Blodig alvor

Menneskemengden som samlet seg på Tordenskiolds plass i Oslo mandag 13 . mars 1933, var drevet ut i gatene av uro . Ansiktene hos de som strømmet til fra arbeiderstrøkene på østkanten, uttrykte både kampvilje og frykt . De ville stå opp mot nazistisk innflytelse før det var for sent . Den kalde, rå kveldslufta som trakk inn fra fjorden, la ingen demper på frammøtet . I tussmørket tråkket demonstrantene over råtten snø og løs brostein på vei inn på den gamle festplassen, som mest liknet et gapende sår i bybildet . Halvveis nedrevne gårder omkranset stillaser der byens nye rådhus skulle reise seg .

Folkemøtet hadde startet på Jernbanetorget med et hundretalls tilhørere som marsjerte opp til Tordenskiolds plass, der tilslutningen vokste raskt . Initiativet kom fra Sjømennenes aksjonsutvalg og rettet seg mot HitlerTyskland, der nazistene hadde gått brutalt til verks og brukt vold mot jøder, kommunister og arbeidere . Blant demonstrantene i Oslo fantes norske sjøfolk fra Oslo Sjømannsklubb og flere kjente kommunister . 4 De fryktet den samme utviklingen i Norge .

Møtet var allerede i gang da Dagfrid Slåttelid og Schrøder Leonard Evensen nådde fram . Det forlovede paret var aktive kommunister fra bergensområdet, og bodde for tiden på et lite kott i kommunistpartiets lokaler i Møllergata . Tjueseks år gamle Schrøder var født og oppvokst i trange kår i Solund i Sogn og Fjordane . Han hadde vært leder for kommunistpartiets ungdomslag før han tok over partiavisen Vestlandet, som rettet seg mot bønder og fiskere langs kysten . Schrøder ville ha en annen fordeling av ressursene og mente Sovjetunionen viste riktig vei . Verdiene i havet, jorda og det som ble skapt på fabrikkene, måtte komme folket til gode .

Schrøder Evensen var mørk og slank, med en holdning som fikk ham til å virke høyere enn sine 174 centimeter . Kanskje bidro også det ullaktige håret som naturlig pekte oppover, til inntrykket av at han raget i mengden . Men som oftest var det blikket folk festet seg ved . Det framsto intenst og målrettet, som om det til enhver tid fantes en viktig seier i vente et sted inn i framtiden . Samtidig var det noe tvetydig å lese i de blå øynene . Noen så et alvorstungt drag tilhørende en eldre mann . Andre så et vilt og uforutsigbart dyp .

Dagfrid Slåttelid var hans kvinnelige motstykke . Hun var et år yngre og hadde øyne som utstrålte mye av den samme kampviljen som hos Schrøder,

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 23

om enn noe mildere . Det var som om tenårene ikke ville slippe taket i tjuefemåringens ansikt . Over et par mørke øyebryn som avslørte italienske aner stakk svarte hårlokker fram under lua .

Dagfrid var oppvokst i industribygda Odda innerst i Hardangerfjorden . Arbeidsplassene på smelteverket hadde gjort kommunistpartiet til en sterk bastion, ikke minst da konkursen i nedgangstidene førte til at de fleste mistet jobben . Dagfrid hadde deltatt i politikk så lenge hun kunne huske, og hadde vært redaktør for ungkommunistenes avis, Klassekampen . Engasjementet for arbeiderrettigheter hadde hun arvet fra foreldrene, Ole og Cecilie Slåttelid . Moren ble en av Oddas markante kvinner i politikken på 20-tallet og var blant de opprinnelige medlemmene da kommunistene brøt ut av Arbeiderpartiet i 1923 for å stifte NKP . 5

