Forvandling

På en enecelle i Nürnberg kjente Ragnhild Wiik bombenedslagenes dype drønn riste fengselsbygningen i grunnvollene . Om cellen hadde hatt vindu, ville hun sett nattehimmelen som glødet oransje av voldsomme branner . Det var april 1945 . Kampene mellom amerikanske og tyske styrker pågikk på femte dagen . Smellet fra granater og artilleriild trengte gjennom murveggene, det samme gjorde skrikene fra andre fanger . Ragnhild satt fastbundet i cellen, livredd for at fengselet skulle ta fyr under bomberegnet . Angsten gikk i bølger gjennom nattetimene, hun gråt, ropte eller lå på gulvet skjelvende i panikk . Det var slutten på verden slik hun hadde kjent den . 461

Ernst Wollweber visste ikke om Ragnhilds kritiske situasjon i Nürnberg . Mens de tyske byene ble forvandlet til ruinhauger, oppholdt han seg i et Sovjetunionen i seiersrus . Men krigen hadde krevd mye både av den sønderskutte kommuniststaten og sabotørene som kjempet for den . Psyken som hadde gjort Wollweber i stand til tiår med antifascistisk kamp, var brutt ned under fangenskapet . At han fortsatt var i live, skyldtes Aleksandra Kollontaj .

«Flammen som omgir oss, som lyser gjennom hjertene våre, som lyser opp tankene våre, vil følge oss som et fyrtårn på livets slagmarker», skrev partikollegaen Ernst Thälmann . Den tyske kommunistlederen var blitt skutt på Hitlers ordre i Buchenwald i 1944, men Ernst Wollweber kjente fortsatt flammen partikollegaen beskrev . Hos ektefellen i Nürnberg var ilden i ferd med å slokne .

Ragnhilds dagsrasjoner av mat besto av et par tynne skiver brød, en utvannet skål suppe kokt på turnips og noen få poteter . Sulten gnaget konstant, kroppen var syltynn og beinete . Det mørkeblonde håret falt av dag for dag, nå var hodet nesten skallet . Vitaminmangel hadde gjort Ragnhild halvblind, og hun slet med å holde spiseredskapene mellom de stive, krokete

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 281

fingrene . Føttene som var frostskadd etter mishandling i Ravensbrück, gjorde det vanskelig å gå . I ragnaroket som utspilte seg under Det tredje rikets fall, var hun et stykke ødelagt kommunistkjøtt presset tom for opplysninger og liv . 462

Ragnhild Wiik visste at hun levde på lånt tid . Tyskerne hadde påskyndet henrettelser i fengselet, og sju av medfangene lå allerede i likkjelleren . At Ragnhild ikke hadde dødd i Ravensbrück, skyldtes tilfeldigheter og en godhjertet hjelper . Slikt hendte ikke to ganger . Men i sammenbruddets stund gikk den tyske effektiviteten i oppløsning . Den 20 . april 1945 kapitulerte Nürnberg . Seks dager senere ble Ragnhild båret ut av fengselet mellom rykende ruiner . De amerikanske Røde Kors-folkene som løftet den spinkle, utmagrede kroppen på båren, beskrev henne som mer død enn levende . 463

Hundretusener av mennesker fra en rekke land befant seg spredt utover Tyskland og Polen . Identifikasjon av døde og skadde var en enorm oppgave . Noen etterlysning av Ragnhild Wiik kom ikke fra Norge . Den første tiden på sykehus var hun heller ikke i stand til å redegjøre for hvem hun var . Etter hvert vendte kreftene tilbake, men hun var preget av nesten fire år med tortur og fangenskap . Vrangforestillinger og mareritt gled over i hverandre . Var det bilder av de 180 polske kvinnene hun hadde sett bli henrettet, som kom til henne om natten? Hun skulle vært blant dem .

Ragnhild kjente ikke til at Gudrun hadde kommet seg i sikkerhet fra Sverige . Hun visste heller ikke hvor hardt familien var rammet, utover at faren var død . Også Wollwebers utlevering til Sovjetunionen var ukjent for henne . I tilstanden hun befant seg i, spilte det knapt noen rolle . Og hadde forholdet egentlig vært noe mer enn et fornuftsekteskap mellom to antinazistiske krigere?

