En utenkelig operasjon

«Han er alt det positive folk sier om ham, men han er fortsatt arbeiderpartitypen som ikke forstår noe av verdenspolitikken . Han står nå der forsvarsminister Torp sto for ti år siden, og Torp har ikke vokst særlig i den tida som har gått .» Kenney var kritisk til Gerhardsens holdning til norsk deltakelse i det okkuperte Tyskland . Briten spurte Lie om det var den gamle nøytralitetsideen om igjen . «De lever fortsatt i en drømmeverden, og vår jobb er å vekke dem opp og lære dem», sa Lie . «Jeg har brukt hele formiddagen på det, og jeg tror med god virkning .»479

Som britenes representant var Kenney opptatt av å binde krigens vestallierte til Storbritannia politisk og militært . I likhet med amerikanerne var de også interessert i de norske innenrikspolitiske disposisjonene . Alt hang sammen med alt, og kommunistenes innflytelse var ikke uproblematisk . En hemmelig rapport viste at amerikanske Office of Strategic Services (OSS) allerede hadde satt agenter på å samle inn informasjon om norske kommunister . Agentenes første bidrag ble sendt til Washington 22 . juni 1945 og baserte seg på en kilde som skulle være «godt kjent med kommunistenes aktivitet i Norge» . Rapporten tok for seg de norske kommunistenes politiske ledere og registrerte slagkraft, virksomhet og politiske mål .

Våpnene var enda ikke kalde, men de nye politiske frontene syntes skissert opp . For Norges del opptrådte Trygve Lie som en slags ansvarlig verge for sin naive statsminister . Det strategisk viktige Norge måtte forstå sin plass i den nye etterkrigsverdenen . Det spilte ingen rolle om det ble talt med to tunger . For Trygve Lie satt makten i London eller Washington .

En utenkelig operasjon Bilder av sovjetiske og amerikanske soldater i hjertelig forbrødring ved Elben nådde vestlig presse . Det liknet en historisk harmoni mellom systemfiendene . Men allerede i april 1945 hadde Churchill lekt med en ny plan . Det var i seg selv ikke noe nytt at Churchill la fram dristige planer . Den siste i rekken var motivert av frykten for at Sovjet skulle bite seg fast i hjertet av Europa . Churchill mente Stalins maktdemonstrasjon ved å sikre seg Polen beviste hensiktene . Planen som i dypeste hemmelighet lå til vurdering hos den britiske overkommandoen, hadde en rekkevidde det knapt var mulig å forestille seg . Den fikk derfor kodenavnet Operation Unthinkable .

290 – FORFULGT AV STATEN

I mai kalte Stalin Zjukov hjem fra Berlin . Den sovjetiske etterretningen hadde snappet opp et telegram fra Churchill til øverstkommanderende for de britiske styrkene, feltmarskalk Bernard Montgomery . Stalin fortalte en vantro Zjukov at telegrammet ga beskjed om å samle inn våpen som skulle deles ut til tyskerne igjen om den sovjetiske offensiven holdt fram . Tilbake i Berlin holdt Zjukov en tale i Det allierte kontrollrådet der han fordømte britene . Zjukov sa at «( . . .) verdenshistorien kjente til få eksempler på slikt forræderi og slik vegring for å ta hensyn til pliktene» som nasjonene med alliert status hadde oppvist . Montgomery nektet blankt for innholdet russerne framla . Det gikk flere år før briten innrømmet å ha mottatt instruksen . Etter alt å dømme kjente ikke Stalin eller Zjukov til Operation Unthinkable eller rekkevidden av den . Det de hadde snappet opp, var en beskjed som trolig befant seg i planens yttergrense . 480

Våren 1945 ønsket Churchill en vestlig front som stanset den sovjetiske framrykningen før den nådde Tyskland . Han så helst en angloamerikansk frigjøring av Tsjekkoslovakia og Praha . At Berlin ikke ble frigjort av briter eller amerikanere, var kritisk . Churchills instruksjon til planleggingsstaben var å utrede to tilknyttede planer for en konflikt mellom de vestlige allierte og Sovjetunionen . Generalene var bedt om å finne metoder for å «tvinge på Russland viljen til USA og Det britiske Imperiet» . 481

I rapporten fra den britiske planleggingsstaben tok man utgangspunkt i at angrepet på sovjetiske styrker skulle iverksettes 1 . juli 1945 . Planen forutsatte ikke assistanse fra andre vestallierte militært, men man regnet med at det ville bli nødvendig å benytte baser på landenes territorier, og at andre nødvendige fasiliteter ble gjort tilgjengelig . Med andre ord ville en krig mot Sovjetunionen høyst sannsynlig bety at norske flyplasser eller landområder ble tatt i bruk . 482