Det summet forventningsfullt blant tilhørerne på Tordenskiolds Plass . De trakk inn mot en opplyst talerstol bestående av paller og byggematerialer . I utkanten av folkemengden møtte Dagfrid og Schrøder NKPs partisekretær Ottar Lie . Den 37-årige jernarbeideren med karakteristiske runde stålbriller hadde stått i første linje under streiker og fagforeningskamp i mer enn ti år . Han var urolig og slo oppgitt ut med armene . «Faen, det der skulle ikke de ha gjort», sa Lie til Dagfrid . Han fryktet trøbbel med politiet . Frykten var ikke ubegrunnet . 6

Knapt to år tidligere, i 1931, hadde forsvarsminister Vidkun Quisling sendt et gardekompani mot streikende arbeidere . Det hadde endt med et brutalt sammenstøt . Samme år hadde svensk politi skutt og drept fem arbeidere som demonstrerte mot streikebrytere i Ådalen . Myndighetene hardnet grepet om arbeiderbevegelsen over hele Skandinavia, og i større norske byer overvåket politiet kommunist-arrangementer . «Skal vi gå med eller ikke?» spurte Dagfrid . Schrøder var ikke i tvil . Han var aktivist av natur og hadde allerede holdt en rekke appeller mot fascismen på folkemøter i Bergen . Det hadde aldri stått mer på spill, mente han .

Nylig hadde Schrøder møtt i retten, tiltalt for vold under en aksjon mot streikebrytere på Bryn i Oslo . 7 Han var allerede et hatobjekt i den borgerlige pressen, der de skarpe politiske skillelinjene kom til uttrykk i harde og fordømmende karakteristikker av kommunister og fagforeningsaktivister . Morgenbladet oppfordret til mer håndfaste grep overfor en «opvigler» som Schrøder Evensen: «En profesjonell urostifter bør behandles som tidligere tiders spedalske . Interneringsbestemmelsene volder øyensynlig adskillig

24 – FORFULGT AV STATEN

besvær ( . . .) Men er de ikke i utpreget grad på sin plass overfor denne oppvigler som intet skyr?» spurte avisen . 8

I likhet med flere andre kommunister hadde Dagfrid og Schrøder fått en ideologisk utdannelse ved Kominterns kaderskole i Moskva, den såkalte Leninskolen . Skolen hadde som formål å lære opp representanter for internasjonale kommunistpartier for å sikre at politikken og budskapet tok opp i seg Kominterns retningslinjer . Skolen tilbød opplæring i russisk, innføring i politikk og studier av Lenin og Stalins skrifter . Mange fikk også opplæring i såkalte undergrunnsteknikker, som i praksis betød undervisning i illegalt arbeid .

Gjennom tre år, fra 1928 til 1931, ble Schrøder og Dagfrid skolert i kommunistisk ideologi og hvordan man skulle agitere for den . 9 Men folk som hørte dem, opplevde først og fremst at budskapet syntes å komme fra hjertet . Begge var villige til å slåss for det de trodde på . I form og innhold appellerte de til et ungt, radikalt publikum .

Og endring var nødvendig . Oppslutningen om det norske kommunistpartiet hadde sunket år for år siden midten av 20-tallet . Skulle partiet oppnå mer enn et par prosent, trengte man nytt blod og et tydelig program . I 1933 var det ensidige fokuset på klassekampen fra nedgangstidene på 20-tallet i ferd med å likestilles med et nytt budskap: kampen mot fascismen og nazismen . De sterkt nasjonalistiske, voldsorienterte ideologiene truet arbeidere over hele verden, også i Norge . Mange norske kommunister fryktet en storkrig der fascismen, nazismen og vestlig kapitalisme fant sammen for å knuse Sovjetunionen . Partiets nye linje var derfor å slå an en blanding av arbeiderrettigheter og antifascisme, med økende vekt på det siste .

Folkemøter og demonstrasjoner som markeringen 13 . mars 1933 var en viktig mulighet til å få satt politikk på dagsorden . Men denne ettermiddagen hadde Dagfrid og Schrøder ingen annen rolle enn å delta . Beslutningen om å møte opp var tatt spontant, ingen visste at de var her . Kanskje var det den pågående saken mot Schrøder som gjorde Dagfrid usikker på om de burde gå med . Hva skjedde om politiet aksjonerte? De landet på at når de først var kommet, fikk de gå inn og vise sin støtte . Dagfrid og Schrøder kunne ikke la den første demonstrasjonen mot Hitler i Norge finne sted uten dem . Det var en milepæl .

