økende viljen til å kartlegge skikkelser som Norman Iversen og Schrøder og Dagfrid Evensen syntes å ligge en grunnforutsetning: De var potensielle landsforrædere. Den jødisk-bolsjevikiske konspirasjonsteorien hadde fått fotfeste også i Norge.
Vokterne tar grep Om resultatene av den «revolusjonære» overvåkingen så langt måtte karakteriseres som bagatellmessige, bestemte riksadvokat Haakon Ragnvald Sund seg for å sende et dokument merket «fortrolig» til et utvalgt knippe politimestere i november 1934.60 Riksadvokaten ville, etter henstilling fra Justisdepartementet, foreslå nye regler for kontroll av revolusjonær virksomhet. Blant punktene Sund ville diskutere med sine utvalgte, var å kartlegge hvor omfattende virksomheten med revolusjonær propaganda var, og hvordan man skulle organisere et apparat som skulle bekjempe denne. Han utdypet at den illegale virksomheten hadde som mål «å omstyrte statsforfatningen», angripe statsmyndigheten eller å yte bistand til fremmed land, samt «forherligelse av og forberedelse til slike handlinger». 60-årige Sund var en sterk personlighet med en naturlig autoritet. Han hadde bakgrunn som sakfører og politimester i Bodø, der han tiltrådte i 1904. Etter ni år i stillingen hadde han utmerket seg såpass at han ble forfremmet til statsadvokat for Nordland lagsogn. Herfra skaffet han seg bredere erfaring, først som sorenskriver i Midhordland, deretter som lagmann i Gulating og Frostating lagdømme. I 1929 hadde han gjort seg fortjent til stillingen som riksadvokat. Sunds omskiftende virksomhet hadde gitt ham dyptgående juridisk kunnskap. Han var også kjent som en språklig stilist med en rekke juridiske artikler på samvittigheten. I 1934 satt riksadvokaten som leder for straffelovskomiteen. Senere skulle han interessere seg for humanitær folkerett. Var Sund – med all sin rettskompetanse – klar over de mulige følgene av dokumentet han sendte fra seg? I Tyskland hadde SS-leder Heinrich Himmler og etterretningssjef Reinhard Heydrich innført «Loven om ondsinnethet», som gjorde det straffbart å undergrave tilliten til partiledelsen i NSDAP. Denne kunne i praksis brukes til hva som helst for å stanse politisk opposisjon. Loven var ikke direkte overførbar til norske forhold, men det var mentaliteten. DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –
57
