Intuisjonisten

COLSON WHITEHEAD

INTUISJONISTEN Oversatt av Knut Johansen

Copyright © 1999 by Colson Whitehead Første gang utgitt i 1999 av Anchor Books, USA © Norsk utgave: Kagge Forlag 2018 Originalens tittel: The Intuitionist Oversatt av Knut Johansen Omslagsdesign: Nico Taylor, LBBG Tilrettelegging av design for norsk utgave: Terese Moe Leiner Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8 Boka er satt med Farnham 10/14 Sats: akzidenz as | Dag Brekke Trykk og innbinding: Livonia Print | Latvia ISBN: 978-82-489-2218-6

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

til mine foreldre

Takk Som gutt burde man aldri flytte hjemmefra uten et ­eksemplar av Amerikansk standardprosedyre for inspeksjon av heiser, ikke med mindre man ønsker å komme galt av sted. Hei til: Gary Dauphin, Wesley Jones, Valerie Burg­ her, Dan Schrecker, Darren Aronofsky, Sue Johnson, Ari Handel, Hugh Garvey, Jed Weintrob, Bill Parsons, Jim Macintosh, Jeanette Draper. Takk til Kevin Young for oppmuntring og tittelen. Nicole Aragi, agenten min, er fantastisk. Tina Pohlman, redaktøren min, er en kvinne med overskudd og smak. Jeg ville ikke ha klart dette uten kjærligheten og støtten fra min familie og Natasha Stovall, den beste partneren noen gutt kunne ha.

NED

DEL 1

Det er en ny heis, nettopp presset inn til skinnene, og den er ikke bygd for å falle så fort. * * * Hun vet ikke hvor hun skal gjøre av blikket. Inngangsdøren til bygningen har for mange skrammer og hakk til at hun orker å se på den, og gaten bak henne er usannsynlig øde, som om byen var blitt evakuert og hun er den eneste som ikke fikk høre om det. Hun kan alltid la seg distrahere av leken i øyeblikk som dette. Hun åpner lærmappen sin og plasserer den på brystet. Leken blir vanskeligere jo lenger tilbake hun går. De fleste inspektørene fra det siste tiåret eller så er fortsatt med i lauget og er lette å identifisere: LMT, MG, BP, JW. Så langt har hun ikke spesielt mye til overs for mennene som har gått forut for henne i 125 Walker Street. Martin Gruber tygger med åpen munn og liker å sjonglere med glassøyet sitt. Big Billy Porter er en av gamlekarene og stolt av det.

Ved mange anledninger har Lila Mae kommet tilbake til depotet etter å ha vært ute på et oppdrag og hørt Big Billy

11

Porter traktere guttene med historier om laugets storhetstid, i gamle dager. Mens det han forteller, aldri er nærmere spesifisert, er det klart for alle akkurat hva og hvem Big Billy henviser til med den knirkende, grøtete stemmen sin.

Opprørsk blant de byråkratiske radene i depotet stikker Big Billys eikeskrivebord ut i midtgangen så han kan sitte og breie seg rett under en av takviftene. Han sier at han har lett for å bli altfor varm, og på de varmeste sommerdagene mister de omhyggelig gredde hårtustene fasongen og snor seg i nautilusspiraler. Det er en langsom prosess, og å se på den er som å vente på en ny time. Men omsider skjer det.

Alle inspektørene som har besøkt 125 Walker før i tiden, har vært empirikere. Så langt hun kan se. Når hun går femten år tilbake i protokollen, er det ingen flere ansikter å knytte til initialene. Hun kjenner igjen initialene fra inspeksjonsprotokollene for andre heiser i andre bygninger, men har aldri møtt menneskene de tilhører. JM, for eksempel, står også oppført i inspeksjonsprotokollen for heisen Lila Mae forlot for bare en halvtime siden, og EH, har hun skjønt med tiden, er opphengt i slitte føringssko, noe ingen noensinne ser på bortsett fra de virkelige pedanttypene. Å sjekke føringssko er en håpløs affære. Noen av initialmennene må være på bildene på veggene i depotet. Mennene på disse bildene har de foreskrevne frisyrene som lauget forlangte den gangen, respektable frisyrer som passer til pliktoppfyllende og ansvarsbevisste menn. Frisyrene er utilitaristiske bomskudd som utstråler ære, troskap, brorskap til døden. Herrefrisøren to dører nedenfor lauget, som det alltid strømmer storbandmusikk ut fra, pleide å spesialisere seg. Det sier de i hvert fall. Noen av de yngre inspektørene har begynt å gå med den frisyren igjen. Den kalles en vernesveis. Lila Maes hår har skill i midten og legger seg om det runde ansiktet hennes som tusen sultne fingre.

