Skammens mødre 3: Frihetens smerte by Kagge Forlag

Disse er med:

De fem venninnene som ble alenemødre i 1950-årene:

Anna

Ragnhild

Åshild

Signe

Johanne

Ingrid er datteren til Anna.

Bente er datteren til Åshild og ble adoptert bort som liten. Tora er venninnen hennes.

Sølvi er datteren til Signe og mor til Kristian og Turid.

Bjørn er sønnen til Ragnhild og far til Olav. Vokste opp hos adoptivforeldre.

Sarah er moren til Olav.

Ove er tidligere barnehjemsgutt og fant sin biologiske far Kai som voksen.

Kåre er eksen til Sølvi og faren til barna hennes.

Erik er mannen til Ingrid.

Torgeir er faren til Ingrid.

Pelle er broren til Bente på farssiden.

Lillian er søsteren til Bente på morssiden.

Det var musestille i den store konsertsalen. Åshild satt helt fremme på første rad og ventet spent på at datteren skulle entre podiet. Hun kunne fornemme den spente atmosfæren i den storslåtte salen i byens nyoppførte konserthus. Det hun ikke så med øynene, hørte og luktet og kjente hun. Hun merket seg den fabelaktige akustikken, de fløyelstrukne setene og duften av parfyme fra de nærmeste kvinnene.

Til denne konserten hadde hun invitert med seg sine fire gode venninner, selv Ragnhild hadde kommet helt fra Sogn for å få med seg den store begivenheten. Johanne og Signe var også på plass, selv om de hadde vært noe usikre på om dette var noe for dem. Åshild hadde greid å overtale dem, og det hjalp da hun også hadde forklart litt om hva de kunne ha på seg, for de hadde ikke peiling, som Johanne hadde sagt. De hadde riktignok vært på Den Nationale Scene, men det var tydelig at dette var annerledes. Mer opphøyet, og musikk som de ikke helt forsto seg på. Det hadde imidlertid også hjulpet på selvtilliten at Åshild fortalte at det skulle spilles et stykke av Grieg. Enhver bergenser hadde peiling på ham.

Anna var selvsagt også med, og hun og datteren Ingrid hadde plassene nærmest Åshild på venstre side. Det var

betryggende for henne. Anna var den som mer enn noen annen hadde forståelse for den vanskelige situasjonen hun sto i, og hun var også den som hadde stått i bresjen for å skaffe Åshild førerhunden som hun nå var blitt helt avhengig av.

Selv Sølvi, datteren til Signe, hadde Åshild klart å lokke med. «Ja, det kan vel være hyggelig …,» hadde hun svart nølende, før hun fortsatte: «Etter alt du har gjort for meg.» Åshild forsto at hun ikke var særlig interessert i selve konserten, men tok det som en fin gest fra Sølvi at hun likevel ville stille opp.

Dette øyeblikket hadde Åshild sett frem til, det var nesten uvirkelig at datteren skulle spille for et kresent publikum i byens storstue, og hun lente seg godt tilbake i setet, særdeles stolt, og bare ventet på de første tonene.

Lillian, den yngste datteren, satt ved siden av henne på høyre side. Hun kjente den myke og trygge hånden hennes som forsiktig gav henne et lite trykk, som for å si at jeg er her med deg og skal dele denne store dagen med deg. Det var godt hun hadde vært med som praktisk hjelp også, for Åshild var slett ikke sikker på om førerhunden hadde fått komme inn mellom de myke og fasjonable setene. Selv om hun fremdeles kunne skimte lyset i et innsnevret felt, var hun avhengig av assistanse for å kunne bevege seg ute.

«Hvor mye er klokken nå?» spurte hun henvendt til Lillian. «Skulle de ikke ha begynt?» Hun hørte selv at stemmen var urolig; hun var så redd for at noe skulle gå galt på denne store dagen.

