Den nye overvåkingstjenesten tar form

uten en fungerende statsadministrasjon . Men var det sannsynlig – skulle Hitlers erkefiende virkelig vie livet til Østersjøens vannveier?

«Flertall i Stortinget – mindretall i folket» het det på Dagbladets forside 11 . oktober 1945 . Stortingsvalget hadde gitt Arbeiderpartiet rent konstitusjonelt flertall, mens Høyre gikk kraftig tilbake . Kommunistpartiet oppnådde å bli Norges fjerde største parti med 11,8 prosent av stemmene og 11 mandater på tinget . I enkelte av de største byene hadde NKP oppnådd 17 prosent stemmer . Det gikk en høstlig venstrevind over Norge i det første valget siden 1936 .

Dagbladets overskrift påpekte at DNA hadde gått tilbake fra 42 prosent til 41 prosent, men likevel fikk regjeringsmakten . «En rettferdig ordning ville gitt Kristelig Folkeparti 13 og Kommunistene 17 mandater», skrev avisen . NKP hadde oppnådd cirka 170 000 stemmer mot Arbeiderpartiets 600 000, like fullt var forskjellen 11 mot 76 mandater . Ifølge Dagbladet skulle DNA ha manglet 14 mandater på flertallet, og det var særlig kommunistene og Kristelig Folkeparti «som denne gang ble rammet av den urettferdige fordelingen» . Avisen lot intervjue et par svenske journalister som anså systemet for «Helt tokigt» . Journalistene pekte på at det i det svenske systemet ble justert etter folketallet, slik at hver stemme var like mye verdt . Slik ble det ikke i det første norske etterkrigsvalget . 519

For NKP var valget likevel historisk . Fra en oppslutning på under én prosent til elleve representanter på det norske Stortinget var det et brakvalg . Et gjennomslag for oppslutningen i det norske folket . For en periode hadde Friheten vært Norges største avis, og i fagforeningene var innflytelsen enda større . Men hvor mange ville fortsette å støtte partiet når krigen gradvis svant fra nordmennenes oppmerksomhet?

En grunn til oppslutningen var at NKP hadde tatt en ideologisk «høyredreining» i løpet av krigen . Partiet framsto ikke lenger revolusjonært, men forfektet demokratiske og borgerlige rettigheter basert på nasjonal styring . Parolene om proletariatets diktatur var erstattet av en fredelig overgang til sosialisme, der statens sentrale rolle i produksjonskreftene var viktig for å gi alle sosiale lag av folket gode livsvilkår . På papiret liknet 1945-utgaven

308 – FORFULGT AV STATEN

av NKP og DNA til forveksling på hverandre . Fellesskapet var større enn ulikhetene .

I Friheten tok man til orde for å gjenoppta forhandlingene om en partisammenslåing . Valgordningen hadde gitt Arbeiderpartiet rent flertall . Skulle kommunistene få omsatt velgervilje i politisk innflytelse, måtte de i regjering . Altså var det fortsatt vilje til forhandlinger . Nøkkelen til fortsatt vekst uavhengig av partisammenslåing lå i fagbevegelsen . Antallet tillitsmenn og makten innen klubbene var ikke proporsjonalt med velgeroppslutningen . Her var kommunistene i stand til å utfordre regjeringspartiet .

Haakon Lie mente at kommunistene hadde forsynt seg grovt av Arbeiderpartiets velgere . «Vi burde ikke ha blitt så overrasket som vi ble», skrev Lie . Han viste til at valgene i Sverige og Danmark hadde gitt kommunistene en liknende vekst . Men det var også forskjeller . «Det danske og svenske sosialdemokratiet hadde kjempet en tofrontskrig i sin valgkamp . Vi hadde lite bry med de borgerlige partier, vårt problem var kommunistene .»520 Partisekretæren mente at kommunistene i liten grad hadde endret sin tilnærming til politikken . I Lies øyne var NKP et parti som ikke sto for ansvarlige lønnsoppgjør, og som representerte en reell trussel i fagorganisasjonene . Utenrikspolitisk var de upålitelige og et faremoment i relasjonen til de vestallierte . For Lie gjaldt drømmen om Amerika – også i Norge .

