Torturister og kolleger

Det lå en eim av religiøs fatalisme over kommunistenes argumentasjon for veivalget .

Gjennom de første månedene etter okkupasjonen framsto NKP som et splittet parti . Den oslo- og bergensbaserte normaliseringslinjen som adlød Komintern og avviste regjeringens motstand, fikk mindre støtte ute i distriktene . Fra sentralledelsen i Tromsø het det at «Alle medlemmer av det kommunistiske parti og ungdomsforbund i Troms fylke, oppfordres i denne alvorlige situasjon for vårt land, på den mest aktive måte å understøtte den lovlige regjering Nygaardsvold – så vel i militærtjeneste som i sivilt hjelpearbeid! La oss være foregangsmenn i kampen mot den angripende fiende på den ytre og indre front . For et fritt Norge!»230

På partiets landskonferanse i juni tok Dagfrid Evensens bror, redaktør Harald Slåttelid, ordet: «Eg har kjempa mot fascismen frå første stund han viste seg i Italia og Tyskland . Når han var kommen til Odda var eg ikkje i tvil om standpunktet .» Selv om landskonferansen konkluderte med støtte til partiets hovedlinje, var det umulig ikke å se spliden . Partiet oppholdt seg i to parallelle virkeligheter .

I Bergen satt vestlandslagets sekretær Peder Furubotn inntil videre på gjerdet . Var det for å unngå konflikt med sentralledelsen? Mye tyder på at han så for seg en annen linje, men situasjonen dreide seg om taktikk . Både overfor partiet selv og okkupantene . Et annet forhold kan ha vært frykten for tysk aksjon mot partier og kommunister generelt . Nazistenes kommunistforfølgelse var ikke glemt selv om tyskerne gjennom de første månedene førte en tilsynelatende forsiktig linje . Å frykte for eget liv og partiets eksistens var ikke uberettiget .

Martin Hjelmen satt fortsatt i svensk arrest da han skrev til søsteren Valda våren 1940 . 231 «De første tre ukene var jeg i en annen slags varetektsarrest og da fikk jeg ikke anledning til å se noen aviser, så hva som har hendt i den tiden er et stort spørsmålstegn .» Han regnet med at familien hadde lest om arrestasjonen i avisene, men ante ikke hva de hadde skrevet .

Verken Valda eller noen andre i familien kjente til sabotasjearbeidet eller Martins aktivitet i Wollweber-gruppa . For moren, søsteren og broren var han fortsatt sjømann, foreningsmann og bygningsarbeider . Han som alltid

DEL 2: KRIGSTID – 149

sendte penger hjem, uansett hvor lite han hadde . På grunn av sensur og isolasjon var det ikke mulig å fortelle om svenskenes metoder i fengselet . Under krysseksamineringen ble Hjelmen plassert på en iskald celle der han frøs halvt i hjel . Etter å ha klaget på forholdene ble han flyttet til en hvit, glohet celle der en tusen watts lampe brant natt og dag, mens varm og kald luft vekselvis ble pumpet inn . 232

For svensk politi var Hjelmen-saken krevende fordi arrestanten ikke måtte få mistanke om at politiet var i ferd med å rulle opp sabotasjenettverket . Det betød at forhørene av nordmannen ikke kunne berøre Wollweberorganisasjonen direkte . De fikk gå forsiktig fram . Offisielt fastholdt politiet at nordmannen kun var mistenkt for ulovlig grensepassering . Utfordringen med «spillet» var at regelen for den type forseelse tilsa at saken måtte opp i løpet av to måneder . Normal reaksjon var utvisning over norskegrensen etter sonet straff .

Sikkerhetspolitiets Martin Lundqvist omtalte konsekvent ikke Hjelmen som sabotør, men en «farlig kommunist av internasjonalt kaliber» . Dermed kunne han holdes fengslet på tross av en mindre forseelse mens de koblet på tysk etterretning . Utfordringen var at saken måtte opp innen en tidsfrist . For å vinne tid begjærte Lundqvist Hjelmen utlevert og overført til fengsel i Karlstad . Her skulle han forhøres videre, tiltales og straffes .

