var én ting. Offentlige arkiver var ikke nødvendigvis en medspiller for kommunistene på begynnelsen av 60-tallet. Fortellingen om krigen ble voktet av Milorg og Jens Christian Hauges disipler. Lippe behøvde å få det direkte fra dem som ennå husket, som Saborg-lederen. «Ellers går det fint framover med helsa», svarte Iversen med en viss optimisme. «Jeg har vært innafor i over 14 måneder nå. En av dagene skal jeg forøvrig til klassifisering og overhaling igjen – så vi får se.»737 Norman Iversen hadde fått sitt prosjekt.

Det skulle bli hans siste.

I 1960 registrerte politiet at Iversens døtre hadde vært på pionerleir på Håøya, en «pålitelig kilde» hadde meldt inn. Året etter noterte politiet en ny ungdomsreise til Ungarn. Ved utreise og innreise ble 14-åringenes pass tatt til side og fotografert, noe som ble en fast praksis for reisene til Øst-Europa. Og det fortsatte videre, inn i hjemmet. «(...) vi hørte klikk i telefonen, hul lyd, og tydelige tegn på at andre lyttet til samtalen. Ved flere anledninger kunne deler av vår egen samtale bli spilt opp igjen i det vi tok av telefonrøret», skriver Monica Schanche.

Før Anna-Lisa og Monica fylte atten år, inneholdt politiets mapper et tjuetall dokumenter – til tross for at jentene ikke hadde bedrevet annet enn lovlig politisk organisasjonsarbeid. Mange av dokumentene ble fjernet og DEL 3: ETTERKRIGSTID –

415

makulert før det ble gitt innsyn over 40 år senere. Hvordan farens mappe så ut, må man bare forestille seg. Den ble makulert før noen fikk innsyn.

Privatlivets fred Lajla Lind trivdes i et Øst-Berlin som fortsatt slikket sårene etter bombingen i krigens sluttfase. Mens moderne bygg strakte seg mot himmelen i vest, manglet DDR økonomiske muskler til gjenoppbygningen. Fortsatt lå hele kvartaler i ruiner, påminnelser om tidenes europeiske blodbad. I 1962, etter ett års studier, fant Lajla kjærligheten i østsonens krigskulisser hos østtyske Bruno Adamiak.

Tilbake i Oslo påtok Lajla seg norskundervisning for utenlandske stats­ borgere og tolkevirksomhet for DDRs handelskammer. Overvåkingspolitiets interesse for Lajla vokste i takt med utviklingen av det mistenkelige forholdet i Øst-Tyskland. I desember ønsket Lajla å treffe Bruno, men det tok tid å få visum inn i DDR. Kjæresteparet forsøkte begge å få framskyndet prosessen, uten å lykkes. Et «strengt hemmelig» notat fra POT viste at de kjente hver minste detalj i reisen og meningsutvekslingene mellom Bruno og Lajla. At Lajla åpenbart ikke hadde noen relasjoner i DDR som ga henne lett innreise, burde gitt politiet noe å tenke på. I stedet økte detaljnivået i overvåkingen.

«LL lot til å være sånn passe fornøyd med sitt siste DDR-opphold, bl.a. hadde hennes forlovede vært på arbeidet i hele julen», avsluttet notatet om Lajlas tid hos Bruno ved årsskiftet 1962/63.

At politiet noterte inn- og utreise til Øst-Europa kan forstås, men detaljnivået på det private planet var noe annet. Hva lette POT etter?

Sommeren 1963 fulgte de både leiligheten i Kjølberggata og aktiviteter under en internasjonal sommerskole på Blindern. Innfallsvinkelen på overvåkingen kunne tyde på at POT så for seg at Lajla kunne utnyttes – om de hadde nok på henne. Høsten 1963 syntes de å nærme seg.

Sommerskolen på Blindern hadde ikke noen uttalt politisk målsetting for deltakerne utover sosial og personlig kontakt over landegrensene. Formålet til Kommunistisk studentlag var ikke annerledes. Men overvåkingspolitiet var av en annen oppfatning. De betegnet kommunistenes forbindelser som kalkulert «fraternisering» med andre deltakere.

«Diskusjonene var vel kanskje til å begynne med tenkt som kommunistisk infiltrasjon/påvirkning, men de endte etter hvert på det erotiske plan», skrev 416 – FORFULGT AV STATEN

POT. Mente politiet at det lå en honningfelle og ventet de utenlandske studentene på Blindern? Midt i dette sto østtysk-forlovede Lajla Lind – om POT skulle kunne legitimere fokuset på 22-åringens «erotiske» relasjoner.

Under sommerskolen var Lajla i ferd med å få følelser for den fire år eldre amerikanske studenten Gary Carlson fra San José i California. Utviklingen i forholdet ble fulgt ned til minste detalj, og overvåkingspolitiet noterte at det ble stadig «varmere». Informasjonen om Lajlas kvaler over å være forlovet i DDR med Bruno samtidig som hun var i et forhold til Gary, kom fra en tredje person tett på henne: «(...) hun fikk dårlig samvittighet overfor Bruno [strøket ut] som hun lurte. Hun skulle snakke med Gary [strøket ut] om det samme dag og fikk da ta en avgjørelse. Det kunne være alright at de møttes og snakket sammen, men å ha et intimt forhold til to personer på samme tid var ikke så koselig.» Ifølge politiet sa en venn at «Lajla Lind og Gary skulle ikke genere seg for å ta en tur opp til henne hvis de følte ‘trang’». I overvåkingspapirene het det videre at vennen sa at «hun hadde funnet en teaknål med rav i sengen til sine foreldre og LL bekreftet at den var hennes».

Lajla gikk forelsket inn i høsten, uvitende om at politiet fulgte det meste hun gjorde og sa. De lyttet da hun gledet seg over beskjeden om at Gary trolig forlenget oppholdet i Norge. De lyttet da hun fant det vanskelig å skrive til Bruno samme kveld. Da hun forsøkte å få tak i Gary på studentboligen på Blindern, fulgte de henne fysisk. POT fikk vite at «hun likte ham fantastisk godt – han gjorde et sterkt inntrykk på henne åndsmessig også – han forsto en hel masse ting som en viss annen fyr (Bruno, hennes forlovede i DDR) ikke hadde forutsetninger for å forstå i det hele tatt – ». Å følge Lajlas romantiske høstdager gjennom politinotatene kjennes som en hjerteskjærende inntrengning i privatlivet, selv over 50 år etter at hun vaklet mellom forpliktelse og kjærlighet. Hun håpet at Garys opphold kunne forlenges, men visste at han skulle forlate Oslo og dra videre til Paris.

Kanskje var han tilbake i februar? Gary mente at hun kunne komme til USA, men «LL svarte at hun kom ikke inn der – hadde ikke tenkt på det en gang», ifølge politiutskriften. Trolig hadde hun rett, en norsk kommunist fulgt av politiet siden 13-årsalderen ville neppe hatt noen sjanse. Med mindre POT ønsket å følge kontaktene for å tilføye nye navn til listen av statsfiender.

Cecilie Evensen hadde blitt registrert, beskrevet og fått sin mappe som 13-åring i 1954. Imidlertid var det et opphold i registreringene fram til DEL 3: ETTERKRIGSTID –

417

1958. Oppholdet kan ha hatt sammenheng med at Folkets Hus i Bergen brant ned i 1954. Dermed ble organisasjonene som ble utsatt for rom- og telefonavlytting spredt for alle vinder i byen. Det ble vanskeligere og mer ressurskrevende å følge viktige mål.

Først da det nye huset sto klart i 1958, kunne organisasjonene igjen samles i arbeiderbevegelsens storstue. Vaktmesteren i det gamle huset som hadde snakket åpent om overvåkingen i det gamle bygget, fikk ikke tilbake jobben. De som holdt øye med aktivitetene, behøvde lojale medarbeidere som forsto diskresjon. Samme år reiste Dagfrid Evensen til Moskva med en partidelegasjon under ledelse av Reidar T. Larsen. «I disse årene fra 1958 og utover begynte jeg å merke overvåkingens forgreininger som en ubehagelig klam hånd etter meg», skriver Cecilie Evensen.738 Den første åpenbare opplevelsen møtte henne da hun skulle søke sin første jobb.

Cecilie var fylt atten år og ferdigutdannet sekretær da hun gikk inn døra til Bergen Mekaniske Verksteds innkjøpskontor. Papirene fra gymnaset og Bergens Sprog- og Stenografiskole var gode. Hun var godt kvalifisert, og kanskje trodde hun at det var derfor hun som eneste søker ble innkalt til personalsjefens kontor. Øyeblikket hun var innenfor, merket hun en tydelig uvilje. Personalsjefen vred seg i stolen og brukte tid før han spurte om ytterligere referanser. Kjente hun noen i bedriften? Cecilie oppga kranfører Sigurd Mjaatvedt ved BMV, men visste ikke at han hadde vært medlem av Jernlaget, et lag i Jern- og metallarbeidernes forening med mange NKPsympatisører.

«Det var ikke akkurat slik vi hadde tenkt oss Dem», sa personalsjefen plutselig.739 Cecilie kvapp til, det stakk i magen. Det var heller ikke slik hun hadde sett for seg sitt første jobbintervju. Hun var kvalifisert for jobben, den beste kandidaten. Personalsjefen dro fortsatt på det, han sa han behøvde å konferere med noen. Hun fikk beskjed om å komme igjen en annen dag.

Cecilie følte seg trakassert, men var ikke i noen posisjon til å ta til motmæle, hun fikk vente på svar.

Hjemme fortalte hun moren om hva som hadde hendt. Dagfrid mente det var et utslag av overvåkingen. Enten av familien eller referansen Cecilie oppga. Da hun kom tilbake for et nytt intervju, ringte personalsjefen til innkjøpssjefen. Cecilie fikk legge fram papirene for en annen. Denne gangen ble hun ansatt på øyeblikket. I ettertid fant Cecilie ut at personalsjefen 418 – FORFULGT AV STATEN

pleide nær omgang med en framtredende DNA-familie i Laksevåg. Hvilke instrukser personalsjefen hadde fått fra politisk hold, fikk hun ikke vite.

Den 16. september 1961 giftet Cecilie Evensen seg med Svein Mjaatvedt, som var aktiv i NKU. Ekteskapet ble feiret i lokalene på Folkets Hus. Opplysningene om giftermålet ble notert og sendt fra Bergen til POT i Oslo fire dager senere. Ekteskapet syntes å gjøre begge mer interessante for over­ våkingen. Mengden av registreringer økte og tydet på at hun ved enkelte anledninger ble fotfulgt og fysisk holdt under oppsikt.

Spesielt tydelig var det da Mjaatvedt var på vei til et møte i Odda. Den visuelle beskrivelsen av reisen og en tom bussholdeplass viste at noen hadde vært til stede under bussturen og på mellomstasjonene.740 I det hele tatt var detaljene og mengden av opplysninger fra organisasjonens indre liv omfattende. Det syntes som hver eneste sak partiet diskuterte, var knyttet til rikets sikkerhet. Det politiet fikk, var detaljer og politiske vurderinger.

Neppe viktig for andre enn politiske motstandere, men POT visste alt.

Hvem som deltok, hvem som skulle hvor, når og hvilke politiske saker som sto på dagsorden. Og ikke minst – hvilke beslutninger man tok.

I Haakon Lies bok Kaderpartiet var et av hovedtemaene at kommunistene benyttet dekkorganisasjoner for å sikre tilslutning fra mennesker som ikke var kommunister. Budskapet skulle lures inn. Dekkorganisasjonene var redskaper for sovjetisk utenrikspolitikk, mente Lie. «Overvåkingstjenesten delte Lies opptatthet av de kommunistiske dekkorganisasjonene og deres framstøt for å ‘infiltrere’ andre ikke-kommunistiske organisasjoner og grupper. Derfor kom den generelle kartleggingen av kommunistisk virksomhet i høy grad til å omfatte dette feltet», skriver Trond Bergh og Knut Einar Eriksen i Den hemmelige krigen.

Den samme problemstillingen gjorde seg gjeldende over hele landet, og som leder i Bergens unge pionerer fikk Cecilie oppleve Haakon Lies tanke­ gods i praksis. Bergens Tidende publiserte en artikkel med tittelen «Unge pionerer – en kommunistisk dekkorganisasjon». Den kom på trykk etter at pionerene hadde søkt opptak i Ungdommens fellesråd. På møtet der søknad­ en skulle behandles, ble Cecilie konfrontert i en lokal «Kråkerøy-tale» fra AUF. Det var ikke motstand, men regelrett hets, mente Cecilie Evensen.

Pionerene ble opptatt i fellesrådet, men den påfølgende artikkelen gjorde det den kunne for å mistenkeliggjøre ungdomsorganisasjonen. «Jeg følte meg DEL 3: ETTERKRIGSTID –

419

overvåket, for det var bare jeg som var fellesnevneren for disse to organisasjonene», skriver Cecilie. En følge av overvåkingsvirksomheten og hetsen var at det spredte seg en diffus uhyggestemning. «Det gikk så langt at vi begynte å lure på om der fantes agenter i egne rekker og overalt», skriver Cecilie Evensen.

Lajla Lind fortsatte å møte Gary Carlson til tross for gnagende samvittighet overfor Bruno Adamiak. Øst-Tyskland var langt unna, og hun levde i øyeblikket, dratt mellom vanskelige og private valg. Gary visste fortsatt ikke hvor lenge han kom til å bli, «han skulle være her i 10 dager eller 4 år – mest trolig det siste», noterte de allestedsnærværende overvåkerne. Mellom studier og språkskoler møttes de både i sosiale sammenhenger og til stjålne øyeblikk i lånte leiligheter mens Gary lette etter en egen. «LL ville at hun (de) kunne komme til [strøket ut] leilighet helst tidlig, for å få gjort unna mest mulig på kortest mulig tid (???)». Hva POT la i de tre spørsmålstegnene er usikkert, men notatene viste at de fortsatt fulgte Lajlas privatliv inn til beinet.

I miljøet av unge radikale studenter syntes politiet å vurdere Lajla Lind som et attraktivt midtpunkt mange forholdt seg til. Den 20. august 1963 spør Gary «om hun var lykkelig i dag?». Lajla svarte «veldig». Spørsmålet, som ikke burde hatt den ringeste interesse for POT, bunnet trolig i at Gary hadde forlenget oppholdet med noen dager. Eller hadde hun tatt en avgjørelse om forholdet til Bruno? Av papirene gikk det fram at Gary kanskje ville komme tilbake til Norge i februar året etter.

«Den 23.8.63 avtalte de å møtes utafor universitetet kl 13.30. Gary skulle reise samme kveld og LL skulle følge ham til toget», skrev overvåkeren. Gary forlot Oslo med København-toget, trolig med kurs for Paris. Da politiets kilde og Lajla snakket sammen noen dager etter avreisen, fortalte Lajla at «hun var så trist – visste ikke hvordan hun skulle holde ut. LL hadde lest i helga – hun hadde fått så mange bøker av Gary. LL sa videre at Gary ville komme igjen i februar måned». Med overvåkingspolitiet som tilskuere avsluttet Lajla og Gary forholdet på Østbanestasjonen.

«Jeg befant meg i en ytterst vanskelig valgsituasjon som i realiteten om­ fattet resten av livet mitt, og det opprører meg på det dypeste at andre, dvs. POT, har grafset i det på denne måten. Konfrontasjonen med denne lesningen har i høyeste grad også åpnet gamle sår og brakt meg ut av likevekt», skrev Lajla Lind da hun ble kjent med omfanget av overvåkingen.

420 – FORFULGT AV STATEN

På forsommeren 1964 minnet Just Lippe Norman Iversen på den viktige oppgaven å få skrevet ned krigshistorien slik han kjente den. Iversen var innlagt på sanatorium, og foreløpig hadde det blitt med noen ark med notater. «Jeg har skrevet og bedt tvillingene om å ransake skuffene mine i byen for alt materiale som har med krigsårene å gjøre», svarte Iversen til Lippe. Han lette i alle kroker etter dokumentasjon på puslespillet som skulle bli til krigsberetningen. Anna-Lisa og Monica fant fram det de kom over, og historien begynte å ta form. Men i løpet av sommeren gikk det sakte. «Ja, ja.

Omsider. Det er ikke rart jeg har fått klort ned, men det kan vel hjelpe på det du har fra før. Sen er jeg og, men håper ikke det kommer for sent.» Lippe takket for det han fikk, han visste at Iversens situasjon ikke var den beste.

Men Norman Iversen var tilsynelatende positiv tross sanatorieoppholdet.

«Jeg har det jo i grunnen veldig fint her, bevares. Har til og med nå et eget lite hus på sykehusets eiendom helt for meg selv og med egen gårdsnøkkel så alle andre er jo svært misunnelig på meg (...) Allikevel begynner jeg å bli temmelig lei.»741 Mens høstmørket sakte senket seg over Bergen, hadde Saborg-lederen tatt et vanskelig valg. I leiligheten lå manuset til Lippe mer eller mindre ferdigskrevet, han var kommet til veis ende. På morgenen den 9. august 1964 ristet han nok piller ut av et glass for å avslutte livet. Da Anna-Lisa og Monica kom til leiligheten, lå faren i sengen som om han sov. Monica strøk ham over kinnet, men hjertet snørte seg sammen da hun merket at han var iskald. På bordet fant de et avskjedsbrev.

«At overvåkingspolitiet har bidratt til å drive min far i døden har forvoldt meg og min søster stor skade. Fortvilelsen over tapet av min far kan ingen forestille seg, som selv ikke har opplevd noe liknende», skrev Monica.742 Da Norman Iversens døde kropp ble kjørt til sykehuset, lukket jentene leiligheten bak seg uten å røre noe. Men politiet hadde et siste trekk.

På et tidspunkt etter at tvillingene hadde forlatt leiligheten, låste de seg inn hos Iversen. «Overvåkingsobjektet» var borte, men hvem visste hva han oppbevarte i boligen? Da Monica og Anna-Lisa kom tilbake, oppdaget de at noe manglet.743 Det kunne ha vært flere ting, men spesielt merket de seg at manuset til NKPs krigshistorie ikke lå der det pleide. «Da vi oppdaget at det var borte, gikk vi sammen ned til Bergen politikammer for å få det

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

421

utlevert», skrev Monica. De var sjokkert og forbannet. Selv i døden fikk ikke faren fred.

Hos politiet nektet de for å ha tatt noe som helst fra Iversens bolig. Men Anna-Lisa ville ikke gi seg og dro ned til politikammeret på nytt. Uten blygsel innrømmet politiet å ha løyet. De hadde manuskriptet i sin forvaring. Tjue år etter at Norman Iversen opplevde intens tysk tortur på Veiten, nådde overvåkingen et absolutt bunnivå. Før Anna-Lisa fikk farens krigshistorie utlevert, var Iversens beretning kopiert, gjennomgått og på vei inn i den endeløse kartleggingen av kommunistenes nettverk.

I nekrologen holdt kameraten Øyvind Bolstad fram at kanskje «det smertet ham at han vokste opp i arbeidsledighetens tid da det ikke var mulig for arbeidsfolk å skaffe barna utdannelse (...) Dette ville Norman Iversen ta igjen nå. Det var hans plan å lese til artium». Planen hadde tapt for uroen, men var kanskje representativ for Iversen. Han så framover så lenge han klarte. Mot en bedre verden han trodde fantes et eller annet sted lenger framme. Det var derfor han dro til Spania, det var derfor han kjempet i Norge.

Men Bolstad beskrev også en lukket mann, en som kunne virke streng og overmåte «realistisk». Gjennom de politiske krisene og presset mot bevegelsen hadde Iversen alltid minnet om at «vi må ha kjærlighet til partiet», skrev Bolstad. Kameraten takket av Iversen med ordene: «Med Norman er en god kommunist gått bort. Det beste av ham var av det ypperste slag. Dine venner løfter knyttneven: Salud Norman!»744

En ny verden 1960-tallet skulle bli forandringenes tiår. Velstandsøkningen i etterkrigs­ samfunnet skapte en voksende middelklasse samtidig som industriarbeiderne opplevde tilbakegang. Mennesketypen som skulle velge politikere, var i endring, samtidig som internasjonale konflikter ble fulgt av journalister som presenterte en ny systemkritikk. Populærkulturen fyltes av stemmer som sådde spirer til et ungdomsopprør. Protestsanger Barry McGuire mente verden sto overfor en «Eve of Destruction» – og ble hørt. Ingenting var helt som før. Velgerne var på flukt i alle retninger – fra både Arbeiderpartiet og fra NKP lengst til venstre.

422 – FORFULGT AV STATEN

Bakgrunnen for opprettelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961 var misnøye med Arbeiderpartiets utenrikspolitikk, spesielt NATO-medlemskapet.

Haakon Lie hadde agitert for atomvåpen på norsk jord. Selv om partiet gikk mot Lies linje, kom det like fullt til et indre oppgjør, der en krets rundt avisen Orientering ble ekskludert fra moderpartiet. Gruppa ville ha en nøytral politikk uavhengig av USA og Sovjetunionen. SF ble stiftet for å øve politisk motstand.

Gerhardsen utelukket samarbeid til venstre: SF skulle isoleres «fra stortingssalen til bedriftskantinene».745 På spørsmål fra en bedrifts­tillitsmann om hvordan man skulle forholde seg til folk som vurderte å stemme på SF, svarte Gerhardsen: «Dere skal fryse dem ut!» Metoden hadde virket overmåte godt overfor kommunistene. Da Einar Gerhardsen mistet regjeringsmakten under Kings Bay-saken i 1963, var det to sosialister som stanset etterkrigstidens Arbeiderparti-dominans.