Einar Gerhardsens andre regjeringsperiode ble innledet 5 . november 1945 og ga plass til en ny generasjon politikere . Med unntak av utenriksminister Trygve Lie og forsyningsminister Oscar Torp var Nygaardsvoldregjeringens sentrale figurer vasket ut i partiets etterkrigsrengjøring . I det som kunne se ut som et internt partikupp, gjaldt det å få avstand til den kritikkverdige passiviteten som preget inngangen til krigen . Å plassere Milorg-leder Jens Christian Hauge på posten som forsvarsminister signaliserte en ny holdning . Hauge var et ukjent navn for folk flest, og ingen sosialist, men hadde bygget seg opp troverdighet og en maktbase gjennom krigen .

Den viktige justisministerposten i et land som sto midt i et landssvikoppgjør, gikk til den 37-årige juristen Ole Christian Gundersen . Den tidligere rådmannen i Trondheim hadde tilsynelatende fått en ripe i lakken da han i 1940 oppfordret arbeidere til å stille opp for den tyske utbygningen av Værnes flyplass, mens kampene ennå pågikk ved Namsos . 521 Men den

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 309

uheldige innstillingen ble nullet ut etter at han flyktet til Sverige og kom i arbeid ved legasjonen i Stockholm . I 1942 fikk han større oppgaver da han ble direktør ved Statens trygdekontor i London .

I kulissene bak Einar Gerhardsens utvalgte sto Haakon Lie som en kraftfull og hardtslående partisekretær . En som aldri hadde hendene langt fra styringen . Fra partikontorene var det en åpen linje til Arbeiderbladets lokaler, der Martin Tranmæl styrte propagandakrigen om freden i tett samspill med statsministerens bror, Rolf Gerhardsen . Et lite knippe menn hadde skaffet seg makt og midler ingen norsk regjering tidligere hadde rådd over . De hadde rent politisk flertall, majoriteten i fagorganisasjonene og skulle få kontroll over viktige instanser innen politi og overvåking . 522 Gjennom Arbeiderbladet og et kraftig propagandaapparat kunne de omskape Norge i sitt eget bilde .

Natt til 24 . oktober 1945, drøyt to uker før Einar Gerhardsen innledet sin andre statsministerperiode, sto Vidkun Quisling foran eksekusjonspelotongen på Akershus festning . NS-lederen og ministerpresidenten hadde blitt dømt til døden for landsforræderi, drap og tyveri . Dødsstraffen var gjeninnført av eksilregjeringen som en provisorisk anordning til etterkrigsoppgjøret . Da Quisling kjente kulene fra eksekusjonspelotongens ti mann under en lyskaster på Akershus, var han blant de første som ble henrettet i landssvikoppgjøret .

Arrestasjonene som begynte 8 . mai, kom til å resultere i rettssaker mot 92 805 siktede . 523 Det var altså et juridisk oppgjør uten sidestykke i norsk historie på gang, og det skulle finne sted parallelt med flere andre europeiske land . Omfanget krevde i realiteten et juridisk apparat som ikke eksisterte i månedene etter frigjøringen . Samtidig var det viktig å gi folket følelsen av kollektiv rettferdighet . Det var hastverk over opprettelsen av et nytt embetsverk som fikk håndtere en massiv mengde informasjon og beskyldninger om landssvik .

Andreas Aulie hadde en rekke utfordringer som måtte håndteres gjennom fredssommeren 1945 . Flere av disse var knyttet til gode nordmenns demonstrasjoner mot folk som hadde utvist en «unasjonal holdning», spesielt såkalte «tyskerjenter» . Aulie var en mester i å popularisere jussen og benyttet et foredrag i kriminalistforeningen til å fortelle om jenter i trøbbel . 524 De ble «jaget bort fra arbeidsplassen, og til dels fra sine hjem» og ble utsatt for

310 – FORFULGT AV STATEN

«overfall i løpet av de første månedene» . Irritasjonen mot disse pikene økte, sa Aulie .