12

Lyset på denne tiden på døgnet, i denne gaten, er gettohalvmørkets annenhåndsgrå, en matt kvikksølvfarge. Hun ringer etter vaktmesteren igjen og hører en hul mekrende lyd. Tyve år bakover i protokollen finner hun en av skattene som gjør leken virkelig: James Fulton og Frank Chancre inspiserte 125 Walker med mindre enn et halvt års mellomrom. Fra Lila Maes ståsted er det lett å se overrekkelsen av kronen i dette sammentreffet. Men det er ikke klart hvorfor Fulton forlot kontoret sitt for å dra ut i felten igjen. For tyve år siden ville han ha vært instituttbestyrer og for lengst ferdig med å inspisere bygningene, å ringe etter vaktmestere og stå og vente på slitte og stygge trappeavsatser. Så husker hun at Fulton likte å dra ut i felten nå og da, slik at han ikke skulle glemme hvordan det var. Fulton med mahognistokken sin, som banker utålmodig på et av de tre vindusfeltene i inngangsdøren til 125 Walker. Kanskje det ikke var sprekker i dem da. Kanskje han laget sprekkene. Ved siden av initialene hans anfører inspeksjonsprotokollen et problem med grensebryteren, en 387. Hun kjenner igjen håndskriften fra Fultons rom på instituttet, fra de høye tremontrene hvor de mest berømte papirene hans oppbevares under glass, i kontrollert atmosfære.

Hva Chancre angikk, ville han ha vært en ung og lovende inspektør den gangen. Litt tynnere, færre brustne kapillarer på nesen. Han ville ikke hatt råd til de dobbeltspente blådressene sine på en nybegynnergasje, men posisjonen hans har forandret seg siden den tiden. Lila Mae ser Chancre oppsluke vaktmesterens hender med de altfor store vottene sine i famlende kameratslighet. Det tar lang tid å bli politiker, men han var født med smilet. Man kan ikke fingere smil som det der. Fin bygning du har her, kamerat. Fint å se en kar som er stolt over arbeidet sitt. Når man går inn på steder som dette, vet man iblant ikke hva man får se, gud bevares.

13

Man får lyst til å si til seg selv: Hvordan kan folk bo slik, men vi har fått utdelt forskjellige kort alle sammen, og man må spille med de kortene man har fått. Hjemme hos oss ...

Han godkjente 125 Walker uten merknader. Mye å tenke på, mye å tenke på.

Vinden er fanget i en av Walker Streets hemmelige kriker og kroker, presser seg gjennom, plystrende. Heisen er en Arbo Smooth-Glide, populær blant boligentreprenører da 125 ble bygd. Lila Mae husker fra en institutt-time om heismarkedsføring at Arbo brukte millioner på å reklamere for Smooth-Glide-heisen blant kundene og på messer.

De var de første til å forstå bikiniens mørke krefter. På en roterende plattform smykket med røde, hvite og blå girlandere vifter slanke fingre i luften og kaller til seg entreprenørene. Modellene har perfekte amerikanske navler, og luften er kvalm i den gamle messehallen. En plakat oversett på grunn av sterkt distraherende inntrykk beskriver med sølvbokstaver Arbos patenterte QuarterPoint motvektsystem. Har dette skjedd deg? Du har nettopp lagt siste hånd på verket på det siste oppdraget ditt og er kry som en hane over å vise det frem til kunden din. Mens dere kjører opp til øverste etasje, stanser Brand X-heisen og nekter å rikke på seg. Du kommer ikke til å arbeide for dem noe mer! Si farvel til vrange, gjenstridige motvekter med den nye Smooth-­ Glide boligheisen fra Arbo. Over to millioner Arbo-heiser er i bruk verden over. Skal du opp?

Et skallet hode omgitt av løse krøller av rødt hår kommer til syne i vinduet i døren. Mannen myser på Lila Mae og åpner døren med kroppen gjemt bak det grå metallet. Han overlater til henne å snakke.

«Lila Mae Watson,» sier hun. «Jeg har kommet for å inspisere heisen deres.»

14

Mannens lepper krummer seg opp mot nesen, og Lila Mae skjønner at han aldri har sett en heisinspektør som henne før. Lila Mae har lokalisert et punkt som et fokus for storbymisnøye. Et nullpunkt. Det befinner seg i hjertet av byen, på et gatehjørne hvor det myldrer av travle byboere om dagen, og det er helt tomt for mennesker om kvelden, bortsett fra prostituerte og bortkomne leksikonselgere. Det ligger i to minutters gangavstand fra kontoret. Med det nullpunktet som referanse kan hun forutsi nøyaktig hvor mye mistenksomhet, nysgjerrighet og harme hun vil vekke i forbindelse med oppdragene sine. 125 Walker ligger helt i utkanten av byen, nær bredden av den forurensede elven som holder skyskraperne på avstand fra forstedene, og ganske langt fra gatehjørnet: Han liker henne ikke. «Få se skiltet ditt,» sier mannen, men Lila Mae fisker allerede med hånden i jakkelommen. Hun åpner legitimasjonskortet sitt og holder det opp mot mannens ansikt. Han bryr seg ikke om å se på det. Han spurte bare for effektens skyld.

