ERLEND OF T E AR N T S E N
FREMMED KRIGERNE FRA EN NORSK SMÅBY TIL DEN ISLAMSKE STATEN (IS)
© 2016 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay / Imperiet Omslagsfoto: NTB scanpix/Afp/Aris Messinis Sats: akzidenz as | Dag Brekke Satt med Garamond 11,5/14,3 Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 b Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-1855-4 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no
Forfatteren har mottatt støtte fra Stiftelsen Fritt Ord og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
INNHOLD Sentrale grupperinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Persongalleri . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Del 1 • LISLEBY. 1991–2011 Fødsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27 Hjulet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 Den urolige gutten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 Flukten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 44 Kamerater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 52 Tysvær . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 62 Forelsket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Betong . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 76 80 gram . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 Del 2 • AVREISE. 2012–13 Oppvåkningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Avholds . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 Grunnleggerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Omvendelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 123 Sesjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139 Profetens menn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146 Martyren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 170 Bekymringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 182 Bruddet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194
Beslutningen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 202 Forberedelsene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211 Hijra . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 225 Del 3 • KALIFATET. 2014 Gjenforent . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 241 It’s jihad yo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 254 Livvakten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 263 Operasjon LOGO . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 270 Istanbul . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 281 Chille litt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 287 Diana . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 290 Den islamske staten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 300 De som dro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 309 Sharialeiren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 324 Farvel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 337 Del 4 • MARTYRENES BY. 2014–15 Stalingrad . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 365 Vi går til døden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 378 I’ll be back . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 391 Jakka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 398 Den blå enke . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 408 Del 5 • HERJER. 2015–16 Hjemme igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 417 Sal 207 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 425 Det siste bildet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 435 Valknuten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 437 Om kilder og metoder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 444 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 453 Sluttnoter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 455
PROLOG
2. januar 2014 TORLEIF ANGEL SANCHEZ HAMMER var fremme ved grensen.
Han var kommet til Hatay, en provins sørøst i Tyrkia. Det var Sammiulla, kameraten hans fra Lisleby i Fredrikstad, som hadde gitt ham beskjed om å reise hit. Timene frem til grensekryssingen hadde han ingen grunn til å være urolig. Han måtte bare finne hotellet med det store og synlige skiltet. Der skulle han ta inn og vente. Sammiulla hadde fortalt at en mann kom til å plukke ham opp og kjøre ham til grensen. Torleif hadde fått tilsendt navnet hans og et telefonnummer i en melding. Instruksen var klar: Han måtte ikke vekke oppmerksomhet. Sammiulla, som hadde vært inne i Syria i fire måneder nå, hadde advart mot spioner på tyrkisk side. I frykt for at han var overvåket av kuffar, de vantro, hadde ikke Torleif fortalt Sammiulla hvor han hadde oppholdt seg underveis på reisen. Det var ikke mer enn halvannet år siden han selv hadde tilhørt de vantro. Fortsatt var det mange som kalte ham for det han het før, Torleif. Men nå het han Abdul Hakim.
20
Torleif var et uvanlig navn for en gutt født i 1991, spesielt for en med asiatisk utseende. Torleif hadde bodd alene med sin filippinske mor hele livet. Det var bare noen dager siden at han hadde forlatt henne og den julepyntede sokkelleiligheten uten å ta avskjed. Torleif og Sammiulla Khan hadde vært kamerater siden de gikk i parallellklasser på Cicignon ungdomsskole hjemme i Fredrikstad. Selv om Sammiulla kom fra en familie med både en far, en mor og to yngre søsken, hadde oppveksten vært preget av at faren var mye borte fra dem for å sone flere fengselsdommer. Da Sammiulla dro til Syria for fire måneder siden, var det med Abo Edelbijev. Samme år som den tsjetsjenske flyktningen flyttet til Fredrikstad og Lisleby som 17-åring, hadde han havnet i samme klasse som Torleif på byggfag. Torleif hadde hatt kontakt med både Sammiulla og Abo gjennom hele høsten. Det var for en måned siden at han hadde skrevet at han ville komme etter dem. Terrororganisasjonen de alle kom til å bli en del av, skulle snart komme til å erobre enorme landområder i Syria og Irak. Året som lå foran dem, ville gjøre organisasjonen verdensberømt for sin brutalitet. Gruppen kalte seg Den islamske staten i Irak og al-Sham (ISIS). Dens ulike inkarnasjoner hadde hatt forskjellige navn siden utspringet i Irak på begynnelsen av 2000-tallet. 29. juni 2014 kom den til å velge seg enda et: Den islamske staten (IS). De hevdet at det svarte flagget deres bar Profetens segl fra det syvende århundret, nedarvet fra de første kalifene. Men ISIS så også på det selvvalgte flagget som fullbyrdelsen av en profeti de selv forsøkte å virkeliggjøre. Den sa at de siste dager kom til å bli innledet av de svarte flaggene fra øst. Da ville kalifatet bli gjenreist i dagens Syria, et land som for dem var innrammet av menneskelagde nasjonalgrenser de aktet å utslette.
