Kidnapping i New York

«Mine herrer, det norske folk som De har styrt, har fått høre kjensgjerningenes jernharde og bitre språk . De er nå klar over at det må komme en politisk nyordning i Norge som bygger på de gitte politiske realiteter», sa rikskommisær Josef Terboven . 281 Han anklaget norske politikere for å ha gått Englands ærend og proklamerte en nyordning som gjorde Norge til en ettpartistat . Bare slik kunne man felles ta fatt på «et ærlig og varig samarbeid med det stortyske riket» . En drøy måned etter kommunistpartiet ble de andre norske partiene forbudt – med ett unntak: Nasjonal Samling . Terboven etablerte et kommissarisk statsrådstyre med tretten statsråder, hvorav ni var NS-medlemmer . Quisling ble leder, uten formell makt .

Den kringkastede nyordningen kom ikke overraskende på Asbjørn Sunde eller Norman Iversen, men bekreftet bare utgangspunktet . Forskjellen var at hele det politiske Norge nå var satt til side .

Da Tyskland angrep Norge, brøt det norske forsvaret sammen uten større motstand . Størstedelen av marinen og krigsmateriellet gikk tapt og kunne tilføre lite til en alliert motstandskamp . Derimot var den norske handelsflåten relativt intakt . Det betød at verdens fjerde største og mest moderne handelsflåte kunne utgjøre en betydelig ressurs i den allierte kampen mot Tyskland . 282

Nygaardsvold-regjeringens kaotiske flukt i aprildagene framtvang flere avgjørende beslutninger . En av de viktigste var at alle norske handelsskip utenfor tyskkontrollert område ble beordret til å søke seg til allierte havner . Fartøyene som kom seg unna tysk kontroll, skulle samles i en organisasjon som fikk navnet Norwegian Shipping and Trade Mission . Under forkortelsen Nortraship utgjorde de om lag tusen skipene verdens største rederi .

Dermed kunne Norge bidra til effektiv transport av nødvendig materiell og opprettholde handel og forsyning mellom Hitlers motstandere . Flåten ble en uvurderlig ressurs som ga den norske eksilregjeringen i London en framtredende posisjon i den allierte krigsdeltakelsen . Norske sjømenn skulle i praksis finansiere Nygaardsvold-administrasjonens virksomhet og sikre anseelsen .

Få dager etter at Oskar Hedin ble reddet i land etter torpederingen av «Lenda», trådte en viktig avtale i kraft . Avtalen betød at norske sjømenn

172 – FORFULGT AV STATEN

i Nortraship måtte redusere sine framforhandlede krigsrisikotillegg ned til britiske betingelser . Det var Norsk Sjømannsforbund (NSF) i London som hadde godtatt ordningen, kanskje uten å ha nok oversikt over risikotilleggene de norske sjømennene hadde framforhandlet tidligere . Den gamle avtalen var basert på faresoner med høyere tillegg, mens den nye gikk for en flat, lavere sats . Overskuddet skulle plasseres i et «hemmelig» fond for ikke å skade forholdet til britene .

Siden den norske regjeringen oppholdt seg på britisk territorium og det var krig, kunne den samtidig innføre arbeidsplikt for sjøfolkene i europeiske havner . Norske sjømenn ble tvunget til å risikere livet for betydelig lavere lønn enn tidligere . Blant dem som protesterte sterkest mot ordningen, var de kommunistiske sjømannsklubbene . Men alle måtte samles til felles kamp, krevde regjeringen og NSF .

Sjømannsforeningene hadde gjennom 30-tallet vært en arena for politisk maktkonflikt mellom kommunistene og sosialdemokratiske krefter . Kampen om sjømennenes hjerter sto grovt sett mellom et styringsorientert Arbeiderparti og et kommunistparti som ville kjempe for rettighetene med mer radikale midler . Da krigen brøt ut, kom det til åpen konflikt mellom Norges Sjømannsforbund og den kommunistisk-ledede Scandinavian Seamen’s Club of America, som hadde etablert seg i elleve amerikanske havner . Frontene var beinharde og infisert av 30-tallets maktkamp og krigsutviklingens uventede allianser .

