De rette trinn

I rapporten som fulgte Rigmors kropp fra Grini, skrev Thielicke Karlsen at fangen etter gjentatte forhør hadde begått selvmord ved å henge seg fra en vask . Men Rigmors familie aksepterte ikke forklaringen og ba overlege Olav Torgersen ved Rikshospitalet foreta en privat obduksjon . Under de gjeldende omstendighetene kunne ikke Torgersen åpenlyst gå imot Karlsens forklaring . Han beskrev kvelning som dødsårsak, men ikke nødvendigvis fra henging . Legen bekreftet at Rigmor hadde vært utsatt for langvarig, stump vold mot hode og bein . Få dager etter Torgersens undersøkelse opplyste familien at hun var myrdet . 398 Det forelå aldri noen dødsdom på Rigmor Hansen . Vitende om at mannen var død, men i håp om at datteren var i live – hvor sannsynlig var det at småbarnsmoren ville tatt sitt eget liv?

Høsten 1942 kom til å endre forholdene innen motstandskampen . Ønsket om å samle den norske motstanden innen «ansvarlige» former betød slutten for politigruppa 2A . Samtidig framsto Kretsen og Milorg etter hvert som en konsolidert gruppe, fordelt mellom sivil motstand og en militær «venteorganisasjon» . Kommunistenes aktive motstandskamp kom inn i organiserte former og skulle føre Sunde og Furubotn sammen . I prinsippet var det fortsatt to parallelle løp, men forståelsen for en aktiv motstandskamp hadde modnet . Kommunistenes rolle var imidlertid ikke avklart hos norske myndigheter, verken i London eller ved legasjonen i Stockholm, som var det fysiske møtepunktet for flyktninger . Her begynte den første krigsovervåkingen av norske kommunister . Den skulle pågå i en ubrutt linje i nesten femti år .

Høyesterettsadvokat Andreas Aulie hadde holdt en lav profil i det okkuperte Norge . Gjennom 1941 virket Aulie fortsatt som aktor i en rekke straffesaker, men sent på høsten flyktet han fra landet . I første omgang til Sverige, før han ble kalt til London våren 1942 for større oppgaver . Allerede i juli var Aulie inne i den norske eksilvarmen og mottok et smigrende brev fra Commission on the trial of War criminals, som skulle se på straffeforfølgelsen av krigsforbrytere i et mulig Etterkrigs-Europa . Aulie ble invitert med på grunn av «sin interesse for spørsmålene .»399

Mens Aulies etterlatte kone i oktober averterte etter husvære i Bergen, fikk statsadvokaten oppdraget med å lede en nyopprettet politiavdeling

DEL 2: KRIGSTID – 237

fra London . Den skulle være første skritt på vei mot stillingen som norsk rikspolitisjef . Nyheten om Aulies «relansering» ble gjenstand for en viss ironi i den okkuperte norske pressen:

«Den utnevnte er fhv . statsadvokat i Bergen Andreas Aulie, som p .g .a . overarbeide og syke nerver lot sin familie i stikken og rømte til England ( . . .) Aulie var ellers kjent som en ivrig tyskvenn og en energisk antikommunist og ble av de røde emigrantene den gang stemplet som ‘nazist’ . Han hadde mange venner i det nye Tyskland som han ofte besøkte . Etter 9 . april beholdt han en positiv innstilling til nyordningen i Norge hvilken bl .a . fant sitt uttrykk i at han erklærte seg villig til å lede en studiereise som seksti politimenn i det nye norske politi foretok til Tyskland senhøstes 1940 . Man må gratulere den nye emigrantregjeringen med dens nye ‘nazipolitisjef’ ( . . .)» . 400

Kanskje hadde Aulies forvandlende reise sine kritikere innen motstandsbevegelsen, men han nøt stor respekt som jurist . Kvalitetene trumfet den grumsete manøvreringen fra mellomkrigstiden og inn i okkupasjonen . Med Aulies fortid som iherdig antikommunist var det kanskje også naturlig at han fikk ansvaret for den sivile overvåkingstjenesten .