Oppgangen stinker av svidd dyrefett og obskure sauser som koker inn til slagg. Halvparten av taklampene er sprukket eller mangler. «Bak her,» sier han. Vaktmesteren ser ut til å smelte mens han viser Lila Mae veien over de groskitne svarte og hvite sekskantede flisene. Det pæreformede hodet hans går i ett med skuldrene og brer seg så ut i en vid pøl av torso og ben. «Hvorfor kom ikke Jimmy denne gangen?» spør vaktmesteren. «Jimmy er en bra mann.» Lila Mae svarer ikke. Mørk olje ligger i strimer på underarmene hans og er klint utover den grønne T-skjorten. En dør går opp med et smell ovenpå, og en høy kvinnestemme roper noe i de ergerlige tonene forbeholdt barn eller kjæledyr som skal settes på plass.

Den klumpete og porete overflaten på kupédøren forteller henne at driftsavdelingen har malt den over en del 15

ganger, men Lila Mae kjenner likevel igjen de usedvanlige brede dimensjonene på en Arbo Smooth-Glide-dør. Etter å ha lyttet til kritikken passasjerene kom med den første tiden, utstyrte Arbo sin nyeste modell med en overdimensjonert dør for å skape en illusjon av rom, for å avlede passasjerenes oppmerksomhet fra det alle passasjerer føler så sterkt i forbindelse med heiser. At de henger i en kasse i et tau over en avgrunn. At de befinner seg i et tomrom. Hvis vaktmesteren ikke skraper av den gamle malingen neste gang han pusser opp, vil den til sist hemme dørens bevegelse. (Selvfølgelig massevis av graffiti i dette strøket.) Heisdøren slurer allerede i sporene sine når den går opp. Et forskriftsbrudd under oppseiling, det spede omrisset av en 787. Lila Mae bestemmer seg for ikke å si noe til vaktmesteren. Det er ikke hennes jobb. «Du vil vel begynne i maskinrommet, skulle jeg tro,» sier vaktmesteren. Han stirrer på den perfekte triangelformen i Lila Maes slipsknute, dens rutenett av fiolette og blå kvadrater. Slipset forsvinner nær barmen og glir ned under knappene på den mørkeblå dressen hennes.

Lila Mae svarer ikke. Hun lener seg mot bakveggen av heisen og lytter. 125 Walker er bare tolv etasjer høy, og vib­ rasjonen fra tomgangen minsker ikke så mye der den går gjennom den grimete løkken på heistrinsen, fortsetter nedover i vaierne, passerer opphenget og griper tak i heiskupeen. Lila Mae føler tomgangen i ryggen. Hun hører det klikke i dørmekanismen over henne i den mørke sjakten, og så går døren igjen og slurer litt idet lagene av maling gnisser. Tre Gemco-spiralfjærer er standardutstyrsbuffere på Arbo-heiser. De venter fem meter nedenfor henne som stalagmitter.

«Trykk på tolv,» befaler Lila Mae vaktmesteren. Selv med lukkede øyne kunne hun ha gjort det selv, men hun prøver å konsentrere seg om vibrasjonene som masserer ryggen hennes. Hun kan nesten se dem nå. Denne heisens vibrasjoner 16

samler seg i sinnet hennes i en havblå kjegle. Pennen hviler i håndflaten hennes, og grepet løsner. Den kunne falle. Hun stenger av for lyden av vaktmesterens åndedrett, som er en lav rumling som moduleres til en hvesing når utåndingen er på det mest konvekse. Det er støy. Heisen beveger seg.

Heisen beveger seg oppover i sjakten, mot brummingen i maskinrommet, og Lila Mae forvandler det også til et bilde.

Oppstigningen er en rød pigg som kretser om den blå kjeglen, som blir dobbelt så stor og slingrer idet heisen begynner å gå oppover. Man velger ikke formene og måten de oppfører seg på. Alle har sitt eget sett med ånder. Avhengig av hvordan hjernen din virker. Lila Mae har alltid hatt en hang til geometriske former. Da heisen når femte etasje, kommer en oransje åttekant trillende inn i sinnet hennes. Den hopper opp og ned, helt i utakt med den aggressive kretsingen til den røde piggen. Kuber og parallellogrammer kommer til syne omkring åttende etasje, men de nøyer seg med halvhjertede små sprett og virker ikke forstyrrende inn slik som den skøyeraktige oransje åttekanten. Åttekanten rikosjetterer inn i forgrunnen, skrubbsulten på oppmerksomhet.

Hun vet hva det er. De tre spiralbufferne kommer lenger og lenger bort fra henne, ti etasjer nede på det støvete og mørke gulvet i sjakten. Ingen grunn til å fortsette. Like før hun åpner øynene, prøver hun å tenke seg hvordan vaktmesteren vil se ut i ansiktet. Hun kommer ikke i nærheten, bortsett fra den spesielle krumningen av leppene, men det teller ikke, for hun så den allerede da han åpnet inngangsdøren.

