innlåsing». Å stemple Oskar Hedin som en femtekolonnist i «nøye kontakt med sabotasje- og spionvirksomhet» ble heller ikke gjenstand for ytterligere gransking. Anmeldelsen og rettsprosessen hadde gitt et innsyn i et tvilsomt samrøre mellom det statsbærende partiet, en fagorganisasjon og utenlandske interesser. Det ble langt på vei bevist at det lå flere amerikanske støttespillere bak transaksjoner fra USA til norsk arbeiderbevegelse, via sjømannsforbundet. Saken og beløpene var etter alt å dømme kun toppen av isfjellet, men uansett størrelse produserte saken det første rettslig dokumenterte beviset på at et norsk parti mottok støtte fra en annen stat. Leif Vetlesen hadde kort tid etter dommen gleden av å støte på Haakon Lie og Martin Tranmæl like utenfor Møllergata 19, omtrent ved serveringsstedet Justisen. Vetlesen løftet hatten i en hilsen, pekte mot politistasjonen og spurte sarkastisk om Lie var på vei til soning. Lie «bråstoppet, vendte seg mot meg med knyttet neve og freste: Nei, der er det du som hører hjemme, og der skal du havne før eller senere», slik Vetlesen mintes hendelsen.680 Tranmæl, som var brydd over opptrinnet, halte med seg Lie oppover gata. Lies temperament var velkjent og kan bagatelliseres, men oppførselen pekte på en ubehagelig sannhet. I 1951 hadde mennesker som Haakon Lie, Gerhardsen-brødrene og Martin Tranmæl nærmest uinnskrenket makt til å stemple folk som spioner eller kriminelle uten annen grunn enn at de var politiske motstandere. Effekten av dette var formidabel. Hvem orket å ofre karriere, sosial posisjon – eller i ytterste konsekvens å bøte med livet – for å stå opp mot det? Ytringsfrihet var altså et svært tøyelig begrep i det norske etterkrigsdemokratiet. Regjeringspartiet sto hevet over enhver beskyldning om sin «hederlighet». Tydeligere kunne det ikke sies. DNAs sentralstyre hadde utstedt et mandat til seg selv som liknet «a license to kill».
Overvåkingens lange armer Om man forholdt seg til Arbeiderbladet og flesteparten av 50-tallets nyhetsmedier, skulle man tro at det norske kommunistpartiet utelukkende besto av intriger og samfunnsnedbrytende virksomhet. At det var ledet av mennesker med utelukkende onde hensikter som infiltrerte organisasjoner og konspirerte uavbrutt blant sjømenn eller industriarbeidere. 390 – FORFULGT AV STATEN
