Unge femtekolonnister

Regjeringen hadde fått spionsaken de behøvde . Overvåkingens verdi var bevist og kunne utvides .

Selv om Asbjørn Sunde satt fengslet, fortsatte overvåkingen av Astrid og Rolf . En gang på høsten var de på sopptur i Heggedal sammen med vennene Ole og Gunvor Slaatten . Spanerne fulgte etter og ble til slutt så nærgående at Gunvor Slaatten skrev til Asbjørn Sunde om hendelsen . En forbannet Sunde skrev i sin tur til advokat Blom: «De hadde med seg følgesvenner helt opp i brødpakken, hadde jeg nær sagt . Kan ikke de idiotene skygge min kone slik at hun ikke merker det, eller er det meningen at hun skal drives inn på Dikemark?» Han fryktet at Astrid skulle bryte sammen . Presset hadde vært massivt gjennom avisskriverier, rykter, fengsling og rettsak . Leiligheten hadde vært utsatt for hemmelige innbrudd . 716 Astrid hadde levd i et langtidshelvete mens livet ble gransket inn i den innerste avkrok . Og hva ville det gjøre med Rolf?

Advokat Blom tok saken videre til Asbjørn Bryhn og sendte kopi av Sundes brev til statsadvokat Dorenfeldt . Blom krevde at overvåkingen enten ble opphevet eller fikk mer diskré karakter . Bryhn nektet straks kjennskap til overvåkingen . Om han snakket sant, var det bare to andre alternativer: Arbeiderpartiets egen etterretning eller Forsvarsstaben .

«Mitt første møte med kommunistene var enkle ord og setninger: De ble framført som om de var toksikologiske: Stalin, Moskva, Kreml, Diktatur, Sovjet, Tsjekkoslovakia, Slaveleire, Røde armé, Warszawapakten, Jernteppet, Berlin, Trussel, Farlig, NKP, Løvlien, Sunde, Friheten . De fleste av disse ordene gikk det år før jeg forsto betydningen av, men ett budskap forsto jeg instinktivt; ‘Jævla kommunister’ . Kommunister var ikke bra mennesker, og kommunistene var farlige saker . Kommunistpartiet og kommunisme var ‘motstandere’ – langt farligere enn Høyre, Venstre og Bondepartiet og sånne borgerlige greier . Nyanser eksisterte ikke . Det var en rett linje fra Moskva til naboen som var kommunist», skrev Arbeiderparti-veteran Ronald Bye . 717 Det Bye hadde blitt oppdratt til å hate, var virkeligheten til tretten år gamle Cecilie Evensen . Den 22 . juli 1954 hang hun over rekka på danskebåten som gled ut fra Akershuskaia . Hun var sammen med femten andre barn i

406 – FORFULGT AV STATEN

den norske grenen av Unge Pionerer, en internasjonal speiderbevegelse med rødt fortegn .

Barna vinket til foreldrene som hadde møtt fram på brygga for å se dem av gårde . Snart ble de til små prikker på kaia . Det var gått ti år siden tyskerne tok faren fra Cecilie på Bøvåg . Schrøder var med henne i tankene uansett hvor hun skulle . Husket hun ordene faren hadde ropt til moren fra Gestaposkøyta? «Vær sterk! – Ta vare på Cecilie .» Nå skulle Cecilie legge ut på sin første reise til utlandet .

De norske barna skulle få oppleve sommerferien i Tsjekkoslovakia . Målet var Liberec, en landsby utenfor Praha . Intensjonen var å møte andre unge i en internasjonal leir for kulturutveksling, men mest av alt var det et spennende ferieopphold . Reisen hadde blitt mulig fordi den tsjekkiske staten bidro . For Cecilie var det et møte med andre barn fra en annen kultur . Danskebåten krenget i bølgene over Skagerrak, og mange av de unge pionerene ble sjøsyke . 718

I Tsjekkoslovakia fikk Cecilie dele rom med Lajla Lind fra Oslo . Hun var jevngammel med Cecilie, og jentene hadde møtt hverandre for et par år tilbake . De hadde rukket å bli bedre kjent på en ungdomsleir noen dager tidligere, og Cecilie hadde bodd hos familien Lind i Kjølberggata mellom leiroppholdene . Også Lajlas 16 år gamle bror Per var i Unge Pionerer og skulle reise til Tjsjekkoslovakia . Linds leilighet lå ikke langt fra familien Sundes, og Lajla hadde gått ut og inn hos dem fra hun var rundt ti år . Hun likte Astrid . Moren til Rolf var nervøs og rastløs, men snill . Det var krigen som hadde gjort henne slik, sa folk .