Vaktmesterens øyne er to svarte streker som ikke lar seg skille fra nettet av hieroglyfiske rynker i det sammenknepne fjeset. Leppene er skjøvet så langt opp at det ser ut som neseborene suger dem inn. «Jeg blir nødt til å rapportere at dere har en defekt hastighetsbegrenser,» sier Lila Mae. Døren

17

åpner seg langsomt i sporet sitt, og drivverkets tomgangsvibrasjon er fyldig og sterk her oppe så nær maskinrommet.

«Men du har ikke sett på den engang,» sier vaktmesteren. «Du har ikke sett den engang.» Han er forvirret, og små prikker av blod gjør de rosa kinnene hans spettete.

«Jeg blir nødt til å rapportere at dere har en defekt hastighetsbegrenser,» gjentar Lila Mae. Hun løsner de ørsmå skruene fra inspeksjonsglassplaten på den venstre forveggen i heisen. På siden av skrutrekkeren hennes står det: HEISINSPEKTØRBYRÅETS EIENDOM. «Den glipper omtrent hver sjette meter,» tilføyer Lila Mae mens hun trekker inspeksjonsseddelen frem fra glasset. «Hvis du vil, kan jeg gå og hente håndboken min i bilen, så kan du se reglementet selv.»

«Jeg vil ikke se i den fordømte boka,» sier vaktmesteren.

Han gnir tomlene opphisset over fingrene sine mens hun signerer seddelen og setter platen på plass. «Jeg vet hva det står der. Jeg vil at du skal se på den fordømte greia sjøl. Den virker som den skal. Du har ikke vært ovenpå engang.»

«Ikke desto mindre,» sier Lila Mae. Hun åpner mappen sin og skriver initialene sine nederst i ID-kolonnen. Selv fra tolvte etasje kan hun fortsatt høre damen nedenunder skrike til barna sine, eller det Lila Mae antar er barn. Man vet aldri nå for tiden.

«Du er vel ikke en av de der voodooinspektørene? Behøver ikke se noe som helst, dere bare føler det, ikke sant? Jeg hørte Jimmy slå vitser om dere heksedoktorene.»

Hun sier: «Intuisjonist.» Lila Mae gnir på kulen på kulepennen for å få blekket til å flyte. W-en i initialene hennes hører hjemme i et spøkelsesalfabet.

Vaktmesteren flirer. «Hvis det er den leken du vil leke,» sier han, «så har du taket på meg.» Det ligger tre tyvedollarsedler i den oljete hånden hans. Han bøyer seg ned over Lila 18

Mae og legger pengene i brystlommen hennes. Glatter på den. «Jeg har ikke sett en kvinnelig inspektør før noen gang, og i hvert fall ikke en som er farget, men jeg regner med at de lærer dere alle sammen de samme triksene.»

Døren til leilighet 12-A åpner seg på gløtt bak Lila Mae. «Hva er alt dette bråket i gangen?» spør en høy pipende stemme. «Hvem er det som lusker omkring der ute? Hva er det dere vil?»

Vaktmesteren lukker 12-A-døren helt igjen og sier: «Bare pass Deres egne saker, fru LaFleur. Det er bare meg.» Han snur seg mot Lila Mae og smiler igjen. Han stikker tungen inn i hullet hvor de to fortennene hans en gang var. Arbo løy ikke om sitt QuarterPoint motvektsystem. Det svikter sjelden. En beklagelig ulykke i Atlanta vakte stor oppstandelse i bransjen for noen få år siden, men en undersøkelse etterpå frikjente Arbo for enhver forsyndelse. Som de sier. Men modellens hastighetsbegrenser er noe helt annet, notorisk upålitelig, og sannsynligheten tilsier at den beryktede fabrikasjonsfeilen burde ha gitt seg til kjenne for lenge siden.

Seksti dollar er seksti dollar.

«Dere får en kopi av den offisielle rapporten i posten om noen få dager, og der står det hvor stor boten er,» sier Lila Mae. Hun skriver 333 i inspeksjonsprotokollen for 125 ­Walker.

Vaktmesteren dunker den store hånden sin i døren til 12A. «Men jeg ga deg nettopp seksti dollar! Ingen har presset meg for mer enn seksti.» Han har problemer med å holde de skjelvende armene sine stille mot brystet. Nei, han ville ikke kvie seg for å smelle til henne.

«Du stakk seksti dollar i lommen min. Jeg tror ikke jeg antydet med min oppførsel at jeg ville du skulle bestikke meg, og jeg har heller ikke sagt noe eller foretatt meg noe, som for eksempel å strekke ut en hånd, som innebærer at 19

jeg ville forandre rapporten min fordi du ga meg penger.

Hvis du ønsker å gi bort de surt ervervede pengene dine» – Lila slår ut med hånden mot en konsentrasjon av graffiti – «synes jeg det er en merkelig, om enn i dette tilfellet heldig vane du har, som ikke har noe som helst med meg å gjøre.

