Sabotørene forbereder seg

Sommeren 1939 kunne Wollwebers sabotører godskrive et sted mellom 10 og 15 sabotasjer mot tyske, italienske og japanske dampskip . Disse var geografisk spredt over Nord-Atlanteren og Nordsjøen . 132 Skadene på fartøyene varierte, men anslagene ga verdifull erfaring og skremte motstanderen . I minst én av aksjonene var Martin Hjelmen direkte involvert .

Ernst Wollweber hadde valgt Oslo som sitt hovedkvarter . «I Oslo var det relativt gunstige forhold for illegale boliger . ( . . .) Nordmannen er i gjennomsnitt ikke spesielt nysgjerrig på naboer eller besøkende . Han lever mer sitt eget liv med familie og venner og bryr seg lite om de han personlig ikke har noen forbindelse med», skrev Wollweber . 133 Han pendlet mellom flere dekkleiligheter på Vålerenga, Gamlebyen og Sinsen, utover leiligheten Ragnhild hadde funnet på Sinsenterrassen . Å operere fra Oslos østkant betød å være et stykke unna de europeiske begivenhetenes sentrum, men hadde en annen fordel . Han følte seg tryggere i Norge fordi han mente det norske politiet var dårligere organisert enn blant annet det svenske . 134

Tross opprettelsen av Welhavens centralkontor var overvåkingen forutsigbar . Den bygget på oppfatningen om at kommunistpartiet i seg selv var en potensiell revolusjonær terrororganisasjon . Mandatet, slik det ble skissert under utviklingen av det nye kontoret, var like mye å stanse uønskede politiske oppfatninger . Altså et slags propagandapoliti . Overvåkingens situasjonsforståelse, der kommunistpartiet var synonymt med terror mot hvem som helst, gjorde enheten blind . Heldigvis fantes det hjelp – den kom fra Tyskland .

I tyske Gestapos årsrapport for 1937, publisert våren 1938, het det: «Det bolsjevikiske undergrunnsarbeidet er farligere i Norge enn i de øvrige skandinaviske land, fordi Moskva forsøker å gjøre Norge til en sovjetstat .»135 Gestapos påstand bar preg av å være et propagandautsagn for å påvirke leseren . Rapporten hevdet også at Norge sto foran en bolsjevikisk invasjon der NKP la grunnen gjennom et «målbevisst ødeleggelsesarbeid» .

I Nord-Norge var tyskerne overbevist om at hver tredje nordmann var kommunist . Kildens utspring var uklar, men Gestapos påstander ble projisert tilbake til Norge . Overvåkingspolitiets Kaleb Nytrøen bakte tyskernes beretning inn i norsk politis egne rapporter når trusselbildet vedrørende kommunistene og Wollweber skulle forklares . Bildet ble gradvis

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 97

mer fortegnet, men syntes å tilpasses et allerede etablert tankesett . Gestapos vurderinger legitimerte det ensidige fokuset mot venstresiden .

Martin Hjelmen antok at han som norsk kommunist var under oppsikt, uten at han lot det forstyrre arbeidet med gruppa . Sikkerheten var godt ivaretatt, og politiet knyttet ham foreløpig ikke til sabotasjeaksjoner . Men i 1938 var Gestapo på vei til å sirkle inn organisasjonen . En tyster hadde hjulpet dansk politi med å identifisere Ernst Wollweber som en mulig edderkopp bak skipssabotasjene . Tysk etterretning begynte å se konturene av én samlet organisasjon .

I Tyskland hadde Heydrich og Himmler allerede i 1937 tatt til orde for et samarbeid med blant annet Norge og Sverige for å bekjempe kommunismen . De to nazikoryfeene ville utveksle lister over reisende til landene . Basert på reaksjonene i de respektive landene var tysk UD skeptiske til utspillet . Men i mars 1939 skrev Kaleb Nytrøen om et møte i Stockholm der man skulle få til «en koordinasjon av de forholdsregler som i landenes felles interesse måtte treffes for å uskadeliggjøre organisasjonen» . 136 Det var Gestapo man skulle koordinere med .

Utviklingen gjennom 1938 viste de nordiske landenes velvilje overfor tyskernes ønske om å skaffe seg oversikt over kommunister . Spesielt i Sverige fungerte Wollweber-saken nærmest som en trakt der informasjon om det meste av kommunistisk aktivitet ble presset gjennom for å komme ut på tysk side . Hvorfor det svenske sikkerhetspolitiet så lett kunne dele opplysninger som med stor sannsynlighet førte mennesker til mishandling og død i tyske konsentrasjonsleirer, kan best forklares i et tett kulturelt og økonomisk forhold til Tyskland . For svenske kapitalister var Hitler den som sikret økonomien i en kaotisk tid .

Slik politiet i de fleste land innenfor IKPK-samarbeidet leste situasjonen, syntes det å råde en oppfatning om at kommunistene var eneste trussel . Politiet var villige til å sende kommunister til Himmlers og Heydrichs effektive ryddesjau . I Sverige la man til grunn at sabotasjeaksjonene var å anse som «internasjonal kriminalitet» og ikke politisk kamp . Dermed kunne man utlevere mistenkte uten å ta hensyn til beskyttelsesbehov .

I 1938 var Martin Hjelmens rolle i Wollweber-organisasjonen under endring . Den politiske utviklingen krevde et mer effektivt og slagkraftig apparat i Norden . Han overlot til Asbjørn Sunde å administrere gruppa i

98 – FORFULGT AV STATEN