«Den er bare fem over, det er helt innenfor,» svarte Lillian. Hun gledet seg om mulig like mye som moren

til denne konserten, og hun visste hvor stort det var for søsteren Bente å ha kommet så langt. Hun satt nok klar til å entre podiet. Og Lillian visste at søsteren ville søke etter dem med blikket, saumfare de første radene for å finne sine to største støttespillere i mengden av et fulltallig publikum. De satt begge klare til å klappe Bente inn og ventet spent på de første tonene.

Åshild var kanskje likevel den som var aller mest spent. Nå som hun nesten var helt blind og bare kunne skimte litt lys, betydde musikken svært mye, og den fylte henne med en ro og glede som var vanskelig å beskrive. Det var som det bruste i henne når tonene så lekent og lett fløt inn i kroppen hennes og fylte den med eksplosive følelser. Om hun befant seg i et rom hvor det ble spilt musikk, uavhengig av hvor dette måtte være, ble kroppen myk og medgjørlig, og hun kunne danse og sveve med der hun satt, eller hive seg ut på gulvet i en virvlende dans mens hun skubbet vekk stoler og ting som sto i veien. Det var lov for en som henne. De andre så gjennom fingrene med det. Hun visste det. De bare ristet litt på hodet og syntes hun var herlig som tok sitt handikap på den måten.

Men Bente sto ikke klar til å entre podiet. Hun satt lamslått på en benk i byparken.

Bak i kulissene i Grieghallen denne høstdagen i 1983 hersket det full panikk. Ingen Bente, ingen beskjed, og nå var klokken fem over. Folk hastet rundt, åpnet og lukket dører, spurte hverandre med en bekymret mine, men ingen hadde sett pianisten. Dette lignet ikke henne! Noe måtte ha skjedd, men de ante ikke hva. Det kunne

jo bare være en forsinkelse, så de vegret seg for å avlyse konserten.

Det ble tittet forsiktig ut bak teppet, og de kunne se at folk i salen begynte å bli urolige og så på klokken. De måtte gjøre noe, straks. Konsertsjefen skjønte det, men var uforberedt, for hva skulle han si når han ikke visste?

«Du må bare hale ut tiden, så dukker hun sikkert opp,» sa lydteknikeren, som for lengst var ferdig med tilretteleggingen.

«Ja, hale ut tiden, bare finne på noe, samme hva ...»

Konsertsjefen gikk med forsiktige skritt ut på podiet og visste at han aldri før hadde vært så uforberedt på hva han skulle si til en fullsatt sal med et feststemt publikum. Det var stappfullt, og alt lå til rette for en nydelig kveld i Bergens nye storstue. Han så direkte på dem, fomlet nervøst med mikrofonen, harket et par ganger før han med et påklistret smil sa så rolig han kunne: «Jeg beklager forsinkelsen som har oppstått, men vi har dessverre fått litt tekniske problemer som vi håper å løse innen kort tid. Jeg håper dere har forståelse for dette, og konserten vil forhåpentligvis starte om ikke så altfor lenge.»

Han våget ikke å stå for lenge, men skyndte seg ut av frykt for å avsløre både den hvite løgnen og sin egen usikkerhet. Kanskje hadde Bente dukket opp nå? Han så seg rundt i kulissene, men skjønte snart at det ikke var tilfellet. Medarbeiderne var like urolige og oppgitte som han selv var.

«Jeg går ut og ser,» var det en som sa.

«Er det noen andre som kan spille imens?» sa en annen.

«Har ikke Bente en venninne som er god til å spille? Kanskje hun er her? Er det ikke Tora hun heter?» sa en tredje.

Nå kom det forslag på rekke og rad, og da en av dem kunne fortelle at Tora satt til høyre på rad fem, var konsertsjefen snar med å ta seg ut til publikum og vinket henne forsiktig til seg.

«Hva? Skal jeg spille? Hvor er Bente, da?» Tora så forskrekket på ham da de hadde kommet seg trygt bak teppet.