Eller med hvorfor jeg er her.» Lila Mae begynner å gå ned trappen. Etter å ha kjørt heis hele dagen gleder hun seg til å gå ned trappene. «Hvis du vil prøve å ta de seksti dollarene dine fra meg, er det vær så god å prøve, og hvis du vil gjøre innsigelser mot rapporten min og få en annen person til å dobbeltsjekke hastighetsbegrenseren, er det din rett som representant for denne bygningen. Men jeg har rett.» Lila Mae går fra vaktmesteren i tolvte etasje med Arbo Smooth-Glide-heisen. Vaktmesteren banner. Hun har rett når det gjelder hastighetsbegrenseren. Hun tar aldri feil.

Hun vet det ikke ennå. * * * Alle byråets biler er algegrønne og skinner som alger, takket være garasjemannskapets flittige innsats. Den kvelden han tiltrådte, grep Chancre om podiet med pølsefingrene sine og bekjentgjorde tipunktsplanen sin. Det gylne tegnet på vervet hans hang over skuldrene i et langt, patriotisk bånd. «Byråets kjøretøyer,» tordnet han, «må holdes i en forfatning som det sømmer seg byrået.» Til stor applaus i den dust belyste bankettsalen på Albatross Hotel. De som satt ved de lange ovale bordene, samlet rundt fru Chancres skrekkelige blomsterarrangementer, oversatte med letthet punkt nummer syv til det mer fyndige «De fargede guttene må virkelig få de bilene til å skinne». En av mekanikerne, Jimmy, er hemmelig forelsket i Lila Mae. Ikke helt hemmelig: Lila Maes sedan er den eneste som blir støvsugd hver 20

dag, og hver morgen når hun forlater garasjen for å dra ut i felten, er bakspeilet blitt justert etter nattskiftets forvridninger til akkurat slik hun liker det. Jimmy er en slank type blant det kraftig bygde garasjemannskapet, og den yngste.

Trælene på hendene hans er fremdeles ørsmå nupper i huden.

Trafikken ved arbeidstidens slutt er en plage. Radiostasjonen WCAM utstyrer menn med kikkerter og plasserer dem på strategiske veibroer for å beskrive knutene og flokene. Lila Mae klarer aldri å skille disse mennene fra de omflakkende eneboerne som henger ved kantene av motorveiene. Alle sammen gjør obskure, fordekte håndbevegelser, alle beveger seg dukknakket omkring på en måte som forteller at de savner håndfaste grunner til å være der de er, i veikanten. Umulig å skjelne en walkietalkie fra en flaske med billig vin på slike avstander.

De har ikke noe alibi, tenker Lila Mae om mennene i veikanten.

Sedanen humper gjennom svart klister. WCAM-vaktposten varsler om en ulykke lenger fremme: En skolebuss har veltet, og mens de forbipasserende pendlerne glaner og korser seg, korker trafikken seg.

Herover, tuter en dame i en rød småbil. De lyse trillene fra bilhornet hennes røper dens utenlandske herkomst, kurring ved vuggen på fremmede språk. Lila Mae tenker at bilhorn virker bakover: De får ikke somlekoppen foran til å sette opp farten, men henvender seg til dem bak, kom igjen, følg meg. Lila Mae hører på den sporadiske tutingen, hører på reporterne på WCAM mens de røde bremselysene ulmer på veien foran henne. Hvert eneste ord fra nyhetsoppleserens side har den rutinerte elegansen, den blanke renheten Lila Mae forbinder med geometri. Nyhetsoppleseren sier at lavtrykket beveger seg østover. Nyhetsoppleseren sier at 21

det har skjedd en ulykke i Fanny Briggs Memorial Building.

En heis har falt ned.

Nå er det i gang.

Lila Mae slår på byråradioen sin og hører kjørelederen rope inspektørkoden hennes. «Kom inn, Z34. Meld deg, Zulu-tre-fire.»

«Dette er Z34 som melder seg til basen,» sier Lila Mae. «Hvorfor har du ikke meldt deg, Z34?» Stikk i strid med gjengse forestillinger er heisinspektørsentralen ikke fylt med lange konsoller bemannet med et dyktig personale som sitter og plugger i ledninger i rasende fart til og fra myriader av linjer, travelt opptatt med å dirigere samtaler. Sentralen er et lite kott i øverste etasje, og det er bare én person på vakt av gangen. Det er veldig ryddig og har ingen vinduer.

Craig har vakt nå, og i Lila Maes forestillingsverden er han en skinnmager mann med brunt hår, som visner bort på svingstolen sin, kledd i slacks med bukseseler og singlet.

Hun har aldri sett en kjøreleder, og hun har bare sett rommet deres én gang, på sin første dag på jobben. Han må ha vært på toalettet eller laget kaffe.