En sentral skikkelse i Norsk Sjømannsforbund var 45-årige Ingvald Haugen, som fikk vervet som NSF-formann i 1936 . Haugen hadde selv vært fisker og begynte klatringen i organisasjonslivet som formann for Norsk Matros- og Fyrbøter-Unions avdeling i Haugesund, senere i Cardiff og Newcastle . Bak et «disponentaktig» ytre med bakoverstrøket, mørkt hår skjulte det seg en karismatisk, arbeidsom og frittalende formann som nøt respekt blant sjøfolk så vel som redere . Øynene lyste av kampglød og staheten som behøvdes for å få sin vilje . Med et talent for å organisere og teft for klok politisk manøvrering ble han et kraftsentrum i den norske sjøfarten .

Men Haugen var også en mann med flere hatter . Som sentralstyremedlem i Arbeiderpartiet var han ingen nøytral forbundsleder . Partiets uttalte kamp mot «nazikommunismen» var også Haugens kamp . Haugen oppfattet kommunistene som et konstant uromoment, en gruppe som nektet å forholde

DEL 2: KRIGSTID – 173

seg til forhandlingsspillet og framsatte urealistiske krav . De utfordret tanken om en samlet fagbevegelse som spilte på lag med regjeringen . 283 Men Ingvald Haugen hadde vært en effektiv ryddegutt, og ved inngangen til krigen anså regjeringen at den europeiske delen av NSF var under ansvarlig kontroll . Den hadde tette og trygge bånd til rederiene og ga samtidig sjømennene betingelser de fleste kunne leve med .

Haugen hadde vært forutseende og etablert NSFs eksilkontor i London allerede i april 1940, med kartotek og foreningslister intakt . Da regjeringen flyktet til Storbritannia, fulgte Haugen med som sjømennenes forbundsleder og Nortraships mannskapssjef . Men allerede 22 . juni forlot han London og reiste til Amerika for en viktig oppgave . Han skulle ta kampen med de kommunistiske sjømannsklubbene én gang for alle .

Grunnen til at Haugen hastet over Atlanteren, var at det var slått alarm innen forbundet om at de kommunistiske sjømannsklubbene «terroriserte alle skip» over hele Amerika . Det ble også hevdet at de samarbeidet med tyske konsulater og hadde «erklært at norske sjøfolk måte være nøytrale», fordi det var likegyldig for sjøfolkene «hvem der regjerte – Nygaardsvold eller Quisling» . 284

Kjernen i konflikten i USA var likevel lønnsreduksjonene og risikoen på seilinger til Europa . Det var tryggere å gå i fart mellom USA og Sør-Amerika, Japan, Kina og Filippinene . I de kommunistiske sjømannsklubbene advarte de sjøfolkene mot å akseptere andre hyrebetingelser – og å gå inn i krigen på det de kalte «rederregjeringens» side . Kommunistene mente at Haugen og forbundet «( . . .) atter en gang har fulgt en bande internasjonale gangsters og deres helere i de små nasjoner med ’Blind Lojalitet!’285» Hvorfor kunne man ikke kreve en felles overenskomst som ga bedre betingelser for de som risikerte livet til sjøs?

I et etterpåklokt perspektiv virket kampen både umusikalsk og urimelig . Det var krig, og alle måtte yte sin skjerv . Men sjøfolk og arbeidere hadde i alle tider blitt utnyttet for at rederfamilier og spekulanter skulle bygge sine formuer . At man i Norge var tvunget til å akseptere britiske betingelser, var mer forståelig i Ingvald Haugens verden enn i de kommunistiske sjømannsklubbene . «For oss er nazisme og fascisme nemlig like motbydelig enten den er representert av en Hitler, en Mussolini, en Quisling, en Chamberlain eller Henry Ford», fastslo kommunistene . 286 De så ingen grunn

174 – FORFULGT AV STATEN

til at underbetalte sjøfolk skulle dø i kamp for redere og politikere som i all hovedsak ønsket bevegelsen fjernet fra innflytelse og verv innen skipsfarten .

Konfrontasjonen mellom sjømannsklubbene og Norsk Sjømannsforbund hadde gått så langt at det førte til voldshandlinger . I NSF mente man at klubbene benyttet seg av gangstermetoder der man «tok til med å slå ned forbundsfolk på sjappene og var etter forbundsfolk på gatene» . Svaret var at «noen forbundsfolk ble lei av dette og banket opp en gjeng, så ble det også slutt på det287» . Ingvald Haugen kastet seg uredd inn i kampen og spilte rått på patriotismen han mente lå rotfestet i forbundsmedlemmene . Det sto om liv og død i Europa, og den norske innsatsen hvilte på sjøfolkene .

