Thorvald Stoltenberg og Per Anders Madsen: Frokost med Thorvald

THORVALD STOLTENBERG

Sju samtaler om verden, livet og kjærligheten

I samarbeid med Per Anders Madsen

© 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner | Blæst Layout: Trygve Skogrand | Passion&Prose Papir: Munken Premium Cream, 100 g Boka er satt med Sabon LT Pro 11,3|15,5 Trykk og innbinding: Livonia Print | Latvia ISBN: 978-82-489-1883-7 Per Anders Madsen har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord. Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no

Jeg er ikke optimist, for jeg tror ikke alt vil gå bra. Men jeg er heller ikke pessimist, for jeg tror ikke alt vil gå galt. Nei, jeg er håpefull. Håpet er nesten like viktig som livet. Uten håpet når vi aldri våre mål.

Václav Havel

INNHOLD Globalt utsyn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13 Norden stĂĽr sterkere sammen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 57 Fellesskap under press . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 89 Kampen for en ny narkotikapolitikk

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

119

Politikk, prinsipper og pragmatisme . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 Den innerste sirkelen

. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

177

Solnedgang fra alle kanter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201

«Hvor langt kan man egentlig se utover her, Thorvald?» Jeg sto og kikket ut mot fjorden gjennom kjøkkenvinduet i Mogens Thorsens gate.

«Til Beijing. Men bare i klarvær.»

Alle som kjenner Thorvald Stoltenberg vet at han er glad i å overdrive litt. Eller som han selv sier: «Jeg liker å si tingene ikke bare slik de er, men slik jeg synes de bør være.»

Så Beijing var en overdrivelse. Men ikke så grov med tanke på hvilket utsyn som er blitt åpnet opp med alle gjestene fra fjern og nær som Thorvald har hatt på dette kjøkkenet.

Kjøkkenet er hans politiske verksted. Hit inviterte han afrikanske og latinamerikanske frigjøringsledere på 1960- og 1970-tallet, her hadde han utallige møter med folk fra fagbevegelsen og kommuneadministrasjonen da han var aktiv i Oslo-politikken på 1980-tallet, og her ved frokostbordet samlet han sine europeiske kolleger da han var utenriksminister på 1980- og 1990-tallet. Vest-Tysklands Hans-Dietrich Genscher ville omtrent ikke ha annet enn disse frokostene, han kom så ofte at de offisielle møtene i departementet kunne skjæres ned til et minimum.

9

– frokost med thorvald –

Høydepunktet som frokostvert kom i 1992 da Nelson Mandela var på offisielt besøk i Norge, og selv hadde spurt, da han fikk se utkast til program: «Hvordan er det med Stoltenberg? Driver han fortsatt med disse frokostene sine?»

Frokost ble det på vår tids største statsmann, som var sluppet fri fra sitt 27-årige fangenskap to år tidligere og ble Sør-Afrikas første svarte president to år senere.

I oktober 2016 var det Hadia Tajiks tur. Arbeiderpartiets nestleder og lederen for partiets programkomité ønsket Thorvalds råd om seniorpolitikk, psykiatri og rusomsorg.

Så roen har fortsatt ikke senket seg i verkstedet. Her møter han venner i og utenfor politikken, her drøftes den politiske situasjonen hjemme og ute, her diskuteres holdninger, hand­ lings­alternativer og veivalg. Over bordet og på telefon.

Det siste året har jeg jevnlig invitert meg selv på frokost for å snakke om temaer i tiden som Thorvald er levende opptatt av og har sterke meninger om – internasjonalt samarbeid, Europa, Russland, Norden, fellesskap og integrering, og sist, men ikke minst: kampen for en ny narkotikapolitikk.

Thorvald sammenfatter sitt livslange, brennende engasje­ ment slik: «Det handler om mennesker.» Det inkluderer selvsagt de aller nærmeste, Karin, Anja, Camilla, Jens, Nini, svigerbarna og barnebarna. Kjærligheten er en mektig kraft i livet hans.

Vi kaster også noen blikk bakover, på livet han har levd og erfaringer han har høstet. Ikke for å fortape oss i fortiden, men for å se hva vi må ta med oss i møtet med dagens og morgen­dagens utfordringer.