Tross en ny tidsånd var overvåkingen preget av de samme holdningene som gjennomsyret hele etterkrigstiden. Kommunistene måtte holdes under kontroll, uansett om de kom i nye former og farger. President Kennedys mislykkede forsøk på å styrte Castro og Cuba-krisen i 1962 hadde ikke gjort mye for avspenningen. Da amerikanerne sendte tropper mot Nord-Vietnam, var stormaktene indirekte i krig med hverandre. Amerikanernes budskap bak enhver krig var tydelig: Kommunismens utbredelse måtte stanses.

Om vestlige popsangere sang om «kjærlighet» i annethvert ord, levde de i et system som opprettholdt et konstant fiendebilde. Våpensalg, utvidelse av handelsmarkeder og politiske stråmenn behøvde militær understøttelse.

Norske sjøfolk hadde kjent hvordan amerikansk innflytelse bredte seg under kurérjakten på 50-tallet. Reinhardt Paulsen og Oskar Hedin var to av stormaktspolitikkens norske ofre.

Etter eksklusjonen fra Norsk Sjømannsforbund hadde ti år av livet gått med til å kjempe mot Ingvald Haugen, sjømannsforbundet, LO, Haakon Lie og Arbeiderpartiet. I tillegg hadde Hedin norsk og utenlandsk etterretningstjeneste mot seg. Alle midler var tatt i bruk. Løgn, dokument­ forfalskning, tyveri, presseforfølgelse og arbeidsnekt.

Oskar Hedin, kona Alma Briton og barna bodde på Peder Furubotns eiendom ved Ljansbruket da han gikk sine siste runder mot NSF, men de var lei. Til en venn skrev han at kona ville tilbake til England.746 Fikk han tilbake en jobb innen sjøfarten, var han ikke fremmed for tanken om å emigrere DEL 3: ETTERKRIGSTID –

423

for godt. I den lange, uthalende rettsprosessen oppnådde han et forlik som i praksis var en seier, men likevel en mager trøst. Arbeiderpartiet og LO hadde festet grepet innen fagorganisasjonene, og det var knapt mulig å oppdrive jobb for en kommunist stemplet som underslagsvillig femtekolonnist.

Tiden som krigsseiler slapp aldri taket i Oskar Hedin. Dermed ble det lett å gjøre kampen for krigsseilernes anerkjennelse til en livsoppgave. Striden om Nortraship-fondet hadde vært en verkebyll i over tjue år, NKP sto stort sett alene om å kjempe seilernes sak. Å innrømme kommunistene rett ville vært et stort prestisjetap. «Jeg tror fortsatt det er muligheter for å oppnå rettferdighet», skrev Hedin. Han håpet tiden snart var moden for en revisjon av krigsseilernes innsats. Om nordmenn flest så hvilken urett som var begått, ville staten gi etter, mente han.747 Senskadene begynte å melde seg for sjømennene, og mange levde på dårlige pensjoner. Et forbund måtte stables på beina mens det fortsatt fantes noen å kjempe for. Hedins utfordring var at han fortsatt ble vurdert som en samfunnsfiende.

I 1959 slapp Asbjørn Sunde ut av fengselet etter å ha sonet fem år av straffen.

Da var Sundes forhold til omverdenen ødelagt og krigsinnsatsen mer eller mindre visket ut av historiebøkene. «Osvald var dekknavnet til kommunisten og motstandsmannen Asbjørn Sunde, en liten helt under krigen, senere en liten lus av en landsforræder, som selv spionerte for Moskva og ble tatt», skrev NÅ i en knusende karakteristikk.

Ved inngangen til 60-tallet hadde Sunde dårlig helse og forsøkte å tjene penger i et lite skomakerverksted som ikke kastet noe av seg. «Så hadde vi ikke hatt uføretrygden å falle tilbake på, hadde det nok vært smalhans,» skrev han til Mona Schanche, som han fortsatt brevvekslet med.748 Sunde fortalte Mona at Norman Iversens bortgang hadde kommet overaskende. Han var i ferd med å besvare et brev fra Iversen da han leste i avisen at vennen var død. Mona Schanches gest i det neste brevet sa litt om Sundes situasjon.

Hun sendte en stor pakke med Norman Iversens tøy som hun ville at Sunde skulle arve. Han var den eneste hun kunne tenke seg å gi det til. «Alt i alt må man si si at det hele var et kjærkomment suplemang (sic) til en noe frynset garderobe,» svarte Sunde.

Kanskje var han kledt i den avdøde motstandskjempens klær da Jens Christian Hauge kom på besøk en ettermiddag. Arbeiderpartiets kanskje mektigste mann slapp inn over dørstokken ved Ola Narr. Sunde bød på kaffe, 424 – FORFULGT AV STATEN

og de to pratet sammen gjennom natten. Hauge skal ha vært berørt da han forlot leiligheten på morgenkvisten. Han fortalte senere at de hadde «snakket ut», og kom fram til at Sunde tross alt var «en god nordmann».749 Han burde fått krigsuførepensjon. Kanskje var det følelsen av å ha begått en urett som førte Hauge til Sunde. Han engasjerte seg i flere av motstandsfolkene som hadde fått problemer etter krigen. Sammen med Gunnar Sønsteby gjorde Hauge et resultatløst forsøk på å gi Sunde krigsuførepensjonen han var kvalifisert for.

Håndsrekningen var sikkert oppriktig ment, men samtidig var Hauge en av de hovedansvarlige for avskrivingen av Sundes krigshistorie. Han hadde manipulert rettssystemet og tilrettelagt for myndighetenes kommunistjakt.

Dommen mot Sunde oppsto heller ikke i et vakuum. Selv om Sunde kan ha vært skyldig etter deler av tiltalen, var dommen preget av menn som Hauges «tilpasning» av den norske rettsstaten. En rettsstat som tillot overvåking og forfølgelse, og som holdt makten gjennom å tvinge samfunnet til å gå i takt.

I 1964 sto Lajla Lind fortsatt under overvåking av Hauges fotsoldater.

Romansen med amerikanske Gary Carlson var over, og overvåkingspolitiet registrerte via en «meget ømtålig kilde» at Lajla hadde tatt sitt kjærlighetsvalg og reist til DDR. Et «strengt hemmelig» dokument konkluderte med at hun «skulle gifte seg der nede». Affæren med amerikaneren hadde økt POTs interesse for Lajla. Da hun kom tilbake til Norge og fikk jobb som tolk og oversetter ved det østtyske handelskammeret i Oslo, sa rapportene at hun fordrev tiden med å gjennomgå norske aviser for å finne saker av spesiell interesse for myndighetene i DDR. «Det kan bemerkes at i høst var Lajla Lind ute etter å få tak i nøyaktige resultat fra høstens kommunevalg», skrev POT.750 Overvåkingspolitiet syntes sikre på at Lajla forsynte østtyskerne med informasjon som kunne brukes i «propagandaøyemed». At det kun dreide seg om å overstte fullt offentlig tilgjengelig informasjon hun ble forelagt, kunne ikke politiet tro. I stedet forsøkte de å gjøre henne til en som aktivt skaffet østtyskerne et overblikk over norsk virkelighet. Hvilken verdi valgresultat eller avisartikler skulle ha i propagandaøyemed, fortalte ikke POTs rapporter.

Lajla Lind og Bruno Adamiak ble foreldre første gang i januar 1965.

Datteren Pamela ble født på sykehuset i Bütow, der paret med tilhørighet på tvers av jernteppet bodde. Det virket som om Lajla ville satse på et liv med DEL 3: ETTERKRIGSTID –

425

Bruno i Ernst-Thälmann-strasse i Bütow. Men siden den østtyske staten selv lot foreldrene velge hvilket statsborgerskap datteren skulle få, søkte Lajla om norsk borgerskap for Pamela. Hun fryktet at det ellers ville bli vanskelig å få datteren med seg hjem.751 «Man finner å måtte peke på at det sikkerhetsmessig kan være uheldig med innvilgelse av norsk borgerrett i dette tilfelle», skrev oslopolitiets overvåkingsavdeling.752 Dermed ville Lajla som norsk statsborger ikke kunne ta Pamela tilbake til Norge om det skulle bli nødvendig. «Hvilken trussel utgjorde det at jeg kunne ta med meg et spedbarn hjem til Norge?» skriver Lajla Lind. I et senere dokument fra POT gikk det fram at den samlede overvåkingen av Lajla uttrykte et urovekkende helhetsbilde.

Politiet slo sammen aktiviteten i studentbladet Kommunist med reisene til Øst-Europa. Formingen som kommunist hadde begynt som 13-åring.

«Man må regne med at hun gjennom sin aktive politiske virksomhet, har skaffet seg en rekke kontakter og vil være i stand til å skaffe sin mann innpass i kretser hvor han vil kunne virke for sitt hjemland, – hvis han får innreise til Norge.»753 Politiet påpekte også broren Pers rolle i Radio Moskva. Familien var i det hele tatt en krevende sikkerhetssak for Norge – uten spor av ulovlig aktivitet.

To år etter at Pamela kom til verden, fikk Lajla og Bruno et dødfødt barn. Tragedien førte Lajla inn i isolasjon og sykdom, noe som også påvirket datteren. Etter flere uforklarlige anfall mistenkte moren at Pamela led av epilepsi. Lajla ville hjem til Norge og ønsket å ha Bruno med seg, men ektemannens innreise ble umiddelbart avslått.

«Jeg har ved flere ganger besøkt dem i Tyskland og blitt ganske godt kjent med vår svigersønn, og både min mann og vår sønns familie ønsker ham hjertelig velkommen til oss», appellerte Alvilda Lind til justisdepartementet på vegne av datteren. Hun beskrev Pamelas sykdomsbilde og at også Lajla var syk. «Vi får alle nærmest panikk ved tanken på å sende dem nedover igjen.» Hun henviste til lege som dokumenterte at fireårige Pamela led under psykisk press. «På grunn av vår datters og barnets helsetilstand har så de østtyske myndigheter lovet ham utreise hvis han får innreise i Norge.»

Hos POT så man en konspirativ familie arbeide for å få en potensiell spion eller annen sikkerhetstrussel til Norge. Lajla Linds historie viste hvordan uskyldige omstendigheter ble mistolket og forvridd slik at det passet inn i POTs narrativ om kommunistiske femtekolonnister. Bruno Adamiaks 426 – FORFULGT AV STATEN

mulighet til å være sammen med datter og ektefelle ble bevisst trenert, og det forsterket situasjonen Lajla befant seg i. «Påkjenningen fra denne tiden for både meg og min datter har medvirket til vedvarende psykiske problemer», skriver Lajla Lind.

Ernst Wollwebers rolle som sikkerhetsminister i DDR gjorde ham til noe av en mytisk skikkelse i Vesten. Rykter sa at tyskeren med noen års mellomrom hadde dukket opp i Vestfold, der han var blitt observert sammen med kjente norske kommunister og en russisk ambassademedarbeider. Men hvorfor skulle en av DDRs fremste menn eksponere seg i Norge og risikere anseelse og diplomatiske forviklinger? Hvis Ernst Wollweber oppholdt seg i Norge, ville han i alle tilfeller ha unngått alt som kunne knytte bekjente som Asbjørn Sunde eller Asvor Ottesen til virket i Øst-Tyskland. Da han skrev ned sine livserindringer, var han pinlig nøye med ikke å nevne folk som var i live, for ikke å skape problemer. Men hva med Ragnhild og Gudrun Wiik? Søstrene hadde vært hans nærmeste gjennom en dramatisk tid. Ragnhild som hans hustru, Gudrun som medfange i Sverige.

De psykiske og fysiske lidelsene fra krigen plaget Ragnhild Wiik til det siste. Hun giftet seg på nytt med skipsmegler Rolf Biering, men ekteskapet ble vanskelig. Da hun døde 54 år gammel, bodde hun sammen med søsteren.

Det ble sagt at hun alltid bar med seg et bilde av Ernst Wollweber i vesken.754 Storsabotørens egen skjebne i DDR ble beseglet under partikongressen i 1958. Wollweber ble fratatt alle verv innen partiet etter å ha gått av som minister for sikkerhet. Fallet kan ha hatt flere årsaker, men en konflikt med Walter Ulbricht ledet til beskyldninger om sammensvergelse, en påstand flittig brukt under utrenskinger i Sovjet og østblokklandene. Den norske militærmisjonen i Berlin rapporterte om Wollwebers avgang til POT og fortalte at «sikre kilder» hevdet at det var russerne som ikke ville ha mer råskap og vold.755 Påstanden om råskap og vold passet vest-narrativet om Wollweber. Men kunne ikke avgangen like gjerne bety at Wollweber fikk nye oppgaver?

Myten om storsabotøren nådde et nytt høydepunkt i 1964 da vestlige medier meldte at han var observert i Kairo. Der skulle han ha i oppdrag å rekruttere tyske nazi-vitenskapsmenn til Egypts kamp mot jødene. Faktum var at Wollweber satt under østtysk politiobservasjon i boligen i Øst-Berlin, hvorfra han dikterte livserindringene til sin kone. På benkene i Berlins DEL 3: ETTERKRIGSTID –

427

parker og friområder mintes han virksomheten uten fare for å bli avlyttet, mens kona stenograferte.756 Da Ernst Wollweber døde i mai 1967, kunne kapitlet om Hitlers mest fryktede sabotør og Vestens mystiske hovedfiende endelig avsluttes. Den bemerkelsesverdige reisen hadde gått fra Kieler-oppstanden i slutten av første verdenskrig, gjennom kampen mot nazismen til oppbygningen av den raserte østsonen. Wollweber kom for alltid til å være knyttet til Norge gjennom Martin Hjelmen, Asbjørn Sunde og Ragnhild Wiik. Det var herfra han hadde organisert virksomheten mot Hitler i opptakten til andre verdenskrig.

Tyskerens navn ble også et vesentlig alibi for jakten på norske kommunister.

Dermed ble den en ulykke for en politisk bevegelse fordi historien var så fantastisk at enhver påstand om kommunistisk sabotasje fikk troverdighet. I Ernst Wollwebers skyggeland var alt mulig.

Ved minst én anledning visste Cecilie Evensen at noen hadde vært inne i huset mens hun befant seg et annet sted, og hun kunne med hundre prosent sikkerhet si at hun og ektemannen var telefonavlyttet privat. Partimøtene var overvåket, og detaljert informasjon lekket ut og ble vendt mot partiet.

Dokumenter ble tatt ut fra både privatbolig og partikontor.

Tross politisk samfunnsglidning mot venstre opprettholdt POT trykket på overvåkingen av bergenskommunistene. «Hetsingen og mistenksomheten mot oss bredte seg og gikk ut over enkeltmennesker, deriblant meg.

Overvåkingsmyndighetene og de som var redskap for hetsen, lyktes i sitt arbeid», skriver Cecilie Evensen.

I begynnelsen av desember 1987 gjorde POT sine siste registreringer i Dagfrids og Cecilies mapper. Et «konfidensielt» dokument konstaterte at Cecilie sto på NKPs valgliste som kandidat nummer 33 – med like mange år i overvåkingspolitiets søkelys. En oppmerksomhet som preget møtet med arbeidslivet, den politiske aktiviteten og ikke minst privatliv og helsetilstand.

Noen år etter at politiets interesse for kommunistovervåkingen ebbet ut, tok en barndomsvenninne kontakt med Cecilie Evensen. Hun fortalte at verken hun eller søsknene fikk lov til å være sammen med Cecilie på grunn av kommunisthetsen. Hvem ville innlate seg med Norges uttrykte samfunnsfiender, selv om de var barn? Det var ikke lett å vite hvor grensen gikk for selv å havne i søkelyset. Tretti år etter barndomsbekjentskapet håpet

428 – FORFULGT AV STATEN

venninnen på fornyet kontakt. Hun trodde at overvåkingen endelig måtte være over.

Avskjed i ære Schrøder og Dagfrid Evensens kamp mot nazismen hadde sitt motstykke i riksadvokat Andreas Aulies bekjempelse av norske kommunister. På 30-tallet ledet Aulie bergenspolitiets aksjoner mot kommunistene like inn i deres egne hjem. I Aftenposten hyllet han samtidig nazistenes evne til å skape ro og orden i Tyskland. Hensikten helliget midlene. Men verdenskrigen ble Aulies snuoperasjon og gjorde ham til en av pådriverne for den moderne norske rettsstaten.

Aulie var rettskaffen og respektert for sin fagkunnskap som få samtidige.

Overfor Kristian Welhaven og Asbjørn Bryhn hadde han påpekt farene ved en overvåkingstjeneste med politiske motiv. Samtidig representerte han fullmaktsgrunnlaget Bryhns overvåkingstjeneste opererte under. Aulie tillot landssvikere og tyskere å bytte informasjon om norske kommunister mot strafferabatt eller frihet. Da Oliver Langeland konfronterte Aulie med en grumsete krigstid, saksøkte han Milorg-lederen og fikk boka Dømmer ikke trukket tilbake.

Aulie må ha visst at POTs innretning i all hovedsak rettet seg mot kom­ munistene. Da Emil Løvlien forsøkte å konfrontere justisministeren med at NKP og deres politikere ble overvåket, løy justisminister Hauge uten noen gang å bli stilt til ansvar. Denne dialogen og den påfølgende debatten må Aulie og andre innen embetsverket ha tatt stilling til. Aulie må også ha forholdt seg til påstandene om Rolf Gerhardsens informasjonstilgang i grå­ sonene mellom overvåkingstjenesten og Arbeiderpartiets egen kommunist­ registrering.

Da Andreas Aulie gikk av som riksadvokat i 1967, hadde han hatt over tjue år på å forme det norske rettsvesenet. Han levde gjennom den kalde krigens tid og tok sine beslutninger basert på informasjon den politiske ledelsen eller etterretningstjenesten forela. Dermed lå kanskje ansvaret hos andre.

Uansett var riksadvokaten blant dem som hadde manøvrert med listighet gjennom tretti omskiftende år. På brystet kunne Aulie feste dekorasjoner som Kommandør med stjerne av St. Olavs orden, Vasaordenen og Order of

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

429

the British Empire. Det var en av etterkrigstidens vinnere som i 1967 takket av til fordel for en komfortabel pensjonisttilværelse i Bergen.

Men på ett punkt hadde pensjonisten lidd nederlag. I striden med Kristian Welhaven om ansvarsområder og sentralisering av en overvåkingsenhet var det politimesteren som gikk seirende ut. Asbjørn Bryhn ble Welhavens mann og den nye overvåkingens sjel og legeme. På 60-tallet hadde tjue års kontinuitet gjort Bryhn mektig, kanskje for mektig. Da Arbeiderparti-regimet ble erstattet av den borgerlige Borten-regjeringen i 1965, innvarslet det endring.

Per Borten mente Bryhn gjennom flere saker hadde blandet seg inn i norske politiske forhold. Fra Stortingets talerstol gikk den nye statsministeren til angrep på Bryhns praksis: «Overvåkingstjenestens oppgave er som nevnt å forebygge og motvirke forbrytelser mot rikets sikkerhet. Men politiet har intet med å etterforske folks overbevisninger. (...) Overbevisninger skal være overvåkingsfrie; Det gjelder så vel ideologiske, politiske som religiøse overbevisninger.»

Bortens ord oste av mistillit overfor Asbjørn Bryhn. Det hadde dessuten kommet statsministeren for øre at det fantes et spesielt nært forhold mellom Haakon Lie og overvåkingssjefen, og at enheten skulle ha overrakt amerikanerne opplysninger om norske borgere.757 Justisministeren tok til orde for at en overvåkingssjef burde sitte på åremål. Inntil videre var Bryhn beskyttet av grunnlovens paragraf om uavsettelige tjenestemenn. Men snøballen hadde begynt å rulle.

Hvor godt Per Borten traff planken med kritikken av Bryhn, forsto han neppe selv. Omfanget av den politiske innflytelsen og samrøret med Arbeiderpartiet var ennå ikke kjent. Heller ikke rekkevidden av kommunist­ overvåkingen. Men Bryhn hadde gjort seg skyldig i alle forholdene statsministeren tok opp. Hvor ansvarlig var han? Bryhns makt var gitt ham av Welhaven med riksadvokat Andreas Aulie i kulissene. De to gigantene hadde sørget for at Bryhn fikk relativt frie rammer.

Men det var Arbeiderpartiet som hadde manifestert overvåkingssjefens posisjon og styrket mandatet. Relasjonen til Haakon Lie, Jens Christian Hauge og andre sentrale Arbeiderpartiprofiler la de politiske føringene for fiendebildet etter krigen. Asbjørn Bryhn ble et nyttig verktøy i oppgjøret på venstresiden som var med på å bidra til den lange flertallsmakten Einar Gerhardsen og hans partifeller nøt godt av. I sporene etter Bryhns virksomhet

430 – FORFULGT AV STATEN

lå hundrevis av ødelagte liv. De fleste uten skjellig grunn til mistanke om annet enn lovlig politisk virksomhet og et annet samfunnssyn.

Det var gått ti år siden Sunde-saken da en ny spionsak var i emning.

Denne gangen gjaldt det etterretningssjef Vilhelm Evangs sekretær, Ingeborg Lygren. Anklagen lød på spionasje til fordel for Sovjet, og Bryhn var sammen med amerikanske krefter bombesikker i sin sak. Anklagen ble i stedet et prestisjenederlag for overvåkingssjefen da sekretæren ble frikjent for alle an­klager.758 I mellomtiden hadde Bryhn vært frittalende og brent alle broer til Evang. Da Evang selv måtte gå, gjorde han det under forutsetning av at også Bryhn falt.

Mellbye-utvalget som gransket fadesen i Lygren-saken, var kritisk til Bryhns metoder og mente det virket som om overvåkingen ikke respekterte tanken om at «bevismaterialet skal være objektivt». De påpekte at mentaliteten hos en «overvåkingsmann» kunne lede til at «rene arbeidshypoteser» lett kunne «framstille seg for ham som sikre fakta». Utsagnet syntes å være symptomatisk for Bryhns virksomhet. Hypoteser og umotiverte mistanker hadde styrt overvåkingen siden krigen var over. Etter tjue år i overvåkingens tjeneste tok Asbjørn Bryhn et skritt tilbake med æren i behold. Veien gikk over fjellet til stillingen som politimester i Bergen.