Men Haugen møtte motstand han ikke kunne avfeie . I et telegram fra New York til London-kontoret skrev han rett ut at det var en skandale at britene skulle diktere hyren for norske sjøfolk på norske skip . Noe måtte gjøres, uansett hva London mente om det . Altså imøtekom han kommunistenes krav, men bare internt . I kampens hete reiste Trygve Lie over til USA for å ordne opp . Resultatet var at mannskapene skulle innrømmes risikotillegg, til tross for at den britiske regjeringen truet med å intervenere . «Vi må se å få båtene ut», sa Trygve Lie . I begynnelsen av september ble krigsrisikotillegget en del av sjøfolkenes tariffavtale . Men propagandakampen mellom Norsk Sjømannsforbund og sjømannsklubbene fortsatte å tilspisse seg . I kampen om sjøfolkenes sjel var alle metoder tillatt .

Ingvald Haugen la ingenting imellom da han beskyldte sjømannsklubbene for ren femtekolonnist-virksomhet . Han seilte inn i propagandakrigen drevet framover av Arbeiderpartiets nazikommunisme-begrep . Under et turbulent møte i Baltimore med sjømannsklubbenes representanter ble Haugen utfordret til å bevise påstandene . «( . . .) alt jeg har av beviser, har jeg dessverre ikke med meg her i dag», svarte Haugen . 288 Han sa at det kun var lederne i sjømannsklubben han hadde bevis mot . Det var ikke sjøfolkene han ville til livs .

I oktober 1940 tillyste Samarbeidskomiteen for de norske Sjømannsorganisasjoner i Brooklyn og New York et allmøte . Anledningen skulle finne sted i Eagle Hall i Brooklyn den 29 . oktober . På plakaten het det at Ingvald Haugen skulle innlede til «( . . .) diskusjon over emnet: Den femte kolonne» . Haugen spente buen høyt . Tiden var kommet for å framlegge bevis . Han måtte stemple ledelsen i sjømannsklubbene som landsforrædere uten at han mistet sjøfolkene deres .

DEL 2: KRIGSTID – 175

Det var sent på kvelden tirsdag 28 . oktober 1940 at Haugen gikk gjennom gatene i New York . Han kom fra et tillitsmannsmøte i Atlantic Avenue der han hadde forberedt seg til møtet i Eagle Hall . Under armen bar han dokumentmappen med papirene som skulle bevise kommunistenes landsforræderi . Han passerte tre biler som sto langs fortauskanten . 289 Da Haugen var på høyde med den midterste, støtte han borti en «stor rusk» av en mann som sto på fortauet . Han forsøkte å ta et skritt til venstre for å gå rundt, men da gjorde mannen det samme . Haugen dreide instinktivt til høyre for å komme unna og gikk raskt langs bilene da bakdøren på en av dem plutselig åpnet seg . Så kjente han et kraftig støt i ryggen . Han oppfattet at det var mannen på fortauet som kastet seg på ham og dyttet ham inn i kupeen . Haugen rakk knapt å oppfatte situasjonen før han fikk et pledd trukket over hodet . Han skrek i panikk og forsøkte å gjøre motstand, men satt fast mellom to sterke menn i baksetet .

Haugens inntrykk var at det satt to menn i forsetene og to bak . Bilen startet . Han hørte motorlyden og kjente bilens myke fjæring på vei gjennom byen . På bakgrunn av komforten konkluderte han med at han befant seg i «en meget fin bil» . Han var redd, men forsøkte å oppfatte lyder og hva som ble sagt inne i bilen . Mennene hadde revet dokumentmappen fra ham da han ble dratt inn i bilen . Haugen syntes han hørte: «Here is the briefcase .» Kidnapperne var altså ute etter papirene .

Etter en reise som Haugen anslo varte i en times tid, svingte bilen over en fortauskant . Et lite stykke etter stanset den . Forbundslederen var sikker på at det var hans siste reise . Han ble revet ut av bilen med pleddet over hodet . På lyden forsto han at han ble ført opp en jerntrapp . Han talte sju trappetrinn før de gikk gjennom en dør . Da døren var lukket, ble pleddet fjernet . Haugen så seg rundt . Han befant seg i et lite, lavloftet rom der vinduet var gjenspikret . En jernseng, en madrass på gulvet, et bord og to stoler utgjorde møblementet . To av mennene sto igjen i rommet, den ene forsøkte å skjule ansiktet, mens den andre ikke brydde seg . Hadde han løsbart? Haugen syntes den så falsk ut .