Det ble mange frokoster og enda flere kaffekopper. Først for å snakke gjennom temaer vi hadde avtalt, ett tema til hver

10

frokost, dernest for å følge opp med spørsmål og presiseringer.

Resultatet er denne boken. Thorvald fører ordet og jeg pennen.

Meningene og vurderingene er hans. Thorvald har vært medlem av Arbeiderpartiet i 54 år og har sittet i tre Arbeiderparti-regjeringer, én gang som forsvarsminister og to ganger som utenriksminister. I 23 år var han medlem av partiets internasjonale utvalg.

Men når han nå snakker, er det på vegne av seg selv og ingen andre.

Takk for frokostene, Thorvald!

Oslo, november 2016 Per Anders Madsen

GLOBA LT U TSY N

24. oktober 2016. Jeg står overfor drøyt hundre mennesker som har samlet seg i et ikke altfor stort lokale inne i NATOhoved­kvarteret i Brussel.

Noen uker tidligere var jeg blitt oppringt av Ungarns NATO-ambassadør. Kunne jeg tenke meg å komme til Brussel og fortelle om den blodige oppstanden i Ungarn i oktober 1956? Jeg ble glad og sa ja med en gang. En slik markering ville jeg gjerne være med på.

Jeg tenkte tilbake på de dramatiske høstdagene for 60 år siden og grunnen til at jeg fikk denne henvendelsen. Gjennom verv i Norsk Studentsamband – senere Norsk Studentunion, tidlig på 1950-tallet – kom jeg med i studentsamarbeid over landegrensene. En dag i slutten av november 1956 fikk jeg en telefon fra World University Service i Genève, en internasjonal hjelpeorganisasjon for studenter og universitetsfolk, der jeg satt i rådet. De lurte på om jeg kunne reise til Wien for å bygge opp organisasjonens hjelpearbeid i Østerrike, der ungarske flyktninger nå strømmet inn over grensen. Jeg dro ned med en gang.

Så jeg følte at en ring var sluttet der jeg 60 år senere sto

15

– frokost med thorvald –

foran forsamlingen av NATO-ansatte i Brussel. De aller fleste av dem var ikke engang født da opprøret i Ungarn fant sted.

Som barn hadde jeg opplevd den tyske okkupasjonen, og jeg fulgte krigen i Europa så godt det lot seg gjøre, men oppstanden i Ungarn var likevel det første historiske dramaet jeg selv sto midt oppi. Flyktningarbeidet i Østerrike var mitt første internasjonale oppdrag.

Jeg snakket om ungarernes ukuelige kampvilje og sprekken som åpnet seg i jernteppet. Håpet som ble tent – men også illusjonene som ble skapt og som Vesten bar et tungt ansvar for. «Ungarske frihetskjempere – vi står bak dere!» het det i sendingene fra Radio Free Europe. Løftet var ikke mye verdt da sovjetiske stridsvogner rullet inn i Budapest i begynnelsen av november. Mellom 2500 og 5000 ungarere ble drept, og nesten en kvart million mennesker flyktet fra landet.

«Håpet må vi aldri gi opp, men falske forhåpninger må vi passe oss for», sa jeg og betraktet tilhørerne mine. De lever i et helt annet Europa enn det jeg vokste opp i. Endring er mulig.

Men forandringene kommer ofte på andre måter og til andre tider enn vi tenker oss. * I 1956, da de dramatiske hendelsene i Ungarn fant sted, hadde jeg lenge visst at jeg ville satse på internasjonalt arbeid og prøve å komme inn i utenrikstjenesten. Et drøyt år senere, i januar 1958, hadde jeg min første arbeidsdag i Det kongelige norske utenriksdepartement, med tittelen «midlertidig vikarsekretær».

Departementet kunne jo ikke ta stort flere forbehold enn da jeg ble ansatt. Ikke desto mindre ble den januardagen starten

16

– globalt utsyn –

på et langt og mangslungent UD-liv, helt til jeg i 1999 gikk av som Norges ambassadør i København.

Etter at ambassadørperioden var over, drev jeg interna­ sjonalt arbeid gjennom presidentvervet i Røde Kors fram til jeg gikk av der i 2008. I 15 år, fra 1995 til 2010, var jeg styreleder og styremedlem i IDEA, en internasjonal organisasjon med sete i Stockholm, som arbeider for demokratibygging verden over.

