Fem på tolv

under avhør . Den snaut ett år gamle Ceder-saken tydet på at man hadde arrestert en av sabotørenes ledere . Etter tre dager i tøffe avhør bekreftet arrestanten sitt virkelige navn: Martin Rasmussen Hjelmen . Noe annet enn navnet ville han ikke bekrefte . 193

Med Hjelmen i svensk forvaring fulgte Welhaven opp og sendte svensk politi mer detaljert informasjon . Lundqvist kunne nå fordype seg i Hjelmens alder, familiehistorikk, yrke, dekknavn og tidligere bosted . Også Barly Pettersen under dekknavnet «Frans» ble identifisert . Norsk politi var i ferd med å bidra avgjørende til at Sverige fikk ringet inn to nordmenn for Gestapo .

Arrestasjonen av Martin Hjelmen måtte nødvendigvis føre til omrokeringer for Wollweber . Hjelmens rolle kunne ikke uten videre erstattes, men det fantes flere som kunne videreføre arbeidet . Arvtakeren Asbjørn Sunde måtte sette seg inn i hvem som utførte hva blant de svenske medlemmene . Den faste kontakten mellom Wollweber og Sverige skulle opprettholdes via chiffer . For det var fortsatt det nøytrale Sverige som lå nærmest krigsskueplassen i Finland . Det var her livsåren til Tysklands opprustning og forsyningene til Mannerheims finske armé måtte kuttes . Det var her vestmaktene og Sovjetunionen kunne møtes i væpnet kamp . NordSverige lå an til å bli krigens første skandinaviske kokepunkt .

Fem på tolv Den 17 . februar 1940 kunne krigsminister Vorosjilov endelig bringe Stalin gode nyheter fra den finske fronten: Sovjetiske tropper hadde brutt gjennom de finske linjene ved Summa . Tilførselen av nye soldater var i ferd med å knuse den finske hæren . Finnenes ammunisjonslagre var på det nærmeste oppbrukt . Skulle Mannerheim motta alliert hjelp, begynte det å haste . Men de franske og britiske hjelpestyrkene som hadde fått transitt gjennom Norge, ble avvist av svenskene . Beslutningen var trolig påvirket av at Hitler truet med tysk invasjon dersom Sverige tillot de allierte å etablere seg i regionen .

Utfallet av vinterkrigen virket gitt . Om Hitler håpet på ytterligere seigpining av de sovjetiske styrkene, innså han at nærmere fire måneders krig var det man kunne presse ut av den finske styrken . Tyskland anbefalte finnene å forhandle om en fredsslutning . Den 12 . mars 1940 signerte Finland fredsavtalen i Moskva, som betød at den finske delen av Karelen

132 – FORFULGT AV STATEN

ble russisk . Her lå store finske industriområder og Finlands nest største by, Vyborg . Å oppnå avtalen som innfridde Stalins opprinnelige krav, hadde kostet russerne over 270 000 mann . Finnene hadde mistet under 27 000 .

Fredsslutningen i Finland overrumplet de vestallierte, og operasjonene som skulle gi England og Frankrike et militært fotfeste i de nøytrale nordområdene, manglet plutselig alibi . En større og mer helthetlig plan måtte presse seg fram . Den 19 . mars 1940 uttalte Neville Chamberlain at Norge og Sverige nærmet seg krigen . Landenes nøytralitet var dømt til å tape for den strategiske posisjoneringen mellom Tyskland og Storbritannia . At vinterkrigen var slutt, betød at finnene også søkte nye allianser . «Vi var overbevist om at Hitler ville angripe Sovjetunionen og deretter bruke den finske basen for å angripe Leningrad med de reaksjonære styrkene i Finland», skrev Ernst Wollweber . Det hele kokte ned til et spørsmål om hvem som ville ta det første initiativet og sikre seg kontroll . Nordområdene satte premisset for både militære vurderinger, etterretningsarbeid og sabotasjeplanlegging .