Generalene hadde liten tro på at Sovjetunionen ville underkaste seg USA eller Det britiske imperiets «vilje» verken i et spørsmål om Polen eller andre politiske forhold . De konkluderte derfor med at «hvis våre politiske mål skal oppnås med varige resultater, er Russlands nederlag i en total krig nødvendig» . Under punktet «Rask suksess» kunne man imidlertid se for seg at en hurtig og begrenset militær seier kunne få Sovjetunionen til å godta betingelsene . Men troen på dette var mindre . Churchills initiativ betød en total krig, og rapporten tilsa at man mentalt måtte «innstille seg på en verdensomspennende kamp» . 483

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 291

I et memorandum 19 . mai 1945, altså snaut tre uker etter Tysklands kapitulasjon, fastslo USAs fungerende utenriksminister Joseph Grew at en krig mot Sovjetunionen var uunngåelig . 484 Han mente at det beste for vestmaktene var å angripe før russerne fikk hentet seg inn igjen etter krigen . Churchill hadde også hastverk, men av andre grunner . Han så for seg at amerikanernes oppmerksomhet og styrker ville bli trukket ut av Europa og flyttet til den avsluttende kampen mot Japan .

Angrepet som skulle finne sted 1 . juli 1945, var et massivt anslag mot Den røde armé for å tvinge russerne dypere inn på eget territorium . Churchills Operation Unthinkable hadde mange likheter med Hitlers Barbarossa . Men ideen om at et sjokkangrep ville påføre russerne et hurtig sammenbrudd, var et «beste fall»-scenario . Det var lett å se for seg at russerne kom til å benytte samme taktikk som de hadde gjort overfor både Napoleon og Hitler . De ville ta i bruk sitt enorme bakland .

Til Churchills skuffelse var konklusjonen fra planleggingsstaben relativt entydig . I planskissen av 8 . juni 1945 ble et angrep regnet som «hasardiøst» fordi det trolig ville trekke vestmaktene inn i en langvarig og dyr krig . Planleggingsstaben pekte også på at amerikanerne kunne gå lei og trekke seg ut for å konsentrere seg om å avslutte Stillehavskrigen . Churchills vilje til å påføre det allerede forpinte Øst-Europa mer lidelse eller sende kloden ut i en tredje verdenskrig strandet på et militærfaglig perspektiv .

Mistroen mellom øst og vest hadde potensial til verdenskrig mellom nasjoner som hadde kjempet side om side mot nazismen . Hos den norske motstandsbevegelsen fantes det allerede et skarpt skille mellom kommunistene og den London-godkjente Hjemmefronten . Når det frie Norge skulle normaliseres fra krig til fred, måtte det kontrolleres av ansvarlige krefter . Et nytt overvåkingspoliti var under oppbygning . Dette skulle klassifisere nordmenn etter graden av lojalitet til det nye Norge .

Den norske overvåkingen var formelt sett nedlagt 9 . april 1940 . Men allerede i 1941 hadde Rettskontoret ved den norske legasjonen i Stockholm mandat til å føre kontroll med nordmenn «av forskjellig art som kommer hit», slik minister Jens Bull uttrykte det . 485 Da Andreas Aulie tok fatt på jobben som rikspolitisjef i London i 1943, fikk kontoret en tydeligere overvåkingsretning, og kommunistene ble nevnt i klartekst . Aulie plasserte

292 – FORFULGT AV STATEN

Asbjørn Bryhn sentralt i virksomheten med blant andre overvåkingsveteranene Odd Biltvedt og Kaleb Nytrøen .

Ved stockholmslegasjonen fantes et informasjons- og pressekontor dominert av folk fra arbeiderpressen . Rolf Gerhardsen sto sentralt i dette miljøet . Statsministerens bror pleide i tillegg nær kontakt med de som var tilknyttet rettskontoret . Politisk lå det et solid DNA-/LO-tyngdepunkt ved legasjonen, med Landsorganisasjonens stockholmssekretariat i sentrum . LOs nestformann Lars Evensen fungerte som leder, men den mektigste personen i miljøet var Martin Tranmæl . 486 Dermed ble LOs oppgaver trukket i retning av partipolitikken . I 1944 ble det dannet et eget DNAorgan, et landsutvalg som skulle arbeide med partiets etterkrigsposisjon . Martin Tranmæl ble utvalgsformann og Rolf Gerhardsen sekretær . Det andre norske politiske sentrum i Stockholm var kommunistenes eksilorganisasjon ledet av Martin Brendberg . 487

Selv om Rettskontoret og flere av organene ved den norske legasjonen rekrutterte folk fra begge miljøer, var det likevel store forskjeller . DNAs miljø hadde ikke hatt en aktiv partiorganisasjon i Norge under krigen . Hjemmefronten og Milorg bar preg av å være passive organisasjoner sett i forhold til Sunde og Furubotns grupper . Kretsens og Milorgs negative holdning til kommunistene farget forholdet, spesielt da Milorgs posisjon ble sterkere mot slutten av krigen .