I dag er jeg med i Global Commission on Drug Policy, som gjennom FN ønsker å fremme en ny narkotikapolitikk som i mindre grad baserer seg på straff. Her står internasjonale utfordringer konstant på dagsordenen. Illegal narkoøkonomi og smuglernettverk fremmer bestikkelser og korrupsjon og bidrar til å svekke stabiliteten til stater og hele regioner.

Jeg har drevet med internasjonalt arbeid hele mitt voksne liv, jeg gjør det fortsatt og vil nok holde på i en eller annen form så lenge det er pust igjen i meg. Stadig vekk reiser jeg rundt og holder foredrag om erfaringer jeg har gjort og mennesker jeg har møtt.

UTEN GODE VERKTØY 9. november 1989 var jeg nettopp blitt valgt til FNs høykommissær for flyktninger og oppholdt meg i New York. Plutselig kom noen mennesker løpende inn i heisen i FN-bygget og ropte: «Nå river de muren!»

Ja vel, er det så mye å ta på vei for? husker jeg at jeg ­tenk­te, der jeg sto og ventet på å bli fraktet oppover etasjene. På den tiden var det satt opp en mur rundt FN-bygningen i forbindelse noe restaureringsarbeid, og nå ble den altså tatt ned.

17

– frokost med thorvald –

Så ble det klart at de mente en annen mur. I løpet av noen sekunder var heisen tom.

Berlinmurens fall kom som et sjokk, en komplett overraskelse. Av og til møter jeg mennesker som sier at de allerede i tiden før skjønte at dette lå i kortene, men at de holdt inne med det. For min del hadde jeg nok tenkt at muren ville for­ svinne en dag, men jeg må innrømme at jeg ikke hadde noen tro på at det ville skje i min levetid.

Murens fall og Sovjetunionens sammenbrudd er de mest skjellsettende hendelsene i Europa etter annen verdenskrig. En ny verden åpnet seg med nye muligheter for fred og samarbeid. Men like viktig er opplevelsen av at det umulige er mulig.

Akkurat det har vært et privilegium å få være med på.

I boken Det handler om mennesker fra 2001 tegnet jeg et bilde av verdenssituasjonen der de største utfordringene ble definert slik: Greier vi omstillingene vi står overfor? Klarer vi å møte et annet trusselbilde enn det vi kjente under den kalde krigen? Jeg minnet om at truslene tidligere var noe håndgripelig, det var soldater som sto på den andre siden av en nasjonal grense. Ved tusenårsskiftet var ikke én konkret fiende byttet ut med en annen. Truslene gikk på kryss og tvers, fattigdom og sosiale spenninger, aids, miljøproblemer, klima­ endringer – problemer som ikke kjenner noen grenser. Det som måtte til, var innsikt, endringsvilje, penger og – framfor alt – samarbeid over landegrensene. Mitt håp var at en ny orden kunne vokse fram i møtet med den moderne verdens ikke-militære trusler. Det er ikke så rart at jeg og mange med meg tenkte i slike baner. Opplevelsen av at vi sto ved terskelen til en ny epoke, var sterk.

I dag opplever vi ny tilfrysing i forholdet mellom øst og

18

– globalt utsyn –

vest. Men beskrivelsen jeg ga i 2001 er ikke utdatert selv om den må nyanseres. Tvert imot er det viktig at vi tar inn over oss at mange av de største problemene vi står overfor, er felles utfordringer.

Men har vi maktet å trekke konklusjonene av dette, ta konsekvensene? Fått på plass de institusjonene som kan ta det internasjonale samarbeidet videre?

Etter mitt syn er svaret nei.

E T TA FAT T F N Da jeg begynte med internasjonalt arbeid på 1950-tallet var min tiltro til FN nærmest grenseløs. Jeg tror mange hadde det på samme måte. I FN hadde vi endelig fått den organisasjonen som kunne gjøre slutt på kriger og bygge en mer rettferdig og bedre organisert verden. FNs generalsekretær var next to God. Senere har jeg hatt med FN å gjøre i mange ulike sammenhenger, og jeg har fulgt organisasjonens arbeid med å reformere seg selv og prøve å bli det den var ment å være. Opp gjennom årene har jeg sett fire–fem omfattende rapporter med sterke visjoner om FNs rolle og om hvordan verdensorganisasjonens arbeid kunne få større betydning og drives mer effektivt.

