«Du mener at jeg som norsk embedsmann skal søke å finne ut om noen slik liste finnes og levere den til deg? Du må jo skjønne at det kan jeg ikke ha på meg. Hvorhen går det flyet?» spurte Bryhn. Flyet gikk til Sovjet, svarte Sunde. Han kunne love Bryhn en god stilling, enten i Sovjet eller Tsjekkoslovakia. «(...) Tsjekkoslovakia er jævlig bra. Det ville skape stor begeistring om du kunne ta med deg den lista.» Etter samtalen på Hotel Cecil gikk Bryhn tilbake til kontoret, der han formulerte referatet som en ordrett samtale med sitater. Alt som fantes fra møtet, var altså Bryhns egen versjon, skrevet ut som et filmmanus. Ingen vitner eller opptak. Om Bryhn snakket sant, idiotforklarte han Norges fremste motstandsmann. Sunde hadde stått i dekkoperasjoner og ført samtaler med strategisk innhold. Han visste han var under oppsikt, og ville neppe ha lagt fram et så gjennomført klossete forsøk på å verve en overvåkingssjef – hvis det var det han var ute etter. I Bryhns «ordrette» samtalereferat er det sannsynlig at Sunde gjerne ville vite om han sto på en liste. Overvåkingen av kommunistene hadde pågått i flere år, og i 1949 eksisterte det lister over kandidater for arrestasjon og internering. På bakgrunn av Norges NATO-medlemskap og rykter om å forby kommunistpartiet var det heller ikke usannsynlig at Sunde hadde begynt å bygge opp en hemmelig beredskapsorganisasjon. En hvilende gruppe som skulle arbeide illegalt om det skjedde dramatiske endringer.617 Slik Bryhn gjenskapte – eller konstruerte – Sundes utspill, ville han få med seg selveste overvåkingssjefen på et østmaktkomplott. Sunde sto klar til å trykke på knappen når kommunistene kom, altså sette i gang en offensiv og illegal virksomhet rettet mot Norge. Sundes illegale erfaring og sinnelag legemliggjorde den skumleste siden av norske kommunister. Den man så langt ikke hadde klart å finne bevis for.
Vide fullmakter Major Oliver Langeland var ingen hvem som helst innen den norske motstandsbevegelsen. Som distriktssjef for Milorg i Oslo fra 1942 til 1944 kunne 63-åringen snakke om krig og landssvik med tyngde og troverdighet som få andre. Han kunne ikke avfeies som kommunist eller å handle ut fra suspekte politiske motiv. Det var det som gjorde Langelands bøker Dømmer ikke (1948) og Forat I ikke skal dømmes (1949) farlige. DEL 3: ETTERKRIGSTID –
363