«Hvor lenge jeg kommer til å bli her har jeg ingen anelse om, men fengselsdirektøren sier at jeg er her før eventuell utvisning .» Han skrev ikke når han håpet å komme hjem, men gjorde et forsøk på å trøste familien: «Hvorfor skal man bekymre seg over ting som man ingen ting kan gjøre ved? Ta verden med ro, det gjør jeg . Tiden går jo her som alle andre plasser .»233

Mens Martin Hjelmen opplevde tortur i fengselscellen nådde den svenske kommunistforfølgelsen nye høyder . I Luleå ble den kommunistiske avisen Norrskensflammans redaksjonslokaler stukket i brann . Fem mennesker lå døde igjen i brannruinene, deriblant to barn . Avisens 37-årige økonomisjef Artur Hellberg, kona og deres åtte år gamle sønn brant inne i bygningens tredjeetasje . Brannmennene hadde hørt ropene om hjelp, men klarte ikke å redde familien eller de to andre omkomne . Ytterligere fem var skadet i det til da største terroranslaget i svensk historie . «Elden tros vara anlagd av nationalsocialistiska element», skrev Norrländska Socialdemokraten .

Anslaget kom ikke ut av det blå . Riksdagen hadde diskutert å få stanset Norrskensflammans utgivelse . Synet på Finlandskrigen var en viktig årsak til

150 – FORFULGT AV STATEN

ønsket om å kneble kommunistenes talerør . Razziaene fortalte at politikerne ikke skydde noen midler overfor Sveriges Kommunistiska Parti, det eneste partiet som sto utenfor regjeringen . Politiets etterforskning viste at fire militære og én journalist hadde plassert sprengladningen i bygningen etter å ha tatt seg inn med en nøkkel beslaglagt fra en politirazzia . Kort tid etter de første arrestasjonene ble det kjent at også Luleås landsfiskal og en offiser hadde deltatt i planleggingen .

Den 18 . april 1940 møtte Martin Hjelmen for herredsretten i Jösse i Värmland . Han var medtatt etter behandlingen, men ellers ved godt mot . Anklagen som ble lest opp, lød på to mindre forseelser: passforfalsking og ulovlig opphold . Trolig ble han lettet da han hørte tiltalen . Gjennom drøyt tre måneder i fengsel hadde han ennå ikke avslørt grunnen til oppholdet i Sverige . Utholdenheten syntes å gi resultat . På aktors spørsmål om han var kommunist, bekreftet Hjelmen kommunistiske sympatier, men sa at han ikke var partimedlem . Han ville fortsatt ikke redegjøre for annet enn det han allerede hadde forklart .

Politiets kjennskap til Hjelmens sabotasjeplaner og Wollweber-tilknytning ble ikke nevnt i retten . Dermed ble heller ikke resultatene av politisamarbeidet mellom Sverige, Norge og Tyskland tatt i betraktning . 234 Forholdene Hjelmen var anklaget for, ville normalt føre til et kort fengselsopphold med utvisning fra Sverige etter endt soningstid . Mest sannsynlig ville han ha blitt løslatt ved grensen, for så å gå inn i Norge som en fri mann .

Men Martin Hjelmen kjente ikke til spillet i kulissene . Han visste ikke at Gestapo fulgte avhørene gjennom Martin Lundqvists lojale informasjonsdeling med sine tyske kolleger . Å holde etterforskningsresultatene unna retten var en del av det svenske politiets taktiske spill . Hjelmen måtte ikke få nyss om at politiet kjente sabotasjeplanleggingen og identiteten til flere i gruppa . Heller ikke at Tyskland knyttet ham til senkningen av «Claus Böge» . Arrestasjonen hadde skaffet Gestapo en unik mulighet til å knuse Ernst Wollwebers sabotørgruppe én gang for alle .

