Quislings verden

og folkemøter være effektive . Men justisdepartementet pekte på et sentralt spørsmål: Hva styrte motivasjonen til politiske informanter?

Under Menstadkonflikten, som opprinnelig var en strid om lønnsvilkår, men som kom til å dreie seg om streikebryteri, spilte både politiet og militæret viktige roller . Bondepartiregjeringen ville møte kommunistenes aksjon mot streikebryterne med sterke virkemidler . Justisminister Asbjørn Lindboe ivret for å sette inn militære tropper mot demonstrantene, og 8 . juni ble 2000 arbeidere møtt av 145 soldater, støttet av fire marinefartøyer i Skienselva . Slaget var over på fem minutter før fagforeningene ga opp .

Skylden for maktbruken ble lagt på forsvarsministeren, en mann som hadde oppnådd tidenes beste karakter på Den militære høyskole og var innehaver av utmerkelsen Order of the British Empire . Han het Vidkun Quisling og hadde i virkeligheten forholdt seg passiv da regjeringen vurderte å sette inn soldater mot demonstrantene . Men det skulle raskt bli klart at Quisling hadde betydelige ambisjoner for hvordan man kunne benytte militæret og politiet i politisk kamp .

Quislings verden Vidkun Quisling mente å ha sett følgene av kommunismen på nært hold . Som polfarer og nasjonalhelt Fridtjof Nansens høyre hånd under nødhjelpsarbeidet i Sovjet på 20-tallet sto han midt i resultatene av revolusjonens elendighet . Han hadde sett hvordan Nansen slet seg ut i kampen mot hungersnød, bolsjevikisk dobbeltspill og internasjonal politikks taktikkeri . Nansens belønning for å være «verdens samvittighet» var en nobelpris, men også beskyldninger om at nordmannen i sin «naivitet» bidro til å legitimere bolsjevikenes styre . Utakk var verdens lønn .

Nå var Nansen død, som den siste av «vikingkongene» som førte Norge til topps blant oppdagernasjoner i Arktis og Antarktis . Men arven etter landsfader Nansen var mer enn polarforskning og humanisme . Den var også det såkalte Fedrelandslaget, som skulle være en politisk motkraft til et radikalisert Arbeiderparti på 20-tallet .

Vidkun Quisling hadde bygget sin troverdighet i Norge på forholdet til Nansen . Etter polarheltens bortgang i mai 1930 debuterte Quisling som politisk skribent i Tidens Tegn med artikkelen «Politiske tanker ved Fridtjof

36 – FORFULGT AV STATEN

Nansens død» . 30 I en oppfølgende artikkelserie under navnet «Russland og vi» tok han leserne med til den nye kommuniststaten:

«Det er ikke mange intelligente øine å oppdage i den grå masse som nu fyller gatene, teatrene og togene i Russland . Fabrikware der Natur . Man behøver ikke være raseforsker for å se forskjell på mennesketypene, for eksempel i Moskva, nu og før revolusjonen . Særlig er det påtagelig hvorledes det asiatiske og orientalske blod er blitt fremherskende .»31

Den åpenlyse rasismen sto i sterk kontrast til alt Fridtjof Nansens hadde representert, men Tidens Tegn-redaktør Rolf Thommessen var tilfreds . Han ga Quisling førstesiden når artiklene kom ut . Kombinasjonen av raseideologi og kommunistfrykt var populær hos de borgerlige avisleserne . Thommessen var selv medlem av Fedrelandslaget og en sterk beundrer av den italienske fascistlederen Benito Mussolini . Quislings refleksjoner passet Tidens Tegns profil og underbygget den politiske utviklingen . Da Peder Kolstads Bondeparti-regjering tiltrådte i mai 1931, ble 43-årige Quisling utnevnt som forsvarsminister .

Den relativt unge statsråden hadde vært et knapt år i stillingen da han ved 17-tiden tirsdag 2 . februar 1932 kledte på seg frakken etter middag hos Norske Selskab i Akersgata i Oslo . Quisling hadde fått en innskytelse om at han måtte tilbake på kontoret i Forsvarsdepartementet for å hente noen dokumenter . Han passerte vakten, mottok nøkler og gikk inn fløyen foran arbeidsplassen og møterommet . Det var mørkt i enden av gangen .

