Mens Wollweber og Gudrun Wiik forberedte seg på nye avhør, ble de flyttet til Långholmens centralfängelse i Stockholm. Wollweber trådte inn i en interneringscelle uten annet enn en køyeseng. Veggene var hvite og slette, det luktet nymalt. Dagslyset kom ikke fra et vindu, men en nisje med glassbyggerstein. «Etter en stund la jeg merke til at lufta begynte å bli knapp. En vindusklaff som ellers var vanlig i celler, var ikke tilgjengelig. Ventilasjonen av cellen var tilsynelatende satt til redusert lufttilførsel. Det var vanskelig å puste, og jeg badet i svette», skrev Wollweber.254 Sabotørlederen fryktet for livet og for organisasjonens skjebne. Han hadde vært hjernen bak og rotasjonspunktet for planlegging og aksjoner. På få måneder hadde den skandinaviske grenen mistet to av sine viktigste ressurser til det nøytrale Sverige. Martin Hjelmen satt i arrest, og Wollweber kunne ende i tysk konsentrasjonsleir. Den første nordiske krigssommeren syntes en av kommunistenes viktigste sabotasjeorganisasjoner i Nord-Europa å stå på kanten av stupet.
Taktiske kollaboratører Den 3. juni 1940 erkjente regjeringen Nygaardsvold at Norge var militært tapt. De folkevalgte måtte evakueres til Storbritannia, og videre motstand skulle føres fra London. Før kongen og regjeringen forlot landet 7. juni, ga de forsvarssjef og generalmajor Otto Ruge fullmakt til å forhandle med tyskerne om å innstille de militære kamphandlingene. Med kapitulasjonen sto det delvis tilsidesatte administrasjonsrådet og norske politiske partier overfor en ny, om ikke uventet situasjon. Hvem skulle ha beslutningsrett på norsk jord – eksilregjeringen i London eller den gjenværende administrasjonen i Oslo? I kongens og regjeringens avskjedsord til nordmennene het det at regjeringen hadde «styrket seg ved utnevningen av nye statsråder av ulike partier.» De skulle være en regjering for hele folket og uten omsyn til partigrensene. «Vi er visse på at ingen nordmann vil svikte vår frihets sak. Vi roper bare ut til dere alle: Hold ut i troskap mot vårt dyre fedreland», formante den flyktende gruppa.255 NS var opplagt interessert i å danne en ny norsk regjering, og ryktene gikk om at også kommunistene og en opposisjonsgruppe innen Arbeiderpartiet ville gripe anledningen om den bød seg.256 Nå var det knapt noe i kommunistenes budskap som tilsa et regjeringsfellesskap med NS. Partiet DEL 2: KRIGSTID –
159
