Kongsgård-minner fra svunne år by Kagge Forlag

Et lektorarbeid i syngende lys

Essay av Tore Renberg

«Lektor Østraat var en stillfarende og fåmælt mann.

Vi så ham gjerne vandrende, eller skulle jeg heller si langsomt ruggende, langs Bredevannet, med sin trofaste venn Tass i bånd. De var begge småbygde.

Østraat målte neppe mer enn 1.60 meter, og temmelig lutende og krumbøyd på sine gamle dager. Han var den permanente peppersvenn, og Tass hans beste venn, begge et takknemlig offer for elevenes karikaturer i russetoget 17. mai.»

–Håkon Norås

Min mor vokste opp i Bruvikveien på Mariero, en liten togtur utenfor Stavanger sentrum. Hun bodde to husnummer nedenfor lektor Håkon Norås og hans vakre kone, handelsskoleutdannede Marie Louise Dahl fra Egersund, med deres tre barn, Jørgen, Einar og Inger Margrethe. På spørsmål om hva som slår mamma når jeg nevner navnet hans, humrer hun og sier dette:

«Lektor Norås, ja. Vi ungene så ham hver morgen, med pipe og skoleveske, han gikk alltid og flagret med løsthengende frakk, med raske steg ned mot

Mariero Stasjon, med pipen i munnviken, som han smattet på – tørrsmattet. Da han kom fram og sto og ventet på toget inn til skolen, begynte sirkuset, for da skulle han finne fyrstikker. Det var samme ritualet hver gang; hendene ned i frakkelommene, nei, ikke der, opp med frakken, patte på brystlommene, nei, ikke der, innerlommene, nei, bukselommene – og til slutt fant ham fyrstikkene et eller annet sted. Vi elsket å se på det der, hver dag, alt med svært raske bevegelser. Norås var en relativt høy og slank mann, glattrakt, en underfundig type, han ble sett på som en original, litt sånn forfjamset.»

Det samme trekket bekrefter den gamle læreren min i litteratur valgfag, Steinar Sivertsen, når jeg ber ham fortelle om sin tidligere kollega. Norås var en bokglad mann, sier Sivertsen, og rett som det var så oppslukt av det han leste at han glemte å gå av på rett stasjon når han var på vei hjem fra skolen; han havnet i Sandnes eller lenger nede på Jæren.

Når jeg i arbeidet med dette essayet henvender meg til Rolf Norås, vår tidligere kultursjef i byen og nevø av lektoren, sier han det samme: Å ja, han var kolossalt distre. Men, legger han til, onkel Håkon var så fjernt fra humørløs som man kan komme, og han var mer enn klar over sin egen distraksjon; selvironi besatt han. Om pipen til Norås, sier nevøen for øvrig dette: På skolen lå den alltid i krittrennen under tavlen, så han ikke skulle miste den dyrebare følgesvennen sin; onkel Håkon var en stolt storrøyker.

Den som leser den foreliggende boken, forfattet, altså, av lektor Håkon Georg Steen Norås, fast ansatt ved Kongsgård i 37 år, fra 1944 til 1983, språkmann og især frankofil, og, det må vi si, livsentusiast, vil se at dette er en sympatisk tekst. Den er –med sine 137 menneskeportrett – uendelig lite selvopptatt og like uendelig menneskebetatt. Det er et sjenerøst testamente å etterlate seg. La meg håpe det samme vil kunne sies om meg når jeg en dag «faller for aldersgrensen», for å bruke et av forfatterens favorittuttrykk.

Håkon Norås ble født det året første verdenskrig tok slutt, i 1918, og vokste opp i Risbakken 25, på Blåsenborg i Østre Bydel. Her har han hatt utsikt til fabrikkpiper og arbeiderklasse, til et barskt og fargerikt miljø i gatene omkring Pedersgata, men familien Norås tilhørte ikke selv arbeiderklassen. Vi må kalle det lavere middelklasse, sier Rolf Norås, og forteller om den faktoren som nok først og fremst preget trehuset i Risbakken: Den tidlige bortgangen til Håkons far, en alkoholisert mann med betydelige utfordringer. Dermed sto en mor med ansvaret for hjemmet og en ungeflokk på syv, hvorav seks av dem var gutter, en jobb hun tok på strak arm, men som selvsagt har kostet.

