Overvåkingens lange armer

innlåsing» . Å stemple Oskar Hedin som en femtekolonnist i «nøye kontakt med sabotasje- og spionvirksomhet» ble heller ikke gjenstand for ytterligere gransking .

Anmeldelsen og rettsprosessen hadde gitt et innsyn i et tvilsomt samrøre mellom det statsbærende partiet, en fagorganisasjon og utenlandske interesser . Det ble langt på vei bevist at det lå flere amerikanske støttespillere bak transaksjoner fra USA til norsk arbeiderbevegelse, via sjømannsforbundet . Saken og beløpene var etter alt å dømme kun toppen av isfjellet, men uansett størrelse produserte saken det første rettslig dokumenterte beviset på at et norsk parti mottok støtte fra en annen stat .

Leif Vetlesen hadde kort tid etter dommen gleden av å støte på Haakon Lie og Martin Tranmæl like utenfor Møllergata 19, omtrent ved serveringsstedet Justisen . Vetlesen løftet hatten i en hilsen, pekte mot politistasjonen og spurte sarkastisk om Lie var på vei til soning . Lie «bråstoppet, vendte seg mot meg med knyttet neve og freste: Nei, der er det du som hører hjemme, og der skal du havne før eller senere», slik Vetlesen mintes hendelsen . 680 Tranmæl, som var brydd over opptrinnet, halte med seg Lie oppover gata .

Lies temperament var velkjent og kan bagatelliseres, men oppførselen pekte på en ubehagelig sannhet . I 1951 hadde mennesker som Haakon Lie, Gerhardsen-brødrene og Martin Tranmæl nærmest uinnskrenket makt til å stemple folk som spioner eller kriminelle uten annen grunn enn at de var politiske motstandere . Effekten av dette var formidabel . Hvem orket å ofre karriere, sosial posisjon – eller i ytterste konsekvens å bøte med livet – for å stå opp mot det? Ytringsfrihet var altså et svært tøyelig begrep i det norske etterkrigsdemokratiet . Regjeringspartiet sto hevet over enhver beskyldning om sin «hederlighet» . Tydeligere kunne det ikke sies . DNAs sentralstyre hadde utstedt et mandat til seg selv som liknet «a license to kill» .

Overvåkingens lange armer Om man forholdt seg til Arbeiderbladet og flesteparten av 50-tallets nyhetsmedier, skulle man tro at det norske kommunistpartiet utelukkende besto av intriger og samfunnsnedbrytende virksomhet . At det var ledet av mennesker med utelukkende onde hensikter som infiltrerte organisasjoner og konspirerte uavbrutt blant sjømenn eller industriarbeidere .

390 – FORFULGT AV STATEN

Partihverdagen var langt mindre spektakulær . Høsten 1951 og våren 1952 dominerte jordnære saker omkring lønnstillegg, tariffavtaler og arbeidsforhold diskusjonene . Kampen for krigsseilerne rullet videre, og i byene ville man bygge billige leiligheter til vanskeligstilte . Partiavisa kritiserte norske bidrag til opprustning og gikk til angrep på planene om å innlemme Franco-regimet i A-pakten . 681

Dagfrid Evensen dro på distriktskonferanse som kvinneleder i NKP i et parti som tross indre og ytre trykk fortsatt utøvde praktisk politikk . Da hun reiste, rapporterte politimester Brinchmann som vanlig til Oslo hvem hun reiste med . Møteinnholdet måtte politiet denne gangen skaffe seg fra informanter, da det hadde vært vanskelig å forberede avlytting på tilfeldige møtelokaler ute i distriktene . 682 Mest interessant var det om forholdet til Sovjetunionen ble diskutert, og ville det komme russiske kontakter på besøk? Et potensielt spionbesøk hadde høy verdi .

Norman Iversen gikk inn i femtitallet som småbarnsfar til to tvillinger . Bildene i familiealbumet viste en myk side av veteranen som hadde stått i kuleregnet i Spania og gått løs på tyskerne i Norge . Han smilte mot kameraet sammen med døtrene Anna-Lisa og Monica . De små krøp i gresset rundt ham eller hang i farens armer utenfor huset i Fagerdalen i Eidsvåg . Kona var en ivrig fotograf og fanget blikket til en av krigens mest undervurderte motstandsmenn . Han smilte, men hadde et bekymret drag over øynene . Var han urolig for døtrenes framtid?