Blant dem Bryhn hadde utsatt for sine feilslåtte arbeidshypoteser, var Oskar Hedin. Liverpool-bestyreren var en av de norske borgerne som ble «utlevert» til amerikansk etterretning, slik statsminister Borten hadde tatt opp. Mens overvåkingssjefens manglende rolleforståelse ble belønnet med en ny toppjobb, var Hedins belønning ganske annerledes. Så sent som i 1967 publiserte Friheten et utdrag av et amerikansk dokument der Hedin ble nevnt. Amerikanerne knyttet ham og Ivar Brodin til Wollweber som «bindeledd for kommunistisk aktivitet i Vest-Tyskland, Belgia og Holland».

I 1968 henvendte Hedin seg til sjømannsforbundets kontor i New Orleans. «Under krigen ble jeg torpedert og mistet alle mine sjøfartspapirer», innledet Hedin i brevet til forbundet som hadde ekskludert ham. Han forklarte at han fremdeles manglet dokumentasjon på tiden som seiler «på U.S.A».759 Den aldrende sjømannen var en av mange som forberedte seg på kamp for å få krigsskadeerstatning. Men Hedin var opptatt av mer enn sin egen situasjon.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

431

Hos Furubotn på Ljansbruket arbeidet han og en gruppe veteraner for å opprette Norges Krigsseilerforbund. De skulle ta den endelige kampen om Nortraship-midlene og sjømennenes krav på pensjoner og uføretrygd. I en kronikk i Norges Handels- og Sjøfartstidende skrev Hedin at det i juli 1945 var over 62 millioner norske kroner i fondet som skulle være «øremerket krigs- og ulykkestrygd for krigsseilere».760 Hvorfor strittet den norske staten fortsatt imot å gi traumatiserte krigsseilere det de hadde krav på?

Ingvald Haugen hadde vært død i ti år, og Haakon Lies innflytelse innen arbeiderbevegelsen var redusert. En ny regjering satt ved makten. Kunne et nytt forbund kjøre saken overfor staten? Admiral Thore Horve hadde reist spørsmålet om uretten i avisene. I et memorandum syntes Hedin å ha troen på at «sviket mot krigsseilerne» endelig kunne rettes opp. Han gledet seg over at statsminister Bortens innstilling virket lovende.

I oktober 1970 ble Oskar Hedin valgt til nestleder i det nystiftede forbundet. Admiral Horve ble leder og uttalte at han så fram til arbeidet med at sjøfolkene skulle få utbetalt pengene de hadde krav på. Da Hedin gikk inn i sitt siste store engasjement, var det uten forankring i kommunistpartiet.

Krigsseilerforeningene var apolitiske. At Oskar Hedin overlevde den norske mccarthyismen og i 1970 fortsatt kunne snakke krigsseilernes sak, skyldtes en kampvilje utenom det vanlige. Og en usvikelig tro på at det fortsatt var mulig å oppnå rettferdighet.

I 1968 viste TV-bilder amerikanske soldater i kamp milevis fra sitt eget hjemland. Lemlestede lik og gråtende barn trengte seg inn i de norske stuene.

Krigen i Vietnam påførte sivilbefolkningen fryktelige lidelser. Soldatene svidde av mennesker, kyr og landsbyer med napalm. Alt basert på tesen om at nordvietnamesisk seier var et skritt på veien mot kommunistisk verdens­ herredømme.

Krigen i Sørøst-Asia skapte splid over hele verden. I Norge delte Haakon Lie amerikanernes syn, kommunismen måtte bekjempes med alle midler.

Men denne gangen var Einar Gerhardsen uenig, og de to gigantene barket sammen. Partisekretæren mente at Gerhardsens motstand mot krigen var taktisk motivert, delvis for å tekkes venstreradikale krefter og delvis for å bli kvitt ham selv. Resultatet var at Haakon Lie gikk inn i sin siste periode som partisekretær.

432 – FORFULGT AV STATEN

Da Haakon Lie forlot stillingen han hadde innehatt i en mannsalder, tok en æra slutt. Han slo døra igjen bak seg og forlot maktposisjonen, ikke lenger på talefot med Einar Gerhardsen. Det livslange fellesskapet var over.

På hver sin måte hadde de to som få andre virket inn på oppbygningen av Etterkrigs-Norge. Men der Einar Gerhardsen tilsynelatende tok strømningene i tiden inn over seg, satt Lie fast i fortiden. En kommunist var en Moskva-kommunist, uansett om han tilhørte NKP, kinaorienterte AKP (m-l) eller SUF. Tverrpolitiske bevegelser som kjempet mot atomvåpen eller krigføringen i Vietnam, representerte fordekt kommunisme.

I boka Einar og Haakon, Rolf og jeg innledet Rolf Gerhardsens sønn Tron med et barndomsminne fra en hyttetur hos Haakon Lie i Enebakk. Tron var 13 år, altså stammet historien fra 1949 eller 1950. På bordet foran Haakon Lie og Rolf Gerhardsen lå en bunke dokumenter innhyllet i den tykke røyken fra farens tyrkiske sigarer. Da unggutten kom tilbake fra tyttebærtur, hadde Haakon Lie og faren fått besøk av en politimann de kjente fra krigen. Det var overvåkingspolitiets Odd Biltvedt. «Fortsatt lå haugene med papirer på bordet foran dem. Noen av arkene var brent i kantene. Og mora mi og jeg måtte ut etter mer tyttebær», skrev Tron Gerhardsen.

Papirene som lå på bordet, var NKPs tapte krigsarkiv som måtte graves ned da tyskerne raidet Furubotn-forlegningen i Valdres. Møtet beviste samrøret mellom Arbeiderpartiet og overvåkingstjenesten, innrømmet Tron i boka. Arkivet som Milorg hadde reddet ut, levde sitt eget liv som verktøy for regjeringspartiet og overvåkingstjenesten uten kommunistenes vitende.

Nesten tjue år senere var det Arbeiderpartiet selv som fjernet spor. Denne gang var det LOs distriktssekretær Ronald Bye som stakk en flik av partiets kommunistarkiv i flammer. Bålet inneholdt først og fremst et personarkiv over «kommunister og andre upålitelige elementer», nærmere 6000 navn.

Det var ikke de samme dokumentene Tron Gerhardsen hadde sett på hytta til Haakon Lie, men like fullt en del av det samme sakskomplekset. Bevisene på tjue års overvåking og kartlegging av lovlig politisk aktivitet forsvant.

I 1971 lå Rolf Gerhardsen for døden. Einars bror angret neppe på aktiviteten, men ville sikre seg at ettertiden ikke fikk fatt i bevisene for virksomheten. Rolf overlot Tron tre kasser med papirer og beskjed om at han ikke måtte gi materialet videre. Tron Gerhardsen fulgte anvisningen, med unntak av korrespondansen mellom Martin Tranmæl og statsminister Nygaardsvold, som ble levert til Arbeiderbevegelsens arkiv. Resten beholdt DEL 3: ETTERKRIGSTID –

433

han i ti år. Bålet som endelig fortærte NKPs krigsarkiv, fant sted i hagen til Tron Gerhardsen. Her gikk dokumentasjonen på kommunistenes krigsinnsats opp i røyk.

Avslørt Norge forberedte OL på Lillehammer i 1994 da tidligere partisekretær og stortingsrepresentant Ronald Byes bokbombe De visste alt … Rapporter fra niende etasje smadret idyllen. I boka beskrev Bye inngående hvordan han selv hadde deltatt i arbeidet med å avlytte kommunistene. Han gjorde det klart at det var en del av en kjent kultur innen partiet. Boka innledet med dokumentasjon på overvåkingen av NKPs landskonferanse i 1974.

«Det Reidar T. Larsen (partileder, forf. anm) ikke visste var at hvert ord som ble sagt i den hete debatten, ble fanget opp av skjulte mikrofoner i møtesalen, tatt opp på lydbånd, skrevet av og siden distribuert som en tykk og ordrett rapport til Politiets Overvåkingstjeneste og toppledelsen i Arbeiderpartiet og LO», skrev Bye.761 Egentlig var det ikke noe nytt. Emil Løvlien hadde konfrontert Jens Christian Hauge med samme erfaring over førti år før Bye lot det slippe ut mellom to permer. Men tidene hadde endret seg siden 50-tallet. Det fantes en kritisk presse og en blodtørstig opposisjon som ville utnytte situasjonen.

Tidligere statsminister og høyremann Kåre Willoch stilte spørsmålet om han selv hadde vært overvåket. Det var et relevant spørsmål, men Willoch utviste en manglende grunnforståelse for den historiske situasjonen. Etterkrigstidens ofre befant seg ikke på norsk høyreside.

Hos statsminister Gro Harlem Brundtland og partileder Thorbjørn Jagland var den umiddelbare refleksen å angripe partikollegaen som «tystet».

Gro framsto samtidig «rystet og overrasket», Jagland og Arbeiderpartiledelsen mente Bye dryppet opplysninger og gjorde sensitiv informasjon til en del av et privat prosjekt. Begge toppene nektet enhver kjennskap til forholdene. «Jeg hadde aldri drømt om at det foregikk romavlytting av lovlig virksomhet i norske partier», uttalte Jagland. Han var «sjokkert». Gro stilte spørsmålet «Hvorfor har ikke dette kommet fram før?»762 Statsministeren fortalte at hun var blitt «overrumplet» da hun hørte om påstandene i boka på NRK.

434 – FORFULGT AV STATEN

At Jagland og Brundtland ikke hadde noen som helst kjennskap til Gerhardsen-epokens metoder, sto ikke til troende. Begge var skolert av overvåkingens og stigmatiseringens mestere, landsfader Gerhardsen selv, Haakon Lie, Konrad Nordahl og Jens Christian Hauge. Jagland og Brundtland måtte ha levd i et underlig vakuum innen partiorganisasjonen og det politiske miljøet om de ikke hadde fått med seg at det foregikk overvåking i lovens gråsoner. Til å være født på 40-tallet må de ha satt seg urovekkende lite inn i sin egen samtid.

For Jagland ble det viktig å poengtere at jo, de visste litt, men det dreide seg om lovlig og nødvendig overvåking. Han ba Bye legge alle kortene på bordet, som om den tidligere partisekretæren hadde handlet på egen hånd – en slags antikommunistisk freelancer. Da Bye påsto at han hadde informert Gro Harlem Brundtland om saken i et brev to år tidligere, benektet statsministeren å ha sett brevet som fortalte om samrøret mellom Arbeiderpartiet, LO og overvåkingspolitiet.763 Partiledelsen fossrodde i møte med fedrenes synder. Synder som hadde bidratt til å gi partiet posisjonen det fortsatt nøt godt av.

«Er ikke omkostningene for demokratiet for høye når flotte folk i arbeiderbevegelsen er drevet i døden av overvåkingen? Hvor mange tragedier er du og systemet skyld i, Ronald?» spurte Ap-veteranen Arne Kokkvold.764 Det var Norman Iversens tragedie han konkret henviste til. Og spørsmålet til Bye var i høyeste grad relevant, men igjen ble en enkeltperson gjort til syndebukk. Hvorfor stilte ingen spørsmål ved hvem som hadde hatt mest utbytte av overvåkingen og kommunistforfølgelsene? Det var neppe Bye. Delvis var det Arbeiderpartiet i sin helhet. Etterkrigsposisjonen ble opparbeidet med metoder man tilla kommuniststatene. Menn som Einar Gerhardsen, Haakon Lie, Konrad Nordahl og Jens Christian Hauge hadde gått i front og bygget egne karrierer og historisk anseelse på en maktposisjon de grep og opprettholdt med metoder som var hensynsløse og i strid med en demokratisk praksis. De samme mennene hadde også bygget landet. Gitt folk flest trygghet og sørget for en historisk velstandsutjevning. Men kunne ikke en velferdsstat blitt skapt uten overvåking, forfølgelse og stigmatisering?

Kunne de ikke oppnådd flertall uten?

Einar Gerhardsens påstand om at norske kommunister «i sine hjerter» var tilhengere av vold og terror, var et innenrikspolitisk maktgrep. Etter Kråkerøy-talen kunne kampen mot kommunistene føres med alle midler.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

435

Hvordan kunne man ellers kartlegge Cecilie Evensen, Lajla Lind og Monica og Anna-Lisa Schanche fra de var barn? Hvilke følger – synlige eller usynlige – overvåkingen ville få for dem som ble rammet, ble ikke gjenstand for større diskusjon. Selv ikke da beredskapslovene ble vedtatt. I praksis benyttet et politisk parti statens skattefinansierte tjenester som overvåking og politi til å ødelegge livet til tusenvis av norske borgere.

Sammenhengen mellom politiets overvåkingstjeneste, et politisk parti og organisasjoner med makt til å utestenge folk fra arbeidslivet var – og er – unikt i norsk sammenheng. Og enda verre; mektige menn som Haakon Lie, Ingvald Haugen og Asbjørn Bryhn bidro til å utlevere informasjon om norske statsborgere til utenlandsk etterretning, på syltynt grunnlag. I Oskar Hedins og Reinhardt Paulsens tilfelle som en del av den politiske maktkampen i Norge. Om Ap-toppene og overvåkingssjefen ikke begikk landsforræderi, var det forræderi mot demokratiet og alt det sto for. Justisminister Gundersens ord til Norman Iversen var et dekkende eksempel: «(...) du, Norman Iversen vil bli en av de første nordmenn som vil bli internert og henrettet dersom det blir krig igjen. Du vil bli arrestert på krigens første dag.»765 Iversen valgte å spare justisministeren for bryet.

Mange norske historikere og politikere peker på at man gjorde det fordi man måtte. Men var det ikke heller fordi man kunne? Fordi en liten gruppe mennesker begjærlig grep makten de var gitt, og bygget et effektivt system for å beholde den? I mange tilfeller gjorde man lite for å skjule metodene, som da Haakon Lie og Rolf Gerhardsens disipler støtte på NKP-politikere på vei ut av et avlyttet møte. Et likegyldig flir fortalte alt. Maktarrogansen gjorde at man uten skrupler løy offentlig, fingerte innbrudd eller forsøkte å true medier til taushet. Men hva var det som muliggjorde det?

Kontrollen over maktapparatet var avgjørende. En nær sagt fullstendig ensrettet presse bidro også med sitt. Partipropagandaen ble slynget ut fra Arbeiderbladet med unik tilgang til overvåkings- og etterretningsinformasjon.

Den borgerlige pressen hadde ikke mer til overs for kommunistene enn at den uten reservasjoner fyrte opp under bålet. Et hederlig unntak var Dagbladet, som i flere saker representerte en enslig opposisjonsstemme. I moderne termer kan man si at femtitallet var dominert av en servil fjerde statsmakt som produserte falske nyheter på løpende bånd – alt i fellesskapets interesse. Et monster av samkjørte medier som sementerte bildet av det gode flertallets kamp mot et ondt mindretall.

436 – FORFULGT AV STATEN

«Den som er villig til å ofre den virkelige frihet for å oppnå en liten, tidsbegrenset sikkerhet, fortjener verken frihet eller sikkerhet», uttalte den amerikanske presidenten Benjamin Franklin. Da Ronald Bye slapp katten ut av sekken, plasserte han en av Norges stolteste epoker like inn i Franklins sitat. Men politikere som SFs Finn Gustavsen og NKPs Arne Jørgensen pekte på at de hadde visst dette lenge. Bye kom bare med de tekniske bevisene, sa Gustavsen. Jørgensen viste til at han allerede i 1955 hadde møtt menn som bar avlyttingsutstyr ut fra lokalene der partiet hadde hatt møte. Mange hadde opplevd det samme. «Nå må Arbeiderpartiet sørge for å få ryddet opp i dette sølet», sa Jørgensen.

Om det ikke var et direkte svar på Arne Jørgensens krav, oppnevnte Stortinget i februar 1994 en granskingskommisjon under ledelse av høyesterettsdommer Ketil Lund. Lund-kommisjonens mandat var å «granske alle forhold i forbindelse med påstander om at politiets overvåkingstjeneste, Forsvarets sikkerhetstjeneste og Forsvarets etterretningstjeneste, eller personer knyttet til disse tjenester, har vært engasjert i ulovlig eller irregulær overvåking av norske borgere».

Når man skulle dissekere 40 år med overvåking, var det i erkjennelsen av at enhver nasjon behøver kontroll på egne borgere. Det fantes reelle trusselbilder staten måtte kjenne til og om nødvendig innføre tiltak mot.

Men utfordringen i perioden var at overvåkingen lenge foregikk under et flertallsstyre med en historisk maktkonsentrasjon. Dermed måtte Lundkommisjonen blant annet gå inn i forholdet mellom Arbeiderpartiet og POT. Da en uvillig Jens Christian Hauge vitnet for kommisjonen, sa han at «Kampen mot kommunistene var en sak hvor mange interesser utvilsomt trakk i samme retning: Det var ingen interessemotsetning mellom E-tjenestens mål og Det Norske Arbeiderpartis mål om å bringe den kommunistiske bevegelse i retur.»766 I Lund-rapporten viste man til at Høyre-leder C.J. Hambro under et møte i Stortingets spesialkomité for særlige utenrikspolitiske spørsmål og beredskapssaker der kommunistene ble holdt utenfor, reserverte seg «mot enhver tale om å avlytte telefoner».767 Selv om de borgerlige delte skepsisen overfor kommunistene, var de altså mindre motivert for tiltak i personovervåkingen.

DEL 3: ETTERKRIGSTID –

437

Rapporten dokumenterte at Jens Christian Hauge og Vilhelm Evang var både innforstått med og pådrivere for et system der overvåkingstjenesten og partiet samarbeidet. Hauge anså det for å være et effektivt system «særlig hvis folkene arbeider som sekretærer for partiet. På den annen side tror jeg at vi vil ha mye nytte av å ha noen folk 2-4, som helt ut er våre folk (F St II eller politiet) som så lønnes helt ut, men som kamufleres i LO eller Opplysningsforbundet.»768 Etter Jens Christian Hauges vitnemål var det Haakon Lies tur til å uttale seg om forholdene. Begge var lite samarbeidsvillige, men Hauge noe ærligere enn Lie. Sistnevnte la vekt på avstanden i tid og forsvarte seg med at man agerte på det trusselbildet man så for seg. Haakon Lie avviste en rekke av forholdene han ble konfrontert med, også bekjentskap med overvåkere han beviselig hadde pleid omgang med.769 Lie benektet kategorisk at Arbeiderpartiets sekretariat sto for en omfattende registrering av kommunister og andre venstreorienterte i etterkrigstiden. De hadde ikke noe kartotek over kommunister, kun egne partifeller, sa Lie. Tross Lies unnvikende og til dels løgnaktige forklaring ble rapporten en omfattende dokumentasjon på kritikkverdige forhold og samrøret mellom et flertallsparti og institusjoner som burde vært partiuavhengige. Rapporten fastslo at også LO-sjef Konrad Nordahl kjente til partiets samarbeid med overvåkingspolitiet. Den fant det også lite troverdig at Lie ikke kjente til forbindelsene mellom POT og Arbeiderpartiet.

Kommisjonens rapport ble levert i et klima der dobbeltmoralen omkring Ronald Byes innrømmelser var framtredende. Thorbjørn Jagland så seg selv som Lund-kommisjonenes opphavsmann og hadde bedt om at alt måtte på bordet. Politisk strategisk var det et klokt valg, men hvor ektefølt var det? I Haakon Lies 90-årsdag høsten 1995 ga Thorbjørn Jagland ham en attest som viste hvor dobbelt man kunne kommunisere: «Du er blitt kalt antikommunist. Du var det fordi du var en demokratiforkjemper. Du har fått rett i alt. Du sto på riktig side. Du tok faktisk for lite i.»770 For en partileder som Jagland, som hevdet han ikke kjente til aktivitetene, var det litt av et skussmål. Mente Jagland i 1995, midt under Lund-kommisjonens arbeid, at partiet ikke gikk langt nok i kommunistjakten?

Sett i lys av Jaglands tale til Haakon Lie var det ikke opplagt hvor partilederen sto i saken. Eller var talen et svar på Lies og veteranenes skuffelse over opprettelsen av selve kommisjonen? Lie og Hauge mislikte at folk som 438 – FORFULGT AV STATEN

hadde blitt overvåket, nå skulle granske dem,771 det innebar en konsesjon til uforsvarlig virksomhet under den kalde krigen, mente veteranene.772 At kommisjonen var påvirket av mektige politikere som Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland, er ikke sannsynlig, men rapporten ble levert i et skarpt politisk klima mellom regjeringen og den borgerlige opposisjonen. Arbeiderparti-ledelsens tilsynelatende uvitenhet om forholdene måtte prege historiefortellingen. Formuleringer som at registrering av meningsmotstandere var en del av et pluralistisk demokrati og at det ikke er «noe ulovlig eller moralsk kritikkverdig i slik registrering så lenge det dreier seg om relevante politiske opplysninger til bruk i normal opinionskamp», var egentlig unødvendige betraktninger. Det var ikke det kommunistene hadde blitt utsatt for.

Rapporten framsto nøktern og balansert, men uhyre forsiktig.

Formuleringene kunne gi inntrykk av at det var vanskelig å ta stilling.

Det het at etterretningstjenesten og overvåkingspolitiet hadde grunn «til å regne med at de overordnete politiske myndigheter var innforstått med den romavlyttingsvirksomhet og informasjonsutveksling som ble iverksatt (...)». På liknende vis sa kommisjonen at den beviste romavlyttingen av kommunistene «neppe» kunne forklares i en politisk kamp mellom Ap og kommunistene, samtidig som den vanskelig kunne «ses løsrevet fra den kamp som ble ført mot kommunistene, først og fremst i fagbevegelsen».