«Vi vet ikke hvor Bente er, hun er sikkert bare forsinket, men vi håper du kan spille imens.» Konsertsjefen så på henne med et bedende blikk, så Tora skjønte at det var en kinkig situasjon som de fortvilet prøvde å løse. Samtidig ble hun urolig for Bente, for hva kunne ha skjedd? Det var absolutt ikke likt henne å rote til noe så viktig som dette. Tanken på at noe kunne ha tilstøtt henne, ble hun likevel nødt til å undertrykke, for nå så konsertsjefen på henne med desperasjon i blikket, mens han fortsatte: «Hun ville helt sikkert gitt beskjed hvis hun ikke aktet å komme, så det kan ikke være snakk om annet enn en forsinkelse … men hvis du vil spille et stykke eller to … jeg vet det er for mye å be om …»

Tora fikk helt vondt av ham og skyndte seg å nikke bekreftende. Mens han snakket, hadde hun allerede begynt å myke opp fingrene. Å spille i selveste Grieghallen, det var en sjanse hun ikke kunne la gå fra seg!

Bente hadde startet dagen tidlig. Hun hadde gjort alle de nødvendige forberedelsene til denne store konserten, da hun i god tid låste seg ut fra leiligheten i Fosswinckels gate og tok den korte veien ned til Grieghallen. Hun gledet seg, men kjente at hun var spent og mer urolig enn hun pleide før en opptreden, og bestemte seg for å ta en ekstra runde rundt i byparken for å klarne tankene litt. Oktoberdagen var klar og fin, og trærne hadde for lengst fått de nydeligste høstfarger. Hun måtte stoppe opp litt og ta det innover seg, lukket øynene i noen sekunder for å snuse inn alle duftene og lytte til alle lydene. Det var moren som hadde lært henne det, og det kjentes godt. Hun følte kroppen roe seg. Så fortsatte hun over den overfylte Festplassen, der hun måtte smyge seg mellom alle de parkerte bilene, før hun stoppet foran den vakre Musikkpaviljongen og så for seg at hun en gang ville få mulighet til å spille der, midt i byens åpne rom. Noen av rosene sto fremdeles i blomst, trosset høsten og var snart de eneste plantene igjen etter det overveldende blomsterfloret som omkranset paviljongen i sommerhalvåret.

Bente fortsatte, det raslet så fint når hun vasset gjennom det tørre løvet, naturens egne lyder som hun kunne påvirke og styre. Det kjentes godt. Hun tenkte på

konserten, en stor milepæl, den første i byens storstue. Vel hadde hun allerede reist både i inn- og utland, men det var noe spesielt med hjembyen. Det var her hun hørte hjemme, hos sine egne. I byen hun var så glad i. Hun måtte for all del ikke skuffe dem.

Hun skrådde over Lars Hilles gate og gikk mot hovedinngangen. Ennå var det lite folk å se, men snart ville de strømme til og fylle konsertsalen. Hun kjente det kilte i magen, visste at moren og søsteren ville sitte der, visste at Tora, bestevenninnen, også kom til å være der. Adoptivforeldrene ville sikkert også komme. Adoptivfaren hadde blitt helt tullete og vært på hver eneste konsert, stolt som en hane når han kunne presentere pianisten som sin datter og menge seg med kultureliten i byen. Hun måtte smile, glad for at forholdet dem imellom hadde bedret seg med årene. Men det var hos moren, Åshild, hun hørte hjemme. Det var der hun omsider fant røttene sine, i voksen alder. Hun hadde mange å være glad i.

Hun var på vei over plassen foran Grieghallen da hun ble oppmerksom på en mann som sto og speidet utover plassen og som plutselig så rett på henne, noe spørrende, merket hun seg. Hun sakket på farten, men var i ferd med å gå forbi ham da han plutselig grep etter henne og sånn uten videre bare kastet spørsmålet mot henne: «Hei, er du Bente?» Mannen så alvorlig på henne. Hun kvapp til. «Ja?» svarte hun nølende. Hun lurte på hva i all verden denne fremmede mannen ville henne, nå rett før konserten. Det måtte være noe viktig. Eller kanskje var han bare en beundrer som skulle ønske henne lykke til. Men han så ikke akkurat ut som en som skulle på konsert. Han var ikledd boblejakke og dongeribukse,

ikke helt i tråd med hva som var vanlig for publikumet i et konserthus.

