Vokterne tar grep

økende viljen til å kartlegge skikkelser som Norman Iversen og Schrøder og Dagfrid Evensen syntes å ligge en grunnforutsetning: De var potensielle landsforrædere . Den jødisk-bolsjevikiske konspirasjonsteorien hadde fått fotfeste også i Norge .

Om resultatene av den «revolusjonære» overvåkingen så langt måtte karakteriseres som bagatellmessige, bestemte riksadvokat Haakon Ragnvald Sund seg for å sende et dokument merket «fortrolig» til et utvalgt knippe politimestere i november 1934 . 60 Riksadvokaten ville, etter henstilling fra Justisdepartementet, foreslå nye regler for kontroll av revolusjonær virksomhet . Blant punktene Sund ville diskutere med sine utvalgte, var å kartlegge hvor omfattende virksomheten med revolusjonær propaganda var, og hvordan man skulle organisere et apparat som skulle bekjempe denne . Han utdypet at den illegale virksomheten hadde som mål «å omstyrte statsforfatningen», angripe statsmyndigheten eller å yte bistand til fremmed land, samt «forherligelse av og forberedelse til slike handlinger» . 60-årige Sund var en sterk personlighet med en naturlig autoritet . Han hadde bakgrunn som sakfører og politimester i Bodø, der han tiltrådte i 1904 . Etter ni år i stillingen hadde han utmerket seg såpass at han ble forfremmet til statsadvokat for Nordland lagsogn . Herfra skaffet han seg bredere erfaring, først som sorenskriver i Midhordland, deretter som lagmann i Gulating og Frostating lagdømme . I 1929 hadde han gjort seg fortjent til stillingen som riksadvokat .

Sunds omskiftende virksomhet hadde gitt ham dyptgående juridisk kunnskap . Han var også kjent som en språklig stilist med en rekke juridiske artikler på samvittigheten . I 1934 satt riksadvokaten som leder for straffelovskomiteen . Senere skulle han interessere seg for humanitær folkerett . Var Sund – med all sin rettskompetanse – klar over de mulige følgene av dokumentet han sendte fra seg? I Tyskland hadde SS-leder Heinrich Himmler og etterretningssjef Reinhard Heydrich innført «Loven om ondsinnethet», som gjorde det straffbart å undergrave tilliten til partiledelsen i NSDAP . Denne kunne i praksis brukes til hva som helst for å stanse politisk opposisjon . Loven var ikke direkte overførbar til norske forhold, men det var mentaliteten .

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 57

At Sunds inspirasjon for innkallingen i første omgang kom fra bergenspolitiet, syntes åpenbar . Andreas Aulies iver etter å kontrollere kommunistene var et foregangseksempel i norsk sammenheng . Rapporteringen til Justisdepartementet om fiktive «brann- og sundhetsinspeksjoner» eller hemmelig postkontroll basert på mistanke, viste en proaktiv holdning de andre distriktene kunne lære av . Men det var et gap mellom mistankene og resultatene av bergenspolitiets aksjoner . Hvor var de revolusjonære kampgruppene og våpenlagrene norske offiserer påsto eksisterte?

Møtet mellom riksadvokat, statsadvokat og politimesterne i Oslo, Bergen, Trondheim og Narvik fant sted på Sunds kontor i Oslo 10 . desember . De seks mennene på vei til Justisdepartementet hadde fått et stort ansvar i vintermørket . Den indre fienden måtte tydelig identifiseres for å legitimere nødvendige tiltak . Dette krevde en felles organisering . Virkemidlene avhang selvsagt av hvem som skulle bekjempes .

Samtlige deltakere fikk først redegjøre for erfaringene i egne distrikter . I protokollen framgikk det at man umulig kunne komme forbi at det foregikk ytterliggående propaganda – «først og fremst fra kommunistpartiet, men også fra partiet på den motsatte fløi» . Om politimesterne og riksadvokaten ikke trodde tilhengerne var mange, utenom Bergen og Trondheim, kunne en ikke utelukke at det lå en fare for at en liten klikk kunne benytte en gitt anledning «til å prøve å tiltvinge sig makten med illegale midler» . Et slikt kupp ville komme uforberedt på både politi og publikum, og møtedeltakerne anså at kuppmakere alltid regnet med «overraskelsesmomentet som et verdifullt middel» .

Innholdet i politiets egne spaningsrapporter året forut for møtet gjør det vanskelig å forstå hva som skulle tilsi oppvigleri og statskupptendenser i Bergen . I så fall pekte den på både Schrøder og Dagfrid Evensen, Norman Iversen, Peder Furubotn og et knippe andre kommunister . At riksadvokaten i samme dokument anså rikets sikkerhet som truet og ønsket å organisere et apparat som skulle bekjempe propaganda, var relativt diffust . Var det meningsytringer som «fredspropagandaen» eller opprop mot Nasjonal Samling man ville slå ned på? Uansett hadde politimesterne fått et klart mandat til å bedrive eksplisitt politisk overvåking . Om de fulgte riksadvokatens ønske, ville de også aktivt bekjempe propagandaen . Hvor gikk grensen for legitime politiske ytringer?

