Taktiske kollaboratører

Mens Wollweber og Gudrun Wiik forberedte seg på nye avhør, ble de flyttet til Långholmens centralfängelse i Stockholm . Wollweber trådte inn i en interneringscelle uten annet enn en køyeseng . Veggene var hvite og slette, det luktet nymalt . Dagslyset kom ikke fra et vindu, men en nisje med glassbyggerstein . «Etter en stund la jeg merke til at lufta begynte å bli knapp . En vindusklaff som ellers var vanlig i celler, var ikke tilgjengelig . Ventilasjonen av cellen var tilsynelatende satt til redusert lufttilførsel . Det var vanskelig å puste, og jeg badet i svette», skrev Wollweber . 254

Sabotørlederen fryktet for livet og for organisasjonens skjebne . Han hadde vært hjernen bak og rotasjonspunktet for planlegging og aksjoner . På få måneder hadde den skandinaviske grenen mistet to av sine viktigste ressurser til det nøytrale Sverige . Martin Hjelmen satt i arrest, og Wollweber kunne ende i tysk konsentrasjonsleir . Den første nordiske krigssommeren syntes en av kommunistenes viktigste sabotasjeorganisasjoner i Nord-Europa å stå på kanten av stupet .

Den 3 . juni 1940 erkjente regjeringen Nygaardsvold at Norge var militært tapt . De folkevalgte måtte evakueres til Storbritannia, og videre motstand skulle føres fra London . Før kongen og regjeringen forlot landet 7 . juni, ga de forsvarssjef og generalmajor Otto Ruge fullmakt til å forhandle med tyskerne om å innstille de militære kamphandlingene . Med kapitulasjonen sto det delvis tilsidesatte administrasjonsrådet og norske politiske partier overfor en ny, om ikke uventet situasjon . Hvem skulle ha beslutningsrett på norsk jord – eksilregjeringen i London eller den gjenværende administrasjonen i Oslo? I kongens og regjeringens avskjedsord til nordmennene het det at regjeringen hadde «styrket seg ved utnevningen av nye statsråder av ulike partier .» De skulle være en regjering for hele folket og uten omsyn til partigrensene . «Vi er visse på at ingen nordmann vil svikte vår frihets sak . Vi roper bare ut til dere alle: Hold ut i troskap mot vårt dyre fedreland», formante den flyktende gruppa . 255

NS var opplagt interessert i å danne en ny norsk regjering, og ryktene gikk om at også kommunistene og en opposisjonsgruppe innen Arbeiderpartiet ville gripe anledningen om den bød seg . 256 Nå var det knapt noe i kommunistenes budskap som tilsa et regjeringsfellesskap med NS . Partiet

DEL 2: KRIGSTID – 159

hadde liten innflytelse i folket, og verken Quisling eller Terboven så en gevinst i å få kommunistene med . Så langt var kritikken av Storbritannia eneste sammenfallende punkt . I så fall måtte det være for å vinne fagbevegelsen .

Fra NKPs ståsted ville man i tilfelle det skulle bli en bred norsk, legitim regjering, ønske innflytelse på vegne av arbeiderbevegelsen . Partiet var lite, men betydelig større innen fagforbundene . Lå det en mulighet til regjeringsmakt i den nye situasjonen? Nygaardsvolds farvel-proklamasjon hadde påpekt viktigheten av samarbeid uten «omsyn til partigrensene .» London-regjeringen hadde ikke noen plass til kommunister, men kanskje et alliansespøkelse mellom NS og NKP kunne få Administrasjonsrådet til å tenke annerledes?

I midten av juni befant medlemmene i Administrasjonsrådet seg i en presset situasjon . Hitler hadde inntatt Paris, og tyskerne virket ustoppelige i sin framrykning gjennom Vest-Europa . Rikskommisær Terboven hadde erstattet Curt Bräuer med Hans Dellbrügge, som ledet avdelingen for sivil forvaltning i Norge . Med Terboven bak seg ivret Dellbrügge for å få på plass gruppa som skulle ta rollen som en lovlig norsk regjering under okkupasjonsmakten .

