Hakekors over Oslo

stanset . Uavhengig av om forsvarsministerens metoder mislyktes, arbeidet flere politidistrikter videre i samme spor .

I Bergen hadde den unge Kristiania-fødte juristen Andreas Aulie steget raskt i gradene og fått stillingen som oppdagelsessjef . Han var broren til den marxistiske maleren Reidar Aulie, kjent for bilder med arbeidermotiv . Begge var mørkhårede med et markert utseende som ble forsterket av et bekymret drag over øyne og panne . Men politimannen virket mindre alvorstung enn maleren . Under oppdagelsessjefens faste blikk syntes munnen når som helst å kunne bryte ut i et smil . Autoritet og sjarm var ingen dårlig kombinasjon .

Utover politijobben benyttet Andreas Aulie embetet til folkeopplysning – som foredragsholder . Temaene spente fra «Kokain», «Kriminalromanen og virkeligheten» til psykisk helse og straffetilregnelighet . Aulie var en allsidig og kunnskapsrik mann, men delte overhodet ikke fascinasjonen for arbeiderkampen med broren . Et av temaene som opptok oppdagelsessjefen, var det «forbryterske potensialet i kommunistiske og sosialistiske bevegelser» . Og siden Bergen politidistrikt hadde et av kommunistpartiets sterkeste lokallag, tok han de ikke-verifiserte ryktene om revolusjonære våpenlagre på høyeste alvor:

«Det er nu iverksatt en skjerpet kontroll med de revolusjonære elementer i Bergen fra Oppdagelsespolitiets side . Jeg har satt avdelingens dyktigste krefter inn i dette arbeidet . Samtidig forsøker jeg å gjennomføre tidligere forsøk på å samle gode ‘politiske registre’ ( . . .)40», skrev Aulie til Forsvarsdepartementet . Til hjelp hadde han Stortingsvedtaket av 1915 som ga rett til å åpne mistenktes post .

Som to av bergensområdets mest profilerte ungkommunister hadde Schrøder Evensen og Dagfrid Slåttelid vært i politiets søkelys før demonstrasjonen i Oslo . Spørsmålet var om dette påvirket behandlingen av Schrøder på Skillebekk? Og ville det få følger for rettssaken og varetektsoppholdet? Forsvarer Viggo Hansteen hadde ingen muligheter til å få innsyn i politiarbeidet som lå bak arrestasjonen utover aktoratets påstand om ordensforstyrrelse .

Hakekors over Oslo «Nede fra kjelleren lyder de merkverdigste utgydelser, Fange Nr . D . 38 i 5te (Schrøder Evensen, forf . anm .) – har stått ganske stille en lang stund og lyttet,

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 41

hva det kan være – hvem kan skrike fedrelandssanger ut fra fengselscellens gittervindu dag og natt slik som den mann, hvem jeg nu står og lytter til, har gjort en hel måned .»41

Gjennom gitteret i cellevinduet hadde Schrøder Evensen utsikt over luftegården . Han så ned på båsene der de politiske fangene ble holdt adskilt fra andre under korte lufteturer . Fangen som skrek ut fedrelandssanger, hadde stanset . Schrøder satte seg ned på gulvet, lente ryggen mot veggen og tok fram en blyantstump . På en papirlapp noterte han det han så og hørte .

Schrøder Evensens beskrivelse av livet i varetekt i Møllergata 19 ble smuglet ut av Viggo Hansteen . Advokaten fortalte Dagfrid at Schrøder fortsatt var merket av overfallet . Arne Halvorsen karakteriserte behandlingen i fengselet som «fæl» . Briksen hang oppe til tross for at fangen hadde hjernerystelse, protesterte legen . Han måtte kjempe for å få tatt den ned .

Schrøders soningsforhold var i ferd med å skape engasjement på venstresiden . Politivolden gjorde ham til en politisk martyr . Under et møte for arbeidsløse i Oslo ble det holdt appell . De arbeidsløse så «i denne opptreden fra myndighetenes side en brutalisering i borgerskapets undertrykkelse av arbeiderklassen og innledningen til å innføre Hitler-metoder også her i landet» . 42 Møtet besluttet å levere et krav om løslatelse til justisministeren .