Aulie mente at overvåkingen før krigen hadde vært lemfeldig og lite systematisk, det samme kunne sies om arbeidet både i London og ved legasjonen i Stockholm . Aulies krav var blant annet at overvåkingen skulle overføres til et nytt kontor i Justisdepartementet . Det omfattet eksaminering av flyktninger, samarbeid med MI5, overvåking av eksilmiljøet, spionsaker, personalkontroll og registrering av nazister og angivere i England .

Forslaget ble relativt dårlig mottatt i militære kretser, men Aulie ga seg ikke . Han ville også ha kontroll over Rettskontoret i Stockholm og administrere kontrolleksaminasjonen av nykommere . På kort tid hadde Andreas Aulie tatt steget fra å inneha en tvilsom rolle i det okkuperte Norge til å bli edderkoppen som skulle spinne et finmasket nett som fanget opp norske samfunnsfiender .

Da Andreas Aulie reiste fra London til Stockholm i slutten av august 1942, var oppdraget i første omgang å undersøke rykter om misnøye med Rettskontorets leder, byråsjef Olav Svendsen . Aulie skulle også foreslå måter å styrke politiarbeidet på – man fryktet infiltrasjon gjennom flyktningstrømmen eller andre kanaler . 401 Hans ankomst til legasjonen skjedde få dager etter Asbjørn Sundes anslag mot Statspolitiet i Henrik Ibsens gate . Aulie hadde naturlig nok 2As kontaktpunkt Asbjørn Bryhn på møtelisten . Etter Kretsens

238 – FORFULGT AV STATEN

kraftige angrep på sabotasjehandlingene var Bryhn under press . Han hadde forberedt seg godt: Under armen hadde han en rapport om forholdet til Sunde . 402

Bryhn forklarte Aulie hvordan han var ført bak lyset av Sunde og at han først «etterhvert» fikk rede på sabotasjeaksjonene . Politimannen feiget ut av relasjonen til Osvald-gruppa og benektet å ha gitt ordre om sabotasje eller likvidasjon . Han valgte i stedet å diskreditere Sunde . 403

Aulie rapporterte til London at han mente å ha oppdaget at kommunistene planla aksjoner i «stor stil», etter alt å dømme basert på Bryhns forklaringer . Samtidig som Bryhn renvasket seg fra befatningen med kommunistene, fikk Aulie for seg flere tiltak . Kretsen krevde diplomatiske framstøt mot Sovjet for å få bukt med Sundes aktivitet, i tråd med Aulies og Bryhns situasjonsvurdering . Siden Aleksandra Kollontaj på gjeldende tidspunkt var syk, skulle man kanskje heller forsøke den russiske ambassadøren i London?

Den 9 . september bekreftet regjeringen overfor Kretsen at de hadde tatt kontakt med Sovjet-ambassaden, der Trygve Lie i praksis ba russerne om ikke å blande seg i interne norske forhold . I Moskva mottok Molotov en note med det samme innholdet . 404 Russerne må ha blitt lettere forbløffet over innholdet . Trygve Lies henvendelse sammenfalt med at statsadministrasjonen i Moskva var på vei til å evakuere byen . Og var ikke Norge okkupert? Utsendt fra Oslo kjempet nordmenn fra hirden i Den norske legion og begikk krigsforbrytelser inne i Sovjetunionen . I Norge var over 100 000 russiske krigsfanger satt til tvangsarbeid for tyskerne .

Regjeringens argument overfor Sovjetunionen var at kommunistenes terroraksjoner ødela for en stor militær reisning i Norge, noe som var en regelrett løgn i september 1942 . I Moskva var Molotov trolig godt informert om det fullstendige fraværet av norskprodusert motstandskamp, utover den russerne selv initierte . I prinsippet hadde britene, Moskva og Sunde mer eller mindre sammenfallende syn på behovet for en væpnet sabotasjekamp . Kretsens og London-regjeringens tilnærming var både frekk og naiv, som om de kontrollerte et fritt land i en krig der vanlige spilleregler fortsatt gjaldt . Bak det dårlig skjulte motivet spøkte det uforanderlige fiendebildet – uansett om verdensordenen var kullkastet .