Dette var, som vi kan se, ikke noen akademikerslekt. Ingen i Norås-familien hadde studert ved et universitet. Ifølge Rolf Norås sto det imidlertid så å si skrevet akademiker i pannen på Håkon fra han var ganske liten. Gutten ble sett på som flokkens raring, boklig og finurlig, og han ble altså den første i familien som tok universitetsutdannelse. Det var ikke et upopulært valg i familien, tvert om, det falt mor og søsken naturlig, men hvordan skulle en farløs gutt fra Blåsenborg få råd til å bo på hybel

i Oslo og studere fransk, engelsk og historie? Utdannelsen ble bekostet av de fem brødrene og moren hans.

Kongsgård-minner fra svunne år er dermed skrevet av en akademiker, men leseren vil se at den er lite akademisk. Norås skriver lett, men rikt, og han skriver med et publikum for øye. Han er belest og kunnskapssprengt, men praler ikke; det han kan, er integrert. Forfatteren i denne boken står på en scene, der trives han, og han har omsorg for tilhørerne sine. Han gestikulerer og finter, han er tempo- og styrkebevisst, piano, diminuendo, fortissimo, han modulerer og punkterer, så når han skriver i boken at han selv er en «musikkelsker», gir det god mening; teksten er skrevet av en mann med gehør.

Leseren vil også se at selv om boken er skrevet av en mann med doktorgrad i distraksjon, så har den lite distraksjon i seg. Kongsgård-minner fra svunne år er ryddig og formsikker; velkomponert. Kombinasjonen av organisatorisk talent og distraksjon er interessant – og for en som lider av samme vimseri som Håkon Norås, ganske naturlig. Når hverdagen rett som det er truer med å bryte sammen, når lommebøker mistes og dressjakker glemmes i hotellskap og nøkler blir hengende i låsen og ipader forsvinner på flyplasser, da må man finne et sted hvor freden kan senke seg. For noen av oss heter dette stedet konsentrasjon. Studier, lesing, skriving.

Siden en slik person lever permanent distrahert (skapt, det tror jeg, av umettelig nysgjerrighet og begeistring for all mulig menneskelig adferd), blir man lykkelig over å oppleve at denne roen kan inntreffe, og dermed blir man også god til å sitte slik og rydde og bygge.

Ja. Ta dette for hva det er.

Jeg lar tankene frakte meg rundt omkring. Men helt på viddene er jeg ikke.

For jeg kan se en fetter av meg selv når han dukker opp, og Håkon Norås er en av dem. Jeg er sikker på at boken du holder i hendene, er skrevet i stor glede. Det vitner det håndskrevne brevet datert september 1988 om, hvor vi blir introdusert for Norås’ lettfotete stil, og hvor han opplyser om at manuskriptet er skrevet «i løpet av en seks ukers raptus». Den samme gleden kan vi bevitne på alle de kommende sidene. Lektoren har riktig kost seg i arbeidet. Her, i språket, har han kjent seg hjemme. Han har kjent at han er forfatter, han har kjent at han kan løfte virkeligheten – med språket. Jeg får lyst til å sitere den walisiske poeten Dylan Thomas (som jeg neppe tror tradisjonalisten Norås var veldig begeistret for, men hvem vet; Dylan Thomas var kanskje obskur, noe Norås aldri er, men få har vel skrevet mer slående enkeltlinjer enn ham? «And death shall have no dimonion»):

God litteratur er et bidrag til virkeligheten. I det øyeblikket et godt stykke litteratur er tilført den, vil verden aldri være den samme.1

Hva er dette for en snurrig bok, så original og sjangerkryssende?