Ernst Wollweber, Ragnhild Wiik og Schrøder Evensen hadde vært blant tannhjulene i den kommunistiske kampen mot nazismen som nå gikk inn i sin sluttfase . April 1945 var regnskapets tid, og bunnlinjen var blodrød . I Solund hadde Dagfrid Evensen forsont seg med at Schrøder ikke ville komme tilbake . Men hun ville vite hva som hadde hendt . Tidlig på våren 1945 tok hun fatt på reisen tilbake til Bergen .

Dagfrid gikk til Gestapo-huset i Veiten . Miljøet på den fryktede politistasjonen struttet ikke lenger av hensynsløs selvtillit, det lå tafatt resignasjon over ansiktene hun møtte . Men om hun hadde hatt et snev av

282 – FORFULGT AV STATEN

håp, ble det knust da hun fikk vite hva som hadde hendt på Schillings skøyte . Tyskerne kunne anerkjenne heltemot når de så det, og bødlene ga Schrøder de beste skussmål . Men kunne hun feste tillit til det som ble fortalt? Ja, mente vakten, han forsikret Dagfrid om at tyskerne hadde begynt å snakke sant . De gråt som kjerringer og bekjente sine synder i håp om å få en blidere skjebne, fortalte han . 464

Også Johan Strand Johansen hadde fått kjenne krigens redsler på kroppen . Kona var drept i Auschwitz og hadde allerede vært død i tre år da han slapp ut av fangenskapet i Sachsenhausen for å ta seg hjem til Norge . Han sa senere at han billedlig hadde «sett» Helene forsvinne i røyken fra krematoriepipene da han fikk vite det . 465

Under oppholdet i leiren hadde Strand Johansen etablert vennskap på tvers av de politiske skillelinjene . Spesielt oppfattet han Einar Gerhardsen som en mann han kunne stole på . Begge mente at arbeidere måtte samles på tvers av partigrensene, i det hele tatt var de politiske fellestrekkene mellom dem flere enn forskjellene . Men i motsetning til hva tilfellet var for Einar Gerhardsen, som kom hjem til en familie, syntes Strand Johansens liv og helse ødelagt . Våren 1945 hadde han like fullt politiske ambisjoner . Forholdet til Gerhardsen ga håp om en bedre framtid hjemme . Å skape et sosialistisk likhetssamfunn i Norge hadde aldri vært viktigere .

Det samme målet hadde Peder Furubotn, han mente dessuten å ha et trumfkort på hånden . Som partileder for det eneste partiet som opprettholdt en krigsadministrasjon, kunne han fortelle en unik historie . Om en motstandskamp med enorme offer for norsk frihet . Tok han rekken av Asbjørn Sundes aksjoner til inntekt for partiets motstandskamp, sto den i en særklasse . Men kortene fikk spilles riktig om partiet skulle oppnå fortjent politisk innflytelse . Virksomheten måtte endres fra illegalitet til ansvarlig politisk arbeid . Og kommunistene var ikke en homogen gruppe med felles erfaring . Furubotns miljø representerte en ny generasjon krigskommunister, mens de gjenlevende fra den gamle partistrukturen, som Johan Strand Johansen, kom fra fangenskap, dekning eller eksil i utlandet .

I overgangen fra krig til fred ville politikken preges av hva man hadde opplevd . Dette gjaldt både innad i partiene, men også i forholdet mellom London-regjeringen, Hjemmefronten, Arbeiderpartiet og andre krefter som ville være med og bestemme framtiden . Kunne norske kommunister bli en

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 283

del av et bredt demokratisk folkestyre i det nye Norge? Oppslutningen ville avgjøre muligheten til innflytelse .