«Jeg er faren din.»

Bente holdt på å ramle i bakken. Hun kjente blodet forsvinne fra hodet og ble svimmel og ustø og fullstendig handlingslammet. Hva i alle dager var det denne mannen hadde sagt?! Var han faren hennes? Kunne han plutselig bare komme her og si at han var faren hennes? Det gikk ikke an, det skulle ikke være så enkelt å si at du er far til noen. Bare dukke opp etter nærmere 30 år og tro at du kan være far?

Hun følte seg både oppgitt og overgitt, klarte i hvert fall ikke å gjengjelde mannens nå prøvende smil, og hun så at han ble usikker. Kanskje mannen tok fullstendig feil? Det kunne jo skje. Hun ville gå videre, konsentrere seg om oppgaven som ventet på henne.

«Jeg har lett etter deg, trodde aldri jeg skulle få se deg noen gang.» Han så på henne med lengsel i blikket.

«Lett etter ...» Bente smakte på ordene og fikk med ett litt dårlig samvittighet. Hun hadde ikke gjort det, lett etter faren. Hvorfor skulle hun vel det? Nå hadde hun moren, og det hadde vært nok for henne. Faren hadde jo aldri brydd seg, eller hadde han det? Hun så granskende på ham. Hadde faren virkelig prøvd å finne henne? Det hadde moren aldri sagt, eller hadde hun aldri spurt? Det ble for mange spørsmål, Bente glippet med øynene og holdt på å segne om, men da grep mannen henne og støttet henne med hele sin tyngde.

Tora var nervøs. Dette hadde kommet så plutselig. Mange tanker for gjennom hodet hennes. Ikke minst var hun

bekymret for Bente som alltid var så pliktoppfyllende og aldri uteble fra avtaler. Hva hadde hendt? Dette lignet ikke den venninnen hun kjente. Noe alvorlig måtte ha skjedd. Men nå ble hun nødt til å fokusere på oppgaven hun var satt til. Hun masserte fingrene en siste gang, rettet seg opp i ryggen og stirret på notene foran seg. Dette kan du, Tora, dette gjør du for Bente, det er nå det gjelder.

Det var musestille i salen, og alles øyne var rettet mot henne, og hun kjente på presset og tok seg til pannen.

Kunne hun gjennomføre dette? Pust, Tora, pust. Gjør som du pleier, dette kan du, vis hva som bor i deg. Men det kom ingen toner og stillheten var trykkende. Du må begynne, Tora, alle venter på deg, dette kan du. Du gjør det for Bente, din beste venninne.

Tora så henne for seg og kjente et vell av følelser bre seg i kroppen. Bente var med henne. Dette skulle de gjøre sammen, som de så ofte hadde gjort. Endelig fant fingrene veien til tangentene, og snart lød de første spede og myke tonene ut i salen. Snart steg intensiteten, og det myke ble avløst av et fyrverkeri av følelser som fant sitt uttrykk i dette spesielle musikkstykket. All uro og bekymring fikk utfolde seg fritt gjennom musikken, før det igjen mot slutten roet seg ned, og Tora kom i tanker om alt det fine de to venninnene hadde sammen. Musikken var så fin på den måten. En trengte ikke ord. En trengte bare toner.

Den siste tonen lå lenge i salen. Tora satt helt stille, alt var stille. Hun så ned og visste plutselig ikke hva hun skulle gjøre. Så kom det: den rungende applausen, så sterk og intens at Tora ble helt skjelven. Hun reiste seg og bukket. Så nok litt forskremt ut, men kjente hvordan smilet og gleden raskt tok over. Det var så intenst, og det

varte så lenge. Publikum reiste seg, og Tora sto litt tafatt, så overveldende var det. Hun smilte forsiktig og var i ferd med å sette seg ned ved pianoet igjen da konsertsjefen kom inn på podiet og hvisket henne i øret at Bente hadde kommet. Tora fikk så vidt et glimt av henne da hun forlot podiet og skyndte seg ut bak sceneteppet.