Temaet var fortsatt et minefelt.773 Da Lund-rapporten ble framlagt, baserte den seg på tilgjengelig kilde­ materiale samt forklaringer fra gjenlevende innen saksfeltet. Utfordringen var at materialet systematisk var fjernet siden overvåkingens glansperiode på femtitallet. Ronald Bye og Tron Gerhardsen hadde brent både person- og krigsarkiv som omhandlet kommunistene. Også innholdet i personmappene på en rekke avdøde overvåkede kommunister var borte. Samme år som Ketil Lund fikk sitt mandat, ble 181 dokumenter som omhandlet kommunist- og naziarkiver, makulert. Samtidig la myndighetene ned strenge restriksjoner på krigsarkivene som viste hvordan tidligere NS-medlemmer var involvert i oppbygningen av Stay Behind-nettverkene i etterkrigstiden.

Lund-rapporten ble likevel en milepæl som samfunnsanalyse. At Haakon Lie avfeide store deler av innholdet, var ingen overraskelse. Andre Appolitikere fra den eldre garden latterliggjorde kommisjonen. «Deres teori er at Lund ikke har funnet noe galt», skrev VG. At Kåre Willoch i bokform DEL 3: ETTERKRIGSTID –

439

angrep Ketil Lund for å ha framstilt POT som naive, livsfjerne og å ha påført tjenesten stor skade, var heller ingen sensasjon. Kanskje var to av Lundrapportens betraktninger spesielt viktige: Den ene et framtidsperspektiv – det måtte føres et nøyere tilsyn med overvåkingstjenestene. Noen måtte overvåke overvåkerne. Den andre var bakoverskuende og enkel nok: Kommunistfrykten fra etterkrigstiden hadde vært overdrevet.

Skredet som Ronald Bye satte i gang, fikk sin foreløpige avslutning da Justisdepartementet tilbød de som mente seg overvåket, innsyn i egne mapper. Å se «mappa mi» ble et begrep. Sluttdatoen for å få innsyn var satt til nyttår 2002, og til sammen var nesten 13 000 søknader mottatt. Hvor mange mapper eller dokumenter som var slettet av ulike hensyn, fantes det ingen oversikt over. Innholdet i mappene folk fikk se, var sladdet så mye at det ble vanskelig å vurdere.

For mange ble innsynet en gjenopplevelse av traumene de hadde vært igjennom. Det var vondt å se hvor tett på overvåkerne hadde vært. Hvordan utenforstående hadde observert dem og deres nærmeste utenfra. At livskriser, gleder og engasjement var gjort til gjenstand for noe mistenkelig som til slutt havnet på overvåkingssjef Bryhns skrivebord. For noen ga mappene også forklaringer på hvorfor arbeidsforhold og private relasjoner hadde tatt vendinger de aldri hadde forstått.

«Vi i vår familie kunne aldri føle oss trygge for at vi kunne føre private eller politiske samtaler i fred eller skrive verken politiske eller private brev i fred», skriver Anna-Lisa Schanche. Selv det rekommanderte brevet fra innsynsutvalget i 2006 var åpnet da hun skulle hente det på postkontoret.774 Da faren Norman Iversen tok sitt eget liv i 1964 og politiet gikk inn og hentet ut private gjenstander, var Anna-Lisa og søsteren Monica 17 år. «Mens andre får gjennomleve sitt sorgarbeid i fred, måtte jeg og min tvillingsøster bruke denne tiden til å brøyte oss igjennom ytterligere trakasseringer fra overvåkingen.» Hun var ikke i tvil om hvem som hadde drevet faren til selvmordet. Hendelsen forsinket sorgarbeidet og merket henne og søsteren for livet.

Lajla Linds forsøk på å få ektemannen Bruno Adamiak til Norge fra DDR fordi datteren var syk, kunne leses som en føljetong i mappen. Samtidig var presisjonsnivået på opplysningene lave. Verken opplysninger om stillinger, arbeidets innhold eller oppgaver stemte med virkeligheten. Nedtegnelser om 440 – FORFULGT AV STATEN

at Lajla og en gruppe studenter skulle infiltrere sommerskolen på Blindern, var udokumentert tøv. Da en venn tok med kaffe fra Lajla i Norge til Bruno i Øst-Tyskland fordi det var langt billigere i Norge, ble frakten framstilt som mistenkelig. Viljen til å dramatisere opp trivielle situasjoner avslørte en farlig inkompetanse. Den la grunnen for vedtak om opptrapping av overvåkingen som ble til skade for Lajla og familien.

Utover den uhørte inntrengingen i privatlivet og utbrodering av sensitive, private forhold i Lajla Linds familie skulle overvåkingen få tragiske følger.

Faren Gösta Linds aktivitet innen den kommunistiske bevegelsen hadde vært svært begrenset. Likevel mente han seg sterkt overvåket etter hjemkomst fra en reise til Cuba i 1971. Legen han tok det opp med, avviste påstanden. I familiehistorien hørte det med at både faren og broren var sinnslidende.

Gösta tolket følelsen av å være overvåket som at han selv var i ferd med å utvikle samme tendenser. Han var livredd for å bli neddopet og sperret inne. «(...) At hans mistanker om overvåkingen ikke ble tatt alvorlig kan ha vært dråpen som fikk begeret til å flyte over», skriver Lajla Lind. I mars 1972 tok Gösta Lind sitt eget liv.

At foreldrene var overvåket, må regnes som sikkert, ettersom Lajla var fulgt med stor interesse av overvåkingspolitiet. Da mappene ble tilgjengeliggjort, ba hun om innsyn også i farens mappe. Kanskje ville hun finne svar. Men innsynsutvalget opplyste at foreldrene ikke var registrert i overvåkingspolitiets arkiver. Svaret var lite troverdig og indikerte at det i god tid før endringen i overvåkingsinstruksene i 1977 ble makulert materiale. Eller var det slik at 13-årige jenter fikk opprettet helt egne mapper uten at foreldrene var i POTs søkelys? Flere andre fikk liknende svar.

«Vi visste jo ikke hva de skulle med overvåkingen, om vi skulle fengsles eller det som verre var, for våre meningers skyld. Vi hadde jo våre unntakslover, beredskapslover i dette landet. Skulle overvåkingen dikte opp noe?» skriver Cecilie Evensen. Det krevde mot og utholdenhet å stå for det man trodde på offentlig. Mange norske kommunister opplevde etterkrigstiden som et flertallsdiktatur der det ble dratt et skarpt skille mellom de som befant seg på den gale eller rette siden. Og hvem orket å forsake liv og helse for et politisk budskap der alle metoder var tillatt?

Norman Iversen tok sitt eget liv, mens Oskar Hedin valgte å kjempe videre mot løgn og bakvaskelser. Rolf og Astrid Sunde betalte en høy pris for farens og mannens krigskamper og enda høyere for Asbjørns feilvurderinger på DEL 3: ETTERKRIGSTID –

441

femtitallet. Ragnhild Wiik fikk kjenne nazismen på kroppen som få andre, hun fikk også møte den kalde freden som et forkrøplet, overvåket nervevrak.

De var ikke alene. Fra nord til sør i Norge opplevde tusenvis av mennesker konsekvensene av å være forfulgt av staten. Skiftende makthavere behøvde en fiende – de valgte den samme i en uavbrutt linje fra 1933 og inn i vår egen tid.

«Vær sterk! Ta vare på Cecilie!» ropte Schrøder Evensen til Dagfrid fra Gestapo-skøyta høstdagen i 1944 i Solund. Båtmotoren overdøvet nesten stemmen. Han hadde neppe forestilt seg hva Dagfrid og Cecilie hadde i vente fra det sosialdemokratiske Norge da han så dem for siste gang. Få timer senere var Schrøder død.

I 1933 hadde familien, blant de første nordmenn, stått opp mot Hitler og fått betalt med slag, spark og fengsel av norsk politi. Under krigen mistet Dagfrids bror og nevøer livet som kommunister i kamp mot nazistene. «Det har gjort vondt å vite at min far og familie kjempet for Norges frigjøring og betalte dyrt for at vi som overlevde og var rettskafne borgere skulle bli så stygt behandlet», skriver Cecilie Evensen. Hva ofret faren livet for?

Forkortelser Politi-, overvåkings-, og militære enheter: POT: Politiets Overvåkingstjeneste OVS: Overvåkingssentralen i Oslo FO/II: Forsvarets Overkommando, etterretningskontoret Fst/E: Forsvarsstabens etterretningsavdeling Norske under krigen: Stapo: Statspolitiet, med norske tjenestemenn etter tysk mønster Tyske: ABWEHR: Den tyske militære overkommandos sikkerhets- og etterretningstjeneste RSHA: Hovedkontoret for rikssikkerhet GESTAPO: Det tyske sikkerhetspolitiet i Tyskland og i okkuperte områder SS: Paramilitær fløy av det tyske nazistiske partiet NSDAP Sipo: Tysk sikkerhetspoliti SD: Tysk sikkerhetstjeneste Øst-tyske: STASI: DDRs hemmelige politi, ministeriet for statssikkerhet Sovjetiske: NKVD: Folkekommissariatet for indre anliggender (1923–42) NKGB: Folkekommissariatet for statens sikkerhet (1943–46) MGB: Sikkerhetsministeriet (1946–53) Britiske: MI 5: Military Intelligence (security) 443

MI 6: Military Intelligence (intelligence) SOE: Special Operative Executive Amerikanske: OSS: Office of Strategic Studies (1942–45) CIA: Central Intelligence Agency FBI: Federal Bureau of Investigation

Sjømanns- og transportorganisasjoner: ITF: Den Internasjonale Transportarbeiderføderasjonen ISH: Den Internasjonale Sjømannshavnearbeiderunionen NSF: Norsk Sjømannsforbund Politiske partier: DNA: Det Norske Arbeiderparti NKP: Norges Kommunistiske Parti SF: Sosialistisk Folkeparti KPD: Tyskland Kommunistiske Parti SED: Øst-Tysklands kommunistparti SUKP: Sovjetunionens kommunistiske parti

444 – FORFULGT AV STATEN

Kilder og litteratur De viktigste private arkiv: Oskar Hedins privatarkiv – Utlånt av Yvonne Briton Denneche. Dokumenter fra 1929 til 1978.

Fem kasser. Private brev til familien. Korrespondanse med kollegaer i Norsk Sjømannsforbund 1940–1950. Korrespondanse med advokat Johan B. Hjort vedr. rettsforhold mot NSF og Ingvald Haugen. Div. korrespondanse vedr. arbeidsforhold og rettssakene. Hedins eget utklippsarkiv 1930–1978, aviser, innlegg og saksframstillinger. Arkivet gir nytt innsyn i Hedins kamp mot NSF, politiske ståsted og arbeidet for krigsseilernes forening. Private fotoalbum 1930–1980.

Norman Iversens privatarkiv – Utlånt av Anna-Lisa og Monica Schanche. Dokumenter 1945–1964 (og familiens utklippsarkiv fram til 2010). Norman Iversens eget utklippsarkiv og manus til kronikker. Spesielt med fokus på arbeiderforhold 1946–1952 og rettssaken mot Johan Arndt. Privat korrespondanse Mona Schanche til påsyn 2020. Korrespondanse Asbjørn Sunde og Mona Schanche. Private foto.

Schrøder og Dagfrid Evensens privatarkiv – Samlet, skrevet ut og delt av Cecilie Evensen. Dikt, private betraktninger og nedskrevne historier som viser forholdet innad i familien. Brev mellom Schrøder og Dagfrid som beskriver ytre forhold som etablering i Solund, fangetid og løslatelse.

Martin Hjelmens privatarkiv – Påsyn hos Liv Agnes Rusten Tveit, Tomter i Nordre Follo. Brev 1929–1944.

Korrespondanse mellom Martin Hjelmen, moren og søsteren Valda. Fra sjømannsreiser i Australia og fangenskap i Sverige og Tyskland fram til henrettelsen. Bakgrunnsmateriale knyttet til fangenskapet i Tyskland.

445

Overvåkingsmapper med eiers/etterkommeres gjengivelsestillatelse – Lajla Linds mappe 1954–1972 – Mona Schanches mappe 1950–1966 – Anna-Lisa Schanches mappe 1959–1973 – Monica Schanches mappe 1959–1973 – Dagfrid Evensens mappe 1949–1987 – Cecilie Evensens mappe 1954–1987 – Svein Mjaatvedts mappe 1957–1969 – Harald Ludvik Rustens mappe 1948–1975 – Bjørn Frangs mappe 1960–1974 – Birger Bakkens mappe 1950–1987 Benyttede offentlige arkivsamlinger på: – Arbeiderbevegelsens arkiv Oslo – Riksarkivet Oslo – Hjemmefrontmuseet Oslo – Nasjonalbiblioteket Oslo – Statsarkivet Bergen – Riksarkivet Stockholm – Riksarkivet København (mappe- og dokumenthenvisning finnes i kildelistene der arkivene er benyttet)

Bøker Abraham, Ole-Jacob og Olsen, Terje: Saborg. Også vi når det blir krevet.

Likvidasjoner og sabotasje i Bergen og Stavanger 1943–1945. Kapabel Forlag 2015.

Alnæs, Karsten: Femti rike år, Historien om Norge, bind 5, Gyldendal 2000.

Andersen, John E. og Borgen, Erling: Storebror ser deg! En kartlegging av overvåkingspolitiet i Norge og NATOs hemmelige kupp-planer, Pax 1973.

Andersen, Roy: Sin egen fiende. Et portrett av Asbjørn Bryhn, J.W. Cappelens Forlag 1992.

Arnstad, Henrik: Skyld. En europeisk reise i Nazi-Tysklands skygge, Spartacus Forlag 2010.

Bakken, Birger og Larsen, Reidar T.: Død over de tyske okkupanter, NKP 1970.

Bentsen, Øystein G.: Samhold og svik. Et mørklagt kapittel om de norske Sachsenhausenfangene, Forlaget Oktober 2010.

Berg, Paal: For godvilje og rett. Taler og artikler, Gyldendal Norsk Forlag 1947.

Berg, Pål A.: Kirke i krig. Den norske kirke under 2. verdenskrig, Genesis Forlag 1999.

Berggrav, Eivind: Radiotale «Nordmenns holdning», gjengitt i Kirke og kultur 1940.

446

Bergh, Trond og Eriksen, Knut Einar: Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914–1997, bind 1, Overvåkingssystemet bygges opp, Cappelen Akademisk Forlag 1998.

Berntsen, Harald: To liv – én skjebne. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm, Aschehoug 1995.

Binnendijk, Hans; Gompert, David C. og Lin, Bonny: Blinders, Blunders and Wars. What America and China can learn, Rand Publishing 2014.

Bomann-Larsen, Tor: Æresordet. Haakon og Maud, bind V, Cappelen Damm 2011.

Borgen, Erling: Diktatoren, Scanbok Forlag 1988.

Borgersrud, Lars og Eriksen, Inge Bjørnar: Sabotører i vest. Sabotasjeorganisasjonen på Vestlandet 1940–1945, Bodoni Forlag 2015.

Borgersrud, Lars: Fiendebilde Wollweber. Svart propaganda i kald krig. Forlaget Oktober 2001.

Borgersrud, Lars: Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden, Universitetsforlaget 1997 / larsborgersud.no 2015.

Borgersrud, Lars: Vi er jo et militært parti, Scandinavian Academic Press 2019.

Borgersrud, Lars: Unngå å irritere fienden. Krigen i Norge 1940, Forlaget Oktober 1981.

Borgersrud, Lars: Wollweber-organisasjonen i Norge, doktoravhandling 1995/2017.

Bye, Ronald og Sjue, Finn: Overvåket, Gyldendal Norsk Forlag 2008.

Bye, Ronald; Jacobsen, Alf R. og Sjue, Finn: De visste alt. En dokumentasjon om niende etasje, Tiden Norsk Forlag 1993.

Churchill, Winston: Den annen verdenskrig. Det trekker opp til storm 1-2-1, J. W. Cappelens Forlag 1948.

Conradi, Morten og Skjeseth, Alf: Osvald. Storsabotøren Asbjørn Sunde, Spartacus Forlag 2016.

Courtois, Stéphane; Elorza, Antonio; Fanebust, Frode og Titlestad, Torgrim: Revolusjonens barn, AdLibris 2019.

Dahl, Hans Fredrik; Hagtvet, Bernt og Werenskjold, Rolf: Ekko fra Spania. Den spanske borgerkrigen i norsk offentlighet, Dreyers Forlag 2019.

Div. forfattere: Sovjetunionens Kommunistiske Partis historie, Forlaget Tiden 1960.

Emberland, Terje: Norsk politi og Himmlers statsbeskyttelseskorps. Men er det rett?, Forskningskonferansen 2011.

Frang, Bjørn: Rød klut, Trysilforlaget 2002.

Færøy, Frode: Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge, Dreyers Forlag 2017.

Gerhardsen, Einar: Fellesskap i krig og fred. Erindringer 1940–45, Tiden Norsk Forlag 1970.

Gerhardsen, Einar: Samarbeid og strid. Erindringer 1945–55, Tiden Norsk Forlag 1971.

Gerhardsen, Einar: Unge år. Erindringer fra århundreskiftet fram til 1940, Tiden Norsk Forlag 1974.

447

Gerhardsen, Tron: Einar og Haakon, Rolf og jeg. Fra Arbeiderpartiets indre liv, Aschehoug 2009.

Gleditsch, Nini Haslund: Vær utålmodig menneske!, Gyldendal 1980.

Grieg, Nordahl: Spansk sommer, Gyldendal Norsk Forlag 1937.

Halvorsen, Terje: Forfulgt, fordømt og fortiet. Historien om den kommunistiske motstanden i Norge 1940–1945, Vigmostad&Bjørke 2020.

Halvorsen, Terje: Mellom Moskva og Berlin, Falken Forlag 1996.

Hauge, Jens Christian: Rapport om mitt arbeid under okkupasjonen, Gyldendal Norsk Forlag 1995.

Hitler, Adolf: Mein Kampf, München 1936.

Hjeltnes, Guri: Sjømann: Lang vakt. Handelsflåten i krig 1939–1945, Grøndahl Dreyer 1995.

Jaakkola, Jalmari: Finlands östproblem, 1941.

Jensen, Ingebjørg: Spanias åpne sår, Sprekstrek Forlag 2019.

Jentoft, Morten: Radio Moskva. Nordmenn i Sovjet-propagandaens tjeneste, Gyldendal Norsk Forlag 2013.

Johansen, Jahn Otto: Folket som ingen vil ha. Forfølgelsen av sigøynerne i ØstEuropa, Aschehoug 1995.

Johansen, Per Ole: Samfunnets pansrede neve. Statspoliti og ekstraordinær overvåkning 1918–1941, Gyldendal Norsk Forlag 1989.

Kenney, Rowland: The Northern Triangle, Scandinavia and the Post-War, Dent & Sons 1946.

Larsen, Reidar T.: I gode og onde dager. Erindringer 1923–1960, 1983.

Lahlum, Hans Olav: Haakon Lie. Historien, mytene og mennesket, Cappelen Damm 2010.

Langeland, Oliver H.: Dømmer ikke, Familieforlaget 2009.

Langeland, Oliver H.: Forat I ikke skal dømmes, Familieforlaget 2009.

Lie, Haakon: De kommunistiske dekkorganisasjonene. Dagbladet og Kaderpartiet, Fram Forlag 1954.

Lie, Haakon: Krigstid. 1940–45, Tiden Norsk Forlag 1982.

Lie, Haakon: Loftsrydding, Tiden Norsk Forlag 1980.

Lie, Haakon: Nazi i Norge, Arbeidernes faglige landsorganisasjon / Norsk Sjømannsforbund 1942.

Lie, Haakon: Skjebneår. 1945–1950, Tiden Norsk Forlag 1985.

Lower, Wendy: Nazi Empire-Building and the Holocaust in Ukraine, United States Holocaust Memorial Museum 2006.

Løfsens, Knut: Motstandsmann og politiker. Fra XU til SF og Kings Bay, Gyldendal Norsk Forlag 1991.

Manus, Max: Mitt liv, Cappelen Damm 2009.

Michelet, Marte: Hva visste Hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet, Gyldendal Norsk Forlag 2018.

Moland, Arnfinn: Gunnar Sønsteby. 24 kapitler i Kjakans liv, Orion Forlag 2004.

448

Montefiore, Simon Sebag: Stalin. Den røde tsarens hoff, Cappelen 2003.

Nansen, Odd: Fra dag til dag 2. Fra 5. august 1942 til 21. august 1943, Dreyers Forlag 1946.

Njølstad, Olav: Jens Chr. Hauge. Fullt og helt, Aschehoug 2008.

Nygaardsvold, Johan: Norge i krig. London 1940–1945, Tiden Norsk Forlag 1983.

Nøkleby, Berit: Josef Terboven. Hitlers mann i Norge, Gyldendal 1992.

Nørgaard, Erik: Den usynlige krig. Historien om Ernst Wollwebers sabotageorganisation, Lindhardt og Ringhof 2017.

Olstad, Finn: Einar Gerhardsen. En politisk biografi, Universitetsforlaget 1999.

Olstad, Finn: Vår skjebne i vår hånd. Norsk Sjømannsforbunds historie, bind 1, Pax Forlag 2006.

Pryser, Tore: Klassen og nasjonen b 4. Arbeiderbevegelsens historie i Norge, Tiden Norsk Forlag 1988.

Pryser, Tore: Kvinner i hemmelige tjenester i Norden under annen verdenskrig, Cappelen 2007.

Pryser, Tore: Svik, gråsoner og heltemot. Spioner under 2. verdenskrig, Svein Sandnes Bokforlag 2018.

Pryser, Tore: Varulven og ander agenthistorier. Svik og gråsoner under 2. verdenskrig, Spartacus 2011.