21
Torleif var langt ifra den eneste fra Norge som sto på terskelen til å trå inn i Syrias jihad. Fra Norge hadde Politiets sikkerhetstjeneste (PST) ved årsskiftet 2013–14 notert seg i underkant av 40 navn på personer som hadde reist siden borgerkrigens start i 2011. I begynnelsen av 2016 ville PSTs regnskap vise at tallet var blitt rundt 90. 20 hadde omkommet der nede. 30 var returnert. Resten, rundt 40 personer, var i live og tilsluttet IS. Det dreide seg i all hovedsak om unge menn som på ulike måter hadde tilknytning til islamistmiljøet på Østlandet. Noen kvinner hadde også reist for å bli jihadistbruder. De unge menneskene kunne være etnisk norske konvertitter, men hadde oftere fremmedkulturell bakgrunn. De reiste fra Oslo, Moss, Bærum, Drammen, Larvik, Fredrikstad, Skien og Halden. Overraskende nok ble utkantsteder som Vadsø, Senja og Levanger også plottet inn på norgeskartet over steder de norske rekruttene kom fra. De første hadde begynt å reise sommeren 2012, kort tid etter at islamistiske opprørere i Syria hadde fått kontroll over viktige grense overganger mot Tyrkia nord i Syria. Å kjempe mot diktatoren Bashar al-Assad var plutselig bare en charterbillett og en kjøretur til den syriske grensen unna. På syrisk side sto et utall brigader, lokale grupper og større opprørsbevegelser med forbindelser til al-Qaida klare til å innpode dem i sin virksomhet. Rekrutteringen av fremmedkrigere økte gjennom 2013 i takt med at stadig flere øyeblikksbilder av de sivile lidelsene veltet inn gjennom TV- og mobilskjermer utenfor Syria. Bildene smeltet sammen med budskapet om at det var alle muslimers plikt å beskytte sine søstre og brødre fra regimets tønnebomber, gassangrep og automatgevær. Samtidig hadde flere av de militante islamistgruppene i Syria en klar visjon om hva som skulle komme etter Assad: en islamsk stat styrt etter sharialovene slik de ble praktisert på profeten Muhammeds tid. Det hadde vært det ultimate målet for den moderne jihadistbevegelsen siden den først oppsto for noen tiår siden. 22
Den av disse gruppene som hadde mest fremgang første halvår 2014, var ISIS. For ISIS var kampen mot Assad kun en prioritet dersom den innebar kontroll over nye landområder som kunne innlemmes i kalifatet de drømte om. Etter at de erklærte det for opprettet 29. juni 2014, ble dragningen på vestlige rekrutter bare ytterligere forsterket. At de halshugget sine gisler foran en hel verden, så ikke ut til å ha noen bremsende effekt på de mange som ville reise for å gjøre jihad. Tvert imot. Fredrikstad var et spesielt tilfelle for analytikerne som i PSTs lokaler i Oslo lette etter mønstre i strømmen av norske fremmedkrigere. Fra høsten 2012 og to år fremover førte de opp