Lørdag 15 . juni startet de såkalte riksrådsforhandlingene, som ifølge statssekretær Neri Valen hadde som mål å få til en «ordning som ikke ville stride mot vår forfatning» . 257 Etter flere møter og drøftelser la Dellbrügge et forslag for presidentskapet, Paal Berg og biskop Eivind Berggrav . Biskopen oppfattet at tyskerne ønsket en separatfred med Norge, noe han mente at man burde gå inn for . Berggrav laget et utkast til forslag fra norsk side med fullmakt til riksrådet for å slutte fred med Tyskland .

«Ingen i Presidentskapet var enig med Berggrav i at det ville være ønskelig med fredsforhandlinger nå . Derimot støttet Paal Berg framlegget», skrev Neri Valen . Berggrav mente at en naturlig følge av en fredsslutning ville være at kongen ikke kunne komme tilbake . Det beste ville være om han abdiserte . Paal Berg, som satt sammensunken på en stol ved kontorvinduet, tok ordet og holdt et høytidelig innlegg . Han sa at Frankrikes nederlag tvang Norge til å velge en annen kurs . Han ville støtte en fredsslutning med Tyskland, og da kom man ikke unna å skille seg av med kongen . «Nå er det slutt på jussen, det er politikk som gjelder», avsluttet han . Berggrav utformet et nytt forslag:

«Stortingets presidentskap telegraferer straks til Kongen og henstiller til at han i forståelse av den nåværende politiske og militære situasjon, og

160 – FORFULGT AV STATEN

for å sikre det norske folks uavhengighet, gir avkall for seg og sin sønn på sine forfatningsmessige funksjoner .»258 Den tyske militære suksessen var i ferd med å skremme politikere, byråkrater og presteskap inn i en ny virkelighetsoppfatning . Adolf Hitler liknet en usårbar krigsgud der han feide over tidligere vesteuropeiske stormakter . Skremmende, uovervinnelig – og fascinerende .

Med henstillingen til kongen hadde Administrasjonsrådet krysset en linje . Det var ingen vei tilbake . I beste fall var gruppa velmenende tyske medspillere – i verste fall landsforrædere klare til å ofre konge og regjering med sin fortolkning av verdenssituasjonen . Mennene som sto bak telegrammet, befant seg i dødens posisjon . Uansett hva de foretok seg, ville det komme med en pris . Da kong Haakon kontant avviste forslaget, reddet han dem fra historiens dom . Nå gjensto bare en verdig avslutning av skinnprosessene .

Verken Arbeiderpartiet eller NKP var representert i riksrådsforhandlingene . Det var borgerlige partier med relasjoner til næringslivet og statsforvaltningen som hadde tatt «ansvar» for å lose landet inn i et norsk folkestyre under okkupasjonsmakten . Mens forhandlingene balanserte på grensen av landsforræderi, gikk kommunistpartiet fra en passiv holdning til en mer kritisk kurs overfor okkupantene .

I Arbeideren angrep man relativt utilslørt det tyske herredømmet i Europa . Den 1 . juli forsvarte avisen Sovjetarmeens innmarsj i Baltikum med en tydelig kontrastering av Den røde armé med de tyske invasjonsstyrkene:

«( . . .) Med den marsjerer ikke represalier mot arbeiderbevegelsen, forfølgelser av sosialister og kommunister, reaksjon og terror . Med den røde armé marsjerer ikke rasehat og dyrisk sjåvinisme .»

Den offentlige kritikken var fortsatt forsiktig, men internt var partiet tydeligere . Representanter for det tyske sikkerhetspolitiet var til stede da redaktør og arbeideraktivist Arne Gauslå gikk til angrep på okkupantene . De rapporterte at Gauslaa agiterte mot tyskerne fordi de forverret situasjonen til arbeidsfolk og lot kapitalistene berike seg . Ved samme anledning advarte partiveteran Christian Hilt om at tyskernes imperialistiske politikk i Frankrike ville bli praktisert i Norge . 259 Var partiet i ferd med å finne seg selv?