Ragnar L. Auglend: Politiet i krig og ved okkupasjon. Noen folkerettslige og nasjonal­ rettslige perspektiver, Gyldendal Norsk Forlag 2018.

Reidar T. Larsen: I gode og onde dager. Erindringer 1923–1960, J.W. Cappelens Forlag 1984.

Reidar T. Larsen: Styrt fra Moskva? Erindringer 1960–1980, J.W. Cappelens Forlag 1980.

Ringdal, Nils Johan: Mellom barken og veden. Politiet under okkupasjonen, Aschehoug 1987.

Rougthvedt, Bernt: Med penn og pistol. Om politiminister Jonas Lie, Cappelen Damm 2011.

Rønning, Ole Martin: Stalins elever. Kominterns kaderskoler og Norges kommunistiske parti 1926–1949, Universitetet i Oslo 2010.

Samuelsen, Ottar: Det var her det skjedde. En guidebok til hendelser i Oslo under andre verdenskrig, Dinamo Forlag 2010.

Seliaas, Arnt Egil: «Politisk politi i Norge 1914–1937», Tidsskrift for Arbeiderbevegelsens historie, 2, 1982.

Sivertsen, Aage Georg: Rinnan. Et nærbilde, Universitetsforlaget 1995.

Skjeseth, Alf: Nordens Casablanca. Nordmenn i Stockholm under krigen, Spartacus 2018.

Skodvin, Magne: Norsk historie 1939–1945. Krig og okkupasjon, Det Norske Samlaget 1991.

Stalin, Josef: Centralkomitténs politiska verksamhetsberättelse på SUKPs 16. kongress 1930, Förlaget för litteratur på främmande språk 1954.

449

Stalin, Josef: Centralkomitténs politiska verksamhetsberättelse på SUKPs 14. kongress 1925, Förlaget för litteratur på främmande språk 1951.

Stalin, Josef: Centralkomitténs politiska verksamhetsberättelse på SUKPs 14. kongress 1927, Förlaget för litteratur på främmande språk 1953.

Sudoplatov, Pavel: Den røde terror. Historien om sovjetsystemets hemmelige tjenester, Aventura Forlag 1994.

Sunde, Asbjørn: Menn i mørket, Falken Forlag 1987.

Sundvall, Eirik Wig: Gerhardsens valg. Arbeiderpartiets tunge avskjed med Sovjetunionen 1917–1949. Gyldendal 2016.

Svensson, Rune: Sveriges hemliga vapen? C-byråns verksamhet under andra världskriget: en analys av mål, medel, organisation och verksamhet i stort, Försvarshögskolan 1998.

Titlestad, Torgrim: I kamp, i krig. Peder Furubotn 1942–45, Gyldendal Norsk Forlag 1977.

Titlestad, Torgrim: Peder Furubotn. 1890–1938, Gyldendal Norsk Forlag 1975.

Titlestad, Torgrim: Stalin midt imot. Peder Furubotn 1938–41, Gyldendal Norsk Forlag 1977.

Tofte, Ørnulf: Spaneren. Overvåking for rikets sikkerhet, Gyldendal Norsk Forlag 1987.

Turner, Jason: Stalingrad. Dag for dag, Vega Forlag 2013.

Ustvedt, Yngvar: Arbeidere under våpen. Norske frivillige i den spanske borgerkrig, Gyldendal Norsk Forlag 1975.

Vetlesen, Leif: Reis ingen monumenter, Gyldendal 1981.

Veum, Eirik: Nådeløse nordmenn. Statspolitiet, Kagge Forlag 2012.

Wahlbäck, Krister: «Finland. En politisk nervknut. Aleksandra Kollontaj i Sverige 1930–1945» i: Revolusjon, kjærlighet, diplomati. Aleksandra Kollontaj og Norden, Fagbokforlaget 2008.

Werth, Alexander: Russland. Håp og frykt, Gyldendal Norsk Forlag 1974.

Wollweber, Ernst: Lebernserinnerungen / Livserindringer, upublisert. Gjengitt med tillatelse fra Lars Borgersrud.

450

Sluttnoter 1

For eksempel Norman Iversens avhør med Gestapo. Arb.ark. Haakon Lies papirer. Tysk avhørsprotokoll Norman Iversen 1944. I Haakon Lies besittelse.

2 Bolsjevik var betegnelsen på Vladimir Lenins radikale fløy i det russiske sosialdemokratiske partiet. Navnet betyr «flertallsmenn» og ble senere til kommunister.

3 Romanov-slekten var dynastiet som opprinnelig hersket over Russland 1613–1730. Grenen som styrte i 1917, var ikke blodslinje, men etterkommere av et sammenhengende styre i over 300 år.

4 Arbeidet 14.–18. mars 1933.

5 Intervju / div. korrespondanse Cecilie Evensen 2018–2020.

6 Partiet bygger bl.a. på Arnfinn Malmes intervju med Dagfrid Evensen, Arb.ark., boks med div. intervjuer.

7 Bennetter paraplyfabrikk i Oslo.

Sammen med AUF forsøkte Schrøder Evensen å få bestyrerinnen til å slutte opp om streiken. Situasjonen kom ut av kontroll. Hendelsen beskrives senere.

8 Morgenbladet, onsdag 15. mars 1933.

9 Arb.ark. NKU-arkiv, boks db-011.

10 Partiet bygger på bl.a. på beskrivelser i Arbeideren 14.–24. mars 1933.

11 Partiet bygger på D. Evensens intervju Arb.ark / Johan Strand Johansens / Ingvald Østbys vitneprov i retten 13. mai, gjengitt i Arbeideren.

12 Hjelpearbeider Ingvald Østbys vitneprov under rettssaken / Arbeidet, 13. mai 1933.

13 Strand Johansens vitneprov under rettssaken / Arbeidet, 13. mai 1933.

14 «Specialtelegram», Aftenposten, 14. mars 1933.

15 Berntsen, s. 118–119.

16 Partiet bygger på Arnfinn Malmes intervju med Dagfrid Evensen, Arb. ark., boks med div. intervjuer, og samtaler med Cecilie Evensen.

17 Arbeideren, 21. mars 1933.

18 Det er uklart om det var Dagfrid som opplyste Hansteen om utviklingen på Møllergata. Men hun ble Arbeiderens kilde da de begynte å se grundigere på rettssikkerheten i fengselet.

19 Intervju med Dagfrid Evensen, Arb. ark.

20 Statsarkivet Bergen: Andreas Aulie til Justisdepartementet 30. november 1930.

21 Stortingsvedtak av 1915. Pga. verdenskrigen ble vedtaket opprettholdt og benyttet mer eller mindre fram til etterkrigstiden.

22 Da den russiske oberstløytnant Assanovitsj, som var mistenkt for

451

spionvirksomhet i Sverige, kom til Kristiania, ble han avlyttet under samtale med en agent. Politiet spanet på begge i Norge, og da Assanovitsj kom til København, ble han arrestert av dansk politi. Saken var den første kjente spionsak på norsk jord.

23 Bergh/Eriksen, s. 28.

24 Justisdep. Rundskriv 4. mars 1918.

25 Komintern var en internasjonal sammenslutning av kommunistiske og sosialistiske partier, stiftet 4. mars 1919. Den ble dannet på initiativ av Lenins og Sovjetunionens kommunistiske parti.

26 Bilag til skriv fra kommanderende general 2. mai 1930 til Generalstaben.

IV. Kopibok 1930 / Per Ole Johansen: «Tidsskrift for arbeiderhistorie», nr. 2, 1982, s. 26.

27 Ottar Strømme 1978 / Per Ole Johansen «Tidsskrift for arbeiderhistorie», nr. 2. 1982, s. 27.

28 Generalstaben 1919/1923 IV nr. 1425 / ibid.

29 Borgersrud, 2019 / Brev til kaptein Munthe fra politbetjent Olaf Dahl i Skien 14. oktober 1932. Riksarkivet.

30 Tidens tegn, 24. mai 1930.

31 Ibid.

32 Arbeiderbladet, 6. februar 1932.

33 Aftenposten, 5. februar 1932.

34 Arbeideren, 6. februar 1932.

35 Nils Ivar Agøy: Stiftelsen norsk forsvarshistorie 2014 / «Militæretaten og den indre fiende», s. 310–14.

36 Borgersrud, 2019.

37 Ibid. s. 132.

38 Ibid. s. 126–127.

39 Ibid. s. 128.

40 Rapport fra oppdagelsessjefen i Bergen 10. oktober 1930. Forsvarsdep.

Journalsaker 1931/601, 1299. Løpenr.

170.

41 Schrøder Evensen, brev/dikt mars 1933. Arb.ark. NKU-papirer.

452

42 Arbeideren, referat 23. mars 1933.

43 Schrøder Evensen, brev/dikt mars 1933. Arb.ark. NKU-papirer.

44 Ibid.

45 Arbeideren, 11. mai 1933.

46 Arbeideren, 11. mai 1933.

47 Partiet bygger på intervju med Dagfrid Evensen Arb.ark / samtaler med Cecilie Evensen 2018–2020.

48 Montefiore, s. 52 49 Ibid. s. 53.

50 Ibid. s. 59.

51 Aftenposten, 7. og 21. november 1936.

52 Seliaas, s. 74–78.

53 Ibid.

54 Ibid.

55 Partiet bygger på intervju med Dagfrid Evensen, Arb.ark / samtaler med Cecilie Evensen 2018–2020.

56 «Rapport Bergen politikammer», 11. april 1934, Statsarkivet Bergen.

57 Ibid. 10. mai 1935.

58 Samtaler med Anna-Lisa Schanche, 2020.

59 «Rapport Bergen politikammer», 10. mai 1935, Statsarkivet Bergen.

60 Dok. fra Riksadvokaten R-6816-34 / 17. november 1934, Statsarkivet Bergen.

61 Statsarkivet Bergen: fra Welhaven til politimesterne april 1935.

62 Berntsen, s. 193–194.

63 Seliaas, s. 67 ref. forsker Hans Georg Lehman.

64 Per Ole Johansen, s. 97.

65 Bergh/Eriksen, s. 43 / OVS.003 Notat fra Welhaven til Undersøkelseskommisjonen 1945.

66 Bomann-Larsen, s. 119.

67 Ordre fra Centralpasskontoret v/ Lindboe til politimesteren i Bergen 4. mars 1933, Statsarkivet Bergen.

68 Jahn Otto Johansen, s. 217.

69 Natalina Jansen: «Norges svik mot rom», kronikk Aftenposten 16. januar 2014.

70 Knopp.

71 SSB lønnsstatistikk 1928.

72 Skjeseth/Conradi, s. 22.

73 Aftenposten, 10. februar 1954.

74 Skjeseth/Conradi, s. 27.

75 Horten Arbeiderblad, 21. februar 1953.

76 Montefiore, s. 293.

77 Artjom Sergejev: «Min onkel Stalin» / sitert hos Montefiore, s. 293.

78 Det har vært hevdet at Sunde skrev det selv, men ut fra ordlyden er Ottar Lie mer sannsynlig.

79 Skjeseth/Conradi, s. 29.

80 Per Ole Johansen, s. 131.

81 Aftenposten, 21. januar 1938.

82 Sunde, s. 19.

83 Grieg, s. 186.

84 Ustvedt, s. 126 /NRK-opptak.

85 Skjeseth/Conradi, s. 44.

86 Berntsen, s. 174.

87 Borgen, s. 51.

88 Lie, 1980, s. 323.

89 Lahlum, s. 109.

90 Bl.a. ibid. s. 111.

91 Partiets øyenvitneskildringer bygger på Sunde, s. 22–25.

92 Arbeideren, 28. februar 1938.

93 Partiet bygger på samtale og korrespondanse med Cecilie Evensen, hennes private arkiv fra foreldrene og intervju med Dagfrid Evensen, Arb. ark.

94 Partiets sitater om Furubotn bygger på Titlestad, 1975, s. 210– 229.

95 Titlestad, 1975, s. 229.

96 Titlestad, 1975, s. 201.

97 Ibid. s. 210.

98 Gjengangeren, 27. januar 1938.

99 Arbeideren, 28. februar 1938.

100 Abraham/Olsen, s. 30.

101 Arbeidet, 24. august 1938. Frontbrev N. Iversen.

102 Arbeidet, 19. januar 1938.

103 Abraham/Olsen, s. 38.

104 Brev fra Martin Hjelmen til søsteren Valda i 1929 – hos Liv Rusten Tveit.

105 Borgersrud 2001, s. 44 – refererer til danske Erik Nørgaards påstand.

106 Friheten, 4. november 1948 – minneord/gjenfortalt av bygningsarbeideren som klatret til topps.

107 Navnet Weimarrepublikken er som oftest definert som Tyskland i perioden 1919–1933.

Weimarrepublikken var et forsøk på et liberalt demokrati basert på en ny grunnlov vedtatt i Weimar, men ble også en urolig periode som ledet til Hitlers maktovertakelse i 1933.

108 Kappkuppet 13.–18. mars 1920.

109 Borgersrud 1997, s.18–22.

Borgersruds forskning på Wollweber danner en vesentlig del av grunnlaget i framstillingen av Wollwebers tidlige år. Viktig er også Wollwebers upubliserte Livserindringer, utlånt av Borgersrud.

110 Versailles-traktaten var fredstraktaten som ble inngått mellom de allierte og den tapende part Tyskland etter første verdenskrig. Avtalen ble inngått 28. juni 1919 og la store bergensninger på Tyskland når det gjaldt militær styrke og økonomi. En rekke landområder ble delt mellom de allierte seierherrene, og Tyskland ble pålagt å betale store krigserstatninger.

Traktaten bidro til Tysklands økonomiske kriser utover tjuetallet.

111 Wollweber.

112 Samsing hadde blitt pågrepet én uke etter at Schrøder Evensen hadde fått meldeplikt, men overholdt ikke vilkårene og ble etterlyst i midten av april 1933.

453

113 NKVD var det sovjetiske innenriksdepartementet og hadde ansvaret for det russiske sikkerhetspolitiet. Det innebar oppgaver, også etterretning utenlands, for å trygge statens sikkerhet. NKVD regisserte Moskvaprosessene og sto bak Gulag-leirene. Siden 1941 ble det hemmelige politiet kalt NKGB eller MGB. Fra 1954 het det KGB. 114 «Maxim» var først NKVDs Jakov Serebranskij, senere skulle Pavel Sudoplatov overta rollen / Wollweber: Livserindringer.

115 Borgersrud, 1997, s. 43.

116 Wollweber.

117 Avisen siktet til Stalins georgiske bakgrunn.

118 Tidens Tegn, 25. mars 1938.

119 Titlestad, 1975, s. 229.

120 Ibid. s. 228.

121 Tidens Tegn, 25. mars 1938.

122 Titlestad, 1975, s. 231.

123 Sunde, s. 16.

124 IKPK – Den Internasjonale Kriminalpolitikommisjonen, der Norge var observatør. Så sent som april 1940 søkte Welhaven om penger for å delta på en IKPK-konferanse i Berlin / Borgersrud, 1997, s. 71.

125 Saint-Germain-traktaten i september 1919 splittet opp det østerrikske keiserriket og overførte blant annet Böhmen, Mähren, det østerrikske Schlesien og deler av Niederösterreich til den nye staten Tsjekkoslovakia.

126 Note av 17. mars 1938 fra sovjetisk UD. Bakken/Larsen: Død over de tyske okkupanter.

127 Britisk utenriksministerium, note av 24. mars 1938.

128 19. november 1937. Det tyske utenriksministeriums arkiv, Bakken/ Larsen.

454

129 League of Nations, Official Journal.

Special Supplement No. 183 (1948), s. 74.

130 Montefiore, s. 339.

131 Titlestad, 1977, s. 37.

132 Sipo-rapport 2. september 1940 / Abraham/Olsen, s. 40–41.

133 Wollweber.

134 Ibid.

135 Borgersrud, 2017, s. 202.

136 Borgersrud, 1997, s. 79.

137 Sundwall, s. 102–104.

138 Arbeiderbladet, 2. mai 1938.

139 Halvorsen, 1996, s. 15.

140 Churchill, s. 319.

141 Russiske deklassifiserte dokumenter 2008, General Lev Sotskov/ The Telegraph, Nick Holdsworth 18. september 2008.

142 Brest-Litovsk-avtalen ble inngått mellom Den russiske føderative sovjetrepublikk og Tyskland 3. mars 1918 og førte til at Russland trakk seg ut av krigen. Kommunistene ønsket et pusterom og ga samtidig Finland, de baltiske statene, Hviterussland og Ukraina sin uavhengighet, men under tysk dominans. Grensene og betingelsene i avtalen skulle endre seg etter første verdenskrigs slutt.

143 Montefiore, s. 343.

144 Churchill, s. 307.

145 Lloyd George i det britiske parlamentet 29. juli 1939.

146 Churchill, s. 298.

147 Montefiore, s. 338.

148 Ibid.

149 Borgersrud, 2017, s. 284 / Wollweber.

150 Wollweber.

151 Montefiore, s. 348.

152 Borgersrud, 2017, s. 285 / Wollweber.

153 Wollweber.

154 Titlestad, 1977, s. 42.

155 Larsen, s. 83.

156 Davies til Hopkins 29. juli 1939 / Ibid. s. 80.

157 Churchill, s. 321.

158 Hitler, s. 742.

159 Justisdep. Welhaven til justisdep.

1946.

160 Berg/Eriksen, s. 42.

161 Halvorsen, 1996, s. 16.

162 Ibid. s. 55–59./ ref: Sirkov (1995).

163 Arbeideren, 10. oktober 1939.

164 Lars Borgersrud: «Nøytralitet i endring. Den profinske politikk 1939–40», Internasjonal politikk, s. 54.

165 Winter War.com, Artillery acquisitions during the Winter War. 166 Lars Borgersrud i Klassekampen 4. februar 2006.

167 Adressavisen, 19. desember 1939, lederartikkel, bladet Unge Høyre, november 1939.

168 Aftenposten, utfall mot NKP-organet Arbeideren 9. desember 1939.

169 «Splittelse eller samling – et livsspørsmål for arbeidsfolket», NKP 1946, s. 20.

170 Etter Terje Halvorsen, samtale med Eugen Wiik 10. oktober 1975.

171 NKPs historie, bind 1, s. 335.

172 Finlandsmøte 27. desember 1939.

Gjengitt fra Arbeiderbladet.

173 Gerhardsen, 1974, s. 309.

174 Wollweber.

175 Wold, redegjørelse fra møtet 17. januar 1940, s. 176–187 / Bergh/ Eriksen, s. 50.

176 Bergh/Eriksen, s. 52.

177 OVS (Oslo overvåkingssentral) P 11. II, del 10. Fra A.D. Dahl til 6. divisjon og overvåkingstjenesten 28. februar 1940 / Berg/Eriksen, s. 54.

178 JD, Lies rapport til JD 12. januar 1940 og 15. februar 1940.

179 Bergh/Eriksen, s. 55.

180 Aftenposten, 6. januar 1940

181 182 183 184

Manus, s. 86.

Manus, s. 87.

Borgersrud, 2017, s. 296.

M. Tameleander / N. Zetterling: 9.

April, s. 34–40, Spartacus 2001.

185 Operasjon Avonmouth hadde også to støtteoperasjoner: Stratford og Plymouth. Disse forutsatte ilandsetting av britiske styrker i Bergen, Trondheim og Stavanger.

186 Borgersud, 2017, s. 310.

187 Ibid. s. 312.

188 Basert på Norman Iversens avhør med Gestapo. Arb.ark., Haakon Lies papirer. Tysk avhørsprotokoll Norman Iversen 1944.

189 Nørgaard, s. 231–232.

190 Borgersrud, 2017, s. 247.

191 Borgersrud, 2017, s. 252 / Rundskriv fra Welhaven til politimesterne 20. april 1939. Bilag 54 til Nytrøens framstilling, Riksarkivet, Oslo.

192 Nørgaard, s. 261–262.

193 Borgersud, 2017, s. 342, underliggende kilde: Sandlerkomminsjonen PM 28.6.45 – Vol B 2:1 Riksarkivet i Stockholm.

194 Borgersrud, 2017, s. 319.

195 Ibid. s. 320.

196 Samtale med byråsjef i Forsyningsdepartementet, Aake Ording, 21. april 1941 i Washington.

197 Hjemmefrontmuseets arkiv: Nytrøen A5-4/42.

198 Borgersrud, 1981, s. 36.

199 Berntsen, s. 198.

200 Welhavens forklaring om sitt virke som politimester i aprildagene / Hjemmefront-museet. NMH 8/F-8c, 000, MP33.

201 Ibid.

202 Refererer til IKPK-samarbeidet der Welhaven hadde kontakt med framtredende tyske kollegaer.

455

203 Welhavens forklaring om sitt virke som politimester i aprildagene / Hjemmefront-museet. NMH 8/F-8c, 000, MP33.

204 OVS. 008. Konsept, 14.3.1946 / Gjeng. fra Bergh/Eriksen.

205 Bergh/Eriksen, s. 81.

206 Welhavens forklaring til undersøkelseskommisjonen 1945.

Bräuer var på dette tidspunktet i russisk fangenskap og kunne ikke verifisere påstanden.

207 Welhaven underrettet Terje Wold, som gjenga politimesterens rapport om avslaget på Elverum-møtet ettermiddagen 9. april. Ifølge Wold hadde han gitt Welhaven beskjed om å ta med sine politifolk og arrestere Quisling. Stiftelsen Norsk okkupasjonshistorie 2014, s. 357.

208 Welhavens forklaring til undersøkelseskommisjonen 1945.

209 Arbeiderbladet, 12. april 1940.

210 Borgersrud, 1997, s. 138.

211 Wollweber.

212 Morgenbladet, 11. april 1940.

213 Ibid.

214 Aftenposten, 11. april 1940.

215 Ringdal, s. 19.

216 Dagbladet 11. april 1940.

217 Morgenbladet 11. april 1940.

218 Wollweber.

219 Ibid.

220 Hambro under Stortingsmøtet på Elverum 9. april 1940. Stiftelsen Norsk okkupasjonshistorie 2014, s.

357.

