og folkemøter være effektive. Men justisdepartementet pekte på et sentralt spørsmål: Hva styrte motivasjonen til politiske informanter? Under Menstadkonflikten, som opprinnelig var en strid om lønnsvilkår, men som kom til å dreie seg om streikebryteri, spilte både politiet og militæret viktige roller. Bondepartiregjeringen ville møte kommunistenes aksjon mot streikebryterne med sterke virkemidler. Justisminister Asbjørn Lindboe ivret for å sette inn militære tropper mot demonstrantene, og 8. juni ble 2000 arbeidere møtt av 145 soldater, støttet av fire marinefartøyer i Skienselva. Slaget var over på fem minutter før fagforeningene ga opp. Skylden for maktbruken ble lagt på forsvarsministeren, en mann som hadde oppnådd tidenes beste karakter på Den militære høyskole og var innehaver av utmerkelsen Order of the British Empire. Han het Vidkun Quisling og hadde i virkeligheten forholdt seg passiv da regjeringen vurderte å sette inn soldater mot demonstrantene. Men det skulle raskt bli klart at Quisling hadde betydelige ambisjoner for hvordan man kunne benytte militæret og politiet i politisk kamp.
Quislings verden Vidkun Quisling mente å ha sett følgene av kommunismen på nært hold. Som polfarer og nasjonalhelt Fridtjof Nansens høyre hånd under nødhjelpsarbeidet i Sovjet på 20-tallet sto han midt i resultatene av revolusjonens elendighet. Han hadde sett hvordan Nansen slet seg ut i kampen mot hungersnød, bolsjevikisk dobbeltspill og internasjonal politikks taktikkeri. Nansens belønning for å være «verdens samvittighet» var en nobelpris, men også beskyldninger om at nordmannen i sin «naivitet» bidro til å legitimere bolsjevikenes styre. Utakk var verdens lønn. Nå var Nansen død, som den siste av «vikingkongene» som førte Norge til topps blant oppdagernasjoner i Arktis og Antarktis. Men arven etter landsfader Nansen var mer enn polarforskning og humanisme. Den var også det såkalte Fedrelandslaget, som skulle være en politisk motkraft til et radikalisert Arbeiderparti på 20-tallet. Vidkun Quisling hadde bygget sin troverdighet i Norge på forholdet til Nansen. Etter polarheltens bortgang i mai 1930 debuterte Quisling som politisk skribent i Tidens Tegn med artikkelen «Politiske tanker ved Fridtjof
36 – FORFULGT AV STATEN