Siden politiet ikke hadde oppnådd resultater ved å stagge nordmennene gjennom oppfordringer i pressen, så Aulie ingen annen løsning enn at politiet kunne ta jentene i forvaring for så lang tid Justisdepartementet bestemte . Kun for deres egen sikkerhets skyld, fortalte Aulie, da «straffebestemmelser som rammer norske kvinners seksuelle forbindelser med fiendtlige militærpersoner ikke finnes» . Rikspolitisjefens innstilling om sikringsarrestasjoner ble fulgt, og per august 1945 var over tusen unge «tyskerjenter» i forvaring .

Aulie kunne fortelle at disse kvinnene hadde gjennomgått en psykiatrisk undersøkelse i en samleleir . Det fantes en forklaring på de unasjonale holdningene . «Det viser seg at flertallet er mindreverdige personer, med dårlige utviklede sjelsevner og med mangelfulle evner til å klare seg selv i samfunnet», sa rikspolitisjefen . 525 Foredraget sa sitt om synet til sjefen for det nye norske rettsapparatet . I ledende posisjoner seilte det opp menn som hadde vært langt mer forvirret eller beregnende i forholdet til okkupantene enn forelskede ungjenter . Både justisministeren, Aulie selv og den hjemkomne politimester Welhaven sto i fare for å kaste stein i glasshus .

En verre trussel kom til syne i Aulies rapport om politiets situasjon ved årsskiftet 1945/46 . Dokumentet var merket «strengt hemmelig» og fortalte at store mengder våpen for militær bruk hadde kommet i private personers besittelse . Aulie pekte på alt fra Milorg-medlemmer til vanlige folk som hadde skaffet seg våpen gjennom tuskhandel med tyske krigsfanger . «En kan si at deler av sivilbefolkningen er væpnet til tennene», skrev Aulie . I konklusjonen het det at det var en del usikkerhetsmomenter til stede i samfunnslivet som kunne få følger for ro og orden . «Folkestemningen er fortsatt labil .»526

Det var flere årsaker enn våpenflyten som gjorde at Aulie i samme rapport tok initiativ til å organisere en «forsvarlig overvåkingstjeneste» i samråd med Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet . Kristian Welhaven var tilbake på scenen for å oppdatere den gamle overvåkingsinstruksen fra 1937 . Arbeidet hadde som mål å for første gang etablere en organisert og landsomfattende overvåkingstjeneste i Norge .

Nå hadde det pågått overvåking både før og mens Aulies organisering tok form . Forsvarets overkommandos 2 . avdeling under Ragnvald Alfred Roscher Lunds ledelse hadde vokst til en stor enhet i London . Derfra

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 311

overvåket den både nazister og kommunister under krigen og inn i fredstiden . Siden frigjøringen hadde en avdeling innen oslopolitiet hatt som oppgave å følge med på landssvikermiljøene . Dette arbeidet ble håndtert av folk som hadde vært ved den norske legasjonen i Stockholm, der Aulie hadde nedfelt en mer systematisk overvåking av kommunister . Hjemme ble disse fordelt i to avdelinger av det som kaltes landssvikpolitiet . Den ene var Sambandsavdelingen, som hadde ansvaret for tyske krigsforbrytere og gjerne ble kalt «overvåkingen», eller avdeling G . Her sørget man for at landssvikerne kom for domstolen . 527 Lederen for avdeling G var Asbjørn Sundes gamle kjenning, politimannen Asbjørn Bryhn .

I denne organisasjonen fantes ringrever som Kaleb Nytrøen, Harald Pande og Odd Biltvedt, alle fra Kristians Welhavens gamle oppdagelsespoliti . Det var erfarne menn, som under stockholmstiden hadde sett og lært av svenskenes metoder . I tillegg hadde en rekke politikamre på eget initiativ igangsatt registrerings- og overvåkingsarbeid . Dette var rettet mot norske borgere som ble vurdert som en mulig fare for rikets sikkerhet . 528 Under den delvis improviserte overvåkingen som tok form etter frigjøringen, var det grunn til å reise flere spørsmål . Utover landssvikerne og nazistene, hvem var målet? Og hvem styrte hvilke miljøer overvåkingen rettet seg mot?