I juni 1940 hadde Komintern utarbeidet en «antitysk profil» for NKP . Organisasjonen krevde fortsatt kritikk av borgerskapet og britisk imperialisme, men partiet ble pålagt å bekjempe Quisling, noe som var en

DEL 2: KRIGSTID – 161

overflødig instruks . Denne posisjonen hadde partiet for lengst tatt – også offentlig . Men det ble uttalt at det ikke skulle gis noen politiske konsesjoner til tysk imperialisme . Norske kommunister skulle aktivt agitere mot den tyske ekspansjons- og okkupasjonspolitikken . Et annet viktig punkt var at man ikke skulle se motstanden mot okkupantene som en ren antiimperialistisk kamp . Den var også en ideologisk kamp mot nasjonalsosialismen og antisemittismen . I Kominterns råd til partiet het det:

«I betraktning av at de tyske okkupasjonsmyndighetene og deres agenter ved demagogiske midler og metoder forsøker å utbre nasjonalsosialistisk innflytelse blant arbeiderne, er det særlig nødvendig å reagere med dyktighet mot denne demagogien og å avsløre nasjonalsosialismens sanne ansikt . Samtidig er det nødvendig å opptre mot enhver antisemittisk hets .»

Innspillet må ha hørtes ut som et ekko av kampen partiet hadde ført gjennom hele mellomkrigstiden .

Tyskerne registrerte at kommunistenes partiaviser hadde fått et oppsving under okkupasjonen . I en rapport fra begynnelsen av august 1940 mente de å se «en styrking av den kommunistiske agitasjon» . 260 Derfor var det betryggende at politimannen Jonas Lie i juni 1940 hadde tiltrådt stillingen som inspektør i Justisdepartementet med ansvar for saker med «politisk karakter» . Arbeidet var en videreføring av kommunistkartleggingen han utførte i Nord-Norge før okkupasjonen . Fokusområdet var bare flyttet sørover, og i Administrasjonsrådets tid mente Lie han fortsatt beskyttet norske interesser . Fienden var jo den samme .

Et viktig verktøy for Lie ville vært Kristian Welhavens overvåkingsarkiv, som ble evakuert til Østerdalen 9 . april . At politimesteren hadde sikret kartoteket utenfor okkupantenes rekkevidde, var neppe for å spare de registrerte . Snarere ville Welhaven selv ha kontroll på hvordan materialet kunne benyttes . Da Jonas Lie fikk nye fullmakter, endret bildet seg . Ansvarsområdet kunne framtvinge et krav om tilgang til kartoteket, noe politimesteren vanskelig kunne motsette seg . 261 Welhavens svar på utnevnelsen av Lie ble å sende to medarbeidere for å destruere materialet . Da han fortalte sikkerhetspolitiet at arkivet ikke lenger fantes, «truet de med strenge represalier» . Men reaksjonen uteble . 262

At det ble med truslene, kan ha bunnet i at tyskerne allerede i april 1940 skaffet seg relativt god oversikt over kommunister fra ulike deler av landet . I

162 – FORFULGT AV STATEN

Bergen hadde tyskerne fått overvåkingstjenestens papirer fra politiet . Andre bidragsytere når det gjaldt å kartlegge kommunistene, var NS-medlemmer i den militære etterretningen . Private norske overvåkingsmiljøer hadde også lagt ned et stort arbeid i å overvåke egne landsmenn før tyskerne rykket inn . 263 Mellomkrigstiden hadde gjort overvåking av kommunister til en «profesjon» med et ferdig organisasjonsapparat og fiendebilde . 264 Den tyske etterretningstjenesten Abwehr opplevde det som enkelt å bygge opp nettverk av norske agenter og angivere . De opplevde at forakten for kommunistene var større enn for nazistene . Men det var ikke lokale forhold alene som skulle besegle skjebnen til det norske kommunistpartiet .