«Jeg var ute på et oppdrag,» svarer Lila Mae. «125 Walker. Jeg satte meg nettopp inn i bilen.» Ingen kommer til å gripe henne i den løgnen. Lila Mae slår alltid av radioen når hun er ferdig for dagen. Iblant ringer en fra nattskiftet og sier at han er syk, og da vil Craig at hun skal steppe inn noen timer. Inntil kommunen og byrået har bestemt seg for en overtidspolitikk, har Lila Mae slett ikke tenkt å steppe inn for nattskiftet. Hvis du ikke er blitt kvitt tømmermennene dine klokken seks, burde du ta støyten, mener nå hun.

«Du skal melde deg til hovedkvarteret omgående,» sier Craig. Så tilføyer han: «Zulu-fireogtredve.»

«Denne faenskapen med Briggs-bygningen, hva er det for noe?» spør Lila Mae. 22

«Du skal melde deg her omgående, Z34. Chancre vil snakke med deg. Og jeg behøver vel ikke å minne deg om byråets regler om banning over kommunale frekvenser.

Over og ut.»

Lila Mae slår på WCAM igjen og håper på flere detaljer. Av en eller annen grunn oppfører Craig seg som en drittsekk, og det lover ikke godt. Hun tenker på å kjøre opp på veiskulderen for å komme utenom trafikken og vifte med inspektørskiltet hvis en politimann skulle stoppe henne.

Men politiet og heisinspektørene har en problematisk fortid, og det er tvilsomt om en politimann ville la henne slippe unna, selv om hun var ute i kommunalt ærend. Kommunen har selvfølgelig aldri besvart Chancres gjentatte forespørsler om sirener. Av en eller annen grunn er det ingen utenom lauget som anser det som nødvendig. På radioen bemerker en av WCAMs vaktposter lenger fremme hvor lang tid det tar nødetatens folk å få barna ut av skolebussen.

Lila Mae holdt en gang et foredrag om Fanny Briggs i tredje klasse. Fanny Briggs var nevnt i de nyeste leksikonene. Enkelte hadde til og med bilde av henne. Fanny Briggs så trett ut i margene; øyelokkene så tunge ut, og dobbelt­ hakene hang slapt ned fra kjaken. Lila Mae sto foran frøken Parkers tredjeklasse og skalv da hun begynte på foredraget sitt. Hun foretrakk å holde seg mest mulig ute av syne på de bakerste radene, ved siden av kaninburene, under de klossete pastellene fra vårens kunstprosjekt. Der sto hun ved frøken Parkers kateter, og indekskortene skalv i de små hendene hennes.

«Fanny Briggs var en slave som lærte å lese på egen hånd.»

En gang opptrådte Dorothy Beechum, landets mest berømte fargede skuespillerinne, i et radioprogram der hun leste deler av Fanny Briggs’ beretning om flukten til 23

nordstatene. Lila Maes mor ropte på henne og ba henne komme inn i stuen. Lila Maes ben dinglet over fanget på moren mens hun lente seg mot det brune nettet på radiohøyttaleren. Skuespillerinnens stemme var hard som stål og sterk og unnlot ikke å høste applaus fra de mer liberale delene av hennes publikum, som mumlet noe om edel kamp. Ørsmå partikler av mørke lå og trykket bak det raknede, hveteaktige nettet på høyttaleren, et mørke av den urovekkende sorten som Lila Mae senere skulle forbinde med heissjakten. Selvfølgelig måtte hun holde foredraget sitt om Fanny Briggs. Hvem ellers?

Ikke mulig å komme noen vei i denne trafikken.

Tidene skifter. I en by med en farget befolkning som stadig oftere lar høre fra seg – som ikke holder seg for god til å avholde irriterende demonstrasjoner til beste for de simp­ leste tabloidavisene eller kaste tomater og råtne kålhoder under ellers perfekt orkestrerte taler og stevner – er det bare rimelig å oppkalle den nye kommunale bygningen etter en av deres helter. Borgermesteren er ikke dum; man blir ikke herskeren av en så stor og vanvittig by om man er dum. Borgermesteren er lur og skjønner at denne byen ikke er en sørstatsby, det er ikke en by av patrisiere eller parvenyer, men verdens mest berømte by, og reglene er annerledes her. Den nye kommunale bygningen har fått navnet Fanny Briggs Memorial Building, og det har kommet få klager, og færre tomater.

Da Lila Mae fikk ansvaret for Fanny Briggs Memorial Building, regnet hun ikke det for noe. Det måtte jo bli enten henne eller Pompey, de to eneste fargede inspektørene i byrået. Chancre er ingen tosk. Det er tross alt valgår i heislauget også, og dette er et av dem, og all verdens ting har skjedd. Lønnsforhøyelsen på 1,25 dollar over hele linjen, for eksempel, som ifølge Chancre virkelig alt i alt blir en pen 24

slant etter en stund. Ikke slik at heisinspektørene, offentlige tjenestemenn til margen tross deres ry for selvstendighet og deres til tider anmassende narrestreker, trengte å bli overbevist om betydningen av en lønnsforhøyelse på 1,25 dollar.