Både tilblivelsessituasjonen og utgivelsespremissene er lettere spektakulære, de slår meg som guttete og eventyrlige på

1 Jeg har, for å få dette til å stemme, omskrevet sitatet litt. Jeg har erstattet «dikt» med «litteratur», opprinnelig er det slik: A good poem is a contribution to reality. The world is never the same once a good poem has been added to it. Hentet fra essayet «On poetry» fra Quite Early One Morning (1945).

det jeg tenker på som «femtitallsmåten». Skrive en bok, holde arbeidet skjult, be om at manuskriptet oppbevares i hemmelighet i 35 år. I de seks raptus-ukene skrivingen tok, arbeidet han med manuskriptet «ganske alene» og «i det skjulte», som han selv sier i innledningen. Hvor lenge har han hatt denne planen, tro? Hvor lenge har han gått i gangene på byens mest berømte skole, endatil den viktigste institusjonen i Stavanger by (det mener vi alle som har gått på Kongsgård), og passert kollegene sine, skoggerleende, og tenkt: Hehe! Jeg skal skrive bok om dere!? Ifølge skrivet til rektor, har kun to mennesker vært klar over at et slikt manuskript eksisterte; den eldste sønnen hans og den daværende rektoren ved skolen, Ole K. Ihle.

Planen til Håkon Norås var at boken skulle utgis ved skolens 200-årsjubileum – som den nå blir. Han arbeidet med «sisyfosarbeidet» sitt, som han kaller det, så grundig og levende som han maktet (leseren vil se at han har samlet inn et enormt materiale), og dette må vel være en glimrende måte å gå inn i pensjonistenes rekker på, ved å reflektere over arbeidslivet og ikke minst de personene man har krysset vei med. Rektor plasserte det ferdige manuskriptet i skolens safe i september 1988 og overholdt Norås’ ønske om at det ikke skulle åpnes før i 2023. Rektor må ha vært fristet til å ta en kikk, må han ikke? Slik jeg husker korrekte Ihle, så har han neppe gjort det. Men han må ha undret seg over hva i alle dager som lå i safen, kanskje også med en viss frykt. Var det et narreskrift? En nøkkelroman? Enda verre; et nidskrift?

De involverte kan – med få unntak – slappe av. Boken er leken og freidig, men alt – nesten – er skrevet med kjærlighet til oss mennesker.

Jeg gjentar spørsmålet, hva er dette?

Kongsgård-minner fra svunne år ligner jo ikke på andre bøker.

Vi kan kalle utgivelsen et stykke kultur- og skolehistorie, vi kan kalle den et stykke lokalhistorie, og vi kan kalle den en bok om Kongsgård skole. Men selv om Norås i innledningen gir en presentasjon av skolen, dens historie og karakter, er det først og fremst en portrettserie av skolefolk gjennomført med overraskende litterær kvalitet. Under lesningen av teksten har jeg jevnt og trutt kommet til å tenke på Edgar Lee Masters’ ikoniske Spoon River-antologi fra 1917, hvor den amerikanske forfatteren, inspirert av gamle greske gravskrifter, skrev en rekke dikt, 212 i tallet, utformet som monologiske epitafer lagt i munnen på de døde som ligger under torven i en fiktiv by, Spoon River, i Masters’ hjemstat, Illinois.

Nå er verken Norås’ bok et portrett av fiktive mennesker, eller skrevet i jeg-form, ei heller er dette monografisk poesi fra graven, men i likhet med Masters, gir Norås liv til et avgrenset miljø, og han ser det ikke fra et olympisk eller overordnet perspektiv, men via menneskene i miljøet – og forsåvidt fra gravlunden ettersom de fleste omtalte er avdøde.

Slik har han sett verden: Et sted først og fremst vrimlende av mennesker.

Takk og lov maler han ikke portrettene med påholden pensel. Her får både sangvinikere, kolerikere, melankolikere og flegmatikere og en rekke andre mennesketyper sine pass mangfoldig påskrevet, ofte overdrysset med det han selv kaller «litt spansk pepper». Alt er gjort med godt blikk for detaljer såvel som typologi; han vet at for å skape et portrett, kreves både det

partikulære og det generelle. Norås er altså ikke veldig opptatt av å forvise karakterenes mindre flatterende sider fra teksten. Han vet veldig godt, som han presiserer i innledningen, at et forskjønnende eller tørt portrett ikke vil være til pryd på noen vegger, han vet at «en viss subjektiv frihet», altså litteratur, må til om man, som han sier, ønsker å «gi skildringen kjøtt og blod.»