Rapportene har ikke vært dårlige, men realiteten er at FN ikke kan bli sterkere enn det medlemslandene ønsker. Nasjonal­ staten er fortsatt fundamentet for hvordan verden er orga­ nisert, den er den viktigste byggeklossen. Den orden som ble utviklet etter freden i Westfalen i 1648 og som gjorde slutt på 30-årskrigen, bygget på nasjonalstatens suverenitet. En slik orden gjelder på sett og vis ennå.

19

– frokost med thorvald –

I 2017 har FN fått ny generalsekretær, Portugals tidligere statsminister António Guterres. Jeg har fulgt hans arbeid i Sosialistinternasjonalen og i de ti årene han var høykommissær for flyktninger, og jeg har et svært godt inntrykk av ham.

Mitt håp er at han vil revitalisere FN, men det grunnleggende problemet består: Den som vil minst i internasjonalt samarbeid, får mest å si. Utviklingen styres i praksis ut fra et minste felles multiplum. Ofte har jeg sett hvor lammende dette er.

I dag har vi en global økonomi, og vi har globale problemer som klimakrise, terror og fattigdom. «Langt borte» finnes ikke lenger. Vi har fått en global verden, men ingen global orden. Vi mangler derfor verktøy til å gå løs på problemene.

I 2017 er dette uten tvil min største bekymring når det gjelder hvordan verden vil utvikle seg i årene framover.

FA R L I G M A R G I N A L I S E R I N G En annen og like alvorlig konsekvens av FNs problemer er at det vokser fram organisasjoner som påtar seg oppgaver som burde ligget til FN. De får en tyngde og betydning som organer i FN-systemet burde hatt.

Regjeringer og sentralbanksjefer fra landene med verdens 20 største økonomier kommer sammen i G-20. Dette er land som i kraft av sin økonomiske styrke ville hatt stor makt uansett, men maktkonsentrasjonen blir enda større gjennom et slikt eksklusivt forum. Jo svakere FN er, desto mer makt og innflytelse vil et organ som G-20 få.

Noe tilsvarende ser vi med OECD, Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling. I alt 34 land er med, men

20

– globalt utsyn –

det er jo fortsatt et lite mindretall av verdens stater. USA, ­ anada og de fleste land i Europa er tilsluttet organisasjonen, C og alle har velutviklet markedsøkonomi og høyt inntektsnivå.

Medlemskap i G-20 og OECD er en viktig kilde til informasjon og kontakt. Det gir innflytelse og tilhørighet. Motsatt for alle dem som står utenfor. Slik forsterkes skjevhetene i verden. Det går nesten konsekvent mest ut over verdens fattigste.

Ingen kan undre seg over at frustrasjonen øker blant dem som opplever at de blir utestengt, men det er som regel ikke de fattigste som protesterer mest eller gjør opprør. De aller fattigste er først og fremst sultne. De er mest opptatt av å skrape sammen til et måltid.

Det er ikke de aller fattigste som blir terrorister heller.

Terror er et sammensatt problem, og det er ulike grunner til at noen velger å slutte seg til terrororganisasjoner. Men jeg er sikker på at dette med å bli marginalisert, opplevelsen av å stå utenfor, ikke bli hørt, er en viktig drivkraft bak den islamske terrorismen vi ser i dag.

Denne terroren er vår tids revolusjon. På 1920- og 1930-tallet ble folk kommunister som svar på marginaliseringen. I dag blir de islamister, og noen til og med islamistiske terrorister, uten at jeg tror forklaringen ligger i islam som religion. Islam er noe de griper til fordi islam symboliserer det motsatte av alt USA og Vesten står for.

Jeg har lagt merke til uttalelsene til den franske journalisten Nicolas Hénin, som ble holdt fanget av Den islamske stat, IS, i ti måneder, før han ble løslatt i april 2015. For det første fortalte Henin at fangevokterne hans var unge menn som var vokst opp i England og Frankrike, og at de var blitt radikalisert før de reiste til Syria. De fleste var ikke særlig opptatt av islam.

21