I september sendte Aulie en ny rapport til justisminister Terje Wold der han pekte på en rekke gode grunner til å bygge opp en hemmelig overvåking i Stockholm . Han nevnte gruppedannelser blant flyktninger, økende

DEL 2: KRIGSTID – 239

flyktningstrøm og ikke minst kommunistenes aktivitet . «Den hemmelige overvåkingstjeneste arbeider jeg med å anlegge her nå . Den er meget viktig . Blant annet krever den økede aktivitet fra kommunistenes side en høy grad av påpasselighet . Jeg tror jeg har funnet en bra løsning . Men jeg tør ikke nevne den i brev», skrev Aulie . 405

Justisminister Wold delte Aulies bekymring og ga sin fulle oppslutning: «( . . .) de avsløringer som nå foreligger om samarbeidet mellom kommunistene og visse illojale aktivistiske kretser i Stockholm, viser at overvåkingen i Sverige er viktigere enn noensinne . Det er også av aller største betydning at illojale aktivister, de være kommunister eller ikke, ikke får anledning til å gjøre ugagn, kommer under disiplin og, hvis intet annet hjelper, uskadeliggjøres . Nordmenn i Sverige eller andre steder utenfor Norge som vil følge sin egen politikk, f .eks . sabotasje, uten å følge de retningslinjer som Regjeringen eller andre ansvarlige myndigheter fastsetter, er kort og godt forbrytere, og må behandles som sådanne .»406

Justisministeren gjorde dermed Asbjørn Sundes motstandskamp til en forbrytelse fordi den ikke var sanksjonert av London-regjeringen . Stemplingen syntes å bygge på den plutselig uvitende Asbjørn Bryhns historiefortelling . Høsten 1942 var både Aulie og Bryhn i ferd med å gjøre kometkarriere innen den norske eksiladministrasjonen – med Asbjørn Sundes aksjon mot Statspolitiet som fundament .

Frykten for å miste kontrollen over motstandskampen var en viktig motivasjon for overvåkingen . Regjeringen ville ha definisjonsmakten på hva som var rett og galt . At man i liten grad kunne kontrollere britenes aksjoner, syntes å bety mindre . I Kretsen var en sterkt kommunistinfluert motstandskamp åpenbart uønsket, spesielt om det var russerne og ikke britene som skulle tvinge Hitler i kne . Andreas Aulies svar på utfordringene var å plassere en norsk politimann med overvåkingsoppgaver ved det svenske flyktningmottaket på Kjesäter . Her hadde den hemmelige svenske etterretningsorganisasjonen C-byrån allerede en mann som holdt øye med flyktningenes avhør og kommunikasjon . Etter aksjonen i Henrik Ibsens gate var C-byrån klar over den norske legasjonens søkelys på kommunistene . 407

Carl Petersén, som hadde gitt navnet til C-byrån, inngikk 8 . oktober 1942 en avtale med den norske legasjonen om hvordan kommunister skulle skilles ut fra de andre flyktningene . Til det svenske forsvarets etterretningsavdeling skrev han:

240 – FORFULGT AV STATEN

«Det gjelder å skille pålitelige fra kategorier som forbrytere, kommunister, quislinger og øvrige aktive agitatorer innen ytterlighetspartier . En slik inndeling kan skje på Kjesäter, dit det store flertallet av flyktninger henvises og registreres .»408

Avtalen innledet et effektivt samarbeid der kommunistene ble kartlagt på linje med forbrytere og samfunnsfiender . Det startet med registreringen på Kjesäter, hvor kommunistene ble skilt ut . Informasjonen ble oppdatert med brevåpning, telefonavlytting og andre overvåkingsmetoder . I og med at det svenske sikkerhetspolitiet sto for registreringen, gikk rekkevidden av arrangementet langt utover den norske legasjonens kontroll . Både C-byrån og Säpo hadde politisk klarering for å utveksle informasjon om mistenkte sabotører med tysk etterretning . 409

I praksis betød det at den tyske politiattacheén i Stockholm, som også var Terbovens stedfortreder i Norge, hadde tilgang til og oversikt over kommunistene som søkte tilflukt i Sverige . Dermed satt også politimyndighetene i Berlin, som holdt både Ragnhild Wiik, Martin Hjelmen og Barly Pettersens liv i sine hender, ganske sikkert med denne informasjonen . Situasjonen hadde noe av det samme mønsteret som politisamarbeidet før krigen og i forkant av Hjelmens utlevering . Men nå kjempet kommunistene mot samme fiende som London-regjeringen og britiske myndigheter . Andreas Aulies inntreden rammet på nytt kommunistene, og rekkevidden var potensielt større enn det den kommende rikspolitisjefen forsto .

