Vendepunkt

vide fullmakter og skulle drive etterretning i andre land, spesielt rettet mot Tyskland, Japan og Italia . Men den amerikanske forløperen til CIA hadde også en spesiell interesse for kommunister og Sovjetunionen . Det var lite som tydet på at Haakon Lie var annet enn en interessert observatør og bekjent av mennesker med kontakter inn i OSS . Men den første tiden i USA hadde skaffet ham et nettverk som kunne bli nyttig i framtiden .

Haakon Lie holdt seg løpende oppdatert om situasjonen i Norge . Først og fremst var han bekymret for broren som satt på Grini, kanskje fryktet han at Per i likhet med Einar Gerhardsen skulle bli sendt videre til konsentrasjonsleir i Tyskland . Men Lie var også opptatt av den norske motstandskampen . Han var sterkt kritisk til kommunistenes krigsinnsats og beskyldte dem for å infiltrere Milorg . Lie foraktet Sundes sabotasjeaksjoner og partileder Peder Furubotn personlig . I sitt senere forsøk på å skrive krigshistorien på nytt karakteriserte han Sunde og Furubotn som «einstøinger» og lot beskrivelser som «feighet, narraktighet og psykopatiske trekk» spesifikt følge Furubotn . 416 Han hoverte over at de norske kommunistene kunne mene at sabotasjeaksjonene ville «vekke folket» og utløse ny motstandsvilje . Fra Amerika syntes alt glassklart . Den passive linjen var fortsatt medisinen, for Lie hadde sett lyset: Amerika var en uovervinnelig kraft .

Vendepunkt Stalingrad i Kaukasus var viktig for den framrykkende tyske hæren . Byen var et knutepunkt i transporten mellom Det kaspiske hav og det nordlige Sovjetunionen . Å erobre Stalingrad betød å avskjære russerne fra uvurderlige ressurser . Rent militærstrategisk ville byen dessuten beskytte den venstre flanken for armeene som kjempet seg inn i Kaukasus . Og den bar Stalins navn – ingen annen by kunne ha større propagandaverdi .

Fra russisk side var ikke Stalingrad mindre betydningsfull, og for Stalin selv var byen emosjonelt uvurderlig . Det var her han hadde spilt en sentral rolle under den russiske borgerkrigen . Det var her han hadde møtt flere av mennene som fortsatt sto ved hans side . Slaget om byen tok til 21 . august 1942 og var i ferd med å utvikle seg mot en ny russisk militærkatastrofe . Et av Stalins viktigste grep for å endre utfallet ville være å gi de profesjonelle generalene tillit . I slutten av august 1942 beordret han Georgij Zjukov til Stalingrad, men Zjukov takket nei:

246 – FORFULGT AV STATEN

«Min karakter er slik at jeg ikke klarer å samarbeide med deg», sa Zjukov . 417

«Landet trues av katastrofe ( . . .) Vi må redde fedrelandet med alle mulige midler, uansett ofre . Hvilken rolle spiller personlighetstrekkene våre? La oss underordne dem fedrelandets interesser», svarte Stalin . «Når drar du?»

Zjukov behøvde én dag på å komme seg av gårde . Et halvt år senere hadde han fullført oppdraget .

Da den tyske general Friedrich Paulus kapitulerte for de sovjetiske styrkene 2 . februar 1943, lå Stalingrad i ruiner . Over 740 000 tyskere var drept eller såret, 110 000 var tatt til fange . De russiske tapene lød på i underkant av en halv million drepte soldater og nær 650 000 sårede . 40 000 sivile hadde mistet livet i ruinene . Årsaken lå i Zjukovs knipetangsmanøver, som hadde avskåret de tyske forsyningslinjene og låst tyskerne i en grusom dødsfelle . En soldats livslengde i Stalingrad kunne telles i minutter fra han gikk i kamp, og det russiske offeret hadde vært uten sidestykke i krigen . I Berlin, London og Washington forsto man at Stalingrad var et vendepunkt . I Moskva pustet man lettet ut over at Hitler hadde gått i samme felle som Napoleon . Historien gjentok seg gjerne .

Krigens utvikling på Østfronten hadde en rekke årsaker . Kanskje var en av dem kompromissviljen hos selv den mest kompromissløse diktator . Ingen kunne kjempe en krig alene . I forholdet Stalin–Zjukov hadde kvalifikasjoner trumfet personkonflikt, maktforhold og dårlig kjemi . Samtlige involverte forsto at det var en kamp på liv og død – den måtte kjempes sammen . Hadde den norske regjeringen, hjemmefronten og Kretsen noe å lære? Winston Churchill hadde liten sans for den passive motstanden i det okkuperte Norge . Moskva må ha ansett den som latterlig . Ville Stalingrads eksempel rydde opp i tankesettet? Slaget var et vendepunkt, og erkjennelsen spredte seg raskt .

Mandag 1 . mars 1943 sto 16 nordmenn foran eksekusjonspelotongen på Trandum . De fleste av mennene som skulle henrettes, tilhørte NKPs ledersjikt og hadde vært utsatt for hard tortur etter arrestasjonen . Ottar Lie ble tatt da Gestapo fant fram til partiets skjulte forlegning på Vikersund i oktober 1942 . Kona Inga ble også arrestert og var for lengst sendt til Ravensbrück . Under tumultene forsøkte redaktør Arne Gauslå og to kamerater å skyte seg ut, men ble drept på stedet .

