Det lå en eim av religiøs fatalisme over kommunistenes argumentasjon for veivalget. Gjennom de første månedene etter okkupasjonen framsto NKP som et splittet parti. Den oslo- og bergensbaserte normaliseringslinjen som adlød Komintern og avviste regjeringens motstand, fikk mindre støtte ute i distriktene. Fra sentralledelsen i Tromsø het det at «Alle medlemmer av det kommunistiske parti og ungdomsforbund i Troms fylke, oppfordres i denne alvorlige situasjon for vårt land, på den mest aktive måte å understøtte den lovlige regjering Nygaardsvold – så vel i militærtjeneste som i sivilt hjelpearbeid! La oss være foregangsmenn i kampen mot den angripende fiende på den ytre og indre front. For et fritt Norge!»230 På partiets landskonferanse i juni tok Dagfrid Evensens bror, redaktør Harald Slåttelid, ordet: «Eg har kjempa mot fascismen frå første stund han viste seg i Italia og Tyskland. Når han var kommen til Odda var eg ikkje i tvil om standpunktet.» Selv om landskonferansen konkluderte med støtte til partiets hovedlinje, var det umulig ikke å se spliden. Partiet oppholdt seg i to parallelle virkeligheter. I Bergen satt vestlandslagets sekretær Peder Furubotn inntil videre på gjerdet. Var det for å unngå konflikt med sentralledelsen? Mye tyder på at han så for seg en annen linje, men situasjonen dreide seg om taktikk. Både overfor partiet selv og okkupantene. Et annet forhold kan ha vært frykten for tysk aksjon mot partier og kommunister generelt. Nazistenes kommunistforfølgelse var ikke glemt selv om tyskerne gjennom de første månedene førte en tilsynelatende forsiktig linje. Å frykte for eget liv og partiets eksistens var ikke uberettiget.
Torturister og kolleger Martin Hjelmen satt fortsatt i svensk arrest da han skrev til søsteren Valda våren 1940.231 «De første tre ukene var jeg i en annen slags varetektsarrest og da fikk jeg ikke anledning til å se noen aviser, så hva som har hendt i den tiden er et stort spørsmålstegn.» Han regnet med at familien hadde lest om arrestasjonen i avisene, men ante ikke hva de hadde skrevet. Verken Valda eller noen andre i familien kjente til sabotasjearbeidet eller Martins aktivitet i Wollweber-gruppa. For moren, søsteren og broren var han fortsatt sjømann, foreningsmann og bygningsarbeider. Han som alltid DEL 2: KRIGSTID –
149