Om Hjelmen ble dømt i en svensk rett for sabotasjeplanlegging mot svenske interesser, ville han i utgangspunktet være beskyttet mot utlevering under soning . Riktignok hadde Tyskland og Sverige en gammel avtale om fangeutveksling, men om denne også omfattet politiske rømlinger, var ikke

DEL 2: KRIGSTID – 151

avklart . Fordelen med politiets strategi var at så lenge Hjelmen ikke visste hva de forsøkte å bevise, ville han heller ikke erklære seg som politisk flyktning .

Martin Hjelmen fikk en dom på åtte måneder og femten dagers fengsel for ulovlig opphold og passforfalskning samme dag som han ble framstilt for retten . Dommen var streng og tydet på at Lundqvist ville beholde nordmannen for videre gransking . Politiet hadde kjøpt seg tid og sendte Hjelmens brev, underskriftene på reisekortene og et slips til kriminalteknisk undersøkelse . Resultatene knyttet ham til flere geografiske plasser uten at det beviste delaktighet i noen aksjoner . 235

Mens etterforskerne jobbet på høygir, fikk arrestanten inntil videre sitte i svensk forvaring på Vänersborg fengsel . Normalt sett ville han ha sonet i en interneringsleir sammen med andre nordmenn, men saken hadde antatt nye dimensjoner . Martin Hjelmen telte dagene i fangenskap uvitende om at navnet hans stadig oftere sto å lese på dokumenter som sirkulerte mellom politietatene i det okkuperte Norge, det nøytrale Sverige og den tyske krigsmakten .

Nærmere ti dager etter Martin Hjelmens dom sto sabotørenes hovedmann, Ernst Wollweber, klar til å forlate Oslo . Siden panikkdagen hadde Asbjørn Sunde forberedt en trygg flukt samtidig som organisasjonen slettet nødvendige spor . Sunde regnet selv med å være tilbake i Oslo etter en tid med reorganisering i Sverige . For Wollweber gjaldt det å komme seg til Moskva . Flukten fra Norge startet med at overrettssakfører Ragnar Solheim svingte sin private Opel Kadett med røde russiske diplomatskilter ut på veien i et okkupert Oslo . Solheim var en barndomsvenn av Martin Hjelmen og hadde fått kjennskap til gruppas illegale arbeid under en tysklandsreise i 1935 . Da Asbjørn Sunde kontaktet Solheim og spurte ham om han kunne skaffe en bil med CD-skilter, svarte han ja uten å nøle . 236

Etter noen få minutters kjøring stoppet Solheim foran den sovjetiske ambassaden, der en funksjonær straks satte seg inn i bilen . Nedenfor Sinsen så de Asbjørn Sunde stående på fortauet . Sunde satte seg inn og ga Solheim beskjed om å kjøre til Korsvoll . Her hadde Ernst Wollweber sin siste norske dekkadresse . 237 Byen lå tilsynelatende rolig, og Solheim så ingen veisperringer foran seg . Da de kjørte opp foran dekkadressen, ventet Gudrun Wiik utenfor . Ragnhild var for syk til å gjøre reisen, og måtte bli igjen i Norge . Sundes plan var å sørge for å få henne i sikkerhet senere .

152 – FORFULGT AV STATEN

Ragnar Solheim kjente igjen mannen som kom ut av utgangsdøren . Det var samme mann som hadde bodd i skjul i Solheims leilighet i Bjerregaards gate et par år tidligere . Men sakføreren ante ikke at det var Ernst Wollweber han hadde huset den gangen . Tyskeren og Gudrun presset seg inn i baksetet sammen med den sovjetiske ambassadefunksjonæren, Sunde ble værende i passasjersetet foran . Solheim svingte ut fra parkeringsplassen og satte kursen østover ut av Oslo . Målet var Magnor, ikke langt fra svenskegrensen . Siden Solheim hadde en hytte i Eidskog-området, fantes det en naturlig forklaring på reisen . Likevel valgte de småveiene framfor hovedveiene . Opelen ristet og jamret seg på dumpete grusunderlag, men de fem i bilen brydde seg ikke om komforten . Det viktige var at de minutt for minutt tråklet seg østover .