Lind-navnet hadde svensk opprinnelse . Lajla var født i Eskilstuna fordi foreldrene, Gösta Edvin Lind og hans norske kone Alvilda hadde flyttet fra Oslo da krigen kom til Norge . I 1946 vendte de tilbake og bosatte seg på østkanten i et typisk arbeiderstrøk med barna, Lajla og Per . Både Alvilda og Gösta var kommunister med bakgrunn fra avisdrift og fagforeningsarbeid i Sverige . Gösta fortsatte fagforeningsvirksomheten i Norge uten å være partiaktiv, mens Alvilda deltok i den kommunistiske ungdomsorganisasjonen NKU .

Bakgrunnen til de to jentene på danskebåten hadde altså flere fellestrekk . Foreldrene var på forskjellige måter tilknyttet kommunistpartiet i Norge . Dagfrid Evensen var krigsenke og partipolitiker, mens Lajlas familie var

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 407

løsere knyttet til partipolitikk . Men til gjengjeld fantes det en forbindelse til Asbjørn Sunde, som var blitt dømt for spionasje snaut tre uker før avreisen .

Verken Lajla Lind eller Cecilie Evensen kunne forestille seg at politiet på samme tid som de gikk av båten i København, opprettet en overvåkingsmappe på hver av dem . 719 Mapper som ga politiet en selvoppnevnt «rett» til å følge dem tett resten av livet . Det var «demokratiets pris» satt ut i praksis at to barns feriereise gjorde dem til mistenkelige individer . Trolig var det en kombinasjon av foreldrenes politiske interesser og at trettenåringen skulle reise til et østblokkland, som interesserte overvåkingspolitiet . I det første vedlegget i Cecilies mappe noterte politiet at det tsjekkoslovakiske kommunistpartiet hadde dekket reisekostnadene fra København til Praha . Selv opplevde Cecilie at moren hadde snudd på skillingen for å få råd til reisen .

Et reisebrev gjengitt i Friheten beskrev hva 13-åringene foretok seg bak jernteppet . I København fikk de gå inn i et fly for første gang . Da jentene landet i Praha, møtte de en ganske annerledes innstilling enn hjemme . Et korps spilte «Ja vi elsker», og de norske deltakerne fikk overrakt hver sin blomsterbukett . To tsjekkiske pionerer ønsket dem velkommen . Lajlas bror takket for innbydelsen «og uttrykte håpet om et fortsatt godt samarbeid mellom våre to forbund og våre to land» . 720

Programmet i Tsjekkoslovakia var ispedd en dose østpropaganda, men først og fremst lå det en verdi i å vise fram naturlig medmenneskelighet . Noe vestlige medier ikke tilkjente østsonen .

Cecilie Evensen forsto i noen grad hva overvåking var . Hun hadde sett det utspille seg i Folkets Hus i Bergen . Selv om Dagfrid forsøkte å skåne henne for virkeligheten, svarte hun om Cecilie spurte . Ved avreise hadde politiet registrert hver eneste ungdom på navn og adresse . En «pålitelig kilde» var utgangspunktet for oppmerksomheten, og politiet var trolig til stede da barna tok farvel i Oslo . Hadde 13-åringenes «spøkelser» gjort seg synlige på brygga?

Femti år senere skrev Cecilie at det var «hjerteskjærende å tenke på hvordan jeg laget min egen flanellogramforestilling fra denne turen og stolt viste fram til alle som ville se» . Da hadde hun fått innsyn i mappene som viste at reisen var starten på et liv under overvåking .

408 – FORFULGT AV STATEN

Rolf Edvin Sunde var 20 år og slet med ettervirkningene av krigen da faren ble dømt . Han våknet om natten ridd av traumene . Han hadde gråtetokter og kvapp til for ethvert smell . 721 Det gikk så langt at han behøvde medisinsk hjelp . Astrid var den eneste som så og forsto . Faren var en skikkelse som hadde gått ut og inn av livet hans . En som hadde gitt ham kjærlighet, men også krig og helvete . Streng, bestemt og farget av sine egne opplevelser .

Rolf besøkte Asbjørn Sunde, som satt på botsfengselet, i ferd med å forsvinne ut av nordmenns bevissthet . Sabotøren hadde blitt en mønsterfange og mester til å sy fotballer under soningen . Akkurat hva Asbjørn og Rolf snakket om under de regelmessige besøkene, vet vi ikke, men «han kunne til og med fortelle en vits», sa Rolf . I likhet med faren hadde sønnen engasjert seg i politikk og arbeidet aktivt for NKU og NKP . Å oppdatere faren om den politiske situasjonen var en naturlig del av samtalene .