Han er i det hele tatt veldig klar over hva han holder på med, det ser vi både av følgeskrivet, innledningen og portrettene. Denne litterære bevisstheten er også et trekk ved boken som gjør at vi med rette kan kalle Norås en ordentlig forfatter. Han serverer portrettene med en elegant krysning av fakta, erindring og annenhåndsfortellinger – og en velutviklet sans for mytologisering. Hver gang portrettene hans er gode, og det er så å si alle, er de gode nettopp fordi han gir seg selv litterær frihet overfor dem han skriver om (om han dermed unngår å gi litt fortegnede portrett av dem han skriver om, som han selv sier at han ikke vil gjøre, er neppe helt sikkert).

Jeg tenker at han gjør det mange gode forfattere har gjort, forfattere han har hatt i sin lesning og som har vært virksomme i generasjonen hans, i tiden og i kulturkretsen. Norås nevner Kielland, han nevner Welhaven, han nevner Voltaire, han nevner Shakespeare, og dette er naturlig for en mann som ham, men han nevner ikke modernister som for eksempel Joyce eller Kafka; det virker også helt naturlig. Han er ikke noen nybrottsmann, han er en lærd mann med dragning mot fortidens idealer, og han er en liberaler, slik jeg leser ham (en klassisk venstremann; tar jeg feil?). Først og fremst synes jeg teksten lukter av attenhundretallsforfatterne med sine skikkelsesdannende og

satiriske evner, som Balzac, Dickens eller Alexander Kielland. Språksultne forfattere som gledet seg ved menneskene. Teksten til Norås er spekket med adjektiver og retoriske svingdører, den er humørfylt, slagferdig og morsom – jeg synes jeg kan høre ham flire over en god formulering ved arbeidsbordet sitt på Mariero.

Vi kan bruke lektor Børge Mosgren, eller «Mossa», som eksempel, ifølge Norås et kunstnersinn, en «fintfølende natur», for øvrig født i 1862:

Lektor Mosgren var en kjempe, mildt sagt. Han målte 1.90 m. når han gikk krum, og han var bred som en låvedør. Dertil en diger, uryddig hårmanke, svær mustasje og fippskjegg som oftest fikk vokse vilt. Øynene og nesen var faktisk det eneste som var synlig i ansiktet. Likevel var det ikke vanskelig å se når han smilte, og det gjorde han nesten alltid. Da var det som varm vårsol over tett krattskog. Hendene hans var som bananklaser.

Det er ikke, som man kanskje skulle tro, kun folk med interesse for Kongsgård, Stavanger og skolehistorie som vil ha glede av dette; alle med sans for en tekst som er på parti med språkets muligheter vil ha mye å fryde seg over.

Nær sagt alle portrettene har som nevnt en klar og effektiv form. Norås åpner alltid tørt, med en oppsummering av lærerens fødested, utdannelse, virke og karriere (gjerne upresist, noe han selv vet; for korrigeringer av dette kan leseren se etterskriftet i utgivelsen, redaksjonen har ønsket å la teksten hans være

som den er). Deretter skildrer han lærerens karaktertrekk og personlighet med en blanding av egne observasjoner og andres kommentarer, ispedd historier, anekdoter, scener og replikker. Til sist kommer gjerne en eller flere epiloger av artig art, eller – og dette er noe av det aller beste ved tekstene – et melankolsk coda, hvor han trer et stykke unna mennesket han skildrer og betrakter det i ettertenksomhet. I disse høstpregede siste avsnittene kan boken bli brått bevegende og løftes til skikkelig kortprosaformat. Som her, om adjunkt Peter Kristian Boye, en forunderlig mann, ifølge Norås:

Jeg så ham siste gang høsten 1947. Den gamle mannen hadde skrumpet inn og var blitt så liten. Han så på fuglelivet i Bredevannet, og han smilte. Det var forunderlig. Det hadde jeg aldri sett ham gjøre før.

