Forvandling På en enecelle i Nürnberg kjente Ragnhild Wiik bombenedslagenes dype drønn riste fengselsbygningen i grunnvollene. Om cellen hadde hatt vindu, ville hun sett nattehimmelen som glødet oransje av voldsomme branner. Det var april 1945. Kampene mellom amerikanske og tyske styrker pågikk på femte dagen. Smellet fra granater og artilleriild trengte gjennom murveggene, det samme gjorde skrikene fra andre fanger. Ragnhild satt fastbundet i cellen, livredd for at fengselet skulle ta fyr under bomberegnet. Angsten gikk i bølger gjennom nattetimene, hun gråt, ropte eller lå på gulvet skjelvende i panikk. Det var slutten på verden slik hun hadde kjent den.461 Ernst Wollweber visste ikke om Ragnhilds kritiske situasjon i Nürnberg. Mens de tyske byene ble forvandlet til ruinhauger, oppholdt han seg i et Sovjetunionen i seiersrus. Men krigen hadde krevd mye både av den sønderskutte kommuniststaten og sabotørene som kjempet for den. Psyken som hadde gjort Wollweber i stand til tiår med antifascistisk kamp, var brutt ned under fangenskapet. At han fortsatt var i live, skyldtes Aleksandra Kollontaj. «Flammen som omgir oss, som lyser gjennom hjertene våre, som lyser opp tankene våre, vil følge oss som et fyrtårn på livets slagmarker», skrev partikollegaen Ernst Thälmann. Den tyske kommunistlederen var blitt skutt på Hitlers ordre i Buchenwald i 1944, men Ernst Wollweber kjente fortsatt flammen partikollegaen beskrev. Hos ektefellen i Nürnberg var ilden i ferd med å slokne. Ragnhilds dagsrasjoner av mat besto av et par tynne skiver brød, en utvannet skål suppe kokt på turnips og noen få poteter. Sulten gnaget konstant, kroppen var syltynn og beinete. Det mørkeblonde håret falt av dag for dag, nå var hodet nesten skallet. Vitaminmangel hadde gjort Ragnhild halvblind, og hun slet med å holde spiseredskapene mellom de stive, krokete DEL 3: ETTERKRIGSTID –
281