I anledning kronprinsesse Märthas 32-årsdag den 28 . mars 1933 heiste den tyske legasjonen hakekorset over bygningen . Det var første gang det røde, hvite og svarte flagget med svastikaen seilte til topps på norsk jord . I bakgården på politistasjonen i Møllergata vaiet de norske fargene . Fra cellen kunne Schrøder Evensen se Norges nasjonalsymbol folde seg ut i en kjølig vårvind foran svastikaen i horisonten . Det var ikke lenger frihetens flagg han så: «Først nå går det opp for meg at flagget ler og godter seg over de ‘politiske’ i bakgården . Flagget med det blåhvite korset og hakekorsflagget på Drammensveien strekker seg så godt det kan for å håndhilse og gledes over en stor begivenhet .»43

Schrøder fabulerte om Hitlers forening med et underdanig Norge . Et fellesskap som ville fengsle, undertrykke og drepe . «Det blåhvite korset takker og ønsker den oppvåknende nasjon en seierrik framtid i kampen for gjenopprettelsen av Tysklands historiske fortid . Denne hjertelige replikkveksling mellom det blodigste av alle flagg – hakekorset – og flagget fra den første ikke blodige revolusjon ( . . .) .» Schrøder Evensen håpet inderlig at en representant fra arbeiderbevegelsen tok seg opp på taket til den tyske

42 – FORFULGT AV STATEN

legasjonen, rev ned hakekorset og erstattet det med et ildrødt flagg i en «hilsen til de klassefeller som – foreløpig – sitter i Bakgården» . 44

Rettssaken mot Schrøder Evensen, Erik Kittelsen og Rolf Midsem ble innledet i lagmannsretten i Oslo 10 . mai 1933 . Den siste av de tiltalte, Arthur Samsing, hadde ennå ikke meldt seg og møtte ikke i retten . Foran et tallrikt pressekorps stabbet Schrøder Evensen mot tiltaleboksen, tydelig merket av fengselsoppholdet .

Det sto mer på spill for Evensen enn for Kittelsen og Midsem . I tillegg til tiltalen om ordensforstyrrelse under demonstrasjonen måtte han først forsvare seg mot en påstand om voldsutøvelse . Offeret var streikebryter og bestyrerinne Aasta Johansen på Bennetter paraplyfabrikk. Hendelsen som fant sted i utkanten av Oslo på selveste julaften 1932, hadde minst to av pressens drømmeingredienser: en gjeng arbeiderpøbler og en tilsynelatende uskyldig kvinne som forsøkte å holde hjulene i gang . Selv om den såkalte «Bennetter-saken» ikke var like potensielt eksplosiv, preget den pressedekningen . Påtalemyndighetens motiv var å vise Schrøder Evensens lave terskel for voldsutøvelse . Kunne man slå en kvinne, hvor lett var det ikke å slå ned en politimann?

Viggo Hansteen mente at Bennetter-saken heller var en provokasjon som beviste utilbørlig samrøre mellom streikebryteren og Oppdagelsespolitiet . 45 Advokaten oppsummerte i korte trekk at Evensen og noen medlemmer fra Arbeidernes Ungdomsfylkning (AUF) hadde forsøkt å få paraplyfabrikkens bestyrerinne til å vise solidaritet med sine streikende arbeidere . Hun reagerte med å kalle Evensen pøbel, svin og ramp, fulgt opp av: «Jeg er ikke redd for å kalle Dem det . Oppdagelsespolitiet i Oslo sier De er det . Jeg skulle ha lyst til å slå Dere alle .» Ifølge de som var til stede, gikk bestyrerinnen tett opp til Schrøder Evensen, dyttet ham og slo ham i ansiktet . Evensen svarte med en ørefik . Opptrinnet på Bryn hadde vitner som underbygget Evensens versjon .

I Morgenbladet het det at seks–sju unge menn «eglet seg innpå, puffet og slo, mens det ble ropt ‘Slå henne i hjel!’» Bestyrerinnen unngikk så vidt å bli banket til blods med jernstenger som målte hele 2,80, fortalte oppdagelsesbetjenten som hadde entret scenen i grevens tid og reddet henne .

Historiene spriket til det ugjenkjennelige uten at politiet framla bevis for verken vold eller bruk av jernstenger . Slagvåpnene var på mirakuløst vis forsvunnet, selv med politiet på åstedet . Framstillingen i avisen bar preg av at

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 43

det var en større kamp som foregikk . En kamp om makten på arbeidsplassene, der politiet åpenlyst spilte på lag med bedriftseierne .

Bennetter-saken var en krevende opptakt til rettssaken som handlet om demonstrasjonen . Hansteen opplevde at påtalemyndigheten benyttet samme metode i begge sakene . Oppdagelsespolitiet presenterte et hendelsesforløp som de ville bevise med seg selv og politiet som eneste vitner .

Ikke overraskende var de borgerlige og sosialistiske avisene delt i synet på opptøyene på Skillebekk . De borgerlige pekte på den sivile ulydigheten . Folkemøtet hadde et destabiliserende formål . Var det revolusjonsilden som skulle tennes? Sosialistene beskrev Welhavens politikorps som infisert av fascistiske, autoritære holdninger . Arbeiderens krigstyper på forsiden 13 . mai 1933 fortalte om en grunnleggende skepsis til norsk rettsvesen: «Oslopolitiets brutalitet rulles opp i lagmannsretten – en rettssak hvorav ca . halvparten av vitnene er politifolk .» Arbeiderbladet hevdet at «Klassejustisen var i sving», noe Aftenposten ikke lot gå upåaktet hen: «Nuvel, det er vrøvl, men la da i hvert fall svingen bli litt fortere . Det er en latterlighet å ha det store og kostbare rettsapparat svingende i dagesvis omkring Hr . Schrøder Evensen .»

Som førstemann ut ble Schrøder Evensens vitneforklaring viktig for å definere hendelsesforløpet . Hva hadde egentlig foregått under demonstrasjonen? Ifølge statsadvokat Åsgård var det gitt tillatelse til en demonstrasjon mot «Hitlerfascisme», mens hendelsene foran politisperringene måtte kalles «oppløp» . Dermed ble demonstrasjonen ulovlig .

Påtalemyndigheten stilte uten nøytrale vitner, men med hele 16 edsvorne politimenn . De fortalte om aggressiv, voldelig framferd fra demonstrantgruppa . Toget hadde ropt «Gå på!», og demonstrantene slo etter politiet med en jernstang . En politikonstabel kunne vitne om at lederne skulle ha oppfordret mengden til å presse på ved stengslene . Politiinspektøren hevdet selv å ha blitt angrepet, dyttet opp mot en vegg og holdt vekk fra sperringen . Derfra skulle han ha sett flere demonstranter, anført av Schrøder Evensen, bane seg vei gjennom politibarrikaden .

Viggo Hansteen mente å kunne føre bevis for at Schrøder Evensen befant seg langt bak i toget og derfor ikke kunne vært i nærheten av sperringene . Tolv vitner bekreftet påstanden . De fortalte at de hadde sett politiet slå Evensen gjentatte ganger til han ble liggende bevisstløs og blødende i gaten

44 – FORFULGT AV STATEN

på Skillebekk . Hjelpearbeider Ingvald Østby kunne sverge på at en konstabel sa «Takk for sist!» da han angrep Evensen et godt stykke unna sperringen .

Med bakgrunn i politilegens rapport mente Statsadvokaten at «skrammene» skyldtes et fall mot «en kasse eller noe lignende» . Påstanden ble avvist av Arne Halvorsen, som hadde undersøkt Schrøder . Legen la fram bevis for hjernerystelse, kløyvd leppe og blødninger i hodet, også innvendig i munn- og halsregionen . Dette stammet blant annet fra kølleslag over munnen, sa Halvorsen .

Snaut to måneder etter demonstrasjonen var Schrøder Evensen fortsatt tydelig merket av volden . Over dressjakken, vesten og et stramt knyttet slips kunne man se arrene . Han kikket seg usikkert omkring i rettssalen og besvarte spørsmålene med knapt hørbar stemme . Etter hvert ble han sikrere . «De har altså deltatt helt passivt i denne demonstrasjonen?», spurte lagmann Rolfsen . Venstreavisene hadde kommentert at lagmannen overtok når statsadvokaten gikk tom for spørsmål . Spesielt gjaldt det å servere politivitnene «riktige» svar .

Schrøder bekreftet at han kun deltok passivt .

Statsadvokaten ville løfte saken opp til å dreie seg om mer enn politivold .

«– Efter denne begivenhet blev Dere valgt som representant til en kongress mot fascismen?»

«– Ja, jeg fikk beskjed om dette mens jeg var arrestert», svarte Schrøder .

Utviklingen i forhøret tydet på at påtalemyndigheten forsøkte å plassere Schrøder Evensen i spissen for en internasjonal aksjonsgruppe . Hansteen måtte få retten til å forstå at kongressen i København var en antifascistisk samling der målet var å gjennomføre fredelige protester mot Hitler .

«– Hvilke organisasjoner kunne sende representanter dit?» spurte Hansteen .

«– Alle slags arbeiderorganisasjoner som ville delta i en protest mot Hitlerterroren», sa Schrøder Evensen . 46

Statsadvokaten utfordret ham ved å lese høyt fra kommunistorganet Arbeidet om kongressens formål . Hensikten var å samle kampen mot fascismen i Skandinavia, sa han . Dette underbygget at Schrøder Evensen var lederskikkelsen under oppløpet mot den tyske legasjonen . En sikkerhetstrussel mot norske interesser .

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 45

Den 22 . mai 1933 fikk Schrøder Evensen en dom på 90 dagers fengsel for vold, oppvigleri og ordensforstyrrelse under demonstrasjonen mot den tyske legasjonen . Han ble også funnet delvis skyldig i Bennetter-saken .

Tilbake på fengselscellen ba Schrøder om tillatelse til å sende et åpent brev til avisene . Han mente spesielt Benetter-sakens pressedekning var forvridd og ga «offentligheten den oppfatning at det dreier sig om et morderisk overfall som endog i pressen stilles i klasse med rans- og voldtektshandlinger» . Han tilbakeviste punkt for punkt i tiltalen . Men brevet ble stanset av sensuren . «Da står jo alle deres hårreisende skildringer om saken fremdeles uimotsagt for leserne som aldri fikk vite at de anklagede hadde sagt noe til beriktigelse», klaget han til fengselsstyret .

Men han var ikke glemt . Kort tid etter dommen begynte hilsninger fra ulike politiske hold å strømme inn til fange nr . 38 i Oslo kretsfengsel . Kunne politivolden være samfunnets øyeåpner? «Arbeiderklassens kamp lar sig ikke stanse av fengsler – klassejustis – og fascisme!», fastslo Rød Front . Inntil videre var Schrøder Evensens handlingsrom begrenset til noen få kvadratmeter . Bak gitter og armert betong .

En vårdag i 1933 forlot Dagfrid Slåttelid værelset i Møllergata og gikk til Østbanehallen . Hun hadde fått lov til å fortsette å bo på partikontoret under Schrøders fengselsopphold . På jernbanestasjonen løste hun billett og stilte seg på perrongen der toget mot Sverige snart kom inn . Berlin var det endelige målet, men reisen var kamuflert i flere delmål . Først til Sør-Sverige, deretter København og til slutt den tyske hovedstaden .

I Schrøders fravær valgte Dagfrid å bruke sin frihet til et kuréroppdrag . Hun skulle være forbindelseslinjen mellom de norske ungkommunistene og deres søsterorganisasjon i Tyskland . Hitler hadde forbudt det tyske kommunistpartiet, og etterretningspolitiet i begge land gjorde det risikabelt å kommunisere via postgang . Partene måtte møtes i dypeste hemmelighet og utveksle informasjon . I den krevende politiske utviklingen kunne det dreie seg om kontakt med tyske politiske flyktninger i eller på vei over til Norge . Hitlers forfølgelse av folkevalgte opposisjonelle stanset ikke ved landegrensene, og spesielt gjaldt det kommunister . Mistanken om at norsk politi samarbeidet med Gestapo, var basert på en politiinstruks om å etterlyse og utlevere flyktninger som kriminelle . 47

46 – FORFULGT AV STATEN

Samordningen av kampen mot Hitler var en hovedprioritet for de ulike nasjonale kommunistpartiene . Motstanderne i arbeiderkampen måtte avsløres og informasjonen spres . Hvilke råd hadde Sovjetunionens kommunistparti til de enkelte landene? Kommunismen var internasjonal, men partiforbud og overvåking skapte behov for kurértrafikk . Virksomheten måtte skje fordekt . Dagfrid Slåttelid visste at enhver kontakt med den tyske undergrunnsbevegelsen var straffbar, og at oppdraget innebar en betydelig risiko .

Toget gled sakte gjennom flatt østfoldlandskap og nærmet seg riksgrensen mot Sverige . Fem år hadde gått siden Dagfrid passerte de samme åkerlappene, fjordgløttene og stasjonene . Hun gjenkjente fortsatt stedsnavnene . Det var sommeren 1928 . Hun var på vei til Leninskolen i Moskva, der hun skulle møte Schrøder, som hadde reist i forveien . Sammen skulle de oppleve Sovjetunionen fra innsiden . Se og erfare livet i arbeiderbevegelsens hjerte, der framtiden ble utformet .

Egentlig skulle de norske elevene reise gjennom Finland, via Leningrad, til Moskva, men en finsk havnearbeiderstreik førte til at ruten ble lagt om . De måtte dra sørover, via Berlin, og passere gjennom det fascistiske Polen . Dagfrid husket fortsatt frykten for kontroll når toget sakket ned ved de mange stasjonene . Ved en av de store byene krydde det av gendarmer på perrongen . Konduktøren varslet at toget ville bli gjennomsøkt . Norsk pass garanterte ikke for sikkerheten til kommunister på vei til Polens evige fiende .

De polske gendarmene som kom gjennom vognen, utstrålte autoritet og selvtillit . Holdningen var typisk for de autoritære regimene som vokste fram etter verdenskrigen . Med uniformene fulgte retten til å trakassere politiske motstandere . Nordmennene leverte fra seg passene mens gendarmene gransket hver enkelt av de politiske studentene . De kunne med letthet ta gruppa ut av toget til forhør på en lokal stasjon . Politiske motstandere hadde forsvunnet før .

Hun hadde vært redd da . Kanskje var hun like redd nå . På vei til Moskva hadde de vært flere . Nå reiste hun alene for å overlevere informasjon til et forbudt politisk parti . I et land der kommunister og jøder var erklærte folkefiender . En tilreisende kommunist som kunne oppfattes som spion, var fritt vilt . Politiet gjorde ingen forskjell på kvinner og menn .

Dagfrid gikk av toget i Berlin . Eimen av storby slo umiddelbart imot henne på perrongen . Kloakk, krydder, tjære og parfyme . Det var travel

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 47

ettermiddag, stasjonen kokte av mennesker på vei i alle retninger . Lydene var annerledes enn hjemme, sterkere og intense . Avisgutten som ropte ut nyheter, syntes å legge mer i hvert ord . Konduktørene som skyflet reisende om bord, var mer målrettete og bestemte i hver bevegelse . I folkemengden, støyen og kaoset fant hun anonymitet og trygghet .

Dagfrid hadde lært tysk på skolen i Odda og studert språket grundigere under Moskva-oppholdet . Hun ville gjøre seg forstått . Straks hun var ute av stasjonen, spurte hun seg fram til en gateadresse i sentrum . Hun gikk gjennom byen som var i ferd med å forandre seg fra Europas mest liberale metropol til nazismens paradehovedstad . Fra tid til annen stoppet hun og sjekket om noen fulgte etter . Kanskje gjentok hun for seg selv en dekkhistorie som skulle brukes om hun ble stanset .

På den oppgitte adressen lå en tobakksbutikk . Dagfrid åpnet døren, den ga et «pling» da hun var på vei over terskelen . I det nøttebrune lokalet blant blankpolerte piper, sigarettpapir og tobakksbokser sto en kunde og betraktet varene langs veggen . Dagfrid gikk fram til en frakkekledt mann bak disken og sa: «Ein Paket mit Zigaretten» . Det var kodeordet . Et selvfølgelig valg, men det ga samtidig mulighet til å trekke seg om responsen tilsa at hun hadde henvendt seg til feil person .

Tobakkshandleren gjorde et minespill som ba henne vente til kunden var ute . Kanskje vurderte hun et øyeblikk om hun skulle gå og komme tilbake om noen minutter . Var butikken under oppsikt? Hun ble stående .

Da kunden forlot butikken med et «auf Wiedersehen», vinket tobakkshandleren Dagfrid inn bak et forheng . Et varmt håndtrykk fortalte at hun var ventet . På bakrommet redegjorde hun for kommunistenes arbeid i Norge . Om demonstrasjonene til støtte for Ernst Thälmann og protestene mot Hitler . Om mishandlingen av Schrøder og rettsskandalen som sendte ham i fengsel . Trolig diskuterte de hvordan tyske flyktninger kunne holdes i skjul for politiet i Norge . De kommunistene som ikke var arrestert, satt i konsentrasjonsleir eller var henrettet, hadde gått i dekning etter Hitlers maktovertakelse . Livet sto på spill om de ble stanset i grensekontroll eller pågrepet i Norge og sendt tilbake .

Etter alt å dømme oppholdt Dagfrid seg flere dager i Berlin før hun returnerte til Oslo . Reisedokumentene måtte ikke oppfattes mistenkelige om de ble undersøkt . Kuréroppdraget gjorde henne til en av de første nordmenn i kamp mot Hitler-terroren . I Møllergata, en lang og utmattende togreise

48 – FORFULGT AV STATEN