Panikk

til . Men det var et tveegget sverd, tyske tropper i nord ville raskt utgjøre en potensiell trussel . Pavel Sudoplatovs samtale med Wollweber i Borodino hadde hintet om Kremls indre oppfatning . Men hvorfor skulle Sovjetunionen løfte en finger for Norge? Sett fra Moskva hadde den forsvarsløse naboen vært en tumleplass for både britiske og tyske interesser .

Ernst Wollwebers gruppe av kommunistiske sabotører hadde ingen direkte bånd til det norske kommunistpartiet . Trolig var det kun Ottar Lie og partiets politiske sekretær, Emil Løvlien, som kjente til organisasjonens virksomhet . Just Lippes kontakt med Spania-miljøet kan ha gitt ham en viss innsikt . I Wollwebers øyne var ikke Sovjetunionen imot aksjoner, han anså at NKP mistolket Sovjetunionens interesser gjennom en passiv fredslinje i Norge . Russerne ville neppe ha innvendinger mot en norsk nasjonal motstand, men foreløpig burde denne være knyttet til britiske krigsplaner mot Sovjetunionen . 210

Det tyske angrepet hadde også overrasket Wollweber . Virksomheten i Oslo var truet, men foreløpig rådet det kaos i byen – noe som kunne utnyttes . Tiden var kommet for å mobilisere «våre norske kamerater», mente Wollweber .

«Noen steder hadde norske soldater, særlig sjøartilleri, voldsom motstand . Etter at de ikke lenger kunne opprettholde stillingene, kom de til Oslo hver for seg eller i grupper . ( . . .) Våre kameraters første oppgave, etter at det var sikkert at tyskerne ville okkupere Oslo, var å forhindre dem i å arrestere soldater i uniform som krigsfanger», skrev Wollweber senere i livserindringene . 211

I praksis besto den første lille aksjonen i at medlemmer av gruppa stilte seg opp i Karl Johans gate og ba alle soldater og sjømenn de fikk tak i, om å skaffe seg sivile klær . Andre nordmenn hjalp til med å spre beskjeden . I beste fall holdt man kampvillige nordmenn unna tyskerne og fikk dem til å søke seg til norsk motstandsmobilisering . Dagen etter kom oppfølgeren .

Rundt lunsjtider 10 . april begynte oslofolk i området rundt Slottsparken å løpe ut av sentrum . Omtrent klokka 12 gikk flyalarmen for andre gang samme dag . Alarmen ble signalet til en masseflukt fra byen . Biler fyltes opp, andre gikk eller løp i retning byens utkantstrøk . Ved Sinsen kjørte

DEL 2: KRIGSTID – 141

den ene lastebilen etter den andre tettpakket med folk på lasteplanet mot skogsområdene .

Ett rykte fortalte om sjøslag i Oslofjorden og at britene nå var på vei for å bombe byen etter å ha passert Oscarsborg . Et annet hevdet at det var tyskerne som ville bombardere Oslo fordi regjeringen ikke etterkom Tysklands krav . Ved 11-tiden hadde man sett store fly på himmelen før luftvernsirenen spilte opp . 212 Men panikken slo først rot da en lastebil merket med det sivile luftvernets emblem kjørte rundt og varslet at byen ville bli bombet klokka 12 . De som så bilen, kunne fortelle at en ung kvinne iført stålhjelm sto på stigbrettet og ropte ut advarslene . Få fant grunn til å tvile på kvinnens oppfordring om å komme seg vekk .

Det ble «en vanvittig spurt av gamle og unge, av kvinner og barn, av de helt utkjørte og av dem som var i fin kondisjon», skrev Morgenbladet . 213 Det køet seg langs veiene ut av Oslo og inn i marka . Schøyens rutebiler påsto å ha kjørt mer enn 10 000 mennesker ut av byen . På rutebilsentralen opplevde man at folk kom stormende ned i store skarer . «En oppførsel som langt fra tjener oss til ære», mente Aftenposten . Avisen fastslo at ingen visste hvem som hadde gitt beskjeden om å rømme, men flere journalister pekte på at tyskernes rekvirering av havneområder hadde underbygget ryktene om et angrep . De nyankomne tyske soldatene i sentrum kunne ikke forhindre osloborgerne å søke ut av byen .

Flukten medførte flere praktiske utfordringer som verken de tyske styrkene eller kuppmakeren Quisling hadde oversikt over . Rent praktisk behøvde flyktningene mat, og utover kvelden og natten ble det kjørt hele fem kjempelass med risengrynsgrøt ut i Nordmarka . Hovedstadsbefolkningens panikk hadde i praksis lammet byen og tatt okkupasjonsmyndighetene på sengen . I verste fall risikerte man en humanitær krise under kalde vårnetter, eller langt verre: at kampvillige nordmenn kom seg av gårde til mobiliseringsplassene . Tyskerne, som knapt hadde rukket å få ut sikringsposter ved innfartsveien, fryktet dessuten Nordmarka som et mulig partisanområde . Panikkdagen var en høyst uønsket utvikling for både Quisling og general Nicolaus von Falkenhorst .

