Oskar Hedin mot Haakon Lie

Hauge benektet forholdet fra Stortingets talerstol, men regjeringen beordret admiralen vekk fra stillingen .

Innen den militære etterretningen var man forbløffet over regjeringens hastverk . Politikerne var i ferd med å presse fram en sak som var ansett som «uhyre tynn» . Og regjeringen brøt etter alt å dømme med flere konstitusjonelle prinsipper . «Det synes til og med som regjeringen ville ha et lite ord med i laget om forsvarervalg – i det minste formidlet justisministeren det inntrykk at iallefall én bestemt kommunist skulle utelukkes», skriver Trond Bergh i Den hemmelige krigen . Justisminister Gundersen kunne hindre at Ragnar Solheim ble forsvarer, men ikke hvem retten besluttet skulle forsvare Danielsen .

Det ble Asvor Ottesen som førte Danielsens sak til full frifinnelse i retten . Bevisene var tynne, Danielsen hadde overlevert ugraderte dokumenter . Dermed falt saken fra hverandre . Statsadvokat Lauritz Dorenfeldt hevdet senere at påtalemyndigheten var brukt i et politisk spill . 663

Den 22 . september 1950 gikk Oskar Hedin inn i salen på NSFs jubileumslandsmøte på Folkets Hus . Forbundet feiret 40 år og kunne se tilbake på en ærerik historie toppet av krigsinnsatsen . Jubileet preget sakene, men møtet kom raskt til alvoret . Da Haugens kronvitne Erling Tollerud presiserte at «jeg har ikke med et ord nevnt underslag, men påpekt at de mangler som var til stede gjaldt ikke bare i Liverpool-avdelingen, men også i andre avdelinger», antok Hedin at han hadde en god sak . 664

Men at saken ikke dreide seg om økonomiske misligheter, ble raskt klart . I Ingvald Haugens siste innlegg dro forbundslederen opp en historie om en engelsk sjømann og kommunist ved navn William Hart . Han var ekskludert av det britiske sjømannsforbundet for ulovlig streik og skulle stilles for retten . Hart møtte ikke opp, men ble oppsporet av MI5 på et norsk skip, da som medlem av Norges Sjømannsforbund . I Haugens malende innlegg het det: «Hedin var lojal på forrige landsmøte, men om natten deltok han i møte for å danne det såkalte kommunistisk landsutvalg . Det var Hedin som hadde gitt Hart medlemskap i vårt forbund . Og det etter at Hart var ekskludert av det engelske forbund .»

384 – FORFULGT AV STATEN

Hedin kommenterte ikke beskrivelsen av sine nattlige aktiviteter, men hevdet at han ved Harts påmønstring befant seg på ferie, og at dette ble gjort av stedfortrederen . Fakta i påstanden var enkelt å bevise, og ble umiddelbart bekreftet . 665 Men det ble stadig vanskeligere å forsvare seg mot nye udokumenterte påstander, etter hvert som de forrige falt . Da Hedin gikk på talerstolen, hadde han innsett hvor det bar . «Jeg mener meg berettiget etter 10 års arbeide som tillitsmann i forbundet å bli behandlet som menneske ( . . .)», appellerte han til landsmøtet . 666

I landsmøteprotokollen noterte Haugen tørt: «Forbundsstyret innstiller på hvis landsmøtet er enig deri, at Hedin bevilges lønn i 3 måneder og at en så får være ferdig med den sak .» Ved avstemningen vedtok landsmøtet, mot tre stemmer, å formelt avsette Oskar Hedin fra stillingen i Liverpool . Fire dager senere mottok Hedin oppsigelsen . «Kanskje markerte Sjømannsforbundets landsmøte i september 1950 høydepunktet i mccarthyismen . Kommunistene ble kalt demokratiets fiender og høyforrædere», skriver Finn Olstad . 667 Utover den grunnløse avsettelsen av Hedin vedtok landsmøtet at «kommunister, fascister og nazister» ikke kunne inneha stillinger i organisasjonen .