58 – FORFULGT AV STATEN

Resultatet av møtet var opprettelsen av et centralkontor tilknyttet Oslo politikammer under politimester Kristian Welhaven . Her skulle man samordne og formidle nødvendige opplysninger tilknyttet propaganda og mistenkelige personer . I april 1935 instruerte Welhaven sine kolleger «om å sende inn de opplysninger som De er i besittelse av fra Deres distrikt, bilagt med en fortegnelse over de personer de mener bør opptas i kontorets kartotek» . 61 Utover de kjente bergenskommunistene ønsket politimesteren å overvåke blant annet LO-advokat Viggo Hansteen . 62

Kristian Welhaven hadde ikke sluttet seg til forsvarsminister Quislings radikale ønsker om maktoverføring til militæret . Planene hadde vært juridisk og administrativt uakseptable . Welhaven delte heller ikke den nåværende NSlederens politiske tankegods, men syntes å ha sammenfallende holdninger på to områder: kommunisttrusselen og vurderingen av utfordrende folkegrupper . For kommunistenes del hadde utviklingen i Tyskland sørget for økt oppmerksomhet om grensekontrollen . Her skulle Welhaven få mulighet til å skinne .

Siden Hitlers maktovertakelse hadde norsk politi stått klar til å pågripe og utlevere tyske kommunister på flukt fra nazistene . Ifølge Kominterns beregninger hadde Hitler ved utgangen av 1934 allerede myrdet 4000 kommunister, mens 174 000 satt i konsentrasjonsleirer . Det norske justisdepartementet skrev at det tyske politiets ransaking av kommunistenes hovedkvarter og riksdagsbrannen i Berlin gjorde det maktpåliggende å være på vakt mot «kommunistiske agitatorer og deres virksomhet» . I praksis betød det at Welhavens centralkontor samarbeidet tett med den tyske legasjonen og jevnlig rapporterte om tyske flyktninger og «Kommunist agitatoren» . 63

På listene som var distribuert til passkontroll og lokalt politi, sto blant annet Ernst Thälmann, som etter hvert skulle bli henrettet på Hitlers ordre, riksdagsmann Karl Fritz Wollweber og Walter Ulbricht, grunnlegger av den senere østtyske staten . «Det vil ende med det, hvis vi skal begynne med å betrakte Tyskland som et så farlig land at det ikke går an å sende utviste dit, eller tvinge folk som er nektet oppholdstillatelse i Norge å vende tilbake dit . Da innfinner de sig nok i flok og følge», het det fra politiet . 64 Politimester Welhaven sa at de politiske flyktningene skaffet overvåkingen mye arbeid, «i det man hadde mistanke om at de var andre enn de de ga seg ut for» . Han mente humanitære organisasjoner som Nansenhjelpen, Asylrettens venner

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 59

og jødiske hjelpeorganisasjoner hjalp flyktninger på «bakgrunn av svake opplysninger» . 65

Til tross for at riksadvokaten i 1934 hadde bedt politiet om også å rette oppmerksomheten mot kommunistenes «motsatte fløi», var det lite som tydet på at det ble gjort . Norske myndigheter forholdt seg til Nazi-Tyskland som en hvilken som helst annen legitim stat . Det syntes å være en holdning at man ikke sløste tid på norske nasjonalsosialister . Quislings tankegods virket mindre avskrekkende enn kommunisme . På Skaugum skrev kronprins Olav til slektninger at han håpet på forsoning og samarbeid med HitlerTyskland . 66 Det var Russland som bekymret tronarvingen .

Til tross for Hitlers innføring av lover som «anti-paragrafen», som eksplisitt forbød jøder å jobbe i stat, universiteter og skoler, opprettholdt norsk politi samarbeidet med Tyskland . Oppdagelsespolitiet syntes aktivt å ville fange opp folk på flukt fra naziregimet . 67 Selv ikke da Tyskland vedtok Nürnberglovene, som forbød seksuell omgang mellom jøder og ikke-jøder og fratok jødene statsborgerskapet, endret det holdningen . Frykten for revolusjonær kommunistinfiltrasjon trumfet naziregimets åpenlyse rasisme .

Kristian Welhavens nyslåtte centralkontor skilte seg neppe fra europeiske kollegers forståelse av samtiden . De så et sterkt og ekspansivt Tyskland med stø kurs ut av økonomisk kaos og som i tillegg effektivt kvittet seg med kommunistproblemet . De så europeiske stormakter på frierføtter til Berlin . Konspirasjonsteorien som koblet jøder og kommunister sammen i et østlig ondskapens imperium, fant gehør, også i Norge . Welhaven syntes dessuten å ha sammenfallende interesser med nazistene når det gjaldt overvåking av en annen besværlig gruppe – sigøynerne . Til tross for at han må ha hatt en viss kunnskap om nazistenes raseideologi, sto politimesteren klar til å sende sitt norske sigøynerregister til Interpols «senter for bekjempelse av sigøyneruvesenet» . 68 I 1934 ble fremmedlovens sigøynerparagraf brukt til å transportere kvinner, menn og barn på flukt fra Hitler tilbake til den første tyske konsentrasjonsleiren i Altona ved Hamburg . 69 Livsrommet nazistene drømte om, snevret stadig inn andres mulighet for overlevelse .

Om ikke norske myndigheter interesserte seg for hvor tyske flyktninger havnet etter arrestasjon og uttransportering, ønsket den sveitsiske Røde Korsrepresentanten Carl Jacob Burckhardt å vite mer . Han møtte SS-koryfeen Reinhard Heydrich hos hertugen av Coburg for å skaffe organisasjonen innpass i de tyske konsentrasjonsleirene . Burckhardt ville snakke med fangene

60 – FORFULGT AV STATEN