For Peder Furubotn sto drømmen om en nasjonal motstandsfront høyst levende mot sommeren 1942 . NKP-lederen tenkte seg Asbjørn Sunde som leder for partiets sabotasjeorganisasjon med seg selv som øverste sjef . Det var ingen tvil om at Furubotn hadde tatt initiativ overfor London-regjeringen om en tverrpolitisk motstandskamp . Tross avvisningen i 1941 pågikk fortsatt dialogen med London . Men Furubotn kjente ikke til regjeringens eller Kretsens frykt for en aktiv kommunistisk motstandskamp . Han kjente heller ikke til Aulies nye overvåkingsenhet i Stockholm, som tok form på høsten 1942 .

Asbjørn Sundes innstilling til Furubotn sommeren 1942 var overveiende positiv . Partiet hadde fått en tydeligere holdning og var på vei inn i en aktiv motstandskamp . Men Furubotns ideer om organiseringen av den aktive motstanden var i utgangspunktet ikke kompatible med Sundes . Asbjørn

DEL 2: KRIGSTID – 241

Sunde hadde kjempet i en krig og behøvde menn som enten hadde liknende erfaring eller utmerket seg fysisk eller psykisk . Han bygde sin organisasjon på opplæring av sabotører og erfaring gjennom aktive kamphandlinger . Derfra kunne det bygges større grupper for partisanoppdrag .

Furubotns planer om en «hemmelig hær» bygget opp i smug var ikke tuftet på realisme, mente Sunde . Å ta en sabotasjeorganisasjon til kamp, for eksempel ved en alliert invasjon, ville ikke fungere . Den ville mangle erfaring og slagkraft . Premisset for motstandskampen var derfor ganske forskjellig, men kunne de likevel finne sammen? I korrespondansen mellom Sunde og Furubotn kom det fram at partilederen hadde bestemte tanker om Sundes rolle:

«Når jeg stiller så strenge krav til deg og ditt arbeide, så er det fordi at partiet tar sikte på å gjøre deg til en kampfane for alle virkelige patrioter her i landet . Denne sak er allerede forberedt . Om noen dager kommer der et politisk opplegg i den nasjonale fronts illegale publikasjoner som forbereder grunnlaget for din offentlige framtreden .»410

Men Sunde var også omdiskutert innen partiet . I et brev til Furubotn mente Sunde at flere følte det som å «bli sittende med en varm potet i halsen» ved hans inntreden . Han hadde aldri følt behov for å tilslutte seg partiideolgien eller bøye seg for de som krevde det . «( . . .) jeg er selvsagt også ansett som en mindreverdig figur, som så langt det er mulig må holdes utenfor, og tar jeg ikke meget feil, så ville der ikke bli foretatt store omdreininger om jeg står i fare for å falle i røverklør ( . . .)» Sunde var stolt og brydde seg ikke om å gå kritikerne i møte . 411

Han pekte på at han hadde tatt kampen fra første stund, mens andre krefter satt på gjerdet . Om man kan si at sabotasjegruppa hadde en «ånd», var den framfor alt kompromissløs . Politiske teorier og spillfekteri sto sekundært – det fantes en tydelig fiende, og den skulle tas med alle midler . Sunde hadde bare forakt til overs for den passive norske regjeringslinjen, som i tillegg fordømte dem som ga sine liv .

Tross uenigheter ønsket Sunde et samarbeid med partiet . Til Furubotn snakket han om «nødvendigheten av den sterkeste konsolidering» og etter en avtale i oktober 1942 garanterte Sunde for en væpnet vaktstyrke til partiledelsen . Han ble samtidig utnevnt til sabotasjeleder og skulle rekruttere sabotører fra NKP . Avtalen innebar at partiet bidro med penger

242 – FORFULGT AV STATEN