En gruppe som kunne øke kommunistenes innflytelse, var sjømennene . Bare i Nortraship var det i løpet av krigen registrert 30 000 sjøfolk, og mange av dem hadde opplevd store tap, psykiske påkjenninger og betingelsesutfordringer . I Liverpools havnestrøk så Oskar Hedin for seg at de norske sjøfolkenes innsats ville få sin rettmessige plass i krigsberetningen . At det ventet dem en belønning verdt innsatsen, det var det de snakket om på brygga .

Oskar Hedin lyttet til mennene som hadde sett døden i hvitøyet . De behøvde oppmerksomhet og vissheten om at noen på land jobbet for deres rettigheter . I 1944 krysset Hedins veier en 24-årings som hadde tatt sin tørn til sjøs som matros . Oslo-gutten Leif Vetlesen hadde gått om bord på den norske handelsflåten i 1940 . Under et opphold i Cardiff ble han overbevist kommunist . De som møtte Vetlesen, opplevde ham som sjarmerende, intelligent og talefør . Disse egenskapene var også etterspurt i Norsk Sjømannsforbund, og i 1944 ble han ansatt som redaksjonssekretær i London . 466

Etter Sovjets framganger i krigen var kommunistenes posisjon styrket blant krigsseilerne . Hedin og Vetlesen var opptatt av hvordan denne kunne omsettes i velgere . Samtidig måtte de være forsiktig med å pleie relasjonene til dem forbundsleder Ingvald Haugen hadde angrepet som femtekolonnister i USA før krigen . Det gjaldt spesielt den danske redaktøren av kommunistenes sjømannspublikasjoner, Vilhelm Aagaard . Vetlesen møtte Aagaard i London, og i et brev til Hedin foreslo han en «tremannskonferanse» . Det ville bli viktig å forsvare kommunistenes stilling mot det trykket de forventet fra «reaksjonære» krefter . Vetlesen anbefalte korrespondanse på private postadresser utenom forbundet . 467

Spørsmålet Hedin måtte stille seg, var om fredstiden ville få de gamle skillelinjene til å blusse opp igjen . Kom Ingvald Haugen til å gjenoppta jakten på kommunistene – og i så fall, hva ville det bety for Hedin? I et P .S . la Vetlesen til at reaksjonære krefter spredte rykter om «brutal russisk opptreden» i befridde områder i Nord-Norge . «Dette må motvirkes for enhver pris .»468

284 – FORFULGT AV STATEN

I likhet med Oskar Hedin hadde Haakon Lie erfart den norske handelsflåtens verdi fra innsiden . Han forsto at den var Norges viktigste krigsbidrag, og innså flåtens økonomiske betydning i gjenoppbyggingen av landet . Lie delte partikollega Ingvald Haugens tro på at kampen om sjømennenes sjeler måtte fortsette også i fredstid . Å styre fagforbundene partipolitisk var synonymt med å styre Norge . Kommunistene var i sterk vekst i den norske flåten og kom til å kreve innflytelse .

Haakon Lie hadde kjent på den amerikanske drømmen og ville bringe den til Norge . I den norske tapningen tilhørte den ikke gründere eller kapitalister, men arbeiderne – så lenge de hadde partiboka eller fagforeningsmedlemskapet i orden . Han tok mål av seg til å meisle ut en ny kurs for Norge med amerikansk støtte . Til tross for at han hadde befunnet seg langt vekk fra Norge under størstedelen av okkupasjonen, befant Haakon Lie seg aldri langt unna landets politiske maktsentrum . Med sin karisma, unike formuleringsevne og energi var han en partipolitisk kraft, uansett hvilken fraksjon innen Arbeiderpartiet som ville styre Norge inn i fredstiden .

I april 1945 møtte han utenriksminister Trygve Lie, som var på vei til San Fransisco for å delta i konferansen som skulle stable på beina et forbund av stater, det senere FN . Verdensfreden skulle trygges, og han ønsket Haakon Lie på laget . Men ved innledningen av konferansen kom utenriksministeren med en tung melding . 469 Haakons lillebror sto på listen over falne nordmenn i konsentrasjonsleiren Dachau i Tyskland . Nyheten om Pers død rammet Haakon Lie hardt . Han hadde kontinuerlig forsøkt å få informasjon om brorens tilstand og håpet at han ville klamre seg til livet fram til freden . Kanskje bidro den nedslående nyheten til at han tok beslutningen om å reise hjem . I bagasjen hadde han et ubrytelig forhold til USA .

