vide fullmakter og skulle drive etterretning i andre land, spesielt rettet mot Tyskland, Japan og Italia. Men den amerikanske forløperen til CIA hadde også en spesiell interesse for kommunister og Sovjetunionen. Det var lite som tydet på at Haakon Lie var annet enn en interessert observatør og bekjent av mennesker med kontakter inn i OSS. Men den første tiden i USA hadde skaffet ham et nettverk som kunne bli nyttig i framtiden. Haakon Lie holdt seg løpende oppdatert om situasjonen i Norge. Først og fremst var han bekymret for broren som satt på Grini, kanskje fryktet han at Per i likhet med Einar Gerhardsen skulle bli sendt videre til konsentrasjonsleir i Tyskland. Men Lie var også opptatt av den norske motstandskampen. Han var sterkt kritisk til kommunistenes krigsinnsats og beskyldte dem for å infiltrere Milorg. Lie foraktet Sundes sabotasjeaksjoner og partileder Peder Furubotn personlig. I sitt senere forsøk på å skrive krigshistorien på nytt karakteriserte han Sunde og Furubotn som «einstøinger» og lot beskrivelser som «feighet, narraktighet og psykopatiske trekk» spesifikt følge Furubotn.416 Han hoverte over at de norske kommunistene kunne mene at sabotasjeaksjonene ville «vekke folket» og utløse ny motstandsvilje. Fra Amerika syntes alt glassklart. Den passive linjen var fortsatt medisinen, for Lie hadde sett lyset: Amerika var en uovervinnelig kraft.
Vendepunkt Stalingrad i Kaukasus var viktig for den framrykkende tyske hæren. Byen var et knutepunkt i transporten mellom Det kaspiske hav og det nordlige Sovjetunionen. Å erobre Stalingrad betød å avskjære russerne fra uvurderlige ressurser. Rent militærstrategisk ville byen dessuten beskytte den venstre flanken for armeene som kjempet seg inn i Kaukasus. Og den bar Stalins navn – ingen annen by kunne ha større propagandaverdi. Fra russisk side var ikke Stalingrad mindre betydningsfull, og for Stalin selv var byen emosjonelt uvurderlig. Det var her han hadde spilt en sentral rolle under den russiske borgerkrigen. Det var her han hadde møtt flere av mennene som fortsatt sto ved hans side. Slaget om byen tok til 21. august 1942 og var i ferd med å utvikle seg mot en ny russisk militærkatastrofe. Et av Stalins viktigste grep for å endre utfallet ville være å gi de profesjonelle generalene tillit. I slutten av august 1942 beordret han Georgij Zjukov til Stalingrad, men Zjukov takket nei: 246 – FORFULGT AV STATEN
