Originalens tittel: Handbok för superhältar. Del 1: Handboken Copyright © Elias og Agnes Våhlund. First published by Rabén & Sjögren, Sweden, in 2017. Published by agreement with Rabén & Sjögren Agency © Norsk utgave: Kagge forlag 2018 Oversetter: Helene Heger Voldner Omslagsillustrasjon: Agnes Våhlund Omslagsdesign: Agnes Våhlund Grafisk tilrettelegging norsk utgave: Ingrid G. Ulstein Papir: 130 g Arctic the Matt Boka er satt med: CC ExtraExtra 11/13 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia ISBN 978-82-489-2140-0 Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no
ELIAS & AGNES VÅHLUND
DEL 1: HÅNDBOKA Oversatt av Helene Heger Voldner
Du kan flykte fra fiendene dine. Men du kan ikke flykte fra deg selv.
Kapittel 1
– Kom igjen, nå! Du greier å løpe fortere!
– Skynd deg, Flagreøre! – Snart tar vi deg! 11
Lisa løp så fort hun kunne. Hun visste at hun ikke kom til å rekke å løpe helt hjem til mormor. Men hvis hun bare rakk fram til biblioteket, var hun trygg. Der inne kunne de ikke få tak i henne. Med bøyd hode kjempet hun seg videre til det sved i brystet og beina nærmest sviktet under henne.
Bare litt til nå.
12
Akkurat da skjedde det som ikke måtte skje. Lisa snublet og falt hodestups i bakken.
Robert, lederen i gjengen, ristet på hodet. – At du aldri lærer deg å fly. – Med de ørene burde du ha flakset av gårde for lenge siden, flirte Nick ekkelt. – Var faren din en elefant, eller? lo Max bak de andre. – Ikke vær lei deg, trøstet Robert og dro i ørene hennes. – Vi skal lære deg å fly.
13
Plutselig hørte de en sint stemme fra biblioteket. – Hva er det dere holder på med? Rakkerunger!
Det var Caroline, søsteren til mormor, som hadde kommet ut på trappa Guttene skyndte seg bort før hun rakk å få tak i dem. – Ja, bare stikk av, feiginger! ropte hun etter dem og snudde seg mot Lisa.
– Jeg skal finne ut hvor de slynglene bor, og så skal jeg snakke med foreldrene deres. – Nei, vær så snill, ikke gjør det, ba Lisa. – Da blir det bare verre.
14
Lisa var ni år gammel og hadde akkurat flyttet til mormoren sin i Rosenhill fordi moren hennes skulle jobbe i utlandet i noen måneder. «Mormor er jo alene nå som morfar er død, så det er bare fint hvis du kan holde henne med selskap en liten stund,» hadde mamma foreslått.
Ikke noe problem, hadde Lisa svart. Men der tok hun feil. Fra første skoledag hadde hun blitt ertet for de store ørene.
15
Da Lisa pusset tennene den kvelden, så hun seg i speilet. – Typisk at disse elefantørene skal ødelegge alt, sukket hun og spyttet ut tannkremen.
Hun sa god natt til mormor og gikk og la seg, som vanlig med hendene mot ørene. Lisa var sikker på at de kom til å slutte å stikke sånn ut hvis hun bare holdt dem sånn lenge nok og ofte nok.
Holde-ørene-inntil-trikset virket dessverre ikke på Lisa. Når hun så seg i speilet om morgenen, var de alltid like store og utstående som dagen før.
Lisa hatet den nye skolen. Hun var alene i hvert eneste fri minutt mens de andre lekte, lo og fortalte hverandre hem meligheter. Og nesten hver dag etter skolen jaget Robert, Nick og Max henne.
Noen dager var roligere. For eksempel når guttene måtte sitte igjen.
19
Da kunne Lisa rusle hjemover uten at noen ropte og plaget henne.
Men i dag glemte hun tiden. Plutselig var gjensittingen over, og guttene kom ut av skolen. – Der er hun! ropte Nick – Nü tar vi henne! skrek Robert.
20
Lisa løp andpusten inn på biblioteket før guttene rakk å få tak i henne. Hun gikk bort til kroken der hun pleide å sitte, og sank ned på gulvet.
– Hvorfor jager de meg alltid? Kommer det til å være sånn bestandig? Hele livet? Helt til jeg blir 80 år og ikke kan løpe lenger? Lisa gråt. Dette orket hun ikke så mye lenger. Hun måtte få en slutt på det.
Da fikk hun øye på noe hun aldri hadde sett før. 21
På en av de nederste hyllene var det en bok som var så rød at den lyste av seg selv. På ryggen stod det «Håndbok for superhelter».
Lisa visste at det ikke fantes superhelter på ordentlig. Samtidig var det som om boka snakket til henne, at den ba henne ta den ut og begynne å lese.
Beskrivelsene av superkrefter og hvordan man trente dem opp, var så detaljert at det rett og slett måtte være en ekte håndbok. Tenk om jeg kunne lært meg noen av disse kreftene, da ville alt blitt mye lettere, tenkte Lisa. 22
Hun gikk bort til skranken og ga boka til Caroline så hun kunne registrere lånet.
– Så rart, mumlet Caroline. – Jeg finner den ikke på dataen. Det virker som om den ikke finnes. – Hva gjør vi da? spurte Lisa bekymret.
Caroline så seg rundt for å være sikker på at det bare var Lisa som kunne høre henne. – Vet du hva jeg tror? hvisket hun. – Nei? – Hvis boka ikke finnes i systemet, så er det nok ingen som kommer til å savne den heller. Jeg tror du kan låne den akkurat så lenge du trenger den. 23
Lisa styrtet ut av biblioteket og var hjemme bare noen minutter senere. Mormor hadde bakt kanelboller, men Lisa hadde ingen tid å miste. Hun løp opp trappene og inn på rommet sitt.
Hun slengte noen gulrøtter til hamsterne Olga og Oskar. Så satte hun seg på sengen og begynte å lese i «Håndbok for superhelter».