navn etter navn på listen over reisende til Syria fra Østfold-byen. I ukene etter kalifaterklæringen sommeren 2014 måtte de føye nye seks til listen som kom til å ende på totalt elleve navn. Spørsmålene var mange. Hvordan hadde det startet? Hvem hjalp dem? Ble de radikalisert av hverandre eller noen utenfra? Hvorfor ville de forlate trygge Fredrikstad med sine rolige gågater for Syrias borgerkrigsruiner? Da de kikket nærmere på den enkeltes historie, så de flere fellestrekk, men det viktigste var at de var kompiser fra samme norske småby. For flere av dem strakte vennskapet seg helt tilbake til barndommen, for andre til tenårene. De hadde gått på de samme skolene, gjerne i samme klasse, og jobbet på de samme stedene. Utrolig nok hadde åtte av de elleve på ulike tidspunkter til og med hatt adresse i samme gate, Lislebyveien. «Jeg er i hatay nå,» skrev Torleif til Sammiulla i en melding på Facebook.1 Klokken var blitt halv tolv på formiddagen. Hatay hadde i januar 2014 blitt den viktigste innfartsåren for fremmedkrigere som ville inn i Syria, som på dette tidspunktet telte rundt 11 000. Tallet hadde nesten doblet seg det siste halvåret.2 Helt inntil 23
grensen lå byen Reyhanli, det siste transittpunktet før man krysset over. Langs grensen krydde det av safe houses for jihadister knyttet til grupper inne i Syria. Grensekontrollen var et skuldertrekk, og smug lernettverkene mange. På den lokale flyplassen hadde unge menn gjennom 2013 landet ikledd militærtøy uten å bli stoppet av den ellers svært så vaktsomme sikkerhetstjenesten i Tyrkia. Utenfor sto taxiene klare til å kjøre dem mot grensen.3 «Jeg venter på deg rett over her bror :) En halvtime unna :)» svarte Sammiulla. Han forklarte at Torleif kom til å bli kjørt til et sted like ved grensen. Til sjåføren skulle han si at han ville til Sayfulla al-Shishanis gruppe som for tiden holdt til i Atmeh, rett på den andre siden av grensen. Der måtte han trolig vente til det ble mørkt. Da kunne han løpe over. Om sin egen grensepassering fortalte Sammiulla at han hadde måttet hoppe over piggtrådgjerdet. Det var mulig tyrkiske soldater kom til å stoppe ham, men det var ikke noe stress, forklarte kameraten. De kom til å la ham gå. Det hadde skjedd med «han siste broren som kom». Kanskje hendte det akkurat slik Sammiulla hadde sagt at det ville gjøre. Torleif hoppet ut av en bil. Han kunne se piggtråden i ruller langs den golde, gulbrune marken. Det var ikke bare Atmeh som lå der på den andre siden. Det var starten på et helt nytt liv. Nå var de snart forent. Han, Sammiulla og Abo. Men først måtte han vente. Den beroligende solnedgangen smalnet til en tynn, rødrosa hinne over den disige horisonten. Så ble det mørkt. Da løp han.