Kort tid etter inngåelsen av den tysk-sovjetiske ikkeangrepspakten 22 . august 1939 hadde Hitler samlet sine viktigste politiske og militære ansvarshavende i Berghof . Han sa: «Det er ingen tid å miste . Krig må komme i min livstid . Min pakt [Molotov–Ribbentrop] var bare en utsettelse for å vinne tid, og mine herrer, Russland vil møte samme skjebne som Polen – vi vil knuse Sovjetunionen .»

Snaut et år senere, i juli 1940, instruerte Hitler general Franz Halder om å begynne en mer detaljert planlegging av et felttog mot Sovjet . Hitlers opprinnelige ambisjon hadde vært å angripe allerede høsten 1940, men general Wilhelm Keitel fikk overbevist Føreren om at verken logistikk eller grundige planer kunne være klare tidsnok . Den nye planen fikk navnet Ostfall og ble presentert for generalstaben i Berchtesgaden 31 . juli 1940 . 265

Ambisjonen var å angripe Sovjet våren 1941 . Det betød en total ødeleggelseskrig, ikke bare mot russiske soldater, men mot sivilbefolkning og raser . Jødebolsjevismen skulle utryddes med alle midler for å skape livsrommet Hitler hadde lovet i Mein Kampf . «Hva India var for England, skal Russland bli for oss», sa han . 266 Naturressursene i øst kunne brødfø de tyske kolonialistene, men menneskene som bodde der, måtte vekk . 267 Med tysk grundighet tok metodene for en ideologisk utryddelseskamp form . Den skulle raskt ramme kommunistpartiene i de okkuperte landene . Siden Norge var å regne som et mulig oppmarsjområde for invasjonen, representerte norske kommunister en risikofaktor .

Klokka var fem om morgenen 16 . august 1940 da politiet gikk til aksjon mot kommunistpartiet i Oslo . Waffen SS slo til hos 80–90 av Oslos kjente kommunister . Lederne og sekretariatsmedlemmene i partiet ble trakassert og

DEL 2: KRIGSTID – 163

arrestert foran familie og pårørende . 268 Samtidig gikk nesten hundre mann fra sikkerhetspolitiet og over seksti av Welhavens norske politifolk fra ordens- og kriminalenheten målrettet til verks mot utvalgte adresser . Hos NKP og NKU i Møllergata og i redaksjonslokalene til Arbeideren endevendte politistyrkene samtlige rom . Det som kunne være av interesse, ble beslaglagt og plassert i esker . Kontorene lå etterlatt i kaos før de ble stengt ned . Aksjonen omfattet også Internasjonalt Arbeiderforlag, Oslo Bok- og Avistrykkeri, studentavisen Kringsjå, Sovjet-Unionens venner og kvinneorganisasjoner tilknyttet partiet .

Blant beslagene var NKPs medlemsregister for Oslo, Akershus, Telemark, Vestfold og Hedmark samt abonnementslister for Arbeideren på over 2000 navn . I hjemmet til en av Oslo-lederne fant politiet over 450 navn i et medlemsregister . Tyskerne anså at de hadde gjort et kupp . For NKP var det en tilsvarende katastrofe . På kort tid hadde okkupantene ved hjelp av norsk politi skaffet seg detaljert oversikt over de fleste kommunister i østlandsområdet .

Beslagene var så omfattende at det tyske sikkerhetspolitiet ba om ti nye medarbeidere for å gå gjennom arkivet som fylte fem rom i politiets lokaler . Tyskerne regnet med at det ville ta uker og måneder å komme gjennom materialet . I tillegg til beslagene ble over tjue kommunister plassert i varetekt . 269 De innbrakte ble tvunget til å skrive en «selvbiografi» og pålagt å gi opplysninger om andre kommunister . Spesielt interessert var politiet i de som hadde oppholdt seg i Moskva på 30-tallet . Ottar Lie var en av dem . Ved siden av organisasjonsvervene hadde han deltatt i Spania-rekrutteringen .

