Forfulgt av staten

Forord En varm sommervind blåste inn over sandbankene langs ferieøya Rügen i Den tyske demokratiske republikken, DDR. Jeg var ni år og ruslet fra stranda opp til partilosjiet som lå like utenfor landsbyen Göhren på østsiden av øya. Solen prikka på skuldrene, og saltsmaken fra Østersjøen hang igjen på leppene. Året var 1975, men for en norsk bygutt føltes det som om jeg var på en tidsreise bakover. I veibanen tok høner og hester like mye plass som småbiler med gressklippermotorer og design fra 50-tallet. Colaen smakte ikke cola, tegneseriene hadde russiske superhelter, og utvalget av Beatlesplater var begrenset. Likevel elsket jeg hvert minutt av min første sommer bak det såkalte jernteppet. Før jeg gikk til sengs den første kvelden, tegnet jeg det østtyske flagget med kornaks og passer i dagboka.

Hjemme hadde venner, venners foreldre og lærere reagert med dårlig skjult forferdelse da de fikk vite at familien skulle reise til østblokken. Til et kommunistland. En øredøvende stillhet preget klasserommet da jeg sto for tur til å fortelle om sommerferien. Før læreren raskt gikk videre til nestemanns Mallorca-tur, slapp det ut et «jævla kommunistunge» fra en av gutta på bakerste rad. Og han hadde rett. For det var det jeg var: unge av en kommunist. Et «Stalins barn», som en lærer på samme skole kalte meg.

For naboene i terrasseblokka på Kolbotn var det ikke vanskelig å plassere oss politisk. Hver 1. mai åpnet faren min verandadøren på vidt gap og lot lyden av en rød vinylplate med kampsangen «Internasjonalen» gjalle utover nabolaget. Deretter reiste vi til Oslo for å gå i tog og få flaskekorker og røykbomber i hodet utenfor Høyres hus. Det var dem mot oss. Sånn hadde det vært siden krigen, sa faren min. Han var født like etter at Hitler angrep Sovjet, og var medlem i Norges Kommunistiske Parti. At han ble kommunist, handlet like mye om Russlands 20 millioner døde i kampen mot nazismen som budskapet i Karl Marx’ kommunistiske manifest. Men vi 11