Når depresjonen gjorde Asbjørn Sunde livstrøtt, var det Rolf som ble tilkalt . Drøyt ti år tidligere hadde Asbjørn grepet hånden hans på Sollia før de løp sammen gjennom kuleregnet . Nå var rollene byttet om . Norges første barnesoldat trøstet landets største samfunnsfiende gjennom mørke netter på Botsfengselet .

Mens faren var landets mest forhatte mann og fortsatt preget nyhetsbildet, hadde Rolf Sunde giftet seg med Rigmor Halvari, datter av Kibergpartisanen Håkon Halvari . Fra Botsen sendte Asbjørn sine gratulasjoner signert med «en fengslende hilsen» . Barna til to av Norges fremste kommunistiske motstandsmenn hadde funnet sammen . Rigmors erfaringer liknet til forveksling på Rolfs . Kanskje var det bare Rigmor og Astrid som kunne forstå hvilke prøvelser Rolf hadde gjennomgått? I 1955 fikk Rolf og Rigmor tvillingene Astri og Irene, men ekteskapet skulle bli kortvarig .

Den 25 . januar 1955 gikk NKPs eneste storingsrepresentant Emil Løvlien på Stortingets talerstol i trontaledebatten . Han ville vite hvordan det kunne ha seg at Arbeiderbladet kunne gjengi ordrette utdrag fra partiets organisasjonsbrev . Løvlien ville konfrontere Jens Christian Hauge, som hadde blitt justisminister samme vinter, med at partiet og medlemmene ble utsatt for kartlegging, avlytting og brevåpning .

«Er det med Deres vitende og vilje at en regulær landskonferanse i Norges Kommunistiske Parti 15 . og 16 . januar i Oslo med litt over 80 deltagere ble avlyttet og tatt opp på lydbånd? Og jeg tillater meg å spørre:

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 409

hva vil justisministeren gjøre med den slags åpenlyse overgrep overfor et legalt politisk parti? Anser han denne virksomhet for å være i samsvar med grunnloven? Jeg vil for øvrig påpeke at det er ikke første gang det foregår . Vi er fullt klar over at det har foregått flere ganger før», sa Løvlien . 722

Jens Christian Hauge svarte at norsk lov verken ga politiet eller andre hjemmel til å ta opp det som foregikk på lukkede møter . Mesteparten av svaret Hauge avga fra riksforsamlingens talerstol, var regelrett løgn eller i beste fall omgåelse av forhold han kjente til . Han fastslo at sjefen for overvåkingstjenesten, politiinspektør Bryhn, hadde meddelt ham at overvåkingen ikke hadde gjort «lydbåndopptak på landskonferansen til Norges Kommunistparti i januar i år eller noen annen gang ( . . .)» . Hauge la til at det heller ikke foregikk post-, telegram- eller telefonkontroll mot partiet eller noe medlem av partiet . Det fantes heller ingen forbindelse med Arbeiderbladet eller andre større aviser i Oslo . Han oppga Asbjørn Bryhn som kilde .

«Hva annet kunne overvåkingssjefen, hr . Bryhn, si enn å blånekte for det hele», repliserte Løvlien . Han presenterte en rekke faktiske eksempler på overvåkingen for stortingsrepresentantene uten at noen partier tok stilling i salen . Replikkene uteble, bortsett fra en DNA-representant som sådde tvil om Løvliens troverdighet . Etter en ny oppfordring fra Løvlien om å lage en straffebestemmelse mot avlytting og opptak i Odelstinget i mai samme år, svarte Hauge:

«Jeg har tidligere gitt uttrykk for det her, og jeg vil gjenta det, at jeg tror slike former for avlytting og utspioneringer som den moderne teknikk nå gjør mulig, er forkastelige: De støter oss . Det er ganske klart at dersom offentlig myndighet skulle gjøre bruk av slikt, ville det være misbruk av myndighet og derfor straffbart .»

Svaret avslørte en maktarroganse uten like . Justisministeren løy åpenlyst overfor et samlet Storting . Han løy overfor pressen og førte et helt land bak lyset . Hauge var bekjent med de fleste sider av problemstillingen i roller som mer eller mindre kontinuerlig siden 1945 hadde hatt befatning med overvåkingen av norske kommunister . Løvlien kunne gått lenger . Hadde han kjent til rekkevidden av systemet Hauge hadde vært med på å skape, ville han trolig gjort det .

410 – FORFULGT AV STATEN