221 Arkivverket: «Kongens nei» 10. april 1940.

222 Welhavens forklaring til undersøkelseskommisjonen 1945, s. 147 – Opprettelsen av Administrasjonsrådet.

223 Ibid.

456

224 J. Skeie: Forhandlingene med tyskerne, s. 6. Norli 1945.

225 Regjeringen.no: Kunngjøring fra den norske regjering vedtatt i statsråd hos Kongen den 17. april 1940.

226 Gauleiter: embetsmann, tilsvarende en fylkesleder for NS. Blant Terbovens planer var at elektrisitetsutbyggingen i Norge skulle komme det tyske Ruhrområdet til gode.

227 Halvorsen, 1996, s. 25.

228 Ibid. s. 25.

229 Ibid. s. 27.

230 Opprop i Nordlys 16.04.40 – 50 år i kamp. NKP 1923–1973, s. 38.

231 Martin Hjelmens privatarkiv, brev til Valda 14. mars 1940 – hos Liv Rusten Tveit.

232 «En alvorlig historie», Den svenske kommunistavisen Ny Dag 21. juni 1945.

233 Martin Hjelmens privatarkiv, brev til Valda, udatert – hos Liv Rusten Tveit.

234 Sandlerkommisjonen skriver at det mellom juni 1938 og februar 1942 ble sendt minst 116 dokumenter mellom svensk og utenlandsk politi knyttet til Wollweber-saken. Mange av disse er sendt fra norsk politi eller sendt til Oslo. Lars Borgersrud / Sandlerkommissionens arkiv. Vol F1:3, Riksarkivet Stockholm.

235 Borgersrud, 2017, s. 346.

236 Bygger på intervju i Arbeiderbladet med Ragnar Solheim, bilag til avisen 6. desember 1975.

237 Dekkadressen var hos Arthur Andersen, Tåsenveien 125.

238 Med var også en ukjent nordmann under dekknavnet «Peer».

239 Borgersrud, 2017, s. 337.

240 Wollweber.

241 Ibid. / Borgersrud, 2017.

242 Ringdal, s. 230–231.

243 Ibid.

244 Gjengitt fra Langeland: Dømmer ikke, s. 211.

245 Aftenposten, 29. oktober 1940.

246 Emberland.

247 Aftenposten, 29. oktober 1940.

248 Borgersrud, 2017, s. 338–339.

249 Wollweber.

250 Ibid.

251 Ibid.

252 Ibid.

253 Wollweber.

254 Ibid.

255 Regjeringen Nygaardsvold: «Til det norske folk» 07.06.40. proklamasjon. regjeringen.no.

256 Undersøkelseskommisjonen av 1945.

257 Den militære undersøkelseskommisjonen av 1946. Nr 2. Neri Valens forklaring, Riksarkivet.

258 Ibid.

259 Halvorsen, 1996, s. 87.

260 Halvorsen 1996 / Riksarkivet Eske 1 (H1) Einsatzkommando der Sicherheitspolizei und des SD, Oslo.

Tätigheitsbericht Nr. 6. 0808.40.

261 Rougthvedt, s. 144–145.

262 Welhaven til undersøkelseskommisjonen 1945.

263 Borgersrud/Eriksen, s. 83.

264 Per Ole Johansen, s. 194–195.

265 Gompert/Binedijk/Lin, s. 84.

266 Adolf Hitler et al. Hitler’s Table Talk, 1941–1944: His Private Conversations.

New York: Enigma Books, 2008, s.

21.

267 Lower, s. 24.

268 Halvorsen, 1996, s. 92.

269 Halvorsen, 2020, s. 63.

270 Halvorsen / Riksarkivet Eske 1 (H1) Einsatzkommando der Sicherheitspolizei und des SD, Oslo.

-Tätigheitsbericht Nr 12–17.

271 Per Ole Johansen, s. 199.

272 Halvorsen, 2020, s. 63.

273 Ibid. / RGASPI–458–9–209. Skriv av 21.10.1940 fra RSHA til Der Höhere SS- und Polizeiführer, Dr. Stahlecker.

274 Den militære undersøkelseskommisjonen av 1946. Nr. 2, Neri Valens forklaring, Riksarkivet.

275 Oskar Hedins privatarkiv / oversikt over senkede skip 1940.

Mannskapslister og historikk. uboat. net/ships hit by u-boats / Lenda.

276 Oskar Hedins privatarkiv.

277 u.boat.net/oversikt over ubåter og mannskap 1940 / Wolfgang Frank: Günther Prien, Tempus publishing 2000.

278 Skjeseth/Conradi, s. 60.

279 Borgersrud, 2017, s. 371.

280 Ibid. 372.

281 Aftenposten, 26. september 1940.

282 Bak Storbritannia, USA og Japan.

283 Oskar Hedins privatarkiv: Brev fra Harald Eriksen til Oskar Hedin 6. november 1942. Redaktør i bladet Paa Tørn, Vilhelm Aagaard, karakteriseres som «antakelig kommunist eller marxist, eller en blanding av begge deler som vi kaller opportunist».

284 Oskar Hedins privatarkiv: Harald Eriksen til Oskar Hedin og Eron Brodin 6. november 1942.

Oppsummerer forholdet til sjømannsklubbene.

285 Olstad, 2006, s. 265.

286 Ibid.

287 Ibid. s. 267.

288 Ibid. s. 270.

289 Partiet bygger på Haugens forklaring, nedskrevet av Karl Evang 16. november 1940. Nygaardsvolds arkiv 1940–45 / NSF Forbundsstyre protokoll 1940–42, London / Haugens saker / Hjeltnes, s. 87–92.

290 Hjeltnes, s. 87/92.

457

291 Olstad 2006, s. 279 / Oskar Hedins privatarkiv. Eriksen til Hedin 6. november 1942.

292 I Oskar Hedins etterlatte privatarkiv finnes korrespondanse som viser hvordan Aagaard skulle avholdes fra enhver kontakt med NSFs tillitsmenn og medlemmer. På vegne av forbundet refser Harald Eriksen Hedin og Eron Brodin for å være postivt innstilt til Aagaard. 6. november 1942.

Eriksen til Hedin. Brevet avslører at holdningen også var at Aagaard som kommunist var det samme som opportunist.

293 Fredrik Haslund ledet velferdsarbeidet i Amerika for norske sjøfolk 294 Olstad, 2006, s. 281.

295 Martin Hjelmens privatarkiv, brev til moren 22. september 1940 – hos Liv Rusten Tveit.

296 Borgersrud, 2017, s. 375.

297 Borgersrud, 1997, s. 50.

298 Cecilie Evensen: privatarkiv og samtaler. Avskrift av brev mellom Schrøder og Dagfrid oversendt 2018– 2020.

299 Ibid.

300 Arb.ark. Malme: Intervju med Dagfrid Evensen.

301 Cecilie Evensen: privatarkiv og samtaler. Avskrift av brev mellom Schrøder og Dagfrid oversendt 2018– 2020.

302 Hjelmen til Anker Thorsrud og Yngvar Jensen under fangeoppholdet i Hamburg / Sandlerkommisjonen.

303 Borgersrud, 2017, s. 358 / 1064 Politisches Archiv des Auswärtigen Amtes, 83–43/54 Sabotage, Anschläge u.a. Bd. 1 1940–41, Bundesarchiv Bonn.

304 Hjelmen-sakens virkelige innhold var holdt unna mediene, men i «Polisunderrättelser» ble Hjelmen nevnt minst fire ganger fra

458

305

306 307 308 309

310 311

312 313

januar 1940 til januar 1941.

Informasjonsbulletinen ble sendt til både norske og tyske myndigheter.

Om legasjonen i Stockholm ville tatt skritt for å undersøke videre, fantes det muligheter.

Borgersrud, 2017, s. 350 / Borgersrud note: Gösta Engzell, som i 1940–41 var utrikesråd i svensk UDs rettsavdeling, sto sentralt i behandlingen av saken. I intervju 21.2.92 nektet han fortsatt å fortelle om behandlingen på møtet. Han innrømmet imidlertid at «det var ingen god sak».

Borgersrud, 2017, s. 351 / Sandlerkommisjonen.

Statspolitisak 1535/41, mld.nr. 286441 Rød/Foseid, Riksarkivet Oslo.

Wetterlundh i sin forklaring til Sandlerkommisjonen / Borgersrud, 2017, s. 352.

I Sverige betød overleveringen at man tilsynelatende var kvitt et moralsk dilemma. Det ble i liten grad stilt spørsmål ved hvorfor man ikke ønsket å beholde Hjelmen for å komme til bunns i virksomheten i Sverige. Men i praksis var det ingen motsetning.

Martin Lundqvist visste at Gestapos forhør ville foregå med andre og mer effektive virkemidler enn Sverige kunne tillate seg. Han visste også at han ville få se resultatene. Ordningen var en vinn-vinn-situasjon.

Sandlerkommisjonen, «Betenkninger.»

II, s. 73–74 / Borgersrud, 2017, s. 391.

Betegnelsen ble benyttet av tyskerne basert på navnene til Wollweber og nedelederen Joseph Schaap, som hadde ansvar for organisasjonens Nordsjøområde. Schaap ble arrestert og henrettet i 1944.

Borgersrud, 2017, s. 393 / Säpos arkiv – IC2c, pärm 4.

Wahlbäck, s. 195.

314 Nørgaard, s. 268.

315 Borgersrud, 2017, s. 395.

316 Nørgaard, s. 350–351 / bygger på bl.a.

Kraus’ forklaring 1941.

317 Partiet bygger på Wiiks avhør 1947, UDs arkiv / Riksarkivet. Arresterte nordmenn 1940–1949.

318 Martin Hjelmens privatarkiv, brev til Valda 1. oktober 1941 – hos Liv Rusten Tveit.

319 Dette kan ha vært påvirket av Aleksandra Kollontaj, som mente han måtte innrømme straffeansvar overfor Sverige for å trenere en tysk utlevering.

320 Wollweber.

321 Nørgaard, s. 429.

322 Nørgaard, s. 375–377. Fra vitneforklaring i København.

323 Partiet bygger på Wiiks avhør 1947, UDs arkiv / Riksarkivet. Arresterte nordmenn 1940–1949.

324 Montefiore, s. 375.

325 Ibid. s. 376–377.

326 Ibid. s. 377.

327 Ibid. s. 387.

328 Ibid. s. 395.

329 Polina Semyonovna Zhemchuzhinas søster emigrerte til Palestinamandatet og broren var en suksessrik forretningsmann i USA. Stalin mente Polina hadde negativ innflytelse på Molotov. Likevel ble hun før krigen en viktig byråkrat i Sovjet. Like før krigen ble hun undersøkt av NKVD for mulig spionasje, til tross for ekteskapet med Molotov. Beskyldningene ble frafalt, men hun ble tatt ut av listen for kandidater til den sovjetiske sentralkomiteen.

330 Montefiore, s. 394. Bygger på dagbøkene til Molotov, Mikojan, Zjukov m.fl.

331 Berggravs endring kan ha vært knyttet til en ny forordning som grep inn i prestenes taushetsplikt. Prestene

kunne nå interneres på ubestemt tid om de holdt tilbake opplysninger politiet ville ha del i.

332 Sundwall, s. 151.

333 Borgersrud/Eriksen, s. 133 / Stortinget 1948: Regjeringen og Hjemmefronten under krigen.

334 Titlestad: Furubotn – Stalin midt imot, s. 148.

335 Sunde, s. 35–37.

336 Ibid.

337 Sudoplatov, s. 292.

338 Skjeseth/Conradi, s. 65.

339 Partiet bygger på Sunde, s. 40–42.

340 Sunde, s. 48.

341 Sunde, s. 48.

342 Skjeseth/Conradi, s. 68.

343 Berntsen, s. 326.

344 Wegner til Terboven 28. august 1941.

Quisling til riksadmistrasjonen 1. september 1941.

345 I Sundes bok Menn i mørket er det «Didrik» som er Ottesens medsammensvorne.

346 Fra Sunde, beskrivelsen er hans egen og kan ikke dokumenteres direkte andre steder.

347 Fritt Folk 27. august 1941.

348 Berntsen, s. 345.

349 Berntsen, s. 348.

350 «Forføyning» Terboven 10. september 1941.

351 Berit Nøkleby: Skutt blir den … Tysk bruk av dødsstraff 1940–45, s. 54–55.

352 Berntsen, s. 354.

353 Ibid. s. 356.

354 Lie, 1942, s. 56–57.

355 Gerhardsen, 1970, s. 73.

356 Gerhardsen-biograf Finn Olstad skriver at Gerhardsen var bestemt til å lide samme skjebne som Hansteen og Wickstrøm, men at Terboven hadde besluttet å ikke henrette flere da han

459

357 358 359 360 361 362

363 364 365 366 367

368 369 370 371 372

460

ble anholdt. Kilden var dobbeltagent Georg Angerer.

Gerhardsen, 1970, s. 74.

Lahlum, s. 153.

Ibid. s. 158.

Sunde, s. 53.

Marte Michelet: Den største forbrytelsen, s. 144 / Hitler 19. mai 1941.

Det finnes ulike historier om hendelsen. Det ble sagt at ofrene var jøder på flukt som hadde samarbeidet med den sovjetiske okkupasjonmakten. At det var sovjetiske kommissærer som var igjen for å forberede tilbaketrekningen.

Mannens identitet er ikke fastslått, men han skal ha overlevd krigen.

Nettsiden for de litauiske jødene hevder han het Juozas Daumantas. En annen påstand er at han er identisk med dr. Algirdas Antanas Pavalkis, en kollaboratør som levde videre i Litauen i Sovjetunionen. / Øyenvitne oberst L. Von Bischsofen – vitnemål – gjengitt på www.rarehistoricalphotos. com.

Hirdmannen, 16. august 1941.

Jaakkola, s. 90.

Arnstad, s. 36.

Ibid. s. 38.

Sovjetunionen hadde ikke underskrevet Genèvekonvensjonene, noe som skapte et «alibi» for å overse brudd overfor krigsfanger, jøder og andre internerte etter hvert som man okkuperte deler av Sovjet.

Arnstad, s. 39.

Oskar Hedins privatarkiv, Th. Sønsteby til Hedin 23. januar 1941.

Ibid. Hedin til Brodin, juni 1941.

Ibid. Brodin til Hedin 2. desember 1942.

Ibid. Tharald Haugland S/S Sveni til Hedin februar 1942.

373 Ibid. til Hedin fra «Alex» i Brooklyn 29. september 1942.

374 Ibid. Ottar Hedin til Oskar 15. desember 1941.

375 Hjemmefrontmuseets arkiv: Margit Welhavens erindringer 1943–45.

NHM 8 I – 0002, MP7.

376 Gerhardsen, 1970, s. 76.

377 Lahlum, s. 164.

378 Ibid. s. 165.

379 Lie, 1942, s. 15.

380 Ibid.

381 Ibid.

382 Borgersrud/Eriksen, s. 94.

383 Partiet bygger på Sunde, s. 56–63.

384 Sunde, s. 85.

385 Sunde, s. 88.

386 Bygger på gjengivelse av rettsforklaringene gjengitt i Aftenposten 7. september 1942.

387 Sunde, s. 90.

388 Sunde, s. 91.

389 Fritt Folk, 27. august 1942.

390 Rettsforklaringene gjengitt i Aftenposten 07. september 1942.

391 Ibid.

392 Mandag 7. september 1942.

393 Borgersrud, 1997, s. 236.

394 Ibid.

395 Riksarkivet PA 1493, Terje Wolds mappe – FC L0002.

396 UD til legasjonen i Stockholm 9. september 1942, pkt. IV. 397 Borgersrud, 2017, s. 497.

398 Borgersrud, 1997, s. 236.

399 Anders Aulies mappe, RA/S-1558/D/ L011/16.7. 42, Cour Militaire de Belgique, Riksarkivet.

400 Sunnhordland, 26. november 1943.

401 Aulies fullmakt var vedtatt av regjeringen 24. august 1942.

402 Riksarkivet: Rikspolitisjefens arkiv, rapport fra Bryhn 17. september 1942 / Andersen, s. 66–72.

403 Andersen, s. 344.

404 Notat 9. september 1942. UD, Dye 11076, dos. 34.20/30 / Borgersrud/ Eriksen, s. 262.

405 Aulie til Wold 17. september 1942, Justisdepartementets London-arkiv, Politavdelingen, Riksarkivet.

406 Wold til Aulie 29. september 1942, ibid.

407 Borgersrud, 1997, s. 241.

408 Svensson.

409 Ibid.

410 Arb.ark: Haakon Lie. Serie: Fc- NKPDiverse.

411 Ibid.

412 Cecilie Evensen: samtaler/privatarkiv 2018–2020.

413 Arb.ark: Sunde til Furubotn, Haakon Lie. Serie: Fc- NKP- Diverse.

414 Lahlum, s. 176.

415 Ibid. s. 177.

416 Lie, 1982, s. 125. Lie siterer blant andre Eivind Bentsen.

417 Montefiore, s. 467.

418 Terje Halvorsen: Ottar og Inga Lie, Kampen Historielag.

419 Nansen, s. 216.

420 Cecilie Evensens privatarkiv, Schrøder Evensens dikt/brev.

421 Oskar Hedins privatarkiv, Hedin til Johannes Viggen 15. desember 1942.

422 Ibid. Hedin til Helge Myhrvold 3. mars 1942.

423 Ibid. 24. juli 1943 / september 1949.

424 Oskar Hedins privatarkiv 1943.

425 Sunde, s. 115.

426 Sunde, s. 116.

427 Njølstad, s. 23.

428 Partiet bygger bl.a. på Sunde s. 199– 129 / Borgersrud, 2017, s. 548–552.

429 Borgersrud, 1997, s. 266.

430 Ibid. s. 267.

431 Lie, 1982, s. 280.

432 Borgersrud/Eriksen, s. 168 / Dokumenter PM landsfiskal Carl E. Jansson.

433 Hjemmefrontmuseet: NHM 8 I – 0002, MP 7, Margit Welhaven: Erindringer 1943–45.

434 Ibid.

435 Brev fra Martin Hjelmen til moren, udatert, vurdert etter innholdet høsten 1943 – hos Liv Rusten Tveit.

436 Ibid. 13. november 1943.

437 Brev fra Martin Hjelmen til Valda 8. februar 1944 – hos Liv Rusten Tveit.

438 Ibid.

439 K. Ottosen: Bak lås og slå, s. 164.

440 Sunde, s. 152.

441 Ibid.

442 Ibid. s. 186.

443 Partiet bygger på Sunde, s. 187–193 / Skjeseth/Conradi, s. 153–155.

444 Rolf Sunde kalte seg selv Norges første barnesoldat. Skjeseth/Conradi, s. 301.

445 Friheten: Petter Pettersen til Tor Inge Berger. Etterlatte eiendeler, brev og dikt fra Barly Pettersen sendt til familen etter henrettelsen.

446 Partiet bygger på samtaler med og dokumenter fra Cecilie Evensen i perioden 2018–2020.

447 Borgersrud/Eriksen, s. 347.

448 Partiet bygger på samtaler med og dokumenter fra Cecilie Evensen i perioden 2018–2020.

449 Special Operations Executive.

450 Dahl til FO-sjef Wilhelm Hansteen.

451 Borgersrud, 1997, s. 636, intervju med Sudoplatov 26. mai 1994.

452 Arb.ark: Haakon Lie, avskrift av forhørsprotokoll for Norman Iversen 1944. Fc-L0003.

453 Ibid.

454 Wollweber.

455 Ibid.

456 Ibid.

461

457 Ibid.

458 Borgersrud, 1997, s. 324.

459 Njølstad, s. 173. Gjelder Ola Brandstorp, Frank Hansen og Arnfinn Vik. 460 Ibid.

461 Beskrivelsen bygger på R. Wiiks vitneavhør 1947. Riksarkivet RA/S2259 Utenriksdepartementet, RA/S2259/Dye/11039/0003 s. 52–55.

462 R. Wiik vitneavhør 1947. Riksarkivet RA/S-2259 Utenriksdepartementet, RA/S-2259/Dye/11039/0003 s. 5255.

463 Ibid.

464 Intervju med Cecilie Evensen 10. januar 2018 / Arb.ark-intervju med Cecilie Evensen av Arnfinn Malme. Arkivboks «Til registrering».

465 Intervju med Birger Bakken, 17. august 2018, Krokstadelva.

466 Olstad, 2006, s. 288.

467 Oskar Hedins privatarkiv, Vetlesen til Hedin 21. november 1944.

468 Ibid.

469 Lahlum, s. 204.

470 Hjemmefrontmuseet: NHM 8 I – 0002, MP 7, Margit Welhaven: Erindringer 1943–45.

471 Ibid.

472 Ibid.

473 Montefiore, s. 533.

474 Nøkleby.

475 Rougthvedt, s. 351–352.

476 Hauge, s. 11.

477 Sunde, s. 216.

478 Thorsen, s. 25.

479 Kenney, s. 242–246.

480 Jonathan Walker: “Operation Unthinkable – Churchill’s plans to invade the Soviet Union”, nettartikkel www.thehistorypress. co.uk.

481 The national Interest: Operation Unthinkable. British secret plan

462

to invade Russia. Michael Peck/ nationalarchives.gov.uk.

482 Nationalarchives.gov.uk/British War Cabinet, Joint Planning Staff, Public Record Office, CAB 120/691/109040 / 002 11. august 1945.

483 Rapport fra Britisk generalstab til Winston Churchill om overraskelsesangrep på Sovjet – 22. mai 1945. Nationalarchives.gov.uk.