DEL 1
L ISL EB Y 1991–2011
1
FØDSEL
DEN FILIPPINSKE KVINNEN HADDE vært i Norge i mindre enn to
år da hun fødte Torleif Angel Sanchez Hammer en oktoberdag i 1991. Hun kalte ham opp etter guttens far. Han het Torleif Roger og var 51 år. Selv hadde han vært sine foreldres førstefødte da han i 1940 kom til verden noen måneder etter at tyskerne hadde invadert Norge og Fredrikstad. Enebarnet Torleif Roger vokste opp alene med sin mor. De bodde forskjellige steder i byen, men det var det enetasjes huset i Vingerbakken like ved Lislebyveien han mange år senere ville huske som sitt barndomshjem. Faren til Torleif Roger slet med å finne seg jobb i Fredrikstad-området. Det var krig. Han dro til Stavanger mens sønnen, og kona ble igjen i den okkuperte Østfold-byen. I Stavanger fant han seg arbeid. Deretter en ny kone. Snart hadde de fått barn sammen. Han vendte aldri tilbake til familien sin i Fredrikstad.4 På et svart-hvitt-portrett fra tenårene hadde Torleif Roger vannkjemmet hår, gredd bakover, slik en mor ville gredd det på en forventningsfull sønn som skulle til fotografen på en tid da det var en sjelden begivenhet å bli foreviget på denne måten. På venstre side hadde håret begynt å falle litt ned. Han var kjekt antrukket med en lys frakk med 27
bred krage, kneppet igjen over en stripete, høyhalset strikkegenser. Gutten smilte litt skjevt. Øynene var smale. Ører og nese hadde vokst litt raskere enn resten. Han virket søkende, og glad, som om fotografen hadde sagt noe morsomt før han trykket på utløseren. Torleif Roger dro som ung mann på sjøen for å jobbe i etterkrigstiden, lik så mange andre fra havnebyen. En dag tok han med seg hjem svennebrevet på at han var blitt utdannet maskinist. Ikke lenger etter møtte han moren til sine fremtidige barn. 23 år gammel var han da deres førstefødte, Roger, ble født i 1963. Tre år senere kom en lillebror. Familien bosatte seg på Lisleby, et lite sted i Fredrikstad som Glomma rant forbi like før den munnet ut i skjærgården. For 150 år siden var Lisleyby et av områdene langs elven hvor det vokste frem arbeiderklassesamfunn rundt sagbruksdrift. 5 Nede ved elvebredden ble Lisleby Brug etablert i 1862. Det ble det største sagbruket i byen og ga på det meste jobb til 250 mann. Tømmer fra innlandet ble fløtet nedover på vassdragene, foredlet til byggemateriale og sendt videre ut til hele Nord-Europa. Slik fikk Fredrikstad en av landets største havner og kallenavnet «plankebyen». Etter arbeidstid kunne sagarbeiderne ta med seg plankerester til å bygge «knubbehus» til sine familier med, hus murt opp med kapp og ved i stedet for mursteiner. Det ble mange slike fattigmannshus på begge sider av den oppunder 200 meter brede Glomma. I 1888 fikk Lisleby til og med sin egen togstasjon, mens Lislebyveien sørget for at hest og kjerre fikk forbindelse med Fredrikstad sentrum tre kilometer lenger sør. Før 1800-tallet var over, hadde innbyggertallet passert 2000. På grunn av byggeboomen inne i Kristiania vokste det også frem en stein- og teglverksindustri langs Glomma, samtidig som det utover 1900-tallet ble hardere kår for trevareindustrien i Fredrikstad.6 Nye og mer effektive treforedlingsmetoder ga hard konkurranse til dampsagbrukene. Etter første verdenskrig tok det ikke mange årene
28
før transport med kjøretøy gjorde industrien langt mindre avhengig av elven som fløte- og handelsvei. 7 Sagbrukene ble lagt ned, ett for ett. Lisleby Brug klarte seg likevel frem til 1963. Verftsindustrien var samtidig på vei oppover. Sysselsettingen nådde toppen i 1975 da så mange som 5000 var ansatt som skipsbyggere i Østfold, 3000 av dem ved Fredrikstad Mekaniske Verksted. Globaliseringen innhentet imidlertid både dette og de andre verftene. Utover 1970-tallet begynte jobbene å forsvinne. I 1988 var Fredrikstad Mekaniske Verksted nedlagt. Verftene prøvde å omstille seg til å bygge oljeplattformer, men lyktes ikke. Da 1992 kom, var verftsindustrien i praksis utradert. Et par hundre arbeidsplasser var igjen.8 Torleif Roger var en av dem som jobbet i verftsindustrien gjennom 1970-tallet, i en bedrift som holdt til på Lisleby. På vei til arbeid kunne han registrere hvordan innvandringen fra ikke-vestlige land også hadde kommet til Fredrikstad. De billige husene langs Lislebyveien ble et naturlig valg for mange av innvandrerne. Tobarnsfaren slet med drikkingen. Det var gode dager, men flest dårlige. De nærmeste kunne merke at en slags bitterhet hadde festet seg i ham. De to sønnene satt sjelden igjen med gode minner etter høytidene, som var preget av farens alkoholproblemer. En gang på 1970-tallet kom Torleif Roger i kontakt med faren sin igjen, den fremmede mannen som hadde forlatt ham og startet et nytt liv uten å holde kontakten. Nå var Torleif Roger i 30-årene, familiefar og arbeidskar. De hadde aldri kjent hverandre, og det var for sent å komme nær nå. Han tok med seg kona og de to sønnene til Flekkefjord. Nedgangstidene hadde rammet hardt. Året var 1977. Han trengte arbeid. Torleif Roger fikk jobb på en oljeplattform i Nordsjøen, men helikopterskrekken kom hver gang han skulle fly over det blåsvarte havet til jobb. Alkoholen hadde festet grepet ytterligere. Så glapp jobben, deretter ekteskapet. Sønnene trakk seg unna.