Siden armbåndsuret var blitt fratatt ham et sted på veien, hadde Ingvald Haugen mistet tidsbegrepet . Han tilbrakte natten til onsdag 29 . oktober og hele den påfølgende dagen i fangenskap . Møtet i Eagle Hall nærmet seg . Haugen avslo tilbud om å få mat, men takket ja til en sigarett . Gjennom sprekkene i plankene over vinduet klarte han å skille natt fra dag . På onsdag

176 – FORFULGT AV STATEN

ettermiddag kom en av mennene inn og slengte pleddet over hodet hans på nytt . Han ble ført ut av huset og inn i bilen .

Haugen mente at bilen kjørte noe kortere enn dagen i forveien, kanskje litt i underkant av en time . Så stanset den brått og Haugen ble dyttet ut . Teppet ble revet av og han fikk et hardt slag over venstre øye som sendte ham i bakken . Blindet av slaget hørte Haugen motoren starte . Med en viss åndsnærværelse begynte han å løpe etter bilen . Han ville merke seg nummeret, men kjente en sviende smerte i øynene . Tårene rant og han fornemmet en pepperlukt . Uten å ha merket det måtte han ha blitt peppersprayet da han fikk slaget .

Etter å ha kommet til hektene, praiet han en drosje til hotellet . Der konstaterte han at noen dokumenter han behøvde til møtet i Eagle Hall, manglet . Så reiste han til politistasjonen i Poplar Street for å anmelde forholdet . Uansett var det for sent å rekke møtet . Avsløringen av femtekolonnistene måtte utsettes .

Under avhørene på den lokale politistasjonen fikk Haugen inntrykk av at politiet mottok forklaringen med skepsis . Haugens advokat, Harald Eriksen, advarte om at sjømannsklubben og kommunistpartiet hadde sterke hjelpere hos New York-politiet på grunn av sitt sosiale engasjement . At kommunistene nøt høy anseelse hos N .Y .-politiet i 1940, var høyst diskutabelt, men da sjømannsklubben fikk høre om kidnappingen, møtte et par representanter opp på stasjonen . Kommunistene gjorde N .Y .-politiet oppmerksom på en annen kjent hendelse i Norge . Parallellene til pepperspray-overfallet på Vidkun Quisling noen år tidligere var påfallende .

For i likhet med Quislings historie var Ingvald Haugens beretning full av brister . Det fantes ingen vitner, selv om gaten der nordmannen ble kidnappet, var godt besøkt . Politiet hang seg opp i en annen detalj; Haugen hadde møtt opp glattbarbert på politistasjonen . Da detektiven spurte: «Og hvem barberte Dem sist?», hadde Haugen svaret parat: «Det gjorde kidnapperne!» Kidnapperne viste altså omtanke for Haugens utseende før de slo ham ned og tømte pepperspray i øynene hans . Og det var mer som skurret . Haugen hadde heller ikke benyttet sin vanlige, fine dokumentmappe i lær, men en billig i papir . Flesteparten av dokumentene lot seg lett erstatte, men det fantes ifølge Haugen flere han ikke kunne få erstattet . Identifikasjonspapirene som man som oftest bar på seg, hadde også blitt igjen på hotellet .

DEL 2: KRIGSTID – 177

Doktor Karl Evang kunne bekrefte at Haugen hadde en kul over venstre tinning, og at øynene bar preg av å ha vært «utsatt for et irriterende stoff» . Noe hadde skjedd, men som i Quislings tilfelle kunne det være selvpåført . Haugen lot til å mene at politiet konspirerte med kommunistene i sjømannsklubben og derfor mistenkeliggjorde ham . Under avhør med FBI senere på dagen oppfattet han å få mer gehør, uten at føderale politimyndigheter kom lenger med saken . En privatdetektiv lønnet av reder og Nortraship-profil Hilmar Reksten skrev at man i Brooklyn anså Haugens historie som «et råttent knep» . 290 Hva ønsket i så fall Haugen å oppnå?

Haugen hadde satt seg selv i en vanskelig posisjon foran møtet i Eagle Hall . Å dokumentere forræderi kom på toppen av regjeringens krav om å få orden på de norske sjømennene i USA . Haugen må ha følt seg presset . Om han selv hadde iscenesatt kidnappingen, var det for å oppnå flere ting . Han fikk utsatt møtet og kunne argumentere med troverdighet for at viktig materiale hadde blitt borte . Han kunne oppnå at det ble skapt mistanke om at sjømannsklubben var ansvarlig for gjerningen . Kanskje var det mulig å tenke seg et samarbeid mellom tysk etterretning og kommunistene i klubben?