Oppsigelsen fikk tillitsvalgte sjømenn til å reagere,668 men Haugen svarte med løgner som allerede var tilbakevist . Samtidig forsøkte Hedin å få avklart sitt eget økonomiske anliggende overfor NSF og måtte innrømme at han hadde dårlig råd . Han var familieforsørger og småbarnsfar og behøvde å få dekket flyttekostnader . I tillegg kom lønna han hadde krav på . På toppen av vrangviljen ble han gjort oppmerksom på Haugens tilsvar til de som protesterte mot oppsigelsen . Oskar Hedin var forbannet og reagerte på en måte som Haugen ikke hadde regnet med . Hedin ville slå tilbake og gikk ikke av veien for en rettssak . På skrivebordet lå dokumentasjon som kunne ramme helt inn i forfølgernes midte – til Haakon Lie, DNAs sentralstyre og statsministeren .

Da suspensjonen fra sjømannsforbundet var et faktum, søkte Oskar Hedin hjelp hos Leif Vetlesen, som hadde vært gjennom en liknende prosess . Etter å ha fått sparken fra Akers mekaniske verksted levde han fra hånd til munn med oppdrag på brygga eller ulønnet politisk arbeid . Han var mer enn motivert til å hjelpe Hedin med å slå tilbake . Også Peder Furubotn ville engasjere seg i saken . Ingvald Haugens åpenlyse antikommunistiske kampanje gjorde den tidligere NKP-lederen kamplysten .

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 385

De tre møttes hjemme hos Furubotn i den gamle disponentboligen på Ljansbruket . Hedin behøvde ammunisjon, og Vetlesen hadde tatt vare på en rekke dokumenter fra tiden i forbundet . Selv satt Hedin på opplysninger fra bestyrerperiodene i Antwerpen og Liverpool . De jobbet utover sene kvelder, bare avbrutt av en og annen luftetur til sjøen ved Hvervenbukta like nedenfor . 669

Bølgene slo kaldt inn over svabergene og påminte om det politiske klimaet ute i Europa . Den eldre, piperøykende Furubotn ruslet sakte bak Hedin og Vetlesen . Begge satte pris på nestorens analyser, men sto samtidig for en mer praktisk tilnærming til liv og ideologi . Det dreide seg om arbeidsforhold og rettigheter . Om folk sto sammen, oppnådde man endringer for alle . Brikkene de la på plass i sene kvelds- og nattetimer, viste at Ingvald Haugen og DNA hadde spilt høyt . Motstanderen var mektig, men desto viktigere var det å synliggjøre hvordan regjeringspartiet benyttet fagorganisasjonenes medlemspenger til å kneble politisk opposisjon .

Vinteren hadde fortsatt grepet om Skjeberg da Oskar Hedin i begynnelsen av februar 1951 postla et maskinskrevet brev til Erik Brofoss i Handelsdepartementet . 670 I brevet, som må ha vekket adskillig oppmerksomhet hos byråkratene, varslet Hedin om en rekke uredeligheter i forbundet . 671 Delvis berørte det samrøret mellom DNA, NSF og amerikanske kontakter, delvis påviste det forsøk på økonomisk svindel . Det mest eksplosive innholdet hadde Hedin fått fra sjømannspresten i Liverpool, som hadde fått høre at forbundsledelsen sendte penger ulovlig til Norge . 672 Presten, som sympatiserte med Hedin, hadde historien direkte fra NSF-revisor Erling Tollerud . I det første punktet Hedin delte med Handelsdepartementet het det:

«I januar 1947 reiste Det norske arbeiderpartiets generalsekretær Haakon Lie, til U .S .A hvor han bl .a . hadde i oppdrag å innkjøpe deler til Arbeidernes aktietrykkeri . I denne forbindelse søkte man Norsk Sjømannsforbund om adgang til å bruke inntil 7 .000 dollars av forbundets midler i U .S .A .»673

Hedin siterte også Ingvald Haugens brev til forbundets tillitsmann i USA, Einar Johansen:

«Dette har Forbundsstyret i møte den 20ds innvilget under den uttrykkelige forutsetning at det ikke på noen som helst måte publiseres eller tilkjennegis at disse 7 .000 dollars er utbetalt av oss til Haakon Lie eller partiet . Det gjelder å holde denne disposisjon utenfor Norges Banks rekkevidde .»