Mona Schanche var datter av skuespiller Ingolf Schanche og hadde tidligere vært gift med en musiker . Familien var derfor knyttet til Bergens rike kulturliv, og i oktober 1951 var Mona og Norman til stede i Konsertpaleet under et russisk kulturbesøk . Overvåkingspolitet skrev en rapport som oste av mistanke om ulovlig virksomhet . 683 Da den russiske kulturattacheen Merkulov kom ut fra Konsertpaleet, hadde Norman Iversen og hustru «umiddelbart før» blitt observert utenfor . «Norman Iversen gikk frem og tilbake i gaten og så seg rundt», fortsatte notatskriveren . Da han traff på en bekjent, sto de en stund og snakket sammen . Så spaserte Norman Iversen på nytt «frem og tilbake» mens han snakket med den han møtte, før Merkulov sluttet seg til dem . «Da var også Norman Iversens hustru Mona til stede og håndhilste på Merkulov, hvoretter hun straks forlot dem .»684

Ordbruken i overvåkingsnotatet dramatiserte opp hendelser under et kulturarrangement i full offentlighet . Som om hver eneste bevegelse var

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 391

minutiøst koordinert . Kilden må ha fulgt Norman Iversen tett nok til å høre at de «snakket engelsk» på vei bortover Neumannsgate . Verken motivet for mistanken eller hva de hadde «konspirert» om, ble anført i dokumentet .

Mona og Norman var sjelden sammen på bilder, en av dem sto alltid bak kamera . Men i Frognerparken, trolig i 1951 eller i 1952, ble de foreviget sammen blant Gustav Vigelands skulpturer . Var det Asbjørn Sunde som fotograferte dem? Forholdet mellom de to motstandsfolkene hadde holdt seg varmt . Om det var Asbjørn og Astrid Sunde de møtte i Frognerparken, må det ha interessert overvåkingstjenesten . Asbjørn Sunde var Norges mest mistenkelige mann og i ferd med å bygge opp en hemmelig organisasjon . En som skulle bli virksom om kommunistpartiet ble forbudt og det sto amerikanske soldater på norsk jord .

Det er lite som tyder på at Iversen var informert eller spurt om deltakelse . Men han må ha delt Sundes bekymring over utviklingen . Justisministeren hadde kommet med en utilslørt trussel om personlige konsekvenser om beredskapslovene trådte i kraft . En spent situasjon kunne koste Norman Iversen livet . Fantes det en framtid uten å forsake sin egen overbevisning?

Det var en flytende overgang fra 1945 da amerikanske OSS hadde begynt å interessere seg for norske kommunister, til det nasjonale overvåkingspolitiet fungerte om en operativ enhet . I første omgang rammet overvåkingen kommunister fra motstandsbevegelsen, partifolk og menn og kvinner i verv innen arbeidslivet . Men på hvilket tidspunkt begynte norsk politi å ta for seg «vanlige» folk? Eksisterende personmapper viser at det fra om lag 1950 pågikk en nitid systematisk og sentral registering . Den var spredt ut geografisk, og innsamlingen av informasjonen falt inn under arbeidsområdene til de lokale politikamrene .

På Modum hadde Birger Bakken innsett at Utdanningsforbundet ikke ville gå videre med klagen om forbigåelse i lærerstillingen . Han var tvunget til å fornekte sin overbevisning og rive opp røttene . Før han forlot hjemstedet, hadde han forstått at det var presten som hadde hatt et ord med i laget da han ikke fikk jobb . Prestefrua hadde advart ham og sagt at han burde gå ut av «det» partiet da han var på lysingsbesøk . «Jeg synes ikke det», svarte Birger . Han sa at erkebiskopen i Canterbury var kommunist, radikal, til og med . Å sette bygdas rettroende i forlegenhet var ikke et godt valg . Da presten overvar en religionstime lærervikaren avholdt, fikk han vann på mølla . Bakken snakket til elevene om Bergprekenen . Jesus var i opposisjon til

392 – FORFULGT AV STATEN