For sjømannsklubben var kidnappingen en mulighet til å latterliggjøre forbundslederen . I en annonse med bilde av Haugen utlovet sjømannsklubben en belønning på 100 dollar til den som kunne kaste lys over forsvinningen . I medlemsbladet Paa Tørn refererte de politiet: «Story stinks!» Det ble stilt spørsmål om alle de merkelige omstendighetene kom av at Haugens «psykologiske sans var anspent til det ytterste» .

Om Haugen snakket sant, hvem hadde interesse av dokumentene i mappen? Hvem ville skremme ham? Det var ingenting som tydet på at sjømannsklubben sto bak . Derimot ble det antydet at tyske etterretningsorganisasjoner som Abwehr ville ha interesse av Haugens materiale . Det gagnet tyske interesser om det ikke kom til enighet mellom sjømennene og handelsflåten .

Innen sjømannsforbundets ledelse syntes man overbevist om at det fantes forbindelser mellom de kommunistiske sjømannsklubbene og tyske agenter . Blant annet utpekte de den danske redaktøren av Paa Tørn, Vilhelm Aagaard, som Gestapo-agent . «Hans yrke er ikke sjømannens . Taler flytende tysk . Kan sies å være kommet til Statene med et spesielt formål .»291 For Haugen og NSF-ledelsen betød det at han spionerte mot de allierte . De som festet lit

178 – FORFULGT AV STATEN

til kidnappingshistorien, hadde med stor sannsynlighet fått flere grunner til å trekke sine slutninger om sjømannsklubbenes mistenkelige virksomhet . 292

Den 31 . oktober 1940, to dager etter det opprinnelige møtet, sto Ingvald Haugen i Eagle Hall for å fullføre oppdraget . Han appellerte til sjømennenes patriotisme og lot det ikke være tvil: Det var femtekolonnister i aktivitet for Hitler i rommet . En av forbundets representanter i Amerika293 framførte anklagen enda tydeligere: «Denne krigen har ikke bare vært ført med militære våpen . Ikke minst har Hitler gjort bruk av de åndelige våpen for å tvinge motstanderens motstandskraft i kne . På samme måte benytter klubblederne åndelige våpen som i allerhøyeste grad er egnet til å svekke vår motstandskraft mot fienden . Det er derfor de er beskyldt for å være ‘fifth columnists’ .»294 Bevisene hadde kokt ned til «åndelig» opposisjon . Men agitasjonen mot klubbene var like fullt beinhard . Nåde den som ikke kunne svare rett på hva man gjorde under krigen .

Møtet ble et knusende nederlag for kommunistenes sjømannsklubber og et vendepunkt for sjømannsforbundet . Et overlegent flertall konkluderte i en resolusjon at Haugens påstander var fullt ut berettigede . I avisene skrev man om «Drepende dokumentasjon framlagt» og at «klubbledernes virksomhet var landsforrædersk» . Uten i realiteten å ha bevist noe som helst, hadde Haugens linje vunnet fram . Den konkurrerende skandinaviske sjømannsklubben var brunstemplet og spilt ut over sidelinjen . Strategien hadde lyktes til fulle .

Mens Ingvald Haugen kjempet sin amerikanske kamp med bravur, befant Oskar Hedin seg i Liverpool . Merseyside-byen var et viktig knutepunkt for norske krigsseilere, og Hedin trivdes . Var det det fargerike livet på havna eller de radikale politiske miljøene som tiltalte ham sterkest? Trolig var det kombinasjonen av å befinne seg i en pulserende arbeiderby og posisjonen den hadde fått blant sjøfolkene etter krigsutbruddet . Han visste at Norsk Sjømannsforbund ønsket å etablere en Liverpool-avdeling . Oskar Hedin lanserte seg som kandidat til å bestyre det nye kontoret .

Høsten 1940 var Liverpool under ild fra tyske bombefly . Luftwaffes mål var pirområdet . I november søkte Oskar Hedin ly i tilfluktsrommene sammen med livredde innbyggere . En fallskjermbombe traff i Durning Road og drepte 166 menn, kvinner og barn . Fire uker senere døde 365 mennesker under angrepet som fikk navnet «Christmas Blitz» . I Liverpool foregikk livet bak blendingsgardiner og i mørklagte gater . Om dagen gikk skolebarna med

DEL 2: KRIGSTID – 179