Folkemengden talte i overkant av fem hundre mennesker da Kommunistbladets Carsten Oliver Aasebøe og sjømannen Arthur Samsing holdt sine

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 25

appeller . Aasebøe var NKP-politiker og Dagfrids forgjenger som redaktør for Klassekampen . Han advarte mot nazismens utbredelse og oppfordret til solidaritet med tyske arbeidere og jøder . Arthur Samsing hadde siden 20-tallet arbeidet for å etablere kommunistene som en kraft innen sjømannsorganisasjonene . I 1932 deltok Samsing på International Seamen and Harbour Workers Unions Congress i Hamburg . ISH var stiftet etter initiativ fra Komintern, og på kongressen hadde man stilt seg spørsmålet om hva man skulle gjøre om Hitler kom til makten . Et knapt år senere var det en realitet . Demonstrasjonen på Tordenskiolds plass skulle vise at nazistenes aksjoner ikke ville bli forbigått i stillhet i Norge . 10

Fra det improviserte podiet i midten av folkemengden opplyste Samsing at en mindre deputasjon umiddelbart ville gå til den tyske legasjonen i Drammensveien og overlevere en protestuttalelse mot rikskansler Adolf Hitler . Tilhørerne responderte med ovasjoner . Men demonstrantene hadde et krav: De ville følge deputasjonen helt fram til tyskernes legasjon . Etter en drøy halvtime satte mengden seg i bevegelse og dannet et tog ut av byggeplassen vestover . Dagfrid og Schrøder gikk inn bakerst . På veien gjennom bygatene sluttet flere seg til demonstrasjonstoget som marsjerte til den franske kampsangen «Internasjonalen» . Ingen trommer eller musikkorps, bare lyden fra flere hundre stemmers kraft . Fra vinduene i bygårdene kikket urolige beboere stjålent ned på toget . Så dro de for gardinene .

Halvveis mellom Tordenskiolds plass og den tyske legasjonen hadde ikke Ottar Lies spådommer slått til . Demonstrasjonen forløp rolig . Dagfrid og Schrøder befant seg nå i midten av folkemengden, blant folk som sluttet seg til parolene underveis . Men da de nærmet seg krysset der Drammensveien og Munkedamsveien møttes ved Skillebekk, hørte de rop lenger foran . Uroen spredte seg rekke for rekke bakover . Var det fascistiske motdemonstranter som sto klar til å angripe? Eller var det politiet? Schrøder fryktet begge alternativer . Terskelen for å bruke vold mot demonstranter ble stadig lavere .

Demonstrasjonen saktnet, for så å stoppe helt . Lenger framme var det satt opp en veisperring, beskyttet av svartkledte politimenn . Schrøder slapp Dagfrids hånd og gikk hurtig framover mellom rekkene . Han måtte vite hva som skjedde . Litt nærmere så han at marsjen var i ferd med å eksplodere ved sperringen . Mengden trykket fortsatt på bakfra . Schrøder hørte en mannsstemme skrike ut en kommando, og inn fra en sidegate skar et dusin

26 – FORFULGT AV STATEN

politimenn . Med løftede køller skilte de demonstrantene på midten, like foran Schrøder og Dagfrid . 11

I tumultene ble Schrøder presset inn mot bygården . Dagfrid så tre politikonstabler komme mot ham med batongene løftet til slag . Hun ropte for å advare, men forgjeves . Først da Schrøder ble oppmerksom på politimennene, kom han seg løs, men i fluktforsøket støtte han mot andre demonstranter på flukt . Schrøder merket ikke at han hadde konstablene i hælene, før et hardt slag i bakhodet fikk det til å svimle for ham . Han sjanglet ut av det første kølleslaget samtidig som han snudde seg mot politimennene . Konstabelen som hadde slått, stanset og lot to andre omringe Schrøder . Han så ikke batongen, men kjente smertene i nakken da han ble truffet av et nytt slag . Stupende framover så han den tredje konstabelen heve slagvåpenet . Schrøder rakk å høre et «Takk for sist!» før batongen kløyvet leppa og boret seg inn i munnen . 12 Så svartnet det . Schrøder falt bevisstløs bakover på trikkeskinna mens blodet rant fra hodet og ansiktet .