Framme i Magnor viste Ragnar Solheim Gudrun Wiik, Ernst Wollweber og Asbjørn Sunde inn i hytta . Solheim lot dem installere seg før han og den sovjetiske funksjonæren tok farvel og reiste tilbake til Oslo . En beksvart natt i midten av mai møtte de tre Gustav Söder238, som skulle lose dem gjennom et skogsområde over riksgrensen . 239 «Kameraten som ledet oss hadde gått ruta mange ganger . Likevel, etter en times marsj, for det meste gjennom tett skog, havnet vi i en sump og klarte ikke å bevege oss bakover eller fremover», skrev Wollweber . 240 Nærheten til grensen tillot dem ikke å bruke lommelykten, så de måtte vente i mørket til daggry .

På morgenen krysset de riksgrensen med største forsiktighet . Målet var et våningshus i nærheten av Eda i Värmland der Wollweber hadde opprettet et kontaktpunkt for å få transport videre . Da de nærmet seg, oppdaget de at området var okkupert av svenske militære . Å kontakte sjåføren ble umulig . «Vi hadde brukt opp matforsyningen vår . Vi var sultne . En rev strøk rundt oss, men det hjalp oss ikke», skrev Wollweber .

Sverige mobiliserte, og området krydde av svenske militære . Selv i småbygatene var innslaget av soldater tydelig . Natt til 17 . mai slo de leir ved Nysockensjön, noen kilometer unna tettstedet Ottebol, der det lå en togstasjon . De ble enige om at Gudrun skulle rekognosere når det virket trygt . En ensom norsk kvinne på flukt over grensen ville oppnå sympati snarere enn mistanke . Om Gudrun anså forholdene for trygge, kunne de komme seg videre til Stockholm . 241

I Norge hadde ikke den første okkupasjonsmåneden ført til noen konkrete aksjoner mot Hitlers tyske erkefiender: kommunister og jøder . Årsaken var

DEL 2: KRIGSTID – 153

trolig av praktisk og taktisk art . Tyskerne måtte få på plass en fungerende administrasjon samtidig som man ønsket å bevare et godt forhold til nordmennene . Når tiden var inne, ville det være enkelt å få oversikt i det lille, gjennomsiktige kommunistmiljøet . Med de norske jødene var det annerledes .

For å komme i gang hadde den tyske administrasjonen fått inn «eksperter» som skulle håndtere informasjon fra sikkerhetspolitiet . Hvor mange jøder fantes det i Norge? Og hvem var de? Et av de første tiltakene var å beslaglegge jødenes radioapparater . De tyske myndighetene ba norsk politi om å gjennomføre aksjonen, men listene var mangelfulle og behøvde bearbeiding . For å skaffe seg nødvendige data hentet tyskerne inn bistand fra Televerket og politiet . De fleste politikamrene løste oppgaven raskt – med unntak av Nord-Norge, der krigshandlingene fortsatt pågikk . I de mest jødebefolkede områdene, som Oslo og Trondheim, gikk imidlertid organiseringen svært effektivt .

Innen administrasjonsrådet vakte Welhavens umiddelbare innsats for tyskerne en viss forbauselse . Han ble kalt inn for å forklare hvorfor han hadde fulgt opp den tyske ordren så raskt . Welhaven svarte at det ikke ville nyttet å protestere . Han mente å kunne overbevise tyskerne om at det ikke var grunn til å behandle jødene i Norge på denne måten . Ved å gjennomføre oppdraget med en «mildere» vri hevdet han at tyskerne ville komme til å endre holdning . Tanken var at jødene frivillig skulle levere apparatene, og da var det bedre at norske politimenn møtte opp på dørene . 242 Uansett om Welhaven anså at det ble gjort på en mer forståelsesfull måte, var resultatet det samme . De fleste jødene i de store byene fikk inndratt sine radioapparater og ble samtidig registrert med rett boadresse . 243

Som visepolitisjef i Interpol var Kristian Welhaven klar over hvordan de tyske jødene hadde blitt behandlet etter Hitlers maktovertakelse . Hva fikk politimesteren til å tro at okkupantene hadde en annen innstilling i Norge? For tyskerne kunne aksjonen anses som en test . I hvilken grad kunne de regne med et samarbeidsvillig norsk politi? Så langt hadde Welhaven bestått prøven med glans .

