Blodig alvor Menneskemengden som samlet seg på Tordenskiolds plass i Oslo mandag 13. mars 1933, var drevet ut i gatene av uro. Ansiktene hos de som strømmet til fra arbeiderstrøkene på østkanten, uttrykte både kampvilje og frykt. De ville stå opp mot nazistisk innflytelse før det var for sent. Den kalde, rå kveldslufta som trakk inn fra fjorden, la ingen demper på frammøtet. I tussmørket tråkket demonstrantene over råtten snø og løs brostein på vei inn på den gamle festplassen, som mest liknet et gapende sår i bybildet. Halvveis nedrevne gårder omkranset stillaser der byens nye rådhus skulle reise seg. Folkemøtet hadde startet på Jernbanetorget med et hundretalls tilhørere som marsjerte opp til Tordenskiolds plass, der tilslutningen vokste raskt. Initiativet kom fra Sjømennenes aksjonsutvalg og rettet seg mot HitlerTyskland, der nazistene hadde gått brutalt til verks og brukt vold mot jøder, kommunister og arbeidere. Blant demonstrantene i Oslo fantes norske sjøfolk fra Oslo Sjømannsklubb og flere kjente kommunister.4 De fryktet den samme utviklingen i Norge. Møtet var allerede i gang da Dagfrid Slåttelid og Schrøder Leonard Evensen nådde fram. Det forlovede paret var aktive kommunister fra bergensområdet, og bodde for tiden på et lite kott i kommunistpartiets lokaler i Møllergata. Tjueseks år gamle Schrøder var født og oppvokst i trange kår i Solund i Sogn og Fjordane. Han hadde vært leder for kommunistpartiets ungdomslag før han tok over partiavisen Vestlandet, som rettet seg mot bønder og fiskere langs kysten. Schrøder ville ha en annen fordeling av ressursene og mente Sovjetunionen viste riktig vei. Verdiene i havet, jorda og det som ble skapt på fabrikkene, måtte komme folket til gode. Schrøder Evensen var mørk og slank, med en holdning som fikk ham til å virke høyere enn sine 174 centimeter. Kanskje bidro også det ullaktige håret som naturlig pekte oppover, til inntrykket av at han raget i mengden. Men som oftest var det blikket folk festet seg ved. Det framsto intenst og målrettet, som om det til enhver tid fantes en viktig seier i vente et sted inn i framtiden. Samtidig var det noe tvetydig å lese i de blå øynene. Noen så et alvorstungt drag tilhørende en eldre mann. Andre så et vilt og uforutsigbart dyp. Dagfrid Slåttelid var hans kvinnelige motstykke. Hun var et år yngre og hadde øyne som utstrålte mye av den samme kampviljen som hos Schrøder,
DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN –
23