I første omgang nektet mange å gjøre som de ble bedt om, noe som førte til flere uker i varetekt . Samtlige fikk passene beslaglagt og måtte avgi et løfte om å avholde seg fra «kommunistisk virksomhet» . Aksjonen beordret også fortsatt overvåking av utvalgte kommunister . 270 Ett grep var at norske politifolk samarbeidet med ansatte i Narvesen-kioskene for å identifisere tidligere kjøpere av de forbudte bladene . 271 Også sympatisørene skulle ringes inn .

De samme aksjonsprosedyrene ble utført i Bergen og Trondheim samtidig, men verken nidkjærheten eller presisjonen kunne konkurrere med Oslo . I Bergen ble tjue kommunister innbrakt, deriblant vestlandssekretær Peder Furubotn . I ettertid fortalte Furubotn at han hadde skaffet seg et psykologisk overtak på forhørslederen og derfor slapp ut uten å levere

164 – FORFULGT AV STATEN

biografiske opplysninger om seg selv . Framstillingen minnet om Furubotns famøse møte med Kominterns forhørsgruppe i 1938, men denne gangen spilte han samarbeidsvillig og åpnet for «kompaniskap» med Gestapo . 272 Om ikke virkeligheten var like spektakulær, ble han løslatt, tross sine lange opphold i Moskva . Kanskje visste ikke politiet hvem de sto overfor . Ved hjelp av en sjømann Peder Furubotn delte leilighet med, kom den første av lederne innen partiorganisasjonen i dekning .

Furubotn var ikke den eneste som ble raskt løslatt, og prosedyren møtte reaksjoner i Berlin . Himmlers håndlanger, Reinhard Heydrich, reagerte skarpt og krevde innskjerpelser . Heydrich kunne ikke forstå hvorfor flere kjente ledere i det norske kommunistpartiet slapp ut . Heretter måtte liknende saker framlegges for hovedkontoret for rikets sikkerhet, RSHA, fordi de hadde kompetansen som krevdes når det gjaldt «bekjempelsen av de kommunistiske partier» . 273

Med aksjonen 16 . august 1940 ble Norges Kommunistiske Parti det første forbudte politiske parti i Norge . Forbudet ble ikke offentliggjort, men var kjent innen politi, embetsmannsverk og organisasjonsliv uten at det utløste sympatierklæringer eller protester blant nordmenn . Det hadde det heller ikke gjort da søsterpartiet ble forbudt i Tyskland . Først etter en måned tok LO-ledelsen initiativ til å få løslatt de som satt i varetekt . Om rikskommisær Terboven fryktet reaksjoner innen administrasjonsrådet eller andre politiske partier, viste frykten seg ubegrunnet . Kommunistene befant seg i en posisjon der ingen løftet en finger mot behandlingen . Konfliktlinjene fra 30-tallet var fortsatt tydelige, og oslopolitiet hadde gjenfunnet både seg selv og sin gamle erkefiende i aksjonen . Tyskerne kunne ikke annet enn å berømme sine norske kolleger: «Samarbeidet med norsk politi, som var svært interessert i saken, gikk glatt», fortalte okkupantene .

I Bergen og Odda, der NKP hadde betydelig oppslutning, fulgte formannskapet også lojalt opp tyskernes vedtak: «Etter forkynnelse på formannskapskontoret den 26 . ds fra to representanter for det tyske sikkerhetspoliti, er Norges Kommunistiske Parti forbudt fra 16 .ds, og deres medlemmer skal straks tre ut av alle sine kommunale tillitsverv .» Bergensordfører Asbjørn Stensaker fra Høyre var blant dem som villig aksepterte tyskernes inngripen .

Tross forbudet og razziaene mot et lovlig norsk parti fortsatte riksrådsforhandlingene med den tyske okkupasjonsmakten inn i september .

DEL 2: KRIGSTID – 165