Tyskerne var mer enn fornøyd med politimesterens innsats i flere sammenhenger . I en smigrende melding fra den tyske politiledelsen 4 . juni 1940 kom det tydelig til uttrykk:

154 – FORFULGT AV STATEN

«Høyt ærede herr politimester . Deres underordnedes mønsterverdige forhold, særlig ved den 1 . juni og under den første SS og tyske politiparade i Oslo, foranlediger meg til å uttale min særlige anerkjennelse og takk like overfor Dem og Deres underordnede . Jeg er overbevist om at forholdet mellom SS – tyske politi og det norske politi vil festne seg mer og mer .»244

Welhaven var åpenbart stolt over komplimentene og mangfoldiggjorde meldingen som «ordre» til korpset . I det hele tatt var forholdet mellom det tyske og det norske politiet det beste . Da Tyskland inviterte femti norske politimenn på studiereise til Tyskland, var interessen stor . Den som erklærte seg villig til å lede studiereisen, var statsadvokat i Sogn og Fjordane og Bergens selvoppnevnte kommunistjeger, Andreas Aulie . Politimester Welhaven støttet reisen og gikk inn for at det måtte være Norges mest representative politifolk som deltok .

Omstendighetene skulle forhindre Andreas Aulie i å lede den seks uker lange turen der SS fikk framvise sine kvaliteter som vertskap under SSStandartenfuhrer Schulze . Men politimesteren og riksadvokatens oppfordring hadde fått de fleste prominente fra politikorpset på beina . Reiseleder i Aulies fravær var en av Jonas Lies betrodde kolleger, Egil Olbjørn . Politifullmektig Erik Muhle roste det tyske vertskapet i Aftenposten «( . . .) overalt hvor vi kom ble vi møtt med den mest utsøkte velvilje og hjertelighet ( . . .) Overalt møttes vi av en tanke om et slags fellesskap mellom Tyskland og hjemlandet i kultur og rase, et fellesskap hvor vi smigrende ble stilt på lik linje med dem selv . Krigen var glemt, hvis den overhodet hadde vært i deres tanker som en misforståelse .»245

Et høydepunkt for blant andre Erik Muhle var å få møte Reinhard Heydrich over lunsjbordet . Tyskeren, som ble kalt «det blonde udyret», hadde effektivt begynt utryddelsen av jøder, kommunister og sigøynere, og metodene var kjent i Norge . Under besøket ble nordmennene tilbudt medlemskap i SS, noe Olbjørn aksepterte . Etter eget utsagn avslo Muhle å bli en del av det tyske nazipartiets militære politifellesskap . 246

Gruppa hadde passert Hitlers Berghof i Berchtesgaden, men uten å søke audiens . Likevel rakk de 50 norske politimennene å få et glimt av Føreren ved en annen anledning . De så også flunkende nye veier, vakre klassiske teatre og et kulturfolk «fast besluttet på å holde ut til seieren var vunnet» . Muhle konkluderte med at de kom hjem «beriket og belært, med en vakker

DEL 2: KRIGSTID – 155

følelse av å ha besøkt et frendefolk, som så langt fra å bære nag til oss, ønsker oss hjertelig velkommen i det nye frendeskaps samfunn ( . . .) .»247

Trolig var det lett å la seg rive med for både Olbjørn og Muhle . Holdningen til det tyske nazipartiet kom ikke ut av det blå, den var et resultat av en prosess gjennom hele mellomkrigstiden . En utvikling der toleranse for fascismen og frykt for kommunistene var drevet fram av ledere som Andreas Aulie og Kristian Welhaven . De norske politifolkenes lojalitet i aprildagene lå kanskje hos det norske folk, men ledestjernene satt i Tyskland .