Det er ikke urimelig å tenke seg at kommunistovervåkingen fra legasjonsmiljøet i Stockholm fikk sin oppfølger i det frigjorte Norge . Valgresultatet i oktober 1945 var for mange et skremmende forvarsel om et politisk radikalt Norge . Innen konservative og høyreorienterte kretser dukket det opp privatfinansierte grupper som overvåket kommunister og minnet politi og regjering på hvem som var statsfiendene . Initiativet kunne komme fra bedriftsledere eller militære krefter . 529 Selv om disse gruppene skulle gjøre seg sterkere gjeldende etter hvert som den kalde krigen avløste fredsblaffet, var innstillingen tidlig på plass . Kommunistene skulle ikke få innkassere den allierte seieren i Norge . De rødes «vennlige» ansikter skjulte et arbeiderdiktatur og var å anse som støttegrupper under en sovjetisk invasjon . Allerede sommeren 1945 kartla amerikanske OSS norske kommunister med norsk hjelp . Også norske politifolk var involvert . 530

Andreas Aulies plan var å samle informasjonen i en sentral etat som skulle bli Politiets overvåkingstjeneste, underlagt rikspolitisjefen . «Kan selve opprettelsen av POT, slik det ofte har vært hevdet, ses som et uttrykk for at den politiske maktkampen i arbeiderbevegelsen nå ble ført videre med andre

312 – FORFULGT AV STATEN

midler?» spør Bergh og Eriksen i boka Den hemmelige krigen . Haakon Lie pekte på at høyresiden i norsk politikk ikke var et problem for Arbeiderpartiet i 1945 . Med et rent flertall kunne denne opposisjonen håndteres . 531 Det var kommunistene som hadde forsynt seg grovt av partiets velgere, og i fagforeningene var det de to venstrepartiene som sto opp mot hverandre . Uten den norske valgmodellen ville Arbeiderpartiet vært avhengig av NKPs støtte for flertallet . Hva ville skje neste gang velgerne gikk til urnene?

For Haakon Lie og en rekke andre sentrale DNA-politikere sto kampen om Norge på gulvet hos arbeiderne . Det var her verdiene skulle skapes når landet skulle gjenoppbygges . Å kontrollere denne gruppa til «ansvarlighet» ville samtidig gi styring og makt over kapitalkreftene . I en slik vurdering hadde Norges framtidige flyt i praksis én fiende – kommunistene . Holdningen kunne lett forene den «ansvarlige» høyre- og venstresiden i et forståelig fiendebilde . Vilkårene for å bygge landet kunne dikteres av en flertallsregjering, i hvert fall fram til neste valg . Å kjenne motstanderes trekk var makt – det fantes utvilsomt et motiv for politisk overvåking .

I februar 1946 kom det i stand et «toppmøte» som skulle sette fart i opprettelsen av en sentral overvåkingsenhet . Mennene som inntok møterommet, var Andreas Aulie, forsvarsminister Jens Christian Hauge, justisminister O .C . Gundersen, viserikspolitisjef Olav Svendsen og sjef for Forsvarets overkommando avd . II, oberstløytnant Ragnvald Alfred Roscher Lund og hans etterfølger, Vilhelm Evang . Målet var å få konkretisert planleggingen og skaffe nødvendige midler . Det var Hauge som hadde tatt opp saken om opprettelsen av en overvåkingstjeneste med statsministeren . Han mente at regjeringen måtte bestemme seg for om man ville ha en overvåkingstjeneste eller ikke . Hauge forsto at det var et sensitivt tema, men anså situasjonen med en halvoffisiell tjeneste uten en felles styring som uholdbar . Forsvarsministeren så for seg at en slik tjeneste burde knyttes til kontraspionasjen .

Hauges holdning bygget på vurderingen av den negative utviklingen i forholdet mellom øst og vest . Da Andreas Aulie leverte sin innstilling, vektla han et mer juridisk korrekt motiv . En sentral effektiv, statlig overvåking ville gjøre at «våre allierte lettere ville avstå fra spionasje og kontraspionasje» i Norge . Blant fem punkter i Aulies innstilling het det at virksomheten til overvåkingstjenesten ikke skulle være å «kartlegge de forskjellige politiske partier innen riket eller deres virksomhet», oppgaven skulle «alene være å

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 313