Dagfrid måtte finne forloveden i kaoset av flyktende demonstranter . I noen korte glimt mellom beina på folk som løp i alle retninger, skimtet hun ham blødende på bakken . På vei fram kjente hun et hardt grep i skulderen . Dagfrid snudde seg og så rett på partifellen Olav Kvernmo . Han forsto hva som sto på spill, og dro henne tilbake . «Du går ikke inn der, Dagfrid, for det er det samme som at du ligger i gaten ved siden av ham om et øyeblikk . Jeg skal springe bort .»

Demonstrasjonen stanset all trafikk i området . Bak vinduene i Skillebekktrikken, som sto fast ved holdeplassen, fikk passasjerene panoramautsikt til opptøyene . En kvinne ropte om hjelp, en politimann skrek ut advarsler . Den 30-årige journalisten Johan Strand Johansen var blant tilskuerne på trikken . Han banet seg vei ut av vognen og ble stående på plattformen der folk løp forbi i panikk . En eldre mann som forsøkte å flykte fra konstablene, ble slått ned like foran ham . 13 Strand Johansen tilhørte selv kommunistpartiet og hadde kjent politivold på kroppen . Da han så Schrøder Evensen ligge på bakken, tenkte han umiddelbart at han var i livsfare, og løp fram til Kvernmo, som satt bøyd over den forslåtte kroppen . Schrøder virket fullstendig omtåket . Det ene øyet var gjenklistret av blod fra såret i hodet . Munnen blødde fortsatt, og skjortekraven som tok imot under jakka, var brunrød .

Sirenen fra en utrykningsbil blandet seg med støyen fra demonstranter på flukt . «Vi må få ham ut av gaten», sa Strand Johansen . De trakk ham

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 27

bort til et apotek noen meter unna for å få hjelp, og Schrøder hadde så vidt gjenvunnet bevisstheten da fire konstabler kom for å arrestere ham . Det nyttet ikke å be om legehjelp . Schrøder ble dratt opp fra apotektrappa og inn i politibilen, mens de to andre ble holdt unna med slag og spark . Men Strand Johansen ga seg ikke, han krevde at politibilen måtte kjøre til legevakta før arresten i Møllergata 19, og hoppet inn i bilen sammen med Kvernmo .

Schrøder klaget over smerter i kroppen og blødde fortsatt kraftig, men vennene var mest bekymret over at han hele tiden stønnet og førte hånden til brystet . De mistenkte hjerteproblemer og fryktet at han skulle bryte fullstendig sammen . «Vi må til legevakta så raskt som mulig!» ropte Strand Johansen til konstabelen i førersetet . Han fikk et grynt til svar . Sjåføren kjørte i stedet rett til Møllergata, der politiet dro Schrøder ut av bilen . I trappene opp til arresten segnet han om . Tross Strand Johansens protester halte to konstabler arrestanten oppover steintrappene . Ved inngangen ble Kvernmo stanset, han ga opp . Strand Johansen ville forsøke å følge Schrøder Evensen så langt inn i arresten som mulig .

«Hvem er du?» En politimann ba Strand Johansen vennligst oppgi navn og fortelle hva han gjorde på stasjonen . Han svarte at han var vitne og bekymret over arrestantens tilstand . «De er vel av samme type, de også!» brølte betjenten . Strand Johansen ba ham ta det med ro, men fikk i stedet et voldsomt støt bakfra så han ravet inn i forhallen . Foran ham krydde det av politimenn, uten at det la noen demper på betjentens angrep . Han spurte hva betjenten tillot seg, da han verken var oppbrakt eller anholdt . Politimannen gikk løs på ny og kastet Strand Johansen inn på vaktkontoret med et vilt rop . «Inn med deg!» Ordren gjallet mellom murveggene .