De jeg har snakket med, kolleger såvel som familien, sier at Håkon Norås var en stor underholder. Han lot seg mer enn gjerne invitere til å være taler ved skolens festmiddager eller samlinger, og ga alltid til beste morsomme historier. Det klinger helt i takt med dette litterære testamentet hans.

Det klinger også i takt med en god anekdote fra livet hans, som jeg har lyst til å ta med, også den fra Steinar Sivertsen –som fikk høre den av lektoren selv (og dermed vet vi at den er fortalt med overdrivelsens kunst):

Norås var en mann som jobbet knallhardt, en arbeidshest. Han hadde kveldsundervisning i tillegg til fulle dager på Kongsgård, og ofte hadde han ikke tid til å gå hjem og spise middag med familien. Dermed spiste han gjerne i byen, på en

kafé som lå tvers overfor skolen. En dag han var der – «jeg sitter alltid alene ved et bord,» opplyste han Sivertsen – fikk han så gyselig mye mat, noen svære koteletter med masse bein, og hva skulle Norås gjøre med dette? Jo, han kom på at han hadde noen marsvin hjemme, og dermed tenkte han at han kunne ta beinene med hjem til de små dyrene. Så han pakket dem inn i servietter, den ene etter den andre, og begynte å stappe disse bulende serviettene i alle lommene, og mens han holdt på med dette, fikk han øye på en kelner som sto foran ham med store øyne. Hva skulle han gjøre med dette, da? Jo, fortalte Norås til min gamle lærer; «jeg sa til kelneren av jeg hadde et par muldyr hjemme, så jeg må få lov til å ta disse beinene med til dem.»

Selv er han som nevnt ikke veldig stede med privatlivet sitt, men først og fremst via blikket han har på menneskene, via hva han vektlegger, og via de ulike dommene han feller over personene han skriver om. Denne underdrivelsen av det private bekrefter Rolf Norås som et trekk ved mennesket Håkon Norås; det var alltid morsomt og interessant å være sammen med ham, det var alltid spennende og varmt å besøke hjemmet på Mariero – men om det personlige, det private, snakket han ugjerne. Kom man inn på emner av privat karakter, skiftet han fort til å snakke, i fargerik stil, om andre. Slik er det også her. Håkon Norås er tydelig til stede som stemme og observatør, og via tonen og blikket stiger det fram et seende menneske. Man danner seg et bilde av mannen, til og med et så sterkt bilde at man begynner å se for seg en britisk film om en lektor, gjerne spilt av Anthony Hopkins – men på samme tid forblir han skjult. Sjenerøs, men privat. Han opptrer selvsagt i teksten – han var jo både elev og kollega og læreren til mange av de han

skriver om – men da som den andres formidler, forsvarsadvokat, eller påtalemyndighet.

Har han vært seg bevisst dette? I teksten? I livet?

Hva er det ellers som stiger frem når man leser portrettene? For sånn er det jo; selv om vi har å gjøre med en forfatter som er mer interessert i menneskene enn i samfunnet de lever i, så lever menneskene i verden, og ved beskrivelsen av dem er det selvsagt ikke bare de som eksponeres. Et miljø kommer til syne, historien, en kontekst, en ramme, en tidsånd, dens vaner og preg, noter og unoter.

Boken er organisert etter et kronologisk prinsipp; de ansattes fødselsår. Den første, Poul Holst Solem, er født ved inngangen til det store hamskiftet, samme år som vår egen kunstner Frida Hansen og byens store arkitekt Hartvig Sverdrup Eckhoff, altså 1855. Den siste, Henrik Paaske, er dessertgenerasjonsrepresentant, født så å si hundre år etter, i 1956.

Organiseringen er godt valgt, ettersom den gir leseren anledning til å gå stegene gjennom historien og fram mot vår tid, og en samfunns- og menneskeutvikling til syne. «Det skal alle slags mennesker til for å danne et samfunn», sier Norås selv i innledningen, og argumenterer godt for at til og med en beskrivelse av «en relativt begrenset gruppe individer» er «et samfunn i miniatyr».