«Jeg beklager forsinkelsen, men noe uforutsett skjedde meg i dag,» sa Bente nølende mens hun så utover publikum og kjente at hun slett ikke var klar til å spille. Tankene var ikke der de skulle være. Stemmen føltes fremmed idet hun bare plumpet ut med fortsettelsen: «Jeg traff min far for første gang i dag. Her rett utenfor Grieghallen.»

Det gikk et gisp gjennom publikum, og Bente angret seg med ett. Dette hadde ingenting med konserten å gjøre. Og hva ville moren si? Hun lette blant publikum, men fant henne ikke. Sikkert like greit.

«Jeg måtte bare si det, for tankene mine er andre steder nå. Men jeg skal prøve, om litt, å legge min sjel i musikken. Og hvem vet, kanskje musikken kan få orden på tankene mine her i dag.»

Og sånn ble det. Musikken ble veien til å uttrykke de voldsomme følelsene. Og da de første litt uryddige strofene var unnagjort, ble det resterende eksepsjonelt bra. For andre gang denne kvelden reiste publikum seg og viste sin enorme takknemlighet. At det var to særdeles dyktige og lovende unge musikere de hadde fått oppleve denne dagen, var det ingen som helst tvil om.

Ingrid hadde fått litt å tenke på etter konserten med Bente. Det som hun selv hadde undertrykt, kom plutselig til overflaten. Hun fant frem brevet som hadde dukket opp for et par år siden, så mange år for sent. Det var så kort og upersonlig, så lite interessant og så blottet for anger at hun bare hadde gjemt det vekk og forsøkt å glemme det.

Dessuten hadde hun hatt nok av annet å tenke på med egen familie de siste par årene.

Men nå satt hun her og gransket den godt voksne mannen som satt avslappet i stolen på den andre siden av bordet. Hun så etter likhetstrekk. Hadde hun vært så uheldig å arve noe fra ham? Han var ikke spesielt stor, men lyshåret som henne. Blikket var flakkende, og hun fikk ikke riktig øyekontakt med ham. Var han redd og usikker, eller var han kanskje bare litt overfladisk? Hun kunne ikke helt bestemme seg. Han snakket i vei om seg og sitt. Den stripete genseren i en skingrende blåfarge kledde ham ikke. Dessuten luktet det øl av ham. At han våget! Det ble enda et sår i tillegg til alt det andre. Hun merket likevel at han etter hvert, innimellom alle ordene og alt som veltet ut av ham, kikket bort på henne med intense øyne og glimt av interesse. Så hadde han da også reist i fire timer for å treffe henne, og i tillegg betalt reisen

hennes til Oslo. Han måtte kanskje være litt interessert i hvem hun var. Men det prellet av på henne. Ingrid var som en såret hund. Mot denne mannen hadde hun et skjold som var vanskelig å bryte igjennom, et skjold som var bygget av år med savn og bitre følelser.

Ingrid husket ordene i brevet hun fant som jentunge: «Jeg vil aldri ha noe med dette barnet å gjøre.» Hun husket fortvilelsen og alle de ubesvarte spørsmålene, alle historiene hun hadde måttet dikte opp fordi ingen hadde fortalt noe som helst, fordi han aldri gav seg til kjenne og ville bli kjent med henne. Hun husket brevet hun sendte, det måtte være minst tolv år siden nå. Som hun hadde ventet og vært spent, og kjent på skuffelsen igjen når han aldri svarte, og hun prøvde å glemme alt igjen, viske bort en far hun aldri hadde blitt kjent med. Men mest av alt husket hun strevet, kampen for tilværelsen og en mor som bøyde nakken og sto seg sterk gjennom magre og arbeidsomme år. Det hadde aldri denne mannen brydd seg en døyt om. Ikke før nå.