En stilling i det offentlige er en stilling i det offentlige, enten den går ut på å inspisere heiser eller godsvogner fulle av hengende slakt, og alt som bringer gasjen deres i nærmere forhold til deres bidrag til Amerikas beste, tas imot med glede, det være seg et valgårsknep eller ei. Det samme med skrutrekkerne. Når et rundskriv som sirkulerte like etter lønnsforhøyelsene, bekjentgjorde at nye skrutrekkere var på vei, var det få som brydde seg om at laugsformannen var så utilslørt i sitt forsøk på å skåre poenger blant velgerne.

For de nye skrutrekkerne var svært vakre. Helt siden kommunen ga byrået konsesjon, hadde store og klumpete skrutrekkere stukket opp av heisinspektørenes jakkelommer og fått dem til å bule ut og fullstendig ødelagt ethvert forsøk på å se proper ut og oppføre seg med konduite. Det er vanskelig å se offisiell og imponerende ut når man krenger til den ene siden. De nye skrutrekkerne har perlemorshåndtak og egg som har nøyaktig samme bredde som en inspeksjonsplateskrue. De folder seg ut som lommekniver og innbyr til barokke fantasier om spioner og hemmelige oppdrag. Og hvem kan si noe mot det?

Så da ryktet gikk om at Lila Mae hadde fått ansvaret for heisanlegget med atten sjakter i Fanny Briggs Memorial Building (atten sjakter!), et karrierefremmende oppdrag for enhver inspektør, var det få som ble overrasket, og det terrenget Chancre måtte ha tapt blant gamlekarene i lauget, ble mer enn oppveid av den velviljen lønnsforhøyelsen og de nye utfoldbare perlemorsskrutrekkerne hadde vakt.

Da Lila Mae fikk oppdraget, visste hun det var meningen at det skulle trekke oppmerksomheten bort fra Chancres 25

motstander i kappløpet om laugsformannsskapet, den liberale Orville Lever, som åpenbart mener at bare intuisjonister er i stand til å bygge koalisjoner, håndhilse på fundamentalt forskjellige mennesker, osv. Lila Mae (som forresten fremdeles ikke har kommet noen vei i kveldstrafikken) er kanskje intuisjonist, men hun er en farget kvinne, som er mer relevant. Chancres assistent la igjen en lapp på skrivebordet hennes: Din innsats vil ikke bli glemt etter valget. Som om hun trengte å bli bestukket med et vagt løfte om forfremmelse (og antagelig en løgn uansett). Det er jobben hennes. Hun har avlagt en ed, og slike ting må tas alvorlig. Lila Mae holdt lappen i de små hendene sine, og selv om hun ikke så opp fra skrivebordet, visste hun at alle sammen, gamlekarene og grønnskollingene med de gammeldagse vernesveisene, satt og så på henne. Slik sladderen går i depotet (Lila Mae sitter ganske langt nedstrøms), visste de antagelig at hun fikk oppdraget før hun gjorde det. Kanskje den skinnmagre Ned, den tåkedotten, den drivende cumulusen som gir seg ut for å være en mann, dømt til skrivebordstjeneste etter den famøse Johnson Towers-katastrofen, snakket med en kar som snakket med en kar i Chancres innerste krets, og ryktet gikk: Den fargede jenta får jobben. Ikke noen av dem, ikke Pompey. Det er ingen overraskelser i valgår, bare litt mer støy.

Og her er Chancre nå, med armene i hoftefest under skjøtene på den dobbeltspente dressen som er hans kjennemerke, seks meter høy på en diger reklametavle for United Elevator Co. Lila Maes bil snegler seg gjennom flaskehalsen ved inngangen til tunnelen, så det er umulig å ikke få øye på ham. Ikke noe mer tuting på denne triste prosesjonen – de kan se tunnelen nå, og det er alltid en obligatorisk periode med forventningsfull ettertanke når man kjører inn i en tunnel. HELT TRYGT står det i teksten tvers over føttene 26

hans, noe som henspiller på Otis’ berømte erklæring under Verdensutstillingen i Krystallpalasset i New York i 1853.

Henvisningen betyr ikke stort for folkene i bilene rundt Lila Mae – heisreklamer oppfattes nok bare i sivile hoder som en vag forsikring om modernitet, et lykksalig fremskritt tatt for gitt og verdsatt underbevisst – men Otis’ talemåte er heiseverket som trekker henne og kollegene hennes opp av sengen hver morgen. Det hellige mottoet.

Selv folk som i lang tid har observert konsernforfengelighetens uransakelige veier, har vanskelig for å forstå hvorfor heisreklamer dukker opp overalt. I tillegg til reklametavler som den som tårner seg opp foran Lila Mae akkurat nå, ser man heisbransjens reklamer på parkbenker, på bussene og T-banevognene i byens samferdselssystem, på veggen bak ytterbanene på baseballstadioner, merkelig malplassert.