Vi ser rammene til de velstuderte lærerne, vi ser skikkene i tiden og hvordan de endrer seg, vi ser hvordan man i ulike tider har oppført seg. Vi ser for eksempel lektor Eimund Berg, født i 1866, et «frodig naturbarn» og en «begersvinger», som

snuste «så sausen rant ut av begge munnviker» og gjerne dasket nøkkelknippet sitt «i hodet på tungnemme elever». Vi ser den samme friske lektoren ligge i «dødsfiendskap» med kollega

Jørgen Otte Dedekam, hans rake motsetning, en fullblomstret snobb med lorgnett, som ifølge eget utsagn var av adelig herkomst. Når Kongsgård begynner å ansette kvinnelige lærere, sier nevnte Dedekam: «Dere vil vel ikke fortelle meg at dere har sluppet lærerinnene inn her? Tillater dere skjørteregimente?

Tidligere våget de seg aldri inn, men holdt seg hvor de hører hjemme, oppe på kvisten». Berg og Dedekam sitter konsekvent på hver sin side av bordet på lærerværelset, og flytter den ene seg, så flytter også den andre seg. I portrettet av Dedekam går Norås for øvrig langt i å utvise noe som ligner forakt overfor den han skriver om. Det tilhører unntakene, selv om han rett som det er kan bli syrlig, ja, til og med infam. Som oftest er han respektfullt uærbødig, det virker å være grunntonen hans.

Når Norås beveger seg fremover i årsklassene, dukker nye

lektorale væremåter og et annet samfunn opp. Det er ingen olympiade i Berlin her, det er ingen fortellinger om de harde trettiårene, i det hele tatt er det nokså få henvisninger til større hendelser i tiden, men naturlig nok preger andre verdenskrig teksten til en mann som hadde sine voksne år mens nazimyndighetene herjet landet. Han beskriver flere lærere som var motstandsfolk under krigen, den gang han selv begynte som vikarlærer på Kongsgård og bygningen var rekvirert til «Hauptquartier der deutshcen Marine», noe som medførte at Norås startet lærergjerningen sin ikke i bygget ved Breiavannet, torget, vågen og Domkirken, men i et av de mange husene skolen rykket inn i, Stavanger Museum.

Det samme gjelder etterkrigsårene, hvor et endret politisk landskap såvidt kommer til syne, som når han nevner den nærsynte lektoren Erling Bahr Tjora, en mann som av ytre kunne «minne om en skotsk-puritansk prest, uten samarie, med hatten langt nede i pannen og høyt oppe på bakhodet», og som var «grepet av den politiske basill» og tilhørte «den radikale venstreside». Tjora var ifølge Norås «steil som en klippe, og dessverre ikke lite intolerant». Det kan i denne sammenhengen være riktig å legge til: Han har oftere respekt for sine meningsmotstandere enn som i tilfellet Tjora. Om kollega Per O. Storlid sier Norås: «Jeg er ikke alltid enig i hans politiske syn, men beundrer hans klare tanke, logiske skarpskårenhet og knappe uttrykksform. Å diskutere med Storlid er som å samtale med en moderne Platon.»

For en skoleinteressert leser vil boken ha en spesifikk verdi. Det vil bli mye gjenkjennelse, men det vil også bli noe annet, ettersom den skildrer en skole vi for en stor del ikke har i dag. Norås sier tidlig følgende; det fantes en fellesnevner ved alle disse lærerne: «Disse menneskene var i sin tid Stavanger bys intellektuelle elite.»

Når man leser Kongsgård-minner fra svunne år blir dette utsagnet verifisert, og dermed blir lærerens fremstående posisjon på nittenhundretallet også et tema i boken. Vi ser hvilken sterk utdannelse de hadde, vi ser alle vervene de hadde i byen, her er det ene styremedlemmet etter det andre, den ene politikeren etter den andre, den ene forfatteren etter den andre, den ene samfunnsdebattanten etter den andre, og her er flere som har gjort seg bemerket på nasjonalt nivå.

