Forord

Forord En varm sommervind blåste inn over sandbankene langs ferieøya Rügen i Den tyske demokratiske republikken, DDR . Jeg var ni år og ruslet fra stranda opp til partilosjiet som lå like utenfor landsbyen Göhren på østsiden av øya . Solen prikka på skuldrene, og saltsmaken fra Østersjøen hang igjen på leppene . Året var 1975, men for en norsk bygutt føltes det som om jeg var på en tidsreise bakover . I veibanen tok høner og hester like mye plass som småbiler med gressklippermotorer og design fra 50-tallet . Colaen smakte ikke cola, tegneseriene hadde russiske superhelter, og utvalget av Beatlesplater var begrenset . Likevel elsket jeg hvert minutt av min første sommer bak det såkalte jernteppet . Før jeg gikk til sengs den første kvelden, tegnet jeg det østtyske flagget med kornaks og passer i dagboka .

Hjemme hadde venner, venners foreldre og lærere reagert med dårlig skjult forferdelse da de fikk vite at familien skulle reise til østblokken . Til et kommunistland . En øredøvende stillhet preget klasserommet da jeg sto for tur til å fortelle om sommerferien . Før læreren raskt gikk videre til nestemanns Mallorca-tur, slapp det ut et «jævla kommunistunge» fra en av gutta på bakerste rad . Og han hadde rett . For det var det jeg var: unge av en kommunist . Et «Stalins barn», som en lærer på samme skole kalte meg .

For naboene i terrasseblokka på Kolbotn var det ikke vanskelig å plassere oss politisk . Hver 1 . mai åpnet faren min verandadøren på vidt gap og lot lyden av en rød vinylplate med kampsangen «Internasjonalen» gjalle utover nabolaget . Deretter reiste vi til Oslo for å gå i tog og få flaskekorker og røykbomber i hodet utenfor Høyres hus . Det var dem mot oss . Sånn hadde det vært siden krigen, sa faren min . Han var født like etter at Hitler angrep Sovjet, og var medlem i Norges Kommunistiske Parti . At han ble kommunist, handlet like mye om Russlands 20 millioner døde i kampen mot nazismen som budskapet i Karl Marx’ kommunistiske manifest . Men vi

11

lærte om likhet og kapitalismens utnyttelse av fattige folk over hele verden . Om revolusjonære Rosa Luxemburg, som døde for sin overbevisning i 1919 . Om Ernst Thälmann, den tyske havnearbeideren og kommunistpartilederen som ble henrettet i Hitlers konsentrasjonsleir . Om de norske krigsseilerne som ikke fikk anerkjennelse av andre enn kommunistene før det var for sent . Om Vietnam og amerikanernes napalm som brente huden av kvinner og barn . Det var nok historier å ta av . Felles for disse var at mange verken var nevnt i skolebøkene eller i den delen av den offentlige samtalen som nådde meg . Det var som om deler av historien ikke eksisterte . På skolen var det Det norske Arbeiderparti som hadde skapt likheten og friheten vi alle hadde glede av . Amerika hadde vunnet krigen og gitt oss trygghet . Vi skyldte Gerhardsen og Roosevelt – aller helst Kennedy – vår absolutte lojalitet . Nåde den som mente noe annet . Det var en avgrunn mellom det jeg hørte ute og hjemme . To motstående verdensbilder . Å være et «Stalins barn» betød å stå i spagaten mellom foreldre man elsket, og et samfunn man skulle vokse opp som en del av . «Jeg kan høre foreldrene dine snakke gjennom deg», sa en lærer da jeg for en gangs skyld rakk opp hånda og ytret meg om krigen . Russerne vant da ikke krigen, det vet du vel? Hva var vel Stalingrad mot D-dagen på Vestfronten? Læreren hadde rett, jeg hadde hørt det hjemme .

Da jeg reiste til DDR i 1975, skyldtes det at faren min hadde fått en partioppgave . Han skulle ta en gruppe eldre veteraner på rekreasjon i kommunistenes mønsterbruk, en velfortjent belønning til en gjeng som hadde mer i bagasjen enn skift for tre ukers badeferie . Og det østtyske kommunistpartiet hadde gjort sitt beste for å gi nordmennene en fin opplevelse . På brygga i havnebyen Sassnitz hilste den lokale partirepresentanten oss velkommen med blomster . Den brunbarkete unge mannen i solbriller og hippe klær var en personifisering av den dynamiske arbeiderstaten DDR . Vi ble innlosjert i et småslitent pensjonat i utkanten av landsbyen, et steinkast fra sandstrendene . Losjiet hadde i likhet med flere andre småhoteller i nærheten fortid som møtested for de stedlige nazistene . Det var her Hitlers håndlangere tilbrakte tiden før de satte Europa i brann .