Da han plasserte dokumentkofferten på gulvet for å låse seg inn på kontoret, styrtet en mann fram . Quisling fikk et glimt av en kniv i angriperens hånd . Knivbladet flerret forsvarsministerens frakk, jakke og vest, men stanset ved ribbeina . Angriperen fortsatte, men Quisling fikk avverget med hånden . Han slo tilbake, mens han beskyttet seg mot flere hugg . Så ble han oppmerksom på enda en mann . Angrepet kom bakfra eller fra siden og blindet ham med pepper . Et kraftig slag i hodet sendte Quisling i bakken, og han ble liggende bevisstløs på gulvet . Da han våknet, forslått og blodig med klærne i opprevne laser, hadde overfallsmennene forsvunnet sporløst . Slik lød Oppdagelsespolitiets beskrivelse av hendelsen, som skulle bli kjent som «pepperoverfallet» .

Sakens videre forløp var like mystisk som selve overfallet . Da Quisling kom til seg selv ved 18-tiden, unnlot han å varsle vaktene om hendelsen . De la heller ikke merke til noe uvanlig med forsvarsministeren da han passerte

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 37

ved utgangen og leverte nøklene . Derfra kom han seg ubemerket hjem til boligen på Frogner .

Her fortalte han kona Maria hva som hadde skjedd . Hun tilkalte umiddelbart Quislings politisk medsammensvorne Frederik Prytz, som igjen varslet kaptein Adolf Munthe . Begge var en del av Nordisk Folkereisning, en nasjonalistisk organisasjon med programfestet rasisme og mål om å kjempe mot kommunismen og den revolusjonære arbeiderbevegelsen .

Hva som foregikk innenfor Vidkun og Maria Quislings fire vegger utover kvelden 2 . februar 1932, er usikkert . Det som er sikkert, er at det gikk flere timer, til over midnatt, før politiet ble varslet . Det til tross for at det ifølge forsvarsministeren hadde vært fremmede inne i Forsvarsdepartementets aller helligste . Først tre dager senere ble overfallet offentlig kjent . I mellomtiden hadde Quisling vært heller uvillig til å samarbeide med politiet . Han nektet også kona og husholdersken å stille i avhør .

«En røverfilm i Forsvarsdepartementet», skrev Arbeiderbladet og slo opp overfallet med vekt på Quislings underlige oppførsel . Det var lett å ironisere over en minister som ble slått helseløs i departementet «hvoretter han bilte hjem og la seg – uten å si ett ord» . 32 Om ikke avisens framstilling var detaljriktig, var den nær nok . Hvorfor ble ikke vaktene varslet? I første omgang framsto Quisling som en fantasifull løgner . Og i så fall – hva var motivet?

Dagbladet oppnådde et eksklusivt intervju med forsvarsministeren, som ifølge avisen var «‘still going strong’, bare litt blek og med en liten skramme på høyre side av pannen» . På spørsmål om hvorfor Quisling ikke straks meldte om overfallet, forklarte han: «Jeg ville helst ikke at det skulle komme ut, dessuten var jeg så fortumlet .» I Aftenposten stilte man spørsmålet «Forsøk på spioneri i Forsvarsdepartementet?» . 33

Selv ville ikke Quisling, som ifølge Dagbladet tok opp arbeidet allerede dagen etter overfallet, si noe om motivet . Han antydet at gjerningsmennene kunne ha vært ute etter penger, men det tok ikke lang tid før den borgerlige pressen pekte et annet sted . Gjerningsmennene måtte ha vært kommunister, eller sovjetiske spioner . «Borgerpressen fabler om Sovjet som vil røve hemmeligheter og om kommunistisk hevnakt», skrev Arbeideren . 34 Kanskje var det nettopp det Quisling ønsket? Venstresiden gikk langt i å hevde at pepperoverfallet var fingert for å piske opp revolusjonsfrykt .

38 – FORFULGT AV STATEN

Det var mye som skurret i Quislings forklaring . Hvordan kunne en forsvarsminister la være å varsle vaktene om at det var fremmede i bygningen da han kom til seg selv? Og hvorfor gikk det over fem timer før Prytz varslet politiet? Enten Quisling hadde blitt overfalt eller ei, så fantes det en sannsynlig forklaring på den underlige oppførselen fra han kom hjem .

Helt siden Quisling overtok statsrådsposten i 1931, hadde han ivret etter å innrette det norske forsvaret mot en revolusjonær kommunistisk oppstand . Dette krevde en ny og radikal organisering, med endring av kommandolinjene . I kretsen rundt Quisling, der Frederik Prytz og kaptein Munthe befant seg, mente man at denne revolusjonen kunne komme når som helst . Holdningen delte de med flere framtredende borgerlige politikere . Quisling hadde derfor tatt diskrée initiativ overfor forsvarsstaben for å opprette egne avdelinger som ikke bare kunne stanse en bolsjevikoppstand, men aktivt komme den i forkjøpet .