Da svaret på brevet hun hadde sendt plutselig dukket opp for to år siden, var det ikke bare ti år for sent, men alle barndomsårene for sent. Barndomsår hvor de to årene på barnehjem også trengte seg frem og satte fraværet hans i et enda grellere lys. Alt var for sent, og hun hadde ikke bruk for ham nå. Ingrid var voksen og klarte seg selv. Moren hadde for lengst glemt ham.

Han var en drittsekk. Han fortjente virkelig ikke at hun satt i denne stolen overfor ham nå, men tankene hadde presset sånn på etter Bentes konsert at hun til slutt hadde funnet frem det to år gamle brevet og tastet telefonnummeret før hun fikk tenkt seg noe mer om.

Hun måtte. Bare én gang. Hun ville se hvem han var, og hun hadde stålsatt seg. Hun visste at hun ville bli skuffet, men hun skulle skyve det fra seg som alt annet. Hun skulle se ham, snakke med ham og glemme ham. Det var det hun skulle. Ikke noe mer.

«Din mor var en vakker dame, og vi hadde det jo kjekt,» utbasunerte han plutselig, som om det bare var et av livets mange tilfeldige krumspring som han satt der og skrøt av. Han lo en kort latter og ville fortsette, men

Ingrid stoppet ham.

«Jeg vil ikke høre deg snakke om henne!» Det sved i øynene, og hun må ha sagt det høyere enn hun trodde, for han stoppet et øyeblikk og kremtet. Aldri i livet om hun skulle høre på at han fortalte om moren. Det kjentes som et svik. Nei, det var hun som skulle fortelle om alt slitet og stille ham det ene spørsmålet som tronet over alt annet hun ville vite:

«Hvorfor var du aldri interessert i å bli kjent med meg?» Ingrid boret blikket i mannen og slapp ikke før han etter en lang pause med blikk, som for på kryss og tvers, prøvde å rettferdiggjøre og bortforklare hvorfor han hadde ventet i nærmere 30 år på å ta kontakt med sin egen datter.

«Jeg visste jo ikke, var mye ute og reiste, jeg ble gift og ville ikke bry min kone med det.» Han våget ikke å se på Ingrid da han lirte dette av seg. Ingrid kunne se at han ble utilpass. Men skamfull? Nei, han hadde ikke vett til å skamme seg. Han ville nok helst at dette skulle vært en festkveld, at hun skulle tatt imot ham med åpne armer og ikke komme med vanskelige spørsmål.

«Det er ikke sant, det du sier. Du visste om meg, og du må ha visst at jeg måtte bo på barnehjem, og at mamma slet tungt mens du ikke gjorde noe. Du sviktet oss begge, uten tanke for hvor tøft det var for mamma å stå helt alene om dette.» Ingrid så anklagende på ham og kjente det snøret seg til i halsen.

Hun kunne ha sagt så mye mer, at det var nå det passet ham å ta kontakt, når alle damene var borte. Han var kanskje litt ensom, og da var det plutselig greit å få en datter. Når det passet ham. Men hun sa det ikke. Det hadde ikke noe for seg. Hun så at han ikke tok anklagene hennes innover seg, og hun fikk følelsen av at han heller ville reist seg og gått enn å fortsette i dette sporet.

De fikk heller bruke denne kvelden til å bli overfladisk kjent. Det var den eneste kvelden hun noensinne skulle dele med denne mannen. Ingrid overså derfor det unnvikende blikket og fortsatte å høre på alt pratet om andre ting, om alle reisene og opplevelsene han hadde hatt. Som kaptein på store cruisebåter hadde han reist jorden rundt og opplevd mye spennende, og han var flink til å fortelle, hun måtte innrømme det. Men det var også alt. Noe mer skulle hun i hvert fall ikke gi ham.

«Og Fredrik må du bli kjent med! Din bror …» Faren så begeistret på henne og fortalte om Fredrik som hadde vært med på båten og sett mange land, opplevd mye også som liten gutt. Fredrik som han hadde fått med damen han var blitt gift med, men senere skilt fra.