Våren 1945 hadde rikspolitisjef Andreas Aulie en bestemt oppfattelse av hvem som var venner og fiender av Etterkrigs-Norge . Han hadde allerede begynt arbeidet med å få i stand en mer effektiv overvåking i Stockholm og London av «unasjonale» elementer . Når viktige posisjoner innen den nye norske ordensmakten skulle besettes, kunne han være med og fordele kortene . Sammensetningen av mennesker med riktige holdninger ville avgjøre framtiden . Det krevdes klare hoder og juridisk fagkunnskap når gode og mindre gode nordmenn skulle skilles fra hverandre .

En av dem som kunne hjelpe Aulie med å bygge den nye norske staten, befant seg fortsatt i tysk forvaring . I likhet med rikspolitisjefens framsto

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 285

Kristian Welhavens opptreden i den første delen av krigen som en uheldig feiltolkning av situasjonen . Margit Welhavens reflekterte i sin dagbok over den norske ulykken i 1940 nå som krigen gikk mot slutten . «Det er så selvfølgelig . Alle kjenner jo vår triste historie, først den lange dansketiden, så svensketiden – til 1905 – da vi endelig var nådd fram og blitt oss selv . Så en morgen bli tatt på sengen! Intet forberedt .»470 At Kristian Welhaven tilhørte dem som i størst grad hadde sett i en annen politisk retning da nazismen var på frammarsj, tilhørte ikke familiefortellingen .

Men det relativt komfortable fangenskapet i Landsberg i Tyskland kom ikke uten påkjenninger for familien . Margit Welhaven skrev følsomt om sine tyske venners angst da bombene regnet over München . Alle fryktet for slutten, men forsøkte å opprettholde normaliteten . En tysk venn av familien kom livredd hjem fra Hamburg, der de alliertes terrorbombing tok livet av tusenvis av sivile . Flyktningene oppbevarte de brente levningene av barna sine i små sigaresker, fortalte hun . 471

Redningen kom i begynnelsen av april 1945 . Kristian Welhaven fikk vite at en buss sto klar til å ta dem til Nord-Tyskland, derfra skulle de føres videre til Sverige . «Kan vi tro på dette? Er det ikke en stor risiko å ta ( . . .)?» spurte Margit Welhaven den tyske borgermesteren som arrangerte transporten . Det var Røde Kors som sto bak, derfor var det trygt, forsikret han . Kristian Welhaven fryktet å bli tatt som gissel av tyske myndigheter .

Reisen gjennom Tyskland eksponerte Margit og Kristian Welhaven for en broket forsamling prioriterte flyktninger . Et par nazihustruer flyktet med sine guttebarn hjem til trygghet i Sverige, og i Lübeck sluttet to norske næringslivsledere seg til transporten . Ved danskegrensen møtte Welhavens gruppe på medtatte norske Sachsenhausen-fanger: «De så ynkelige ut, de fangene som kom med toget den dagen . ( . . .) De fleste ble båret ut på bårer . Noen var så syke at vi fikk høre at det var uvisst om de overlevet reisen hjem», skrev hun . Kontrasten mellom fangene og Welhavens egen kontingent gjorde at Margit kunne fylle begrepet «æresfange» med innhold .

Møtet med Sverige betød gjensyn med kolleger fra Kristian Welhavens skandinaviske politimøter før krigen . Men ikke alt var som det burde i den svenske hovedstaden . Margit Welhaven noterte at «Fra Grini var Kis (Kristian, forf . anm .) vant til å betrakte alle motstandsfolk som venner – hvilket parti de enn hørte til . Men vi oppdaget snart at slik var det ikke lenger ( . . .) Kis hadde tenkt seg at slik ville det gå, når det var slutt på okkupasjonen .

286 – FORFULGT AV STATEN