484 Memorandum underskrevet av Joseph Grew 19. mai 1945 / Yuri Rybtsov / Derimot juli 2018.

485 UD. 38.5/7b. Bull til UD London 11.06.9142/ Bergh/Eriksen, s. 61.

486 Bergh/Eriksen, s. 62.

487 Ibid. s. 63.

488 Ibid. s. 64–65.

489 Ibid. s. 67.

490 Ibid. s. 68.

491 Deler av Haakon Lies kommunistarkiv befinner seg på Arbeiderbevegelsen arkiv. Ref.Fv.L0003.

492 Friheten, 27. juni 1945.

493 Ibid./Riksarkivet: RA/S-2259 DU. 494 Statspolitisak 1535/41, melding nr.

2864-41 Rød/Foseid, Riksarkivet Oslo.

495 Friheten, 22. juni 1945.

496 Intervju med Cecilie Evensen 10. januar 2018.

497 Arbark.no-griniforslaget, pdf.

498 Arbark.no-De originale protokollene fra samlingsforhandlingene, pdf.

499 Ibid.

500 Friheten, 18. august 1945.

501 Furubotn til Torgrim Titlestad – Titlestad, 1997, s. 105.

502 Nordlands Arbeiderblad, 25. august 1945.

503 Furubotn til Torgrim Titlestad – Titlestad, 1997, s. 105.

504 Arbeiderbladet, 18. august 1945.

505 Skjeseth.

506 Lie, 1985, s. 66.

507 Arbark.no-De originale protokollene fra samlingsforhandlingene, pdf.

508 Samling og splittelse, NKP 1946.

Nasjonalbiblioteket.

509 Wollweber.

510 Borgersrud, 2017, s. 689 / Wollweber.

511 Ibid.

512 Friheten, 22. oktober 1945.

513 Borgersrud, 2017, s. 758.

514 Ibid. s. 711.

515 Ibid.

516 Ibid. s. 712.

517 Wollweber.

518 Ibid.

519 Dagbladet, 11. oktober 1945.

520 Lie, 1985, s. 72.

521 Langeland, 2009, s. 7/60.

522 Tron Gerhardsen, s. 125. Rolfs sønn bekreftet farens involvering i sammenblandingen mellom parti og overvåkingspolitiet.

523 I perioden 1945–50.

524 Anders Aulies mappe / Riksarkivet RA/S-1558/D/L011 «resume av Aulies foredrag» – 5/9 1946.

525 Ibid.

526 Ibid. Rapport politisituasjonen 31.12.1945.

527 Borgersrud, 2001, s. 21.

528 Bergh/Eriksen, s. 94.

529 Ibid.

530 Ibid. s. 99 / Andersen, 1992, utpeker politimann Gunnar Foss som en brikke.

531 Lie, 1985, s. 72.

532 Bergh/Eriksen, s. 100.

533 Partiet om Rinnan bygger på en rekke kilder, de mest sentrale er: Pryser 2011 og Sivertsen 1995.

534 Løfsens, s. 156.

535 Pryser, 2011 / Dok. nr 2 og 5 ang.

Rinnans rømning med avhør 24/12 og 29/12 1945 av vaktene Olsen og

Hynne. Trondheim Politikammer, økonomiavsnittet.

536 Pryser 2011, s. 177.

537 Løfsnes, s. 157.

538 Notat av 20. mai 1948 av Odd Biltvedt, L-sak H 2140, NRA. 539 Bryhn til Welhaven 21. august 1948 / Pryser: SNL. 540 Friheten, 20.august 1948.

541 Thielicke Karlsen avhør L-sak Oslo D 4224, Riksarkivet / Pryser, 2007, s.

172.

542 Thielicke Karlsen krigsforbrytersak 3679/48 – CIQ nr. 6/14/2219, Riksarkivet.

543 A. Svarstad: «Brevet fra Knut Rød», Dagbladet, 8. april 2012.

544 Njølstad, s. 23.

545 Ibid. s. 385.

546 Njølstad, s. 387.

547 Ibid.

548 A. Svarstad: «Brevet fra Knut Rød», Dagbladet, 8. april 2012.

549 Ibid.

550 Aftenposten, 8. mars 1947.

551 Borgersrud, 2017 / Melding fra Maurice, kilde for Försvarsstaben 9,5.47, P423, løp 7, SA/S. 552 Arbeidet, 2. september 1946.

553 Aftenposten, 14. september 1946.

554 Arbeidet, 2. september 1946.

555 Avhørsprotokollene havnet hos Haakon Lie, som beholdt dem til de ble avlevert til Arbeiderbevegelsens arkiv på 1990-tallet. Arb.ark., boks FC-L0003.

556 Norman Iversens utklippsarkiv, udatert.

557 Borgersrud, 2001, s. 27.

558 Vetlesen, s. 74.

559 Arb.ark., mappe 167, Adv. Johan B. Hjort – Hedins framstilling før rettssaken.

560 Oskar Hedins privatarkiv.

561 Vetlesen, s. 20–55 / Bakken/Larsen.

463

562 Vetlesen, s. 18.

563 Olstad, 2006, s. 492.

564 Oskar Hedins privatarkiv, nedtegnelser vedr. eksekjusjonssaken.

565 Arb.ark. – I. Haugens papirer 1947, boks 86.

566 Borgersrud 2017, s. 85, henv. Borgen, s. 143, Vi menn 17. november 1992.

567 Lund-kommisjonen, 1996, s. 271 / Borgersrud, 2017, s. 85.

568 Borgersrud, 2017, henv. «Notat.

Norsk Sjømannsforbund», O.P. 10 681148, 17.6.48, P 10.231, OVS. 569 Lahlum, s. 251.

570 Ibid.

571 Gleditsch, s.131.

572 Borgersrud, 2001, s. 112.

573 Vetlesen: Nytt Norsk Tidsskrift 1, 1997, s. 95 / Nytt Norsk Tidsskrift 1, 2003, s. 93.

574 Arb.ark. – I. Haugens papirer 1947.

575 Skjeseth/Conradi, s. 180.

576 Ibid. s. 180. Ivar Holm ga liknende anmeldelse i Arbeiderbladet 6. november 1947.

577 Sunde, s. 216.

578 Morgenbladet, 8. november 1947.

579 Morgenbladet, 12. november 1947.

580 Artikkel «Osvald gruppa», Asbjørn Sunde i Haugesunds avis, 26. november 1947.

581 «The Economic Roots of the Cold War: The IMF, ITO and Other Economic Issues in Post-War SovietAmerican Relations», Journal of Global Initiatives Vol. 12, Nr. 1, 2017, s. 18–31 av Kristina V. Minkova, St. Petersburg State University.

582 Minkova/Russian State Archive of Social and Political History (RGASPI 28), collection 84: «Mikoyan Collection», series 1, mappe 28.

583 Larsen, s. 126.

464

584 ”New Evidence on the Soviet Rejection of the Marshall Plan, 1947: Two Reports” – Scott D. Parrish, University of Texas in Austin / Mikhail M. Narinsky Institute of Universal History, Moscow / J.V. Stalin, Sochineniya [Works], vol. 16, Stanford: Hoover Institution Press, 1967, 76.

585 ”New Evidence on the Soviet Rejection of the Marshall Plan, 1947: Two Reports” – Scott D. Parrish, University of Texas in Austin / Mikhail M. Narinsky Institute of Universal History, Moscow, s. 14.

586 Narinsky: «Soviet and the Marshall Plan», s. 41 / «Molotov to Soviet ambassadors in Warsaw», Prague, Belgrade, telegram, 22. juni 1947, Foreign Policy Archives of the Russian Federation (FPARF), f. 6, i. 9, p.c. 18, c. 214, l. 19.

587 Ibid. s. 41.

588 Larsen, s. 126–127.

589 Parlamentsmedlem Crossman, dagbokutdrag redigert av Robert Taylor, newstatesman.com.

590 Larsen, s. 132.

591 Ibid.

592 Ibid. s. 133.

593 Ibid.

594 Olstad, 1999, s. 227.

595 Oskar Hedins privatarkiv.

596 Arb.ark. boks 167, Haugens papirer, sak 11.

597 Borgersrud, 2001, s. 84 / Notat. NSF. O.P. 10 681148, 17.6.48, P 10.231, OVS. 598 Arb.ark. boks 167, Haugens papirer, sak 11.

599 Oshaug til Haugen 19. februar 1951, 79 / Borgersrud, 2017, s. 107.

600 Partiet tar utgangspunkt i arkivmapper: RA/S-2259/ Dye/11039/0003 og 0004, s. 52–57.

601 Borgersud, 2017, s. 709. Mappen P 10.212 ble ført fram til 1961, men mer eller mindre makulert.

602 Borgersrud, 1997, s. 154.

603 25812/24 initialer RA/HH/ 14.8.47.

Doss 34.2/16, UDs arkiv.

604 22.12.47. Doss 34.2/16, UDs arkiv.

605 Brev 5207/48 26. februar 1948, UDs arkiv.

606 J.nr 009042 1948, 3. mars 1948, UDs arkiv.

607 Alnæs, 2000, s. 119.

608 Se parti om Lund-kommisjonens arbeid.

609 D. Evensens overvåkingsmappe 1947– 1987.

610 Partiet bygger på intervju med Birger Bakken 2018.

611 Norman Iversens utkast til egne artikler, Arbeidet / Privat arkiv: Monica og Anna-Lisa Schanche.

612 Ibid.

613 Ibid.

614 Samtaler Anna-Lisa og Monica Schanche 2018–2020. Opplysninger i privatarkiv hos familien Schanche.

615 Offisielt fikk ikke Sunde spanere på seg før i mars 1949, etter et møte med Asbjørn Bryhn. Men både Norman Iversen og Mona Schanche var etter alt å dømme under oppsikt i 1948 – samtaler med Anna-Lisa og Monica Schanche, Oslo 2020.

616 Tofte, s. 46. / Borgersrud, 2001, s. 174–180 / Rapport Bryhn vedr. «Asbjørn Sunde – ulovlig etterretningsvirksomhet», 29.3.54. R 2564 54, OVS. 617 Skjeseth/Conradi, s. 214.

618 Langeland, 2009, s. 13.

619 Ibid. s. 49.

620 Ibid. s. 245.

621 Nationen, 23. desember 1950.

622 Den norske sakførerforening: «Beredskapslovgivningen», foredrag av O.C. Gundersen oktober 1950, s. 21.

623 Utkast til lov 15. desember 1950, Lovdata.

624 Paulsen til Friheten 5. april 1950.

625 Borgersrud, 2001, s. 117.

626 Borgersrud – Intervju med Ingeborg Paulsen.

627 Borgersrud, 2017, s. 739.

628 Borgersrud, 2001, s. 118.

629 Ibid. s. 119.

630 Ibid. s. 121 – Politimester Brinchmann, Bergen til Bryhn, 12. oktober 1950. Borgersrud notat: Ut fra rapporten kan det se ut som hendelsen var iscenesatt av amerikanerne.

631 Borgersrud, 2017, s. 739.

632 Friheten, 5. april 1950.

633 Friheten, 5. april 1950.

634 Ibid.

635 Olstad, 2006.

636 Arb.ark., Haugens arkiv 1950, boks 71/86.

637 Ibid.

638 Ibid.

639 Oskar Hedin kopi/utkast i privatarkiv.

640 Arb.ark., Haugens arkiv 1950, boks 71/86.

641 Lund-kommisjonen 1996, s. 177.

642 Ibid.

643 Intervju med Anna-Lisa Schanche, 28. august 2018.

644 Pressemelding UP – London. Gjengitt i Friheten 2. oktober 1950.

645 Kronikk i Friheten 14. februar 1951.

646 Lippe, kronikk – fra Gerhardsen/ Gundersen til Hallonen – Engelstad, Friheten 14. januar 1951.

647 Aftenposten, 1. januar 1950.

648 Jussleksikon.no/beredskapslovene.

649 Aftenposten, 15. desember 1950.

650 Andersen/Borgen, s. 32–33.

465

651 VG, 13. september 1950.

652 Arbeiderbladet, 31. oktober 1949.

653 Skjeseth/Conradi, s. 220.

654 Ibid. s. 227.

655 Arbeiderbladet, 31. oktober 1949.

656 Tron Gerhardsen, s. 125.

657 Alnæs: Historien om Norge: Demokratiets bitre pris, s. 127. Fra 1951 var det Erik Hjelm Hansen som utførte mye av dette arbeidet.

658 Tron Gerhardsen, s. 127–128.

659 Tofte, s. 39–40.

660 Borgersrud, 2017, s. 752.

661 Ibid. s. 753.

662 Borgersrud, 2017, s. 820. C.C. i samtale med Lars Borgersrud 18. juli 1994.

663 Skjeseth/Conradi, s. 235 / muntlig fra Dorenfeldt til Skjeseth 2014.

664 Arb.ark., NSF-papirer, boks 167.

Protokoll NSF landsmøte. Haugens redegjørelse s. 4 bekrefter Hedins bevis.

665 Ibid.

666 Oskar Hedins privatarkiv, håndskrevne manus, 1950.

667 Olstad, 2006, s. 492.

668 Oskar Hedins privatarkiv, brev fra 22. november 1950. Arne Lygre, M/T C.J. Hambro, protest til NSF, Oslokontoret.

669 Oskar Hedins privatarkiv / Vetlesen. På bakgrunn av partiinteressen engasjerte Furubotn seg tross splittelsen i konflikten i Sjømannsforbundet. Boligen på Ljansbruket ble et «arbeidsværelse» for Hedin-saken, Stavangerfjord-saken m.fl.

670 Arb.ark., boks 166, NSF. Hedin til NSF 9. februar 1951.

671 Arb.ark., boks 167, Haugens papirer.

672 Borgersrud, 2001, s. 112.

466

673 Oskar Hedins privatarkiv /Arb.ark., boks 166, NSF. Hedin til NSF 9. februar 1951.

674 Vetlesen, s. 176.

675 Ibid.

676 Arb.ark., boks 166, NFSs papirer.

677 Arb.ark., boks 167, NSF, Haugens papirer.

678 Dagbladet, 27. januar 1951.

679 Dagbladet, 20. april 1951 / Oskar Hedins privatarkiv, utklippsarkiv, udatert.

680 Vetlesen, s. 182.

681 Friheten, 20. oktober–3. desember 1951.

682 Dagfrid Evensens mappe, privatarkiv.

683 Mona Schanches overvåkingsmappe, privatarkiv.

684 Alexander Merkulov var kulturattaché og andresekretær ved ambassaden og en av dem Asbjørn Sunde pleide kontakt med. Ifølge spaner Ørnulf Tofte var Merkulov også kjent med Sundes illegale krigsinnsats. Tofte, s.

34/38–39.

685 Intervju med Birger Bakken, Krokstadelva 2018.

686 Ibid. / anonymt intervju 2004.

687 Oskar Hedins privatarkiv, utklippsbok, udatert / Arbeiderbladet.

688 Ibid. / Arbeiderbladet, Aftenposten.

Forskjellige vinklinger på Deakinsaken.

689 På DNAs landsmøte i 1949 da NATO-medlemskap ble behandlet.

690 Arb.ark., boks 167 / Oskar Hedins privatarkiv. Øyans angrep fikk Hedin til å gå til injuriesøksmål mot NSF, en sak han senere vant i Oslo byrett.

691 Arb.ark. arkiv, boks 167, Haugens papirer.

692 Oskar Hedins privatarkiv. Utkast søknad, udatert.

693 Arb.ark., Norsk Sjømannsforbund, boks 167. Hedin til Høie 16. februar 1952.

694 Ibid. Høie til Haugen 22. februar 1952.

695 Ibid. Hedin til Høie 16. februar 1952.

696 Ibid. J.B. Hjort til NSF, oppsummering før rettssak 2. desember 1952.

697 Ibid. Norsk bygningsarbeiderforbund til NSF 23. april 1952.

698 Ibid. J.B. Hjort til NSF, oppsummering før rettssak 2. desember 1952.

699 Arb.ark., boks 167, Haugens papirer.

700 Oskar Hedin, brev til Einar Gerhardsen. Henvendelsen bekreftes av NSF, som diskuterte den internt i korrespondansen mellom Haugen og Norsk bygningsarbeiderforbund.

Arb.ark., boks 166, Haugens papirer.

Utkastet finnes i Oskar Hedins privatarkiv.

701 Tofte, s. 51–52.

702 Gjengitt/sitert i Friheten 8. mars 1954.

703 Erling Nordby var våpensmed innen forsvarsavdelingen IR2 og pleide kontakt med Sunde. De var kamerater og traff hverandre i ny og ne. Han benektet å ha gitt Sunde opplysninger relatert til jobben, selv om Sunde i noen grad kan ha fått kunnskap om avdelingene Nordby arbeidet for. Det ble antatt at Sunde på bakgrunn av forholdet hadde fått opplysninger om depoter som han igjen ga videre til russerne. Sunde benektet forholdet, og «bevisene» var rene antakelser – Borgersrud, 2001, s. 249.

704 Skjeseth/Conradi, s. 247.

705 Ibid. s. 248.

706 Arbeiderbladet, 9. mars 1954.

707 Arbeiderbladet, 17. mars 1954.

708 Borgersrud, 2017, s. 792.

709 Arbeiderbladet, 24. mars 1951.

710 Borgersrud, 2017, s. 794.

711 Ørnulv Tofte, spaneren som jaktet Sunde, hevdet senere at han hadde vært en av spiontoppene i KGBs historie. Påstanden hadde ikke støtte i dokumentasjon, verken agentavhopperen Gordievskij eller Pavel Sudoplatov nevnte Asbjørn Sunde som russisk agent etter krigen.

Sudoplatov kunne skrive fritt om dette da han skrev sine memoarer på 1990-tallet, og Gordievskij hadde all interesse av å levere navn som gjorde ham viktig, da han hoppet av til Vesten. Kilde: Borgersrud.

712 Skjeseth/Conradi, s. 254.

Vandrehistorie i politiet.

713 Arbeiderbladet, 1. juni 1954.

714 Lars Borgersrud synes å være den som har gått dypest inn i materialet.

Hans arbeid forteller om en sak full av indisier, men uten konkrete bevis.

715 Lie, 1954.

716 Sundes påstand. Ikke bekreftet av politiet.

717 Bye/Sjue, s. 24.

718 Intervju/korrespondanse med Cecilie Evensen 2018–2020.

719 Overvåkingsmapper på Cecilie Evensen og Lajla Lind, 1954–1987.

720 Friheten, 31. juli 1954.

721 Conradi/Skjeseth, s. 301.

722 Stortinget.no, dokumentserien «De hemmelige tjenester 1995–96», s.

84–86.

723 Bye/Jacobsen/Sjue.

724 Bakkens mappe, notat 24. september 1957.

725 Linds mappe, notat 4. august 1957.

726 Bergh/Eriksen.

727 Ibid. s. 232 / OVS. P-5:275/14.

Notat, 27.7. 1953. 5-15.

728 Bergh/Eriksen, s. 234.

729 Linds mappe, notat 9. april 1960.

467

730 Linds mappe, dok.nr. 11, 20. februar 1960.

731 Dagfrid Evensen: Mappe dok. 25, notat november 1958.

732 Bergh/Eriksen, s. 229 / OVS B-sirkulærer. B-sirkulære nr. 19, 13. januar 1954.

733 Mona Schanches mappe, dok. 4.

734 Anna-Lisa Schanches mappe, dok. 7.

735 Anna-Lisa og Monica Schanche: privatarkiv, Lippe til Iversen mars 1964.

736 Ibid.

737 Ibid. Iversen til Lippe april 1964.

738 Cecilie Evensens mappe, søknad om erstatning 11. desember 2002.

739 Bygger på samtale med Cecilie Evensen 2018–2020.

740 Mjaatvedt, mappe dok. 19.

741 Iversen til Lippe 6. juli 1964, privatarkiv.

742 Monica Schanche: Mappe søknad om erstatning, 10. juni 2007.

743 Bygger på samtaler med Anna-Lisa og Monica Schanche 2018–2020.

744 Friheten, 14. august 1964.

745 Olstad, 1999, s. 366.

746 Oskar Hedins privatarkiv, udatert brev forteller om at familien ønsker å flytte hjem til England.

747 Ibid. materiale fra etableringen av Krigsseilerforbundet.

748 Brev fra A. Sunde til Schanche i tidsrommet februar til oktober 1964.

Anna-Lisa Schanches privatarkiv.

749 Skjeseth/Conradi, s. 305.

750 Lajla Linds mappe, dok. Nr 31 1963/66.

751 Lajla Lind mappe, OVS, dok. nr. 55.

752 Ibid. OVS, dok. nr. 34.

753 Ibid. OVS, 1969.

754 Forholdet til Biering og historien om bildet bygger på samtale mellom Lars Borgersrud og Ole Fossen.

Borgersrud, e-post 2020.

755 Borgersrud, 2017, s. 850.

756 Ibid. s. 851.

757 Andersen, s. 298, ekspedisjonssjef Andreas Andersen til Borten.

758 Ingeborg Lygren var norsk diplomat og etterretningsagent. Hun fikk feilaktig rettet mistanke mot seg fra amerikanerne og Bryhns overvåkingsapparat og ble siktet i 1965. Hun kom tilbake i jobb i 1966, men Bryhn mistenkte henne fortsatt for å være spion, selv etter at saken falt sammen. Den virkelige spionen Gudrun Galtung Haavik ble tatt i 1977.