Andre steder også. En gang før begynnelsen på et dobbeltprogram på yndlingskinoen hennes – The Marquee på Twenty-third Street, berømt blant dem som hadde oversikten over gratis popcornpåfyll – satt Lila Mae der forbløffet mens en tredvesekunders filmsnutt presenterte American Elevators nye friksjonsfrie drivverk. Fra tid til annen griper Lila Mae fortsatt seg selv i å nynne reklamesnuttens spenstige doowop-kor, enda det friksjonsløse drivverket det er snakk om, bare er Americans gamle 240–60 med et smart nytt hus. Det er et relativt nytt fenomen, dette at den internasjonale vertikale kortdistansetranportbransjen lar høre fra seg så ofte, og ingen har noen forklaring på det.

Hvor mye Chancre håver inn hvert år, er det umulig å vite, men det sier seg selv at det står mye på spill om han ikke blir gjenvalgt som laugsformann. Bare se på ham der oppe.

Så langt mener Lila Mae at hennes rolle i valgkampen bare dreier seg om staffasje – noe som skal bidra til inntrykket av

27

at heislauget, og dermed også kommunen, har fått et nytt, progressivt ansikt.

Hun vet det ikke ennå.

Hun er nesten inne i tunnelen da WCAM omsider bestemmer seg for å oppdatere situasjonen i Fanny Briggs Memorial Building. De gule flisene inne i tunnelen skinner, og Lila Mae ser en lang strupe kvalt av slim. Med den geometriske stemmen sin, så full av plan, sier WCAMs nyhetsoppleser at Chancre og borgermesteren skal holde en pressekonferanse tidlig denne ettermiddagen for å snakke om det som har skjedd i den nye kommunale bygningen.

Men før han kan si noe mer, noe håndfast som Lila Mae kan bruke til å forberede seg, sluker tunnelen sendingen. Poff, borte. Så er det bare den opphissede atmosfæriske støyen i sedanen og den alvorlige summingen av mange dekk på tunnelgulvet utenfor. Nesten stillhet, for bedre å kunne ta inn over seg ingeniørvidunderet de kjørte gjennom, den und­renes tid de lever i. Luften er giftig.

Noe skjedde. Det var hennes ansvar. Lila Mae trommer med fingrene på rattet og gjenopplever besøket i Briggs-bygningen dagen før. De som ser etter et korrelat til Fanny Briggs’ kraftige, klumpete kropp i bygningen viet til henne, må ikke glemme viljen til å bygge lavt og bredt som beror i enhver byarkitekts sjel. Offisielle bygninger er som regel lave og brede snarere enn høye, formodentlig for at de bedre skal romme dype arkivskuffer med efemerer in triplo. Slik har det vært i generasjoner. Men hvem kan motstå heisenes forførelser nå om dagen, disse springbrettene til himmelen, som gjør nådeløs vertikalitet så fristende? Mens arkitektene forstår at fremtiden er opp, at fremtiden ligger i hvor høyt man kan gå, er det vanskelig å rokke ved gamle vaner. Vaner smekker sammen om ankelen og motstår alle bønner, uansett hvor logiske de måtte være. Slik det er i politikken, 28

var den eneste seierherren i siste instans et heslig kompromiss. Fanny Briggs Memorial Building kryper sammen i nordenden av Federal Plaza i den renoverte delen av sentrum, mektig og lav opp til fem etasjer før den skyter i været med førti etasjer til i rent, uplettet stål. Nettoeffekten er en puppe, et fotografi av et glassinsekt som kommer ut av en steinkokong. Da Lila Mae første gang gikk opp bygningens brede steintrapp, så hun opp på monolitten ovenfor og opplevde et skjelvende øyeblikk av svimmelhet: Det var et stort ansvar. Det obligatoriske latinske mottoet var inngravert over inngangen.

Lila Mae er ute av tunnelen nå og kan ikke forstå hva hun gjorde feil. Hun trenger en plan.

Bevar roen, Lila Mae. * * * Det nifse med tunnelen er at på verdenssiden er byens skyline bare én hendelse blant mange på horisonten. Fra verdenssiden av tunnelen er skylinen en rad med brukne tenner, en rasende sagtakket linje som gnager i atmosfæren, men det er en hel del annet som foregår, skittent vann og mer land på den andre siden av det skitne vannet, den beskjedne metropolutposten man nettopp har forlatt, en bestand med høye og smale skorsteiner, en hel del saker og ting, 360 grader å velge blant og den sjenerøse illusjonen av valgmuligheter. Dernest tunnelen, og ikke noe mer himmel.

Ikke noe annet enn tenner. Bilførerne setter ned tempoet når de møter byen, for de husker atter en gang hvordan byen er, og blir utmattet, den ene etter den andre, idet de kommer ut av tunnelen, og kan ikke komme på hvorfor de hadde det så travelt med å komme seg dit. Det drepende systemet med

29