Hva så med de andre barna det hadde stått om i brevet til moren? Det brevet hun som tiåring hadde tjuvlest på kjøkkenet etter å ha dratt frem en skoeske fra kjøkkenskapet i Parkveien. Det brevet hun aldri hadde

glemt. Det som hadde ligget på lur i bevisstheten helt siden hun leste det som jentunge. Der hadde han skrevet om tre barn. Men faren nevnte ikke flere nå, ikke hadde han vært gift flere ganger heller, og samme kunne det være. Det var ikke særlig kjekt å høre om broren som hadde fått reise jorden rundt, mens de to, hun og moren, ikke engang hadde hatt råd til å reise inn på landet om sommeren. Og hun som hadde lengtet etter fjerne farvann og verden der ute. Alt hun hadde gått glipp av! Ingrid kjente på bitterheten igjen, og hun måtte ta seg kraftig sammen for ikke å ødelegge kvelden – i den grad det var en kveld som kunne ødelegges.

«Lurer du ikke på hvem jeg er?» Ingrid så nesten litt irritert bort på ham etter timer med store ord om hvilket fantastisk liv han hadde hatt. I løpet av disse timene hadde han fått servert flere øl i lobbyen på det slitne Oslo-hotellet. Det var han som hadde ordnet med det. Valgt hotell og tatt den kostnaden. Ingrid hadde ikke flust med penger, så det fikk være greit nok. Hun hadde tatt seg et glass vin, men det fikk bli med det ene. Siden hadde hun sittet der med vannglasset sitt.

«Du er jo vakker som en prinsesse,» svarte han, hvis man kunne kalle det et egentlig svar på spørsmålet hennes. Faren så tilsynelatende stolt bort på henne, uten at det gjorde henne særlig glad. Ingrid lot seg ikke overbevise av forsøket hans. Var han overhodet interessert i hvem hun var?

«Ja, hva jobber du med?» sa han fort, som om han leste tankene hennes. «Lærer, ja. Det er bra.» Ikke noe mer enn det.

Var det alt han ville vite? Det var tusen andre ting han kunne ha spurt om og vist interesse for: tanker og verdier, interesser og livssituasjon. Men faren gjorde ikke det. Han var ikke interessert i å vite hvem hun var. Så enkelt var det. Men kanskje han likevel oppfattet at han hadde snakket nok om seg selv, for plutselig var det Fredrik som opptok ham igjen.

«Du må bli kjent med Fredrik, han er en grei gutt,» sa han og rablet ned et telefonnummer på en serviett som lå på bordet, for så å gi den til henne. Ingrid puttet den raskt i vesken. Hun visste med seg selv at hun ville ta kontakt, men det trengte hun ikke å si til faren. Alle damene hans og hva det hadde resultert i, hadde hun et vanskelig forhold til. Faren skulle ikke få utbrodere noe mer om det.

«Nå, hva sier du, skal vi gå og spise og høre på musikken?» sa faren og reiste seg litt svaiende.

Ingrid ble usikker. «Jeg må vel sjekke inn og få satt bagen opp på rommet mitt,» sa hun prøvende. Egentlig ville hun helst være i fred og la inntrykkene få synke inn, men hun kunne vel ikke avvise ham så tidlig på kvelden. Hun fikk holde ut et par timer til. Dessuten var hun sulten, skikkelig sulten, kjente hun. Han smilte skjevt mot henne nå, mens han bøyde seg og tok tak i bagen hennes som sto lent mot bordbeinet. Hun kjente alkoholen i ånden hans da han sneiet borti henne.

«Jeg kan stikke opp på rommet med bagasjen, så kan du bare sitte her og slappe av imens,» sa han noe grøtet i stemmen. «Innsjekkingen har jeg allerede ordnet.» Han så smilende på henne, men kunne umulig unngå å legge

merke til at Ingrid stivnet til da han nevnte litt henslengt, nærmest i forbifarten: «Et rom på deling er vel greit? Det var billigst slik.»

Skammens mødre 3: Frihetens smerte

Anita Østerbø

Frihetens smerte

Skammens mødre 3

Disse er med: