Vide fullmakter

«Du mener at jeg som norsk embedsmann skal søke å finne ut om noen slik liste finnes og levere den til deg? Du må jo skjønne at det kan jeg ikke ha på meg . Hvorhen går det flyet?» spurte Bryhn .

Flyet gikk til Sovjet, svarte Sunde . Han kunne love Bryhn en god stilling, enten i Sovjet eller Tsjekkoslovakia . «( . . .) Tsjekkoslovakia er jævlig bra . Det ville skape stor begeistring om du kunne ta med deg den lista .»

Etter samtalen på Hotel Cecil gikk Bryhn tilbake til kontoret, der han formulerte referatet som en ordrett samtale med sitater . Alt som fantes fra møtet, var altså Bryhns egen versjon, skrevet ut som et filmmanus . Ingen vitner eller opptak . Om Bryhn snakket sant, idiotforklarte han Norges fremste motstandsmann . Sunde hadde stått i dekkoperasjoner og ført samtaler med strategisk innhold . Han visste han var under oppsikt, og ville neppe ha lagt fram et så gjennomført klossete forsøk på å verve en overvåkingssjef – hvis det var det han var ute etter .

I Bryhns «ordrette» samtalereferat er det sannsynlig at Sunde gjerne ville vite om han sto på en liste . Overvåkingen av kommunistene hadde pågått i flere år, og i 1949 eksisterte det lister over kandidater for arrestasjon og internering . På bakgrunn av Norges NATO-medlemskap og rykter om å forby kommunistpartiet var det heller ikke usannsynlig at Sunde hadde begynt å bygge opp en hemmelig beredskapsorganisasjon . En hvilende gruppe som skulle arbeide illegalt om det skjedde dramatiske endringer . 617

Slik Bryhn gjenskapte – eller konstruerte – Sundes utspill, ville han få med seg selveste overvåkingssjefen på et østmaktkomplott . Sunde sto klar til å trykke på knappen når kommunistene kom, altså sette i gang en offensiv og illegal virksomhet rettet mot Norge . Sundes illegale erfaring og sinnelag legemliggjorde den skumleste siden av norske kommunister . Den man så langt ikke hadde klart å finne bevis for .

Vide fullmakter Major Oliver Langeland var ingen hvem som helst innen den norske motstandsbevegelsen . Som distriktssjef for Milorg i Oslo fra 1942 til 1944 kunne 63-åringen snakke om krig og landssvik med tyngde og troverdighet som få andre . Han kunne ikke avfeies som kommunist eller å handle ut fra suspekte politiske motiv . Det var det som gjorde Langelands bøker Dømmer ikke (1948) og Forat I ikke skal dømmes (1949) farlige .

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 363

Langelands agenda var ikke et forsvar av kommunistenes krigsinnsats . Derimot tok den et tydelig oppgjør med navngitte nordmenn, mange i ledende posisjoner innen den norske etterkrigsstaten . Arbeiderpartifolk, politimenn, advokater og folk fra rettsvesenet fikk hard medfart . Dømmer ikke var et kraftig varsko fra majoren om kameraderi og urettferdighet etter landssvikoppgjøret . Allerede i forordet fastslo Langeland at angrepet på Norge kom fordi regjeringen hadde lagt landet åpent for fienden . Men den frittalende majoren gikk lenger enn til kritikk av førkrigsnaiviteten . «Gjennom årene etter krigen har vi dømt tusenvis av mennesker for bistandshandlinger overfor fienden som er bagatellmessige sammenliknet med en rekke av handlinger som omhandles i boken og som fremtredende menn har gjort .»618

Langeland hadde skrevet bøkene fordi Justisdepartementet ikke ville utgi noen dokumentsamling over rettsoppgjøret . Om de hadde sine svakheter, ba han leseren unnskylde ham . Han hadde hatt dårlig tid . I Dømmer ikke presenterte han «Olava», en dame på over 70 år som meldte seg inn i NS høsten 1940 og deretter opprettholdt et passivt medlemskap . Olava ble funnet straffskyldig etter paragraf 86 med tre års fengsel som minimumsstraff i landssvikoppgjøret, men fikk senere redusert denne .

«Gamle Olava ble nokså hardt straffet . Hun ble straffet med bot og rettighetstap . Hennes mann omkom som sjømann, og hun ville tilkommet en pensjon, men tapte denne rett fordi hun var blitt straffet for landsforræderi», skrev Langeland . 619

Det skulle vise seg at «Olava» var en delvis oppdiktet karakter . Langeland hadde tatt seg friheter, men det rokket ikke ved det viktige prinsippet han tok opp . Staten beskyttet sine egne og lot folk i opposisjon eller uten betydning for makthaverne ta belastningen for et tilsynelatende rettferdig oppgjør . Noen måtte straffes, men straff kunne unngås ved nytteverdi eller kameraderi . Dømmer ikke var skrevet før folk som Friedrich Preiss, Gudrun Thielicke Karlsen og Knut Rød ble sluppet fri .

Det som gjorde boka kontroversiell, var kritikken av kjente, navngitte menns «nasjonale holdning» .

Langeland var en eldre mann blottet for den servile frykten for myndighetene som preget de første etterkrigsårene . Etter å ha gitt Administrasjonsrådet et stort ansvar for opprettholdelsen av tysk krigsproduksjon i Norge tok han for seg riksadvokat Andreas Aulie . Han mente Aulie i 1946 skjermet

364 – FORFULGT AV STATEN

politifolk som hadde samarbeidet med nazistene . Aulie hadde rykket ut i pressen og vist til skriftlige redegjørelser som frikjente dem . Langeland mente grunnlaget var syltynt . Han gjorde oppmerksom på at Aulie hadde sagt seg villig til å lede politimennenes seks ukers studiereise til Nazi-Tyskland for å lære om Gestapos metoder høsten 1940 . Både Aulie og Kristian Welhaven skal ha vært blant de som ivret for deltakelsen; riksadvokaten mente at å bli med til Tyskland var å vise «nasjonal holdning» . 620

Langeland trakk en linje fra Aulies egne handlinger til beskyttelsen av politimenn under landssvikoppgjøret etter krigen . Han mente den mektige riksadvokaten i Etterkrigs-Norge bokstavelig talt hadde gått til bords med okkupantene ved mer enn én anledning . Når det gjaldt politimester Welhaven, hudflettet Langeland ham for veivalgene etter 9 . april . Han dokumenterte hvordan politimesteren gikk sammen med tyskerne i den første administrasjonen av den okkuperte hovedstaden . Han hevdet at Welhaven med sin opptreden aktivt forsøkte å hindre nordmenn i å ta seg til fronten for å kjempe mot okkupantene . Det var vanskelig å motsi ham på dette .

Med de to foregående eksemplene la Langeland seg ut med to av det norske rettssystemets topper . Men majoren stoppet ikke der . Han gikk rett på justisminister O .C . Gundersen for hans støtte til arbeidet som ble utført på Værnes flyplass i 1940, mens kampene fortsatt foregikk i området . Langeland påpekte at rådmann Gundersen under sin daværende overordnende, ordfører og DNA-politiker Ivar Skjånes, hadde lagt til rette for at flere tusen mann deltok i arbeidene som gjorde okkupantene slagkraftige mot norske styrker . Etter krigen ble Skjånes gjenninnsatt som ordfører av mektige politkere som hadde bygget opp politiske karrierer i eksil, mente Langeland .

«At justisministeren anerkjenner handlingen som utmerket nasjonal holdning ved å gjøre herr Skjånes til fylkesmann (ordfører, forf . anm .) virker forferdende» . Langeland framla dokumentasjon som tydet på at alle parter visste hva de bidro til . Men aller viktigst i Langelands argumentasjon: Det eksisterte et kameraderi på øverste hold der mektige politikere og samfunnsstøtter sikret hverandres posisjoner . De sørget samtidig for å omskrive historien slik at det passet med samfunnsoppbygningen . Langeland pekte i mange tilfeller mot regjeringspartiet .

«I stedet for at myndighetene offentliggjorde de dokumenter som kunne utfylle og justere bildet Langeland hadde gitt en forsmak på i bøkene, ble

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 365

et stort rettsapparat satt i sving mot ham», skriver historiker Ingerid Hagen . Dermed ble Oliver Langeland tiltalt for injurier i 1950 . Under rettssaken i Eidsivating lagmannsrett uttalte han at «Mine bøker skal ikke tjene som grunnlag for å dømme, men for at det skal dømmes rettferdig .» Det ironiske var at Langelands sak ble besluttet å behandles under ett med den landssvikdømte Arne Bergsvik . Sistnevnte var dømt til fire års tvangsarbeid . Valget var neppe tilfeldig .

Saken mot major Langeland var omfattende . Tiltalen besto av 19 tettskrevne sider, der det gikk fram at de fornærmede var en rekke kjente menn . Opplesningen av saken tok en drøy halvtime før Langeland svarte nei på spørsmålet om han erklærte seg straffskyldig . Han erkjente at han hadde skrevet det som sto i tiltalen, men sa at han ikke hadde «forstått at mine uttalelser inneholder ærekrenkende beskyldninger» .