Quislings radikale beredskapsplaner var i realiteten et slags kuppforsøk der byer som Bergen, Oslo og Trondheim i en gitt situasjon skulle stilles under militært styre med forsvarsministeren som øverste ledelse . 35 Man diskuterte allerede detaljer som innkjøp av egne telegrafiske sendere som skulle sikre kommunikasjonslinjene under aksjonen . Ved nyttår var en rekke konkrete planer lagt for et mulig statskupp . Var det disse planene som befant seg på Quislings kontor 2 . februar 1932?

I så fall forklarte det Quislings og Prytz’ ønske om å forsinke politietterforskningen . Om overfallet var fingert eller ei, hadde man innsett at planene kunne bli funnet av politiet . Innholdet risikerte å lekke ut . Da etterforskerne undersøkte åstedet klokka tre om natten, hadde Quisling, Prytz eller andre medsammensvorne hatt flere timer på å fjerne kompromitterende materiale .

I Arbeiderpartiet og blant kommunistene var det en oppfatning av at Quisling med pepperoverfallet hadde spilt seg selv ut av politikken . Hendelsen kom på toppen av maktbruken under storlockouten på Menstad . Men det skulle vise seg å være en grov feilberegning . Quislings popularitet var stigende i mange lag av folket, spesielt i politi- og forsvarskretser . Støyen rundt overfallet var kanskje muligheten man behøvde for å tenne gnisten? I et brev til en kollega foreslo den frittalende major Konrad Sundlo en metode for å komme videre: «( . . .) Det er efter mine formeninger intet annet å gjøre enn å få i stand opprørstemning og lage kvalm . Slik har det alltid

DEL 1: KRIGEN FØR KRIGEN – 39

vært . Jeg er ikke redd for å si det .»36 Under den forsinkede trontaledebatten i slutten av mars var Quisling igjen på offensiven . Han anklaget NKPledelsen for å være agenter på sovjetiske lønningslister og Arbeiderpartiet for revolusjonsforberedelser . Kommunistene hadde fått våpen fra Moskva som lå lagret i Norge, hevdet han . Påstanden hørtes ut som et ekko av General Gulbransons fabuleringer et par år tidligere og bygget på opplysninger fra Generalstabens Etterretningskontor. I et skriv til Stortinget fastslo forsvarsministeren at medlemskap i NKP var det samme som å være i sovjetisk tjeneste . 37 «Jeg vil anklage det kompani av opviglere, der lever som fiender av vårt samfund, og som har sammensvoret sig om å kaste av statens autoritet ( . . .) Under urolighetene på Menstad blev vi bekjent med at det ikke var noen lokal affære, men et planlagt oprør som skulde gå over til reisning over det hele land ( . . .) den revolusjonære bevegelsen i vårt land, den finansieres fra utlandet ( . . .) Hvor lenge skal vi finne oss i dette?»38

Forsvarsministeren fikk innvilget en ekstrabevilgning på ti tusen kroner fra regjeringen for å dokumentere NKPs og Arbeiderpartiets revolusjonsforberedelser . Kaptein Munthe fikk oppdraget med å granske arkivene for utenrikssaker og etterretning hos Generalstaben . Han reiste også til København, Stockholm og Berlin for å skaffe politidokumenter . En velrennomert politimann ved navn Jonas Lie, også medlem av Nordisk Folkereisning, fikk i oppdrag å saumfare vestfoldbyene etter spor av den kommende revolusjonen . I praksis skulle de bevise landsforræderi, begått av landets største parti og kommunistene .

Den bolde ambisjonen Quisling utbasunerte i talen, fikk en rekke sympatisører på banen . Direktør, industrigründer og medlem av Det Norske Vitenskaps-akademi, Carl Fredrik Holmboe, kunne ikke forstå at opplyste mennesker «kan inbilde sig at de kan bekjæmpe en saa brutal og hensynsløs bande som kommunistene og bolsjevikene med en fjærpenn eller med akademiske knaphulsdiskusjoner . Der er kun en ting der imponerer d’herrer bolsjeviker, og det er en kraftig neve, brukt i rette øieblikk» . 39 Han var ikke alene om holdningen .

Dessverre for Quisling falt etterforskningen sammen . Selv om de utvalgte granskerne forsøkte å gripe tak i ethvert halmstrå på veien, var det umulig å bevise at påstanden hadde rot i virkeligheten . Men det betød ikke at jakten

40 – FORFULGT AV STATEN