Ved arresten klarte ikke Schrøder Evensen å besvare politiets spørsmål . Tilstanden hans ble møtt av hånlatter fra politimennene . «Hva faen er det dere tillater dere!» skrek Strand Johansen . Han forsto at de var fritt vilt inne i det som skulle være selve hjertet av rettsstaten . Blodet rant fortsatt fra Schrøders hode da han ved midnatt ble låst inn på cellen etter samtykke fra politilegen . Strand Johansen krevde å få ringe advokat på vegne av Schrøder, men fikk ordre om å forlate stasjonen øyeblikkelig .

Da han gikk ut gjennom forhallen, merket han seg at politiet sto oppstilt i «full krigsutrustning» . Det var også betjenter med stålhjelmer og meterlange køller . Under gatelysene omkring nr . 19 så han at området var avsperret med sterke politikjeder . Da han kom hjem i leiligheten, noterte Strand Johansen

28 – FORFULGT AV STATEN

umiddelbart ned hendelsene . Notatene skulle bli til en artikkel i partiavisen . «Hitlers ånd er levende også blant det befal som kommanderer vanlige politifolk her i Oslo», skrev han .

Politimester Kristian Welhaven ville neppe bifalt Strand Johansens beskrivelse av korpset . Den delvis skallede, barteprydede prestesønnen likte å si at han kjente hver eneste politimann i byen personlig . Welhaven nøt stor respekt blant det sammensveisede politikorpset han hadde bygget opp under egen ledelse . Han må derfor ha hatt et visst grunnlag for å vite hvordan de gikk fram under demonstrasjonen . Var volden sanksjonert fra politiledelsen? Uansett var konstablenes oppførsel neppe femtiårsgaven Norges mest profilerte politimann ønsket seg . På den annen side var resolutt handling et tydelig signal overfor kommunistiske oppviglere . Urolige tider krevde grensesetting .

Ottar Lie hadde fulgt Dagfrid tilbake til leiligheten i partikontorene, noen hundre meter unna arresten . Hun var redd og opprørt . Hvorfor angrep politiet Schrøder så brutalt blant hundrevis av demonstranter? Selv ikke initiativtakerne fikk samme behandling . Fyrbøter Erik Myhre Kittelsen, som hadde brutt gjennom politisperringen, ble innbrakt uten mishandling . En annen av bakmennene, Rolf Midsem, ble tildelt ett kølleslag som satte ham ut av spill . Samsing var vekk . Dagfrid mente at konstablene handlet målrettet . Men hvordan kunne de vite at Schrøder i det hele tatt kom til å være til stede? En deltaker i toget fortalte henne at han hadde hørt konstabelens «Takk for sist!» idet han slo ned forloveden . Hva mente politiet med det?

Morgenbladet, Aftenposten og Dagbladet omtalte demonstrasjonen som «Den mislykkede protestmarsj til den tyske legasjonen» . Morgenbladet hevdet at marsjen var ledet av «sekretæren i den kommunistiske ungdomsfylkning, Schrøder Evensen og sjømannen E . Gitlesen (rett etternavn er trolig Kittelsen, forf . anm .)» . Kilden var politiet . Under et døgn etter hendelsen var både rollene og hendelsesforløpet forvridd . Arbeiderbladet og Arbeideren var mest opptatt av politivolden . «Vi ser politiets og myndighetenes opptreden i dette tilfelle som en uhyre provokasjon mot arbeiderklassen, og vil svare den med forsterket og aktiv kamp mot fascismens framrykning i Norge», skrev Arbeideren . Kommunistavisen var eneste øyenvitne blant de refererende mediene .

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 29