DEL 2: KRIGSTID – 247

Olav Kvernmo hadde reddet Schrøder Evensen fra politiets brutale behandling under demonstrasjonen i Oslo nesten på dagen ti år før han skulle dø for tyske kuler . Blant de dødsdømte på Trandum var også Harald Slåttelid og nevøen Thor Espelid . Etter at Haralds sønn Ørnulf ble tatt, hadde Slåttelid befunnet seg i helvetes forgård av tortur og mishandling . Utfallet av rettssaken var gitt . Bølgen av arrestasjoner og henrettelser gjennom høsten 1942 og våren 1943 var i ferd med å utradere NKPs gamle partiledelse .

To dager før eksekusjonen satt 15 av de dødsdømte på «Fallskjermen» på Grini – siste stasjon før henrettelse . Natt til 1 . mars meddelte kommandanten de dødsdømte hva de hadde i vente . De ville bli skutt, og fordi de var kommunister, ville de ikke få en grav . Asken deres skulle spres for alle vinder . Ottar Lie svarte at det hadde liten betydning hva som skjedde med dem etter deres død: «vi har fylt vår misjon .» De dødsdømte kommunistene på Grini skulle bli ofre i en av krigens største massehenrettelser på norsk jord . Tysklands erklæring om «total krig» fikk umiddelbar gyldighet og hard respons i Norge . Ottar Lie og de andre skrev sine siste brev og skriblet samtidig ned en hilsen på dopapir til medfangene:

«Til kameratene på Grini . Vi sender dere alle vår hilsen . Den nasjonale front mot fascismen som er bygget opp i Norge, må dere underbygge og forsterke . Vårt mål og deres mål er et fritt selvstendig Norge hvor nordmenn skal styre og skape lyse og levelige vilkår for alle . I kampen for dette må alle uoverensstemmelser skyves til side . Ut av vårt land med tyskere og quislinger . Leve et fritt og selvstendig Norge . Leve de som i dag kjemper for de undertrykte folks frihet . Hilsen og håndslag til dere alle .»418

Ved femtiden på morgenen ble fangene hentet og kjørt til Trandumskogen . Framme på retterstedet stilte Viggo Hansteens bøddel Oskar Hans opp sin avdeling foran de dødsdømte som var lenket sammen to og to . Harald Slåttelid ba om å få møte døden lenket til nevøen . I dagboka skrev Grinifangen Odd Nansen: «Tidlig i morges ved femtiden ble de femten dødsdømte hentet og kjørt vekk . Alle forsto hva det betød da nyheten spredte seg på morgenappellen . Tausheten la seg over hele plassen – over to tusen sørget over sine falne kamerater, og sikkert mange svor hevn over dem i sitt stille sinn .»419 I Solund reagerte Dagfrid Evensen med sjokk da hun ble kjent med dødsdommen og henrettelsene . Om det var noen trøst, varslet Stalingrad om et historisk vendepunkt . Men prisen var verdensomspennende represalier som skulle nå helt ut til havgapet i Solund .

248 – FORFULGT AV STATEN

Som illegal partisekretær for NKPs Vestlandsavdeling var Schrøder Evensen trukket inn i motstandskampen . Foreløpig hadde ikke Gestapo koblet ham inn i kjeden av hendelser som hadde rammet Dagfrids nærmeste . I Solund vokste datteren Cecilie til mens faren dag for dag nærmet seg aktiv innsats . I et dikt som senere ble funnet på en dekningshybel i Bergen, satte han ord på kallet fra motstandskampen:

Når så en plass ble tom, og den falnes blod det roper: «Kom!» Skulle jeg da si nei og feigt gå min vei? Jeg elsker mitt barn og min viv, jeg elsker dem mer enn mitt liv. Nazismen legger livsånden øde, piner alt edelt og skjønt til døde. Og nu min beslutning er tatt: Jeg går som soldat.420

Oskar Hedins tilværelse hadde mange av soldatens trekk, riktignok uten skarpe skudd . Gjennom 1943 kunne han glede seg over at «russiske bajonetter» hadde satt tyskerne på plass . Alt tydet på at sykehusoppholdet hadde gjort ham frisk og arbeidsfør . Men den optimistiske livsinnstillingen som hadde kjennetegnet ham, var erstattet av et dypere mørke . Til en venn i Skottland skrev han: «Kaos, trøbbel, mord, uoverensstemmelser er dagens orden . Det er likesom at folk ikke finner seg selv lenger . Meste av deres illusjoner er falt . Krigen skaper det styggeste i mennesket, nemlig hat og irritasjon .»421

Oskar Hedin hadde over lengre tid stått i kryssilden mellom misfornøyde sjøfolk og forbundet . Han likte seg ikke lenger i Liverpool, sjøfolkene der maste bare om penger og lønnstillegg . «Det har alltid vært det kapitalistiske systems måte å stimulere opposisjon på å dytte til arbeiderne litt mer penger, så har de som regel holdt tyst», skrev han til en av sine gamle skipskamerater fra «Lenda» . 422 Sjøfolkene måtte tenke mer som arbeidere og ikke la seg avspise med noen småslanter her og der, mente han . Beslutningsrett og eierskap var viktigere, etter krigen måtte hele næringen vurderes på nytt . En slik holdning var farlig og ville gi ham fiender både blant sjømenn og i eget forbund .

I september 1943 betrodde han en venn i Cardiff at han endelig kunne ta seg litt ferie på «en stille og fredelig plass» . 423 «( . . .) well, du sier ikke noe

DEL 2: KRIGSTID – 249