17 . mai 1940 gikk Gudrun Wiik langs landeveien inn til Ottebol . Hun lokaliserte raskt den lille togstasjonen som lå langs Värmlands- och Fryksdalsbanan . Etter å ha kjøpt to togbilletter satte hun seg ned på en kafé like i nærheten . Antakelig følte hun seg trygg i Ottebol . De hadde kommet seg over grensen, snart ville de være på vei gjennom Sverige . Hun bestilte en kaffe . Mens Gudrun nøt drikken, noterte innehaversken seg at en norsktalende dame befant seg i kafeen . Hun var informant for den lokale militære kommandanten, og alarmen gikk umiddelbart . Men da de militære kom til kafeen, var gjesten sporløst forvunnet . Imidlertid kunne stasjonsbestyreren opplyse om at den norske kvinnen hadde kjøpt to billetter til Laxå neste morgen . 248

Da Wollweber, Wiik, Sunde og Söder brøt opp fra leiren ved Nysockensjön i grålysningen, senket de unødvendige klær og bagasje i sjøen . Det var tryggest å skille lag, så Sunde og Söder gikk hver for seg inn mot Ottebol . Wollweber og Gudrun Wiik ruslet mot stasjonen sammen . Om de ble stanset, skulle Gudrun spille Wollwebers forlovede . I det nye passet Gudrun Wiik hadde hentet i Oslo før avreise, hadde Wollweber fått navnet «Fritz Koller», en dansk agronom . Den nye identiteten ville være gangbar i de fleste land, men siden Wollweber ikke snakket flytende dansk, kunne man få en utfordring i nordiske land med språklig fellesskap .

På stasjonen fikk Gudrun vite at avreisen var forsinket på grunn av alle militærtogene som var på vei nordover . De ble henvist til å vente på en benk i hagen ved siden av stasjonen . Tog med unge svenske soldater rullet ut og inn på sporene . Noen hang ut av vinduene i det varme maiværet . Wollweber bekymret seg over ventingen .

156 – FORFULGT AV STATEN

Plutselig sto to politimenn foran dem . De ba høflig om å få se passene . Wollweber rakte fram sitt uten et ord, Gudrun gjorde det samme . «Vent litt», sa den ene av politimennene og tok passene med inn i stasjonsbygningen . Den andre ble stående hos dem . Wollweber tenkte instinktivt på å flykte . «Vi hadde bare én vakt i løpet av disse minuttene, men det var et militærtog på stasjonen, og soldatene strakk beina på plattformen», skrev Wollweber . 249 Og hvor skulle han flyktet i et grenseområde som krydde av militært personell?

«Bli med meg, begge to!» Politimannen med passene vinket dem til seg . Wollweber protesterte og henviste til at han var dansk statsborger . «De er ikke dansk . Alt videre er en sak for kriminalpolitiet», sa politimannen . 250 Parets virkelige identitet var ikke nødvendigvis avgjørende, men man hadde stilt spørsmål ved Wollwebers nasjonalitet . Den militære troppssjefen ble varslet, og derfra gikk beskjeden videre til lensmannen i Nysocken . Da lensmannen var på plass, ble Wollweber og Wiik arrestert .

Arrestasjonen på Ottebol kunne endt annerledes . Både Gustav Söder og Asbjørn Sunde befant seg i nærheten av stasjonen . Men med de svenske soldatene på perrongen ville et forsøk på å befri arrestantene blitt et blodig drama . Kanskje ville Asbjørn Sunde tatt risikoen om han så hva som var i ferd med å skje . I stedet ble Sunde selv anholdt av en grensevakt da han forsøkte å ta seg tilbake til Norge .