Det andre tallrike norske eksilmiljøet befant seg i London, og under krigen var spesielt Justis-, Forsvars- og Utenriksdepartementet involvert i etterretnings- og overvåkingsarbeidet i England . Dette var et resultat av at de to DNA-statsrådene Trygve Lie og Terje Wold viste spesiell interesse for feltet . I 1944 rykket Asbjørn Bryhn opp som leder for Etterforskingskontoret i London og fikk med seg Kaleb Nytrøen fra Stockholm og bergenspolitiets Dankert Thuland .

I likhet med organiseringen i Stockholm hadde LO og Norsk Sjømannsforbund i London sterk tilknytning til Arbeiderpartiet . LO-leder Konrad Nordahl, sjømannsforbundets Ingvald Haugen og Haakon Lie var alle opptatt av å bygge et nytt Norge basert på symbiosen mellom DNA og organisasjonene . Til felles hadde de en åpenlys og uttalt kommunistskepsis . Ingvald Haugen og Haakon Lie hadde uttrykt dette på trykk og i taler både før og under krigen . Selv om London-regjeringen hevdet en partinøytral linje, lå mye av den samme holdningen til grunn . Personkartotekene som

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 293

ble bygget opp i London og Stockholm, overgikk i høy grad førkrigens registrering, som hadde omfattet om lag 15 000 navn . I Stockholm inneholdt de såkalte «suspektregistrene» 71 000 navn, mens kartoteket i London besto av 47 000 navn . Felles for disse var en «unasjonal holdning» . 488

Denne informasjonen hadde flere bruksområder avhengig av hvilken enhet som skulle benytte opplysningene . Forsvarets sivile overvåking kunne brukes i et framtidig felttog i Norge . Politiet var naturlig nok opptatt av etterforskning knyttet til det kommende landssvikoppgjøret . Så hvem havnet i kartotekene for suspekte individer?

Selv om de forskjellige overvåkingsenhetene i første omgang fylte listene med nazister, kan det neppe ha vært noen tvil om hvor framtidens søkelys lå . Etter mai 1945 tilhørte nazistene fortidens trussel, kommunistene var framtidens . I et slikt klima må det ha vært lite aktuelt å benytte nærmest all energi innen etterretning på å jage nazister . Muligheten for kommunistisk makt gjennom demokratiske valg i vestlige land var mindre sannsynlig, men ikke utenkelig . Sosialistiske koalisjoner kunne gi innflytelse og regjeringsposisjoner . Det var selvsagt at Vestens overvåkingsenheter skulle vie betydelige ressurser for å avdekke og motarbeide en slik utvikling .

I London var kommunistiske sjøfolk og tillitsvalgte innen handelsflåten et naturlig mål . Rettskontoret i Stockholm drev registrering av kommunistenes «konspirative» virksomhet med Asbjørn Bryhn som spydspiss etter Andreas Aulies instruksjoner . Her inneholdt listene over kommunister som utøvde «skjult kommunistisk partivirksomhet og propaganda» kjente navn som Asvor Ottesen og Martin Brendberg . 489 De registrerte fikk tildelt en gradering av overbevisning som «halvkommunist» eller «ren kommunist» . Påstanden som legitimerte overvåkingen av kommunistene, var at deres motstandsvirksomhet var innrettet mot politiske etterkrigsmål .

Utover den mer eller mindre systematiske registreringen ga krigsavslutningen Rettskontoret tilgang på flere «kommunistarkiver» . Det viktigste var NKPs krigsarkiv som var blitt forsøkt brent opp og gravd ned da Furubotns hovedkvarter i Valdres ble raidet av tyskerne . Arkivet havnet på Milorgs hender, og de overleverte det til pressemann Rolf Gerhardsen for forvaring i Stockholm . 490 NKP-arkivet ble ikke levert tilbake til kommunistmiljøet i Sverige, men i praksis beslaglagt av legasjonen i Stockholm . Deretter havnet det hos Rettskontoret og Asbjørn Bryhn . Gerhardsen fikk senere materialet tilbake fra Bryhn og tok det med hjem til Norge i 1945 . På et tidspunkt ble

294 – FORFULGT AV STATEN