Sommerdagene på pensjonatet var varme og døsige, kun avbrutt av små og store ekskursjoner til nærliggende byer eller et blankpolert atomkraftverk . For broren min og meg var det mest strandliv og fotball . En svimlende høy ukelønn på syttifem norske kroner, utbetalt i østtysk lettmetallvaluta, løftet opplevelsen . Men det var ikke dette som gjorde sterkest inntrykk . For var du

12 – FORFULGT AV STATEN

et barn som likte å høre gamle folk fortelle, bød kveldene på mye . Jeg var et slikt barn . Historier fra fortiden skapte magiske bilder som ikke engang de nye farge-tv-ene kunne konkurrere med . På pensjonatet fløt vodkaen i strie strømmer og løsnet tungebåndene på de norske gjestene . Tårer avløste latter . Noen knyttet nevene og forbannet livet de hadde levd .

Mye hadde nemlig gått galt for de tolv nordmennene faren min hadde ansvaret for . Et jødisk ektepar hadde tilbrakt krigen i konsentrasjonsleir og mistet sine nærmeste før russerne befridde dem . Som registrerte norske kommunister ble ikke etterkrigstiden for dem noen reise i sympatierklæringer . De fortalte i stedet om trakassering og overvåking . Med deres bakgrunn gjorde det livet til et helvete . Andre ble på 50- og 60-tallet frosset ut av lokalmiljøet eller nektet arbeid . En motstandsmann fra de kommunistiske sabotørgruppene var nær ved å ofre livet i kamp mot tyskerne . Vennene ble skutt . Etter krigen ble han stemplet som samfunnsfiende, en trussel mot Norge . Flere fortalte at de hadde levd i frykt for hva legitimt politisk arbeid kunne medføre for familien . De ble skremt bort fra det de trodde på . Felles for alle var at de ble stående på siden av det norske fellesskapet for resten av livet .

I dag husker jeg knapt navnene deres, og historiene er bleke minner, tolket ut fra hva jeg fortsatt husker . Veteranene på tur er for lengst døde og opplevelsene deres glemt . Like fullt er denne boka en direkte følge av sommeren 1975 i DDR . Var historiene de fortalte, egoistisk oppspinn fra samfunnsfiender som skulle rettferdiggjøre sitt politiske syn? Var de først og fremst forsvarstaler fra folk som selv sto opp for en inhuman diktatorisk ideologi? Kanskje . Men jeg har aldri klart å slippe inntrykket av disse fortellingene . Selv ble jeg aldri overbevist kommunist, jeg var aldri modig nok . Dessuten ville jeg aldri byttet ut eget liv og oppvekst i Norge til fordel for et proletariatets diktatur . Etterkrigs-Norge skapte en godt fordelt velstand jeg har nytt godt av .

Men gjennom barndom, ungdomstid og voksenliv har ethvert forsøk på å forsvare retten til å kunne være kommunist blitt møtt med samme reaksjon: «Ville du heller levd i Sovjet?» «Vi skal være jævlig glad for at sånne som deg aldri fikk bestemme .» Norske historikere har skrevet om etterkrigstiden og kommunistenes rolle, og ofte brukes samme retorikk i en mer sofistikert versjon . Mitt inntrykk er at norsk historie inkluderer aksept for en ensretting så lenge det gagner det politiske flertallet . Slik var det før, og slik er det nå .

13

Denne boka er ikke et forsvar for en ideologi eller for statene i øst som forsøkte å praktisere den . Den påstår heller ikke at et land ikke skal ha kontroll på borgerne for å sikre sin suverenitet og demokratiske rettigheter . Eller at det ikke fantes kommunister verdt å overvåke . Men historien om Norge bør ha plass til fortellingene til de som opplevde at deres overbevisning ble motarbeidet med midler uverdig en demokratisk rettsstat . Den bør ha takhøyde til å diskutere metodene og virkemidlene som ble tatt i bruk åpent, uten at det er skrevet i stein at staten foretok seg det som var nødvendig .

Kanskje er det på tide å spørre hvordan et norsk regjeringsparti kunne tillate seg å bruke statens overvåkingstjeneste i sin egen kamp for å utslette politisk motstand? Hva var motivet for overvåkingen av 12–13 år gamle jenter? Med hvilken rett avlyttet politiet hele familier i deres egne hjem? Hvorfor aksepterte samfunnet regjeringens metoder for å presse folk ut av arbeidsliv og fagforeninger? Og ikke minst – hva gjorde det med menneskene som ble utsatt for det?

For mange nordmenn var dette virkeligheten gjennom mer enn et halvt århundre og over flere generasjoner .

Del 1: Krigen før krigen