Wollweber og Wiik ble fraktet nordover til Charlottenberg for avhør . Der ventet landsfiskal Erik Hjärpe med ansvar for å undersøke forholdene omkring de to mistenkelige reisende . Da Hjärpe ringte kriminalpolitiet i Stockholm for å finne ut mer om «Fritz Koller», forsto han at han sto overfor mer enn en villfaren utlending . Kriminalpolitiets ettersøkning av en «Hans Koller» fra 1939 måtte knyttes til avhøret .

Wollweber fryktet umiddelbart at han skulle bli utlevert til norsk politi . «Det var et beryktet pressmiddel for det svenske politiet som de brukte gjentatte ganger ( . . .) Og det ville bety Gestapo», skrev Wollweber . 251 Han visste at svensk praksis var samarbeid med de tyske okkupantene . Wollweber bestemte derfor at han ville gi Hjärpe sin virkelige identitet . Han måtte sørge for at svenskene fant ham interessant nok til å beholde ham i sin varetekt . Men det var et sjansespill . Wollweber oppfattet landsfiskalen som pronazistisk og aggressiv . 252

DEL 2: KRIGSTID – 157

Da Hjärpe ringte Stockholm for andre gang samme dag, var det med sensasjonelle nyheter . Han satt på den ettersøkte «Hans Koller» og kunne fortelle at denne var den internasjonale sabotøren Ernst Wollweber . Instruksjonen fra Stockholm lød på at Wollweber var farlig og måtte få spesialbehandling inntil han skulle sendes videre til Karlstad under egnet bevoktning . Da landsfiskalen kom tilfreds tilbake etter telefonsamtalen, fortsatte avhøret av Wollweber og Gudrun Wiik . Hjärpes fornyede entusiasme var innledningen til en rekke harde forhør i svensk regi .

«De er russisk agent . De har falskt pass og sovjetisk visum», sa Hjärpe . Han provoserte Wollweber med flere antisovjetiske uttalelser . «Jeg trodde nazistene bare okkuperte Norge; men det ser ut som om de også har okkupert Sverige», sa Wollweber . Svensken ble opprørt . «Du snakker ikke bare utmerket tysk, men oppfører deg som de verste nazistene», fortsatte Wollweber . 253 Han gjorde det klart at han ikke ville svare på flere spørsmål . Hjärpes svar på provokasjonen ble en mørk arrest på politistasjonen .

I fengselskorridoren på vei til cellen støtte Wollweber på Asbjørn Sunde . Synet tente et håp om at Sunde hadde tatt seg inn for å få dem løslatt . Han visste ikke at Sunde selv var blitt arrestert, blitt strippet for klær og fått alle eiendeler gjennomgått i Charlottenberg . Under avhørene oppga han falskt navn og hevdet han var på vei til Finnmark for å slåss . Mens Wollweber og Gudrun Wiik ble holdt i fengselet, ble Sunde internert på et hotell med andre nordmenn . Herfra rømte han så raskt muligheten bød seg .

For Wollweber hadde arrestasjonen skapt flere kritiske utfordringer . En av dem var Ragnhild, som fortsatt befant seg i Oslo . Om svenskene rullet opp organisasjonen, økte sjansene for at ektefellen ble tatt av Gestapo . I en pause etter overflytning til Karlstad fikk Wollweber og Gudrun Wiik muligheten til å snakke sammen utenfor vaktenes hørevidde . De måtte finne en felles historie som både beskyttet Ragnhild og organisasjonen i Norge . I praksis betød det at Gudrun overtok Ragnhilds bevegelsesmønster for organisasjonen knyttet til registreringene i passet så langt det var mulig . Det betød at Gudrun også måtte gå inn i rollen som Wollwebers hustru og overta Ragnhilds registrerte reiser . Om de sa minst mulig, men ga samkjørte opplysninger som svensk politi kunne få bekreftet, kunne planen holde . Håpet var at Ragnhild gikk under radaren lenge nok til å komme seg ut av Oslo .

158 – FORFULGT AV STATEN