759 Oskar Hedins privatarkiv, brev til NSF 1968.

760 Ibid. udatert utklippsbok.

761 Bye/Jacobsen/Sjue, s. 10.

762 VG, 26. november 1993.

763 VG, 27. november 1993.

764 VG, 26. november 1993.

765 Anna-Lisa Schanche 2019.

766 Lund-rapporten, s. 1000, kap: 15.2.1.3.

767 Ibid. s. 1001, pkt. 15.2.1.4.

768 Ibid. s. 1003, kap. 15.2.2.1.

769 Bl.a. LOs kommunistovervåker Ivar Hobbelhagen.

770 Lahlum, s. 591.

771 NKPs Reidar T. Larsen og SVs Berge Furre var begge overvåket, men fikk plass i kommisjonen.

772 Lahlum, s. 591.

773 Lund-rapporten: Avsluttende bemerkninger.

774 Anna-Lisa Schanches mappe, søknad om innsyn.

Personregister A Aagaard, Vilhelm 178, 284 Aasebøe, Carsten Oliver 25 Adamiak, Bruno 416, 420, 425, 440 Andenæs, Johs. 327, 377 Andersen, Johs. 348 Andersen, Kjell Haugerud 373 Arndt, Johan 268, 325–327, 445 Auer, Väinö 217 Aulie, Andreas 41, 52–53, 55–56, 58, 117, 135, 155–156, 166, 237–241, 244–245, 252, 277, 285, 292, 294–295, 301, 310–314, 319, 327, 364–365, 429–430 Aulie, Reidar 41

B Bakken, Birger 9, 358–359, 392–393, 411 Barschdorf, Gustav 181–182, 192 Bech jr., Stian 229 Berggrav, Eivind 144, 160, 166, 199 Berg, Paal 146, 160, 166, 199, 224, 288–289, 299 Biltvedt, Odd 293, 305, 312, 318, 433 Bjørseth, Caspar 168 Blom, Knut 404 Boheman, Erik 189

Bolstad, Øyvind 422 Bormann, Martin 105 Borten, Per 430 Bråthen, Harald 227 Bräuer, Curt 139, 146, 160 Brendberg, Martin 255, 293–294, 352 Briton, Alma 250, 329, 423 Brodin, Eron 219 Brodin, Ivar 332, 348, 431 Brundtland, Gro Harlem 434–435, 439 Bruun, Johan Peter 230, 233, 252, 254 Bryhn, Asbjørn 205, 228, 235, 238, 293–294, 312, 317, 319, 332, 338, 362, 368–369, 382, 398, 400, 406, 410–411, 414, 429–431, 436, 446 Bukharin, Nikolaj 54, 79–80 Burckhardt, Carl Jacob 60 Bye, Ronald 406, 411, 433, 437, 439– 440

C Carlson, Gary 417, 420, 425 Castro, Fidel 411 Ceder, Gustav 129–132 Chamberlain, Neville 94–96, 102, 104, 133, 174 Christensen, Christian 383 Christensen, Ingolf Elster 147 Christiansen, Alf 227 469

Churchill, Winston 94, 104, 109, 197, 247, 273, 290–292, 339–340, 447 Crossman, Richard 345

D Dahl, Ørnulf 267, 303 Dalland, Birgit 54, 298 Danielsen, Edvard Christian 383 Danielsen, Per Edvard 383 Dimitrov, Georgi 111 Dønnum, Einar 229 Dorenfeldt, Lauritz 384, 404 Dormer, Cecil 134 Drax, Reginald 103 Dr. Grozeff 74

E Eichmann, Adolf 216 Eisenhower, Dwight D. 360, 376 Ellingsen, Sverre 205 Engelbrecht, Erwin 143 Engels, Friedrich 20 Engelsgaard, Aksel 207 Enstad, Nils 262–263 Erichsen, Leif 166 Eriksen, Aage Dahl 348 Eriksen, Håkon 230, 232–234, 236 Eriksen, Harald 177 Erlander, Tage 130 Evang, Karl 178 Evang, Vilhelm 313, 379, 383, 438 Evensen, Cecilie 9, 24, 184, 249, 262, 264–265, 297–298, 356–357, 406–408, 414, 417–420, 428, 436, 441–442, 445–446 Evensen, Dagfrid 23,–27, 29–32, 41–42, 46–49, 53–54, 56,–58, 75–76, 93, 149, 183–184, 243, 248, 262, 264–265, 275, 282–283, 297–298, 356–358, 383, 391, 407–408, 413, 418, 429, 442, 445–446

470

Evensen, Schrøder Leonard 9, 23–32, 41–50, 53–58, 68, 75–76, 93, 96, 102, 136, 183–184, 192, 248–249, 255, 262–265, 269, 275, 282–283, 288, 293, 297–298, 300–301, 314, 325, 356–358, 383, 391, 406–408, 413, 417–420, 428–429, 436, 441– 442, 445 Evensmo, Sigurd 104

F Falkenberg, Arvid 252 Fehlis, Heinrich 208, 212 Fehmer, Siegfried 276, 318 Fleischer, Carl Gustav 114 Førre, Ingvald 118 Forstrønen, Bernhard Martin 168–169 Franco, Francisco 67–69, 83, 112, 136, 331, 356, 391 Freisler, Roland 257, 261 Furubotn, Gina 78, 90–91 Furubotn, Magda 78, 91 Furubotn, Peder 35, 54, 58, 77–80, 89– 92, 95–96, 101, 108, 149, 164–165, 170, 199–200, 225–226, 228, 237, 241–244, 246, 258–259, 263–264, 266, 272, 277, 283, 295, 300–302, 304, 354, 379, 381–382, 385–386, 423, 432–433, 450

G Galåen, Jens 56 Gauslå, Arne 161, 247 George, David Lloyd 104 Gerhardsen, Einar 12, 17–18, 35, 72– 73, 99–101, 111–112, 116, 199–200, 214–215, 217, 222–224, 246, 271, 273, 283, 289–290, 294–295, 299– 300, 305, 309–310, 345–347, 349, 352, 354–356, 358–360, 374–376, 380–381, 383, 387, 390, 393–394,

396, 423, 429–430, 432–433, 435, 447–450 Gerhardsen, Rolf 72–73, 293–294, 310, 358, 379–380, 388–389, 396, 400–401, 433 Gerhardsen, Tron 381, 433–434, 439, 463, 466 Gerhardsen, Werna 214, 222 Gleditsch, Nini Haslund 333 Goebbels, Joseph 105, 196, 340 Göring, Hermann 52, 105, 113, 124, 196 Gottwald, Klement 345 Grew, Joseph 292 Grieg, Nordahl 74–75, 81 Gross, Kurt 212 Groth, Josef 268 Guevara, Che 411 Gulbranson, Carl Hagbarth 34, 40 Gundersen, Ole Christian 309, 313, 365–366, 383 Gustavsen, Finn 437

H Hagen, Birger 368 Halle, Ranik 99, 100, 102 Halvari, Håkon 409 Halvari, Rigmor 409 Halvorsen, Arne 9, 31, 42, 45, 95, 323, 448 Hambro, Carl Joachim 102, 119, 145, 437 Hansen, Hans 199 Hansen, Rigmor 227, 231–234, 236– 237, 314, 319, 409 Hansen, Sigurd 227, 230–234, 236 Hans, Oskar 212–213, 248, 296 Hansson, Per Albin 295 Hansteen, Aasta 30 Hansteen, Kirsten 31, 135–136, 213, 295–297, 300, 354 Hansteen, Viggo 30–32, 41–45, 59, 71–72, 83, 113, 135–136, 144,

206–207, 210–215, 224, 229, 248, 296, 314, 447 Harriman, Averell 340 Hart, William 384 Hauge, Jens Christian 254, 272, 275, 288, 309, 313, 321–322, 338, 347, 375, 380, 383, 409–411, 430, 434– 435, 437–438 Haugen, Ingvald 173–180, 220, 284, 293, 329–332, 334, 348–349, 372– 374, 385–389, 394–396, 423, 432, 436, 445 Hedin, August 167 Hedin, Oskar 9, 166,–169, 172, 179–180, 219–220, 249, 284–285, 329–334, 348–349, 372–375, 384– 387, 389–390, 394–396, 423–424, 431–432, 436, 441, 445 Hedin, Sonja 349 Hellberg, Artur 150 Heydrich, Reinhard 57, 60–61, 98, 155, 165, 182, 185, 188–191, 208–209, 216, 230, 274, 352 Hilt, Christian 161 Himmler, Heinrich 57 Hitler, Adolf 11–12, 22–23, 25–26, 29–31, 42, 45–50, 52, 56, 59–61, 66–68, 70, 72, 73, 81, 84–85, 87–88, 93–96, 98, 101–113, 115–117, 126, 128, 132–133, 135–136, 139, 145, 147, 153–155, 160–161, 163, 167, 172, 174, 179, 183, 193, 196–198, 200, 208, 215, 217–218, 220, 240, 247, 252, 256, 267, 269, 272, 274– 275, 277, 281, 287–288, 292, 295, 304, 308, 329, 333, 338, 341, 366, 378, 428, 442, 448–449 Hjärpe, Erik 157 Hjelmen, Martin 84–86, 88–89, 92–93, 97–99, 124–126, 128–130, 132–133, 135, 137, 149–152, 159, 167, 170, 180–182, 184–188, 192–195, 205, 209, 217, 220–222, 241, 254, 256–258, 261–262, 275, 295–296, 471

304, 306, 317–318, 321, 328, 349, 351–354, 376, 400, 428, 445 Hjort, Johan Bernhard 49, 258, 261– 262, 394, 396, 445 Hoel, Sigurd 377 Høie, Nils 395 Holmboe, Carl Fredrik 40 Holst, Kai 250, 252, 254 Holt, Kåre 403 Holtmon, Reidar 251–252, 254 Hopkins, Harry 109 Horve, Thore 432

I Iversen, Norman 55–58, 74, 81–83, 85–86, 93, 99, 115–116, 118, 128, 170–172, 184, 243–244, 254–255, 263, 266, 268–269, 272, 325–328, 356, 358, 360–362, 367, 375–376, 391–392, 414–415, 421–422, 435– 436, 440–441, 445

J Jaakkola, Jalmari 217 Jacobsen, Carl Johan «Karlsen» 227 Jagland, Thorbjørn 434, 438–439 Jahn, Gunnar 199, 289, 347 Jakobsen, Einar 383 Johansen, Aasta 43 Johnsen, Øistein 315–316 Johnsen, Theodor William 131 Johnsen, Tormod 315–317 Jørgensen, Arne 437 Jutikkala, Eino 217 Juve, Jørgen 387, 389

K Karlsen, Gertrud Thielicke 232, 236– 237, 254, 319–321, 364, 382 Keiser Wilhelm II 19 Keitel, Wilhelm 163, 287 472

Kenney, Rowland 289 Khrusjtsjov, Nikita 397, 411 Kittelsen, Erik Myhre 29, 32, 43 Kjelstrup, Finn Hannibal 217 Knab, Werner 206, 211 Knudsen, Gunnar 33 Koht, Halvdan 82, 101, 113, 134, 137, 139 Kollontaj, Aleksandra 189, 191, 201, 236, 239, 281, 382, 398, 450 Kolstad, Peder 37 Kong Haakon VII 33, 145, 159–161, 289, 336 Kosjelev, Vladimir 383 Krebs, Richard 323 Kristiansen, Alf 230–232, 234, 236 Kristiansen, Henry W. 102, 201 Kristoffersen, Reidar 227 Kronprinsesse Märtha 42 Kusiinen, Otto 131 Kvernmo, Olav 27–28, 248

L Lange, Halvard 353 Langeland, Oliver 363, 366, 429 Larsen, Reidar T. 109, 113, 345–346, 418, 434, 449 Lauer, Peter 264, 325 Lenin, Vladimir 19, 25, 51–52, 100, 105–106, 413 Liebknecht, Karl 86 Lie, Haakon 72–74, 100–101, 113, 115, 214–215, 223–225, 245–246, 254, 285, 293, 295, 303, 309–310, 313, 332–334, 355, 360, 379, 380–381, 384–387, 389–390, 396, 400, 405, 411, 419, 423, 430, 432–433, 435– 436, 438–439, 448 Lie, Inga 210 Lie, Jonas 40, 117, 119–120, 123, 135, 138, 162, 166, 288, 449

Lie, Ottar 24, 29, 68, 69, 71–72, 76, 83, 141, 164, 171, 204, 210, 244, 247–248 Lie, Trygve 69, 71, 113, 116, 175, 235, 239, 285, 289–290, 293, 309 Lind, Alvilda 407, 426 Lindboe, Asbjørn 36 Lind, Gösta Edvin 407, 441 Lind, Lajla 9, 407–408, 411–413, 416– 417, 420, 425–427, 436, 441 Lind, Per 413, 426, 441 Lippe, Just 35, 66–69, 72, 76, 141, 202, 338, 351–352, 376–78, 382–383, 415, 421 Litvinov, Maksim 67, 94, 104–106 Løfsnes, Knut 315, 317 Løken, Aksel 64 Lord Halifax 94 Løvlien, Emil 141, 333, 352, 378, 409, 429, 434 Lunde, Haakon Aaby 368 Lund, Ketil 437, 439–440 Lundqvist, Martin 130, 150–151, 182, 185–194, 351 Luxemburg, Rosa 12, 86 Lygren, Ingeborg 431 Lykke-Seest, Per 323

M Mannerheim, Carl Gustaf 116, 217–218 Manus, Max 123–124, 289, 336 Marthinsen, Karl 274 Marx, Karl 11, 19–20, 30, 100, 215 Meidell, Birger 213 Midsem, Rolf 29, 32, 43 Mjaatvedt, Sigurd 418 Mjaatvedt, Svein 419 Moen, Arvid 336 Moi, Bjarne 368, 369 Möller, Gustav 130, 188 Møllersen, Hans 300

Molotov, Vjatsjeslav 104–108, 110–111, 113, 140, 163, 171, 196–198, 239, 273–274, 340–341, 343–344, 397 Montgomery, Bernard 291 Mostad, Per Viktor 61, 63, 65 Muhle, Erik 155 Mussolini, Benito 37 Myrmel, Leif 170, 255

N Nansen, Fridtjof 36, 37, 95, 248, 449 Nilsen, Astrid Kristine 65 Nilsen, Frank 170 Nilsen, Rudolf 35 Njølstad, Olav 276, 288, 322 Nordahl, Konrad 136, 207, 214, 223, 266, 293, 393, 396, 435, 438 Nordby, Erling 399, 404, 405 Nygaardsvold, Johan 35, 82, 99, 101, 115, 119, 134, 143, 145–149, 159, 172, 174, 199, 226, 235, 271, 275, 289, 295, 299, 309, 433, 449 Nytrøen, Kaleb 97–98, 135, 293, 312

O Olbjørn, Egil 155 Oshaug, Karl 349 Østby, Ingvald 45 Østerberg, Erling 314 Ottesen, Asvor 171, 204–205, 207, 229, 245, 294, 382–384, 427 Ousland, Gunnar 296 Øverland, Arnulf 297 Øwre, Øyvind 205 Øyan, Bendik 371, 394

P Paulsen, Reinhardt 368–370, 372, 403, 423 Paulus, Friedrich 247 Petersén, Carl 240 473

Pettersen, Barly 126, 129, 132, 205, 221, 256–257, 261–262, 354 Preiss, Friedrich Georg 182, 206–207, 211, 221, 232, 317–319, 364 Prien, Günther 168–169 Prytz, Frederik 38–39, 49 Pusjkin, Aleksandr 68

Q Quisling, Maria 38 Quisling, Vidkun 24, 36–40, 49, 53, 55, 96, 102, 135, 138–139, 142–143, 145–146, 160–161, 172, 174, 177, 200, 207, 223, 226–227, 258, 261, 287–288, 310, 322, 325, 334, 394, 404

R Rathaus, Miriam Iljinischna 200 Rauch, Heinz 202 Rediess, Wilhelm 208, 210, 213, 287 Reinhard, Hellmuth 232, 317 Riisnæs, Sverre 288 Rinnan, Henry Oliver 314–315 Risto, Karl Einar 126, 133 Rød, Knut 321–322, 364 Rogstad, Henrik 288 Roosevelt, Franklin D. 12, 245, 273– 274, 340 Roscher Lund, Ragnvald Alfred 313, 327 Røse, Monthey 126, 202, 227–228, 258 Ruge, Otto 159 Rybkina, Zoja 201 Rybkin, Boris 201 Ryti, Risto 217

S Samsing, Arthur 25–26, 43, 87, 129 Schanche, Anna-Lisa 9, 361, 391, 414– 415, 421–422, 436, 440, 445–446 Schanche, Ingolf 391 474

Schanche, Mona 361, 391, 415, 445 Schanche, Monica 9, 361–362, 391, 414–415, 421–422, 436, 440, 445–446 Scharffenberg, Johan 337 Schiedermair, Rudolf 212 Schilling, Otto Erich 263, 269 Schjødt, Annæus 205 Schmidt, Friedrich 318 Seip, Didrik Arup 199, 224, 258 Serebranskij, Jakov 106 Shanks, Alan 315–316 Simonsen, Sam 261 Sjaposjnikov, Boris 103 Skavlan, Einar 388 Skjønsberg, Tor 252 Slaatten, Gunvor 406 Slåttelid, Cecilie 24 Slåttelid, Harald 76, 149, 243, 248 Slåttelid, Ole 24, 202, 406, 446, 448– 449 Slåttelid, Ørnulf 243, 248 Söder, Gustav 126, 129, 153, 157 Søhr, Johan 33 Solheim, Ragnar 152–153, 171, 202, 351–352, 384 Sollie, Hans Johan 64 Sollie, Ragnar 272, 378 Sønsteby, Gunnar 205, 321, 338, 425, 448 Staf, Karl 126, 133 Stahlecker, Franz Walter 216 Stalin, Josef 11–12, 18, 25, 50–52, 54, 67–68, 72, 77–79, 90, 92, 95, 102–107, 109–113, 115, 124–125, 132–133, 184, 189–191, 196–198, 201, 217, 220, 229, 246–247, 265– 267, 273–274, 287, 290–291, 304, 333, 339–345, 347, 397–398, 406, 449–450 Stensaker, Asbjørn 165 Sterlina, Helene 201

Strand Johansen, Johan 27–28, 35, 89, 201, 283, 295, 300, 302–303, 378–382, 402 Sudoplatov, Pavel «Maxim» 88, 106– 108, 171, 198, 267, 397, 454 Sunde, Anton 61–62, 71, 93, 129 Sunde, Asbjørn Edvin 9, 61–66, 68–72, 74–75, 80–81, 85–86, 92–93, 98– 99, 115, 126, 128, 132, 143–144, 152–153, 156–158, 169–172, 184, 189, 191, 195, 198–199, 201–205, 207–208, 210, 213, 215, 221–222, 226–246, 250–255, 258–260, 267– 268, 272–273, 275–277, 283, 289, 293, 312, 317, 319, 327–328, 335– 338, 358, 362–363, 367, 378–379, 382–383, 392, 398–406, 408–409, 424–425, 427–428, 431, 441–445, 447, 450 Sunde, Astrid 65–66, 69, 71, 92, 169– 170, 201, 253, 258–260, 268, 275, 335, 378, 392, 399, 405–407, 409, 441 Sunde, Emma 62 Sunde, Oddvar 69 Sunde, Rolf Edgar 69, 81 Sunde, Rolf Edvin 66, 69, 71, 92, 169– 170, 201, 259–260, 275, 409 Sund, Haakon Ragnvald 57, 144

T Tangen, Jens 211 Terboven, Josef 147, 160, 165–166, 172, 206, 207, 209–214, 226, 250, 287, 449 Thälmann, Ernst 12, 48, 56, 59, 281 Thommessen, Rolf 37 Thorshus, Sverre 233 Thrane, Marcus 33 Thuland, Dankert 139, 293 Tofteberg, Arne 229, 233 Tofte, Ørnulf 382, 398 Tollerud, Erling 372, 384, 386

Tønnesen, Rynning 368 Torgersen, Olav 237 Torp, Oscar 113, 223, 309 Torshus, Sverre 229 Tranmæl, Martin 33, 99–100, 108, 116, 235, 293, 300, 303, 310, 379, 390, 433 Trotskij, Lev 50–52 Truman, Harry S. 339–340, 342 Tsar Nikolai II 19

U Ulbricht, Walter 59, 304, 307, 323, 427

V Valen, Neri 160 Vetlesen, Leif 284, 329–331, 348, 369, 372, 385, 387, 390 Vogt, Jørgen 299, 303, 378 Voigt, Reidar Sverre Emil 229 Von der Lippe, Just Ebbesen 66 Von Falkenhorst, Nicolaus 142, 144, 146, 207 Von Grolman, Wilhelm 187 Von Neurath, Konstantin 105 Von Ribbentrop, Joachim 104–106, 110–111, 113, 163, 171, 185, 196– 197, 209 Vorosjilov, Kliment 102–104, 117, 124–125, 132, 397

W Welhaven, Kristian 29, 44, 59–60, 69, 89, 93, 97, 110, 114, 119, 128, 130, 132, 134–140, 142–144, 146, 154–156, 162, 164–166, 185–187, 205, 214, 222, 225, 228–229, 255– 256, 286–287, 295–296, 311–312, 317–319, 357–358, 365, 376, 400, 429–430

475

Welhaven, Margit 137, 222, 255–256, 286–287 Wetterlundh, Sven 186 Wickstrøm, Rolf 211–213, 296, 447 Wiik, Aagot 87, 88 Wiik, Gudrun 88, 125, 128, 133, 152–153, 156–159, 181–182, 189, 191, 194, 222, 282, 304–307, 350, 364, 427 Wiik, Kathinka 305, 350 Wiik, Ragnhild 87–88, 92, 97, 125, 128, 152, 158, 181–182, 189, 191– 195, 209, 221–222, 241, 281–282, 305–306, 349–352, 427–428, 442

Wold, Terje 118–119, 130, 137, 235, 239–240, 293 Wollweber, Ernst 9, 84–88, 93, 97–99, 106–108, 116, 124–129, 131–135, 141, 143–144, 149–153, 156–159, 169–171, 180–182, 185–194, 198, 201, 217, 221–222, 254, 258, 270–271, 281–282, 287, 304–307, 317, 323–324, 326–329, 331–332, 350–351, 382, 400–404, 427–428, 431, 447

Z Zjukov, Georgij 197, 246–247, 287, 291