386 – FORFULGT AV STATEN

Om saken hadde blitt mellom departementet og NSF, ville den kunne blitt dysset ned, men Oskar Hedin kjempet for livet og ville ta den lenger . En snau måned før henvendelsen gikk til departementet, møtte han journalist og fotballegende Jørgen Juve i Dagbladets redaksjon . Hedin overrakte Juve dokumentasjon på forholdene hos NSF . 674 Da Juve forsto hva han hadde fått mellom hendene, insisterte han på å ta kommende møter på forskjellige kafeer i Oslo . Hedin ønsket å ha med Vetlesen i møtene, men Juve våget ikke å ha kontakt med mer enn én av dem . Han var redd og ba Hedin være nøye med at han ikke ble skygget på vei til møtene .

De to møttes ved flere anledninger på Oslos kafeer, helst på den tiden av døgnet det var få gjester . Omstendighetene liknet en spionthriller, men var virkelige nok . De snakket lavt, og overleveringene av dokumenter foregikk så diskré som mulig . Da Juve mente han hadde nok materiale, publiserte Dagbladet innholdet av samtalene og Hedins dokumenter . Samrøret mellom NSF og DNA, samt flere kritikkverdige forhold innen forbundet, ble offentlige .

«For meg føltes det som om jeg hadde fått et spark i underlivet . For det første hadde jeg erfaring nok for hva dette ville bety av offentlige angrep fra Sjømannsforbundet», skrev Leif Vetlesen . 675 I første omgang var han ikke klar over Dagbladets involvering . Om Oskar Hedin hadde tenkt på sitt eget beste, ville også han valgt en annen strategi . Men varslingen tjente en høyere hensikt . Den var ett av svært få forsøk på å reise seg mot en altomfattende samfunnsutvikling . Ingvald Haugens tilnærming tydet på at han anså seg selv og forbundet som usårlige .

Dagbladets lørdagsutgave 13 . januar 1951 fikk antakelig både Ingvald Haugen, Haakon Lie og statsminister Einar Gerhardsen til å sette morgenkaffen i halsen . Under tittelen «Arbeiderpartiets ledelse unngår valutakontrollen» ble Lies suspekte trykkmaskin-reise på NSFs regning den første saken som viste partiets omgåelse av regler det selv hadde vedtatt . Ingvald Haugen bestemte seg for å slå kraftig tilbake .

Det første han gjorde, var å ekskludere Hedin som medlem i NSF, noe som i praksis betød at han ville få problemer med å skaffe seg verv og lønnet arbeid andre steder . I vedtaket av 6 . april het det at Hedin ble ekskludert på grunn av «organisasjonsskadelig framferd derved at han ved brev av 9 . februar 1951 til det Kgl Handelsdepartement rettet en rekke grunnløse påstander» mot organisasjonen . 676

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 387

I Arbeiderbladet mobiliserte Rolf Gerhardsen umiddelbart mot sin borgerlige aviskonkurrent . «Dagbladet og kommunistiske sabotører i sluttet tropp – fantastiske beskyldninger mot Arbeiderpartiet for valutasvindel .» At det dreide seg om faktiske forhold som partiledelsen kjente til, spilte liten rolle . Redaksjonen på Youngstorget svingte pisken mot kommunistene og ville vise «Hvordan 5 . kolonnen knytter til seg hjelp» . Avisen hevdet at dokumentene var stjålet fra organisasjonens arkiv «og altså resultat av organisert illegal virksomhet og spionasje» .

Som motsvar gikk sjefredaktør Einar Skavlan og Dagbladet langt i å kriminalisere de skjulte forholdene mellom regjeringspartiet og Landsorganisasjonen . Det ble påpekt at organisasjonenes sterke posisjon og økonomi, som kom fra innkreving av medlemskontingent, i skjul ble benyttet til å finansiere partivalgkamp og forfølgelse: «Det fremgår tydelig at Arbeiderpartiets politiske ledelse er like skyldig i dette misbruket som Norsk Sjømannsforbunds styre er . Og en av partiets egne stortingsmenn hr . Ingvald Haugen har stått som formidleren .»

Sjømannsforbundet lette umiddelbart etter virkemidler for å stanse avisen . Svaret var å anmelde tre innbrudd i forbundskontorene til politiet . Disse skulle være rapportert av Norsk Vaktselskap mellom oktober og slutten av desember 1950 . At innbruddene ikke var anmeldt tidligere, skyldte forbundet på at det ikke var stjålet penger eller «ytre gjenstander» . Politiet ble gjort oppmerksom på at Dagbladet kjente «de personer som har forøvet forbrytelsene» .