Da dommen i Langeland-saken ble kjent, vakte den en viss forvirring blant journalistene . At majoren ble frikjent for sin beskrivelse av myndighetenes rolle under krigsutbruddet, var ikke overraskende . For «under forhandlingene viste det seg at Langelands skildring var så korrekt at det verken kunne bli spørsmål om noen straff eller mortifikasjon», skrev Nationen . Han ble også blankt frifunnet for injurier . 621 Den viktigste konsekvensen av dommen var at Langelands bøker ble inndratt . Utover de som allerede hadde lest dem, skulle ingen nordmenn få vite hva Langeland opprinnelig hadde hevdet . Det gikk et halvt århundre før Major Langelands oppgjør igjen kunne leses mellom to permer .

En kritikk mot Langelands bøker var at han visket ut linjene i det nasjonale oppgjøret etter krigen . Kanskje var det derfor kommunistavisen Arbeidet ga sin hyllest, om enn reservert, til en meningsmotstander som Langeland . Til nå hadde kommunistene nesten vært alene om å kritisere maktkonsentrasjonen, der flere av de som utformet landssvikoppgjøret, selv burde vært undersøkt nærmere . Til tross for at bøkene ble fjernet fra hyllene, hadde Major Langelands utgivelser avslørt hvordan en elite ga seg selv fullmakter til å definere hva som var en god eller dårlig nordmann . Poenget skulle snart bli understreket i en lov rettet mot en spesifikk gruppe .

Da justisminister Ole Christian Gundersen sto foran et tallrikt publikum i Den Norske Sakførerforening, fastslo han at man ikke kunne «se bort fra at vi vil kunne møte indre fiender som er meget sterkere enn de Hitler kunne mobilisere noe sted i Vest-Europa, tallrikere, bedre organisert, mer

366 – FORFULGT AV STATEN

målbevisste» . Han pekte på de illegale kommunistgruppene som hadde kjempet mot nazistene . 622 De var historisk godt trent og i vekst, sa Gundersen, og de befant seg på den gale siden av den politiske og moralske skillelinjen . Altså ville de falle Norge i ryggen om de fikk mulighet .

Foredraget fant sted et halvt år etter at justisministeren hadde framsatt tre odelstingsproposisjoner som skapte frykt blant norske kommunister . Forslagene fra mars 1950 tok sikte på å få vedtatt lover som ga regjeringen vide fullmakter i en gitt krigssituasjon, men også om den følte seg truet av indre eller ytre forhold i fredstid . Kråkerøy-talen hadde allerede endret norske kommunisters ytringsfrihet og livsvilkår negativt, og de fryktet at et enda sterkere virkemiddel var på trappene .

Den framlagte innstillingen omfattet en rekke spørsmål der de mest omdiskuterte forslagene gjaldt innføring av forræderidomstol og dødsstraff, internering av mistenkte, pressesensur og fullmakter til regjeringen . Lovene skulle tre inn under tre typer situasjoner: 1) ved krig, væpnet angrep, 2) når krig truet riket, 3) når «rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare som følge av pågående eller truende fiendtligheter mellom fremmede stater eller av andre grunner» . Det het også: «Under en situasjon med sterk utenrikspolitisk spenning vil således indre uroligheter kunne bety en overhengende fare for rikets sikkerhet, selv om det i øyeblikket ikke kan påvises at det foreligger krigsfare for Norge .»623 Regjeringen ønsket vide fullmakter til å fjerne uønskede grupper eller enkeltpersoner . I ytterste konsekvens skulle en opposisjonell kunne interneres eller dømmes til døden basert på mistanke, også i fredstid .

Asbjørn Sunde hadde spurt overvåkingssjef Bryhn om han sto på listene tjenesten utarbeidet . Han var en selvfølgelig kandidat, i likhet med tidligere motstandsfolk som Norman Iversen, NKP-politikere, aktive fagforeningskommunister, fredsaktivister og atomvåpenmotstandere . En gruppe som etter alt å dømme kvalifiserte seg, var kommunister innen sjøfarten . De var den mytiske Ernst Wollwebers forlengede armer inn i den viktige norske handelsflåten . Maskinister, lugarpiker eller servitører som i virkeligheten var kurérer eller sabotører – om man skulle tro overvåkingstjenesten og sjømannsforbundet .

DEL 3: ETTERKRIGSTID – 367