Ved månedsskiftet mars/april kom den svenske Wollweber-veteranen Karl Einar Risto til Oslo . Risto hadde fått instruksjon om å ta trikken til endestasjonen på Sinsen straks han gikk av toget på Østbanen . Den tidligere Spania-krigeren betraktet trolig omgivelsene nøye før han fulgte instruksen og gikk på en av de lyseblå trikkene som fulgte skinnegangen mot Oslos østkant . Risto måtte ta høyde for at norsk eller kanskje også tysk politi fulgte med . Da han gikk av trikken, ventet en kvinne et lite stykke unna . Det var Gudrun Wiik . Hun ledet Risto videre til en leilighet i et område der fire–fem etasjer høye boligblokker reiste seg på gamle gårdsjorder . Hun forlot ham straks han var innenfor .

Neste dag sto Wollweber på døra sammen med Gudrun . Hun overlot Risto til svogeren og samtaler på tomannshånd . Noenlunde samme rituale gjentok seg da Karl Staf, en annen av de svenske Spania-kjemperne, kom til Oslo 2 . april . Etter å ha blitt plukket opp på stasjonen ble han innkvartert i blokkleiligheten til en arbeiderfamilie . 194

Verken Risto eller Staf fikk tildelt oppdrag av Wollweber i Oslo, møtenes hensikt var å få bekreftet at organisasjonen var livskraftig uten Hjelmen . I Ristos tilfelle hadde Wollweber vært mest opptatt av politiske diskusjoner og en gjennomgang av krigen . Med Staf var han nysgjerrig på svenskens erfaring fra Spania, hans tidligere liv og bekjentskapskretsen i Stockholm .

DEL 2: KRIGSTID – 133

Men samtalen kom raskt inn på politikk . Wollweber ville vite om Staf var villig til å risikere livet i kampen mot fascismen, noe Staf bekreftet . Wollweber forklarte at organisasjonen ikke ønsket å benytte vold eller terrormetoder, men sto det om å redde tusen liv, kunne det forsvares å ta ett . «Glem ikke at du er arbeider!195» avsluttet Wollweber da Staf forlot leiligheten i Oslo .

Møtene viste at Wollweber forholdt seg til Sudoplatovs ord fra Borodino og ikke lot krigsalliansene påvirke hvem som var den virkelige fienden . Ved å understreke organisasjonens posisjon som europeiske arbeideres egen kampgruppe tilførte Wollweber et motiv for kampen . Det strakk seg lenger enn kommunismen og sovjetiske interesser . Sabotasje var blitt arbeiderklassens våpen mot fascismen .

Samtidig som Wollweber oppnådde Stafs troskap i Oslo, ringte Aftenpostens Berlin-korrespondent til redaksjonen og meddelte: «Det er ingen hemmelighet at tyskerne skal landsette en troppestyrke på 15 .000 mann på sørkysten av Norge .» En ny advarsel til Utenriksdepartementet kom fra Berlin-legasjonen 7 . april 1940 . Den fortalte at den tyske flåten hadde gått ut «fra Stettin med vestlig kurs natt til 5 . april . Det opplyses videre at bestemmelsessted skulle nås 11 . april, stedet ukjent» . «Jeg la vel ikke mere vekt på den beskjeden enn på den som kom i januar-februar», sa utenriksminister Halvdan Koht . 196

Grytidlig på morgenen 8 . april møtte den britiske ambassadøren opp i Utenriksdepartementets kontorer på Victoria Terrasse . Sir Cecil Dormer overleverte en note som opplyste at vestmaktene hadde minelagt norsk territorialfarvann for å stanse den tyske flåten som var på vei nordover . Ved lunsjtider meldte Danmark at store tyske troppestyrker passerte dansk farvann . Hvor var årvåkenheten man utviste da Sovjet angrep Finland? Da hadde frykten for russisk marsj vestover stått høyt på dagsordenen . Tropper ble flyttet til nord, og etterretningen under Jonas Lies ledelse hadde jobbet hardt for å avdekke norske kommunistiske agitatorer og russiske spioner . Det raknende verdensbildet syntes å ha medført politisk lammelse . Advarslene haglet inn fra utenrikstjenesten og britiske myndigheter til regjeringen uten at det gjorde inntrykk på verken utenriksminister Koht eller statsminister Nygaardsvold .

I nedtellingen mot det som kunne være Norges siste timer som selvstendig nasjon, måtte politimester Kristian Welhaven ha gjort seg noen refleksjoner om prioriteringen innen overvåkingen . I den senere, offisielle versjonen

134 – FORFULGT AV STATEN