Fra asken

Men så tidlig som dette!» Margit skrev ikke hvilke miljøer Kristian Welhaven opplevde som problematiske, men det er mulig å forestille seg hvilke hun siktet til .

I begynnelsen av mai kom det bud fra England til Welhaven . Regjeringen ønsket at politimesteren skulle komme til konferanse i London umiddelbart . De stilte et fly til disposisjon . «Det var begynt å mørkne, da vi dro til flyplassen», skrev Margit Welhaven . Hun fulgte mannen til Bromma flyplass, hvorfra Ernst Wollweber ble flydd i sikkerhet noen måneder tidligere . «Vond og farefull var flyturen, det syntes vi begge . Kis lovet å gi bud når de var framme .»472

Tidlig på 1 . mai 1945, den symboltunge arbeidernes dag, mottok Stalin telefon fra Berlin . Georgij Zjukov meldte at Hitler var død . «Så var det slutten på den kjeltringen», sa Stalin, «Synd vi ikke klarte å ta ham i live ( . . .)»473 Snart vaiet det røde flagget med sigd og hammer over Riksdagsbygningen der Ernst Wollweber hadde hatt sitt arbeid før han ble tvunget på flukt fra nazismen . Den 7 . mai 1945 undertegnet generalmarskalk Wilhelm Keitel Tysklands betingelsesløse kapitulasjon .

Rikskommisær Josef Terboven hadde i det lengste forsøkt å få ledelsen i Berlin til å fortsette kampen i Norge . Terboven hadde 370 000 bevæpnete tyske soldater i land som langt fra var nedkjempet av noen motstandsbevegelse . Men den tyske sentralregjeringen avslo å ofre flere tyske soldater i en allerede tapt kamp . På kvelden 7 . mai ble Terboven avsatt og erstattet av general Franz Böhme med ordre om å gjennomføre kapitulasjonen .

Samtidig som Vidkun Quisling forberedte forhandlinger med den norske Hjemmefronten, ga Wilhelm Rediess ordre om å brenne alt av papirer fra Terbovens kontor . Da kapitulasjonsordren kom, ga han sekretæren beskjed om å reise hjem fra Skaugum: «Det er best De ikke er her mer nå . Men det er bedre for min familie at jeg ikke kommer hjem igjen .»474 Natt til 8 . mai skjøt Rediess seg i hodet med en pistol . Terboven ga umiddelbart ordre om at hans død skulle holdes hemmelig . «Det var tidlig, han kom meg i forkjøpet», kommenterte Terboven . Han plasserte Rediess’ lik og femti kilo dynamitt i bunkeren på Kloåsen før han selv gikk inn og detonerte sprengladningen .

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 287

Politiminister Jonas Lie hadde barrikadert seg på Skallum Gård i Bærum sammen med justisminister Sverre Riisnæs og statspolitisjef Henrik Rogstad . De tre hadde undertegnet et brev om at de foretrakk å ta sine liv som frie menn . Utenfor sto hjemmefrontsoldater og etter hvert et tallrikt pressekorps som ville få med seg de norske nazistenes absurde sluttspill . Inne i bygningen var Lie beruset og ute av balanse . Han fantaserte om livet ved Leningradfronten og truet med å skyte de to andre i huset . 475

På kvelden ble Lie liggende uten pust med blod og slim rennende fra nese og munn . Han var død . Et ultimatum om å oppheve våpenhvilen gjorde at Rogstad valgte å skyte seg . Riisnæs overga seg til Hjemmefronten uten kamp . Mens dramaet utspilte seg på Skallum gård, hadde Vidkun Quisling gått stille inn på Møllergata 19, der han ble arrestert .

«Det var på mange måter et mirakel», skrev Jens Christian Hauge om den fredelige overgangen fra tysk okkupasjon til norsk overgangsstyre i maidagene . 476 Da fredsfeiringen brøt løs i Norge 8 . mai, var det Hjemmefronten under Paal Berg som hadde myndighet på norsk jord . Overgangen var godt forberedt av nettopp Berg . Siden høsten 1944 hadde Hjemmefrontens ledelse gjort det til en hovedoppgave å få til en ordnet overgang til fred . «I samarbeid med London-regjeringen la man detaljerte planer for innsettelse av såkalte gode nordmenn – det vil si ubestridte anti-nazister – som ledere i kommune-, fylkes- og sentraladministrasjonen samt i en rekke nazifiserte etater», skriver Hauge-biograf Olav Njølstad .