I Norsk Sjømannsforbunds eget medlemsblad gikk Haugen så langt det var mulig å gå i konspirasjonsteoriene . Han hevdet at sannheten «er nemlig den at brevtyveriene er begått av folk som står i nøye kontakt med sabotasje- og spionasjeorganisasjonen i den norske handelsflåten . Denne organisasjonen blir bekjempet av vårt forbunds ansvarlige tillitsmenn – av omsyn til vår beredskap og vår sikkerhet . For våre sjømenn kan det under bestemte forhold gjelde liv og død hvis ikke denne 5 . kolonnen blir avslørt .»677 De fleste forsto at han siktet til Hedin og Vetlesen . Følgen var at politiet avla Dagblad-redaksjonen et besøk med myndighet til å ransake og eventuelt gjøre beslag hos redaksjon eller trykkeri av stjålne dokumenter . Det ble med politibesøket, og 27 . januar kommenterte avisen syrlig at «Det har aldri hendt før krigen at noen rett i Norge avsa kjennelse for ransaking og beslag

388 – FORFULGT AV STATEN

i noen norsk avis . Det hendte under okkupasjonen . Nazimyndighetene og tyskerne gjorde det . Nå har vi altså fått de samme tilstandene tilbake» . 678

En av grunnene til Dagbladets kraftige reaksjon var at avisen mente seg overvåket . Når man i ettertid vet at overvåkingens informasjon tilfløt Arbeiderbladets nyhetsredaktør Rolf Gerhardsen, var Dagbladets harme berettiget . At Oskar Hedin ble fulgt av OVS, er sikkert, og spørsmålet var om møtene med Juve hadde foregått diskré nok . Mye tydet på at de ikke hadde det . Men det var tvilsomt om Arbeiderpartiet eller politiet kunne benytte seg av OVS’ kunnskap offentlig, selv om de kjente sannheten .

Saken viste at Norsk Sjømannsforbund ikke gikk av veien for å fabrikkere alvorlige påstander for å stanse kritikk og opposisjon . At de hadde støtte til topps i det norske makthierarkiet, gjorde beslutningene farlige . Arbeiderbladets artikkel 5 . februar 1950 illustrerte godt hvordan samspillet fungerte . Artikkelen underbygget i praksis Haugens påstander, uansett hvor gale eller spekulative de var: «Det finnes en 5 . kolonne i Norge, den består av folk som driver organisert virksomhet mot norske interesser . Det er neppe Dagbladet ukjent at fremmede makter er særlig interessert i den norske handelsflåten og følgelig Norsk sjømannsforbund . Formodentlig er det tilstrekkelig å minne om Wollweberorganisasjonen . Dagbladet kjenner sikkert til at 5 . kolonnistene i og utenfor Norsk Sjømannsforbund i lang tid har drevet en systematisk forfølgelse av Ingvald Haugen personlig .»

Om redaksjonssekretær Rolf Gerhardsen og staben omkring ham var onde eller dumme, må ha vært et relevant spørsmål å stille seg for Oskar Hedin . Å bli stemplet som femtekolonnist, en potensiell landsforræder og en trussel for sjømennenes liv, uten snev av dokumentasjon, gjorde ham ikke mindre innstilt på å ramme Ingvald Haugen og Haakon Lie .

Fire dager etter artikkelen postla Hedin dokumentasjon på forholdene i valutasaken til Handelsdepartementet . Den 15 . januar ble Ingvald Haugen og NSF dømt for brudd på valutaloven med en symbolsk bot på kr 500, subsidiært 15 dager i fengsel . Arbeidernes Opplysningsforbund måtte vedta et forelegg på inndragning av kr 16 496,60 . Også Arbeiderpressens Samvirke fikk inndratt en mindre sum . Haakon Lies sak ble henlagt fordi det ikke forelå bevis for mer enn «uaktsom overtredelse av valutaloven» . 679 Haugens påstand om innbrudd ble også henlagt av statsadvokaten, uten at noen gikk den falske anmeldelsen nærmere etter i sømmene . Politiet nøyde seg med å si at det ikke hadde vært noe innbrudd, men kanskje en «ulovlig

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 389