29
I 1982 flyttet Torleif Roger tilbake til Fredrikstad. Han ble uføretrygdet. Den eneste i familien som holdt sporadisk kontakt med ham gjennom 1980-tallet, var sønnen Roger, som selv hadde etablert seg med familie i hjembyen. Torleif Roger fant henne på Filippinene på slutten av 1980-tallet. De hadde giftet seg og reist til Norge. Selv nærmet han seg 50, men så langt eldre ut etter et hardt liv, og det var lenge siden han hadde levd med en kvinne. I november 1989 flyttet den filippinske kona i slutten av 20-årene inn hos Torleif Roger. Hun var katolsk, kunne ikke norsk og var langt hjemmefra sin tre år gamle sønn som hadde blitt igjen på Filippinene. Da eldstesønnen kom på besøk til faren, holdt kona seg på kjøkkenet. Roger lurte på hvorfor, og fikk til svar av faren at hun kom til å bli der så lenge han var der. Det var sånn kulturen hennes var. Sønnen tenkte at det lille huset i Traraveien, et par kilometer vest for Lisleby, rommet to forskjellige verdener på kollisjonskurs. Naboer begynte snart å ringe for å be ham komme nedom huset og se etter. Da var det som regel på grunn av bråk. Torleif Roger hadde drukket. Kona var fra seg. En sommerdag i 1991 satt Torleif Roger i hagen til sønnen på en krakk. For en stund siden hadde han for øvrig kvittet seg med Johansennavnet. Nå het han Hammer. Navnebyttet hadde fremstått for de nærmeste som nok et pussig innfall fra den aldrende mannen. Tidligere hadde det vært andre valg som virket merkelige. Kanskje var dette det endelige, stille oppgjøret med faren som forlot ham under krigen. Kanskje var det helt andre grunner. Nå hadde han gode nyheter. «Jeg skal bli pappa igjen,» fortalte 50-åringen. Han virket glad. Det skulle bli et nytt kapittel. Livet kom til å bli lysere. 30
Men den gravide flyktet fra Torleif Roger. En dag tok hun inn på krisesenteret for kvinner i Fredrikstad. Her var de fortvilet over at hun kom så tomhendt. Hun trengte penger. Den oppgaven ga krisesenteret til stesønnen hennes. Roger dro opp til faren sin og hentet en femhundrelapp fra den forlatte mannen som nå hadde gått på enda et nederlag.9 Da Torleif Angel ble født, lovet barnemoren Torleif Roger én ting, selv om de ikke kom til å leve sammen som en familie: Hun skulle ta vare på gutten hans.10 Tre måneder senere, i januar 1992, sto Torleif Rogers førstefødte nede i gangen i farens hus i Traraveien. Det var like kaldt inne i huset som det var utenfor. Igjen var det noen naboer som hadde ringt. Det hadde vært veldig stille rundt Torleif Roger i noen dager. De var bekymret. Heldigvis hadde Roger nøkler. På vei mot inngangsdøren hadde han lagt merke til at det ikke var noen andre spor i snøen. «Torleif!» ropte han opp trappen. Ingen svarte. Han gikk opp i andre etasje, hvor stua, kjøkkenet og soverommet var. Han kikket først inn i stua. På salongbordet sto ølboksene. Askebegeret fløt over av sneiper. Han så inn på kjøkkenet. Torleif Roger satt på huk. Skjorten hadde sklidd opp på ryggen. Sønnen kjente forsiktig på huden. Den var iskald.