Dette fostrer noen samtidsrefleksjoner som kan nyttes som innspill til en diskusjon om hva norsk skole har vunnet og hva som er gått tapt. I en tid som vår, hvor læreryrket har mistet denne statusen, hvor flere lærere slutter i jobben som følge av dårlig lønn, svakt omdømme eller opplevelsen av å ikke være fagmennesker, men omsorgspersoner, og hvor arbeidet som dannelsesrepresentanter sjelden er noe man hører dem snakke om, står Norås’ lærerportretter i sterk kontrast til dagens norske skole. Boken flommer over av engasjerte pedagoger med sterk faglig integritet og formidlingsiver, som den selvsagt ville gjort om den ble forfattet av en Norås av i dag. Forskjellen ligger i hvordan læreren blir sett og hvilke rammer læreren har å arbeide under, og hvilke mål læreren er satt til å nå. Helt sikkert er det at det er svært annerledes nå enn i Norås’ skole-århundre. Det oppleves tankevekkende. Så kan vi vel også være glade for at kollektivportrettet til Norås avkler en skole moderne pedagogikk på en rekke områder ville gitt stryk-karakter.

Det er likevel kostelig å lese om lektor Martin Johan Hansen, også kalt «Litle Hansen» (boken er full av gode epiteter), ansatt så langt tilbake som 1903–1918. Hansen hadde fått tilnavnet sitt fordi han var kjedelig lav, «knapt 1.50 meter». Han var født på Vanse og hadde praktisk-teologisk eksamen, men ifølge en av kollegene til Norås, ga han opp presteplanene «da han oppdaget at han så vidt fikk haken sin over prekestolen.» Ifølge forfatteren vår ble Litle Hansen en betydelig koleriker «for å kompensere for sin beskjedne gestalt»; «når noe gikk ham imot, freste han som en sint katt, og det skjedde praktisk talt daglig. Bak kateteret satt han som en Jack in the

box, fløy opp og ned og lot det regne med ild og svovel over klassen.» Litle Hansen var ofte plassert ved skoleporten for å se til at elevene kom seg inn til første time. Han lukket porten «presis idet klokken ringte, og stakk skadefro paraplyspissen ut mellom smijernssprinklene for å drive iherdige elever vekk.»

Hvilken dom feller menneskevennen Norås over et liv på Kongsgård skole, en skole som ikke vil bli mindre sagnomsust etter denne utgivelsen? Mot slutten sier han dette:

Skolen er sannelig ikke bare et arbeidssted. Den har betydd så uendelig mye mer. Et sted hvor en hadde frihet og mulighet til å utvikle sin kunnskapshorisont, til å utvikle sin karakter og sine evner – gjennom impulser fra begavede elever og rikt fasetterte lærerpersonligheter. Et berikende kultursentrum, et sted hvor det også rådde hjertevarme, og derfor et hjem. Det siste kan kanskje oppfattes som noe pussig i denne sammenheng, men slikt følte jeg det. Her hørte jeg hjemme. Andre skoler kan være like gode. Ingen kan være bedre.

Det er et godt skussmål. Vi håper at dagens lærere, når de går av og begynner å heve pensjonen, ikke må heve øyenbrynene ved Norås’ utsagn og sukke over hva de har gått glipp av.

For egen del, hvis jeg til slutt skal si noe om hvordan det var å gå på Konsgård i årene omkring murens fall, kan jeg stille meg ved siden av Håkon Norås og si omtrent som ham: Kongsgård var ikke bare et lærested. Vi ungdommene kom til

byen, fra Madla og Bekkefaret og Sunde og byøyene, vi brynte oss på hverandre, temperaturen var høy, engasjementet var stort. Vi ble bygget av møter og kunnskap og diskusjoner, og Kongsgård var, slik opplevde jeg det, preget av tillit og frihet. Skolen hadde en spesifikk og foroverlent energi, en energi jeg alltid har tenkt – også før jeg leste denne boken – ble dannet for lenge, lenge siden. En aura, en dragning, en karisma. Historie, stolthet, myter.

Og den var, takk og lov, proppende full av en drøss særegne og dyktige lærere – med alle sine flatterende og mindre elegante særtrekk.