Hendelsen kom også ubeleilig for politimester Welhaven . Å opprettholde ro og orden var avgjørende for en «myk» okkupasjon . På ettermiddagen 10 . april fant han det nødvendig å rykke ut med en advarsel: «Tro ikke på ryktene!»214 Han oppfordret folk til å forholde seg kun til meddelelser fra

142 – FORFULGT AV STATEN

myndighetene . Samtidig hadde Welhaven og store deler av politistyrken rømt samme vei som folk flest i en svartemarje, men ikke lenger enn til Ullevål Hageby . Tilbake på politistasjonen fantes kun to mann . Politimesteren hadde i praksis overlatt byen til okkupasjonsmakten eller kriminelle . 215 Når situasjonen roet seg, valgte Welhaven å gå i tettere samarbeid med okkupantene . Justisministeren hadde nå engang bedt ham bli på sin post og sørge for å ta imot invasjonsstyrken . Det var knapt gått et døgn siden regjering og kongemakt forlot byen .

En kunngjøring viste at verken den tyske kommandanten Erwin Engelbrecht eller Welhaven trodde på et tilfeldighetenes spill . «Ryktesmedene skal arresteres», skrev avisene og gjenga en felles kunngjøring fra Engelbrecht og den norske politimesteren . De ansvarlige skulle få sin straff gjennom en tysk krigsdomstol, het det . Welhaven erklærte at han ville «ta opp et lojalt samarbeid med alle myndigheter» . Han oppfordret også alle sine underordnede om å gjøre det samme: «Felles mål er at enhver fredselskende borger utfører sitt vanlige arbeid .»216

Samtidig hadde Quisling fastslått at Nygaardsvold-regjeringens mobiliseringsordre var «stoppet uten opphold» . 217 Man ville for enhver pris hindre at mobiliseringsordren ble effektiv i byene . De som av ulike grunner valgte å forflytte seg fra Oslo til Aker, kom på kant med loven: «Politiet har ordre om å anholde og tilbakeføre dem som måtte handle mot bestemmelsene», kunngjorde Welhaven i osloavisene . Men var oppfordringen i strid med justisminister Wolds regjeringsordre? Politimesteren manøvrerte i grumset farvann .

For å stille ryktesmedene for en tysk krigsdomstol måtte man finne skyldige . Blant norske motstandsfolk som befant seg i byen med sabotasjeplaner, var det en oppfatning om at britene sto bak . Welhaven og Engelbrecht tenkte trolig det samme . Eller var det en kommunistisk aksjon? NKPs passive holdning tilsa i liten grad at de ønsket å skape en panikkartet oppstand . Et vitne til den mystiske lastebilen med luftvernets emblem hadde observert bilen på Sørenga og beskrev to menn inne i bilen og to på stigbrettet . De ropte at bryggearbeiderne måtte komme seg ut av byen . Observasjonene varierte, men det var liten tvil om at oppfordringene fra bilen la grunnlaget for panikken .

Mens mange oslofolk fortsatt betraktet byen på avstand i kveldsmørket, samlet Asbjørn Sunde og Ernst Wollweber en del av gruppa i en leilighet

DEL 2: KRIGSTID – 143

på Oslos vestkant . Mange hadde bidratt, og «Viggo Hansteen, leder for LOs juridiske kontor, har spilt en betydelig rolle i denne operasjonen ( . . .)», skrev Wollweber . 218 Han utdypet ikke hva Hansteen skulle ha bidratt med, og LO-advokaten var neppe selv til stede da gruppa gjorde opp status for aksjonen . Wollweber mente at panikken ryddet veien for tusenvis av unge nordmenn som kunne etterkomme mobiliseringsordrene . Og kanskje like viktig: Aksjonen hadde vist Oslos innbyggere at tyskerne langt fra hadde den kontrollen de ønsket å gi inntrykk av .

Selv hadde Wollweber evakuert sin egen leilighet på Sinsen og sendt alle dokumenter til brenning i en annen . «Umiddelbart før Oslo ble okkupert av tyske tropper, ble jeg bedt om å komme til Moskva så snart som mulig . Jeg fikk ingen forklaring», skrev han . 219 Planen hadde opprinnelig vært å komme seg over til Sovjetunionen via Nord-Norge, men det tyske angrepet satte en stopper for denne muligheten . Nå måtte det bli raskeste vei over Sverige . Asbjørn Sunde tok på seg å arrangere det som skulle bli en skjebnesvanger flukt .

Mens Wollwebers sabotører konsoliderte stillingen, skapte panikkdagen en krevende situasjon for flere nordmenn i symboltunge embeter . På tross av tyskernes kunngjøring om at såkalte «franktirører», sivile som ville yte motstand, kom til å bli skutt, forholdt politimester Welhaven seg til okkupantene som legitime overordnede . Sammen med riksadvokat Haakon Sund brukte han radioen til å informere norske sivile som tok til våpen, om at Haag-konvensjonen forbød «franktirør» virksomhet .

En annen sentral skikkelse i de forvirrende aprildagene var en av den norske kirkens viktigste menn, biskop Eivind Berggrav . I likhet med Welhaven inntok han en tydelig posisjon for den norske samarbeidsviljen . Med sin trosbakgrunn kunne Berggrav nå ut med budskapet på en annen måte enn politimesteren . På kort tid fikk okkupantene muligheten til å appellere til nordmenns lovlydighet og gudskjærlighet gjennom to av landets fremste representanter . Ungdommen skulle holde seg i ro, sa Berggrav i NRK .

Etter en konferanse med Falkenhorst fikk Berggrav muligheten til å delta rent fysisk i omvendelsen av mobiliseringsvillige nordmenn . Biskopen kjørte ut til Krokskogen på Ringerike med et tysk militært kjøretøy og politieskorte fra Welhaven . Der spente han på seg skiutstyret og stilte seg opp med en megafon . Han ropte inn i skogen etter nordmenn på ville veier . De måtte

144 – FORFULGT AV STATEN