Blendingsgardinene ble brent i bakgårder og på gatene . Folk viste sin utilslørte glede over freden . Samtidig ble NS-folk arrestert og spyttet på, norske jenter som hadde innledet forhold til tyskere, ble skamklipt, trakassert og internert . Blant de feststemte og hevngjerrige fantes det mange som selv hadde lite å være stolt over . Men de første maidagene tilhørte først og fremst hjemmefrontens nikkerskledte motstandsmenn . Et fåtall av dem hadde deltatt i motstandskampen før 1944, de fleste hadde aldri vært i kamp .

Den norske kongefamilien valgte 7 . juni 1945 som dato for en ny ilandstigning i Norge . Triumftoget fra honnørbrygga til slottet overgikk det meste Oslo hadde sett av spektakulære hjemkomster . På lyktestolpene langs Karl Johan hang portretter av seirende britiske, amerikanske og sovjetiske generaler . Flaggene vaiet fra murbygningene ved Tordenskiolds plass, der Schrøder Evensen og norske kommunister hadde fått bank under den første Hitler-demonstrasjonen i Norge tolv år tidligere . Nå var det en ny

288 – FORFULGT AV STATEN

æra . Den aldrende kong Haakon og hans vitale sønn kronprins Olav kledd i militæruniform var samlingspunktet .

Kanskje var det tilfeldigheter som hadde forhindret at kongen hadde blitt en del av det tyske lydriket slik broren ble det i Danmark . På honnørbrygga brydde ingen seg om årsakene til den lykkelige utgangen . En knapp måned i frihet hadde ikke gjort nordmennene mette på feiring . Milorg tok rollen som familiens livvakter med en av Oslo-gjengens frontfigurer, sabotøren Max Manus, i passasjersetet foran . Bak ham holdt kronprinsen ut hånden og kjente varmen fra nordmennenes utstrakte hender . Sikkerheten var på topp, det fantes fortsatt våpen på tyske og nazistiske hender . Og kunne man stole på kommunistene?

Asbjørn Sunde befant seg midt i mengden av smilende nordmenn som så kongen passere til rungende hurrarop . «Jeg kunne skimte slottsbalkongen . Et stort norsk flagg ble hengt ut, og jubelen ville ingen ende ta . Så kom stillheten, den store, forventningsfulle stillheten», skrev Sunde . 477 Kanskje følte han det slik mer enn noen annen da kongen kjørte forbi . Han var ikke lenger en del av kampen om Norge . Sunde brøytet seg vei ut av folkemassen og gikk mot Østbanen . Der tok han toget hjem til Horten .

Norges storsabotør hadde ingen plass i Jens Christian Hauges regi . De ikoniske øyeblikkene som skulle danne bildet av frigjøringen, behøvde de rette motivene . Men hjemmefrontledelsens ambisjoner strakk seg lenger enn symbolske opptredener . Paal Berg, Gunnar Jahn og Hauge så for seg et overgangsstyre etter krigen der hjemmefronten kunne utpeke representanter for de normalt sett folkevalgte organene . 478

Allerede seks dager etter kongens hjemkomst leverte Nygaardsvoldregjeringen sin avskjedssøknad . Oppdraget om å danne en samlingsregjering ble gitt til Einar Gerhardsen . Statsministeren fra London hadde dermed gitt etter for Kretsens krav .

En av dem som fortsatte innen den norske utenrikstjenesten, var Trygve Lie . I det allierte maktspillet var britene opptatt av regjeringsdannelsen i Norge . Hva kunne de forvente seg av en ny ledelse? Britene hadde lært Nygaardsvold-administrasjonen å kjenne gjennom eksilårene . Nå skulle Norge ledes av en krigsfange, en radikal og uerfaren politiker . Det var også snakk om kommunister i samlingsregjeringen . I en samtale med den britiske presseattacheen Rowland Kenney beskrev Trygve Lie sin nye statsminister:

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 289