Slike du, leser, vil møte når du drar på menneskesafari i denne boken. 137 portretter, det er ikke verst, hva? Du finner speiderfantasten Wilhelm Retz, styggsinte Gunnar Larsen Øi og norges første embetsmannskvinne, Mathilde Schjøtt. Du finner kampånden Ole Fredrik Olden og barnløse Johann Fredrik Risdal, som utga en apokryf og infam nøkkelroman. Du finner

Bernt Øvregard, som plaffet løs på tyskerne i Gloppedalsura i aprildagene 1940, og søsteren hans, som steller for Øvregård og en gang var gift med en tysk baron. Du finner nynorskforkjemperen Trygve Konrad Brakka, du finner jentenes favoritt, Herman Strand, og du finner Peder Gjesteland med sitt grufulle språk, en «arkaisk Stavanger-dialekt oppblandet med vulgære brokker fra Ryfylkemål som igjen var sauset til med selsomme Nordlandsgloser fra hans opphold der». Du finner selvsagt rektorkjempene Kjølv Egeland og Ole K. Ihle – og gled deg, leser, til du skal få møte den nærsynte sjakk- og

Niels Henrik Abel-entusiasten Kristen Krogh Flørness Agger Hanssen, lunefull og skarp, brått sjarmerende, brått rasende

og ubarmhjertig. Elever av min egen generasjon kan også glede seg over gjensynet med flere lærere som lever i dag, som «adjunkt Maroni, 42 år gammel og ser ut som 17, hvordan hun nå får det til» (jeg får nevne at slik har det fortsatt i all evighet med sprudlende Sissel Maroni).

Overdriver jeg når jeg portretterer denne lektoren, når jeg lever meg inn i teksten og viser min begeistring for både forfatteren og boken selv?

Jeg vet at entusiasme ligger for meg og at jeg kan la meg rive noe med. Så ja, greit, jeg kan melde meg skyldig: Det er klart jeg overdriver – som Norås selv. Jeg har kjent meg igjen i ham, i lynnet hans, i det litterære lyset, og jeg har kjent meg igjen i den språklige viljen. Jeg har også latt meg forbløffe, for dette ventet vel ingen av oss da vi fikk vite at det lå et manuskript i en safe på Kongsgård? Vi kunne håpe på litt saft og noen avsløringer, men ærlig talt, kunne vi håpe på en ordentlig bok? Men greit. Jeg skal moderere litt: Dette er verken Edgar Lee Masters eller Dylan Thomas. Det er en liten bok. Den er uviktig-viktig. Den er en kuriositet. Det er stor litteratur på den vesle måten. Men, bank i bordet, som Norås selv sier når han slår fast at han har hatt «merkverdig god helse i alle år»; Kongsgård-minner fra svunne år er, det går ikke an å si det på noen annen måte, singulær. Sin egen blomst. Og hvor mange bøker er det?

Vi som liker å lese skal la forfatterne holde på med overdrivelsene sine og overlate til retten, bystyret og politimyndighetene å være nøkterne. Det er slik det skal være; noen skal ha jobben

med å fremvise livet i de fargene det har (og hvis livet ikke har det; fremvise det i de fargene man lengter etter). I flukt av denne refleksjonen vil jeg nok en gang sitere Dylan Thomas, som i 1946 ga til beste et portrett av seg selv i skrivesituasjonen, og si at det er slik jeg ser Norås for meg; smilende, kneggende, ved arbeidspulten i Buvikveien 30 på Mariero, i sene nattetimer mellom 1983 og 1987:

In my craft or sullen art

Exercised in the still night

When only the moon rages

And the lovers lie abed

With all their griefs in their arms, I labour by singing light 2 Tore Renberg, elev ved Kongsgård 1989–1991

Epilog: Min mor forteller at en gang ungene på Mariero drev med ring-på-spring, så ringte de på hos Håkon Norås i Bruvikveien 30. Imidlertid fant vennene hennes på at de skulle spille min mor et puss. De bandt henne til en stolpe som sto ved inngangen til huset og stakk selv av. Da de var forduftet, kom lektor Norås ut. Han kikket forbauset og irritert på min mor, før han løsnet henne fra stolpen. Så sukket han og sa at han syntes dette var dårlig gjort av de andre, og behandlet henne, offeret for det hele, med vennlighet.

2 Dylan Thomas: In My Craft or Sullen Art, fra diktsamlingen Deaths and Entrances, 1946